Tarjei Strøm fra Stjernepose på Nrk P13 og trommis med Datarock, Ylvis og Lars Vaular har nok en gang reist på cruise med Kiss. Vakker rapport her.

Dette er min beretning fra KISS Kruise 4. Mitt tredje i rekken. En reise med verdens flotteste rockeband og 2000 av deres aller største fans.

DAG 1:

Innsjekken på Norwegian Pearl, skipet som huser KISS Kruiset på tredje året, går unna i en fei i år. Kruiset har nemlig kickstartet med et offisielt pre-party på båten kvelden før, noe jeg desverre gikk glipp av. KISS var ikke tilstede på denne forfesten, men det var til gjengjeld bandet Cheap Trick og 80% av den seilende KISS Navy-fansen som altså sjekket inn kvelden i forveien. Dermed kan jeg rusle rolig gjennom sikkerhetskontroll, passkontroll og innsjekk før jeg er på lugaren min i rekordfart!

Det gir en vannvittig deilig følelse å være tilbake på skipet som allerede syder av herlige KISS-vibrasjoner. Som tidligere går hele KISS-katalogen på “shuffle” på alle anlegg på skipet, så enten du er på toalettet, ute på dekk, på treningssenteret eller ved matbordene så er konstant KISS i ørene mine. Ingenting å klage på, med andre ord. Det er da man kjenner at man virkelig lever, at man har det bra, og at man kan luft-tromme, spille luftgitar til og synge med på teksten til absolutt alle Kiss-låter som finnes. Bortsett fra et par fra Peter Criss sin 78-soloplate da…

Jeg haster inn på lugaren, slenger fra meg bagasjen, setter på tv, og gjør så en oppdagelse jeg har misset på de to tidligere Kruisene. Det er jammen en helt egen tv-kanal som også bare spiller KISS 24/7 på båten. Alt KISS har gitt ut av konserter, dokumentarer og videoer samt en hel del bootlegs surrer og går på denne (svært deilige) kanalen. Akkurat i det jeg slår på er det spillefilmen KISS Meets The Phantom Of The Park som blir vist. Knallgod. Må selvsagt se litt.

Videre er det opp å hilse på KISS Army Norway som er representert med nærmere 100 mann i år, samt å hilse på andre gode venner fra tidligere KISS Kruise. Jeg treffer raskt på svensken fra forrige Kruise. Han som samler på genuine KISS-kostymer. Han er selvsagt svært glad for å være tilbake på Kruiset, men er allerede blakk siden han har avtalt med en selger å kjøpe Paul Stanleys orginalkostyme fra Creatures Of The Night-turneen når han kommer i havn igjen i Miami. Han tror også han ryker til på Eric Carrs kostyme fra samme turne hos samme selger. 200.000 kroner. Herlig type. Og jeg er altså bokstavelig talt i samme båt som roughly 2000 slike herlige typer. På vei ut i Atlanter-havet med verdens beste band. Livet dere, livet.

Når båten drar fra havn i Miami har KISS vanligvis holdt akustisk konsert på dekk, men denne er i år flyttet til en strand på en øy i Bahamas dagen etter. Dermed blir det første dag tid til at flere av bandene KISS har med seg på Kruiset gjør KISS låter på dekk. Til stor glede for KISS Navy. Jeg rekker akkurat opp til første band som er det herlige coverbandet The Big Rock Show, og hører med ett en kjent stemme.

De brenner i gang med KISS-klassikeren I Stole Your Love med en overtent Paul Stanley på overraskende gjestevokal. Jeg blir raskt overtent selv, og kjenner at nå er fanden meg Kruiset igang, mens Miami-brisen puster meg lett i sveisen. Videre får vi høre flotte KISS-coverversjoner fra band som Pat Travers Band, coverbandet Priss, de gamle britiske glamrockerne Tigertailz og sleazerockerne i Diemonds. Perfekt.

Det er også Halloween denne dagen. Noe som betyr at alle (utenom meg) har på kostymer. Halloween er big business i USA, så folk har kledd seg godt ut, for å si det mildt. Masse elleville kostymer og en helt absurd stemning på båten. Det hele kuliminerer i en storslått kostymekonkurranse der vinnere i forskjellige kategorier kåres og premieres. Dommeren er ingen ringere enn KISS-gitarist Tommy Thayer som jo har god erfaring i det å kle seg ut som Ace Frehley… Det var veldig moro å se Tommy bedømme de svært kreative finalistene.

Videre snuser jeg litt på Tigertailz som holder konsert på båtens minste scene, før jeg spankulerer til båtens største innendørsscene for å se bandet The Dead Daisies. The Dead Daisies er et all-star orkester med medlemmer fra blant andre Thin Lizzy, Whitesnake, Guns N’ Roses og INXS, og jeg tar turen mest for å se på trommeslageren deres Brian Tichy (Ozzy Osbourne, Whitesnake, Billy Idol, Slash´Snakepit osv) som er en av mine store favoritter, men det som møter meg er tidenes rockesjokk! Herre, for et sykt bra band!

The Dead Daisies drar på med den ene egne låten etter den andre, og jeg blir blåst av banen av hvor stilig det låter. Det er classic rock med et snev av Black Crowes-groove, og alle låtene deres høres ut som vaskekte klassikere. Brian Tichy leverer drøyt bra bak trommene, Jon Stevens (INXS) synger så vakkert at jeg glemmer alle andre vokalister i verden og Richard Fortus (Guns N’ Roses) er akkurat der og da verdens tøffeste og beste solo-gitarist.

Bandet har nettopp varmet opp for KISS på deres USA-turne med Def Leppard, og vet dermes hvordan de skal glede KISS-fansen. I tillegg til eget materiale drar de på med rå coverversjoner av KISS-klassikerne Larger Than Life, Firehouse og Parasite mens jeg står igjen med det drøyeste rockesjokket etter den beste rockekonserten jeg har sett de siste årene.

Med et bredt glis om munnen og en gyngende båt under mine ben går jeg lykkelig i lugaren for å ta kvelden. På lugaren viser det seg at KISS-kanalen spiller Paul Stanleys solo-dvd fra 2009 One Live Kiss. Jeg kan dermed ikke gå å legge meg likevel. Må se ferdig. Herregud så deilig. Livet er perfekt!

DAG 2:

Dag 2 starter med en beskjed over anlegget om at vi har ankommet øyen Great Stirrup Cay hvor KISS skal holde konsert, men at sjøen er for vill for de små båtene som skal ta oss fra Kruise-skip til land. Derfor skal den akustiske KISS-konserten holdes på dekk i stedet. Like greit tenker jeg, og slår på TV igjen. KISS kanalen viser nå dokumentaren Extreme CloseUp fra 1993. En dokumentar jeg så hver dag mellom 1993 og 1995, og jeg innser nå at jeg kan all dialogen i dokumentaren utenat. Ingenting unaturlig med det, selvsagt…

Jeg stikker i restauranten på dekk og møter min gode venn Frank Novinec. Frank er intet mindre enn en hardcore-legende og har spilt gitar i bandene Ringworm, Terror og Integrity og spiller nå i bandet Hatebreed. Knallhard type med et svært mykt hjerte for KISS. Frank har en kompis som jobber for KISS, og han lirer av seg den ene insider-historien etter den andre. Helt fantastisk, og jeg lærer mye jeg ikke visste om KISS-maskineriet. På godt og vondt…

Vi drar sammen opp på dekk og sikrer oss gode plasser langt fremme til det akustiske showet. Hele båten er nå på dekk for å få med seg KISS sin første konsert på båten. Stemningen er elektrisk. Allerede på andre låt må jeg kjempe for å holde tårene tilbake der jeg står, for det er virkelig helt uvirkelig å stå på en båt i Bahamas og se ditt aller største favorittband bare noen få meter unna.

Jeg skuer bort på Frank, og jeg tror hardcore-legenden også kjemper mot tårene under solbrillene, eller kanskje det bare er ønsketenkning. Selv om set-listen er litt “safere” enn på tidligere Kruise leverer bandet godt. Paul Stanley peker ut fans han husker fra tidligere turer, Gene Simmons blåser Gatorade i stedet for flammer på Firehouse, en liten jente i Peter Criss-sminke får slippe opp på scenen og ta selfies med hvert medlem, og Paul avslutter konserten med å knuse den akustiske gitaren sin. Akustisk rockesjokk.

Etter konserten går jeg litt rundt på båten for å suge inn det hele, og treffer på min trommefavoritt Brian Tichy fra The Dead Daisies som også er gedigen KISS fan. Vi får nerdet litt KISS, Peter Criss og John Bonham.
Nydelig type.

Så er det tilbake til dekk for Kruisets Q&A med KISS. Her sitter bandet på scenen med hver sin mikrofon, og utvalgte fra publikum får stille spørsmål. Som tidligere år er denne seansen svært underholdende og bandet er i toppform. Mange morsomme svar, mye intern humor og erting, og man slipper alle de generiske svarene man får i offentlige intervjuer.

Gene Simmons blir nok en gang bandets hakke-demon og blir ertet på nærmest hvert spørsmål. Eksempelvis når en politimann stiller bandet et spørsmål, spør Eric Singer om betjenten samtidig også kan arrestere Gene for å “imitere bassgitarist”, og når Gene forsøker å promotere sin siste buisiness bok “Me Inc” spør Eric om han ikke mener bass-boken sin “Me Stink”. Det er helt fantastisk å se KISS så løssluppen og avslappet, og det hele verdt Kruiset alene. Etter spørreseansen blir bandet igjen og signerer for fansen. Klasse.

Jeg tar en tur og ser litt av Cheap Trick-vokalist Robin Zanders solokonsert før Frank og jeg stikker for å se legendariske Pat Travers Band. Etter et par forrykende bluesrocklåter fra Pat og gjengen kommer Eric Singer, Tommy Thayer og Paul Stanleys sønn Evan opp og jammer med Pat Travers. Stemningen blir raskt elektrisk, og KISS-medlemmene + KISS-sønn leverer til de grader. I tillegg til ett par hundre tilskuere sitter også Paul Stanley i salen og hører/heier på. Ren KISS Kruise-magi!

Det er forsåvidt grei kostyme-stemning på båten i dag også siden denne dagens tema er “lle deg som din favoritt KISS-låt”… Her er det mye bra. Det er mange Dr.Love, en hel del Psycho Circus-er, men favoritten er nok han som har kledd seg ut i fullt ridderkostyme og er King of the (k)nighttime World. Priceless.

Kvelden avsluttes på konsert med coverbandet PRISS som leverer KISS med en feminin touch (les: hakket mer feminint en Paul). Mot slutten av konserten stormes scenen av de yngste KISS-fansene på båten som stiller fullt sminket med egne lekegitarer og kan alle KISS-bevegelser og tekster på rams. Jeg går å legger meg. Vel vitende om at KISS arven er sikret.

DAG 3:

Dag 3 begynner rolig. Vi har lagt til kai i Nassau og jeg starter dagen med litt KISS-tv før det bærer avgårde til frokostbuffeten. KISS-kanalen viser KISS sin avskjedskonsert fra 2000 The Last Kiss. Avskjed og avskjed fru blomsterbed.

Etter frokost fra den rikholdige og inkludert-i-prisen-buffeten tar jeg turen til land for å sjekke ut Nassau. Frank bor i Florida, og tar titt og ofte cruise derfra. Han har dermed vært i havn her flere ganger, så de tar taxi til andre siden av øyen til en privat strand for å slippe unna KISS kjas og mas. Nassau er litt som å være i syden egentlig, så jeg ser meg fornøyd etter en kort runde på øyen. De har både Starbucks og Hard Rock Cafe, og pussig nok er det hit de fleste Kiss Kruiserne drar. Jeg drar tilbake til båten for å forberede meg til kveldens innendørskonsert med KISS.

Som tidligere år kjører KISS to innendørskonserter i en sal som tar rett over 1000 personer slik at ene halvdparten av båtens gjester får konsert ene dagen og resten dagen etter. Jeg skal se de i dag, og stemningen på båten i forkant er mildt sagt ellevill. Det hviskes og tiskes i korridorer om hvilke låter de skal gjøre, og det undres om de skal stille i dress i stedet for deres faste kostymer. Kruiset er som en festival på båt, så det er hele tiden ting som skjer og overlapper hverandre. Jeg rekker dermed akkurat å se litt av mitt nye favorittband The Dead Daisies på dekk før jeg må løpe ned til innendørsteateret og finne plassen min. Win/win.

Navnet på årets Kruise er Dressed To Kill etter KISS sin tredje studioplate fra 1975 der bandet er avbildet i dress på coveret. Bandet stiller derfor også, som undret på, i dress på scenen. Og de ser superbra ut. Utrolig moro å se herrene i dønn classy stil selv om dressene nok er noe større i volum enn midt på 70-tallet.

Akkurat i det man har tenkt akkurat det blåser de i gang med Creatures Of The Night som er en av mine live-favorittlåter, og det låter helt fantastisk! Bandet er i støtet og det koker i den lille konsertsalen. Nok en gang må jeg knipe meg i armen, dette er fortsatt for vilt for en herre fra Bergen.

Kiss serverer en forholdsvis trygg set-liste denne kvelden også. De største frekkasene mangler, men da vi får servert The Oath fra The Elder-platen kommer gåsehuden og tårene i øyekroken igjen. Fy søren altså. KISS i dress, på en båt, gjør The Elder låt!

Jeg burde gått for å legge meg etter dette, men velger å sjekke ut det engelske retro-rockbandet Purson som spiller sent på en av de mindre scenene. Lett den kuleste bandbookingen på årets Kruise. Det er det flere som har bestemt seg for også. Eric Singer og Tommy Thayer har akkurat fått vasket av seg sminken, og stiller som fans i salen sammen med KISS-manager og skurke-legende Doc McGhee.

Purson på sin side er så vannvittig stilige at jeg glemmer alt som heter KISS i sivil og blir totalt trollbundet av bandet og deres fantastiske frontkvinne Rosalie Cunningham. Plutselig hopper Paul Stanleys hippie-sønn opp på scenen igjen (se for deg en ung Bob Dylan i kjortel) og blir med på en hyllest til nylig avdøde Jack Bruce fra Cream. Purson gjør Creams Sunshine Of Your Love med Paul Stanleys sønn på gitar og halve KISS som storfans i salen.

Kun på Kiss Kruise, kun på Kiss Kruise.

DAG 4:

Siste dag på Kruiset er tettpakket, så jeg står opp tidlig for å få med meg alt. Først ut er plekterkast-konkurranse. Her har KISS-kruisers fått kvalifisere seg med å kaste gitarplekter på blink, og et lite knippe møtes i semifinaler der vinneren får møte Gene Simmons i finalen. Det er utrolig nok veldig underholdende, med en Gene i storform som må se seg godt slått av en ung gutt foran et fullsatt teater. Genes kone Shannon Tweed er også med sammen med deres datter Sophie. Etter konkurransen blir Gene igjen på scenen og signerer, mens Shannon og Sophie øver seg på å kaste ekslusive KISS plakter til fansen. Gavmildt.

Like etter er det tid for Paul Stanley-action i samme lokale. Paul har nettopp gitt ut sin (knallgode) biografi, og inviterer til et slags bokbad i teateret. Nok en gang er det stappfullt, men for første gang på båten er publikum helt stille. Paul blir intervjuet på scenen, og tar også imot spørsmål fra salen. Det hele blir en helt fantastisk seanse.
Paul er i godt humør og svarer på alt av spørsmål og kommer med gode og reflekterte svar, nok en gang fritt fra all bullshit han vanligvis kommer med i offentlig presse. Den drøye timen blir et av de fineste øyeblikkene på turen, og nok ett verdt-hele-Kruiset-alene øyeblikk. Mye latter, mye følelser og ekstra sterkt at hele Pauls familie er i salen.

Jeg tar en tur oppom buffeten og finner Paul Stanleys egen rosenkåloppskrift (!) tatt rett ut fra biografien hans. Paul Stanley er jo habil kokk også, må vite. Total sanse-opplevelse der altså.

Etter å ha intatt Pauls meget spesielle favorittrett bærer det ned i teateret igjen for å overvære Q&A med KISS sin legendemanager Doc McGhee. Doc har vært manager for en rekke store band (Mötley Crüe og Bon Jovi) og deler velvillig av anekdoter og røverhistorier samt info om KISS-planer og om hvordan de jobber. Det hele er superinteressant og underholdende, og jeg får føleslen av å være på verdens beste seminar. Den stora narkosmuglingssaken fra gamle dager ble ikke nevnt…

Videre rekker jeg å se nok en vidunderlig Purson konsert på dekk med en ivrig Evan Stanley på første rad. Nuvel.
Så er det min tur å ta bilde med KISS, Det er alltid like spennede og alltid like hektisk. Man står i kø i en ti minutters tid, så rushes man inn i et avlukke der man stiller seg opp med bandet og får ett forsøk på å se ok ut før man blir rushet ut igjen.

Rett før det blir min tur får jeg et bredt smil og en solid high-five av KISS sin sikkerhetsvakt som berømmer meg for t-skjorte valg. “Wu-Tang Clan on a KISS Kruise??!! That´s awesome!! Go in and do your thing bro”, sier han. Og sender meg inn til bandet.

Eric singer smiler, jeg får takket for fjorårets fantastiske opplevelse. Eric insisterer fremdeles på at gleden hans var størst, og gir meg en high-five etterfulgt av fistbumps fra hele bandet.

HERREGUD – FISTBUMPS AV KISS!!

Dette blir jeg ALDRI vant til.

Bildet blir tatt, jeg sier takk takk igjen og smyger meg ut.

Legender.

Deretter går turen ned i atriumet for å se dagens innendørskonsert med KISS på storskjerm. De 1000 som ikke fikk sett KISS i levende live i går får se konserten på storskjerm i dag. Det høres kanskje rart ut, men det er likefullt helt magisk å se KISS på storskjerm. Vel vitende om at konserten skjer samtidig rett borti gangen på samme skip. Det dresskledde bandet leverer nok en gang, og har lekt seg litt med set-listen.

Vi får servert en hel del perler vi ikke fikk dagen før, og stemningen er elektrisk både i konsertsal og foran storskjermen. Det koker også greit over for alle når Paul gir oss enda en teaser fra The Elder. Noen strofer fra Just A Boy. Magiske sekunder. Mer skal ikke til. Når konserten avsluttes med Rock & Roll All Nite og konfetti sprutes utover både konsertsal og storskjerm-atrium er kvelden komplett.

Jeg burde (igjen) gått for å legge meg eller drevet med pakking til neste morgens avreise, men får med meg Kruisets siste konsert med mitt nye favorittband The Dead Daisies som nok en gang (nesten) river ned skipet. Gullband!!

DAG 5:

Dag 5 dreier seg egenlig bare om å sjekke ut fra skipet og kjenne på den tunge følelsen at det er et helt år til neste gang, men pussig nok fikk jeg ett par bonusopplevelser på veien videre.

Ferdig utsjekket, med klump i halsen og godt på plass på Miami flyplass for å rekke flyet mitt videre til noen dager i Los Angeles treffer jeg på noen kjente typer. I flyplassbaren sitter nemlig hele crewet til KISS, og jeg havner i grei nerdeprat med Eric Singers faste trommetekniker Paul Bassett og Paul Stanleys gitartekniker Fran Steuber.

Når de hører at jeg er fra Norge røper de først at KISS kommer på besøk til neste år og at Eric var svært begeistret for og hadde fortalt de om en norsk trommeslager han likte supergodt på fjorårets Kruise. Jeg rødmer lett og forteller dem historien fra i fjor som de også etterhvert husker godt.

Ikke bare er det artig at Eric hadde fortalt om meg, men etter den oppklaringen blir guttene svært løse i snippen og deler mye morsom info fra KISS-kulissene og hvordan det er å jobbe med og for verdens beste orkester. Jeg bestemmer meg for å ta en liten time på flyplassens buisness-lounge før avreise til L.A., og der treffer jeg på Gene Simmons kone Shannon Tweed. Jeg hilser høflig på, og får en fin samtale med the first lady of KISS på tampen av reisen. En utrolig classy og topp dame, og en perfekt slutt på årets KISS Kruise.

Herregud for en reise.

Jeg blir aldri lei, og det er nå under ett år til neste tur….

Tarjei.

Vår mann Tarjei Strøm har sett Gwar i USA. Slikt blir det selvsagt reisebrev av.

Torsdag 6.november hadde jeg gleden av å se det legendariske bandet GWAR live for andre gang da de besøkte House Of Blues i West Hollywood, L.A. på sin 52 datoer lange GWAR Eternal US Tour. Her er min lille reportasje fra galskapen.

Det satiriske thrash metal bandet GWAR har holdt det gående i sine elleville kostymer i over 30 år, men har hatt det forholdsvis røft de siste årene. I november 2011 døde gitarist Cory Smooth av en medfødt hjertefeil midt under GWAR sin USA turne, og i mars i år døde bandets fronfigur Dave Brockie aka Oderus Urungus av en såkalt “accidental heroin overdose”.

Da Smooth døde, fortsatte GWAR turneen de var i gang med, og når Brockie gikk bort i mars valgte bandet også å fortsette, uten bandets eneste orginalmedlem. Jeg var derfor svært spent på hvordan det hele ville utarte seg, men det skulle vise seg at GWAR hadde kontroll. Full kontroll.

House Of Blues er så godt som stappfullt denne kvelden, og 80 prosent av publikum har kledd seg i hvitt. Det har seg nemlig slik at GWAR spruter alskens væsker på publikum under store deler av konserten; falskt blod, spy, slim og eh… det som verre er sprutes jevnlig og kraftig utover publikum. Som elsker det. Du blir truffet uansett hvor du står i lokalet, men de i fremste rekke blir fullstendig dynket og skifter raskt farge fra helt hvitt til finfin batikk-stil.
Morro.

GWAR publikummet er dessuten SVÆRT entusiastiske, og allerede i det introen dras i gang over høytalerne (Black Sabbath -War Pigs) blir det TOTALT kaos på gulvet. House Of Blues sin security (noen av de største og barskeste i bransjen) må bare gi opp. GWAR-publikumet er rett og slett det villeste jeg noensinne har sett, og i tillegg til moshing, poging, crowdsurfing og væsker i alle verdens farger (fra scenen) bryter det jevnlig ut en og annen slåsskamp som sørger for ekte blod, svette, tårer og utrevet hår (!) i den fra før ganske herlige miksen.

Nuvel, tilbake til konserten.

Bandet har altså valgt å fortsette uten sin svært viktige og karismatiske frontfigur, og har løst dette med å ta inn to nye frontpersoner. Kim Dylla (tidligere vokalist i Kung Fu Dykes og skredder av sceneklær fra alle fra Machine Head til Dimmu Borgir) og Mike Bishop (tidligere bassist i GWAR, nå professor og lærer). De portretterer karakterene Vulvatron og Blothar, to fantastiske scenepersonligheter i klassisk GWAR stil.

Etter War Pigs-introen vises en video der GWAR-manager Sleazy P. Martini informerer publikum om at Oderus Urungus har blitt borte, og at GWAR nå leter etter ham. Første låt ut er like magisk som den er rørende, Oderus vises i levende live på storskjerm mens han forsvinner ut i verdensrommet syngende på låten “Fly Now” mens bandet komper live i mørket på scenen. Sterkt å høre Dave Brockie sin vokal fra “den andre siden”.

Deretter dukker det opp en tidsmaskin på scenen, og ut av den kommer da denne Blothar som er sendt fra en annen tid og galakse for å hjelpe GWAR med å finne Oderus. Det er altså dette som er premissene for GWAR sitt 2014 show. At Blothar og Vulvatron trår til som “midlertidige” vokalister mens de hjelper GWAR å finne Oderus Urungus, samt å sile ut andre “karakterer” fra GWAR sitt univers som også vil prøve seg som vokalister.

Showet er dønn helstøpt, enormt moro og generelt et svært imponerende skue. Bandets kostymer, og alle karakterene som er innom i løpet av kvelden, ser ut som de er tatt rett ut fra en hvilken som helst Hollywood produksjon. Og dette er GWAR gode på. De ser nemlig ikke på seg selv som ett band, men som et kunstnerkollektiv som jobber året rundt med å lage kostymer, sceneprops, storylines og det hele, og resultatet er så vanvittig bra gjennomført. GWAR-konseptet er rett og slett større enn alle sine medlemmer, og det viser seg at det går helt fint å bytte ut Oderus Urungus.

The GWAR show must go on, og alle på House Of Blues denne kvelden er godt fornøyd med dette. Konserten er en audiovisuell nytelse fra start til slutt, høydepunktene er mange, men favorittøyeblikket er når Blothar tidlig i konserten melder “…some people will accuse GWAR of milking it (sikter til at de fortsetter uten Oderus), but check THIS shit out” og gnir seg på sine 4 jur (jepp, jur) som han spruter litervis med “melk(e)” med. Vulvatron spruter såklart også “melk” fra sine to “jur” underveis i showet.

F – A – N – T – A – S – T – I – S – K.

Bandet prøver også å bruke tidsmaskinen til å få tilbake Oderus, men i og med at Oderus trodde tidsmaskinen var et gloryhole, er det bare hans gigantiske penis “the cuttlefish” som når frem til House Of Blues denne kvelden. Den får (u)heldigvis sprutet kraftig i fra seg, for å si det sånn. Nok en gang blir publikum dynket.

Mot slutten av showet viser det seg desverre dog at det er bandets evige nemesis Mr. Perfect som har tatt livet av Oderus, og etter at Mr. Perfect har blitt nedkjempet og “drept” på scenen avholdes det en (faktisk ganske rørende) minneseremoni for Oderus før Blothar sier “enough of this wimping, you pussies” og drar i gang en helt nydelig cover av Pet Shop Boys-hiten West End Girls, som glir pent over i Jim Carrolls “People Who Died” der de har modifisert teksten og hyller sine egne falne medlemmer Smooth og Brockie. Nok en gang ganske rørende.

Det var både lettende og godt å se at GWAR kan holde det gående i evigheter, og herlig å se med egne øyne at ikke engang døden kan knekke bandet. Oderus vil være savnet, men Blothar og Vulvatron er kommet for å bli. Jeg gleder meg vilt til fortsettelsen, og anbefaler alle som har muligheten til å se bandet å gjøre nettopp det!

Hali Oderus!
Hail Gwar!

Tarjei

Herren helt bakerst i Kvelertak-gjengen var en av ti trommiser vår mann Tarjei Strøm trakk frem som sine absolutte favoritter bak settet. Hele spillelisten for kveldens sending kan du lese her, eller så kan du bare høre sendingen i reprise via Nrks radiospiller.

Whitesnake-Fool For Your Lovin’

Behemoth-In The Absence Ov Light

Veislakt-Hommersand

Kampfar-Svarte Sjelers Salme (Djevelmakt, 27/1)

Kiss-Modern Day Delilah

Nocturnal Breed-Speedkrieg

Spirits Of The Dead-Wheels Of The World

Inculter-intervju

Inculter-Stygian Deluge

The Sword-Freya

Mayhem-Psywar

Tarjeis trommiser:

Kiss-Black Diamond (Peter Criss)

Mötley Crüe-Looks That Kill (Tommy Lee)

Slaughter-Up All Night (Blas Elias)

Deep Purple-You Fool No One (Ian Paice)

Guns N’ Roses-You’re Crazy (Steven Adler)

Metallica-Damage Inc. (Lars Ulrich)

Pantera-I’m Broken (Vinnie Paul)

Sepultura-Territory (Igor Cavalera)

A Perfect Circle-Judith (Josh Freese)

Kvelertak-Fossegrim (Kjetil Gremundrød)

Dis dude skal plukke favoritt-trommiser fra rocken i kveld.

Tarjei Strøm er kjent fra band som Datarock, Ralphy Myerz, Black Diamond Brigade og Lars Vaulars backingband, samt som en av landets mest benyttede session-trommiser. Inne i brystet banker det et dirrende rockehjerte som i kveld skal få boltre seg i en hel time når Tarjei skal plukke sine ti favoritt-trommiser fra hardrocken. Det blir tunge rytmer og selvsagt snakk om en del triksing med stikkene også. Perfekt!

Vi skal i tillegg intervjue det lovende nye thrashbandet Inculter, vi skal fortsette vår Inferno-konkurranse og vi skal spille nytt fra Behemoth, Nocturnal Breed og Mayhem. Mye norsk i førstetimen, mye internasjonalt i andretimen. Perfekt gange to!

Tarjei Strøm rapporterer hjem om tidenes villeste opplevelser. Les. Le. Lev.

Vår mann i rock har for andre år på rad vært på cruise med Kiss i Karibien (fjorårets rapport kan du lese her). Denne gang går det over alle støvleskaft. Til og med over Gene Simmons sine støvleskaft. Tarjei opplever mer på et par dager enn han har gjort hele livet. Over til herr Strøm. Dette er hans beretning.

Så var det altså klart for Kiss Kruise igjen. Denne gangen byttet jeg ut min kjære samboer Juni med min fetter og tidlige læremester i hardrock Arild Lindeflaten.

Arild møtte meg i Los Angeles et par dager før Kruiset slik at jeg kunne ta ham med på tidenes heavy-sightseeing i verdens deiligste by. Dette er for øvrig nøye dokumentert her. Andre høydepunkt fra L.A.-turen inkluderte releaseparty for den nye Motörhead-platen på Rainbow Bar & Grill, møte med Trouble Circus fra Bodø på Sunset Strip (les om deres reise her), en overfet Gwar-konsert på House of Blues, og en vanvittig helaften på Universal Studios Horror Nights Halloween-skrekkpark. Her endte vi opp på VIP-lounge med storheter som Tim Armstrong, Tom Morello og Serj Tankian….. Heavy over hele linjen der altså, og en fin start på rocketuren vår.

Dagen før vi skulle dra fra Los Angeles til Miami våknet Arild, fyrte deretter i gang Macen sin, og skulle ta sin daglige morgenrunde på nett. Da øynene løp over skjermen så han plutselig en annen hotell-gjests maskin dukke opp på det delte nettverket. “Anders Tengners MacBook Pro” stod det å lese i delt-feltet. ANDERS FUCKINGS TENGNER. La meg forklare hvorfor dette er tidenes mest absurde sammentreff.

Arild Lindeflaten lærte meg alt om hardrocken på 80-tallet, og alt han visste om hardrock lærte han fra det svenske bladet OKEJ. Anders Tengner var OKEJ-journalisten som egenhendig holdt heavyrocken i live og gjorde den enormt svær i Skandinavia på første halvdel av 80-tallet. Han oppdaget nærmest W.A.S.P., skrev alle de beste KISS-reportasjene og relanserte hele Alice Coopers karriere i 1986. En legende med andre ord. Mannen som gjorde oss begge til de vi er i dag, og som rett og slett var grunnen til at vi hadde endt opp på dannelses-reise på Sunset Strip og senere skulle på båt med KISS. Vi møtte aldri Tengner, vi vet ikke hva han gjorde i L.A. (på det samme lille motellet som oss), men at dette var tidenes slumptreff er det ingen tvil om!

Nuvel. Over til Kiss Kruiset.

Søndag 27.oktober dro vi tidlig fra hotellet for å sjekke inn i god tid på LAX slik at vi kunne nå direkteflyet vårt til Miami, ankomme solbyen på ettermiddagen, og være klar til avreise med båten mandag formiddag. Slik skulle det derimot ikke gå. Riktignok sjekket vi inn to timer for tidlig og fikk gode plasser på gaten ved siden av vår egen, men midt i all heavy-mimringen og fellesoppkjøring til Kiss-turen vi nå skulle på klarte vi å miste flyet.

Ja riktig.

Vi satt i to timer og gledet oss og snakket om vår felles rocke-oppvekst, og glemte rett og slett å gå på flyet. Jeg er avholds, Arild drakk ikke, vi mistet flyet. Noen vil kanskje kalle oss surrete. Det er helt ok.

Nå var gode råd svært dyre, og heldigvis fikk vi booket om flyet vårt via San Diego slik at vi kunne ankomme Miami 05:30 mandag morgen. 7 timer før sjekk inn på båt.

Pheeeeew.

Som bonus 1 har vi spilt mye i San Diego med Datarock, og jeg kunne vise Arild litt rundt i den flotte byen på vestkysten. Som bonus 2 havnet vi på samme lounge som Carmine Appice (gedigen heavylegende av en trommis) i Los Angeles uten at vi turde å gjøre noe mer med det. Mandag morgen landet vi pent i Miami, fikk (heldigvis) fatt på bagasjen som hadde stått på flyplassen over natten, fikk sjekket inn på Holiday Inn og fikk sovet litt der frem til det var tid for å reise til båten. Let’s go rock n’ roll!

San Diego detour…

DAG #1:

En innsjekk på et cruiseskip kan minne om en innsjekk til en internasjonal flygning, med alt det innebærer. Likevel er det noe kjekkere når det hele er KISS-relatert. Her står du i kø med hundrevis av likesinnede KISS-fans i alle aldre. Nesten 2500 fans fra 33 nasjoner var totalt på båten, og da sier det seg selv at det til og med blir magisk stemning på innsjekken.

Vel inne på båten (samme båt som i fjor) ble jeg møtt av en deilig følelse av å være tilbake med kjente fjes overalt, KISS t-skjorter på alle overalt og KISS på anlegget.

Stemning.

Dette er kanskje vanskelig å fatte bare ved å lese, men når det er KISS i bakgrunnen OVER ALT; på resturanten, i casinoet, i heisen, i gangen, alle veier, da blir det en enormt deilig stemning. Du står i pissoiret og hører en obskur låt fra The Elder, liksom. Hvor rått er ikke det? På lugaren vår lå det også gaver som ventet på oss fra KISS. Et litt uforståelig KISS-teppe og en håndsignert Kruise-poster. Rått. Da var det bare å pakke ut og gjøre seg klar for drømmereisen.

Etter utpakk og utforskning av båten bar det opp på dekk for den første KISS-konserten. Umaskert og unplugged på scenen mens båten seilte fra Miami. Det første som slo meg på unplugged-konserten var at jeg ikke ble like sjokkert av å se KISS i levende live, rett foran øynene mine, som jeg ble sist. Jeg hadde liksom blitt litt vant til det og kunne derfor nyte konserten enda mer fokusert enn sist.

Som lovet i forkant (og mye av grunnen til at fans drar på disse cruisene) dro KISS på med masse obskurt låtmateriale de sjelden eller aldri spiller, og jammen fikk jeg et lite sjokk likevel da de prøvde seg på tittelsporet fra Creatures Of the Night, og da de dro hele Acrobat/Love Theme From Kiss (en av deres aller første låter). Da måtte jeg jobbe hardt for å holde tårene tilbake. Herregud så sterkt: Mitt favorittband gjennom tidene, så tett på, akustisk, på en båt, med totalt obskure låter og med de mest dedikerte fans fra hele verden. VANVITTIG deilig!

Svært artig var det også da hele bandet disset Genes valg av Hawaii-shirt for anledningen. Paul mente det var så ille at han krevde en “ceremonial burial at sea”. Fantastisk å se bandet så løsluppent og nært.

Etter konserten svevde vi alle på en slags KISS-lykkerus og brukte resten av kvelden på å se det fantastiske Nashville-coverbandet The Big Rock Show (med Paul Taylor fra Winger på keyboard) gjøre kun de deiligste låtene fra det glade 80-tall, samt at vi tok en tur innom KISS-karaoken. Det høres kanskje rart ut, men som sist var karaoken noe av det gøyeste på båten. Helt vanlige folk fra hele verden ble superstjerner der de stor og fremførte sine mest elskede KISS-låter foran andre fans. Win/win. Fetter Arild havnet også alene i heis med KISS-manager (og generell hardrock-manager-legende) Doc McGhee, og måtte vise den lille mannen veien opp i suiten sin. Sånn er det på Kiss Kruise, liksom.

DAG #2

Dag to startet rolig på frokostbuffeten (vi snakker svææææære buffeter, åpent døgnet rundt med ALT av mat helt gratis) hvor jeg traff på KISS-trommis Eric Singer. Jeg har truffet ham tidligere, men håndhilste høflig igjen og takket nok en gang for hvordan hans trommespill revolusjonerte min egen stil som ung trommeslager.

Stort.

Eric er altså en av mine aller største trommehelter, og på dette tidspunktet hadde jeg ingen idé om hvor mye mer Eric Singer-magi jeg skulle få oppleve på denne turen. Mer om det om litt.

Båten la til kai i Key West noen timer denne dagen, så vi fikk oss en fin liten turist-runde i denne svært turistifiserte Florida-småbyen også.

Trivelig.

Etter Key West-runden ble vi sittende i solsteken på dekk og snakke med andre norske KISS-fans (med 85 norske Kiss Navy-rekrutter i år er Norge den best representerte nasjonen i forhold til innbyggertall). Her gikk praten løst og ledig om gårsdagens sett-liste og om rykter vedrørende de neste konsertene. Utrolig trivelig. Vi fikk også vite at den legendariske Helge fra Kiss Army Stord (og den fantastiske Halvsju-reportasjen) på tidlig 80-tall var på båten. Herregud! Her snakker vi KISS-legende, folkens. En av mine store helter. På ekte.

Så var det tid for konsert med hardrock-legendene Nightranger på dekk. Her hadde jeg ingen forventninger i det hele tatt, men fikk virkelig rockesjokk over leveransen til de gode gamle San Francisco-rockerne. Foruten egne deilige hits (Sister Christian) dro de knallhardt på med Damn Yankees-låter (bassist og vokalist Jack Blades spilte i supergruppen) og tidlig Ozzy (supergitaristen Brad Gillis tok over for Randy Rhoads og spiller på Speak of the Devil-platen). En totalt fullkommen heavyrock-konsert der altså.

Så var det bare å finne seg en god plass inne i atriumet på skipet. Siden det er ca. 2500 personer på båten – og skipets konsert-klubb kun huser 1250 – gjorde KISS innendørskonsert to dager på rad slik at alle skulle få sett bandet i full mundur på liten klubb. Vi skulle se dem dagen etter, og fikk derfor nyte live-overføringen av konserten på storskjerm i atriumet sammen med mange andre fans som hadde benket seg foran lerretet.

Det høres kanskje merkelig ut, men det er faktisk totalt magisk å sitte og se en direkteoverført konsert (som jo skjer bare noen hundre meter unna på skipet du er på) sammen med dedikerte og dønn spente fans. Det hele kan sammenlignes med det å se favoritt fotball-laget ditt på storskjerm, på favorittpuben din, med favorittfolka dine, og at de scorer annenhvert minutt. Overmagisk stemning der altså.

Før konserten startet ble jeg stoppet av en type som likte DEVO-tatoveringen min, og som selv gikk i DEVO t-shirt for anledningen. Det viste seg å være ingen ringere enn hardcore-legenden Frank Novinec fra Hatebreed (OG Terror, OG Integrity, OG Ringworm), og her var vi altså begge to på Kiss Kruise i Atlanterhavet. Nydelig type og topp stemning.

Også på denne konserten (nå i full sminke og utstyr) dro KISS på med obskure låter. Det hele toppet seg da de valgte å dra låten “The Oath” fra The Elder i sin helhet. Her kom tårene igjen gitt. KISS spiller ALDRI noe fra The Elderplaten fra 1981, og prøver rett og slett å fortrenge hele platen. Men som Paul sa til fansen før de dro igang låten;  “I know you wanna hear this, ’cause you guys are the only ones that bought the album”. Rommet eksploderte da KISS spilte låten, folk gråt, klemte hverandre og gjorde det klassiske “we´re not worthy”-movet fra Waynes World-filmen mot lerretet. Noe av det sterkeste jeg har vært med på. Andre obskure høydepunkt inkluderte sjeldent-til-aldri-før spilte låter som “Let Me Know”, “Ladies In Waiting”, “Almost Human”, “Mainline” og “Anything For My Baby”. En set-liste verdt hele turen alene.

Etter konserten måtte vi summe oss litt med deilig mat før det plutselig ble min tur til å levere. Det var nemlig duket for en såkalt “KISS Kruise Drum-Off”, altså en tromme konkurranse. Nesten 90 trommeslagere (av høyst varierende kvalitet) skulle bedømmes og plukkes ut til finale dagen etter. Dommerne var blant annet trommisen i The Big Rock Show og trommisen i Nightranger. Deilig absurd.

Jeg deltok rett og slett for å få muligheten til å tromme foran selveste Eric Singer i finalen dagen etter, noe som alltid har vært en liten drøm for meg. Alle fikk tromme 20-sekunder hver (!), og etter at alle hadde fått prøve seg var jeg heldig nok til å bli plukket ut til finalen. At jeg ble hyllet av Paul Taylor – keyboardist i favoritt AOR-orkesteret mitt Winger – var premie nok i seg selv.

Vel tilbake på lugaren (og klar for sengetid) lå det et brev og ventet meg på sengen. Her sto det å lese at det var finale neste formiddag, og at jeg kunne velge meg en KISS-låt jeg ville spille med coverbandet Priss foran Eric Singer. Herregud så uvirkelig. Herregud så deilig.

DAG #3

Onsdagen våknet jeg etter tidenes deiligste søvn. Her var jeg altså, på båt i Atlanterhavet, med KISS, og skulle om noen timer få tromme, få vise meg frem, få spille en KISS-låt foran en av mine aller aller største trommehelter. FOR ET LIV!

Etter en grei og usunn amerikansk pannekaker-med-bacon-og-sirup-frokost var det ned i atriumet igjen for å delta på drum-off finalen. Lokalet var fullt, Eric Singer var på plass for å bedømme, og vi var nå 9 trommeslagere som var plukket ut til å få flotte seg i finalen. Nummer 2 ut var lille Alexey fra Las Vegas. En 10-år gammel asiatisk jente som shreddet seg gjennom “Black Diamond” som om hun ikke hadde gjort annet her i livet. Helt utrolig rått å se på!

Alexey er et Youtube-fenomen som legger ut råstilige trommecovers av kjente rockelåter, og er en tromme-elev av Eric Singer himself. Jeg ble sporenstreks fan og kjente at hun her bare måtte vinne. Seieren min var jo uansett at jeg fikk spille foran Eric, og jeg fikk som bonus selv dratt på litt gjennom en fyrrig versjon av “Black Diamond”.

Jeg var i himmelen. Tenk å få spille for Eric? Det hele føltes som en drøm.

Det ble ikke mindre uvirkelig da Alexey og jeg ble plukket ut av Eric til å gjøre hver vår solo etter at de andre 7 trommisene var eliminert. Herregud. Alexey shreddet seg gjennom 1 minutts vill tromme-improvisasjon, og jeg gjorde det samme like etterpå. Eric syntes det ble for vrient å velge ut en vinner så han ba publikum bedømme. Jeg hadde allerede bestemt meg. Dette var Alexey sitt show, denne lille prinsessen – rockens fremtid – MÅTTE vinne. Publikum skulle få avgjøre i form av jubel.

Først for Alexey.
Hele rommet jublet.
Så meg.
Hele rommet jublet.
Rematch.

Først for meg.
Hele rommet jublet igjen, jeg ristet høflig på hodet, pekte på Alexey og oppfordret til applaus.
Så Alexey.
Hele rommet eksploderte!
Fantastisk!!
Jeg bøyde meg ned på kne og hyllet denne fantastiske trommehelten på kun 10-år!
Premien var et trommesett Pearl hadde sponset som Eric brukte på Unplugged-showet på dekk første kvelden.
Vel fortjent.

For å la opplevelsen synke gikk jeg av scenen for å få meg litt tid til å samle meg, men jeg ble stoppet av en eldre herremann med et alvorlig uttrykk. “Hi, my name is Paco, I´m the tourmanager of KISS – what you did there was amazing and we really appreciate both the talent and what you did with Alexey. Eric wants to meet you”, sa han. Og før jeg visste ordet av det stod Eric Singer foran meg og hyllet spillingen min. Han hadde fått så fot på det hele at han ville gjøre noe spesielt for meg senere på dagen, fortalte han.

Dån.

Jeg holdt masken så godt jeg bare kunne, takket og bukket og gav kontaktinfoen min til Paco, som nok en gang understreket at gleden over dette møtet var på deres side. Nå kan jeg dø lykkelig. Virkelig. Noe av det mest absurde jeg har vært med på. MIN store helt ville gi MEG noe?

Så var det bare å vente da.

Tiden ble brukt til å se en ny og fantastisk konsert med coverbandet The Big Rock Show på dekk, og ta bilde på scenen til KISS, før jeg fikk beskjed av fetter Arild om å komme meg til lugaren med en eneste gang. KISS sin tourmanager hadde ringt og lagt igjen beskjed. Jeg hastet ned og ringte han opp igjen.

Det viste seg nå at Eric insisterte på å møte meg senere på kvelden. Helst før KISS show # 2 (som vi jo skulle på), og vi ble enige om å ta det når vi skulle ta bilde med KISS litt senere. Som i fjor fikk alle på båten bilde av KISS sammen med seg selv og de man delte lugar med. En høyst upersonlig seanse der man står i en slags samlebåndskø før det blir din tur og du blir loset kjapt inn i et avlukke der KISS står klar og poserer de to sekundene det tar å ta bilde med deg.

Vi stilte oss i kø, og da det ble vår tur ropte Eric ivrig ut “Thats the guy! Make sure everything is ready for him” til assistentene sine, mens han pekte lurt på meg. Mystisk. Spennende.

Vi fikk oss et kjapt bilde, og fikk beskjed om å vente i salongen like utenfor avlukket til bandet var ferdig med alle bildene. Her ble vi sittende i nesten to timer, på de beste setene i huset, med fri innsikt inn til KISS og alle bildene som ble tatt. Et helt fantastisk syn – utsikt til våre 4 store helter i full sminke, et syn jeg aldri kan bli vant til. Vi fikk spesialbehandling av KISS sine sikkerhetsvakter, og alle andre som prøvde å oppholde seg nær oss ble jaget bort – dette var vårt og KISS sitt show.

Perfekt!

Da KISS omsider hadde gjort seg ferdige med bilder var det bare oss og bandet med sin innerste sirkel av vakter og manager Doc McGhee som fikk være igjen, samt  to fans som skulle få treffe Paul, og en som skulle treffe Tommy. Det var nå kun 20 minutter til KISS skulle på scenen, og her sto vi altså – midt i det aller helligste. KISS romsterte rundt oss som kjemper med sine platformsko og høye hår. Bortsett fra Gene. Han satt like ved oss på en stol, stirret inn i en søyle og pumpet seg opp for å komme i demon-karakteren før showet som bare var minutter unna. Noe av det heftigste jeg har sett. Demonens eget førkonsert-rituale rett og slett, et skue få dødelige forunt. Dette hadde jeg drept for som liten.

Så kom Eric bort til oss, fortsatte skrytet og takket for min ydmykhet og mitt trommespill, og hadde med en gave til meg. Gaven var hans egen skarptromme som er spesialbygget etter hans egen bestilling og er trommen han bruker på alle konsertene med det nye speilkule-settet sitt. Helt fuckings awesome!!!

Etter litt prat og trommenerding ble KISS samlet og hastet avgårde av manager Doc. Det var tross alt snart stagetime. Det er umulig å beskrive hvor rått dette var.

Spesialbehandlingen, vennligheten, gaven – i det hele tatt var det helt vilt å oppleve at bandet virkelig gir alt. Her hadde de brukt 2 timer på å sminke seg og komme seg i full utrustning, så 2,5 timer med bilder sammen med nærmere 2500 fans, så tok de likevel seg god tid til oss bare 20 minutter før de skulle gå på og levere konsert-varene i 90 minutter?

Helt fantastisk.
Jeg elsker KISS.

Nå var det bare å legge trommen forsiktig fra seg på lugaren og spurte til showet. Vi hadde knallplasser veldig nær scenen, og bandet dro nok en gang på med obskure perler blandet med allsang-klassikere. Og som om ikke det var nok å ta innover seg at bandet sto der bare noen få meter foran meg og kvernet ut den ene gromlåten etter den andre, så jobbet hjernen på spreng for å ta inn alle inntrykkene fra dagen.

Der satt Eric og spilte på et gedigent trommesett med speilkule-look, som han nå hadde gitt MEG skarptrommen til, og for en liten halvtime siden var vi alene med disse rockekjempene mens de gjorde seg klar til konserten. Uvirkelig. Lett den beste KISS-dagen i hele mitt liv, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.

Andre små høydepunkter fra denne dagen var å treffe en svenske som samlet på KISS-kostymer fra 80-tallet som var brukt på scenen av KISS. Han viste velvillig frem bilder på sin telefon fra samlingen: Genes jakke fra “Heavens on Fire”-videoen, Pauls hatt fra “Uh, All Nite”-videoen, og en rekke fargerike kostymer fra Animalize- og Asylum-perioden som han kunne pinpointe til eksakte datoer de hadde blitt brukt på de respektive turnèer. En helt fantastisk type.

I køen til KISS-bildet traff vi også på en herremann som hadde sett KISS nærmere 100 ganger, og som hadde sett Iron Maiden på pub tidlig 80-tall, og som var mannen som hadde fått tak i hodeskallen som Blackie Lawless drakk blod fra på den legendariske “W.A.S.P. Live at the Lyceum”-konserten i 1984. Kun på KISS Kruise treffer man slike typer.

DAG #4

På Kruisets siste fulle dag hadde båten sluppet ned ankeret utenfor Norwegian Cruise Lines sin egen lille private øy i Bahamas Great Stirrup Cay. Etter nok en solid og deilig frokost på båten satte vi oss på en av de mange shuttlebåtene som gikk mellom skipet og den private øyen. Fiffig nok havnet vi sammen med coverbandet The Big Rock Show som var på vei til øyen for å spille konsert for oss, og jeg fikk endelig slått av en prat med keyboardist Paul Taylor, altså kjent fra Winger.

Jeg elsker jo Winger av hele mitt hjerte, så jeg fikk skrytt litt, lært at han også spiller i Cinderella (!), og så klart også hørt litt om hvordan det lå an med Winger om dagen. Som den heavymetal-nerden jeg jo er visste jeg godt at Paul også spilte med Alice Cooper i 1987 og 1988 og fikk dermed servert noen røverhistorier fra perioden. Paul er med i den fantastiske “The Nightmare Returns”-konsertvideoen fra 1987 som jeg så på omtrent hver dag fra 1987 til 1989, så det var stort for meg å få pratet med legenden.

På øyen gjorde vi det som man jo gjør på en privat cruise øy; bader, spiser gratis grill, soler seg og hører på de flotteste klassikere servert av et knallbra heavy metal-coverband. The Big Rock Show holdt konsert på stranden, og hadde valgt ut et nydelig sett som kledde den karibiske solen perfekt. Da jeg lå der i solsteken i de mest perfekte omgivelser og hørte Ratts “Round and Round” perfekt fremført tenkte jeg “nå har jeg det så bra som man overhodet kan ha det”. Et perfekt øyeblikk.

Etter en halv dag i solen var det bare å komme seg på båten for å få med seg dagens høydepunkt: Q&A med KISS på båtens store utendørs dekk. Her satt bandet på scenen i 90 minutter og svarte på spørsmål fra fans fra hele verden. Fantastisk nært og utrolig interessant med et åpent og snakkesalig band i svært godt humør som ga oss lange og gode svar. KISS er ofte pompøse sitatmaskiner i offentlige intervju-settinger, så det var utrolig kult å få muligheten til å se dem åpne skikkelig opp og snakke direkte til oss fans. Gene Simmons var som vanlig hakkekyllingen, og offer for de tre andres interne band-spøker. Helt nydelig å bevitne.

Etter spørrerunden ble bandet værende igjen på scenen der de poserte for bilder og signerte det folk måtte ønske. Dette har jeg aldri sett dem gjøre før, og det er igjen godt å se at bandet storkoser seg og virkelig gir alt for die-hard fansen. Jeg kjente nok en gang på den deilig stolte følelsen av å være KISS-fan.

Senere på kvelden var det duket for kostymekonkurranse. Det var jo tross alt Halloween. Tommy Thayer stilte som dommer, og folk hadde som sist gjort seg svært flid med utkledningen sin. Utrolige mange kreative, forseggjorte og morsomme kostymer, men mitt personlige høydepunkt var Hatebreed-Frank som sammen med sine like kredible hardcore-venner hadde kledd seg ut som DEVO. Altså, gitaristen i Hatebreed utkledd som DEVO, bedømmes av gitaristen i KISS i en kostyme-konkurranse…. Kun på Kiss Kruise kjære venner, kun på Kiss Kruise.

Kvelden ble avsluttet på dekk med nok en deilig konsert servert av Nightranger. Neste morgen skulle vi legge til havn igjen i Miami, så vi tok oss noen ekstra runder rundt på båten for å suge til oss litt mer Kruise-magi før vi tok kvelden. Vi traff på tourmanager Paco igjen, som gav meg en klem og nok en gang understrekte at gleden var på deres side, og håpet at vi snart skulle sees igjen.
Stort. Rett og slett stort.

DAG #5

Da var det bare å stå opp og kjenne på den litt vemodige følelsen av at eventyret var over for denne gang. Etter en siste frokost på båten var det bare å sjekke ut og gå i land i Miami. Her slo vi ihjel noen timer langs Miami Beach før vi satte kursen mot flyplassen og kvelds-flyene våre tilbake til Norge og virkeligheten. Med et stort smil om munnen. Arild og jeg hadde tross alt lagt bak oss TIDENES Kiss tur som gikk langt over våre villeste forventninger. Selv om det kun er snakk om 4 dager og 5 netter, så føltes det som om vi hadde vært på båten i en evighet

En deilig evighet.

Dagene om bord er så proppfulle av opplevelser og inntrykk at det føles som om tiden står stille og at man beveger seg i sakte film gjennom et uendelig flott KISS-univers. Tiden raser ikke avgårde, man bare er. I en slags KISS himmel, om du vil. Pompøst, jeg vet, men det kan ikke sammenlignes med noe jeg har vært med på før. Både voksne-Tarjei og den 10-år gamle KISS-supporteren inni meg er så evig takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. 4 dager ren magi, på en båt, i atlanterhavet, med verdens beste band, med verdens beste fans.

I wanted the best and I got the best, the hottest band in the world: KISS <3

Tarjei Strøm og fetter Lindeflaten er på vei mot årets Kiss Kruise (rapport kommer..), men før de setter seil gikk de dør til dør på Los Angeles mange rockeattraksjoner. Herlig rapport her.

Vi gir ordet rett til rocke-globetrotter Tarjei:

West Hollywood i L.A. er et deilig sted. Nesten all rocken jeg vokste opp med hadde sin start her, og hele min barndom drømte jeg om å få dra å besøke dette nærmest utopiske hårmetal-mekka. De siste årene har vi turnert USA grundig med DATAROCK og L.A. er en av de byene vi har spilt aller mest i.

Jeg har vært her et 20-talls ganger de siste 7 årene, og har på alle disse svippturene letet opp viktige steder fra mine barndomshelter sin historie. I anledning min andre tur på KISS KRUISE, inviterte jeg med min fetter Arild Lindeflaten på en aldri så liten L.A.-sightseeing før vi drar til Miami for å treffe Kiss-båten.

Arild er en viktig person i livet mitt. Han er seks år eldre, bodde på Stord og spilte gitar i det legendariske bandet Insanity. Arild var rockestjerne og hørte på tøff musikk. Tøff musikk som han foret meg med. Og jeg var lett å fore.
Han oppdro meg med KISS, W.A.S.P. og Mötley Crüe, viste meg videoer, gav meg svenske OKEJ-blader og geleidet meg trygt gjennom hardrockens ville jungel.

Arild lærte meg å elske rocken, og det er jeg evig takknemlig for. Derfor tenkte jeg det var på sin plass å ta Arild med til L.A. og vise han West Hollywoods severdigheter. I den anledning har jeg samlet alle våre stoppesteder her slik at Pyros lesere kan nyte samme tur om dere skulle ta turen innom hardrockens aller viktigste by. Eventuelt kan dere bare drømme dere vekk sammen med oss.

Let´s go rock n’ roll!

Canter’s Deli
419 N. Fairfax Avenue

Du begynner hele turen med å ta taxi hit. Dette ser tilsynelatende ut som en helt vanlig, ganske old-school jødisk deli, med deretter tilhørende eldre klientell. Men her har du altså en aldri så liten skjult rockeperle: Deli-en er nemlig idag drevet av Marc Canter som var Slashs beste kompis i ungdomstiden. Slash og Marc holdt sammen i tykt og tynt og Marc dokumenterte nøye Guns N´Roses spede start frem til innspillingen av Appetite For Destruction.

Han tok bilder, gjorde live-opptak, tok vare på flyers og set-lister, og alt dette er heldigvis også grundig gjengitt og beskrevet i boken hans Reckless Road som er obligatorisk for enhver fan av bandet. Guns N´ Roses fikk spise mye gratis her i starten av karrieren, og flere kjente promo-bilder av bandet er tatt nettopp her.

Du treffer Marc daglig på sjappen, og kan kjøpe signert bok, signerte bilder (som han har tatt av GN’R) i tillegg til å spise helt utsøkt diner-mat. Kjente rockere frekventerer også jevnlig dette litt “hemmelige” stedet. Gene Simmons kaller det et av sine favoritt-spisesteder, og det var her David Lee Roth sett seg ned med Vince Neil i juni 1981 for å lære ham om musikkbransjen.

Fairfax High School
7850 Melrose Ave

Fortsetter du videre opp Fairfax til veien den krysser Melrose finner du Fairfax Highschool på din høyre side. Det var her Steven Adler møtte Slash, og Slash møtte Michelle Young som GN’R senere skrev My Michelle om. Anthony Kiedis møtte også Flea her, og startet Red Hot Chili Peppers med Hillel Slovak og Jack Irons som også gikk på skolen. Andre kjentfolk som har gått her inkluderer Jermaine Jackson, Mila Kunis, Phil Spector og ikke minst Traci Guns(!) for å nevne noen. Her kan du evt. ta deg en detour og shoppe videre nedover Melrose eller fortsette videre oppover Fairfax.

Centerfold News Stand
716 North Fairfax

Videre opp Fairfax finner du Centerfold News Stand som er en ganske sjarmerende aviskiosk hvor Slash jobbet i sin ungdom.
Kjøp deg gjerne en flaske vann her. Du skal jo tross alt på sightseeing

Cherokee Studios
751 North Fairfax

Enda litt videre opp Fairfax finner du Cherokee Studios som desverre ble revet i 2007. Her spilte Mötley Crüe inn en av hardrockens viktigste plater – Shout At The Devil – så vel som undervurderte Theatre of Pain. Det kan du føle på når du står her. Shout At The Devil, liksom. Mye fin footage fra dette studioet i Motley Crue-homevideoen Unsencored, forresten. Aerosmith, Van Halen, Stryper, Korn og Suicidal Tendencies har også vært innom dette studioet. Deilig.

Da er du god og mett i magen etter frokost på Canter´s samt nyfiken etter å såvidt ha dyppet dine metaforiske tær i hardrockens historie. Nå er det bare å praie en taxi og starte på eventyret Sunset Boulevard.

Amoeba Records
6400 Sunset Boulevard

Taxien setter deg av utenfor Amoeba Records om du har gitt riktige instruksjoner. Sannsynligvis den beste platesjappen i hele verden. Virkelig. Her finner du alt du trenger. Fra det siste nye til det mest obskure som du har brukt hele ditt liv på å lete etter. I tillegg til at du titt og ofte kan spotte store musikere på shopping her (Lemmy er innom her i Lemmy-dokuen) har de også ukentlige in-store konserter med små og store navn. Her har alle fra DATAROCK til Paul McCartney holdt ekslusive konserter, og det er helt spesielt å se et show inne i sjappen. Anbefales.

På 80-tallet var disse lokalene også studioet til den flotte fotografen William Hames som tok knallgode bilder av masse hårmetal band. Vel ute av Amoeba (klarer du ikke bruke penger her, skjønner jeg INGENTING) snur du til venstre og setter snuten oppover Sunset Boulevard. Hardrockens deiligste og viktigste gate.

SIR Hollywood
6465 Sunset Boulevard

Etter litt spasering treffer du på SIR, eller Studio Instrument Rentals, på din høyre side. SIR er et populært og svært mye brukt pre-produksjonslokale. Lokalet huser 7 små og store øvings/produksjonsrom som store artister kontinuerlig leier seg inn i for å øve til turnestart og lignende.

KISS øvde for eksempel mye her før Unplugged og gjenforeningen i 1996 (veldokumentert i filmen Second Coming), og herlige typer som Motley Crue, Jane’s Addiction og Bon Jovi har alle leid seg inn her for å terpe på den deilige musikken sin. Her har de daglig besøk av noen av musikkverdens største stjerner. Uten sammenligning har DATAROCK også lagt igjen masse penger for å øve her. Kun for at jeg skulle få gleden av å ha øvd i samme rom som KISS. SIR driver også med utstyrsutleie, om man skulle trenge denslags.

Sunset Sound Recorders
6650 Sunset Blvd

Nærmest rett over gaten fra SIR finner du Sunset Sound Recorders som er et legendarisk studio. Van Halen spilte inn sine to første plater her, men studioet har også hatt besøk av Led Zeppelin, Rolling Stones, The Doors, Ringo Starr, Elton John, John Lennon, Alice Cooper, Tom Petty, Cinderella, Faster Pussycat,  Danzig, L7, Wolfmother og mange flere.

In-N-Out Burger
7009 W Sunset Blvd

Det er viktig å holde blodsukkeret oppe for å kunne være på hugget hele veien når man er på rocke-sightseeing, og derfor anbefaler jeg å ta en kjapp tur innom In-N-Out Burger. Det ser ut som en hvilken som helst fastfood-sjappe, men her “hjemmelager” de verdens beste kjappe burgere. Helt nydelig, og not to be missed før du fortsetter opp Sunset.

Seventh Veil
7180 Sunset Blvd

Når Vince Neil synger “raising hell at the Seventh Veil” i Mötley Crües Girls Girls Girls-låt er det denne strippeklubben han synger om. Et av Mötleys favoritt-strippesteder med andre ord. Du får også et glimt av utsiden på klubben i videoen til samme låt, nærmere bestemt i det Vince roper “hey Tommy, check that out, man” når de begge glir elegant oppover Sunset på hver sin Harley Davidson. Stilig.

Tar du en liten avstikker til venstre ned fra Sunset – i den kryssende gaten North La Brea – finner du følgende:

Crazy Girls
1433 N La Brea

Populær og frisk all-nude strippeklubb. Mange rockere har hengt her (og henger her ennå), og det sies å være David Lee Roth sin favorittbule. Seal of approval, der altså. Vi tør selvsagt ikke å gå inn. Vi er nordmenn.

A&M Studios
1416 North La Brea Avenue

A&M Studios lå her fra 1967 til 1999 og har vært delaktig i mye flott rocke-historie. KISS, Mötley Crüe, Black Sabbath og Ozzy har alle gjort plater her, W.A.S.P. spilte inn sin første demo her, og videoen til Hear N Aids We´re Stars ble gjort her. We Are The World ble også spilt inn og filmet her. Litt mindre viktig, men dog….

Kat Von D’s High Voltage Tattoo
1259 N La Brea

Videre nedover La Brea finner du Kat Von Ds tattoostudio High Voltage Tattoo. Her er alt i L.A. Ink filmet, og det er et solid studio med masse flinke artister. Jeg har tatovert meg her to ganger, en gang hos Kat selv og en gang hos Dan Smith.

Du trenger ikke ha time for å ta turen innom, og du kan fint stikke hodet inn og bare se. Det henger masse gitarer og annen god rockemeoribilia på veggene der inne. Ta en titt før du snur deg tvert rundt og går opp igjen på Sunset der du fortsetter videre oppover (på din venstre side).

Alternativt kan du ta en kjapp tur videre opp North LaBrea og ta til venstre ved Franklin Ave, for da kommer du til:

Franklin Plaza Hotel (nå Franklin Plaza Apartments)
7230 Franklin

Det var her oppe Janis Joplin døde av overdose og Nikki Sixx nesten klarte det samme. Nikki tok overdose på fest her 22. desember 1987, og var faktisk klinisk død i noen minutter før han ble bragt tilbake til liv igjen. Hotellet som nå har blitt et leilighets-kompleks var definitivt et populært party-sted på 80-tallet, og alle fra GN’R via Ratt til Megadeth bodde her i lengre perioder.

Saharan Motor Inn
7212 W Sunset Blvd

Nok død og overdose for nå. Tilbake på Sunset finner du Saharan Motor Inn. Et streit motell sentralt på Sunset Blvd. som kan anbefales som billig bo-alternativ om man skal på rocke-sightseeing. Passe glorete amerikansk og veldig L.A.

Ralphs
7257 Sunset Blvd

Ralphs er en daglivarekjede spredd rundt i hele Sør-California, men akkurat denne som du finner på din høyre side kalles “Rock N Roll Ralphs” på folkemunne. Den ligger sentralt til på Sunset Blvd., nært både Guitar Center, strippeklubber og rockeklubber, og var naturlig nok en populær sjappe og hangout-spot på 80-tallet. Flere av de store og små hårmetalbandene kjøpte og/eller stjal matvarene sine her. Det pleide også å koke godt her etter klubbene stengte, da rockere, fans og groupies samlet seg for å drikke videre og feste ut i natten.

Guitar Center
7425 Sunset Blvd

Megastor musikkinstrument-forhandler, og her finner du alt du trenger for å rocke ut på Sunset Strip. Jeg har vært innom her flere ganger og handlet, og man spotter alltid kjente instrumentalister og shredders på shopping her. Utenfor Guitar Center finner du også The Rock Walk Of Fame hvor du finner håndavtrykk og autografene til KISS, Motley Crue, Eddie Van Halen og flere. Det pleier også å være utstillinger i vinduene her med kjente instrumenter fra rockens deilige historie. Et slags mini høykulturelt museum om du vil.

Guns N Roses øvingslokale
1506 N Gardner St

Rett rundt hjørnet for Guitar Center finner du en deilig og viktig skjult skatt. I 1985 og 1986 hadde nemlig Guns N’ Roses øvingslokale her. Slash og Axl bodde her til tider også, og kalte det mildt sagt slitne lokalet for Sunset & Gardner Hotel and Villa. My Michelle og Nighttrain er skrevet i dette lokalet, og bandet pleide å holde ville fester i bakgatene her.

Sunset Strip Tattoo
7524 Sunset Blvd

Rett forbi Guitar Center på andre siden av gaten finner du Sunset Strip Tattoo. Riktig nok er dette en annen location enn den lå på gjennom det glade 80-tall, men like fullt en legendarisk tattoo-sjappe hvor “alle” tattoverte seg back in the day. Alle i Mötley Crüe har blitt tatovert her, Axl Rose fikk gjort flere av sine tatoveringer her (blant annet Appetite-korset), og studioet er fremdeles dekorert av gullplater fra flere av storhetene de har tatovert gjennom årene. Obligatorisk å gå innom for å kjøpe t-shirt med logoen deres på som Axl brukte mye (blant annet i Sweet Child O Mine-videoen).

Mobil Gas Station
7865 Sunset Blvd (corner of Sunset & Fairfax)

Videre oppover Sunset (på høyre side) får du øye på en tilsynelatende helt vanlig bensinstasjon, men den har altså en viktig hardrock-betydning: I 1985 hadde Guns N’ Roses sin første fotoshoot her. Du kan føle magien.

The Chateau Marmont
8221 Sunset Blvd

Chateu Marmont er et legendarisk rockehotell. Det er bare å Google det. Du ser ikke mye av det fra utsiden, og det er nettopp derfor rockere har kommet hit i flere tiår for å feste midt på Sunset Strip, men i det godt skjulte. Led Zeppelin leide seg inn her og holdt storslåtte fester (eller var det orgier), John Belushi døde i Bungalow 3, og det er gjort mange legendariske fotoshoots her inne. Classy, klassisk og veldig veldig mystisk.

The Body Shop
8250 Sunset Blvd

Over gaten fra Chateu Marmont ligger The Body Shop som er en populær 24/7 strippebule, og klassisk hangout på 80-tallet. Van Halen fikk utdelt sine første gullplater her, og Mötley Crüe fikk utdelt platina-plater for Girls Girls Girls her. Naturlig nok.

Casablanca Records
8255 Sunset Blvd.

Her lå Casablanca Records sin vestkyst avdeling. Casablanca var KISS sitt plateselskap gjennom 70-tallet. Og da trenger jeg vel ikke å si mer.

The Sunset Towers
8358 Sunset Boulevard

I niende etasje i dette bygget (som nå er et hotell) bodde en ung Nikki Sixx med sin mor back in the day. Youth gone wild.

Andaz Hotel/Hyatt On Sunset
8401 Sunset Blvd

Dette er mitt favoritthotell i hele verden, og her bor vi ofte både på ferie og på tur med DATAROCK. Dette er altså det berømte Hyatt Riot eller The Riot House. Legendarisk. Her bodde og festet ALLE på 70-, 80- og 90-tallet, og det er fremdeles et svært populært hotell hos musikere og band.

– Led Zeppelin pleide å leie flere etasjer når de bodde der, og John Bonham skal ha kjørt Harley Davidson gjennom gangene.
– Myten om at rockere kaster tv-er ut hotellvinduet skal angivelig ha startet her (med god hjelp fra Keith Richards og Keith Moon).
– Lemmy skrev låten “Motörhead” her.
– Axl Rose holdt grillparty på balkongen og kastet rykende ferskt grillkjøtt til fansen på gaten helt til brannvesenet kom og stoppet festen.
– Corey Taylor i Slipknot prøvde å ta livet av seg ved å kaste seg utfor taket her i 2003, men ble heldigvis stoppet.
– Jim Morrison bodde her over lengre tid, helt til han ble kastet ut for å ha hengt etter bare fingertuppene på balkongkanten.

Hotellet dukker opp i flere store rockebiografier, samt i filmen Almost Famous.

Andaz har et fantastisk bassengområde på toppen av hotellet, med nydelig utsikt over L.A. på ene siden og Hollywood Hills på andre. Bassengområdet er – og har alltid vært – et populært fest/hangout område, og det er gjort mange legendariske fotoshoots her.

I korridorene og på rommene på hotellet henger det masse flotte rockestjernebilder for å minne deg på hotellets vakre historie, og det sies at bak disken står følgende beskjed: “Be kind to this customer. He may just have sold a million records.” Er du på rundtur i LA bør du ABSOLUTT unne deg en natt eller to her.

House Of Blues
8430 Sunset Blvd

Rett over gaten fra Andaz ligger konsertstedet House of Blues der det alltid er store navn innom. Steel Panther spiller her hver mandag når de ikke er ute på turné. Jeg så nettopp GWAR her, og det er noe av det gøyeste jeg har vært med på!

Pink Dot
8495 Sunset Blvd

På vei videre oppover Sunset finner du Pink Dot på høyre side. Et fast stopp for rockere, og sjappen som holdt Steven Adler i live gjennom hans verste heroin-periode.

Sunset Marquis Hotel
1200 Alta Loma

På din venstre side – ganske godt skjult – ligger The Sunset Marquis. Populært tilholds-sted for rockere de siste fire tiår, mye på grunn av sin sentrale beliggenhet og skjulte stil. Du leser ikke en rocke-bio fra L.A.- traktene UTEN at noen har bodd, festet og hatt seksuell omgang her. Du finner også den svært ekslusive baren The Whiskey Bar (må ikke forveksles med Whiskey A Go Go lenger oppe i gaten) som kun huser 45 gjester her. 45 eksklusive gjester, that is.

Sunset Plaza

Midt på Sunset Strip ligger Sunset Plaza som er et gatestrekk med dyrere butikker og spisesteder med uteservering på hver side. Her jobber bare unge flotte servitører med et håp om å “breake” i Hollywood, og kundene er ofte folk av betydning i Hollywood. Jeg har aldri gått forbi her uten å ikke kjenne igjen noen. Oppfordrer deg derfor til å spille Stjernebingo med reisefølget ditt her, og se hvor mange lunsjere du drar kjensel på.

Poquito Mas.
8555 Sunset Blvd

Sulten igjen?
Lavt blodsukker, sier du?
På høyre side finner du en av de beste taco-sjappene i L.A.
Bare å gi seg hen.
Helt usannsynlig god meksikansk mat her.

Mel’s Drive-In
8585 Sunset Blvd

Heller sugen på mer tradisjonell amerikansk mat?
På høyre side etter Sunset Plaza finner du Mel´s Drive-In. Denne er åpen 24 timer i døgnet, og serverer perfekt amerikansk diner-mat. Du finner ofte slitne rockere her etter klubbenes stengetid.

Mutato Muzika
8760 W Sunset Blvd

Nå begynner du å nærme deg det som virkelig var The Strip back in the day. Altså den delen av Sunset Boulevard som kokte mest på 80-tallet grunnet alle klubber, barer og sprit-forhandlere som ligger som perler på en snor. Et sikkert tegn på at du er på rett vei er den svære UFO-lignende grønne – tilsynelatende malplasserte bygningen – Mutato Muzika. Dette er kontoret/studioet til DEVO og Mark Mothersbourg. For fans av slikt, meg inkludert, kjenner du New Wave-magien. For andre er det et sikkert tegn på at du er på rett vei mot Sunset Strip.

Når du kommer ned i veirysset kan du ta en kjapp avstikker opp til høyre.

David Lee Roth’s tidligere leilighet
8787 Shoreham Drive

Her bodde og festet Diamond David Lee Roth under det glade 80-tall. Man kan bare drømme om alt det ville som skjedde her. Jeg drømmer om det ofte. Man forstår også bedre hvorfor DLR festet så mye på The Strip siden han tross alt bodde bare et steinkast unna der alt skjedde.
Gamle grisen.
Neida.
Joda.

Book Soup
8818 W Sunset Blvd

Nede på Sunset igjen finner du bokbutikken Book Soup som er like vill som Amoeba bare for bøker. Her finner du alt du trenger. En helt fantastisk butikk! Her er også stjerner titt og ofte innom, og de holder ofte instores her.

Tower Records
8801 Sunset Boulevard

Rett forbi The Book Soup vil du på din venstre side se restene av nedlagte Tower Records. Tower var “selve platesjappen” på Sunset gjennom glansperioden, og Axl Rose jobbet her (og til tider sov her) i en periode. Det var også på parkeringsplassen til Tower at Axl Rose inviterte Vince Neil til nevekamp under deres beef på 90-tallet. Vince møtte opp, Axl gjorde ikke. Typete.

Soundcheck Hollywood
8872 W Sunset Blvd

Soundcheck er en forholdsvis ny platesjappe, men en som har klart å ta vare på sleaze-stilen fra Sunsets storhetstid. Her kan du kjøpe deilig hard musikk og mye flott merch. De holder ofte signing-sessions og releaseparties med flotte rockeband.

The Viper Room
8852 Sunset Boulevard

Liten og legendarisk rockeklubb, tidligere eid av Johnny Deep, og kanskje mest kjent for at River Phoenix døde på fortauet utenfor. Konserter nesten hver dag i uken med små og store band, og det var her Steel Panther startet opp under navnet Metal Shop.

Her hadde jeg en sterk opplevelse i 2010 da jeg så bandet Where Angels Suffer (W.A.S.) med tidligere W.A.S.P.-medlemmer. Det å se Chris Holmes og Randy Piper på en svett liten rockeklubb, med strippere dansende på påler rundt i rommet mens de spilte “F**k Like A Beast” føltes virkelig som å være tilbake på Sunset Strip på tidlig 80-tall. Jeg fikk prate litt med Chris Holmes etterpå, og det er definitivt et av mine største hardrock-øyeblikk.

Snur du deg til høyre nå ser du legendariske Whiskey a Go Go på andre siden av gaten. Men før du sjekker ut den fortsetter du opp gaten N.Clark.

Guns N’ Roses tidligere leilighet
1114 N. Clark

Her bodde og festet Guns N’ Roses sammen med Vicky Hamilton i en liten drittleilighet på 80-tallet. Mye rockehistorie i disse veggene. Mye.

Mötley Crües tidligere leilighet
1124 N. Clark

Nesten vegg i vegg finner du Mötley Crües legendariske “band-hus” (nøye beskrevet i The Dirt) hvor de bodde trangt og herjet hardt på tidlig 80-tall. Grunnet sin beliggenhet endte det alltid opp med mye folk og hard festing etter klubbenes stengetid. Hellig grunn med andre ord. Blackie Lawless fra W.A.S.P. bodde også i samme hus en periode, sammen med en eskorte-pike. As you did in the eighties….

The Whisky A Go Go
8901 Sunset Blvd

Etter å ha snust på rockemagi og kysset hellig grunn snur du deg rundt og går tilbake til Sunset og Whiskey a Go Go. En av verdens mest kjente rockeklubber. Vet du ikke noe om denne må du google. Alle har spilt her. Virkelig.

Hustler Hollywood
8920 Sunset Blvd

På venstre side av gaten finner du Hustler Hollywood. Det Amoeba er til musikk, det Book Soup er til bøker, er Hustler Hollywood til porno.
Her finner du alt. Om det er det du vil finne. Utenfor har de en mini “Porn Walk of Fame”, ikke ulik Guitar Center sin Rock Walk, med autografer og avtrykk i fortauet. Ron Jeremy har et avtrykk av tre hender, for å si det sånn. Verdt å stikke innom bare for å høre betjeningen si “Welcome To Hustler Hollywood” på sin kåteste måte. Lykke til.

The Roxy
9009 Sunset Blvd

På høyre side av gaten ligger The Roxy, en annen legendarisk rockeklubb som var svært viktig under 80-tallets hårmetal-æra. Her er det konserter nesten hver dag, og man kan fint se større band her. Jeg har selv sett flere gode konserter på klubben, og gamle (og nye) rockere frekventerer ofte her. På venstre side av Roxy (mot Rainbow) ser du døren der Arnold Schwarzenegger kommer ut av i GN’R videoen You Could Be Mine. Slike ting er viktig å vite.

The Rainbow Bar & Grill
9015 Sunset Blvd

Rett ved siden av The Roxy finner du det viktigste stedet på hele turen; The Rainbow Bar & Grill. Mitt favorittsted i hele verden, og selve ground zero for 80-tallets deilige storhetstid. Som navnet sier er dette en bar og et spisested (ikke konsertsted) som serverer overraskende god mat. Stedet er drevet av noen Sopranos-aktige gamle italienere, og maten er i hovedsak italiensk. Man kan enten sitte ute på uteserveringen eller inne i selve restauranten.

Inne er det dekorert med signerte bilder, instrumenter og alt av tenkelig rocke-memoribilia fra alle som har hengt her gjennom årene. Og det er mange. Innerst i kroken (til venstre) er GN’R-bordet, hvor GN’R sitter i November Rain-videoen. Dette bordet må spesialreserveres på forhånd, og jeg har selv sittet her og spist og sett en snurt Matt Sorum med en blondine i hver hånd måtte finne seg et annet bord enn “sitt faste”. Realness.

Lemmy henger her stort sett dag ut og dag inn når han ikke er på turné, og du ser garantert kjente rockere her. Jeg har ikke tall på hvor mange herlige typer jeg har truffet her. Har du bare tid til ett stopp i LA, så er det dette. Ekte rockemagi.

Første gang jeg gikk inn hit hadde jeg på meg en vintage L.A. Guns-shirt fra 1989 for å se ”local” ut. Med en gang jeg kom inn på uteserveringen hørte jeg fra et av bordene ”woooow, check that shirt!” – og ABSURD nok var det Traci Guns som ropte der han satt på et bord med hele resten av L.A. Guns…. De hadde nettopp gjort et VH1-intervju på Roxy, og spiste nå lunsj på Rainbow. Skjebnen. Rockeskjebnen.

Gazzarri’s (tidligere)
9039 Sunset Blvd

Dette er der den svært viktige og legendariske Gazzarri’s lå. Gazzarri’s er nøye omtalt i diverse biografier, deriblant The Dirt, og det er også mange flotte scener herfra i dokumentaren Decline Of Western Civilization Part 2. En populær og viktig venue på 80-tallet, og det var stor prestisje å spille her. Stengte dog i 1992, og har de senere årene huset klubben Key Club. Steel Panther spilte nesten hver mandag i et par år, og jeg har hatt gleden av å se de nærmere 10 ganger her.
Villskap.
Deilig villskap.

Geffen Records
9130 Sunset Blvd

Over gaten fra Rainbow finner du det som var Geffen Records hovedkvarter under det glade 80-tall, og det kokte jo ganske greit i den stallen der da: Guns N’ Roses, Aerosmith og Whitesnake leverte gull og sanket dollars for plateselskapet. Et lokale som garantert har huset mye moro.

Nå er du ferdig med Sunset, men du har fremdeles litt rockemagi igjen. På tide å vandre ned North Doheney til venstre, der den krysser Santa Monica blvd, hvor du tar til venstre igjen.

The Troubadour
9081 Santa Monica Blvd

Her finner du The Troubadour, også en av de vikigste klubbene for hardrock og hårmetal på 80-tallet. Flere store band startet her. Guns N’ Roses spilte for eksempel sitt første show her, og ble senere signet til Geffen etter konsert her. Klubben spilte også en viktig rolle for utviklingen til både W.A.S.P. og Mötley Crüe.

Selv hadde jeg en fin opplevelse da vi spilte her med DATAROCK. Jeg hadde rigget opp en gammel vifte (som jeg så for meg både Tommy Lee, Steven Adler og Steve Riley hadde brukt) ved trommene, og kastet en flaske vann i håret rett før vi gikk på (for MAKSIMAL rockelook). Viften var så sterk at den fønet håret mitt på et blunk og jeg måtte gjenomføre med tidenes mest fluffy hår.
Overstilig.
Neida.

Når du nå har strollet forbi The Troubadour har du altså gått og vasset i ren rockemagi i West Hollywood i en halv dag, og kan pent avslutte kvelden på Rainbow Bar & Grill igjen. Som man jo alltid gjør.

God tur og lykke til!

Tidenes villeste rapport på Pyro. Ta deg tid til å nyte denne i lange drag. Vår venn i rock Tarjei Strøm og hans frøken dro på cruise med Kiss.

Da er jeg altså tilbake fra tidenes USA-ferie, og tenkte jeg skulle dele litt av magien her på Norges viktigste rock-nettside.

Etter en uke i Los Angeles, som så klart inneholdt svært sterke rockeøyeblikk som suite-opphold på det legendariske Hyatt Riot House hotellet på Sunset Strip, Kvelertak konsert i North Hollywood, og ikke minst hemmelig Converge-konsert på verdens minste platesjappe i Silverlake, satt Juni og jeg kursen mot Miami og feriens store høydepunkt: nemlig The Kiss Kruise II.

4 netter og 5 dager på cruise-skipet Norwegian Pearl ble bestilt og betalt tidlig 2012, og jeg hadde gledet meg hver eneste dag siden. Føltes totalt urealistisk at tiden nå var inne. Vi ankom Miami midnatt kvelden før cruiset skulle legge fra kai, og hadde selvfølgelig booket oss inn på Holiday Inn like ved kaien, etter Gene Simmons solo-album låten “Living in Sin (at the Holiday Inn)”. Dette var det tydeligvis flere som hadde tenkt på, for allerede da vi ankom hotellet sent tirsdag kveld ble vi møtt av en lobby full av herlige KISS fans fra hele verden som var godt i gang med festen . En deilig forsmak på galskapen.

DAG 1:

Vi var på plass for å boarde skipet i 12-tiden, og måtte stå i innsjekk-kø i en liten time, som gikk forholdsvis raskt da det var MYE flott å se på. Det å stå i kø med KISS-fans fra 30+ land, i alle aldre (vi regnet oss frem til at aldersspennet var fra 1 til 70+ år) er på ingen måte som å stå i andre køer – allerede her kunne vi ta og føle på magien. Det hele toppet seg da vi nesten var gjennom innsjekk og skulle boarde skipet, da ett eller annet metal-geni kjente sin besøkelsestid og blastet god gammel Winger ut i innsjekk-hallen. Herregud for et øyeblikk! Nå har jeg det så bra som et menneske overhodet kan ha det tenkte jeg for meg selv, og hadde sannsynligvis helt rett. Da Winger-rusen hadde lagt seg – og vi var klar for å boarde skipet – møtte vi unaturlig nok på Steven Adler og hele hans nye band fullt av pent kledde sleaze rockere! Jeg fikk takket ham for tidenes rocketromming på tidenes rockedebut, hi-fivet ham for livsviktig tromme-inspirasjon, samt tatt et feiende flott fan-bilde. Jeg var nå offesielt cruise-passasjer og fanboy, og det hele føltes ufattelig deilig.

Etter litt mingling og utforsking av det gedigne skipet var det tid for Kiss Army Norway samling på dekk . Over 70 nordmenn hadde tatt turen og vi fikk tatt bilde av den Norske Kiss Navy, med nydelige Miami Skyline i bakgrunnen før båten kastet loss og dro avgårde. Med 2500 mennesker fra verden over utgjorde vi nordmenn kun en liten prosentandel, men ingen – jeg gjentar INGEN – kunne drikke som enkelte av disse nordmennene. Som avholdsmann og straightedger lot jeg meg fascinere vilt av flott og profesjonell norsk fyre-kultur. Disse vikingene hadde LETT drukket både Ace og Peter under bord og båt.

Første konsert på båten foregikk på dekk like etter avreise, og her var det rett på sak. KISS akustisk, umaskert og med særdeles løse snipper. Herregud for en opplevelse. Da de dro i gang med Hard Luck Woman måtte jeg kjempe kraftig med å holde tårene tilbake. Kall meg gjerne en myk herremann, men jeg har elsket KISS hele mitt liv og dette ble nesten for mye for meg. Jeg var ikke godt nok forberedt. Tidenes rockesjokk. Deilig deilig rockesjokk. KISS var i blodstøtet, og vi fikk servert nesten 2 timer med rent KISS-gull, og høydepunktene var mange: Acapella-versjon av Lick it Up-klassikeren A Million To One, Pauls totale rap fra All Hells Breaking Loose, CCR låten Down On The Corner, sjeldne perler fra The Elder, og Gene Simmons som kastet bassen sin til publikum for å redde ansikt etter å ha feilspilt seg gjennom hele Everytime I Look At You. Ren magi som kun kan beskrives som tidenes totalopplevelse; KISS akustisk, umaskert, live, på dekk, på et cruise, midt ute på havet, med 2500 av verdens ypperste KISS fans. Settliste: http://www.setlist.fm/setlist/kiss/2012/norwegian-pearl-miami-fl-6bdd4e42.html

Etter litt raiding av buffét og utpakking i cabinen (som forøvrig var ferdig preparert da vi ankom med brev fra KISS, signert poster til både fruen og meg, samt hvert vårt  KISS beach-towel) stakk vi på dekk igjen for å se Tommy Thayer bedømme kostymer i en ellevill Halloween-kostyme-konkurranse, noe som var svært underholdende, spesielt når Eric Singer og Paul Stanley dukket opp som med-dommere.

Etter kostyme-bonanzaen og high-fives med Paul var det bare å snu seg rundt til dekkets andre scene for å se svært så flotte Skid Row. Skid Row viste seg å være utrolig tighte, svært virile og vitale, og funket optimalt uten Sebastian – selv om KISS-manager Doc Mcghee noen dager senere under sin Q&A avslørte at det nok ligger en Seb Bach-reunion i kortene i nær fremtid.

Etter litt Skid Row var det bare å ta heisen ned 5 etasjer og spankulere rett inn på skipets Stardust Theatre for å få med seg debutkonserten til Adler, Steven Adlers nye band. Selv om jeg tidligere på dagen hadde truffet en særdeles frisk og nykter Adler fryktet vi et togkræsj av utdatert sleaze toppet med slapp og dårlig tromming. Takk og sleaze-pris tok vi kraftig feil! Adler og hans nye menn leverte til de grader, og far sjøl spiller tightere og bedre enn noensinne på trommene sine! Bandet holdt seg til eget materiale, som forøvrig var knallbra LA-rock jeg vil anbefale på det varmeste, før de gav oss Mr. Brownstone og Sweet Child O’ Mine avslutningsvis. Jammen fikk vi oss ikke enda et rockesjokk på kvelden da Dokken-bassist Jeff Pilson (!!!) dukket opp på scenen og spilte keyboard på en låt. Det viser seg at Pilson har produsert debutplaten til Adler, som jo bare er enda en deilig grunn til å sjekke dette ut. Kvelden ble avsluttet på dekk igjen med det svært underholdende coverbandet The Big Rock Show som serverte kvalitets-klassikere fra hardrockens flotte historie ut i natten.

DAG 2:

Andre dagen på skipet foregikk på sjøen da kursen nå var lagt til Mexico etter at Sandy-orkanen hadde rotet det til litt på Bahamas hvor vi egentlig skulle. Båten KissKruiset av gårde mens vi lå på dekk i stekende sol, og nøt deilig rock fra to av skipets mer ukjente band; engelske Leogun og amerikanske A Thousand Horses. Når det gjaldt de neste dagers store KISS-opplevelser var skipets 2500 fans delt i to grupper: Den ene gruppen så KISS med full sminke innendørs på torsdagen og fikk ta bilde med KISS fredagen. Den andre gruppen tok bilde med KISS på torsdagen og fikk se innendørskonsert fredagen. Dette ble gjort for å dele opp den eksklusive KISS-fotosessionen, og fordi innendørs arenaen kun tok 1250 pers. Slik fikk alle like deler KISS magi.

Vi var i gruppe to, så etter en bedre middag dro vi smånervøse for å bli foreviget sammen med heltene våre. Nervøsiteten ble fort glemt da vi plutselig møtte på Dokkens Jeff Pilson på veien. Flott type denne Pilson, og jeg fikk pratet litt Dokken, takket for et liv i den melodiske rockens tjeneste, og tatt ett flott bilde med han. Sterkt. Selve KISS foto-seansen var lagt opp som et litt upersonlig samlebånd, der man sto en halvtime i en kjapt bevegende kø, før man kom inn i et avlukk der man stilte seg opp, en fotograf talte til 3, bilde ble tatt, og man ble lost raskt ut. På en eller annen måte klarte jeg å takke bandet for cruiset, og fortalt at vi kom hele veien fra Norge på vår korte tid sammen. Noe som førte til hi-fives og fistbumps fra hele bandet, en Paul som sa “Norway, yeah, Norway cool, Oslo, Oslo”, og en Gene som la den tunge rustning-armen rundt Juni og nektet å gi slipp, med herlig kåtskap i blikket. Vårt KISS øyeblikk. Magisk. Verdt hele turen alene.

Selv om gruppe en kunne nyte KISS live innendørs denne kvelden kunne vi andre i gruppe to se konserten simultant på storskjerm i en annen sal, noe som opplevdes vel så magisk. 1250 fans som står og hyler mot en storskjerm. Se det for deg. Et svært uformelt og spillekåt orkester leverte en helt fantastisk konsert, og det var bare for oss å glede oss til morgendagen. Kvelden ble avsluttet i skipets karaokebar der vi fikk servert noen av de beste og verste KISS-karaokene noensinne. KISS-fans altså, verdens herligste mennesker.

DAG 3:

Dag 3 lå skipet til kai i Cozumel, Mexico og her kunne man egentlig gjøre som man ville. Juni og jeg tok et avbrekk fra skipet og dro på Stingray-safari der vi fikk snorkle og leke med livsfarlige djevel-rokker, som heldigvis hadde fått gift-piggen sin “trimmet” ifølge de lokale meksikanerene. Ser nå i ettertid at det var særdeles uklokt å dykke med hai-beslektet morderfisk i Mexico kvelden jeg skulle se KISS i intimsetting, men det gikk heldigvis bra. Tilbake på skipet fikk vi med oss enda en cover-konsert med The Big Rock Show i det skipet la fra kai, og det var tid for cruisets tredje Jeff Pilson sjokk: Her dukket han jammen meg opp på bass og vokal, og leverte en gåsehud-fremkallende versjon av Dokken klassikeren Just Got Lucky. Snakk om bonus-valuta for pengene.

Etter enda en bedre middag (all mat var gratis, og det var MYE mat på båten) dro vi for å se KISS i skipets innendørsarena. Med plass til 1250 publikummere er salen litt mindre enn Rockefeller – og her skulle vi se KISS i full krigsmaling, høyt og rett i fjeset. Uvirkelig. Bandet leverte rent gull i nesten to deilige timer, og hadde i tillegg forandret masse på settlisten i forhold til kvelden før (pluss at vi fikk 3 låter mer enn dagen før). Høydepunktene var mange, men tårene meldte seg nesten allerede ved første låt. Take Me, en av mine all time favorittlåter fra Rock & Roll Over. Ellers fikk vi sjeldenheter som Psycho Circus, Magic Touch, I Stole Your Love (som ble tatt på sparket etter kraftige rop fra publikum), samt hele 5 låter fra Monster-platen.

Bandet låt knalltight (spesielt Paul var vannvittig i støtet), og de var svært leken på scenen. Mye løs snipp man ellers aldri ser på KISS konserter. MYE triksing fra Eric, og mye ute-av-demon-karakter morro fra Gene. Eric kom også ut igjen etter at lyset var slått på i salen og kastet alt han hadde av stikker til publikum. Deretter begynte han å demontere trommesettet for å dele ut både cymbaler og kubjelle til fansen. Flott type denne Eric.

http://www.setlist.fm/setlist/kiss/2012/norwegian-pearl-gulf-of-mexico-mexico-73dd4681.html

Kvelden ble nok en gang avsluttet i skipets karaoke-bar. Denne kveldens tema var 80s Night, så folk hadde kledd seg deretter og vi fikk servert mang en flott 80s hairbanger denne kvelden. Mye bra, mye dårlig, men bare kvalitet hele veien. Vi ble sittende og snakke tattoveringer i en krok sammen med Skid Row, og fikk jammen meg turens fjerde Jeff Pilson sjokk da han igjen plutselig dukket opp for å synge Foreigner bangeren Feels Like The First Time. Unreal folkens, unreal. Kanskje en av de beste dagene i mitt liv noensinne, sov som et lite barn denne kvelden.

DAG 4:

Dag 4 ble tilbrakt på sjøen igjen, men det var mer en nok å ta seg til denne dagen som nærmest føltes som et KISS seminar, et deilig KISS seminar. For min del begynte det med en særdeles underholdende Q&A session med KISS-manager Doc McGhee like etter frokost. 1200 mennesker dukket opp for å høre røverhistorier og annet snusk fra mannen som også har vært manager for Mötley Crüe, Bon Jovi og Skid Row.En svært underholdende sesjon med en av rockens mest typete managere. Deretter bar det opp på dekk for nok en deilig konsert med Steven Adler og hans sleaze-banditter, og som i en dårlig Hollywood-film klarte jeg på et vis å gripe en av stikkene far kastet ut. Stikken spratt i bakken, før jeg grep den på et slik ekstravagant vis at jeg fikk skryt og hi-fives hele resten av turen fra folk som bevitnet dette. Stort for meg. Steven Adler er en av grunnene til at jeg i det hele tatt har trommer som levebrød den dag i dag.

Etter trommestikkemagi bar det over til dekkets basseng for å se Paul Stanley være dommer i en god gammeldags mageplask(!) konkurranse. Det var mange store, tykkfalne og flotte fans på båten, så det sier seg selv at dette ble en svært så underholdende og totalt absurd affære. Etter enda en coverkonsert med The Big Rockshow på dekk (jammen meg dukket Jeff Pilson opp og gjorde Just Got Lucky igjen. Kvalitet) var det tid for dagens høydepunkt. En ekslusiv Q&A session med KISS. 2500 fans var samlet på dekk igjen, og et svært avslappet og underholdende band i kjempeform svarte på spørsmål fra fansen – noe som ble utrolig morsomt etterhvert. Overraskende nok er det Gene som er bandets “hakkekylling” om dagen, og han ble offer for mye god humor fra de andre bandmedlemmene. Type: Fan: “Gene – is there any song you´ve heard and thought – damn, I wish i wrote that!!” Paul “God Of Thunder (som jo er skrevet av Paul)”  – latter fra alle! Og slik fortsatte det. Topp stemning hele veien, og totalt magisk å se bandet så nærmt, avslappet og løssluppent. Helt unikt.

Etter mer deilig cruise-mat var det KISS look-a-like-konkuranse med Adler som dommere, og med overraskende mange forseggjordte KISS-kopier i alle aldre. Svært underholdende. Denne dagen var det Skid Rows tur til å spille innendørs-arenaen, noe vi såklart fikk med oss – selv om vokalisten virket litt off denne kvelden (han hadde gjerne også fått med seg Doc sin kringkasting av Seb Bach reunion tidligere på dagen). Siste kveld på skipet ble tilbragt i karaokebaren, som hadde blitt flyttet til en større scene, da det var lagt opp til KISS Karaoke langt ut i de sene nattestimene. Nok en gang fikk vi servert MYE gull fra KISS fans fra verden over. Karaoke har aldri vært så morro som dette før.

DAG 5:

Dag 5 gikk med til å spise en siste frokost med dessert (alle måltid på båten ble spist med tilhørende dessert), ta farvel med skipet, alle våre nye KISS venner – og til å tenke fremover. Fremover til nytt Kiss Kruise 2013 som vi ble lovet av Doc & KISS. Det sier seg selv, vi skal tilbake. Dette er uten tvil noe av det morsomste jeg noensinne har vært med på, og selv om jeg ser at dette reisebrevet ble langt som fy er det likevel klin umulig å få formidlet magien ved det hele. Prøv å forestille deg det, og unn deg selv en fortryllende tur med KISS neste høst – det er vel verdt hver ENESTE krone!

mvh

Tarjei Strøm, Kiss Navy Norway

Klar for Kruise!

Kiss elsker deg. Og meg. Og alle.

The Elder-mannen!

Skolen er i gang igjen etter sommerferien. Pyro “feiret” det hele med skolespesial. Les hele spillelisten her.

I tillegg til en hel time med skole-låter dukket også Tarjei Strøm opp med sin tekst-spalte, og vi ga vekk re-issues av gamle Saxon-klassikere. Her er hele sendingen på ett brett:

Motörhead-Rock Out

Hatebreed-I’m In Pain

The Blackout-Top Of The World

Saxon-Strong Arm Of The Law

Poison The Well-Letter Thing

Pentagram-Sinister

Municipal Waste-Born To Party

Mecalimb-One Blood

Ratt-I Want A Woman

NOFX-We Called It America

Code-Possession Is The Medicine

Devil Driver-Fate Stepped In

Alexisonfire-Born And Raised

W.A.S.P.-School Daze

Ramones-Rock N’ Roll Highschool

Twisted Sister-Be Crool To Your Schuel

Spinal Tap-Bitch School

Britny Foxx-Girl School

Exciter-I Hate School Rules

Deftones-Back To School

Mötley Crüe-Smokin’ In The Boys Room

Randy-Punk Rock High

38. Special-Teacher Teacher

Pearl Jam-Jeremy

Gwar-Schools Out

Skolen starter igjen for mange lyttere. Pyro “feirer” det hele.

Schools Out!, synger Alice Cooper. Vel, nå er det Schools On som gjelder. Tusenvis av barn og voksne skal tilbake på skolebenken veldig snart, og Pyro vier en hel time i kveld til deilige låter som handler om dette med skolen. Enten det nå er ungdomskolen eller universitetet. Rockerne er veldig opptatt av utdanning viser det seg….

Vi skal også la Tarjei Strøm slippe til med sin tekst-spalte, og kan love en svært vakker låt i kveld. Og så får du muligheten til å vinne re-issues av gode gamle Saxon-plater, og enda større mulighet til å høre musikk fra band som Motörhead, Pentagram og Alexisonfire. Lytt og lær.

Mye vakkert i kveld.

Vi kårets de beste platene i første halvdel av 2009 (se egen sak), vi slapp til Tarjei Strøm med tekst-spalten sin, vi ga vekk den nye platen til Clutch, og vi spilte masse frekk og hard musikk for deg. Hele listen får du her:

Jorn-Spirit Black

Killswitch Engage-The Forgotten

Dream Theater-Stargazer

Clutch-50.000 Unstoppable Watts

Mötley Crüe-Shout At The Devil

Hexes-The Score

Cauldron-Chained Up In Chains

Duff McKagan’s Loaded-Sick

Winger-Seventeen

Rage Against The Machine-Wake Up

Parlour Mob-Hard Times

Hysterica-Girls Of Heavy Metal

Mastodon-Oblivion

El Caco-Heat Heat

Gallows-Death Voices

Heaven & Hell-Bible Black

Lamb Of God-Dead Seeds

Thin Lizzy-Don’t Believe A Word (live)

Wolf-Speed On

Architects-Follow The Water

Rancid-Let The Dominoes Fall

The Devil Wears Prada-Assistent To The Regional Manager

Årabrot-Scopes Monkey/The Jack

Pyro summerer opp første halvdel av året, og jammen kan du vinne nye til Clutch også.

Pyro kjører på selv om det er sommer. Rocken må frem til deg og dine. Uansett. Siden vi nå er ferdig med halve 2009 tenkte vi å kåre de beste platene som har kommet så langt i år. Det har vært et sterkt halvår for rock og metal, og du kan gjerne plukke opp ett og annet tips på veien. I hele andretimen blir det altså best of 2009. Sjekk om du er enig i våre valg.

Vi skal også la Tarjei Strøm gi deg et nytt kapittel i sin herlige tekstspalte, der han gir deg drøye tekstsnutter fra det deilige rocke-universet. Vi sper som vanlig på med den aller beste nye og gamle hardrocken og metalen, og gir deg også sjansen til å vinne den helt ferske platen til Clutch. Et usedvanlig herlig orkester som altså gir ut sommer-plate i år.

Bård Torgersen er forfatter. Og gjest.

Når Bård Torgersen gir ut ny bok, så kommer han på besøk til Pyro. Sånn har det blitt. Og det er vi glade for. Hver gang mannen kommer i studio kommer det hvertfall rare historier og gullkorn i ett sett. Denne gangen har Torgersen gitt ut boken Maskinens Uerstattelige Deler, og i kveld skal vi prøve å sette musikk til handlingen. Høres det rart ut? Det blir så fint atte.

Vi skal også ha premiere på en helt ny spalte signert Tarjei Strøm, og Asbjørn skal prøve å overbevise oss om at hans guilty pleasure-band Hinder er en flott premie å gi vekk. Og så blir det selvsagt bøttevis med deilig rock. Både ny, gammel, hard og myk.