Karmøygeddon har blitt en fast post på Pyros plan de seneste årene, og når festivalen i tillegg flyttet til nye lokaler var det bare å ta europaveien fatt fra Bergen til Kopervik. Alle bilder er velvillig lånt ut av fotograf Jørgen Freim. Vi takker og vi bukker.

Karmøygeddon har altså i år flyttet seg fra Byscenen i Haugesund til Kopervik på Karmøy. Omtrent 25 minutter med bil fra Haugesund sentrum. Det var dermed med spenning jeg entret den lille byen midt på Karmøy. Karmøygeddon har nemlig blitt en favoritt ikke bare fordi arrangørene alltid har noe godt på programmet, men også fordi festivalen alltid har fremstått som veldig hyggelig og lite anstrengt. Det skulle vise seg at det gjelder fremdeles.

Karmøygeddon arrangeres nå i et bygningskompleks der hovedscenen er lagt i en slags stor bakgård der det var festet et stort telt over hodet vårt i tilfelle regn. Heldigvis helt unødig siden solen skinte begge dagene jeg var der. I tillegg til hovedscenen, som nok lett kan ta imot over 2000 tilskuere, var det også satt opp et stort merch-område, godt med toaletter og barer i samme etasje. Knapt nok kø noen steder. God stemning. Ekstra plusspoeng må avgis for en egen liten bar med et godt utvalg øl som øl-kjennere liker, uteområde og god matservering.

Den mindre scenen er lagt en etasje opp, og var kanskje den som skuffet i år. Kanskje fordi den minste scenen på gamle Karmøygeddon alltid medførte et voldsomt og intimt liv blant publikum. Noe slikt så jeg ikke i år, men så glippet jeg også på både Backstreet Girls og Dynamite, så det kan hende at det likevel kokte foran scenen som minnet litt mer om en danskebåt-bar enn en metalfestival. Nuvel.

Også i år viste festivalen seg fra en svært hyggelig side både når det gjelder arrangører og vakthold. Aldri noe mas eller kroppsvisitering eller tull. Og publikum responderte med å oppføre seg. Slik det alltid er på Karmøygeddon.

Hva så med musikken? Er ikke dette en musikkside, for helvede? Jo. Men la meg bare ta et av de ytterst få ankepunktene mot festival i Kopervik først. Det finnes knapt overnattingsmuligheter der (selv om det var satt opp en båt der folk kunne kjøpe seg rom), og det medfører at folk må ta buss inn til Haugesund sentrum. Men sånn er det når man arrangerer på et lite sted. For meg førte det til at velvillige svigerforeldre kjørte meg til og fra festivalen, men siden jeg ville virke som en ok svigersønn droppet jeg konsertene som varte ut i natten…

Så til musikken. Endelig….

Johnny Angelund og Karmøygeddon hadde i år booket inn en hel del band jeg ikke har et veldig stort forhold til, og andelen melodisk death med hint av folk var litt vel høy for meg. Men her gjaldt det å være åpen.

Det første jeg fikk med meg var svenske In Mourning som ikke gjorde noe særlig inntrykk. Mulig jeg var for opptatt med å sjekke området og utvalget i ølbaren. Britiske Age Of Tarurus fulgte, og de ble en av festivalens store overraskelser. Tung og herlig heavy metal i god retro-stil.

Taake er alltid en opplevelse, og selv om deres knallharde black metal til tider låt litt for snilt ut i salen leverte Hoest og kompaniet mer enn godt nok til at smil bredte seg rundt i salen. Pittelitt banjo, en hel del bannskap og masse helsvart metal.

Den melodiske death metalen som skulle bli en vane på Karmøygeddon startet for min del med Swallow The Sun fra Finland som gjorde sine saker bra uten at de fikk en ny fan i meg. Sister Sin måtte jeg droppe for å få intervjuet forfatter Harald Fossberg, og dermed var det duket for selveste Udo Dirkschneider.

Den gamle stemmen fra Accept har holdt det gående stødig og lenge med sitt U.D.O., men det er ikke alltid han er i storform på scenen. Det var kanskje ikke Udo på Karmøygeddon heller. Han beveger seg knapt på scenen, men med hjelp av et meget spillesugent band med Udos sønn bak trommene ble dette en av de beste U.D.O.-konsertene jeg har sett. Og det har blitt en del gjennom årene.

Neste band på den minste scenen var Djevel som er et mystisk liksminket og delvis kappekledt orkester fra Stavanger som presser ut god gammel black metal. Frontet av Erlend fra Kvelertak, med Dirge Rep på trommer og med Trånn Ciekals som åndelig leder ble det hele en god og mørk opplevelse på en trang og dunkel scene. De tre albumene de har laget er like mørke. Minst.

Så ble det en dundrende hjemmeseier for Einherjer som hadde blåst hele hyren på ekstra lys og som virkelig overbeviste med sin melodiøse norrøne metal. Stort, monumentalt, vakkert og medrivende. Heiet frem av sine egne, med vikinghistorie så langt karmøyet kunne se, må det har vært en stor kveld for Einherjer som også imponerte godt med sin nyeste plate.

Grunnet tidligere nevnte transport-problemer fikk jeg bare sett litt av Wintersun før det bar mot Haugesund. Dermed fikk jeg heller ikke med meg Kvelertak eller Triospheres hyllest av W.A.S.P.

Solen skinte på Rogaland også lørdag, men solen skinte ikke på flaksen min da et intervju med Hammerfall ble lagt akkurat samtidig med Backstreet Girls. Det hørtes ut som en god konsert, men jeg fikk det altså ikke med meg. Det ble derfor norske Viper Solfa som startet min lørdag. Viper Solfa blander det melodiøse med det industrielle, og dermed mistet de meg på veien. De skal ha for god innsats dog.

Like norske Triosphere har jeg forsøkt å like på plate mange ganger, men jeg har ikke klart det. Selv om det er lite å si på fremførelsen mangler bandet de virkelig gode låtene. Men i levende live skjønte jeg litt mer. Spesielt Ida Haukland på bass og vokal gjør sitt ytterste for å få opp stemningen, og klarer definitivt å løse opp i publikum. En langt bedre opplevelse live enn jeg hadde trodd.

Så fulgte to band jeg hadde minimalt med kjennskap til på forhånd. Begge kan vel plasseres i den melodiøse death metalen. Kalmah fra Finland ble tatt godt imot av publikum, men rotet seg litt vekk i dårlig humor og stillestående fremføring. Equilibrium fra Tyskland fikk jeg bare sett litt av grunnet intervju med Einherjer, men folk-andelen i det bandet er nok litt vel stor for meg…

Så til kveldens store positive overraskelse. Jørn Lande og Trond Holter har slått seg sammen for å lage albumet Dracula, som på plate til tider blir litt vel mye musikal. Men live fungerte det perfekt. Landes stemme er jo helt unik i Norge, og den entusiasmen som bandet skapte sammen med et stadig større publikum var virkelig en opplevelse. God pur hard rock. Og kanskje et bevis på at Karmøygeddon bør har mer slikt? Jeg hinter herved om Audrey Horne til neste år.

Den myke og melodiøse stemningen i kroppen ble raskt torpedert av Throne Of Katarsis som fra den lille scenen ga oss en innføring i god gammeldags black metal. Levende lys, liksminke, ondskap, diskant… Stilig og vondt for kropp og sjel. Slik det bør være.

Så nok en positiv overraskelse. Hammerfall har alltid vært der, men har alltid vært et band jeg har hoppet forbi. Litt vel myke for min smak. Men live var de regelrett strålende foran et høylytt publikum. Jovial heavy metal for fans i alle aldre.

Og dermed var Karmøygeddon over for min del. Jeg hoppet over Arch Enemy for å komme meg i seng, og registrerer dagen derpå at det hele ble en suksess for Karmøygeddon. Ny rekord i antall solgte billetter, konserter som startet når de skulle, fravær av tekniske problemer, et entusiastisk publikum. Rett og slett overraskende lite rot for å være første gang på nytt sted.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Om ikke Johnny og kompani går helt bananas og booker enda flere melodiøse folk-death-metal-band.

Det skjer i Trondheim.

Ikke bare varter Trondheim opp med noen av de mest lovende metalbandene for tiden, festivalen der oppe begynner også å vokse seg stor. I mars skal nemlig 22 band spille over tre dager, og allerede før all underholdningen er bekreftet tyder alt på at denne festivalen kan bli en av årets store godsaker. For Taake gjør visstnok sin aller første konsert i Trondheim under Trondheim Metal Fest i år, og all-star bandet Hail, som spiller metal-klassikere på rekke og rad med Ripper Owens på vokal, kommer også til å lage liv.

Men det aller mest spennende finner vi lenger ned på plakaten, blant annet med Pyro-favorittene i engelske Sylosis, norske Shot At Dawn og snakkisen Leprous. Og jammen har de ikke en hel rekke andre fine band på listen sin også. Vi venter spent på fortsettelsen, og er litt misunnelig siden Bergen plutselig ikke har noen metal-festival.

Vi har tenkt, kranglet og kåret. Dette er årets beste plater innen hardrock og heavy metal. Du kan være enig. Eller helt uenig. Men sjekk hvertfall om du har fått med deg alle sammen gjennom året.

Pyro har nitidig gått gjennom alt vi har spilt gjennom årets sendinger, og vi har funnet de ti platene vi sammen synes er aller best. Som vanlig har vi ikke rangert platene, men presenterer her det vi mener er kremen på toppen av kremen oppå kremkaken av året 2011.

Mastodon-The Hunter

Progmetal-udyret Mastodon ble i 2011 både enklere, men kanskje også enda litt tøffere, med sin gjennomroste The Hunter. Det er ikke første gang Mastodon skriver korte låter med riff som sitter i hodet med en gang, men det er første gang de gir oss en hel plate som med litt godvilje kan kalles fengende rett gjennom. Fans av det intrikate og vanskelige er kanskje skuffet, men vi er fremdeles i ekstase. Et nydelig band med en ny nydelig plate. Begynner å bli en del av de fra Mastodon nå.

In Flames-Sounds Of A Playground Fading

Her i Pyro liker vi In Flames når de er på sitt melodiøse og kommerse, som på sine tre siste plater. SOAPF vokste i løpet av året til å bli en av våre desiderte favoritter, med Where The Dead Ships Dwell, Darker Times og Ropes som noen av favorittlåtene. I tillegg fikk vi sett dem på hver vår konsert, Totto på Norway Rock og Asbjørn i Spektrun. Begge konsertene overbeviste oss om at vi snart må opprette en Pyro Hall Of Fame, slik at In Flames kan få plass der.

Protest The Hero-Scurrilous

Over til det litt vanskeligere igjen. For kanadiske Protest The Hero er ikke redd for et taktskifte eller ti. De er heller ikke redd for å låte som både Iced Earth, Queensrÿche og Queen i samme låt. Det er fordi de er trygge på sin egen legning innen metal. Scurrilous er en reise i fengende kaos-teori, og det er noe du må sette deg inn i med en eneste gang. En enorm overraskelse i 2011 med en høyst fortjent plass på listen.

TRC-Bright Lights

Bandet bak mosh-anthems som Go Hard Or Go Home og H.A.T.E.R.S. fikk mye oppmerksomhet på Pyro i 2011. Med Bright Lights beviste de hvorfor. In-your-face-metal med frekk hardcore-attityde i bunn og frekk flørting med rapvokal ble en eksplosiv molotovcocktail fra Londons gater.

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jeg, Totto, elsker Jane’s Addiction. Det har jeg gjort lenge. Og det var derfor med en skjelvende nervøs hånd jeg satt gjenforeningsplaten til dette høyst legendariske bandet i spilleren. Jane’s Addiction var nemlig mitt definitive favorittband akkurat da heavy metal og alternativ rock smeltet sammen på slutten av 80-tallet. Det var Jane’s Addiction som var brobyggeren med sine fenomenale plater den gangen. Og nå skulle de nok en gang gjøre comeback. Cd-en forsvant inn i spilleren, jeg justerte lyden litt opp, og jeg ble dratt inn i Jane’s Addictions vidunderlige verden nok en gang. Kanskje litt rolig og myk for mange, men for meg er dette noe av det største som har skjedd musikalsk på mange år. Jeg elsker Jane’s Addiction fremdeles. Kanskje mer enn noensinne.

Revocation-Chaos Of Forms

Hvor kom denne gjengen fra? Vi hadde ikke hørt om Revocation før Metal Sucks kåret David Davidson til verdens beste nålevende, aktive metalgitarist, men vi ble fort blodfans. Chaos Of Forms er mastodonsk i sin tilnærming til metal, her får vi deilig thrash i naturlig samkvem med Scorpions-riffing, klubbvennlig hardcore og shredding fra en annen verden.

Primordial-Redemption At The Puritan’s Hand

Vokalisten i Primordial heter Alan, og han beskrev musikken til sitt litt mystiske band perfekt for meg under årets Hole In The Sky. Primordial er en blanding av Bathory og irsk folkemusikk, sa han. Og det får en jo bare være enig i. Har du ikke hørt Primordial er det bare å hive seg rundt med en gang. Bandet har holdt på siden tidlig 90-tall, men det er med sine to siste plater de virkelig har laget stor kunst. Redemption At The Puritan’s Hand er nok ikke like sterk som To The Nameless Dead fra 2007, men albumet er mer enn godt nok til å være blant de ti beste i år. En musikalsk reise for de med tålmodighet og kjærlighet til metalens historie.

Taake-Noregs Vaapen

Eneste norske band på listen er Taake, som i år slapp en høyst overraskende plate. Tidligere har Taake vært litt for mørke for oss i Pyro. Vi er tross alt fløtepuser her. Men i år slapp Hoest et album som viser Taake fra en litt mer leken og lystbetont stil enn vi er vant med. Nå er det ikke slik at Taake har gått helt i hundene og blitt et pop-orkester. Det handler fremdeles om knallhard black metal, men denne gang er låtene litt mer spiselig for de som ikke er dypt inne i sjangeren, gjestelisten er lang og god, og låter med banjo og mandolin bryter litt opp i det totalsvarte mørket til Taake. En mesterlig plate.

Rival Sons-Pressure And Time

Av og til skal musikk bare skape god stemning. Rival Sons gir deg klassisk hardrock i 2011, og selv om coveret ser ut som noe Hipgnosis kunne laget for Pink Floyd i 1977 (ikke så rart siden det nettopp er de som har laget det…), så snakker vi her om enkel og supersexy mother….ings hardrock slik som alle elsker den. Rival Sons gjør ingenting nytt, men danser elegant og funkt ned stiene Free og Led Zeppelin gikk opp for dem. Tittelsporet, Young Love og All Over The Road er alle blant årets beste rockelåter. Bonus for latterlig digg konsert på Parkteatret i høst. La deg rive med! Faen altså. Det er så delig med rock.

Machine Head-Unto The Locust

Oioioioi, Machine Head er bedre enn noensinne. Master Of Puppets-aktige ambisjoner i tittelsporet, deilige følelser i The Darkness Within og årets åpningslåt i I Am Hell. Robb Flynn har aldri vært sintere og mer briljant enn nå, og det får han festet på plate. Så det synger etter.

Det er mange andre album som også har gjort livet vårt levelig gjennom året. Blant annet et par norske som bør få litt ros, siden det bare er ett norsk album på topp 10-listen. Einherjer leverte små-pompøs viking-metal på sin Norrøn, Devil ga oss deilig doom på sin Time To Repent, Nekromantheon gjorde old-school thrash på Divinity Or Death, og Insense leverte strålende moderne metal på sin Burn In Beautiful Fire.

Vi har sikkert glemt både norske og utenlandske utgivelser, men det er da din oppgave å minne oss på disse. Og så hadde vi bare ti plasser da. Ikke glem det….

Satyricon, Nocturno Culto, Taake, Helheim, Slavia, Gravdal. Det hele skjer i Bergen 18. november.

Da arrangeres nemlig Algir som er en støttekonsert for Jonas R. Christiansen som har spilt i band som Slavia og Disiplin. Christiansen er rammet av kreft, og for å få råd til ekstrabehandling stiller flere av landets store innen ekstrem-metal opp for saken. Stedet er Garage i Bergen, og Nocturno Culto (Darkthrone, Sarke), Hoest (Taake), Satyr og Frost (Satyricon) stiller opp, sammen med Christiansens eget band Slavia, og ikke minst Helheim og Gravdal. Still opp for en god sak om du er i Bergen den dagen.

Taake har lenge vært blant landets beste blackmetal-band, og har virkelig laget pur kvalitet med sin nyeste plate som du kunne vinne hos oss denne uken.

På Noregs Vaapen gjør Taake tradisjonell og svart metal, men Hoest er heller ikke redd for å leke seg i studio. Mange har ment mye om at det både finnes banjo og mandolin på albumet, men her i Pyro er vi strålende fornøyd med både lekenheten og ikke minst resultatet. Blant gjestene på albumet finner man folk fra Darkthrone, Mayhem og Immortal, men det er helheten som virkelig overbeviser. Vi spurte dere etter favoritter innen værfenomen, og kreativiteten var meget stor. Disse får en dose Taake hjem:

Trine O. Hansen, Rogn

Johan Amani, Tromsø

Geir Sønnesyn, Evenskjer

Gry Elen Moberg, Vikedal

Espen Mevik, Bø

Mathis Nilsen, Horten

Sjekk forresten den forrykende banjo-låten Myr her:

Taake-Myr

To fra dette bandet ga deg en oppvisning i party-rock i kveldens andretime. Du kan se en liste over alt vi spilte her.

Ratt-Lay It Down

Evile-Eternal Empire

Cyco Miko-Full Of It

Taake-Myr

Devil-Time To Repent

Chickenfoot-Three And A Half Letters

Mecalimb-The Grind

Black Label Society-Crazy Horse

Skid Row-Slave To The Grind

Nunfuckritual-Komodo Dragon, Mother Queen

Jane’s Addiction-Irresistible Force

Crucified Barbara-Killer On His Knees

Mastodon-Oblivion

Guns N’ Roses-Rocket Queen

Motörhead-Iron Fist

Entombed-Chief Rebel Angel

Judas Priest-Eat Me Alive

Pantera-Psycho Holiday

Nirvana-Lounge Act

Iron Maiden-Wratchild

Disse to hyggelige pikene skal plukke låter for deg i kveld.

Nicky Wicked, til venstre, spiller trommer. Ida Evileye, til høyre, spiller bass. Begge gjør det de gjør i det svenske all-girl bandet Crucified Barbara fra Stockholm, og begge gjør det de gjør meget bra. I kveld er det disse to som skal plukke sin favorittmusikk i andretimen, og det er bare å stålsette seg for en fest av en spilleliste.

Vi skal også i løpet av våre to tilmålte metal-timer i kveld gi deg sjansen til å stikke av med det nye Taake-albumet, vi skal intervjue den svært kjente gitaristen Zakk Wylde fra Black Label Society, og vi skal spille helt ny musikk fra Mike Muir (Suicidal Tendencies), Jane’s Addiction og Machine Head. En for alle. Alle for en.

Hva har Pyro hørt på de siste ukene? Mye mer om det får du her.

Vi lytter oss gjennom masse musikk for at du skal bli presentert det beste av det beste i de to timene vi har til rådighet hver uke på P3, men det er mye bra som aldri blir spilt i Pyro. Derfor kjører vi i gang en ny spalte som forteller deg litt om det vi har hørt på i det siste. Både det fantastiske og det ikke fullt så engasjerende. Noe vil du høre mer fra på radioprogrammet, annet hopper vi over. Ærlig og ekte, rett fra bunnen av hjertet; dette er det Pyro har hatt på stereoen i det siste. Med låt-eksempler og album-cover og det hele. Kom gjerne med innspill om du er enig eller helt uenig i mine små beretninger om albumene.

Rwake-Rest

Med sanger som gjerne tikker inn på over 10 minutter er ikke amerikanerne i bandet med det mystiske navnet Rwake (som ikke betyr noe som helst) veldig radiovennlig. Men det betyr ikke at de ikke er bra. Tvert imot. Har du noensinne blitt trukket langt inn i den atmosfæriske verden til eksempelvis Neurosis har du mye å hente ved å sjekke ut dette bandet. Hardere og mer bråkete enn nevnte Neurosis, men med samme innstilling til stemning og lydlandskap. Sjekk låten An Invisible Thread:

Rwake-An Invisible Thread

Mastodon-The Hunter

Vanskelig å ta denne av stereoen i det hele tatt denne måneden. Fordi albumet er så fordømt bra. Skjønner at de som liker det lange og vanskelige Mastodon er skuffet, men jeg er henrykt. Kjappe og konsise låter med riff sendt ned fra himmelen på et sølvbrett. Årets album så langt. No doubt. Men det visste du sikkert fra før. Sjekk låten Stargasm uansett:

Mastodon-Stargasm

Airbag-All Rights Removed

Med sin poppete prog ligger norske Airbag et par hakk unna Pyro-land, men siden det er samme karen som gir ut band som Taake og Helheim som slipper dette (dog på en annen etikett), så fortjener de internetplass. Liker du det mest fengende Pink Floyd har gitt ut, og eksempelvis Clutching At Straws-æra Marillion, kan dette definitivt være noe for deg. Nydelige gitarføringer, god lyd og lange fine låter. Andre plate i rekken, og debuten er minst like bra. Anbefales alle med hjerte for det pene. Lytt til White Walls:

Airbag-White Walls

D’Accord-Helike

45 minutter. 2 låter. Del 1 og del 2. Ja, det er prog. D’AccorD er også norske, og utgitt av samme folk som gir ut Airbag. D’AccorD sier de er inspirert av den gamle 70-tallsrocken, og det er det bare å tro på. Ikke noe for radioen, men gjerne noe for de som har tid og lyst til å sette seg inn i lange låter som tar deg både hit og dit i løpet av sin eksistens.

Tsjuder-Legion Helvete (utgis 14. oktober)

Det norske black metal-bandet med Anti-Christian på trommer, som vi hadde som gjest i Pyro for noen uker siden, er ute med første album på aldri så lenge. Et par tekster på engelsk, men mest på norsk, og full pinne fra start til slutt. Visstnok med tekster hentet fra en mappe som forsvant på 90-tallet og dukket opp igjen nylig. Heldigvis ikke fullstendig nekro sånn at også en melodi-elsker som meg kan trampe takten og bange med. Heseblesende og flott album. Velkommen tilbake. Lytt og elsk The Daemon Throne:

Tsjuder-The Daemon Throne

Wolves In The Throne Room-Celestial Lineage:

Kritikerrost amerikansk rural undegrunns-metal. En slags svevende black metal som både er bra, men også litt for svart for meg. Ingen fløte i kaffen der i gården. Ikke helt min greie, men gi dem en sjanse om du liker musikken din svart som i graven. Godt mulig at dette albumet vil vokse seg inn i himmelen (eller nedover til helvete) ved flere lytter. Lydverket likte albumet godt, sjekk deres anmeldelse her, og sjekk låten Astral Blood under. Jeg skal prøve videre….

Wolves In The Throne Room-Astral Blood

Brutal Truth-End Time

Vi har enorm respekt for Dan Lilker som menneske og metal-legende, men akkurat i Brutal Truth blir han altfor vill selv for oss. Brutal og knallhard galskapsmetal i hundretusen kilometer i timen. Slitsomt for meg. Kan være fint for deg. Sjekk selv på låten med den brillefine tittelen Fuck Cancer:

Brutal Truth-Fuck Cancer

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dan Lilker får flere sjanser i stereoen. Denne gang herlig nok sammen med en bande med nordmenn du kanskje kjenner igjen. Bandet med det litt vel drøye navnet består nemlig, i tillegg til den gamle Nuclear Assault-bassisten, av Teloch fra Nidingr/Mayhem, Espen Hangård fra Kill/NoPlaceToHide og svenske Andreas Johnson fra Tyrant. Musikken er svart som et gigantisk svart hull av svarthet, men ikke faretruende nekro. Det går sakte fremover med Nunfuckritual, og det kler bandet godt. Droneblackmetal? Okkult, mystisk, forlokkende. Slikt din mor ikke vil at du skal høre på. Eksempelvis In Bondage To The Serpent:

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dominanz-Dominanz

Dominanz er et norsk band som vi tidligere har postet en video fra her på Pyronettet. Denne promoen fikk jeg stukket til meg da vi spilte plater på vip-en på Hole In The Sky, og nå har jeg endelig fått tid til å høre på den. Det handler om halv-industriell metal med et gotisk tilsnitt. En blanding av Rammstein, Marilyn Manson og Sisters Of Mercy? Slett ikke ille. Smakebit i Agony And Domination:

Dominanz-Agony And Domination

Solstafir-Svartir Sandar (utgis 14. oktober)

Jeg ble oppmerksom på dette islandske bandet på forrige plate Köld, og har siden vært fan. Lange låter med umåtelig mye stemning, og ikke minst trøkk der det bør være trøkk, gjør dette til et av de hyggeligste nye bekjentskapene de siste årene. Da de spilte på Hole In The Sky i fjor hadde de tredve minutter til rådighet, og rakk gjennom to låter… Svartir Sandar er intet mindre enn et dobbeltalbum, og takk for det. Stemningsfull drone-metal på islandsk (ja, jeg vet jeg bruker ordet stemning hele tiden nå, men alle band insisterer jo på å lage lange stemningsfulle låter for tiden…). Ny-de-lig. Sjekk det ut. Do it for daddy. Fjara:

Solstafir-Fjara

Cyco Miko-The Mad Mad Muir Musical Tour (utgis 14. oktober)

Mike Muir er vokalisten i legendariske Suicidal Tendencies, som nylig snudde Oslo opp ned med sin konsert i Gamlebyen Skatepark. Nå er det en stund siden ST har gitt ut noe annet enn samlere, men Mike Muir lager også musikk med diverse andre prosjekt. Blant annet Infectious Grooves, og det er nettopp uutgitte sanger fra det bandet det handler om her, samt nye låter fra prosjektet Cyco Miko, og visstnok også noen gamle Suicidal-låter som aldri kom ut. Vanskelig å følge med….  Det handler litt om funky metal i god Infectious Grooves-ånd, det handler litt om sint Suicidal-metal, og det handler litt om jam-lignende ting. Noe er helt strålende og annet ganske så sidrumpa. Eller veldig sidrompa faktisk. En vente-plate til Suicidal endelig skal gi ut nytt album igjen? Det ryktes 2012. Vi håper. Gjesteopptredener fra Rob Trujillo (Metallica og ex-Suicidal-bassist) og Fletcher Dragge fra Pennywise. Nå skal det også sies at jeg aldri var noen stor tilhenger av Infectious Grooves, så om du er det kan dette være midt i blinken for deg. For meg er det de få sporene som minner om Suicidal som funker best. Som i All The Way:

Cyco Miko-All The Way

Madina Lake-World War III

Madina Lake serverer en lapskaus av voldsom stadion-emo og saftig hardrock som balanserer akkurat på grensen, og faller ned på feil side av tallerkenen. Litt mykere enn The Used. Litt tøffere enn 30 Seconds To Mars. Med litt Buckcherry blandet på toppen. Vi takker pent nei, men du kan høre åpningskuttet på platen som heter Howdy Neighbour! her:

Madina Lake-Howdy Neighbour!

Primordial-Redemption At The Puritans Hand

Jeg kjøpte endelig denne etter Primordials mesterlige konsert på årets Hole In The Sky. Har bare hatt den på brent promo-kopi tidligere, men det er ikke godt nok for en fan… Greit å støtte Alan med noen slanter også. Han er tross alt en av metalens aller edleste soldater. Primordial fortsetter i samme spor som ved forrige suksess, og gir oss lange, svevende og mesterlige låter som innehar mer kraft enn et kraftverk. Om du ikke har falt for Primordial ennå er det på høy tid. Sjekk tittelkuttet:

Primordial-The Puritan’s Hand

Evile-Five Serpent’s Teeth

Englands thrash-helter mistet et medlem da bassisten døde på turne for noen år siden, men kjemper videre med en flott ny plate. Har du hjerte for en moderne versjon av de tidlige Metallica-klassikerne, så bør Evile være noe du kan kose deg med i høstmørket. Og så kan du sjekke Evile-platene som kom tidligere. Mye bra der også. Hør Descent Into Madness.

Evile-Descent Into Madness

White Wizzard-Flying Tigers

Fra L.A. og fulle av retro-magi. White Wizzard driver og skifter medlemmer hele tiden, men på siste plate Flying Tigers er de akkurat så inspirert av Judas Priest og tidlig Iron Maiden, og gjør sin versjon akkurat så bra, at det bare er til å hengi seg. Ikke alt på platen er gull, men det som er gull er av høy karat… En av de bedre låtene er Fall Of Atlantis. Lytt og kos.

White Wizzard-Fall Of Atlantis

Absu-Abzu

Knallgod og rockete black metal fra USA. Ikke for nekro, ikke for snilt, bare herlig perfekt. Overraskende bra. Jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle. Hør heller selv. Dette er Earth Ripper:

Absu-Earth Ripper

Revocation-Chaos Of Forms

Kompleks metal fra Boston. Man får assosiasjoner til alt fra Mastodon til dødsmetal til thrash og alt innimellom når Revocation peiser på. Og det er svært positivt ment. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket. Les mer der. Låten under heter Harlot.

Revocation-Harlot

Machine Head-Unto The Locust

Du har sikkert fått det med deg allerede. Dette er en kjempeplate. Hard, myk, vill, rolig, fin, stygg. Unto The Locust har det meste. Til og med covere av Judas Priest og Rush på deluxe-versjonen. Som ikke passer inn i selve verket, men som er kule likevel. Dette er en plate som kommer til å bli stående som en av de store, både i år og resten av tiåret. Toucher nesten Mastodon. Nesten. Be Still And Know under.

Mahine Head-Be Still And Know

Taake-Noregs Vaapen

Hoest er tilbake med en voldsom oppvisning i norsk black metal. Hardt, mørkt, spisst, men også underlig fengende. Hoest har med seg gjester fra Immortal, Darkthrone og Mayhem, men det er likevel Hoest selv som stjeler showet. Med en lekenhet, og samtidig en old-school innstilling, som man sjelden hører i en så bra versjon som dette. Det er morsomt med litt banjo og mandolin i black metal, og dette har blitt trukket frem av mange ved denne utgivelsen, men det er helheten som imponerer aller mest. Hør Helvetesmakt under.

Taake-Helvetesmakt

Alice Cooper-Welcome 2 My Nightmare

Alice er tilbake. Som mange vet er dette oppfølgeren til Welcome To My Nightmare fra 1975, som har blitt Coopers mest kjente plate. Også denne platen er produsert av Bob Ezrin, og på sitt beste er det nydelig å høre Alice i knallform. Både som den Alice vi kjenner (When Hell Comes Home), men også som pop-punker Alice (Ghouls Gone Wild) og pop-Alice (What Baby Wants). Problemet er at halve platen ikke er spesielt bra. Det er ikke godt nok når man skal følge opp en av tidenes mest omtalte album… Sjekk singelen I’ll Bite Your Face Off under. Visstnok en homage til selveste Rolling Stones.

Alice Cooper-I’ll Bite Your Face Off

Enslaved-Thorn 7″

Enslaved har blitt hemmelige i det siste. Først ga de ut ep-en Sleeping Gods som kun kom digitalt her hjemme (fysisk i USA), og nå dukker det opp en vinyl-singel på Soulseller Records som kun slippes i 1000 eksemplarer. På denne singelen går Enslaved litt vekk fra den progressive utviklingen vi har sett derfra de siste årene, og presenterer to ganske knallharde metal-låter. Den ene hører du under. Den heter Striker. Enslaved er alltid bra uansett om de er harde eller myke.

Enslaved-Striker

Takk for oppmerksomheten. Innsigelser?

Neste utgave av Pyro-stereoen vil forhåpentlig inneholde ord om blant annet Sebastian Bach, Chickenfoot, Warbringer, Skeletonwitch og mye annen moro.

Et av landets aller beste black metal-band slipper i disse dager sin nye plate Noregs Vaapen, der Taake og Hoest virkelig beviser at han er i storform. Med gjester fra Darkthrone, Immortal, Mayhem og flere andre band har Taake laget et svart mesterverk, og Pyro er glade for å kunne være de første til å poste første video fra platen. Nordbundet. Cue iskald natur, svart metal og store fjell. For de med tilholdssted i Bergen har Taake releasefest for platen på Kvarteret på fredag.

Masse godsaker på vei for heavy-fansen.

August var litt trist for alle som er glad i den harde musikken. Hole In The Sky tok et verdig farvel, og Norway Rock Festival ble også nedlagt (ok, akkurat det skjedde helt tidlig i september…). Men vi må se fremover, og da er det perfekt at denne måneden gir oss et lass med ny og spennende musikk fra Pyro-favoritter på rekke og rad.

Anthrax ga allerede fredag ut sin comeback-plate med Joey Belladonna, som du kan lese masse om her, mens Alice Cooper i dag slipper sin Welcome 2 My Nightmare. Det er da oppfølgeren til klassikeren Welcome To My Nightmare fra midten av 70-tallet, og det vi har hørt av platen så langt er både strålende og forferdelig helt samtidig. La oss håpe at det blir mest av det første… Dream Theater slapp også nylig sin første plate uten trommis Mike Portnoy, og med låter som tikker inn i gjennomsnitt på en 9 minutter skulle prog-fansen være fornøyd. Enda mer prog-metal får vi på fredag når Opeth slipper sin Heritage, der de etter rapportene har tatt steget helt vekk fra metalen og helt inn i prog-landskapet. Sjekk vår metal-lagkamerat Torgrim Øyres anmeldelse av platen i Dagbladet. Neste uke dukker også retro-rockerne i White Wizzard opp med ny tilbakeskuende plate med masse nikk til Iron Maiden, og ikke minst gjør Primus comeback på riller (om du handler riller) med sin Green Naugahyde. Jeg lover at du kommer til å elske Primus-albumet om du elsker Primus fra før. Og det bør du gjøre. Legg til at både Einherjer og Årabrot også gir ut fine plater akkurat nå, så blir den norske metalscenen boostet litt også.

Og så. 23. september. Da blir det eksplosjon. For da kommer alles favoritter i Mastodon med sitt The Hunter-album. De tre låtene som så langt er sluppet løs derfra vitner om et band som ikke har mistet noe av trøkket sitt, men som har kortet sangene sine ned et par hakk i lengde. Samme dag som Mastodon slipper også horror-punkerne i Misfits ny plate, og vår egen Hoest braser inn i livene våre med sin nye Taake-plate Norges Vaapen som inneholder gjestevokal fra både Nocturno Culto og Demonaz, samt både banjo og mandolin, og ikke minst en drøss med knallharde black metal-låter. Gled deg. Gode gamle Sebastian Bach gir også ut plate den dagen. Kicking And Screaming. Vi gleder oss til den. Og gruer oss litt også. Og som ikke det var nok, og det er nok egentlig, så gir selveste Machine Head ut sin Unto The Locust SAMME DAG! Beklager det skjeve skriket, men har du hørt på maken. Det er bare å begynne å spare, om du fremdeles kjøper plater. Vi gjør.

Tre dager etter kommer det en ny bunke med svært interessant musikk. Prog-helten Steven Wilson fra Porcupine Tree gir ut dobbelt-albumet Grace For Drowning,  supergruppen Chickenfoot leverer sin tredje plate III, og Pyro-favorittene og ny-thrash-mesterne i engelske Evile slipper Five Serpent’s Teeth. Sistnevnte så full av kjappe og klassiske thrash-riff at den kommer til å koke hjernecellene dine.

September? Dyr, men spennende.