Svenskene kan dette med hardrock. Pyro dro på ekspedisjon over grensen for å sjekke Metallica.

Da det ble kjent at Metallica skulle spille to konserter i Globen i Stockholm, var ikke Pyro vanskelig å be på tur. Bandet skal spille to ganger i Oslo i sommer, men med lav svensk krone og sympatiske flypriser hos Norwegian var det både enkelt og billig å se California-kvartetten hos våre naboer.

Grunnene til å se Metallica i Sverige er både mange og gode. Det er landet hvor Cliff Burton så tragisk ble drept, svenskene er kjent for å være dypt dedikert til klassisk hardrock, og ikke minst er Globen regnet for å være blant Europas beste konsertarenaer.

Så forventningene er store når vi ankommer Arlanda. Mens svenskene er stolte av Globen, kan de være tilsvarende flaue over denne ubrukelige flyplassen. Noen fortalte meg en gang at folk i homsemiljøet sier at det er ”helt Arlanda” når noen kler seg tacky eller smakløst, jeg skjønner hvor det kommer fra. Det er lite, stygt og utrivelig.

Men nok flyplass, mer svensk storby. Etter en digg middag på et-eller-annet sushisted (300 for sushi, øl, sake og tips. Føles som om vi driver med monopolpenger, det var så latterlig billig. Jeg får lyst å stå midt i gaten og brenne svenske penger mens jeg ler James Bond-skurkelatter og sier “dette er hevnen for Tomas Brolin og Herreys”), drar vi innom en klubb som er vel verdt en anbefaling. Siden stedet har to skilt er det uklart om det heter Bröderna Olsson eller Garlic & Shots, men det er i hvert fall en første etasje med en klassik amerikansk diner, og kjeller med dansegulv, bar og underholdende garasjerock og funk over anlegget. Takk til evigunge Bisse Bengtson for tips, og takk til samme mann for bloodshots. Om du er nysgjerrig på bloodshots, kan det beskrives som å shotte amerikansk grillmat. En superdigg kombinasjon av BBQ-saus, hvitløk og vodka. Jeg sier som Ron Burgundy: ”In other words, I´m in heaven”. Klok av skade fra tidligere konsertutflukter klarer vi likevel å ta det noenlunde rolig, etter at DJ-en avslutter med en forrykende funkversjon av Bob Dylans ”Like A Rolling Stone”, spilt av Phil Flowers & The Flower Shop. Hjem til hotellet allerede kl 01.

Lørdag er det konsertdag, og først stikker vi innom Hard Rock Café, hvor spillselskapet Activision har vorspiel hvor de presenterer Guitar Hero: Metallica. Spillet slippes i USA 29. mars og i Norge nærmere sommeren, og det ser veldig lekkert ut. Selv er jeg ikke noen stor Guitar Hero-spiller, men animasjonene av Kirk, James, Lars og Robert ser bra ut, og med gjesteartister som King Diamond nikker vi anerkjennende i baren på Hard Rock Café. Siden undertegnede hadde prestert å glemme billettene i Oslo, får jeg de overbrakt av Ståle Braathen fra Activision, to tomler opp til han for billettfrakt fra Oslo til Stockholm. Puh.

Sjekk bildene fra Hard Rock Café her, inkludert en dødsfet custom-laget Metallica-bil.

Det nærmer seg konsert, og det er åpenbart at et storband av Metallicas kaliber er i byen. Hårdrockare i alle aldre dominerer gatene, bilene pumper gammal Metallica i lyskryssene, og utestedene blaster Metallica ut mot Stockholms gater.

Vi stikker tidlig opp mot Globen for å sikre Johan, en artig svenske i følget vårt, billett. Han går cirka 70 centimeter ut av T-banen på Globen Stasjon før han får tre tilbud fra diverse haier, og 45 sekunder senere er en billett til 800 svenske kroner i boks. Grei deal det, selv om setet hans er så høyt oppe at man risikerer neseblod.

Globen er et mektig syn når vi kommer opp fra perrongen. Den minner ikke rent lite om Oslos beste kino Colosseum, der den ruver som en gigantisk halv golfball som gudene har slått ned fra driving rangen sin oppe i skyene. Men om det er lekkert på utsiden, er innsiden desto mer imponerende. Globen er egentlig en ishockeybane, men i stedet for de vanlige små setene man finner i idrettshaller, er det store, myke og røde teaterseter. I tillegg ligger de forskjellige mezzaninene A, B og C nesten rett over hverandre, så man får følelsen av å være i en slags klassisk operasal hvor publikum sitter oppover veggene.  Rett og slett overveldende og superlekkert. I tillegg bruker de sidescenen Annexet som vorspielklubb med musikk, bar og knall stemning. Her er det mye å lære for Oslo Spektrum, som stort sett gjør det de kan for at du skal mistrives.

Hm, kjenner det ble litt nerdete her nå, men med årene og hundrevis av konserter har jeg utviklet en stor interesse for konsertarenaer og hva som får dem til å fungere for publikum. Globen er høyt på den rangeringslista akkurat nå.

Vi kom tidlig, men ikke så tidlig at vi fikk sett The Sword, første oppvarmingsband. Machine Head får vi derimot med oss, og de leverer helt greit med skrekkelig lyd. Interessant å merke seg at Robb Flynn & co får lov til å bruke hele scenen til Metallica. Vi snakker her om en scene som er satt midt i publikum, og bandmedlemmene må begeve seg rundt hele tiden for å ha kontakt med publikum. Som forventet avslutter Machine Head med Davidian, som jeg har sett og hørt bedre og mer inspirert før. Machine Head er klart best når de får headline, de er til dags dato ikke store nok for et sted som Globen.

Så er det Metallica. Jeg har skrevet en anmeldelse for VG, den kan du lese her. Der står det meste jeg mener om showet, men jeg kan legge til noen betydelige og ekstremt ubetydelige fakta til Pyro-folket:

– De spilte hele fire ballader: Nothing Else Matters, One, The Day That Never Comes og Turn The Page.
– Robert Trujillo har lagt fra seg crabwalken, og begynner for alvor å finne sin plass i Metallica. Han fremstår både hardtarbeidende og sympatisk på scenen.
– Metallica brukte ikke It´s A Long Way To The Top som intro, kun Ecstacy Of Gold.
– Jump In The Fire fungerte ikke, den er for lang og ufokusert live.
– Helpless av Diamond Head er en kul cover, men publikum flest sto og stirret tomt ut i den svette luften da Metallica spilte den i Globen.
– Avslutningen med Seek And Destroy var enormt kul med svarte ballonger som ble sluppet fra taket, men selve framføringen understreket 4-ern jeg sendte til VG.
– James Hetfield var glad og i god form, ikke den litt sure karen han tidvis kan framstå som.
– Etter å ha latt konserten synke noen dager, var That Was Just Your Life litt bedre enn jeg skrev i anmeldelsen.
– One er en av verdens beste livelåter.
– De spilte bare en sang fra Ride The Lightning, Fight Fire WIth The Fire, og kun en fra Master of Puppets, tittelsporet. Resten er fordelt på Kill Em All (3), And Justice For All (2), Black Album (3) og Death Magnetic (6) og coverlåtene Turn The Page og Helpless.

Ut i Stockholm-natten igjen, og etter jobben var unnagjort var det rett på bar med Johan, Dagbladets anmelder Torgrim Øyre og hans bror Jostein. Etter noen kjappe runder utenfor stadion hooket vi opp med noen andre folk nede på Stureplan, og da begynte kvelden å ta en uventet retning. En av karene i følget får for seg at vi skal på Spy Bar, noe jeg aktivt og ivrig applauderer. Etter å ha hørt om Spy Bar på Hassan, Pippirull og Fredrik & Filips TV-show i over et tiår, syntes jeg det var helt på sin plass å besøke dette tempelet av VIP-kultur, svensk hipsterfilosofi og nordisk dekadanse. Jeg kunne rett og slett ikke slippe muligheten til å se hva dette forhatte og mye omtalte stedet handler om.

Først klarte han karen å snakke oss inn forbi køen, før vi gikk gjennom fire-fem små rom som hadde hver sin DJ og hver sin musikkstil. Overraskende nok spilte de både Rage Against The Machine og The Hives og slikt, selv om publikummet var 90% slicke dudes med stramme, lilla skjorter og lange, spisse sko, og deres Madeleine-lignende kjærester.

Men Spy Bar er ikke Spy Bar for ingenting. Det er en labyrint av koder, VIP-innganger og store, sterke dørvakter. En av jentene i følget, Elin, klarte å få oss forbi neste nivå av VIPsteri, og plutselig var vi inne i hjertet av Spy Bar og Stureplan. Stedet hvor svenskene lar alle bekymringer fordufte, og kaster seg inn i et realityshow uten kameraer, et nirvana av status og trendy dudes and dudettes. Alle der inne smilte bredt og dyrt, uten at jeg skjønte om de var generelt lykkelige, glade for å være i VIP-området, eller bare fucked up på ecstacy. Kanskje alt samtidig? Hyggelig var det uansett. Jeg var mest fornøyd med at jeg hadde oppdaget et svensk konsept som heter sexa, nemlig at man kan booste shots fra 4 til 6 cl. Kl 0230 er slike ting ut som det beste menneskeheten har funnet opp siden den første vinylplaten ble støpt.

Johan, som er en erfaren Stockholmer med bakgrunn i både indie- og metalverden, pekte på et annet rom som het Gubbrommet, og da vi fant ut at musikken var lavere der, ruslet vi inn for å henge ut og nebbe nedpå en liten rad med sexas. (PS: Det er veldig mulig det heter noe annet enn sexa, men det var slik jeg hørte det, så da får det bli sånn inntil noen forklarer det til meg skikkelig.)

Så langt alt vel, men så tar kvelden en rar vending. Gubbrommet er rundt 20 kvm, altså som en vanlig norsk stue, og vi er kanskje 10-12 pers der inne. Plutselig peker Torgrim litt overrasket over skulderen min, og sier ”jøss, er ikke det Kirk Hammett”. Og joda, der står den feminine lille Metallica-gitaristen og gliser med perleraden. Pluss Lars Ulrich, Robert Trujillo og Robb Flynn fra Machine Head. Inngangen til Gubbrommet blir stengt av, og plutselig står vi der med en øl og en tequila i hver hånd, og Metallica halvannen meter unna.  Saklig opplegg!

Vi blir stående og henge ut en stund, og det ser ut som Lars og gjengen er i knallform etter konserten tidligere på kvelden. Champis og noen slitne kvinnfolk slenger rundt på bordet deres, omkranset av sedvanlig gigantiske securityfolk. Etter hvert blir vi tom for øl og tequila, og skjønner at når vi rusler ut kommer vi ikke inn igjen. Vi har kanskje kommet inn dit ved en tilfeldighet, men den sjansen får vi ikke igjen. Det er ikke så big deal, annet enn at det var kult å henge ut et sted hvor musikken ikke er på maks volum. Det er sent, faktisk er klokken nesten 4, og av en eller annen grunn får jeg det får meg at svenskene ikke har røykelov. Hm, smart å tenne en sigg inne på VIP-avdelingen, gitt. Einstein på fest. En meget bestemt svensk kar ved navn Martin gir klokkeklar beskjed om hvor utgangsdøren er, og jeg innser at det er like greit å finne en taxi hjem til hotellet. Lars og Kirk klarer seg utmerket uten Pyro, de karene har aldri hatt behov for hjelp til en hard fest.

Dagen etter er det gjennomlesing av anmeldelsene til Aftonbladet og Expressen, som begge gir 4 av 5, før vi på hjemturen oppdager at vi har vært i overkant heldige som i det hele tatt fikk se en Metallica-konsert. Metallica bestilte takeout fra en indisk sjappe før de kom på Spy Bar for å feste, og James Hetfield har fått så store magesmerter at han må avlyse konserten. Dermed ble det med den ene konserten for Metallica, den ene festen for bandet, 16.000 skuffede søndagsgjester og 1 stk utslitt Pyro-programleder.

Hardt liv, gitt.

En helt vanlig vegg i Sverige, Metallica-merch og noen dårlige bilder fra gigen: