(Scott Kelly)

Rockens Ridder gir deg del tre i eventyret fra Roadburn-festivalen.

Rockens Riddere skriver fra sin edle reise til årets Roadburn-festival her på Pyronettet. Vi takker og bukker!

Reisen til Tilburg foregikk som de forrige dagene – i 2.etasje på regionstoget til Haag og med noen bokser med Heineken. På togturen satt praten løst og forventingene sto i taket – ville dagen bli like flott som torsdagen? På papiret så dagens program bedre ut enn gårsdagen, men ridderne hadde kun sett Mono i konsert tidligere. I dag kunne alt skje.

Denne dagen var været topp – Nederland viste seg fra sin beste side. Vårgrønne trær, en knallblå himmel og smilende mennesker. Dagens utepils var en velsignelse for Rockens Riddere og bidro til at stemningen steg ytterligere. Denne dagen gikk man strake veien til 013 og festivalens atmosfære slo mot oss i det vi kom inn dørene. Det er vanskelig å beskrive hvordan denne atmosfæren oppleves for festivaldeltakerne, men en ting er at det i lokalet nesten ikke kan sees en eneste vakt. Folk smiler og forholder seg veldig hyggelig til de rundt seg og det kan raskt vise seg at du plutselig er i dyp samtale om den siste skiva til et gammelt favorittband med en person du aldri har sett før.

Steve Von Till åpnet ballet for Rockens Riddere denne fredagen. Han er for de fleste kjent for å være gitarist/vokalist i Neurosis, men denne kvelden handler det om hans musikk; en elektrisk kombinasjon av seige harmonier og mørkstemt sang. Han setter i gang med en fri flyt av elektriske gitarlinjer og ender nesten opp i støymusikkens verden. Men han lar det ikke gå for langt – settet baserer seg på hans tidligere skiver. Han tar seg med lytterne inn i et mørkt univers som ble grunnlagt av Johnny Cash og som for tiden styres av Mark Lanegan. Med en slik sammenlikning når ikke Von Till helt opp denne kvelden, men hans plater beviser at han har evnen på en god dag. Publikum er lydhørt, men med ett hører man ett av de ytterst få problemene til Roadburn – dette metallpublikummet klarer ikke holde kjeft når volumet tas ned til låtskrivernivå. Uansett gir Rockens Riddere denne amerikaneren 3.5 av 6.0 mulige.

Rockens Riddere har Mono som favoritter – flere ganger har de tatt oss med storm – og på scenen er de et mektig skue. Denne japanske kvartetten er disipler av den instrumentale postrocken, men tidlig i karrieren staket de ut sin egen kurs og har de siste årene formet frem sin episke rock som raskt setter gåsehuden i aksjon på alle som er i nærheten. Denne kvelden hadde de fått plass på hovedscenen og var et av de første bandene som ikke benyttet seg av bakteppet til et visuelt show. Men, Mono trenger ikke hjelp for å lykkes – de bruker ikke lang tid på å få publikum inn i salen med vakre gitarer, pulserende bass og drønnende trommer. Lytteren får raskt assosiasjoner til sammenstøt mellom samuraier og vakre, japanske hager når bandet legger opp sine nydelige låter over scenekanten. Rockens Riddere gir dette flotte bandet 4.75 av 6.0 mulige.

Etter en matbit – burger og Heineken – fikk vi nok en gang oppleve det største problemet med Roadburn: et publikum som er oppmerksomme på alskens band. Shora er riktig nok belgiske og spiller nesten på hjemmebane, men etter å kun ha utgitt en EP for noen år siden er det likevel en overraskelse at Bat Cave er fylt opp av interesserte en halvtime før konsertstart. Bandet kjører raskt i gang med flotte låter og deres postrock er en fin dessert til Monos hovedrett. Dessverre får kun en ridder med seg hele konserten da en ridder trekker seg ut av lokalet p.g.a. et overbefolket lokale og de to andre ridderne ser Outskirts Of Infinity i et par minutter før man innser at man er i feil lokale. Den av Rockens Riddere som faktisk så nok til å sette en karakter ga bandet 5.0 av 6.0 mulige.

Rockens Riddere er slitne etter en lang dag med utepils i den nederlandske vårsolen, men man drar ikke fra 013 før man har fått med seg Scott Kelly – den andre gitaristen/vokalisten i legendariske Neurosis. Som dagens opplevelse med Steve Von Till foregår dette settet i intime Green Room. I det amerikaneren tar turen opp på scenen står det tydelig frem at han har den samme knallharde integriteten som Von Till – dette er alvorlige menn. Han har likevel valgt seg en annen tilnærming enn sin kollega. Han maner frem deilige, mørkstemte harmonier fra en kassegitar og finner tonen med publikum med overraskende selvironi og kjappe replikker. Rockens Riddere opplever Kelly som hakket vassere enn Von Till, men han er også mer åpen for et pratsomt publikum. Klokka har passert midnatt og deler av publikum er tidvis veldig pratsomt. Dette møter dog Kelly med en knallhard kommentar, “There’s a place for talking and this ain’t it. I’m the one who’s doing the talking here”. Det blir raskt roligere og han belønner oss med ei låt han skrev når han våknet opp samme dag, “let’s call it the Roadburn version”. Rockens Riddere belønner amerikaneren med 5.0 av 6.0 mulige.

På lokaltoget tilbake til Eindhoven ble det pratet om mer løst enn fast, men det er ingen hemmelighet at man gledet seg til det som på papiret ser ut som den sterkeste dagen – Beyond The Pale! Tentativ prioritering er Grails, A Storm Of Light, Nadja og Neurosis. Vi gleder oss!