(Zakk Wylde, foto: Roy Hilmar Svendsen, Nrk)

Brynerocken og Stavanger Artistformidling har lokket noen av metalens aller største til byen i desember.

Når Metal Allstars treffer Stavanger Konsethus den 20. desember er det med en besetning som jeg nesten må gni meg i øynene når jeg ser. Legende på legende med et par nye og unge overraskelser på lager. To timer der slagere fra Testament, Ozzy, Dio, Dream Theater, Queensrÿche med flere. Fremført av noen av de som spilte på slagerne den gang musikken ble laget. Kan bli rent for mye. 20. desember.

Vi siterer Zakk Wyldes pressemelding:

– The Metal All Stars are back and we are going to kick some major ass!

Lineup:

Zakk Wylde (BLACK LABEL SOCIETY)
James LaBrie (DREAM THEATER)
Joey Belladonna (ANTHRAX)
Chuck Billy (TESTAMENT)
Geoff Tate
Dave Ellefson (MEGADETH)
Ross The Boss (ex-MANOWAR)
Carmine Appice (VANILLA FUDGE, ROD STEWART)
Cronos (VENOM)
Vinny Appice (DIO, BLACK SABBATH)
Gus G (OZZY)
Blasko (OZZY)
Kobra Paige (KOBRA AND THE LOTUS)

Machine Head live er bulldosertyngde møter klassiske thrashriff, mye skåling fra Robb Flynn, og et bredt utvalg moshvennlige låter fra katalogen deres. Blant annet Unto The Locust, som du kan lese låt-for-låt omtale av her. Vi har også hyllet Machine Head live før, sjekk denne lille saken.

2. De er morsomme å se på
— En gjeng svensker – inkludert en frontmann som på privaten ser ut som den velkledde markedssjefen i Carlings – kler seg opp i kapper og pavekostyme, sprayer røkelse over publikum og kler scenen som en katedral? Klart det er gøy! Akkurat som det er moro å se en ung jødisk forretningsmann kle seg opp som en demon og spytte blod og synge om tordenguden.

3. Setlisten er strålende
— Ghost begynner med åpningslåtene fra sine to album, før megabangeren Ritual er på plass som fjerdelåt. I løpet av 75 minutter leverer de det beste fra begge platene, pluss to coverlåter. Mer om det…

4. De spiller The Beatles!
— Coverversjonen av The Beatles-låten Here Comes The Sun er atmosfærisk og magisk i studioversjon, og live når den nye høyder. Både med allsang, rå riffing og mystikk. Du har ikke hørt band covre The Beatles før du har sunget med når Ghost gjør det.

5. Year Zero
— Denne singlen fra Infestissumam oppsummerer alt som er gøy med rock og metal. Tegneserieaktig flørting med Satan, et riff som er like enkelt å lære som Smoke On The Water og Iron Man, et refreng som skriker etter stadionfremføring og en tyngde og et driv som gjør at du bare MÅ ha øl eller noe annet digg å drikke på.

Stavanger! Bergen! Oslo! Trondheim! Ghost kommer. Vi ga vekk billetter som nå har fått eiere.

Nå er det ikke lenge før landet vårt blir forvandlet til et satanisk inferno. Det gjelder dog bare fire byer, men likevel… Svenske Ghost kommer for å spille i fire norske byer.

28: november Rockefeller, Oslo

29: november Folken, Stavanger

30: november USF Verftet, Bergen

2: desember Byscenen, Trondheim

Klar for å bli svøpt inn i okkult lyd, lys og tekst? Klar for å synge med til Monstrance Clock og Ritual? Klar for å la øynene hvile på munkekledte mystikere? Sjølvsagt.

Vi ga vekk billetter til alle konsertene, og denne konkurransen er nå ferdig. Vinnere har fått beskjed via epost.

Monstrance Clock under og en P3 Elsker-artikkel til inspirasjon her.

(The Konsortium, mystiske)

Rogaland fiser ut det ene strålende metalbandet etter det andre. Vi tok en prat med en av gamlegutta for å få vite hvorfor.

Vi har spilt Moth Circus fra Stavanger på Pyro tidligere, og da skulle det bare mangle at vi poster videoen fra debutplaten deres også.

The Cumshots er ute med albumet A Life Less Necessary, og det låter hardtslående, episk, bekmørkt og rett og slett briljant. Sjekk hva gitarist og produsent El Doom forteller om den nye platen.

Om du ikke har kjøpt The Cumshots-platen A Life Less Necessary, så har du seriøst misset ut på noe viktig den seneste uken. Med ltåer som What Bleeds Must Be Butchered, I Still Drink Alone og Nonversation demonstrerer de seks karene at de er landets råeste metalband akkurat nu. Om du ikke tror oss, så sjekk ut platen og bli enig. Vi sendte en mail til Ole Petter Andreassen aka Olis aka El Doom, mannen som trakterer både gitar og produsentknappene. Svarene leser du rett under her.

PS (pre-scriptum): Husk å se The Cumshots spille live på Lydverket i kveld. NRK 1 kl 23.15. Vi garanterer at du kommer til å falle i bakken av begeistring.

PS2: The Cumshots spiller på Bergen i kveld, Stavanger torsdag, Oslo fredag og Sandvika lørdag. Sørg for at du får det med deg om du har anledning.

Grattis med ny plate! Vi i Pyro-redaksjonen er veldig begeistret, men fortell med egne ord hva The Cumshots gir til folket på A Life Less Necessary?
– Det har blitt en ganske kompleks plate, mer av alt lissom, og det ligger svært mye arbeid bak. Åra på baken og en større og større felles forkjærlighet for alt som ikke er metal, gjør at lerretet har blitt større, og sansen for å klatte godt med malinga her har vel vært nesten i overkant til stede. Som produsent blir jo oppgaven å gjøre hvert parti til spennende lytting, og i kampen mot utlandet ble det klint til skikkelig denne gangen. Og de siste åra har jeg også blitt flinkere til å skjønne når nok er nok, fra aldri mer enn én stemme av gangen (What Bleeds Must Be Butchered) til å overdrive litt (Blood Dont Lie, And The Sun Pissed Red, Existence Should Be Singing). Det blir mye påpekt at vi har blitt mer melodiske, men det er da ganske så mye mer bråk enn tidligere også. Jeg orker IKKE å høre hele skiva i ett strekk. Morsomt at de sureste banda i byen akkurat nå er oss på 40 år og kidsa i Haust eller hvem faen.

Dere begynner å bli ganske etablerte nå, hvordan vil du beskrive utviklingen til Cumshots fra debuten til A Life Less Necessary?
– Vi har absolutt prøvd å lage så bra metal som vi har kunnet fra første stund, men de to første platene bærer litt mye preg av regler og forbilder. Last Sons Of Evil har en sjarmerende “øving, six-pack og alt-på-fullt” feeling, og jeg liker nok den bedre enn Norwegian Jesus som prøver å være litt smart uten å tørre helt. Men det var på Just Quit Trying vi virkelig fant formen, og halvparten av den er så bra som vi blir. På A Life Less Necessary er nivået høyt hele veien, det er alltid et godt tegn når alle har forskjellige favoritter. Føles mer som et samlet verk enn enkeltlåter, og det skyldes i høy grad at vi klarte å finne den mørke, røde, lett progressive tråden i de ni som ble med, og våget å kaste ut en del øs-pøs death&roll-låter som nok kom litt kjappere til poenget, men manglet denne litt svære auraen. Live-biten av bandet har også forandret seg mye opp igjennom, fra veldig utagerende til ganske proffe, kort fortalt. Foretrekker helt klart det siste, men synes egentlig det er flott at vi har gått gjennom forskjellige faser på den biten også. Hadde vært kjedlig med pre-prods og mails om lys, lyd og oppførsel fra dag én. “The Wild Years”, som vi liker å kalle de første 5 åra, var akkurat det. Og det måtte noen pauli ord til, både her og der, for å ta steget videre. Er drittlei av å snakke om slåssing, beinbrudd, knark, puling og legevakta, men dette bandet har i alle fall opplevd alt man leser om i bøkene. Og det er en livserfaring jeg er glad for å ha. Så når Kris begynner på biografien sin neste år blir det ikke mye vits å reise hjem til jul.

Tekstene er like bekmørke og livsbeneiende som tidligere, har dere noen agenda eller noe dere vil oppnå med lyrikken? Et slags U2-aktig mål om å redde verden eller noe?
– Skillet mellom tekstene på de to første og de to siste skivene er som natt og dag, så “som tidligere” stemmer vel ikke helt. Kris skriver alle, så jeg skal vel egentlig ikke oppnå noe som helst. Men jeg synes han skriver enormt bra. Til tvilerne: Prøv selv. 99 prosent av alle artister synger bare piss. Å finne nye, bra bilder å beskrive ting på etter så mange millioner skrevne låter, er noe inni fitta vanskelig, men han klarer det. Hver gang. Men det er ikke alltid så gøy å lese dem.

En ting vi likte veldig godt på nye platen er de dramatiske arrangementene på en del av låtene, mye digg dynamisk oppbygging av låtene. Fortell litt om hvordan dere jobbet fram låtene på A Life Less Necessary?
– Som nevnt tidligere har vi blitt flinkere til å spare på kruttet. Når man stoler på at hovedmelodien på reffet har blitt sterkt nok til å stå på egne ben, så venter jeg gjerne med korelinjer til andre eller tredje ref og bygger derfra. For få år siden hadde jeg nok puttet på alt med en gang. Synes det har funket veldig godt og setter pris på at dere har lagt merke til det.
Ellers er det jo krydring som gjelder, da gjerne med utypiske virkemidler. Slik blir kontrastene finest. Har også blitt litt lei av meg selv som sologitarist, og har ikke noe ego på å slippe til andre der, derfor spiller Jon Eberson på ett par, Brynjar Takle Ohr fra El Cuero spiller både på Bitter Erection fra Just Quit Trying og et foreløpig uutgitt spor fra A Life Less Necessary, og Tord Gustavsen spiller piano på en annen låt som ikke kom med, men som vil bli gitt ut snart. Alle utenom Kris lager musikk i The Cumshots nå, så der er vi ganske heldige. Fredrik og meg kommer som regel med ganske ferdige ting, mens Tommy og Christian sine låter gjerne går ei runde rundt i bandkverna før de er helt ferdige. Kris sitter ofte litt misfornøyd og brummer på naborommet, og ender som regel opp med å skrive stilen siste kvelden, selv om det alltid er mye fraser i omløp.

Fra vårt ståsted hører vi mye amerikansk metal i Cumshots, men kan du gi oss en kjapp oppsummering av hva du selv hører på for tiden?
– Har ikke noe særlig peiling på metal lenger, prøver å følge med litt, men blir stort sett skuffa. Hvis den nye til Lamb Of God liksom er the shit, så må jeg bare melde meg ut. Høres ut som om alt er spilt inn inni en veldig dyr synth. Hva skjedde med å på best mulig måte prøve å gjenskape lyden av 4-5 personer som spiller i ett band? Er det helt greit at trommer ikke låter som trommer? Og vokalisten? Lage sånn tøff lyd inni munnen? Prøv å brøl litt. Det kliniske lydbildet alle de nye banda har, ødelegger moroa for min del. Bra metal? Man kommer ikke utenom Mastodon og Opeth. Og Down skiva har litt av den sjelen jeg ellers savner, men mangler sterke nok låter. Black metal kan jeg ikke fordra, med unntak av Immortal, gleder meg til å høre den nye. De har den fantastiske egenskapen at akkurat i det man skal til å gi opp, så kommer det noe herlig thrash. Luremus-metal kan det vel kalles.
Ellers hører jeg mye på de siste til Justin Townes Earle, Bon Iver, Low, The Hold Steady, soloskiva til Conor Oberst, og Wilco. Siste til Wilco er fet, men Sky Blue Sky er mye bedre.
Typisk av anmeldere å ligge ei skive etter med toppkarakteren, ref Timothys Monster/Blissard og Heartbreaker/Gold.

Er det noe de andre i bandet hører på som bør nevnes?
– Fredrik liker svensk indie, Christian liker metal, Kris liker sånn amerikansk teen-country og Tommy har jeg ikke helt oversikt over.

Har du forresten hørt nye Megadeth?
– Nei, dessverre, den var utsolgt. Venter fortsatt på den i posten. Som gammal blodfan har jeg selvfølgelig høye forventninger, men var skuffet over den forrige, spesielt siden jeg likte The System Has Failed kjempegodt. Liker Dave best i sånn semi-singer/songwriter-mood. United Abominations ble litt mye thrash for thrashens del, synes jeg. For lite gode hooks. Frykter vel litt det samme nå, men gleder meg uansett veldig. Må jo også sies at jeg er en enormt lojal fan når jeg først setter i gang, har blant annet alle 13 skivene til Kings`s X, og har brukt en hel uke av livet mitt på å prøve å like Scream-plata til Chris Cornell. For en gjøk. Jeg altså.

Cumshots har fått overveldende mottakelse i England, med strålende kritikker i både Kerrang og Metal Hammer, to av Europas største musikkblader. Merker dere en annen mottakelse over Nordsjøen enn her hjemme?
– Mottakelsen er egentlig ganske lik, vi gjør det vi pleier, de blir stående å lure litt på hva som skjedde. Metal Hammer var sånn “vi stikker etter to låter hvis dette er dritt”, men de ble da værende. 8/10 i Metal Hammer, 5/5 i Kerrang og 10/10 i Rock Sound for en London konsert er det vel få som gjør etter oss. Forskjellen er å ikke ha en veldig kjent forhistorie. Det er ingen som tror vi tuller, for å si det slik. Noe som stadig forbauser meg her hjemme.

Dere skal spille mye live fremover, og vi har planer om å se noen konserter med dere. Noen spesielle steder du anbefaler at vi kommer, som du tror blir gærnere enn de andre stedene?
– Hulen i Bergen og Harvest Bar i Kvinesdal anbefales. Og Garage i Oslo selvfølgelig.

Sjekk The Cumshots på MySpace

Pyro ville intervjue Purified In Blood om comebackalbumet deres. Da måtte vi bli med på fjelltur.

Etter en lang festivalsommer dro Pyro til Rogaland for å fritte Purified In Blood ut om deres bebudede comebackalbum. Etter slippet av Reaper Of Souls forsvant bandet for en stund, før de dukket opp på Hove i fjor sommer, og nå mumles det i korridorene om ny plate.

For å få gjengen i tale, tok Pyro halvparten av bandet ut av (trening)studio og opp på Kjerag, landsdelens berømte turfjell og basehoppingsted. Med majestetiske fjellkjeder rundt oss, og et 1000 meter stup rett ned i episke Lysefjorden, fikk vi vite ganske så mye om hva det vestlandske thrashbandet holder på med og hva planene er for 2010.

Etter syv timer på fjellet, 1 stk mistet mobiltelefon, mye posering på Kjeragbolten, lunsj i det fri, og flere dyptpløyende intervjuer, avsluttet Pyro og PiB dagen med å se åtte basehoppere slenge seg utenfor stupet. To av dem på veldig nært hold, fire av dem på bra avstand, og de to siste med ekstremt godt humør og backflips. En solid hilsen til de to siste, dersom de leser dette.

Resultatet fra heldagsturen hører du på Pyro tidlig på høsten, og mens du venter kan du kose deg med denne lille billedserien. Det er nesten som når kjendis.no lager sånn billedserie fra premierer og annet kjendisgreier, bortsett fra at Pyro og PiB byr på noe bedre kulisser da. Mektige fjell, thrash metal og episk Vestland trumfer vel ut Tone Damli og Aksel Hennie når som helst?