Soundgarden er ikke bare gjenforent og full av ny rock, de har også mye i arkivet som skal ut. Akkurat nå slippes en svær sak som heter Echo Of Miles: Scattered Tracks Across The Path som inneholder masse uutgitt musikk. Som den seige låten Storm.

Jeg husker da Soundgarden dukket opp i livet mitt med albumet Louder Than Love. Jeg kunne ikke tro at det eksisterte så bra musikk. Og jaggu hadde de ikke gitt ut både album og ep-er før den tid også. Nå relanserer SubPop de to første ep-ene til Soundgarden, og i den anledning har de satt sammen denne fine utklippsvideoen til Nothing To Say. Flashbacks…

Soundgarden spiller snart i Norge, og i går kveld dukket det opp video til King Animal-kuttet Halfway There. En av platens roligere låter har fått video med romfart og mye farger.

Soundgarden-Slaves And Bulldozers i live-versjon. Takk.

Soundgarden gjorde et fint album-comeback med King Animal i fjor, og for noen dager siden slapp de videoen til låten By Crooked Steps derfra. En video full av fokus på dansemusikk versus rock som er produsert av Dave Grohl og som inkluderer Deadmau5 som politimann.

Soundgarden spilte og ble intervjuet av Foo Fighter Taylor Hawkins foran fans i selveste Electric Lady Studios i New York. Rusty Cage havnet på nett hos Sirius XM. Goddamn.

Soundgardens comeback på plate var slett ikke ille, og nylig spilte bandet to låter live hos Jimmy Kimmel på amerikansk tv. Edelt nok er alt lagt ut på Youtube. By Crooked Steps over. Been Away Too Long ser du her.

Gjenforente Soundgarden er på vei med sitt comeback-album King Animal som kommer midt i november. Det dukker stadig opp nye låter derfra, og i går kveld postet bandet denne meget fine slåtten. Lover bra. Lover meget bra.

Midt i november gir grungens aller beste band ut ny plate. Det er så lenge siden sist Soundgarden kom med album bestående av ny musikk at det virker som om det var i et annet liv. I’ve Been Away Too Long synger også Cornell på låten Been Away Too Long som kom på nett i går. Noen har ment at det hele er litt AC/DC-messig. Ikke en dum sammenligning det.

Soundgarden postet i går første teaser på King Animal-platen som skal komme i midten av november. Det blir da første Soundgarden-album med helt ferske låter siden 1996. Kjenner at det kribler litt.

Men hyggelig er det uansett. Faktisk helt enormt hyggelig. Sweden Rock Festival lever i fortiden med alt fra Slaughter og Sacred Redich til Return og Lynyrd Skynyrd, men de er blant de beste i klassen på å lage jovial og innbydende festival.

Fire dager, fire scener, fire karer på tur. Her er min oppsummering av årets Sweden Rock Festival:

Best: Dee Snider og hans Twisted Sister kom/så/vant da de inntok hovedscenen fredagskvelden. Makan til energi, punkattityde og spilleglede skal man til Kvelertak på en god dag for å finne. Og bandet bak Dee ser ut som en beinhard gjeng mafiaassosierte dudes fra New York. Høydepunkter: I Believe In Rock And Roll, You Can´t Stop Rock And Roll og I Wanna Rock, generelt alle oppfordringer til at man ikke skal kødde med rocken.

Verst: Nå orker jeg ikke gi Mötley Crüe flere sjanser. At de klager og syter i media (Vince Neil gidder ikke lage ny musikk, han påstår albumformatet er dødt. Tips, Vince: Sjekk nye platene til Lamb Of God og Rival Sons) får stå sin prøve, men når de spiller så dårlig, svakt og giddalaust som på Sweden Rock Festival, er det ikke vits å bruke mer energi på de gamle L.A.-horebukkene. Bandet spiller sloppy, men karbokongen Vince Neil er ikke lenger i stand til å engang grynte tekstene. De ti minuttene jeg så av Mötley Crüe-konserten er det verste jeg har sett i hele mitt liv. Mulig det ble moro med det 360-hjulet som Tommy Lee spilte trommer i, men sorry: jeg har meldt meg ut.

Overraskelsen: Mangt har blitt sagt om Return opp gjennom årene, men på Sweden Rock Festival beviste de en rekke ting. 1) De har en stabil katalog av overraskende mange hits. 2) Mange av låtene kler det litt voksnere preget de nå får live. 3) Return må være verdens streiteste band, alle sammen ser ut som norske småbarnsforeldre på campingtur i Sverige. 4) Tekstene er mer melankolske enn jeg husker. Sing Me A Song og Bye Bye Johnny er jo anthems om død og bilulykker og slikt. 5) Det er fryktelig gøy å høre på Return i 2012, låter som Steal Your Heart og To The Top passer perfekt en lørdags formiddag på festivalscenen.

Tyngst: Soundgarden låter tungt som Black Sabbath, spesielt når Jesus Christ Pose kom rullende inn som første ekstranummer.

Morsomst: En eller annen svensk avis syntes Steel Panther ble litt langtekkelig, vedkommende journalist ble lei all vitsingen om kokain, fitte, horer og hoftetransplantasjoner, men NEINEINEI. Det slutter jo aldri å være morsomt. Spesielt ikke når Steel Panther også har låter som Asian Hooker, Party All Day og Girl From Oklahoma på lager. Høydepunkt: Death To All But Metal og da Michael Starr roper: “Sweden, make some noise for my screeeeaaaam!”

Eldst: Det er ganske awkward å se/høre på Lynyrd Skynyrd, når man får alle de grumsete konnotasjonene fra sørstatsflagget midt i fleisen. Men så er det nå slik at de skrev låter som Tuesday´s Gone, Simple Man, Sweet Home Alabama og Free Bird, og da svever tankene mer over til hvor klassisk, delikat og deilig rock bandet har skrevet.

Yngst: Rival Sons er snart klar med ny plate, og jeg håper de da også tar seg en liten pause før de skal ut på ny tur. For selv om bandet rocker hardere og feitere enn de fleste, er de litt slitne nå. Spesielt vokalist Jay småsprekker her og der, mens gitarist Scott leker litt vel mye med de kontakte riffene som preget Pressure & Time-albumet.

Mest irritert: At Mastodons Brent Hinds er en løs kanon er ikke noen stor hemmelighet, men utskjellingen av publikum på torsdag var rar/uforståelig/fjasete. Brent var åpenbart irritert på noe ingen andre la merke til, for midt i konserten ba han folk skjerpe seg, at det var love å “tenke selv iblant” blablabla, og etter neste låt hveste han “pathetic” inn i mikrofonen. Skjønner ikke helt hvorfor, for Mastodon spilte dritbra, og publikum var strålende fornøyd. Underlig seanse.

Hyggeligst: Sweden Rock er en av de best organiserte festivalene jeg har vært på. Det er lite kø, matutvalget er fabelaktig (Langos, min nye ungarske favoritt, er fritert pizzabunn med pizzafyll og rømme på toppen. SNAKK om sikringskost) og ikke minst billig, det er nesten ingen ølkøer, avstand mellom camping og festivalområde er helt akseptabel, og alle som jobber på festivalen er blide og imøtekommende. Aldeles strålende.

Soundgarden er tilbake med sin første helt nye låt siden 90-tallet (de nye låtene som var med på samleren for noen år siden var gamle låter gjort på ny..), og Live To Rise er med på soundtracket til Avengers-filmen som går på kino nå. I dag deiset videoen til låten ned også. Farlig fengende sak, denne nye sangen.

Alle snakker om Blood Sugar Sex Magik, Nevermind og Ten. Men var ikke dette den beste og viktigste alternative rockeplaten som kom i 1991?

Det er mye snakk om 1991 for tiden. Litt fordi alle liker et godt jubileum, og minst like mye fordi det året har en stor plass i folks bevissthet når det gjelder forandringer i rocken. Det var året Metallica eksploderte med sin mest polerte plate så langt, det var året den melodiøse hardrocken ble for drøy for seg selv, det var året der funk og metal smeltet sammen i en million-selger, og det var året der unge band fra Seattle tok over rocken. Dermed har plater som Pearl Jams Ten, Nirvanas Nevermind, Metallicas Black Album og RHCPs Blood Sugar Sex Magik fått sin velfortjente hyllest de siste ukene.

Men i dag er det 20 år siden et av de virkelig orginale Seattle-bandene ga ut sitt mesterverk. Soundgarden var tidlig ute med alt. Bandets første singel på Sub Pop kom allerede i 1987, og de var vel det første av de harde Seattle-bandene som fikk kontrakt med et stor plateselskap da de ga ut sin andre plate Louder Than Love i 1989 (en nesten like sterk plate som Badmotorfinger, faktisk…). Men det var ikke frør i 1991 at det virkelig løsnet for Soundgarden rent kommersielt.

Badmotorfinger var brobyggeren mellom grungen og metalen, det var den platen metal-fansen kunne starte med om man ble tiltrukket av den nye lyden fra Seattle. Dette fordi Soundgarden på Badmotorfinger så tydelig viste sin inspirasjon fra eksempelvis Black Sabbath og andre riff-band innen heavyen. Badmotorfinger var spiselig for de hardeste av de harde, og er dermed i Pyro-sammenheng kanskje den aller viktigste av grunge-utgivelsene fra 1991.

Med tunge og seige riff spilte Soundgarden seg rett inn i platesamlingene våre, og vi fulgte opp med å hive oss inn i den nye bølgen med vellyst. Alice In Chains ble innkjøpt, det samme ble Mudhoney, Skinyard, TAD og Green River. Et helt eventyr åpnet seg for den interesserte. Og resten er historie. I kveld er det lov å sette på Badmotorfinger og mimre tilbake til en tid der rocken var i bevegelse. Hvis man er gammel nok da…

Soundgarden gir ut gamle live-opptak. Det er flotte saker. Og du kan vinne albumet.

Live On I-5 er opptak fra den siste USA-turneen Soundgarden gjennomførte på 90-tallet, da de var på sitt aller største rent kommersielt. Opptakene er gjort på forskjellige steder rundt i USA, og navnet Live On I-5 henspeiler mot at veien I-5 binder sammen alle stedene opptakene er gjort. Her får vi servert hiter som Spoonman, Outshined og Black Hole Sun, men også mer obskure ting som Searching With My Good Eye Closed, Ty Cobb og cover-låter av MC5 og Beatles.

Denne flotte live-platen fra et av 90-tallets beste band, som nå er gjenforent, ga vi vekk her på Pyro-nettet i forrige uke, og disse tre får den hjem til odel og eie:

Bjørn Hjertenes, Jørpeland

Pål Fredriksen, Drammen

Henning Bauer Westbye, Volda

CNN gjorde nylig et intervju med Soundgarden om deres nye utgivelse “Telephantasm”.

Cornell & co har i sin nye video havnet i en dommedagsrobotkamp i sin gamle by Seattle. Spektakulære saker til tonene av den uutgitte (og nokså kjedelige) låten “Black Rain”.

Soundgarden spilte nylig for første gang gjenforent i Seattle under navnet Nudedragons, og her kan du se hvordan det hele så ut.

Plateselskapet Sub Pop, som var en viktig bidragsyter for at grunge forandret musikkverden, fyller 20 år i år. Blender Magazine har laget et deilig slideshow på denne siden, der du kan se alt fra flotte bandbilder, gamle kontrakter og hjemmesnekrete flyers. Sub Pop ga ut de første tingene til band som Nirvana, Soundgarden, TAD og Screaming Trees, men har de siste årene hatt suksess med indieband som Postal Service og The Shins.