Dave Grohl har brukt mye tid og midler på å hylle et nedlagt lydstudio. Det har blitt både film og plate som du kunne vinne hos oss. Konkurransen er nå trukket og vinnere finner du her.

Dave Grohl ble superstjerne etter at Nirvana hadde kjørt sin slitte van til Sound City Studios i California. Bandet eksploderte, og Grohl er fremdeles superstjerne i Foo Fighters og diverse andre prosjekt. Men Grohl glemte aldri lyden og opplevelsen av Sound City, der også legendariske album av Fleetwood Mac, Tom Petty, Rage Against The Machine og flere har blitt til. Da studioet ble lagt ned for noen år siden kjøpte Grohl like greit all innmaten i Sound City og installerte det hele i sitt eget Studio 606.

I tillegg til å invitere mange av artistene som laget stor musikk i Sound City til å lage en ny plate har Grohl også produsert en flott dokumentar om historien til Sound City Studios. På albumet Real To Reel finner du gjester som Paul McCartney, Corey Taylor, Stevie Nicks, Josh Homme, Chris Goss og mange andre, og det hele er en feiring av musikk spilt inn av mennesker der og da.

Vi ga vekk eksemplarer av albumet på vinyl og cd, og ga også vekk selve dokumentaren på dvd.

Vinnere ble:

Gina Fjelde Klaastad, Hønefoss og Nikolai Haram Svorte, Eidsnes (cd)

Jon Henning Orten, Kolbotn og Børge Olsen, Spydeberg (dvd)

Liva Handeland, Bergen og Ida Magnhild Okkemhaug, Levanger (vinyl)

Offisiell trailer på Sound City:

Og jada, det er Stevie Nicks og Rick Springfield og annen popmusikk inni her, men også Corey Taylor, Chris Goss og Fear, så vi kjører det opp som Pyro-blogg uansett.

Men nok fra meg, mer fra Martin – live and direct fra Austin, Texas:

—

Keynote-talen til Dave Grohl på South By South West var akkurat passe ydmyk og samtidig elitisk som jeg hadde forventet på forhånd. Han snakket lenge om det å øve så mye, og bli så bra du overhodet kan på det instrumentet du spiller, og det å sette musikeren i fokus.

Det var med den leksjonen i bakhodet jeg entret den legendariske skjeve grusen i bakgården til Stubbs BBQ. Men først etter å ha løpt frem og tilbake som en hodeløs kylling for å finne ut hviken kø vi skulle stille oss i. Noen ting kommer den festivalen ALDRI til å lære.

Uansett: Etter å ha blitt introdusert for forbandet Meat Puppets (som noen kanskje husker som backingmusikere på Nirvana sin MTV Unplugged?), var det 20 minutters changeover (bransjespråk for det som skjer når folk flyr rundt på scenen og skifter ut utstyret mellom bandene. Hilsen Asbjørn) før brorparten av Foo Fighters gikk på scenen med Alain Jackson og satte i gang det som skulle utvikle seg til å bli 3 timer og 15 minutter med ren magi. Konseptet var like enkelt som det var fantastisk: samle et lag av musikere som alle har spilt inn musikk i det legendariske Sound City, studioet som Dave Grohl har laget en dokumentar om.

Her har du traileren til Sound City-dokumentaren, så fortsetter konsertrapporten under:

På sett og vis er den filmen et dypdykk og et statement i amerikansk musikkhistorie, og det er litt den følelsen jeg sto igjen med etter konserten i går. Showet begynte med supermusiker Alain Johannes og deler av Foo Fighters som gjorde en del låter fra soundtracket for å varme opp, før de gikk i gang med noen enorme tolkninger av ting Alain har gjort med forskjellige band. Høydepunktet: en sinnsyk versjon av Queens Of the Stone Age sin Hanging Tree med Dave Grohl på bass og co-vokal.

Videre gikk det slag i slag med Chris Goss fra Master of Reality – som for øvrig også produserte store deler av Kyuss-katalogen og WE-albumet Smugglers, et høydepunkt i norsk rockehistorie – og Brad Wilks fra Rage Against The Machine på scenen (STEIKE for en trommeslager den mannen er!).

Hele kvelden er full av gode anekdoter, som da Grohl i introduksjonen av Brad Wilk forteller om den gang da Rage Against The Machine spilte inn debutplaten sin – den med Killing in The Name, ja – i Sound City. De syntes det låt litt snålt på tape, så de bestemte seg for å invitere ned en 30-40 venner til henge ut under innspillingen. Hele platen er altså gjort live. Det går slag i slag med Masters of Reality-låter og en Chris Goss i toppform. Jeg er ikke superbevandret i ørkenrockuniverset til Masters of Reality, men gud bedre så tett og fett det låter.

Da Stevie Nicks fra Fleetwood Mac entret scenen blir til og med plateselskapsfolkene som har stått og mast i 145 km/t om seg selv og hvor gode de er fra dørene åpnet til nå, stille. Jeg lurer på om de kanskje ble litt starstruck over en vever liten dame som i hvert nesebor har stappet i seg mer narkotika en de kommer til å klare med hele kroppen resten av livet.

Nicks har en stemme som er preget av akkurat det, og forsvinner kanskje litt i miksen av et band som på godt og vondt kan kalles litt heavyhanded. De drar igjennom Stop Dragging My Heart Around, Dreams og en magisk Landslide med bare Stevie og Grohl på scenen, før de avslutter hennes del av settet med You Can’t Fix This, en av mange sanger fra filmen.

Hvordan topper man dette da? Man henter ut Rick Springfield! Han er kanskje harry for noen av oss her i Europa, men i USA er han allemannseie på samme måte som Åge Aleksandersen er i Norge. Hele Stubbs eksploderer under frihetslåten Jessie’s Girl, det er bare å gå rett på YouTube og sjekke ekstasen.

Så er det tid for noe av det jeg var mest spent over å se hvordan skulle fungere. Corey Taylor er en av verdens mest undervurderte vokalister. De fleste kjenner ham fra Slipknot, men vokalprestasjonene hans i Stone Sour er for mange en godt bevart hemmelighet. I likhet med Stevie Nicks sliter han litt med å komme igjennom lydbildet under hans seanse, men hva gjør det når du synger Cheap Trick-låter sammen med Rick Nielsen fra nettopp Cheap Trick? På Love is Alright og Surrender er det mer publikum enn bandet som synger, og til og med de narkomane platedirektørene kan litt av tekstene her!

Vi har bikket to timer i det en av Dave Grohls viktigste inspirasjoner kommer på scenen. Selveste Lee Ving fra Fear, bandet som var med på å skape amerikansk hardcore og ble levende portrettert i den første Decline Of The Western Civilization-filmen. Tidligere på dagen hadde Grohl snakket lenge om at det var gjennom Ving han hadde plukket opp DIY-mentaliteten, og bestemt seg for at det var dette han skulle gjøre. Nå skal det sies det sies at jeg ikke er dypt nede i katalogen til Fear, men et band som kan presse inn 14 låter på 27 minutter er ålreit i min bok. Nuclear Assault, anyone?

Lee Ving blir nok uansett litt drøyt for en del folk, så det blir noen utskiftninger i publikum, og litt bedre plass for oss som står foran tidenes konsertopplevelse. Vi klokker inn på 2 timer og 45 minutter da Dave Grohl introduserer John Fogerty, den sjelfulle, rufsete røsten fra Creedence Clearwater Revival. I mitt daglige virke har jeg avviklet konserter med Fogerty tidligere, men jeg kan ikke erindre å ha sett mannen smile så mye som han gjør på denne scenen i dag. Kvelden avsluttes med uslåelige versjoner av superhits som Bad Moon Rising, Born on The Bayou og Fortunate Son, før de forsvinner av scenen med like lite fuss som de gikk på.

Jeg tror det var Alain Jackson eller Chris Goss som i en setning kalte Dave Grohl for en amerikansk nasjonal skatt. Etter den heisaturen vi fikk gjennom amerikansk musikkhistorie i går, er jeg tilbøyelig til å være enig.

Alain Johannes
A Trick With No Sleeve
Why
All My Friends
Hangin’ Tree
Reach Out

Stevie Nicks
Stop Draggin’ My Heart Around
You Can’t Fix This
Dreams
Landslide
Gold Dust Woman

Chris Goss, Brad Wilk
She Got Me
It’s Shit
Domino
Time Slowing Down
The Blue Garden

Lee Ving
Your Wife is Calling
I Love Livin’ in the City
Gimme Some Action
Beef Bologna
I Don’t Care About You
Foreign Policy

Rick Springfield
The Man That Never Was
I’ve Done Everything For You
Love is Alright Tonight
Love Somebody
Jessie’s Girl

Rick Nielsen, Corey Taylor, Krist Novoselic
Hello There
Stiff Competition
I Want You to Want Me
Ain’t It a Shame
Surrender

John Fogerty
Travelin’ Band
Born on the Bayou
Centerfield
Keep on Chooglin’
Bad Moon Rising
Proud Mary
Fortuate Son

Dave Grohl er i full gang med å lage en dokumentar om studioet Sound City i California, og skal man dømme etter denne kjappe traileren kan vi forvente en svært stjernetung film…