Etter noen lange dager med deilige konserter fra blant annet El Caco og Parkway Drive, var metalkalaset flyttet til hovedscenen på onsdag. Tidligere har det vist seg som lite vellykket å sette mørke band på hovedscenen tidlig på dagen, og tabben ble gjentatt i året.

Benea Reach åpnet ballet i 5-tiden, og det ble relativt klart at et norsk undergrunsband ikke har noe på den scenen å gjøre på ettermiddagen. Akkurat som da Purified In Blood spilte der i fjor, så var det glissent rundt på gressplenen.

Bandet spilte sin dunkle, Meshuggah-inspirerte metal på mer enn godkjent vis, det er få norske band som leverer dvelende, mathcorefarget metal bedre enn Benea Reach på en god dag. Dessverre fikk konserten noen skraper av en sutrende vokalist. Det blir bare usympatisk – og ikke ironiskmorsomt, som kanskje var planen – når man kjefter på at det er for lite Benea Reach-skjorter i publikum.  Et annet tips: når man skal hoste opp slagg fra halsen mellom låtene, ikke ha mikrofonen inntil munnen. VI satser på å se Benea Reach på en klubb snart, det er der de hører hjemme.

Etter svensknorske Benea Reach hadde spilt fra seg og hostet opp slagget, var det tid for Enslaved. Bandet hadde levert en sjokkerende dårlig akustisk opptreden på Radioresepsjonen noen timer tidligere, så det var gledelig å se og høre at bandet var på plass i toppform på Hovedscenen. Ice Dale leverte flammende soloer, Ivar Peersen drømte seg til skyene i progsoloene, og Grutle og Bekkis sto for komp tryggere enn grunnfjellet under dem. Høydepunktet var Fusion Of Earth And Sense, tror den er hentet fra 2006-albumet Ruun. Sjekk for øvrig VGs toppkarakter her.

Etter to runder med norsk metal, ruslet vi inn i skauen og så en drøy halvtime av amerikanske Gaslight Anthem. På sitt beste, som for eksempel The ´59 Sound og Old White Lincoln, er Gaslight Anthem de naturlige arvtakerne til Springsteen og Bon Jovis desperate og storslagne New Jersey-rock, men som postmann Skjebstad foran meg sa: ”Det blir litt flatt i lengden”.

Inni mellom de første konsertene rakk jeg et kjapt intervju med Mike fra All That Remains, en hyggelig kar fra Massachussets. Han fortalte at bandet gledet seg stort til å spille rett før Slipknot, og at de var helt satt ut av det fine været og digg natur.  Det kunne virke som All That Remains hadde tatt med seg solenergien til scenen, for makan til overraskende konsert er det lenge siden jeg har vært på. All That Remains har sikkert solgt noen hundre plater i Norge, og spilte for 100-150 pers i Oslo for to år siden, men i går samlet de 3-4000 på sletten foran hovedscenen. Publikum sang med, moshet, hoppet og koste seg stort mens solen gikk ned bak kvintetten fra USA. Når avslutningen ble Two Weeks og This Calling, var dette faretruende nær toppkarakter. De melodiske refrengene bredde seg utover skogen, riffene var tettere enn øynene på hillbillyungene i Piknik med døden, og All That Remains ble rett og slett høydepunktet denne onsdagen på Hove.

Det sier jo en del når man vet hvem som gikk på etter dem. Slipknot er et av verdens beste metalband gjennom tidene (Topp 10, for å være nøyaktig), men i går sleit de voldsomt med lyden. Der de fleste andre band (utenom rapperne som ødela for seg selv på mandag) har hatt glassklar og feit lyd, fikk Slipknot tidvis full kollaps på miksebordet. Ikke vet vi hva som skjedde, men første halvdel, fram til Duality, var ganske krise. Men når Slipknot fikk knappene til å fungere, som på nevnte Duality, Psychosocial og Before I Forget, så er det ganske så uslåelige. Corey Taylor drar på den melodiske hardrockvokalen han har finslipt i Stone Sour, før han faller ut i angstfylt skriking slik ingen metalekstremister gjør etter han, mens Joey Jordison briljerer bak det hydrauliske slagverket, og klovnen holder showet gående med balltre og perkusjon. Nydelig. Avslutningen med Spit It Out inkludert alle-mann-ned-på-kne fungerer selvsagt, og konserten går i det minste ut på en opptur.  Om jeg må trille terning, så lander det nok på en 4-er.

Vi fikk for øvrig gjort et suoerfett intervju med klovnemannen i Slipknot, det skal på Pyro i løpet av sensommeren. Mye bra prat om midnattssol, festivalgigs og klovnens forhold til Jane´s Addiction.

For øvrig vil Pyro på egen regning kommentere Håkon Moslets anmeldelse på Lydverket sin side. Moslet triller til en 3-er, som ikke er helt borti natta i forhold til vår opplevelse, men han har åpenbart tatt på seg gammelmannshatten før han satte pennen på papiret. Å påstå at Slipknot er et band med dårlige låter (ja, jeg ser at han skriver ”dårligere enn Kiss”, men jeg tolker det som at han ikke synes låtene deres er gode nok) mener vi er en urimelig påstand. Vi snakker om et band som gjennom sitt debutalbum, med pioneerlåter som Wait And Bleed og Sic, redefinerte hvordan ekstrem metal ble formet – og fremdeles blir det – gjennom hele 2000-tallet. Vi snakker om et band som gjennom låter som Duality, The Heretic Anthem og The Blister Exists skrudde sammen en perfekt miks av blast beats, stadionrefrenger og ramsalt thrash. Vi snakker om et band som med Psychosocial og hele det nye All Hope Is Gone-albumet har tatt ekstrem metal ut til et bredt publikum gjennom briljant låtskriving som det viktigste og maskene som en god nummer to. Dersom låtene hadde vært mindre viktige enn maskene, så hadde Slipknot stått på det lokale NAV-kontoret sammen med Mushroomhead.

For øvrig er Slipknot 9 og ikke 8, slik Moslet mener. Sjekk tekstlinjen ”The trial of the nine has begun” på det nye albmet, en grei retningslinje om antall bandmedlemmer.

Jaja, vi kan ikke alle være enige om alt, og vi slår gjerne følge med Håkon Moslet neste gang han inviterer til gjennomlytting av No More Tears. PS: sjekk Håkons anmeldelse av Pyro-favorittene The Black Dahlia Murder her, og resten av Lydverkets Hove-anmeldelser her.

Her i Pyro-redaksjonen er vi uansett alltid like interessert i hva dere som var på konserten mener som hva oss gamle musikkjournalister i NRK måtte mene. Noen av dere som var på Slipknot eller de andre konsertene? Fortell!

Etter å ha levd med mesterverket Grey Britain i noen måneder, begynte det å bli sårt og irriterende at ikke Gallows så ut til å ha planer om å besøke Norge. Så når fjellet ikke vil komme til Mohammed, så må Mohammed pakke snippesken og selv besøke fjellet.

Så da Gallows annonserte lanseringsturné gjennom UK og Europa før de pakker sin egen bagasje og drar til Vans Warped Tour, sendte jeg en mail til den eneste personen jeg mistenker å være like stor Gallows-fan som meg selv, postmann og Start-supporter Jon Skjebstad fra Tinnheia i Kristiansand. 7 minutter senere hadde vi begge bestilt flybilletter til det grå øyriket for å se og høre Gallows live in the flesh 21. mai.

Konserten var ikke en hvilken som helst anledning, det var bandets første i London etter Grey Britain ble sluppet løs på massene. Gallows har rykte på seg som et historisk bra liveband, noe som ble understreket av 5 Ker i Kerrang for turnéåpningen i Brighton, og møtet mellom London-publikummet og Frank Carter & co låt som en bra anledning for to førstereisgutter som 1 stk postmann fra K-sand og halvparten av Pyro-redaksjonen.

Skjebstad booket hotell og dro med Ryan Air på onsdagen, siden han skulle innom gamle Highbury og sjekke ut de nye leilighetene de bygger der, mens jeg kom halsende etter på torsdag via Gardermoen og Gatwick. Vi hooket opp rett ved Paddington Station, og etter noen kjappe kyllingvinger (helt middels kvalitet, slik det pleier å være når man bestiller mat i England)  gikk veien rett på en småsjappe for å handle en pose cider, Corona, Stella og mentolsigaretter. Vi stasjonerte oss på hotellrommet til Skjebstad, siden jeg hadde fly kl 7 dagen etter, så jeg hadde fått for meg å dra rett fra konsert/pub til flyplassen. Alternativt slukne noen timer på gulvet til postmannen fra sørlandet.

Hotellet var typisk London, altså vegg-til-vegg teppe (hmm, sove på dette? Huff), fellestoalett på gangen og mellom 4 og 5 kvm å boltre seg på. Som prikker over i-ene i Britain hadde hotelledelsen installert piggtråd utenfor det lille vinduet mot bakgården. Med andre ord perfekte kulisser til en aften hvor desperasjon, knivstikking, prestedrap og grenseløs fremmedgjøring sto på tapetet. Vi hooket opp iPoden til Skjebstads minianlegg (her snakker vi mini, en syv centimeter bred høyttaler postmannen fikk med den siste mobilen sin). Omtrent på dette tidspunktet fikk vi også en gladmelding gjennom Gallows sin twitter-konto (@gallowsofficial) om at The Ghost Of A Thousand var et av supportbandene. Vi visste at amerikanske Every Time I Die skulle spille, men ikke at dette nydelige punkbandet slo følge. For de uinnvidde er The Ghost Of A Thousand et av bandene som ble signert til selskapet In At The Deep End Records samtidig som Gallows. Vi laget spilleliste med det nye The Ghost Of A Thousand-albumet, Every Time I Die sitt mesterverk The Big Dirty og til slutt en Gallows-liste programmert etter settet de spilte på turnéåpningen noen dager før. Hello cider, goodbye reality.

Godt nede i ciderflaske nummer to sjekker vi @gallowsofficial igjen, og da har bandet bedt folk om å poste ønskelåter for kvelden. Vi svarer via min konto (@asbjorn1975) at vi har kommet fra Norge for å høre så mye som mulig fra Grey Britain, men at Nervous Breakdown – bandets cover av Black Flag-klassikeren, som Turbo gjorde på Øya i fjor – hadde vært en nice bonus.

To timer senere er vi gjennom både spilleliste og en pose av øyrikets beste drikkevarer, og vi slår nesten tårevått fast at vi aldri før har hatt tilsvarende forventninger til en konsert. Grey Britain står for meg som det mest vitale, hardtslående, brutale og poetiske albumet laget på denne siden av årtusenskiftet, mye på grunn av de groteske, men ektefølte beskrivelsene av et britisk samfunn som har minimalt med håp eller framtidsutsikter å tilby ungdom. At TV 2 noen dager tidligere viste en dokumentar som forteller at kjøkkenkniv er det mest brukte drapsvåpenet i UK, gjør ikke Frank Carters maleri av øyriket noe mindre vondt og skremmende. Samtidig er Grey Britain et politisk album i den forstand at det eneste som kan få skøyta på rett kjøl igjen er ansvar, intergritet og innsats. Det er ikke helt mørkt, men folk må selv sørge for å lyse opp rommet. At vi skal få se Frank Carter slynge sine tilstandsrapporter utover et publikum som kjenner seg igjen i hvert eneste ord han synger, gjør oppbyggingen til konserten enda mer intens.

En rask tube-tur senere er vi i nærheten av London Forum, som også går under navnet Kentish Town Forum. En sørpe full engelskmann uten nevneverdig mange tenner snøvler at han selger Gallows-billetter, men de hundrevis av kidsene som går av tuben sammen med oss går målbevisst forbi og til høyre ut av stasjonen. Vi tar det som et ganske safe bet at når vi følger etter tyve bleikfeite engelske kids i Gallows-skjorter, da er vi på riktig vei.

Utenfor arenaen er det kø med sedvanlige bransjefolk i gjestelistekø på den ene siden, kids som bøtter nedpå sine siste ciderbokser på den andre siden, og underlig nok ingen folk foran vår inngang til galleriet. Vel inne på London Forum oppdager vi at arenaen er et slags mini-Brixton Academy, en gammel teatersal med utskjæringer i tak og vegger, lekkert galleri med utsikt rett ned på scenen, og faktisk til og med puter å sitte på. The Ghost Of A Thousand begynner akkurat når vi kommer inn, og leverer et killersett av gamle og nye låter. De nye sporene er mer rocka enn debutalbumet, og det tar cirka ett minutt og tretti sekunder før den første circlepiten er i gang.

Etter en liten pause er amerikanerne i Every Time I Die i gang, og leverer 30 minutter med riff feitere og mer smakfulle enn bacon fra fritthylende gris, og vokalist Keith Buckley drar ut alle triksene han har notert i turnéboken det siste tiåret. Vi får flest låter fra bandets to seneste album, og den ene nye låten (tror det var bare én) viser at bandet har beholdt sitt varemerke: superfengende melodier over uforutsigbare riff som slanger seg forbi deg så du blir småsvimmel. Høydepunkt? The New Black.

I pausen kommer vi i prat med en kar som har reist fra Ipswich for å se Gallows, og det er hans syvende konsert med bandet. Han forteller om de første konsertene Gallows gjorde i Ipswich, hvor de bokstavelig talt la små studentpuber i grus med punkrock hardere og sintere enn en tyr på steroider. Forventningene er nå i ferd med å ta luftballong ut av lokalet og legge seg tett opp mot den blå vårhimmelen.

Etter å ha gått på konserter i to tiår, er det blitt nerdeviktig å legge merke til musikken som spilles over anlegget. The Darkness brukte Live And Dangerous, Iron Maiden blaster Doctor Doctor av UFO, og Metallica hadde for vane å gønne på med It´s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock N Roll) av ACDC før The Ecstasy Of Gold. I Gallows sitt tilfelle velger de også ikonisk musikk, de lar nemlig hele Born To Run rulle framover mens stemningen bygger seg opp. For noen overraskende, men for meg er Springsteens malende beskrivelser av oppveksten i New Jersey på 70-tallet beslektet med den slagordsorienterte hverdagsrealismen til Gallows. Når Thunder Road purrer i bakgrunnen føles det uansett ok samme hvilken setting det er.

Men så begynner alvoret. Lyset legger seg, Springsteen fades ut, og ut fra scenedypet kommer lyden av bølgene som ruller ut av Themsen og opp på Londons elvebredder. Publikum, som allerede er pumpet opp av supportbandene, legger inn to nye gir, og eksploderer når fire femdeler av Gallows viser seg og går rett på Vulture Act II. Førstesinglen fra Grey Britain er metallifisert punk på sitt beste, og rett før første vokalen begynner kommer en skranglete, men bestemt skikkelse ut fra siden av scenen. Hodet hans er dekket til av en hette, men det er ikke et menneske i publikum som er i tvil hvem det er. Under hettegenseren er en ung, rødhåret mann som har tatovert et oppnedkors på kinnet, en drage på ryggen, en slange på bakhodet, og mørke roser på halsen. Frank Carter går resolutt mot scenekanten, og rekker fram i tid til åpningssetningen på Vulture. ”When you work with the fathers of sinners never saved…”. London Forum koker, og Gallows bruker energien i rommet til å fyre på alle tilgjengelige sylindre. Etter et halvt minutt dundrer den kaotiske punken over i monsterrefrenget, og Carter henger utover publikum mens han roper ”Live by the sword/die for the lord/call down the vulture/to dine on their corpse”, og jeg skjønner hvorfor den katolske presten i videoen er livredd vokalistens snerrende ansikt.

Kveldens foreløpig hardeste circlepit er i gang, kids kaster seg om hverandre i eufori, lettelse og vill begeistring, og allerede som låt nummer tre kommer øyeblikket mange har gledet seg mest til. Frank Carter forteller at bandet har gledet seg spesielt til å spille denne sangen i denne byen, og alle vet at ”London Is The Reason” kommer trampende bestemt rundt hjørnet. Låten åpner med ”We are the rats and we run this town”, før 2000 fans skriker med på ”we hate your and we hate this city”.

På dette tidspunktet har Frank Carter allerede tatt fart og løpt ut i publikum, og blitt omfavnet og holdt oppe av de mer enn tusen fansene som står nede på gulvet. Vi har begynt å få oppformen på galleriet også, men blir til stadighet avbrutt av vakter som sier at vi må sette oss. Dette til tross for at vi sitter bakerst på den fremste seksjonen av galleriet, og ikke har noen bak oss. Halvveis ute i settet kommer en smilende engelsk dame bort og vinker til oss. ”If you guys really wanna rock out, you can just walk up there”, sier hun og peker opp på et platå bak på galleriet. Ooooh yes, thank you mam. På toppen finner vi en plattform hvor den norske delegasjonen har sin egen lille allsangsseksjon. Skjebstad ser ut som han er like hjemme som på Sør Arena, og sangen runger like høyt og stolt, og det som skjer foran oss er da også så mye, mye vakrere enn hva Sørlandets 11 sterkeste menn presterer om dagen.

Anyhoo. Etter noen låter med innkjøring – som riktignok er bedre enn hva de fleste band i verden er i stand til – fyrer Gallows opp kanonene. Leeches sørger for begeistret allsang på ”a million Hail Marys ain´t gonna save you now, we´re burning all your churches down” og tung moshing på det Zeppelin-aktige riffet som slår oss i ansiktet to minutter inn i låten, mens I Dread The Night beviser sin status som den beste fredagslåten siden Loverboy glammet opp arbeiderklassen med Working For The Weekend. ”I´m going out tonight/got an ache in my belly and my stomach´s alight” skriker gitarist Stephen Carter når han korer sin bror, og gjennom tre intense minutter – doble bastrommer på slutten inkludert – beskriver Gallows den euforiske følelsen som kommer hver fredag, når ukens stress er tilbakelagt, polposen klirrer liflig, og du skrur stereoanlegget på fullt og blaster Alexander The Great eller Harvester Of Sorrow før Barne-TV har rukket å begynne. Som medaljens bakside beskriver bandet også lørdagens angst og beven med de treffende ordene ”…and I wanna be/anyone in the world but me/trapped in the body of a man defeated/I am the shame of mistakes repeated”. Fredagens perfeksjon handler jo – når alt kommer til alt – om å ta alt du har bygget i løpet av uken, og rive det ned bit for bit.

Om enhver fredag er perfekt, så ble denne torsdagen i London hevet til nye høyder da Frank Carter etter The Great Forgiver introduserer et riff vi har hørt hundrevis av ganger før. Bandet drar for første gang på turneen – såvidt jeg vet – i gang Nervous Breakdown. Oppe på galleriet er to nordmenn i ferd med å miste fornuften, det er tross alt ønskelåten vi ga bandet noen timer senere. ”Crazy! Crazy! Crazy! I´m crazy and I´m hurt” er mantraet vi feirer med, og Gallows løfter konserten til nye høyder. Så kommer Death Voices, et annet høydepunkt fra Grey Britain. Allsangen er massiv, og når Carter og resten av bandet kommer til acapella-sekvensen på slutten runger ”Four nails! Four corners! Four riders! Four horses!” opp til taket av London Forum. Folket går amok på gulvet, og til og med de mest blaserte av bransjefolket (engelsk bransjefolk ser for øvrig ganske komiske ut, de er voksne folk som kler seg som 17-åringer med tung mascara, stramme svarte klær og hår med rare striper i. Damene ender opp med å se ut som utslitte horer, mens mennene ligner på medlemmer av et tredjerangs Depeche Mode coverband) vrikker litt på seg.

Det blir en liten nedtur med Black Heart Queen, en av låtene fra Warner-utgivelsen av Orhestra Of Wolves. Gallows fyller scenen med folk fra de forskjellige supportbandene som er med på turneen, blant annet hun damen fra Rolo Tomassi, og intensiteten og den gnagende galskapen som har dominert konserten så langt tar et lite steg inn i skyggene. Etter Black Eyes kommer In The Belly Of A Shark fra Orchestra of Wolves, og Carter topper konserten med å la midtpartiet dvele ut mens han selv henger seg oppå en liten balkong som er på siden av scenen. Vokalisten vrir og gnir seg mens han ber lydmannen sette i gang galskapen. På signal slipper Carter seg løs over publikum, og synger resten av låten nede i og oppå folkehavet. Komplett kaos oppstår, men Carter har både publikum og sikkerhetsvakter på sin side, så det tar han bare noen sekunder å komme seg opp på scenen igjen. Faktisk gjorde Carter tidlig i konserten noe jeg aldri har opplevd før, nemlig å tilegne en av låtene til sikkerhetsvaktene. ”Dette er folkene som skal passe på oss i kveld, så vær kul med dem”. Både smart for å ungå tullete konfrontasjoner, og hyggelig gjort mot securityfolk som får mer pes enn de fortjener.

Etter Abandon Ship, en av mine favoritter fra Orchestra Of Wolves, går bandet av scenen. Alle skjønner at det mangler flere låter, så det tar ikke lang tid før sirenene fra Grey Britain slingrer mellom veggene. Rett på Misery, Gallows sin punkete ekvivalent til Aaliyah-hiten Try Again. ”If at first you don´t succeed, get yourself up and try again” er ikke så ulikt fra ”Misery is a cold fucking snap, but she is not the end”. Publikum bryter og knekker de siste lemmer og bein som er å oppdrive i moshpiten, mens Carter gliser som en nypult hannkatt på scenekanten. Det neste han har i bakhånd er nemlig det jeg mistenker for å alltid være høydepunktet på en Gallows-konsert.

”I don´t wanna sing a fuckin word of this song”, formaner den spinkle frontmannen, og i det øyeblikket broder Stephen Carters riff faller ned fra taket og ut i salen, er publikum på plass med kraft som et østeuropeisk militærkor. ”MY NAME IS CASANOVA, I´M BASICALLY A MAN!” runger utover hele London, og tittelsporet fra Orchestra Of Wolves beviser hvilken briljant blanding av primitiv punk og smart satire låten er. Som når Raga Rockers får streitinger til å flekse muskler på ”er det ikke deilig å ha noen å hate”, er det sikkert folk som misforstår den brutale satiren i ”if I offer to buy a drink/trust me when I say it´s non alcoholic/I want you to wake up and remember my name/when you’re washing my cum off your fucking face”, men som med både Raga og Gallows er det bare å lene seg tilbake, skrike tekstene mot taket, og la seg rive med av den fysiske effekten allsangvennlig punkrock kan ha.

Som avslutning på konserten kommer det drøyeste, kaldeste, lengste, kjipeste og mest monumentale stykket musikk fra Grey Britain, avslutningssporet Crucifucks. Teksten er en oppsummering av albumet, og det er en desperat bønn fra tekstforfatter Frank Carter om at Storbritannias unge befolkning må nullstille seg selv og landet, ta ansvar for å kvitte seg med alt av utyske, og rett og slett begynne på nytt. Det er grelt og grått, men ikke helt uten håp og forventninger. Mot slutten av dette punkeposet, der Carter er nesten alene på albumet, kommer medlemmene fra Gallows og The Ghost Of A Thousand ut med hver sin skarptromme som de spiller de militante avslutningsriffet.

To nordmenn og et-tusen-nihundre-og-nittiåtte engelskmenn slutter for en gangs skyld å moshe rundt i rommet, og slår nesten transfiksert følge med Carter, som spytter og snerrer og skriker avslutningsverset over 8 dundrende skarptrommer og en vegg av feedback.

It’s time for us, to take a stand,
We are dying, on our knees, in this great fucking land.
And all the martyrs they have convinced themselves,
That death ain’t a sin when your living in hell.

There ain’t no glory, and there ain’t no hope,
We will hang ourselves, just show us the rope.
There ain’t no scapegoats left to blame.
We brought this on ourselves, and we could have been the change.

Great Britain is fucking dead,
So cut our throats, end our lives…

…midtveis i neste setning tar Carter mikrofonen i to hender, kaster den av all makt i gulvet så det knitrer og popper i anlegget, og lar publikum selv få ta seg av nøkkelsetningen som avslutter låten, albumet og konserten:

…LET´S FUCKING START AGAIN.

Postmannen og Pyro blir stående i flere minutter og bare stirre mot scenen mens håndflatenen blir såre av klapping, i håp om et ekstranummer vi egentlig ikke trenger. Visst kunne vi digget Queensberry Rules, hvor Carter synger om tenåringer som er “hung at the end of a kitchen knife”, eller Graves, hvor Biffo Clyros Simon Neil fremkaller gåsehud når han messer den mystiske setningen ”there are no words to say/I just killed a man”, men vi trenger det ikke. Gallows har levert det ultimate soundtracket til Londons gater, en eksplosiv konsert med illsinte, men inkluderende, versjoner av låter fra både Grey Britain og Orchestra Of Wolves. Moshpit, circlepit, allsang, punk, metal, aggresjon og samhold, alt pakket inn i 90 minutter av 5 unge engelskmenn.

Vi rusler ut i London-natten, tar feil linje på tuben, roter oss bort, finner til slutt fram, spiser burger på fortauskanten, sovner på hotellrommet til Skjebstd, og lurer på om vi noensinne kommer til å oppleve en like fet konsert igjen.

Åpningen med Vulture Act II:

Frank Carter hopper fra balkongen:

Samme hoppet fra annen vinkel, men sjekk allsangen etter hoppet:

Human Pyramid i London Forum, hahahahaha:

Orchestra Of Wolves, litt shaky kamera fram til 00:44, men sjekk allsangen. Digg:

Avslutningen med Crucifucks, Carter stopper på LET´S FUCKING…:

Setlisten for den magiske kvelden:

Utsikt fra hotellet, Grey Britain-style:

Stereoanlegg på hotellrom, den Magners-cideren var kanon:

Skjebstad jubler over digg utsikt på konserten:

Et gammelt livebilde av Gallows, men det er så sjukt fett at det måtte med på slutten her:

To be continued…neste konsertrapport: ZZ Top på Sentrum Scene.