(jeg skrev denne artikkelen for Dagbladet i forrige uke, men siden de ikke har publisert på nett, så slenger jeg den ut her. Asbjørn)

Det føles rart å tenke på det nå i 2008, men det fantes faktisk en tid da det å ha Turbonegro på toppen av en festivalplakat var en absurd tanke. Bandet som ble hyllet på Øya-festivalen forrige helg var en gang Norges mest forhatte band, takket være bandmedlemmenes evinnelige evne til å plage publikum, kritikere, konsertarrangører, presse eller hvem det måtte være. At Hank Von Helvete skulle ende opp i kosestolen til Fredrik Skavlan var ikke engang en drøm, det var mer et fjernt, dunkelt mareritt.

Men samtidig som Turbonegro høster perfekt modne økonomiske frukter av 20 år med obsternasighet og underholdende, finnes det fremdeles band som kravler opp av de mørke jordhullene sine for å plukke nedfallsfrukten. Man kan institusjonalisere norske band gjennom offentlige eksportprogram og rockemuseum, men irritasjonens tid er ikke forbi i norsk rock.

Det var en varm november i Chiles hovedstad Santiago i fjor da Norske Haggis begynte sin lille Sør-Amerika-turné. Det tar bare knappe 10 minutter inn i den første konserten før politi- og antiterrorstyrker stormer konsertlokalet og kaster ut hundrevis av festklare skinheads og punkfans. Punkbandet fra Stavanger er nemlig booket til Chile av en lokal gjeng, og en rivaliserende gjeng misliker dette så sterkt at de har ringt inn en bombetrussel.

– Konsertene våre blir stort sett alltid gjennomført, men 70 prosent av dem ender i baluba, sier vokalist Ottar Stangeland. Chile-debuten var med andre ord en vanlig dag på jobben for Stavanger-punkerne i Haggis, som har turnert USA og Europa en rekke ganger. I 2006 dro de på turistvisum til Kina og spilte 13 konserter, en av de lengste turneene et norsk band har gjort i OL-landet. Siden 1994 har de spilt, slåss og drukket seg gjennom skandaler, kontroverser og beskyldninger, men har på veien også bygget seg opp en katalog av smakløs og fengende punkrock.

Ottar Stangeland fra Forus i Stavanger har drevet Haggis siden han var 14 år og hadde tannregulering, og siden starten har han trives best når bandet havner i trøbbel. Som da Rogalands Avis skrev at Stangeland jobbet som dørvakt på baren Beverly i Stavanger, til tross for at han hadde sonet en fengselsdom for vold. Haggis svarte med en hissig nettkampanje mot artikkelforfatteren, som igjen gjorde at journalisten og avisen anmeldte bandet og Stangeland. Haggis arrangerte så støttekonsert for Rogalands Avis, siden de mente avisen trengte penger til å ansette bedre journalister.
– Anmeldelsen deres ble henlagt, så i klassisk Haggis-stil kom vi da ut av det hele med masse oppmerksomhet i media. Vi blir alltid anklaget for masse forskjellig, og siden vi ikke er en gjeng som liker å beklage oss, blir det ofte bråk, sier Stangeland.

At Haggis lager bråk er ingen overdrivelse. Allerede i 1997, da Stangeland var 16 år, ble Haggis etterforsket av Stavanger Politikammer, som mente bandet hadde rasistiske tekster. I 2006 ble bandet nektet å spille på Studentersamfundet i Trondheim, og Amund Tosterud fra Samfundet fortalte om bakgrunnen for nekten.
– Ut fra Haggis’ visuelle uttrykk og budskap, gis det inntrykk av at bandet promoterer hat og vold, samt visse referanser og koblinger til white pride-bevegelsen. Dette er uforenlig med Samfundets ståsted, og vi velger derfor å ikke booke Haggis og deres venner, skrev Tosterud i en mail til bandets bookingagent.

Anklagene om nazisme har fulgt Haggis tett fra starten, men Stangeland mener kritikerne leser for mye alvor inn i tekster som “Stormtroopers Of Hate” og “I Work Like A Nigger”.
– Som Lemmy i Motörhead sier; det er alltid de ondeste som er de kuleste. Både Slayer og Motörhead og andre band bruker de samme triksene som oss. Forskjellen er at vi er skinheads, så da blir vi alltid anklaget for å være rasister.

Selv om bruken av N-ordet er tendensiøs, har Stangeland et poeng. En rekke rockeband har opp gjennom årene flørtet med tysk 40-tallsestetikk, uten at historien har stemplet dem som nazister. Slayer er et av tidenes største metalband, og kaller fanklubben sin for Slaytanic Wehrmacht, mens Lemmy Kilmister aldri har lagt skjul på sin begeistring for nazistenes estetikk. Her hjemme har Turbonegros Knut Schreiner turnert iført en tysk hjelm fra andre verdenskrig, og i Håkon Moslets Turbonegro-biografi beskrives en episode hvor en tidligere vokalist spiller en konsert for det jødiskeide selskapet Levis påmalt swastikasymboler over øynene.
– Med en gang det oppstår et rykte om oss, så forventes det at vi skal gå ut og benekte det. Men det er ikke vår jobb å kommentere politikk, sier Stangeland.
– Vi spiller rock ‘n roll, og opptrer for hvem som helst som vil ha oss. Svarte, nazister, homser, venstrevridde, gule og hvite folk, latinos, og til og med blinde folk. Forskjellen fra tidligere er at nå kan vi faktisk la platene snakke for seg.

For bandets nye album, “The Beginning Of The End”, har ikke bare blitt godt mottatt av det internasjonale punkmiljøet som er vant til bandets språk og estetikk. Her hjemme har bandet sikret seg en avtale med velrenommerte Indie Distribution, og flere publikasjoner har for første gang anmeldt et Haggis-album. Petter Lønningen i Bergens Tidende ga terningkast 5, og skriver at “Norsk rocks enfants terribles låter bedre enn noensinne”.
– Ingen av oss er kandidater til den derre Paul McCartney-skolen i Liverpool, og de første årene vi holdt på hadde vi utvilsomt mest talent for å lage bråk i og med media. Men etter hvert begynte vi å forstå oss på musikk også, og da singlen “Pride Is Our Crime” solgte 5.000 eksemplarer gjennom et enmannsforetak av et plateselskap i Øst-Tyskland, skjønte vi at dette kunne bli til noe, sier Stangeland.

Kristian Kallevik driver platebutikken Tiger i Oslo, og har merket den økte interessen for Haggis.
– De første årene solgte de mest til en smal krets av pøbler og skinheads, men i takt med den bemerkelsesverdige kvalitetsøkningen på albumene selger Haggis jevnt til en stor gruppe av kunder hos oss.
Kallevik flirer skeivt av kontroversene som følger bandet.
– I sosialdemokratiske Norge er selv punkband stuereine. Haggis er et hederlig unntak, sier butikksjefen.

Suksessen til tross, Haggis ser ikke ut til å smile høflig på vei inn i varmen. I forkant av fjorårets USA-turné laget bandet filmmusikk for den ekstremt kontroversielle pornografen Max Hardcore (tips: ikke kjør Google-søk på han dersom du sitter på jobbmaskin), og nå planlegger siddisene å spille inn en pornofilm i Stavanger. Med låttitler som “Alle Damer Er Horer” og “Daterape Bonanza” i bakhånd er det neppe grunn til å tro at det blir en veldig romantisk film.

Stangeland er lite bekymret for hva folk skal synes om bandets aktiviteter av og på scenen.
– Vi får så masse reaksjoner, og folk skal alltid diskutere oss. Det ironiske er at vi startet ikke Haggis fordi vi ville få folk til å tenke og gruble så mye, heller tvert om. Vi er bare et rock’n’roll-band som liker å spre dårlig stemning, og det skal vi fortsette med.

Haggis “Four Black Eyes”:

Haggis-fakta
– Startet i 1994 av Ottar Stangeland, har siden da hatt over 20 medlemmer. Faste medlemmer i dag er Ottar B. Stangeland (aka The Fat Animal) på vokal, Håkon Hogganvik (aka Dee Dee Amin) på bass, Kjetil Gjermundrød (aka Mr. Mobassa) på trommer, Dan Stokes (aka Dan Taliban) på gitar.
– Haggis mener selv musikken er en blanding av Motörhead, Slayer, Ramones, Johnny Cash og The Exploited.
– Har gitt ut albumene “Stormtroopers Of Hate” (2002), “The Impeccable Glory Of Eternal War” (2006) og “The Beginning Of The End” (2008). Coverne på de tre platene er tegnet av tegneseriekunstnerne Christopher Nielsen, Steffen Kverneland og Sven Tveit.
– Har turnert China under parolen “The Ching Chong China Tour”, og drar senere i år til Mexico med mottoet “My Casa Is Not Your Casa” på plakaten.
– Skal spille inn musikkvideo til “Daterape Bonanza”, med skuespiller Jørgen Langhelle i hovedrollen.

Haggis-Ottar danser i Mexico: