Karmøygeddon har blitt en fast post på Pyros plan de seneste årene, og når festivalen i tillegg flyttet til nye lokaler var det bare å ta europaveien fatt fra Bergen til Kopervik. Alle bilder er velvillig lånt ut av fotograf Jørgen Freim. Vi takker og vi bukker.

Karmøygeddon har altså i år flyttet seg fra Byscenen i Haugesund til Kopervik på Karmøy. Omtrent 25 minutter med bil fra Haugesund sentrum. Det var dermed med spenning jeg entret den lille byen midt på Karmøy. Karmøygeddon har nemlig blitt en favoritt ikke bare fordi arrangørene alltid har noe godt på programmet, men også fordi festivalen alltid har fremstått som veldig hyggelig og lite anstrengt. Det skulle vise seg at det gjelder fremdeles.

Karmøygeddon arrangeres nå i et bygningskompleks der hovedscenen er lagt i en slags stor bakgård der det var festet et stort telt over hodet vårt i tilfelle regn. Heldigvis helt unødig siden solen skinte begge dagene jeg var der. I tillegg til hovedscenen, som nok lett kan ta imot over 2000 tilskuere, var det også satt opp et stort merch-område, godt med toaletter og barer i samme etasje. Knapt nok kø noen steder. God stemning. Ekstra plusspoeng må avgis for en egen liten bar med et godt utvalg øl som øl-kjennere liker, uteområde og god matservering.

Den mindre scenen er lagt en etasje opp, og var kanskje den som skuffet i år. Kanskje fordi den minste scenen på gamle Karmøygeddon alltid medførte et voldsomt og intimt liv blant publikum. Noe slikt så jeg ikke i år, men så glippet jeg også på både Backstreet Girls og Dynamite, så det kan hende at det likevel kokte foran scenen som minnet litt mer om en danskebåt-bar enn en metalfestival. Nuvel.

Også i år viste festivalen seg fra en svært hyggelig side både når det gjelder arrangører og vakthold. Aldri noe mas eller kroppsvisitering eller tull. Og publikum responderte med å oppføre seg. Slik det alltid er på Karmøygeddon.

Hva så med musikken? Er ikke dette en musikkside, for helvede? Jo. Men la meg bare ta et av de ytterst få ankepunktene mot festival i Kopervik først. Det finnes knapt overnattingsmuligheter der (selv om det var satt opp en båt der folk kunne kjøpe seg rom), og det medfører at folk må ta buss inn til Haugesund sentrum. Men sånn er det når man arrangerer på et lite sted. For meg førte det til at velvillige svigerforeldre kjørte meg til og fra festivalen, men siden jeg ville virke som en ok svigersønn droppet jeg konsertene som varte ut i natten…

Så til musikken. Endelig….

Johnny Angelund og Karmøygeddon hadde i år booket inn en hel del band jeg ikke har et veldig stort forhold til, og andelen melodisk death med hint av folk var litt vel høy for meg. Men her gjaldt det å være åpen.

Det første jeg fikk med meg var svenske In Mourning som ikke gjorde noe særlig inntrykk. Mulig jeg var for opptatt med å sjekke området og utvalget i ølbaren. Britiske Age Of Tarurus fulgte, og de ble en av festivalens store overraskelser. Tung og herlig heavy metal i god retro-stil.

Taake er alltid en opplevelse, og selv om deres knallharde black metal til tider låt litt for snilt ut i salen leverte Hoest og kompaniet mer enn godt nok til at smil bredte seg rundt i salen. Pittelitt banjo, en hel del bannskap og masse helsvart metal.

Den melodiske death metalen som skulle bli en vane på Karmøygeddon startet for min del med Swallow The Sun fra Finland som gjorde sine saker bra uten at de fikk en ny fan i meg. Sister Sin måtte jeg droppe for å få intervjuet forfatter Harald Fossberg, og dermed var det duket for selveste Udo Dirkschneider.

Den gamle stemmen fra Accept har holdt det gående stødig og lenge med sitt U.D.O., men det er ikke alltid han er i storform på scenen. Det var kanskje ikke Udo på Karmøygeddon heller. Han beveger seg knapt på scenen, men med hjelp av et meget spillesugent band med Udos sønn bak trommene ble dette en av de beste U.D.O.-konsertene jeg har sett. Og det har blitt en del gjennom årene.

Neste band på den minste scenen var Djevel som er et mystisk liksminket og delvis kappekledt orkester fra Stavanger som presser ut god gammel black metal. Frontet av Erlend fra Kvelertak, med Dirge Rep på trommer og med Trånn Ciekals som åndelig leder ble det hele en god og mørk opplevelse på en trang og dunkel scene. De tre albumene de har laget er like mørke. Minst.

Så ble det en dundrende hjemmeseier for Einherjer som hadde blåst hele hyren på ekstra lys og som virkelig overbeviste med sin melodiøse norrøne metal. Stort, monumentalt, vakkert og medrivende. Heiet frem av sine egne, med vikinghistorie så langt karmøyet kunne se, må det har vært en stor kveld for Einherjer som også imponerte godt med sin nyeste plate.

Grunnet tidligere nevnte transport-problemer fikk jeg bare sett litt av Wintersun før det bar mot Haugesund. Dermed fikk jeg heller ikke med meg Kvelertak eller Triospheres hyllest av W.A.S.P.

Solen skinte på Rogaland også lørdag, men solen skinte ikke på flaksen min da et intervju med Hammerfall ble lagt akkurat samtidig med Backstreet Girls. Det hørtes ut som en god konsert, men jeg fikk det altså ikke med meg. Det ble derfor norske Viper Solfa som startet min lørdag. Viper Solfa blander det melodiøse med det industrielle, og dermed mistet de meg på veien. De skal ha for god innsats dog.

Like norske Triosphere har jeg forsøkt å like på plate mange ganger, men jeg har ikke klart det. Selv om det er lite å si på fremførelsen mangler bandet de virkelig gode låtene. Men i levende live skjønte jeg litt mer. Spesielt Ida Haukland på bass og vokal gjør sitt ytterste for å få opp stemningen, og klarer definitivt å løse opp i publikum. En langt bedre opplevelse live enn jeg hadde trodd.

Så fulgte to band jeg hadde minimalt med kjennskap til på forhånd. Begge kan vel plasseres i den melodiøse death metalen. Kalmah fra Finland ble tatt godt imot av publikum, men rotet seg litt vekk i dårlig humor og stillestående fremføring. Equilibrium fra Tyskland fikk jeg bare sett litt av grunnet intervju med Einherjer, men folk-andelen i det bandet er nok litt vel stor for meg…

Så til kveldens store positive overraskelse. Jørn Lande og Trond Holter har slått seg sammen for å lage albumet Dracula, som på plate til tider blir litt vel mye musikal. Men live fungerte det perfekt. Landes stemme er jo helt unik i Norge, og den entusiasmen som bandet skapte sammen med et stadig større publikum var virkelig en opplevelse. God pur hard rock. Og kanskje et bevis på at Karmøygeddon bør har mer slikt? Jeg hinter herved om Audrey Horne til neste år.

Den myke og melodiøse stemningen i kroppen ble raskt torpedert av Throne Of Katarsis som fra den lille scenen ga oss en innføring i god gammeldags black metal. Levende lys, liksminke, ondskap, diskant… Stilig og vondt for kropp og sjel. Slik det bør være.

Så nok en positiv overraskelse. Hammerfall har alltid vært der, men har alltid vært et band jeg har hoppet forbi. Litt vel myke for min smak. Men live var de regelrett strålende foran et høylytt publikum. Jovial heavy metal for fans i alle aldre.

Og dermed var Karmøygeddon over for min del. Jeg hoppet over Arch Enemy for å komme meg i seng, og registrerer dagen derpå at det hele ble en suksess for Karmøygeddon. Ny rekord i antall solgte billetter, konserter som startet når de skulle, fravær av tekniske problemer, et entusiastisk publikum. Rett og slett overraskende lite rot for å være første gang på nytt sted.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Om ikke Johnny og kompani går helt bananas og booker enda flere melodiøse folk-death-metal-band.

Jeg hadde gleden av å se svenske Sister Sin på Karmøygeddon-festivalen i Haugesund i fjor (eller var det i forfjor, går i surr…). De ga et par jern på scenen og leverte en god konsert. Om du ikke har hørt dem før kan du se videoen til Desert Queen fra fjorårets album Black Lotus over.

Karmøygeddon i Haugesund fikk en bra start med gårsdagens konserter, men det var først  når helgen kom publikum tok av.

Allerede da vi entret dørene på klubbscenen Jimmy Legs da første band Fear Theories ble gratulert av publikum for god innsats var det godt med folk i lokalet. Klokken var knapt passert 15, men Haugesund var tydelig klar for en lang dag med metalopplevelser. Og opplevelsesrikt ble det.

Alle bilder er tatt av Bård Heavy Nordvik. Les mer om torsdagens konserter her.

Sister Sin

Svenskene i Sister Sin tok stemningen opp i det lave taket på Jimmy Legs fra første sleazete tone. Ikke bare ser medlemmene ut som Mötley Crüe anno Girls, Girls, Girls, de høres også nøyaktig ut som samme bands debutalbum Too Fast For Love. Til tider så nært musikalsk at en kan synge gamle Mötley-låter (og noen Accept-låter…) oppå Sister Sins komposisjoner, men det gjør ingenting når Sister Sins Liv Jagrell på en effektiv måte planter et smil på oss alle. Taktfast støtte og et takknemlig band. God start på dagen.

Sahg

Bergenserne i Sahg kom direkte fra turné i utlandet sammen med Audrey Horne, og det preget nok Olavs stemme noe. Han slet noe voldsomt i låter som The Executioner Undead og Pyromancer, men reddet det hele inn med sin gode og etter hvert erfarne scenefremtoning. Resten av bandet leverte som alltid tradisjonell heavy metal av meget høy standard, og vi fikk også hørt den nye singelen Firechild pluss en tyvlyss på sangen Slip Of The Edge Of The Universe som begge dukker opp på ny plate i oktober. Jeg har sett Sahg mange ganger nå, men har aldri sett bandet få en slik tilbakemelding fra publikum. Stormende jubel og rørende symbiose mellom karene på scenen og alle som hadde løst billett. Og massiv banging foran scenen. Godt levert fra alle hold.

Grunnet Paradise Lost-intervju og behov for påfylling av mat hoppet jeg over Trollfest-konserten. Sikkert like greit siden blandingen av folk og metal aldri har vært min greie. Mer om det senere. Mye mer…

Djerv

Band og tilskuere hadde nå forflyttet seg til den langt større Byscenen, og det var ganske fullt da Djerv braste inn på scenen. Albumet Djerv ga ut for noen år siden kom seg aldri helt under huden min, men live er gruppen blant de bedre her i landet. Grunnen til det ligger kun i vokalist Agnetes alltid like severdige personlighet. Hun evner virkelig å få publikum på sin side med sine stadige bevegelser og positurer, og hun ser både skremmende og vakker ut med sitt kritthvite hår, ditto ansikt og tung svart sminke rundt øynene. Nå skal en ikke glemme at resten av Djerv backer henne på en god måte, men det er Agnete som er i fokus. Plusser jeg på at hun synger og skriker på en svært god måte er det ikke mer å trekke på konserten enn at Djerv trenger flere minneverdige låter som Headstone og Madman for at det skal bli skikkelig sving på sakene.

Grand Magus

Svenskene i Grand Magus har vært en Pyro-favoritt i mange år nå med sin tradisjonelle og supergode heavy metal. Her regjerer de gamle guder i Judas Priest og Manowar – pluss tordenguder og Odin – og det hele er så deilig at jeg blir stående hele konserten med hyttede never sammen med resten av den nesten fullsatte Byscenen. Grand Magus har blitt bedre for hver gang jeg har sett dem, og siden dette var tredje konsert jeg har bevitnet begynner de virkelig å imponere stort. Vokalist JB har grodd hår siden sist, og med fornyet prakt på topp svinger han seg gjennom moderne metalklassikere som Hammer Of The North, Sword Of The Ocean og Iron Will. Jeg gleder meg allerede til neste Grand Magus-konsert når de spiller på Bergenfest Loud i juni sammen med Immortal, Behemoth og Cult Of Luna.

Så langt en god rekke med kos. Og så….

Eluveitie

Folkmetal. Jeg har aldri skjønt det. Litt rart egentlig, siden jeg er stor fan av celtpunken som blander irsk folkemusikk og punk med Dropkick Murphys som det store bandet i sjangeren. Men metal + folk er et regnestykke jeg ikke har løst så langt. En løsning kom heller ikke i løpet av den timen Eluveitie fra Sveits fylte hele scenen med fløyter, gitarer, fele, bass, sekkepipe (med geitehodeskalle på!) og et instrument jeg ikke aner hva heter. En blanding av hard metal med små-growlete vokal og folkrock med vanlig vokal av en herre og en kvinne i front er det Eluveitie spiller, og den smekkfulle salen går fullstendig av hengslene. Folkefest og total galskap. Mens Pyros to utsendte sitter på galleriet med svære spørsmålstegn plantet i pannen. For uansett hvordan man snur og vender på den ser det idiotisk ut å bange med en fløyte. En suksessfull konsert, uten at jeg skjønner noe av musikken.

Paradise Lost

De mørke veteranene i Paradise Lost skulle få det vanskelig med å følge opp publikumsfrieriet til Eluveitie. Og der sveitserne var svært takknemlig for mottakelsen virket Paradise Lost-frontfigur Nick Holmes litt oppgitt og sur over responsen. Ikke at han hadde så stor grunn til det. Haugesund heiet på Paradise Lost, men den skikkelig gode stemningen kom ikke før mot slutten av et litt uinspirert sett. Da var det på tide å sette seg i taxien på vei mot en tidlig lørdag med en ny bunke gode artister på planen.

Flere bilder fra fredagens konserter finner du under. Heavy-Bård var frekt frempå med kameraet sitt hele veien!

Sister Sin:

Sahg:

Djerv:

Grand Magus:

Paradise Lost:

Svenske Sister Sin knaller til med en video til låten Fight Song som inneholder nettopp masse fighting. Kanskje ikke verdens mest interessante band rent musikalsk, men om du elsker straight up hardrock kan dette være noe for deg. Kudos for fine patches og t-skjorter må bandet hvertfall få. Sister Sin spiller på årets Karmøygeddon i Haugesund, og låten er hentet fra albumet Now And Forever.

Finske Sister Sin kjører en Natural Born Killers-inspirert video til låten Hearts Of Cold fra platen Now And Forever som kom i fjor. Musikalsk kjører Sister Sin streit og melodiøs heavy metal som sikkert vil fenge noen av dere der ute.