Den nye Shadows Fall-platen får virkelig kjørt seg i stereoanlegget om dagen. Boston-thrasherne er tilbake med max overskudd, feite riff, storslagne refrenger, breial produksjon og fokusert, nedstrippet låtmateriale. Og platen vokser for hver gjennomlytting. Vi nevnte Fire From The Sky i månedens Pyro-stereo, men siden jeg skrev de ordene har platen fått 5-6 runder til på iPod og anlegg, og fortjener en ekstra anbefaling. Over kan du se videoen til The Unknown  fra Fire In The Sky. Enjoy.

Nok en svær bunke med nye rockeplater har blitt lyttet til. Sjekk korte omtaler og musikk fra det nye innen rock og metal her.

Pyro-redaksjonen gjør den ikke spesielt tunge jobben for deg. Vi hører alt det nye som kommer innen hardrock og heavy metal, og så spiller vi mye av det i radioprogrammet vårt hver tirsdag kveld. Og en gang i måneden går vi også gjennom siste ukers nye utgivelser, og gir deg det du trenger å vite om disse.

I denne utgaven av Pyro-stereoen finner du blant annet synsing om nye plater fra Slash, Purified In Blood, Pennywise, Europe, Architects, Dragonforce, Viking Skull og mange norske band. De fem første omtalene er skrevet av herr Asbjørn Slettemark, mens jeg tar meg av resten. Rulla på….

Purified In Blood – Flight Of The Dying Sun (Indie, kommer 1. juni)

Hommersåks fineste er tilbake med sin tredje langspiller, og den gjenkjennelige apokalyptiske metalen ligger fremdeles i bunn for alt Purified In Blood gjør. I tillegg får vi Mastodon-aktige elementer (sjekk Mot Grav), enda bleikere syn på klodens fremtid, og et band som låter større og sultnere for hver plate som går. Vi kommer tilbake med låt-for-låt omtale av Flight Of A Dying Sun her på sidene snart. Men det er bare å glede seg til albumslippet. Hør Mot Grav under.

03 Mot Grav

Shadows Fall – Fire From The Sky (Razor & Tie)

Se her, ja. Adam D fra Killswitch Engage er tilbake som produsent for Boston-bandet Shadows Fall, og det låter totalt killer på første gjennomlytting. Jeg skal innrømme at jeg alltid har vært svak for Shadows Fall, men på Fire In The Sky topper de seg selv. Deilige thrash-riff møter metalcore-episke refrenger og sint brocore-moshing. Sjekk for eksempel Weight Of The World (Metallica anno Ride The Lightning-aktig), det storslagne tittelsporet (Slayer-åpningen er komplett magisk) eller Walk The Edge.

Young Guns – Bones (PIAS)

Denne kom ut i februar, men det er først de siste to månedene vi har rocket den skikkelig i stereoen. Engelske Young Guns skriver stadionrock ala Foo Fighters, og en låt som tittelsporet Bones er så latterlig fengende at det er bare å lene seg tilbake og nyte. Hvert fall om man liker kommers hardrock med ungdommelig iver og feite refrenger.

You Me At Six – Sinners Never Sleep (Virgin)

Sinners Never Sleep ble sluppet helt tilbake i oktober 2011, men er i likhet med Young Guns-platen også en slowburner her i Pyro. Åpningssporet Loverboy er popunk møter ungdomsrock i skjønn forening, mens låter som Bite My Tongue visser aggresjonen som bor i You Me At Six. På sistnevnte har de også med seg Oli Sykes fra Bring Me The Horizon, som gjentjeneste for at Josh fra YM@6 gjestet siste platen til Bring Me The Horizon.

Architects-Daybreaker (Century Media, slippes 28. mai)

Av en eller annen merkelig grunn har Architects-vokkis Sam Carter nylig sagt at de ikke var fornøyd med The Here And Now, bandets forrige plate. Det er rart fordi a) The Here And Now var en dødsfet plate, fullt av høydepunkter som Day In/Day Out, The Blues og Year In Year Out og b) årets Daybreaker låter ganske likt som fjorårets The Here And Now. Vi snakker desperat, matterock-inspirert hardcore, med fine dryss av balladetemaer og en småindustriell produksjon. Etter tre-fire gjennomlyttinger begynner These Colours Don´t Run, Daybreak og Alpha Omega å sitte som faen. Denne platen kommer til å kjøres tungt på iPod-en i sommer.

Videoen til Alpha Omega ser du under.

Dragonforce-The Power Within (Electric Generation Recordings/Indie)

Joda. Jeg innser det litt ufrivillig morsomme med Dragonforce. Den voldsomme fremtoningen. Den enormt pompøse musikken. De ekstreme gitarsoloene. Men jeg elsker det. Simpelthen elsker det. Hva hadde heavy metal vært uten det ekstreme? Både i den ene og den andre retningen. Som en herre som er vokst opp med Iron Maiden, Helloween og Judas Priest er det ekstremt befriende å høre et band som Dragonforce. Et band som drar alt som heter heavy til nye høyder. Av og til går det helt over styr, men som oftest lager Drafonforce metal som suser rett til hjertet. Sjekk videoen til en av årets herligste låter under. Cry Thunder heter den.

Viking Skull-Cursed By The Sword (Transcend Music)

Engelske Viking Skull har vært borte en stund, men deiser tilbake i manesjen med det de gjør best. Groovy heavy metal med Roddy Stones raspende vokal på topp. Og hvis du trodde den nye Turbo-vokalisten Tony Sylvester hadde whiskey-stemme, tro om igjen, Stone er regjerende mester og vinner fremdeles. Tungt som Priest og til tider gripende som Maiden. Hvertfall på sitt beste. Litt mange fillers her og der, men låter som Five Fingers Of Steel og Fire bør nytes i godt lag.

Wyruz-Fire At Will (egen utgivelse)

Wyruz har holdt på med sin høyst oppegående thrash i mange år, og endelig har de fått fingrene vekk fra fatet lenge nok til å lage debuten sin Fire At Will. Thrash er en sjanger som har eksplodert igjen de siste årene, og det er således vanskelig å skille seg ut i den store internasjonale mengden. Wyruz klarer det til tider. Noen ganger litt farlig nært Metallica rent vokalt, men også med herlig gjenklang fra legendariske norske Equinox. En mer enn god nok debut. Selv om det tok lang tid. Sjekk Wyruz gjennom Urørt, og last ned låter derfra helt lovlig og gratis. Og hør gjerne et av albumets høydepunkt i Heartless under.

Wyruz-Heartless

Slash-Apocalyptic Love (Roadrunner)

Som sikkert mange vet har Slash på sin nye plate gått tilbake til bandformatet. Forrige gang hanket jo vår flosshatt-elskende venn inn alskens kjente musikere, og resultatet ble både ok og forvirrende. På Apocalyptic Love er Slash fullstendig tilbake i rockesjangeren med bandet han har turnert med de siste årene. Dermed får vi Myles Kennedy på vokal på alle låtene. Noe som både er bra, men også litt haltende. Det kan være meg det er noe galt med (sjansen er veldig stor…), men jeg har alltid følt at Kennedy passer best i Alter Bridge. Nå kan det også være at en hel del av låtene som Slash har kommet opp med denne gangen rett og slett ikke er gode nok, men uansett føles hele albumet litt halvveis. Synd, for er det noen jeg ønsker suksess, så er det Slash. En håndfull gode rockelåter, en minst like stor håndfull småkjedelige rockelåter, resultat helt ok. Videoen til You’re A Lie under.

Europe-Bag Of Bones (Gain Music)

Jeg har elsket Europe helt siden Final Countdown kom midt på 80-tallet. Men ikke på grunn av tittelkuttet. Det ble utspilt allerede den gang. Men Final Countdown-albumet var så mye mer. Alle låtene innehar den perfekte blandingen av hardrock og pop, og det å se Europe i Grieghallen i Bergen i 1986 var regelrett en sterk opplevelse for en den gang ung gutt. Siden den gang har historien ikke vært så snill med Europe. Bandet ble utskjelt av de fleste utenom fansen, og tok en lang pause med solo-karrierer som fokus. Men for noen år siden dukket Europe opp i ny drakt. Og siden har svenskene laget ganske så god blues-basert rock litt i tradisjonen til Whitesnake. Siste album heter Bag Of Bones, og er trolig det beste Europe har gitt ut siden 80-tallet. Her får man både det tunge i Riches To Rags, det definitivt blues-baserte i Not Supposed To Sing The Blues, og det vakre og rolige i balladen My Woman My Friend. En nydelig liten perle fra Europe. Tro det den som vil. Nevnte Not Supposed To Sing The Blues i videoformat under.

Parlour Mob-Dogs (Roadrunner Records)

Forrige gang Parlour Mob ga ut album ble jeg bare sittende måpende av den fantastiske hardrocken som kom ut av høyttalerne. Dessverre for alle ble det ikke så mye måping denne gangen. The Parlour Mob fra New Jersey leverer ikke dårlig rock på sin nye plate, men nyhetens interesse har forsvunnet litt, Rival Sons har hevet listen for hardrock anno 2012, og denne gang serverer Parlour Mob en litt vel rolig samling låter. For aller best er de når gitarene er høye og låtene harde. Som i Fall Back og i American Dream. Da beveger munnen seg litt mot en åpning igjen. Underlig nok er ikke denne platen sluppet i Europa (tror jeg), men kom i fjor i USA, så jeg måtte bestille den helt derfra. Gikk greit det… Videoen til Into The Sun under.

Torche-Harmonicraft (Volcom)

Amerikanske Torche kom som en virvelvind med sitt forrige album Meanderthal i 2008, og treffer ganske bra denne gangen også. Sludgy riff, korte låter, god lyd, huggende trommer, dirrende bass. What’s not to like? Tyngre enn det meste annet du får høre i år, selv om bandet nok kan være litt alternativ for de mest ihuga metal-puristene. Anbefales gange to.

Endolith-Organi5m (The Perfect Hoax/Indie)

Endolith er en Tromsø-duo som ikke gjør ting helt som andre. Blandingen av elektronika og metal er ikke ny, men Endolith gjør den på en industriell måte som likevel føles fersk og moderne. Det som virkelig skiller Endolith ut fra mengden er at de lager låter ut av sitater fra filosofer som Ludwig Wittgenstein og Ernest Gellner, og kaller opp låtene deretter. Noe som gir allerede mystisk musikk enda mer mystikk. Organi5m er en fire-spors ep, og jeg kjenner at jeg gleder meg til mer. Mer filosofi… Hør Edmund Husserl On Phenomenology under.

05-edmund_husserl_on_phenomenology

The Black Locust Project-Demo 2012 (demo)

Jeg vet ikke så mye om The Black Locust Project, men jeg gir deg det jeg vet. Bandet består blant annet av musikere som tidligere har spilt i Theatre Of Tragedy og The Crest, og dette er da første demo derfra. Og la oss håpe det kommer et album snart, for dette er lovende toner. Black Locust Project serverer nedstemt melankoli i svevende metal-form, og ligger ikke veldig langt fra uttrykket som eksempelvis Paradise Lost har gitt oss de siste årene. Demoen inneholder kun fire låter, men det er fire låter som lover godt for fortsettelsen. Lytt til Funeral Pyre under.

Black Locust Project-Funeral Pyre

Tortorum-Extinctionist (World Terror Commitee)

Bergen og black metal har en historisk klang. Og Tortorum kjører på med onde og negative tekster, ditto cover, og relativt knallhard musikk. Alt er altså som det skal være i Bjørgvin. Nå er ikke jeg noen ekspert på black metal, men Tortorum låter rått og upolert og 90-talls. Definitivt noe for de som savner nekro-delen av black metalen. Sjekk låten Gloria In Extinction under, og drøm deg inn i helvete.

Tortorum-Gloria In Extinction

Matt Skiba And The Sekrets-Babylon (Superball Music/Indie)

Matt Skiba er til vanlig vokalist i det svært gode bandet Alkaline Trio, som blander punk og emosjonell rock på en slik måte at de har blitt solide favoritter hos Pyro. Nå har Matt Skiba laget et lite superorkester på siden, med folk som har spilt i My Chemical Romance og AFI, og det har på sett og vis gått bra. Det musikalske er ikke veldig langt fra det som Alkaline Trio pleier å gjøre, men låtmatrialet er litt mykere og kanskje en anelse dårligere enn i hovedbandet. Men når det er sagt inneholder Babylon et par av årets så langt beste låter (reis opp og få applaus Luciferian Blues og Voices). Førstnevnte hører du under. En durabelig sommerhit.

03__Matt_Skiba_and_The_Sekrets_-_Luciferian_Blues

Pennywise-All Or Nothing (Epitaph)

På samme måte som Matt Skiba leverer det høyst legendariske pop-punk-bandet Pennywise også både meget bra og mindre bra låter på sin nye plate. Det som er en gedigen forskjell denne gangen er at vokalist Jim Lindberg har forsvunnet ut av bandet, og inn stepper Ignite-sanger Zoli Téglás. Zoli har levert strålende ting med Ignite, så det vokalist-skiftet var noe jeg gledet meg til å høre på plate. Og Zoli svikter ikke. Han leverer det han skal. Men halvparten av låtmatrialet sitter ikke denne gangen. På sitt beste et nytt band med stor iver og fremgangsmot, på sitt mindre bra et gammelt band som gjentar seg selv. Sjekk en fin og korrekt anmeldelse fra Lydverket her.

Firewind-Few Against Many (Century Media)

Gus G. er det mange som nå kjenner som Ozzy Osbournes faste gitarist, men han har jo også sitt andre band Firewind i behold. Greske karer med tradisjonell power metal i bagasjen fra Thessaloniki. Jeg har hatt stor sans for et par av Firewinds tidligere utgivelser, men denne gangen er det noe som ikke stemmer. Det er som om låtene er for likegyldige. Som om Firewind ikke brenner for saken lenger. Gnisten er borte. Eller er det bare meg som har blitt bortskjemt etter sterke utgivelser i samme sjanger fra Dragonforce og Unisonic den siste måneden? Sjekk videoen til Wall Of Sound under, og finn ut om du er enig.

Snart blir DVD-en “Madness in Manilla: Shadows Fall live in the Philippines” å finne i butikkhyllene. Sjekk ut traileren her.

Midt-nytt?

Det skal bli midt-europeisk fokus i kveldens Pyro. Vi dykker ned i hardrocken fra Nederland, Belgia og Sveits, og håper at vi klarer å finne en hel time med kvalitetsmusikk. Be-Ne-Sve-spesial? Vi kan love alt fra sveitsisk legende-metal, via belgisk thrash, til hollandsk doom. Spennende. Vi intervjuer også Brian Fair fra Shadows Fall og gir vekk den høyst kvalitetssikrede nye platen til Overkill. Høres on the wire.

Shadows Fall gjør Ozzy. Perfekt. Låten finnes på delux-utgaven av bandets siste plate Retribution.

For den uinnvidde blir kanskje Shadows Fall litt mye å svelge en onsdags kveld. Begge kameratene som var med meg på gigen nådde metningspunktet halvveis, men personlig synes jeg det var feiende flott tter å ha spilt bandets tre seneste album sønder og sammen de siste årene. Still I Rise og My Demise fra Retribution var tidlige høydepunkter, mens What Drives The Weak fra The War Within (bandets beste plate?) viste hvor bra Shadows Fall er når rockeriffene blandes med episke melodier og thrashhimmel som enhver herremann med Bay Area i fødselssertifikatet ville vært stolt av. Aller best var likevel King Of Nothing fra Retribution, som noen lyttere kanskje har hørt på Pyro for et par uker siden.

En interessant detalj var forresten at de dro de første taktene av Pantera-slageren A New Level. Da jeg traff vokalist Brian Fair før konserten, fortalte han at Shadows Fall spilte festivalsupport for Pantera på det som skulle bli den aller siste konserten Dallas-bandet spilte. Shadows Fall var også med på Damageplan-turneen som endte så tragisk da Dimebag ble skutt i Ohio.

Publikum så ut til å kose seg på Shadows Fall, men det var åpenbart at de fleste var kommet for å rocke ut til Five Finger Death Punch. Denne fengende blandingen av Slipknot-riff og Disturbed-refrenger med Crazy Town-inspirerte frisyrer har solgt en halv mill av sine to album i USA, og har åpenbart fått seg en del fans her hjemme også.

Men da bandet skulle begynne, kom vokalist Ivan på scenen og forklarte at gitarist Zoltan var blitt syk og kjørt til sykehus. Han spurte så publikum om de skulle spille som kvartett eller komme tilbake å spille med full bestning en gang senere. Det ble selvsagt et rungende ja til kvartett-løsningen, og etter noen minutter var bandet på plass til stormende jubel.

Jeg har ikke sett/hørt Five Finger Death Punch før, og var skeptisk til at de skulle spille uten bandsjef Zoltan, men de leverte overraskende bra. White Knuckles, Never Enough og Dying Breed var blant låtene som slo best an, mens singlen Hard To See ble møtt av rungende allsang fra en entusiastisk moshpit.

I løpet av konserten ble jeg stående og lure litt på hva som feiler Zoltan. Han så frisk og fin ut da jeg traff ham såvidt noen timer før konserten. Jeg intervjuet gitarist Jason Hook (hyggelig kar, stor Kiss-fan), mens Norway Rock Magazine satt ved siden av og pratet med en snakkesalig Zoltan. De fire friske bandmedlemmene på scenen gjorde da også minimalt med referanser til Zoltan, men smilte og koste seg på scenen, og først på slutten ga de en skål for bandkollegaen. Vi får håpe det ikke er noe alvorlig, for neste gang 5FDP er tilbake spiller de garantert for flere enn 250 nordmenn i kjelleren på John Dee. Sentrum Scene, kanskje? Hove?

Så var det Clutch på Sentrum Scene, og herre jemini så det svingte. Clutch har vært litt vel jammete de seneste årene, og hos både Totto og moi har det ført til litt gnisninger i kjærlighetsforholdet til dette vakre Maryland-bandet. Men på lørdag var det slutt på dillet, Clutch spilte seg gjennom nesten 20 låter uten å skli av sporet og  inn i jamsumpen, og låter som Cypress Grove, 50 000 Unstoppable Watts, The Mob Goes Wild og Burning Beard satt som sølvdolken gjennom et vampyrhjerte.

I går var det enda et Pyro-favorittband som dukket opp i hovedstaden. The Bronx inntok Rockefeller som både mariachi- og punkrock-orkester, og med en strålende opplagt Matt Caughthran i front var det duket for en helaften av de sjeldne. Først en drøy halvtime med lett tacomusikk, før The Bronx på en time spilte seg igjennnom det meste av det beste fra sine tre plater. Fremtidsvisjonen Shitty Future, kunstrockeren Knifeman, debuten Heart Attack American, selveste History’s Stranglers, Gilby Clarke-grooveren White Guilt og en haug andre deilige låter i krysningen mellom amerikansk punkrock og garagerock. Deilig.

Og onsdag kveld avslutter vi ballet med Five Finger Death Punch og Shadows Fall. Five Finger Death Punch er elsket og forhatt i USA, er i ferd med å vokse seg svære i UK, og nå spiller de i Norge for første gang. Bandet kan enkelt beskrives som en blanding av Slipknot, Metallica og Nickelback, og før du sier at det vekker rare og vonde følelser, gi dem en sjanse med denne videoen. (videoen er disabled, så du må inn på YouTube der for å se den) Five Finger Death Punch er melodiøst, hardtslående, fengende og akkurat det doktoren anbefaler en onsdag kveld.

Five Finger Death Punch på MySpace

Shadows Fall har vi spilt mye på Pyro siden de slapp The War WIthin for noen år siden, og årets Retribution vitner om et band som er mer glad i å moshe til Testament-riff på fest enn et gjennomsnittlig amerikansk metalband. Shadows Fall spilte på Inferno for mange herrens år siden, vi gleder oss stort til å se de gruse John Dee enda en gang.

Sjekk videoen til Still I Rise fra Retribution:

De amerikanske talk-showene leverer av og til skikkelige varer på musikk-fronten. Late Night With Jimmy Fallon gir deg her Shadows Fall.

14. september blir LITT av en dag. Da slipper Megadeth killerplaten Endgame, Black Dahlia Murder grinder ut Deflorate, og Shadows Fall serverer Retribution. Shadows Fall er et av de originale Massachusetts-bandene som sammen med All That Remains og Killswitch Engage har brukt de seneste årene til å blande deilige thrashriff med stadionrefrenger og breakdowns tyngre enn et rekkehus med betongbunkers.

Så det er bare å nyte videoen til Still I Rise, med både jernpumping og boksing mellom riffingen, mens vi venter på Retribution.
Shadows Fall – Still I Rise

Get Thrashed DVD-en er fylt opp med masse herlig ekstramateriale, og er tilgjengelig på Play.com for ca 170 kr inkl porto. Røverkjøp, enten det er en gave til deg selv eller en heldig nevø/kusine.

Add to My Profile | More Videos