Våre favoritter i Shadowmind satt opp noen kamera i øvingslokalet og filmet seg selv spille låten Vengeance. OG HVORFOR IKKE? Funker som bare det.

Shadowmind fra Rogaland overbeviste oss stort med debuten for en stund siden, og nå har de litt i stillhet sluppet ny plate via diverse digitale kanaler. Selve bandet har en liten pause fra spilling grunnet studering, men har mekket en video til låten YODO (You Only Die Once) fra albumet. Låter fremdeles meget bra.

Vi ga vekk shirts og ep-er av et av landets mest lovende band.

Vi har skrytt mye av Shadowminds melodiøse metal, og nå kan du selv lytte til det siste bandet har gitt ut. For noen måneder siden dukket nemlig ep-en Aftermath opp, og i tillegg til en del eksemplarer av den sendte bandet oss også noen t-skjorter med motivet over på. Vi kjørte konkurranse i forrige uke, og disse fine menneskene får snart pakke i posten:

Sveinung Karlsen, Klæbu

Lene Svaleng, Tolvsrød

Ola Slipgaard, Kristiansand

Sjekk Shadowmind i videoen til Changes under.

På tide å hive oss inn i en gjennomgang av de siste platene som har dukket opp innen hardrock og heavy metal. Are you prepared to be rocked?

Da smalt vi plutselig inn i enden av måneden, og det er på tide å summere opp hva som har kommet av utgivelser i den delen av rocken som vi og dere elsker. Mye bra. Noe mindre bra. Band som Coheed And Cambria, Converge, Kiss, Manowar og Blood Command får pass påskrevet med blod. Asbjørn er herren bak teksten på de fem første, og så tar jeg over. Vi kjører på.

Stone Sour-House Of Gold And Bones Part 1

Stone Sour har nyss gitt ut en solid plate. House Of Gold And Bones Part 1 starter helt latterlig bra med Gone Sovereign og Absolute Zero, og Slipknot-vokkis Corey Taylor får nok en gang vist seg frem som verdens kanskje beste heavyvokalist på 2000-tallet. Variert, hardt, mykt, tidløst. Akkurat slik vi liker det, med andre ord. Gone Sovereign og Absolute Zero i tekst-video under. To i ett. Magi.

Overthrow-Adjust To Darkness

Endelig albumdebut fra Stavanger-gjengen, og Adjust To Darkness leverer det bandet lenge har lovet: hissig metal, thrashete riff, sint vokal og et enormt talent. Favorittlåter…tittelsporet og Sleeplessness Awaits. Få med Overthrow live når de kommer til din by, og vi forventer at de er i toppform etter høstens turné gjennom Europa. Tittelsporet under.

01 – Adjust To Darkness__44k – 16b 3

Parkway Drive – Atlas

Denne herlige surfegjengen fra Australia kommer til Oslo 20. november, og etter vårens besøk på John Dee er det dømt til å bli monstersuksess. Selv om det er på en kjip tirsdag. Atlas inneholder nemlig dødsfet, melodisk metalcore med allsang, breakdowns og riff feitere enn Trygdebeistet. For fans av in Flames, Killswitch, Bullet For My Valentine og slikt. Old Ghost/New Regrets under.

Lower Than Atlantis – Changing Tune

Jeg likte godt den første singelen fra Changing Tune, If The World Was To End, men skal innrømme at albumet ikke har kommet seg under huden min ennå. Jeg elsker jo dette bandet, så jeg håper det går seg til, men jeg synes det er litt ensformig og overfladisk foreløpig? Skal gi Mike Duce mange sjanser til, altså. Videoen til Love Someone Else under.

While She Sleeps – This Is The Six

While She Sleeps er de nye kjæledegene til Kerrang, og This Is The Six er platen som skal gjøre dem til stjerner. Og det kan fort skje. For her er det mange godbiter, sjekk for eksempel Satisfied In Suffering. Vi snakker metal ala Bring Me The Horizon møter streitere metalcore. Ungdomsvennlig og hardt. Husk å sjekke ut deres debut-EP også, med den herlige tittelen The North Stands For Nothing. Videoen til Seven Hills under.

The Sword – Apocryphon

The Sword fra Austin i Texas har gledet oss stort med sine foregående plater, og evner også denne gang å smøre smilet rundt kjeften på gamle lyttende herrer. Kanskje ikke like umiddelbar som Warp Riders fra 2010, men de tunge riffene og de seige låtene sitter pent og godt i minnet etter noen runder i spilleren. Jeg elsker The Sword. Gi litt av deg selv du også. Du vil ikke angre. 10 låter med pur heavy metal! Tittelkuttet hører du under ved hjelp av en såkalt tekst-video.

Kiss-Monster

Skuffet. Det er det eneste ordet som kan beskrive følelsen etter å ha hørt det nye Kiss-albumet mange ganger de siste ukene. Der Sonic Boom var en lang opptur er Monster en like lang nedtur. Lydbildet og mye av det musikalske er rettet mot 80-tallet og album som Animalize og Lick It Up. Godt mulig det er nettopp dette som får frem skeptikeren i meg. Men låter som Eat Your Heart Out, All For The Love Of Rock N’ Roll og Take Me Down Below er knapt andresortering fra Kiss. Misforstå ikke. Jeg elsker Kiss, og kommer alltid til å gjøre det, men denne gangen leverer ikke bandet i det hele tatt. Høydepunktet Hell Or Hallelujah under.

Converge-All We Love We Leave Behind

Nå skal jeg være ærlig her. Jeg har i mange år forsøkt å skjønne hva folk ser i Converges meget kaotiske låter. Jeg har vel ikke funnet svaret. Men at det er mange som elsker bandet er hevet over enhver tvil. Selv har jeg altså aldri klart å følge bandet der de knuser seg gjennom sangene sine i en vill fart med taktskifter og galskap hvert tiende sekund. Derfor er det kanskje urettferdig at jeg skriver noe som helst om Converges nye album, men siden bandet har roet ned tempoet litt gjør jeg det likevel. Fremdeles til tider kaotiske, fremdeles harde og fulle av raseri, men denne gangen med noen låter der galskapen ikke tar overhånd. Litt lettere for oss på utsiden å like Converge akkurat nå altså.

Blood Command-Funeral Beach

Det er vel bare å medgi at Blood Command har gjort det igjen. Bergenserne følger opp sin fine debut Ghost Clocks med et album som er enda bedre. På alle nivå. De myke pop-lignende sangene er bedre, og de punkete og støyende låtene er bedre. Om du kun har hørt P3-hiten High Five For Life – og har avskrevet Blood Command som en litt tøffere utgave av Paramore – har du mye å lære. For på Funeral Beach kjører Blood Command ganske knallhardt til tider. Cult Of The New Beat som du kan høre under er offisielt en av mine favorittlåter i år.

Blood Command – Cult Of The New Beat (Radio Edit)

Coheed And Cambria-The Afterman: Ascension

Poppete metal-prog er det Coheed And Cambria har gjort seg selv kjent med og for, og mye er det samme når bandet nå slipper første del av en dobbelutgivelse som heter The Afterman. Dette er da Ascension, og så kommer Descension neste år. Jeg har tidligere hatt stor sans for Coheed And Cambrias svært melodiøse og ikke så ekstremt vanskelige metal, og fascinasjonen blir ikke mindre av første del av The Afterman. Kanskje enklere og med mer melodi enn noensinne, men hos meg går slikt rett hjem. Nok en triumf fra et band som fortjener enda flere lyttere. Singelen Domino The Destitute har fått en flott video som du kan se under.

Okkultokrati-Snakereigns

Fra det innerste og mørkeste Oslo kommer Okkultokrati. Et band vi i Pyro i 2010 kåret til å være blant de mest lovende orkestrene i Norge. Det er fint å føle at man en sjelden gang har hatt rett. Okkultokrati gir oss nemlig et vrengt misfoster midt i fleisen med Snakereigns. Det er tungt, sludgy, punkete, stygt, og litt som nyere Darkthrone. Et konstant angrep på smak og hørsel. Dødsbra. Om du liker stygge ting da.

Grown Into Nothing-Endeavour

Grown Into Nothing er ett av mange band fra Trondheim som virkelig begynner å få dreis på sakene. Debutalbumet Endeavour er en gavepakke til folk som liker metalcore. Både tungt og spisst, både skrikende og halvmelodiøst. Ikke min sterkeste side sånn sjangermessig, men jeg er mer enn overbevist om at vi har et svært lovende band gående litt nordover. En meget overbevisende start. My Hands Are Violent fra albumet hører og ser du i videoform under.

Manowar-The Lord Of Steel

Over the top? Check. Sanger om sverd, stål og ære? Check. Masse deilig heavy metal? Check. Liker du Manowar når de roer ned på det symfoniske og konsenterer seg om heavyen kan du trygt nærme deg The Lord Of Steel med iver og forventning. Da vet du også hva du går til. For her er stort sett Manowar der jeg liker å ha dem. Full av mandighet, krigslyst og ekthet. De fire første låtene med tittelkuttet i front og påfølgende Manowarriors, Born In A Grave og Righteous Glory er en nytelse. Etter det går ting litt opp og ned i kvalitet, men Manowar leverer mer enn bra nok. True dat.

Pelagic-Nocturnia

Pelagic fra Trondheim stjeler litt fra grunge og litt fra stoner og spikrer sammen sin egen lyd som dessverre ikke er fiks ferdig når de nå slipper sitt debutalbum Nocturnia. Pelagic beveger seg i en sjanger der det finnes mange band, og låtene på debuten er ikke gode nok til å heve trønderne over den store sumpen av orkestre som  baserer seg på riff, riff og atter riff. Slett ikke dårlig, slett ikke uten elementer som hinter om bedre ting i enden av landeveien, men Nocturnia høres mer ut som en demo enn en fullverdig debut. Ikke minst mangler Pelagic de riffene som får deg til å tro at du aldri har hørt akkurat samme riff tidligere, som eksempelvis Orange Goblin fylte sin nye plate med. Sjekk Pelagic via Urørt, og lytt til låten The Ride under.

Pelagic – The Ride

Propagandhi-Failed States

Kanadiske Propagandhi har vært en stabil leverandør av proggete punk (ja, det går an..) med knallharde politiske tekster i mange år, og er et av de mest undervurderte bandene i hele rocken. Litt trist er det derfor at jeg ikke har fått helt taket på Propagandhis nye album så langt, men om du er på jakt etter noe nytt i livet ditt – noe viktig – er det bare å sjekke musikken til Propagandhi. Der gjemmer det seg skatt på skatt. Note To Self fra den nye platen kan du høre under.

Shadowmind – Aftermath EP

Shadowmind braste inn i livene våre i fjor, og viste at også nordmenn kunne spille melodiøs metal tuftet på det In Flames har perfeksjonert de siste årene. Nå følger Shadowmind opp debuten fra i vår med en firespors ep, og det kan virke som om bandet har bestemt seg for å gå i en litt hardere retning. Vel putter Shadowmind fremdeles inn diverse melodiøse aspekt i musikken sin, men alt er litt sintere denne gang. Slett ikke dumt det. Et band du bør sjekke ut om du fremdeles skal kalle deg metal-interessert. Changes fra ep-en ser du under med levende bilder og det hele.

Witchcraft – Legend

I likhet med The Sword fra Texas kjører Witchcraft fra Sverige retropakken for fulle mugger. Litt mer dvelende og litt mer lekende enn sine amerikanske kumpaner, men ikke alltid like bra. Ofte blir låtene litt for dvelende og nedpå. På sitt beste er Witchcraft blant de mest fantastiske bandene i den nye retro-scenen, men på Legend er det litt for mange låter som for mitt vedkommende ikke treffer. Litt for mye trall-rundt-bålet-stemning uten at det blir særlig okkult av den grunn. Ghost House fra platen hører du under. Meget bra låt.

Våre favoritter i norske Shadowmind spilte inn tre musikkvideoer på rappen, og sistemann er bilder lagt til en helt ny låt som heter Changes. Fin start på uken.

Shadowmind bunkret opp tre musikkvideoer når de først hadde satt opp utstyr og skaffet kamera til innspilling. Video nummer en kom i forrige uke, og video nummer to ser du over. Låten Aftermath er den siste sangen Shadowmind har gitt ut så langt, og de lover også at neste video som kommer er til en helt fersk låt.

Vi har skrytt masse av Shadowmind det siste året, og herlig nok fortsetter bandet å holde oppe trykket. Nylig spilte bandet inn hele tre musikkvideoer. Når de først hadde funnet sted, satt opp lys og hanket inn folk til å film, hvorfor ikke bare filme flere låter, lzm…? Shadowmind lover at en av de tre videoene er til en helt ny låt, mens første video ut er til den herlige Infected som er hentet fra rogalendingenes debutalbum.

Vi har skrytt mye av dette bandet, og nå kan noen både høre og ikle seg bandet.

Shadowmind fra Rogaland har virkelig fenget oss med debutplaten sin World Gone Mad. Så mye at jeg bare måtte skrike det ut til alle gjennom denne saken. Men det er ikke så lett å få tak i albumet til Shadowmind, siden bandet gir ut platen selv. For å få tak i et fysisk eksemplar må du enten gå på en Shadowmind-konsert, eller så kontakter du bandet via shadowmindband@gmail.com. Digitalt kan låter lastes ned via Shadowminds Bandcamp-side.

MEN, du kunne altså vinne platen her hos oss i Pyro i forrige uke, samt at du også kunne få t-skjorte med på konkurransekjøpet. Disse fine folkene får pakke i posten snart:

Pål Ryen, Oslo

Jørn Myreng, Krokelvdalen

Helene Larsen, Sagvåg

Kristian Fløgstad, Eidsmarka

Tom Hardangen, Kongsberg

Sjekk Shadowmind i videoformat under.

Pyro er tilbake med en ny bunke album som har fått sin tid i spilleren vår. Både norske og internasjonale utgivelser fra både øverste og midterste hylle. Blant annet Borknagar, Aura Noir, Imperial State Electric, Soulfly, Cannibal Corpse og Every Time I Die. Kjør!

Vi hører mye musikk i Pyro, og prøver så godt vi kan å styre deg riktig i villnisset av plater som kommer innen de harde sjangrene. Ta oss i hånden og la oss føre deg inn blant roser og ugress.

Soulfly-Enslaved (Roadrunner)

Jeg har hatt stor glede av alle Soulflys siste utgivelser, selv om verden der ute ser ut til å ha gitt opp karrieren til Max Cavalera litt. Denne gangen har også Soulfly fått et par svært gode anmeldelser her hjemme, uten at jeg helt forstår hvorfor. For dette er første gang på lenge at Soulfly faktisk skuffer meg. På Enslaved er det enkelt og greit for mye dilldall. Sangene trekkes ut i tid helt unødig, og mange av låtene virker mindre inspirert enn tidligere. Fremdeles får du den snerrende og velkjente vokalen til Cavalera, og fremdeles går det hele unna i et voldsomt tempo, men bandet roter seg vekk i alskens ekstra krydderier, og hele retten smaker litt rart på grunn av det. Lydverkets Helle Stenkløv var enda mer kritisk, les hennes anmeldelse av platen her. Albumets desidert hardeste låt ser du video av under. World Scum er Soulfly som går dødsmetalen i næringen.

Every Time I Die-Ex Lives (Epitaph)

Every Time I Die balanserer som kunstnere på den stramme linen mellom kaotisk hardcore og fengende hardrock. Og ikke ulikt The Bronx makter ETID nok en gang å fusjonere alt til et mesterverk. Her går det altså sånn unna at det ikke er lett å unngå at hjertet banker fortere og at kroppen reagerer. Det er som å bli angrepet av musikk fra alle kanter. Et angrep som aldri stopper. Skrik, skrål, ville temposkift, banjo, udødelige riff… Jeg bøyer meg i hybelkaninene og ber om mer og mer og mer. Fy faen altså, for et album. Beklager bannskapen, men av og til må man bare…. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket, og er rørende nok enig. Videoen til en av albumets beste låter ser du under.

Cannibal Corpse-Torture (Metal Blade)

Dødsmetalens obelisk er tilbake. Og du vet akkurat hva du får når Cannibal Corpse står bak hushjørnet og venter på deg. En kniv i siden. Rent musikalsk altså. Dødsmetal av den gamle skolen. Tungt og hardt med groteske tekster og ditto låt-titler. Du vet at Cannibal Corpse er tilbake når låtene heter As Deep As The Knife Will Go og Followed Home Then Killed… Jeg har aldri vært den største tilhengeren av dødsmetal, eller Cannibal Corpse for den del, men det er ingen tvil om at alle som har et mørkt sted i hjertet sitt for New Yorks sykeste vil ha en morbid glede også av bandets nyeste album. Encased In Concrete under. For din nytelse. Eventuelt forskrekkelse.

Cannibal Corpse – Torture – 04 – 04_Encased in Concrete

Shadowmind-World Gone Mad (egen utgivelse)

Har du fulgt med på Pyro-sidene de siste dagene vet du at dette er en favoritt. Jeg har ventet på debuten til Shadowmind fra Rogaland de siste månedene, etter at de sendte oss noen svært gode låter i høst. Men at første album skulle låte så bra som dette var intet mindre enn sjokkerende. Shadowmind spiller ganske hard metal, men er ikke redd for å gi deg melodiøse refreng og deilige pusterom mellom all viraken. World Gone Mad er en fantastisk start for Shadowmind, og er du bare pittelitt interessert i norsk metal sjekker du ut dette bandet. Du kan starte med låten Nightfall under.

Shadowmind-Nightfall

Conquistadores Of The Useless-Hot Boots N’ A Tiny Hat, Red Marble N’ A Can Of Lard, Come On Join The Magic Carpet Ride (VME)

Med årets til nå lengste tittel på et rockealbum (dog slått såvidt av Fiona Apples nye) braser Conquistadores Of The Useless fra Oslo inn i livet mitt. Fakta først. COTU (blir lettere slik..) er en trio, du finner dem blant annet på Urørt, og de har garantert alle platene til Mudhoney i samlingen sin. Det siste betyr at COTU til tider minner farlig mye om nettopp Mudhoney. Som jo er et av Seattles flotteste band gjennom tidene. Dermed serveres skeiv og hard rock med et par nikk til stoner-sjangeren på veien (refrenget på Eyes Open, Mouth Shut kan nesten synges oppå Fu Manchus Hell On Wheels…). Oslos nyeste trio leverer på et ganske høyt nivå, men mangler litt på låtmatrialet for at importøl-korken skal nå helt i taket.

Aura Noir-Out To Die (Indie Recordings)

Verdens styggeste band, kaller de seg. Den diskusjonen overlater jeg til andre. Det er mange kandidater der ute. Men at Aura Noir fremdeles er et av norges aller beste metalband er det ingen tvil om. Og fremdeles leverer Aurings en skitten saus av gammel thrash med hint fra black metal. Akkurat slik sånn saus skal låte. Samtidig som bandet får metalen sin til å høres grumsete ut får de også plassert noen fantastiske innsatser på instrumentene sine gjennom albumet. Aura Noir låter kanskje som et band som pløyer gjennom låtene raskest og ondest mulig, men bak fasaden gjemmer det seg et band som virkelig leverer avansert metal. Gjennomført på alle vis. Solide (og stygge) saker. Abbadon hører du under.

Aura Noir-Abbadon

Hysterica-The Art Of Metal (Black Lodge)

Forrige gang svenske Hysterica slapp album ble jeg henrykt over de fem tøffe damene fra Stockholm som gikk Manowar i næringen med sin pompøse über-heavy metal. På oppfølgeren The Art Of Metal har Hysterica tonet litt ned på realnessen, og faller til tider vel mye over i den dvaske og platte delen av power metalen. Fremdeles høyst feststemt på sitt beste, men litt færre kanon-låter fra SatAnica og Anni De Vil denne gangen. Synd det. Sjekk en av mine favoritter fra albumet under. Fear Of The Light.

06 – Fear of the Light

Christian Mistress-Possession (Relapse)

Vi kjører på med flere tøffe damer. Vi må ha flere av de i metalen. Christine Davis har en flott vokal når hun fronter Christian Mistress fra staten Washington i USA. Hun minner litt om en rocka utgave av Ida Maria i uttrykket, men der stopper jeg sammenligningen. For Christian Mistress er langt hardere enn Ida Maria. På Possession gjør Christian Mistress god gammeldags tungrock, og det gjør de på strålende vis. Nok et band som spiller retro-metal, men som får retro til å høres svært bra ut. Det er nesten så jeg må sjekke kalenderen og se om vi er i 1979. Sjekk den meget tøffe låten Pentagram & Crucifix under.

Imperial State Electric-Pop War (Sound Pollution)

Med sin andre fulle plate med Imperial State Electric etter at Nicke Andersson la ned The Hellacopters viser han igjen teft for å lage god rock. Imperial State Electric er mer basert rundt Anderssons hang til klassisk rock og blues enn det The Hellacopters var, men det er ikke mulig å høre på bandet uten å få flashbacks til det som en gang var. Imperial State Electric er streitere, mykere og litt kjedeligere enn The Hellacopters, men på sitt beste i singelen Sheltered In The Sand, eller i godlåten Narrow Line, presterer Nicke Andersson noe av det bedre i sin lange karriere. Ikke full pott til resten av platen, men full pott til både albumcover og det faktum at Nicke slett ikke gir opp rocken. Bare det å høre stemmen hans på nye album gjør livet litt bedre. Narrow Line under. Rock slik rock skal være.

Imperial State Electric – Pop War – 02 – NARROW LINE

Borknagar-Urd (Century Media)

Jeg strekker hendene i været og medgir at jeg aldri helt har vært en fan av Borknagar. Om jeg skal dømme etter bandets nye plate har jeg enten gjort en gedigen tabbe, eller så har bandet plutselig blitt veldig gode. Jeg tror vel mest på det første. Urd er uansett en meget sterk utgivelse fra Borknagar. En dose ekstremt og en dose proggete gjør Urd til en svært lyttevennlig miks av det beste fra begge verdener. Sammenligningen med det siste Enslaved har gitt ut er kanskje ikke helt fair, men i uttrykk ligger ikke bandene langt fra hverandre, selv om Borknagar har mer clean vokal enn Enslaved. Intet mindre enn en gledelig overraskelse. Jeg liker overraskelser. Og jeg lover å gå i platesamlingen for å finne frem gamle Borknagar-plater. Jeg vet at de er der et sted. Sjekk låten Roots under.

02__Borknagar_-_Roots

Orchid-Capricorn (Church Within Records, utgitt 2011)

Dette er ikke en ny plate, men det er en musikalsk gullgruve som har gått mye på spilleren min de siste ukene. For etter at jeg så videoen til tittelkuttet var jeg solgt, og bestilte albumet tvert. Orchid er fra San Francisco og spiller klassisk heavy metal med lange blikk tilbake til de første Black Sabbath-utgivelsene. Men jeg er en sucker for retro-metal, og Orchid er blant de flinkeste nye elevene i kullet. Tung og deilig heavy med store riff og enda større hjerte. Ikke nyskapende og overraskende, men enormt givende rent musikalsk likevel. En ekstra bonus var at albumcoveret var like bra som innholdet, med utbrettsbilde og det hele. Herlig! Sjekk for all del Orchid via Reverbnation, og se den herlige videoen under.

Orango-Colonial Militia Vol. 1

Oslo-baserte Orango spiller ikke veldig hard rock, men med gitarene trygt plantet mellom Big Bang og Cato Salsa Experience et sted hiver jeg dem likevel inn i denne spalten denne måneden. Det er nok ikke alt på Orangos nye plate som vil glede hardrockeren i deg, men når bandet til tider skrur til 11, og lar alle hemninger fare, da er de sannelig gode. Klassisk rock for bilen. Overhodet ingenting galt i det. Litt usikker på de mer rolige låtene på platen, dog. Det kalles visstnok dynamikk, men er også ofte litt kjedelig. Sjekk video til låten Blue Suit under.

Tulus-Olm Og Bitter (Tabu)

Tulus er her igjen med sin kalde, men samtidig ganske fengende black metal. Tulus går ikke unna i et rasende tempo hele veien, og vokalen er ei heller gjemt bakerst i lydbildet. Dermed kan Tulus også passe tilhørere som ikke er dypt inne i black metal-sjangeren. Tekstmessig handler det dog om mørke og kulde i sjelen, noe som helt klart kler den halvmørke musikken. Tulus er ikke veldig ekstreme, og det passer meg godt. Men så spørs det hva puristene sier da…

Blood On Wheels-Blood On Wheels

Fakta-o-rama først. Blood On Wheels er et band sammensatt av medlemmer som tidligere har spilt (og spiller?) i fine trønderorkester som Cadillac, Moving Oos og Nullskattesnylterne. Første låt fra platen, kombinert med et solid presseskriv, fikk meg virkelig til å glede meg til debutplaten. Og åpningen med de strålende rockerne Captain Tonga, Chemical High og Cut From Stone får kroppen til å vugge som en gammel MC5-plate. For det handler om musikk med en klassisk garasjerock-feeling dette. Blandet med litt classic rock i tradisjonen til Kiss. Men så flater det hele litt ut. Blood On Wheels klarer ikke å holde på oppmerksomheten fullt ut. Sangene glir litt inn i hverandre, og det er jo trist når en har et par killer-låter på lager. Småskuffende, men definitivt rock med et solid potensiale for glede.

Anti-Flag-The General Strike (SideOneDummy)

De politiske pop-punkerne i Anti-Flag er tilbake med en ny stabel med sanger om livet i USA. Og som alltid sparkes det alle veier, men bare oppover, når Anti-Flag leverer nye låter. Det er enkelt å avfeie Anti-Flag som slogan-skrikende oppviglere, men hører man etter på både låter og tekster leverer nok en gang Justin Sane gode ting på begge fronter. Liker du poppete punk som også har en mening, så er det bedre å høre på Anti-Flag enn på Green Day. Både musikalsk og tekstmessig. Ikke det at Green Day er dårlig. De er bare ikke så bra som Anti-Flag….

Shadowmind fra Stavanger dukket opp fra intet i fjor høst, og nå gir bandet ut sin debutplate. En plate som er så enormt bra at du bare må REAGERE. Sjekk musikk og finn ut mer om bandet via vårt intervju med dem.

Shadowmind slipper i dag platen World Gone Mad som er årets største overraskelse innen norsk metal så langt. En perfekt blanding av det harde og det myke. Sikkert for myk for de hardeste av de harde der ute, men perfekt for de som synes at In Flames anno 2012 er the shit. Sjekk ut Shadowmind på Urørt, kjøp eventuelt låter på Bandcamp, og lytt til den svært gode låten Chaos, mens du leser vårt lille intervju med gitarist Tore Fagerheim.

Shadowmind-Chaos

Det er ikke så lenge siden vi hørte om dere for første gang, etter tips fra Tommy Svela fra Purified In Blood. Kan dere kjapt ta oss gjennom historien til bandet?

Bandet ble opprettet tidlig i 2011 etter at Repent gikk i oppløsning. Vokalisten og bassisten startet Deathbed Reunion, mens gitaristene og trommisen oppretta Shadowmind. Etter den tid har besetningen endret seg noe, og det er kun meg igjen fra Repent. Vi fikk inn en russisk trommis med navn Vadim Chernyshov, Alexander Soares Varhaug grep mikrofonen, Thomas Nesse tok seg av rytmegitar og Palmer Møller Hegre plukket opp bassen igjen. Så ble det mye frem og tilbake, med utkast til diverse sanger som gikk litt hit og litt dit.

I utgangspunktet skulle musikken være mye mer progga, bære preg av teknisk dødsmetall og slike saker, men så dukket det opp et par sanger med mer kommersielt og fengende preg, noe som vi fort fant ut var rette veien å gå. Helt siden starten har det hersket en Do It Yourself-feeling i bandet. Vi spilte inn, mikset og mastret vår første demo helt selv. Etter demoslippet ble vi kontaktet av Apeiron Restraint, som ville ha oss med på sin Insurgency Tour. Da fikk vi spredt budskapet til Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo og Lillehammer i løpet av august 2011. En pangstart for bandet med andre ord, da positive kritikker haglet hele veien, og forsåvidt fortsatt gjør det. Etter turneen gikk vi i innspillingsmodus igjen, og er nå endelig ferdige med debutalbumet World Gone Mad, som vi også har produsert helt selv.

Etter min mening makter dere det få andre i Norge får til, nemlig blandingen mellom det harde og det melodiøse. Litt der In Flames bor for tiden. Hvor viktig er melodi og refreng for dere?

Balansen mellom melodi og brutalitet er nettopp det som har stått i sentrum helt siden vi staket ut kursen for vår sound. Melodiene og refrengene er alfa omega for at musikken vår skal lykkes, og vi legger ned mye arbeid i å få alt så musikalsk som mulig. Samtidig som vi så klart må passe på å ikke gå for langt over på den myke siden. På sett og vis er noen av låtene et moderne og brutalt svar på 80-tallets monsterballader.

Standardspørsmål som likevel alltid er interessant; hvor henter Shadowmind musikalsk inspirasjon?

Inspirasjon hentes mye fra Parkway Drive, Before The Dawn, Insomnium, Dark Tranquillity, The Sorrow, Killswitch Engage, In Flames, Necrophagist og Arch Enemy. Man kan sikkert nevne mange flere, men det er i all hovedsak disse bandene som påvirker oss mest.

Det er tidlig i karrieren deres, men ting begynner så smått å skje. Hvordan er den følelsen av at folk begynner å oppdage bandet?

Det er jo utrolig gøy at folk setter pris på musikken vår, og spesielt det at P3 promoterer oss såpass. Motivasjonen øker for hver gang noe nytt skjer, og oppturene har kommet på løpende bånd siden oppstarten.

Har dere noe mål og plan for hva som skal skje med Shadowmind fremover?

Vi fisker hele tiden etter platekontrakt og management som kan hjelpe oss med å nå målene våre. Drømmen er å få slengt oss på flere band på turne. Besetningen har vi ikke tenkt å endre på, og vår musikalske integritet skal holdes. Vi kommer ikke til å selge oss ut, og skal opprettholde en naturlig utvikling og modning av musikken vår. Så skal vi etter planen gi ut en single eller tre til sommeren, bare så vi holder jernet varmt. Ny fullengder kommer kanskje en gang i årsskiftet 2012/2013. Vi har massevis av nytt materiale allerede.

Konkrete Shadowmind-planer for 2012?

I løpet av 2012 skal vi den 24. mars headline Fight For Glory i Arendal, vi skal spille i finalen på Wacken Metal Battle 14. april i Trondheim, og vi skal spille to dager på Brynerocken 2012 i august. Ellers leter vi for øyeblikket etter band og venues til noen østlandskonserter i sommerferien, da vi ønsker å dra ut på en liten turne igjen. Utenom dette skal vi naturligvis jobbe hardt med skrive nye låter og stadig forbedre liveshowet.

Vi har tidligere skrevet og snakket mye om den nye Rogalands-bølgen i Pyro. Overthrow, Konsortium, Jagged Vision, Deathbed Reunion, dere og flere har tatt opp arven etter Purified In Blood og Kvelertak på en flott måte. Hva er det med Rogaland og metal for tiden?

Olje i drikkevannet. Vi har egentlig like vanskelig for å forstå dette som alle andre. Hadde vi bodd i Troms hadde vi fortsatt skrevet den samme musikken og dannet det samme bandet. Om det er noe med skarre-r-en som minner om growling eller hva det er, er jammen ikke godt å vite. Uansett er det jo ikke dumt å befinne oss midt i det som ser ut til å være Norges metalhovedstad.

Shadowmind har ikke platekontrakt, og gir dermed ut debuten sin selv. Fysiske eksemplar av World Gone Mad derfor handles via bandets konserter eller via bandet selv. Sjekk videoen til låten Infected under.

En hel del ny norsk metal venter på deg. Pyro har igjen forsøkt å kåre de aller beste nye bandene her hjemme.

En gang i året ser vi tilbake på de helt nye norske bandene vi har blitt mest begeistret for gjennom de siste elleve månedene, og så gir vi deg en enkel og grei oversikt over det hele. Som vanlig har vi sikkert glemt noen band, mens andre artister helt har glemt å sende oss demoer eller album.

Sjekk fjorårets kåring her og 2009 her.

Her er listen for i år, og den er endelig. Here goes:

Djevel:

Har vel blitt et Oslo-band, men innehar også medlemmer fra Stavanger (Erlend fra Kvelertak). Uansett har Djevel laget et av årets norske album med Dødssanger. Bekmørk black metal med akkurat nok melodi til at det både blir kaldt, men også styggvakkert. Djevel er vel mer av et studio-prosjekt enn et turnerende band, men debuten viser vei mot noe som kan bli stort på den mørke siden av spandex-grensen. Du kan lese et intervju med Djevel hos MetalNorge, og så kan du lytte intenst til Påkallelsen under.

Djevel-Påkallelsen

Devil

Gamlekarene i Devil kom som en overraskelse i vår med ep-en Magister Mundi XUM, og ga like greit ut albumet Time To Repent på sensommeren. Sjanger? Norsk doom, eller vintage metal om du vil, fra Akershus. Devil har allerede fått bra med oppmerksomhet ute i verden, og er virkelig en skatt du bør rote litt rundt i når du har tid og lyst. Sjekk mer om Devil her, og hør monster-låten Time To Repent under.

Devil-Time To Repent

Disruin

Ung og svært krakilsk metal fra Sørum. Med inspirasjon moderne metal som Purified In Blood og Lamb Of God renser Disruin øregangene for voks med sin bastante musikk. Vi oppdaget bandet gjennom Urørt-siden deres, og siden har Continental Plague vært en favoritt. Sjekk låten under.

Disruin-Continental Plague

Bulk

Bulk er kanskje et litt rart bandnavn, men det er uansett et navn vi har hørt snakk om ganske lenge. Bulk har nemlig holdt på siden 2004, men først i år kom debutplaten Guardian. Men den som venter lenge, og så videre. Bulk spiller stoner-rock og metal blandet i en smørje av energi (selv kaller de det bulldoser-rock), og har med tittelkuttet laget en av årets bedre låter. Sjekk sangen under, og besøk Bulk via den litt utdaterte Urørt-siden deres.

Bulk-Guardian

(foto: Ole Ekker)

Scornful

Snasen metal fra Namsos, nå Trondheim, som nettopp slapp debut-epen Waiting. De nevner Converge, Gojira og Insense som inspirasjon via sine sider på Urørt, og det harmonerer fint med musikken de presenterer. Lovende? Javisst. Hør låten Basic under eller se videoen til Black Clouds under der igjen.

Scornful-Basic

Maladronia Institute

Det er mye spennende som skjer i Trondheim for tiden, men et av bandene som det ikke blir snakket nok om er Maladronia Institute. Ikke så harde og brutale som mange av de andre bandene på denne listen, men desto mer følelsesladet. Vi kaller det proggifisert hardrock mens vi vugger med til den svært gode låten You Don’t See The Woman som du kan høre under. Mini-albumet Somewhere Else kom i februar, og fenger oss fremdeles. Sjekk Maladronia Institutes sider på Urørt.

Maladronia Institute-You Don’t See The Woman

No Dawn

Vi holder oss i midten av Norge, og beginner oss akkurat nå i Steinkjer. Der finner vi bandet No Dawn som ikke sparer på riffene eller angrepene. Her er det både frontal-angrep og bakholds-angrep når det kommer til pur hardhet. No Dawn har egne sider på det store internettet, og du kan også både høre låten Death In Solitude og se video av bandet under her.  Alt vi finner for deg.

No Dawn-Death In Solitude

Corsair

So heavy… Pyro elsker band med inspirasjon fra stoner-rocken, og Corsair ligger definitivt akkurat der. Med landets største gitarer kjører de over deg med en firehjulstrekker på veien fra Hedmarken til Oslo der de holder til nå. Corsair ga ut den meget pene ep-en No Dawn Of Man i vår, og inntar en helt naturlig plass på listen vår i år. Sjekk den deilige rocken via Urørt eller hør tittelsporet under her.

Corsair-No Dawn Of Man

Springskalle

Tøft navn. Og ganske så tøff rock i krysningen mellom metal og grunge. Lokalisert i Fredrikstad/Råde, men ikke så lett å finne informasjon om siden jeg ikke kommer inn på Myspace for tiden, og jeg heller ikke er på Facebook. Nuvel. Gi låten Adam And Evil en fair sjanse under.

Springskalle-Adam And Evil

Okular

Rett og slett litt usikker på hvor Okular kommer fra i landet vårt, men det kan være det samme, for bandets tekniske dødsmetal er virkelig noe å få med seg. Jeg antar at albumet Probiotic er debuten, og herfra bør det bare gå strake veien oppover på karriærestigen. Hør låten Flowers Uncared For under, og vi antar at du blir imponert.

Okular-Flowers Uncared For

Aristillus

Mykere enn hardcore, men med inspirasjon derfra. Hardere enn indie, men med nikk til sjangeren. Hva blir det? Indiehardcore selvsagt. Men la ikke slike merkelapper skremme deg fra å sjekke ut Aristillus, som like gjerne kunne vært på denne listen i fjor. For de var like lovende da, men i år har de endelig fått ut debutplaten sin Devoured Trees & Crystal Skies, og det er på høy tid vi premierer dem med en høyst fortjent plass blant de mest lovende bandene i Norge i 2011. Sjekk Aristillus på Urørt, og hør den meget stilfulle låten Circles under.

Aristillus-Circles

Andre svært lovende band som ikke kom med i radiosendingen, men som absolutt bør nevnes her:

Livstid

Oppviglersk crust-grind-punk (eller bare finn på noe selv) fra Bergen city. Kaotisk og deilig og forvirrende og kritisk. Klarer ikke å forklare. Du må høre selv. Livstid finnes på Urørt, og så peiser vi ut låten Ei Jævla Tragedie under her.

Livstid-Ei Jævla Tragedie

The Good The Bad And The Zugly

The Good The Bad And The Zugly er Oslo-punks av den gamle 90-talls-skolen, og inneholder medlemmer som har slitt skoene sine i band som Mensen, Hellride, Datsuns, Abusers og Wonderfools. Jeg aner ikke hvor seriøst bandet er, men debut singelen som nyss kom på vinyl er høyst sjarmerende. Hør låtene deres via Urørt, eller sjekk ut Sitter Fast I Hælvete fra singelen under.

The Good The Bad And The Zugly-Sitter Fast I Hælvete

Blodspor

Fra Oslo og delvis Hammerfest finner du noe av det mest hardtslående fra Norge i år. Debuten til Blodspor heter Laughing Through The Violence og er en samling av låter i krysningen mellom hardcore og metal som kan knuse de tykkeste benene i kroppen din. Ser du blodspor i snøen så sjekk om ørene dine blør. Blodspor finner du på Urørt, og så hører du Mental Hibernation under.

Blodspor-Mental Hibernation

Rogaland represent:

Vi kjørte for to uker siden en Rogaland-spesial på radioen, og noen av bandene vi var innom der skal selvsagt også med på denne listen. Meeeeget lovende takter fra alle disse rogalendingene i løpet av året:

The Konsortium

Maskerte og mystiske herrer som visstnok er ganske meritterte innen metal-gamet. Uansett har de laget et av årets beste norske metal-album med debuten sin som også heter Konsortium. Fengende black metal som ikke mister noe av sin mystikk selv om man kan trampe takten og nesten synge med… Hør Under The Black Flag under.

The Konsortium-Under The Black Flag

Jagged Vision

Ut av intet (eller egentlig Hommesåk/Stavanger) kom plutselig Jagged Vision med debut-ep. Flasket opp på Kvelertak og Purified In Blood, inspirert av stoner-rock og 90-talls hardcore, og med en ungdommelig villskap som vi elsker. Sjekk ep-en som heter Jagged Vision, og besøk bandet via deres sider på Urørt, og gi låten Thrasher en lytt under.

Jagged Vision-Thrasher

Deathbed Reunion

Frisk hardcore fra Sandnes/Stavanger med nok melodiøse elementer til at mange kan bli glade i dette svært lovende orkesteret. Ikke for hardt, ikke for mykt. Perfekt for Øya-festivalen. Perfekt for deg. Sjekk Deathbed Reunion via Urørt-sidene deres, og se og hør for all del fine Part IV The Serious Part under. Video og greier.

Shadowmind

Deathbed Reunion er ikke de eneste som har video. Det har også Shadowmind. Som er akkurat like lovende og akkurat like mye rogalendinger. Shadowmind spiller dog metal. Tung og flott metal. Shadowmind jobber akkurat nå med sin første plate, og de låtene vi har hørt så langt lover så bra at det kribler. Du kan sjekke mye mer fra Shadowmind på , og så kan du se den fine videoen de har laget til låten Rebirth under.

Hør ny norsk metal her.

Shadowmind er et av mange nye band fra Rogaland som overbeviser for tiden. Det brygger nok opp mot en Rogaland-spesial på Pyro ganske snart. Nå slipper Shadowmind ny låt løs på oss. Sangen heter Infected, er både tung og hard, og du hører den enkelt og greit her:

Shadowmind-Infected

(The Konsortium, mystiske)

Rogaland fiser ut det ene strålende metalbandet etter det andre. Vi tok en prat med en av gamlegutta for å få vite hvorfor.

Tommy Svela fra Purified In Blood tipset oss her om dagen om Shadowmind fra Jæren. Og takk for det. For dette låter bra og ikke minst ser videoen svært bra ut også. Nok et lysglimt fra Rogaland, som virkelig fostrer mange bra metal-band for tiden.