Norgesvennene Mastodon på Sentrum Scene midt i julestria? Det er bare å legge pakker, julegløgg og Jesus til sides, her skal det rockes i Leviathans navn! Vi var på konsert på tirsdag, her er en liten rapport fra en svett, vakker og intens affære sammen med 1800 andre dudes og dudettes.

1. Altså: For et band. Mastodon er den perfekte kraftkvartett, med fire briljante musikanter som bobler over av fete riff, overraskende arrangementer og de vakreste melodier. Rock og metal, prog og bråk i skjønn forening. Tenk bare en låt som åpneren Tread Lightly, som ofte kommer i skyggen av de mer profilerte Once More Round The Sun-låtene, men som i en eller annen variant kunne åpnet et hvilket som helst klassisk metalalbum fra de seneste 30 årene. For meg er disse fem minuttene så knusende, majestetiske og livsbejaende at det oppsummerer alt jeg elsker med metal. Brent Hinds flerrer ut sin blanding av åpne riff og soloaktige melodier, Troy Sanders kjører bredbent hulemannposering og massiv bassing, Bill Kelliher er gitarprofessor på siden, og Brann Dailor synger som en engel og trommer som en besatt perfeksjonist.

2. Det kler Mastodon å kjøre kompromissløst gjennom setlisten. Fra starten med Tread Lightly til en knusende avslutning med Blood & Thunder kom de seg gjennom 18 låter på drøyt 75 minutter, med andre ord ikke mye tid til snikksnakk. Når én låt slutter, telles det opp til neste, og det er få band som gir deg følelsen av å være i tørketrommelen på samme måte. Som konsertnabo Herkules sa: “dette bandet gjør jo ikke feil”.

3. The Motherload er bandets største hit per dags dato, men det var High Road som ga den store, vuggende allsangen. Snakk om monsterriff og knyttnevene-i-været refreng. Den fungerte faktisk akkurat slik på festivaler i sommer også, snakk om samlende låt å ha i arsenalet.

4. High Road var kanskje det allsangvennlige høydepunktet, men om man skal peke på enkeltlåter på konserten er det andre låter fra Once More Round The Sun som skiller seg ut. Kanskje fordi jeg har hørt Blood & Thunder og Crystal Skull live så mange ganger, og det låter så friskt og flott med Aunt Lisa og Chimes At Midnight live fra en scene. Uansett stor highfive til Mastodon for å kjøre hele ni spor fra Once More Round The Sun.

5. Sentrum Scene er på mange måter en kul scene med galleri og amfifeeling som gjør at mange ser bra, men de må snart få gjort noe med de håpløse trappene. Salen er bygget for at det skal stå bord på de forskjellige nivåene, men når det er fullt hus er det håpløst å bevege seg til/fra bar eller toalett. For oss som liker å stå fremme på siden er det sjukt irriterende å pløye seg gjennom alle som plasserer seg i trappene, og for de som står i trappene er vi de mest plagsomme folkene på planeten. Før pleide det gå greit, men de siste gangene (Steel Panther, f.eks) har det vært knuffing og dårlig stemning. Er det fordi alt skjegget til Mastodon-fansen tar så mye plass? Har hipsterpølsene på Wurst eller burgeren på Illegal feitet opp metalfansen så mye at det blir færre ledige kvadratmeter å boltre seg på? Gi meg uansett utsolgt Rockefeller når som helst.

Takk til Klungtveit for bilde.

Parkway Drive i Oslo. Moshpit, allsang og stor kos.

På tirsdag var det endelig konsert med Parkway Drive i Oslo igjen, etter vårens feiende flotte konsert på John Dee. Jeg var opptatt på andre siden av byen med å lage tidenes siste Lydverket-sending, men kompis Ole Johan Nedrelid rakk innom konserten. Her er en liten rapport fra ham:

Etter den elleville og totalt utsolgte konserten på John Dee i April var det på tide å se Parkway Drive for andre gang i år. Bandet har eksistert i 10 år, og spesielt de siste par årene har de bygget seg opp en solid mengde fans i Norge. Når de nå er tilbake et halvt år sendere så er det i et større format på Sentrum Scene og med det ferske albumet ”Atlas” i bagasjen. Jeg ankom lokalet rett før Parkway Drive skulle på scenen. Tidligere hadde Structures, The World Alive og Emmure gjort jobben som support for kveldens hovedattraksjon.

Konserten åpner med tonene fra Sparks og stemningen på gulvet stiger, fra Sparks går bandet rett inn i Old Ghost/New Regrets. Lyden sitter fra første stund, og bandet låter energisk og tight. Etter Atlas åpningen tar bandet et par hits fra det kritikerroste albumet Deep Blue (2010); Sleepwalker og Karma før de kjører i gang stadionanthemet Wild Eyes. Det er en fin kombinasjon mellom gammelt og nytt materiale som gjør at stemningen holder seg på solid highfive-nivå hele konserten.

Selv om låtene fra Atlas kun er en måned gamle så er det full allsang i salen, og for hver gang vokalist Winston stopper opp tar publikum neste strofe på strak arm. Rett og slett imponerende respons og samspill mellom band og publikum. Etter Dark Days er det taktfast roping på Swing, og bandet virker positivt overasket og nesten litt satt ut en liten stund der. Heldigvis lytter de til sine fans og det blir komplett galehus når swing, swing, swing runger over Sentrum Scene. Jeg var strategisk plassert rett ovenfor parketten og kan registrere circle pits, og vill baris-moshing på gulvet. Enormt fett.

Måtte dra før ekstranummerene, men regner med at det var et utslitt publikum med hese stemmer som vandret fornøyde ut av lokalet denne kvelden etter en solid dose metalcore, kule riff og breakdowns. Oppskriften på suksess.

I vår spilte de på John Dee. Nå er Parkway Drive oppgradert til svære Sentrum Scene. Vi pratet litt med vokalist Winston, og du kan vinne billetter.

Parkway Drive fra Australia er et av de råeste bandene i metalverden akkurat nå. Helt sant. Jeg så dem live på John Dee i vår en gang, og det var totalt hakeslepp, bakoversveis, tenna i tapeten, moshpitesque og så videre. Sjekk bare denne rapporten om MAGISK MOSHPIT PÅ JOHN DEE.

Siden den gang har de gitt ut killerplaten Atlas, som er fylt til randen av breakdowns, fete refrenger, tighta riffs og digg vokal.

På tirsdag er Parkway Drive tilbake i Oslo (sammen med Emmure, The Word Alive og Emmure, vinn GRATISbilletter her!), men nå på svære Sentrum Scene. I den anledning mailet vi litt med vokalist Winston om forventninger og breakdowns og  vær og vind og surf.

Hey guys! Saw you at John Dee this spring, it was 100% awesome.  This time you’re playing for a much bigger audience at Sentrum, what are your expections for the show?
– The last show was awesome, so you guys have a lot to live up to hahaha, the pressure is on Oslo to deliver a crazy show, we are just the soundtrack!

How has the shows been so far on the tour?
– Amazing!!! So far the reaction has been so much bigger than we could ever have expected. I think i’m going deaf from people singing along so loud.

When you heard the breakdown in Swing – with the “mooooootherfuckeerr!!” part – for the first time from the studio speakers, mixed and mastered,  what was your initial reaction?
– My first reaction was fear for anyone in the pit when that breakdown drops.

My favorites from the album right now are Swing, Wild Eyes and Dark Days. Which songs are your favorites to play live?
– So far we are only playing a small selection, but Swing, Dark Days and Blue and the Grey are my favourites. The crowd react differently to all of them and i love them all for different reasons.

A friend of mine texted me after he heard “Wild Eyes”, and said “wow, what an epic Iron Maiden-esque singalong”, agree/disagree?
– Agree, although less Iron Maiden, more football match.

Any message/warning/welcome to your Norwegian friends before the show
on Tuesday?
– Bring it!

Point break or beach break?
– Beach break if we are talking about actual waves, Point Break if we are talking about movies, 50 year storm, Bells beach, Johnny Utah.

Så hvordan ble kvelden? La oss oppsummere.

— Supportbandene leverte. Hardcorepolitiet, representert ved overinspektør Cato fra Platekompaniet, har snakket mye og varmt om Touché Amore, og de innfridde. Litt rufsete, sjelfullt og følelsesladet. Architects begynte litt svakt, med dårlig og kantete lyd på Devil´s Island, før de kom seg inn på rett spor med bangers som Day In/Day Out. Gleder meg til å se dem headline, foreløpig har jeg kun sett Architects på festival og som support.

— Rise Against har seriøst stadionpotensial. Refrengene er storslagne på Springsteen-nivå, Tim McIlrath er en utrolig sjarmerende og kul frontmann, og bandet er så proft og fett at det er en fryd å se/høre på dem.

— Åpningen med Survivor Guilt rett over i Ready To Fall fungerte. Survivor Guilt er kanskje ikke deres mest kjente låt, men når Ready To Fall slår inn faller alle brikkene på plass. Synes det er underlig at ikke låten Architects fra Endgame-platen åpner ballet, generelt veldig rart at de ikke spiller den på konserten, eller hva? Kanskje fordi de stjal refrenget Against Me, hhmmm.

— Uansett. Tim Mcilrath er som sagt en strålende frontmann, både fordi han synger så bra og intenst, men også fordi han skriver enkle, slagordsorienterte tekster som enkeltheten til tross aldri føles banale. Katrina-låten Help Is On The Way eller antihomofobi-anthemet Make It Stop er rørende låter om viktige ting, og McIlrath har følelsene hengende utenpå skjorten.

— Det akustiske settet var også feiende flott. Swing Life Away og Audience Of One er jo helt vilt gode låter (sorry at jeg ropte på Free Bird midt i Swing Life Away, ble så revet med), og de blir enda flottere når de strippes helt ned. Vakkert.

— Satelite har seilet opp som en favoritt fra Endgame, og den var også et høydepunkt på Sentrum. Når breakdownet kommer og McIlrath synger den nydelige teksten om rein kjærleik, er det ren melodisk perfeksjon fram mot “we have the rest of our lives” løfter låten inn i evigheten.

— Og så har vi Prayer Of The Refugee da, en av mange låter som gjør at man bare vil stå på toppen av et fjel og rope om hvor urettferdig verden er.

— Bra publikum! Enormt imponerende å se at det er nesten fullt når første band går på scenen kl 2030 og det er over to timer til headlineren går på. God stemning og allsang hele veien gjennom, selv om Cato mente det var litt for dårlige forhold for crowdsurfing.

…var du på konserten? Vil gjerne høre din mening. hva var høydepunkter

Og det er akkurat slik jeg liker Rise Against. Ikke noe fjasete kunstpreik eller smygende symbolikk, bare rett på sak. Selvsagt med et monsterrefreng i bunnen, og Tom McIlrath som verdens beste pophardcore-vokalist i front der.

Mandag 21. november: Trondheim, Byscenen
Tirsdag 22. november: Bergen, USF Verftet
Onsdag 23. november: Stavanger, Folken
Fredag 25. november: Oslo, Sentrum Scene

Les oppsummering av Clutch på Sentrum Scene i november 2009

Forvent mye Clutch-stoff på Pyro fremover. Myyyyyye.

Gleder du deg? Hva håper du de skal spille? Hvor mange gigs skal du se? Fortell i kommentarfeltet.

Clutch med Ryan Dunn (R.I.P.)

“Murder at your every foot steps, a child toy’s sudden death”. Min favorittlåt med Slayer akkurat nå. To dager igjen, herre jemini.

Ikke ulikt slik Jon Skjebstad gjorde for en uke siden, men likevel litt ulikt. Du skjønner når du leser begge. Det kan uansett ikke bli nok prat om blod når Slayer er i fokus.

Nok snikksnakk. Her er Torgrim Øyres Topp 5:

Fem blodige Slayer-låter.

1. Raining Blood fra Reign In Blood
– Kanskje det minst spennende valget man kan gjøre når man skal trekke frem Slayer-låter, men det at det er så opplagt, underbygger selvfølgelig konklusjonen med at det er verdens beste thrash-låt. Det ville vært fjollete å sette den lenger ned på lista for å gjøre seg ”interessant”. Også regner det blod mot slutten – mer ekte blir det ikke.

2. Bloodline fra God Hates Us All
– God Hates Us All er et ekstremt undervurdert album – faktisk en av mine favoritter og definitivt den beste post-Seasons In The Abyss-skiva. Denne lumske knugeren av en låt er med på klokke inn toppkarakteren.

3. Blood Red fra Seasons In The Abyss
– Seasons in the Abyss er en glimrende karriereoppsummerende plate på det tidspunktet i Slayer-sagaen. Plata har litt av alt, og Blood Red hører med til noe av det mest groovy Slayer til da hadde begitt seg inn på.

4.  Spill The Blood  fra South Of Heaven
– En klassisk Slayer-stomper med en Tom Araya på sitt mest demoniske og fandenivoldske. Det er ingenting som slår dualiteten i verdens hviteste smil og tekstlinjer som ”Spill your blood, let it run on to me, Take my hand and let go of your life.”

5.  World Painted Blood fra World Painted Blood
– Jeg var ikke überbegeistret for denne i starten, men den har vokst noen hakk. Tittelkuttet hardcorehissig Slayer på sitt beste og beviser mest av alt at det fortsatt er mye temperament igjen i de rundt 50 år gamle skrottene.

Søndag kveld og vi går straks inn i uken som skal lede oss til konsert med Slayer og Megadeth lørdag og søndag. Nyt videoen til Seasons In The Abyss mens vi venter på mandagen.

Slayer har stått for enorme blodutgytelser opp igjennom årene, og det gjelder ikke bare de utallige knuste nesene blant publikum. Pyro-lytter (og postmann i Kristiansand) Jon Skjebstad har samlet de fem viktigste blodtekstene til Slayer for oss. Here we go:

5. Spill The Blood fra South Of Heaven
– Udødelighet venter, kun et lite blodoffer forlanges. I tillegg til sjelen din, selvsagt.
“You’ve spilt the blood, I’ll have your soul.”

4. Blood Red fra Seasons In The Abyss
– Over til knallhard virkelighet. Når fredelige demonstranter møter diktaturets jernhånd blir gatene farget røde. Sjekk utenriksnyhetene for nærmer detaljer.
“You cannot hide the face of death, oppression ruled by bloodshed”

3. Bloodline fra God Hates Us All
– Kerry King & co er snart i 50-årene, mange og harde liveshow har satt sine spor. Bare rimelig at de får drikke blodet ditt for å holde seg unge.
“Bleed your death upon me, let your bloodline feed my youth”

2. Raining Blood fra Reign In Blood
– Du kjenner det på gikta. Det ligger an til nedbør fra helvete. Gamle-Erik er i anmarsj, og et lite hyggelig meterologisk fenomen varsler hans komme.
“The sky is turning red, return to power draws near.”
PS: Trodde du dette bare var fiksjon fra Slayer sin side? Å NEI DA, sjekk denne ville linken.

1. World Painted Blood fra World Painted Blood
– Hele jorden er dekket. Blodigere blir det ikke.(*)
“Signs of disease, rivers red, blood, welcoming your death.
PS: Sjekk hvordan Slayer dekket hele verden med blod.
(*med forbehold om at ingen gir ut “Universe Painted Blood”)

Vil du legge til noe? Kast deg rundt i kommentarfeltet under.

— Superhissig vokal fra Araya.
— Frekk og hatefull tekst fra Kerry King. I praksis er jo dette tittelsporet på God Hates Us All, med et slags refreng som går “God Hates Us All/You know it’s true God hates this place/You know it’s true he hates this race”.
— Overraskelser i arrangementet. Spesielt det siste temaet, hvor vi får  “I reject this fuckin’ race/I despise this fuckin’ place”, kommer litt ut av det blå.
— Kjappe riff, som lekkert går over på glidende akkorder når Dave Lombardo knuser til med doble basstrommer.
— En aldeles klassisk negativ Slayer-tekstlinje i: “I got my own philosophy/I hate everyone equally”.
— Og sist, men ikke minst: platen ble sluppet 11. september 2001. Det finnes ingen band som kan ha slik timing, bortsett fra Slayer. Elsker det.

Guro Juul Andersen står ved roret som sjefredaktør for Metal Hammer Norway, som kommer med sin første utgave i april. Hun er også førstemann/dame ut i vår Topp 5-serie, hvor vi lar forskjellige metalelskere få boltre seg i Slayer og Megadeth.

Juul Andersen trakk kategorien “Beste åpningstekstlinjer fra Slayer”. Først leverte hun vers på vers av Slayer-åpninger, før vi sendte henne tilbake til tegnebordet med beskjeden “ÅPNINGSLINJER”.

Og slik ble det:

Fra Reign In Blood (1986), Postmortem:
“Funeral held for the depression of man”

Fra Hell Awaits (1985), tittelsporet Hell Awaits:
“Existing on damnation’s edge”

Vi må gå tilbake til Show No Mercy (1983) og låta Face The Slayer:
“A misty night, a perfect night”

Fra Hell Awaits (1985), Hardening Of The Arteries:
“Fear runs wild in the veins of the world”

Fra Reign in Blood (1986), Angel of Death:
“Auschwitz, the meaning of pain”

Er du enig med Metal Hammer-redaktørens sirlige utvalgte åpningslinjer? Fortell om dine favoritter i kommentarfeltet under.

Vår fotografkompis Sebastian Ludvigsen fant nemlig en link til en hel Megadeth-konsert. Og ikke en hvilken som helst konsert. Dette er nemlig den legendariske konserten Megadeth holdt på Sentrum Scene i 1992, og om jeg ikke har feil var det med selveste Pantera som support?

Dersom noen av dere var på denne konserten, tar vi gjerne imot en liten konsertrapport i kommentarfeltet. Pyro har hørt mye snakk om denne konserten, men var der aldri selv.