Klar for litt mer av kranglefanten Sebastian Bach? Han er veldig snart ute med nytt album kalt Give ‘Em Hell. En liten tekstvideo til Taking Back Tomorrow kan du se over.

Det var nok en gang Sebastian Bach kunne velge og vrake i en lang rekke av flotte kvinner, men jeg er ikke så sikker på at det gjelder i år 2014. Seb har likevel slike damer med i videoen til Temptation fra hans kommende plate Give ‘Em Hell. Han har nok betalt litt for det, dog.

I sommer har ryktene om en gjenforening av Skid Row fått ny varme, etter at Sebastian Bach sa at han var klar for slikt. Men så langt har ikke det skjedd mer offisielt, og Sebastian Bach fortsetter sin ganske fine solokarriere. I sommer spilte Bach blant annet på Rock Fest i Wisconsin, og der ble denne litt småsure fremføringen av As Long As I Got The Music filmet.

Selv om Sebastian Bach ga ut en ok soloplate for noen måneder siden, så var alt så mye bedre da han frontet Skid Row. Ryktene går stadig om en gjenforening av det bandet, og det virker mer og mer som en god idé. Hvertfall når Sebastian gir ut en av sine aller platteste låter som video.

Sebastian Bach sang i Skid Row, og har også etter mye om og men fått i gang solo-karrieren sin. Albumet Kicking & Screaming fra i fjor var slett ikke ille. FuseTV har fått Sebastian til å fortelle litt om sine forskjellige skrik. Som han selvsagt har navn på. Han er da profesjonell.

Klar for en ny utgave av det som befinner seg på stereoen vår? Hæ? Mange store navn. Og noen ukjente.

Vi hører på rock og metal hele tiden her i Pyro HQ, og mye av det vi lytter til spiller vi i vårt ukentlige radioprogram. Men noe må også velges vekk siden vi bare har to timer til rådighet hver uke. Derfor presenterer vi i denne spalten alt det vi har hørt på i det siste, sånn at du får den fullstendige oversikten. Dette har altså vært på stereoen vår siden forrige gang:

Sebastian Bach-Kicking & Screaming

Sebastian Bach har de siste årene vært mer kjent for å være stor i kjeften enn for å lage musikk. Blant annet skrek han at han skulle banke alle black metal-musikere på hele festivalen i hotell-lobbyen på forrige Norway Rock. Synd ikke Grutle fra Enslaved var der akkurat da… Forrige Bach-plate var en helt ok affære, og nå er Sebastian Bach tilbake med nok en ok affære. Eller muligen ok pluss…? Det er alltid fint å høre den skingrende stemmen til Sebastian Bach. Han var tross alt en av de store vokalistene i hardrocken den gangen hardrocken var på sitt kommersielt største.

Kicking & Screaming varierer fra det solide til det grufulle. Fra hardrock, via post-grunge og køntri-pop, til noe som nesten minner om pop-punk. Det meste, utenom låtene som minner om Nickelback, er riktig så bra. Men minnene om de to første Skid Row-platene vil for alltid henge rundt halsen til Sebastian Bach. Heldigvis eller dessverre, alt etter hvordan du ser på det… Kicking & Screaming er ingen skuffelse, men heller ikke en åpenbaring, som Bach gjerne hadde trengt akkurat nå. Albumcoveret trenger vi ikke si så mye om. Det kan du se selv under her. Og så kan du høre Dance On Your Grave også. Bare for å få den rette feelingen.

Sebastian Bach-Dance On Your Grave

Steel Panther-Balls Out

Fra Sebastian Bach til noen som gjør narr av hele scenen han kommer fra, men som gjør det på en herlig og svært morsom måte. Steel Panther er Spinal Tap for den nye generasjonen, og har vel aldri levert et intervju som ikke er hysterisk morsomt. På plate har de også levert så langt, og det er ingenting som tyder på at vitsene og låtene om glamrock-scenen på 80-tallet blir avlegs på en stund. Steel Panthers siste plate inneholder akkurat det du forventer. Herlige og melodiøse hardrock-anthems med ekstremt morsomme tekster. Om du tar vitsen. Handlingen er selvsagt lagt til nakne damer, erigerte peniser og det generelle rockestjerne-livet. Steel Panther er herlige. Og de kan spille. Bare hør i 17 Girls In A Row…. Og les noen ord jeg skrev om bandet i forrige uke her.

Steel Panther-17 Girls In A Row

Junius-Reports From The Threshold Of Death

Junius kommer fra Boston, har holdt det gående i nesten ti år, og spiller svevende og melankolsk hardrock midt i den gaten som Deftones eier. Og det er vanskelig å høre denne platen uten å la tankene fare til nettopp Deftones. Til det er musikken for lik. Junius byr på svært melodiøse låter som fester seg til hjernebarken veldig fort, og om du har alt av band som Deftones og Khoma fra før kan dette være neste steg på rangstigen. Nedover altså. Tøffere albumcover enn Sebastian Bach. Den skal de ha. Junius tok forøvrig over som support for Enslaved på USA-turen etter Ghost, som ikke klarte å søke etter riktige papirer til USA i tide. Lytt til All Shall Float under:

All Shall Float

Blink 182-Neighbourhoods

Som mange vet har vi en soft-spot for pop-punk i Pyro. Og da kanskje spesielt de morsomste og mest fengende av de alle; Blink 182. Som ga seg for noen år siden, laget en hel del små-dårlig musikk hver for seg, og som nå er gjenforent med albumet Neighbourhoods. Og vel har medlemmene blitt litt eldre, og toucher dermed enda litt mer opp mot den emosjonelle rocken, men her er det også en god bunke med super pop-punk for de som tåler ting litt mykt og melodiøst. Blink 182 gir oss både kjappe og rolige låter som alle passer perfekt i bilen en høstdag. Jeg har forsøkt. Gang på gang oppover highwayen kalt Fjøsangerveien i Bergen. Vel trommer Travis Barker vilt og voldsomt her, men Blink 182 er som AC/DC, de gjør det enkle meget bra. Og bare spør hvilken som helst musiker, å gjøre det enkle bra er noe av det vanskeligste…. Den mest rocka låten på platen heter Heart’s All Gone:

Blink 182-Heart’s All Gone

Chickenfoot-3

Andre album ut fra supergruppen Chickenfoot, selv om de altså artig nok har kalt platen 3. Du vet det gjerne fra før, men Chickenfoot er resultatet av det Sammy Hagar (Montrose, Van Halen), Chad Smith (Red Hot Chili Peppers), Michael Anthony (Van Halen) og supergitarist Joe Satriani får til i studio sammen. Chad Smith har vel sluttet i bandet nå som RHCP er på farten igjen, men spiller på albumet. La oss ta album-kunsten først. Coveret til 3 er nemlig pakket inn på en finurlig måte. Selve fronten ser rar ut helt til man tar på seg brillene som ligger inni. Da forandrer coveret seg hvis man blinker med det ene og andre øyet. Moro. I innercoveret ser du bilder av bandet som får en voldsom 3d-effekt med brillene, og vedlagt er også samlekort med bandet som også er i 3d, og som i tillegg inneholder Q&As med bandmedlemmene. Lekkert! Artig at det er gamle rockere i Chickenfoot og ikke Lady Gaga som kommer opp med slikt.

Men så er det musikken da. Som strengt tatt ikke er så enormt mye å skryte av. Vel visste jeg at dette kom til å dreie seg om avbalansert og bluesete hardrock. Men avbalanseringen trengte vel ikke å være sååå fremtredende. Chickenfoot leverer greie nok låter, men 3 tar aldri av, og gir aldri noen form for gåsehud verken her eller der. Spesielt ikke der. Kanskje bortsett fra på låten Three And A Half Letters, som handler om USAs raserte økonomi og personlige skjebner i jobbmarkedet for krigs-veteraner. Intet mindre. Sterke saker. Hør låten under. Pluss også for første låt ut fra platen tidligere i år, Big Foot, en  rakkar av en rocker. Ellers er 3 noe langtekkelig. Synd det. For coveret er enestående. Invester heller i biografien til Sammy Hagar. Og last ned nevnte låter. For de er freidige.

Chickenfoot-Three And A Half Letters

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jane’s Addiction. Hvor skal jeg starte….? Jeg har vært fan siden 80-tallet, og for meg er det stort bare at bandet igjen er funksjonelt. At de også har gitt ut en ganske så strålende plate er nesten for mye av det gode. På sitt beste er The Great Escape Artist helt vanvittig bra, på sitt dårligste er platen ganske så bra. Summert opp blir det svært bra. Svææææært bra. Les mer om hva jeg synes om platen her. Sjekk også låten Underground under.

Jane’s Addiction-Underground

Bulk-Guardian

Bulk er et Oslo-band som jeg har hørt om i lang tid, men som først nå har fått ut debuten sin. Vi snakker åtte låter med fullt metal-trøkk produsert av Sylvia Massey i USA (som snart har produsert alle norske hardrock-band..). Starten med det seks og et halvt minutts lange tittelkuttet minner om like norske Svölk og El Caco med litt moderne Metallica-schwung. Så blir det kortere, hardere og like konsist utover platen. Bulk ligger i et landskap mellom Pantera, thrash og stoner, og er et riktig så fint orkester, viser det seg. Tungt øs fenger alltid her i huset. Guardian har fått mange snurrer på stereoen, og i en så release-tung høst er det et godt tegn. Sjekk det herlige tittelkuttet under.

Bulk-Guardian

Cage Of Torment-Cage Of Torment EP

Cage Of Torment er fra Florø og spiller deathcore. Altså blandingen mellom death metal og hardcore. På et vis… Litt vel enkelt forklart, jeg skjønner det. For det er masse annet blandet inn her også. Det har jo blitt en egen sjanger dette, og jeg er vel ikke den største tilhengeren av den. Cage Of Torment gjør sine saker bra på denne debuten, men villskapen i det musikalske utrykket, med blandingen av beinhard metal, svært dyp growling,  musikalske brudd i form av skriking og galskapslyder, er ikke noe min hjerne helt klarer å absorbere. Kall meg gjerne en idiot, som Bob Hund en gang sang, eller bare sjekk om du liker det selv under her. Låten heter Blood Violence.

Cage Of Torment

Iced Earth-Dystopia

Iced Earth er tilbake med mer melodiøs heavy metal, og ikke minst med ny vokalist. Stu Block sang tidligere i Into Eternity, men steppet inn i Iced Earth etter at Matt Barlow ga seg etter Wacken-konserten tidligere i år. Nå er ikke jeg en som har fulgt Iced Earth tett gjennom karriæren, men bandet har alltid vært der, og det virker som om de alltid har levert klassisk heavy metal av ganske godt kaliber. Så også på Dystopia. Med låter om en grå fremtidsverden presser Iced Earth ut en rekke fengende låter i Priest-gaten. Og det er vel en gate de fleste kan ferdes i uten å bli skremt eller trøtt? Av og til blir det vel rolig og melodiøst, men på sitt beste er Iced Earth svært gledelige for de som liker sin metal tradisjonell. Om Dystopia vil fenge fansen aner jeg ikke, siden jeg ikke er en av dem, men som nysgjerrig utenforstående er dette albumet mer engasjerende enn jeg hadde trodd på forhånd. En av mine favoritter på platen heter Equilibrium. Gi den en sjans under:

07__Iced_Earth_-_Equilibrium

Megadeth-Thirteen

Megadeths nye album har fått lunkne kritikker mange steder, men jeg er nødt til å si meg uenig. Jeg har hatt stor glede av Thirteen så langt. Litt mer punkete fra Dave Mustaine denne gangen, og jeg synes det kler bandet i 2011. Det handler fremdeles om snerrende og kritisk metal, og det fungerer nesten like bra som på den svært sterke Endgame som var forrige plate fra gjengen. Litt opp og ned, men mest opp. Sjekk forresten Asbjørns anmeldelse av platen hos Lydverket. Lunken…. Hør så Black Swan under.

Megadeth-Black Swan

Warbringer-World Torn Asunder

Warbringer spiller old-school thrash der inspirasjonen mest av alt synes å være hentet fra Exodus. Det i seg selv er slett ikke dumt. Men så finnes det så veldig mange nye band som henter inspirasjon fra samme kilden, altså vintage-thrash, at Warbringer, til tross for sin helt fine plate, faller litt gjennom. Så lenge Municipal Waste, Toxic Holocaust, og Evile med flere klarer å presse ut bedre låter enn Warbringer, så er det lett å putte dem et stykke bak i ny-thrash-køen. Ikke dårlig, bare ikke bra nok. Shattered Like Glass hører du uansett her.

02__Warbringer_-_Shattered_Like_Glass

Cute Crash Combo-Olympus Mons

Cute Crash Combo har tilholdssted i Trondheim, og fikk ganske stor oppmerksomhet her hjemme med sin debut i 2007. Blant annet listet P3 en del av låtene deres. Om jeg husker riktig handlet det den gangen om herlig frekk rock med svært lys vokal, og forventningene var faktisk relativt store i heimen da Olympus Mons ble satt i spilleren. Og på sitt beste blir forventningene innfridd. Men problemet er at Cute Crash Combo har gjort så mange stilarter her at det er vanskelig å like alt. Som oftest høres CCC ut som et annet band man kan forkorte, nemlig svenske The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL). For på samme måte som svenskene har de ett bein i den klassiske rocken, men så pøser de også på med Nick Cave-lignende crooning og noe som til tider minner om indiefisert rock. Ganske schizofrent. Hylestemmen er ikke like fremtredende denne gangen, og personlig synes jeg bandet passer best i det klassiske rockelandskapet der låtene har gjenklang av Kiss, AC/DC og Wolfmother. Men det gjelder omtrentlig bare for halvparten av låtene. Litt vel sprikende? That’s what he said… Sjekk den fine Six Ways To Sunday under.

Cute Crash Combo-Six Ways To Sunday

Skeletonwitch-Forever Abomination

Skeletonwitch serverer knallhard metal, som de har gjort helt siden debuten i 2004, og har med denne siste platen virkelig fått mye oppmerksomhet i spesielt den skrevne metal-pressen. Metal Hammer Norway roser blant annet denne platen opp over skyene, og det samme gjelder søstermagasinet i England. Men er egentlig Skeletonwitch sååååå bra? Småcatchy låter, fete riff, en blanding av growle- og skrikende black-metal-inspirert vokal, men jeg gjentar; er egentlig Skeletonwitch såååå bra? Jeg ender på nei. Asbjørn liker dem bedre. Engasjerende, men ikke det mesterverket som mange vil ha deg til å tro. Minner ikke det hele litt om Arch Enemy? Ikke at det er noe drawback, men likevel. Jeg trykker post på sangen Of Ash And Torment, så kan du avgjøre selv.

Of Ash And Torment

Nekromantheon-We’re Rotting

Norske Nekromantheon fra Kolbotn ga i fjor ut en strålende plate kalt Diviniti Of Death, og nå dukker den første demoen deres fra 2007 opp, der du i tillegg får låtene som bandet ga ut på en split-singel med Abigail i 2008. Og dette er saker! Kjapp, brutal og helt nydelig thrashifisert speed-metal med deilig små-råtten lyd som passer perfekt til låtene. Necro-speed? De ti sangene tikker inn i gjennomsnitt på under tre minutter, og det er som å få en pose med bacon i ansiktet. Litt vondt i starten, men så går det opp for deg at du kan føle deg heldig. Tittelkuttet We’re Rotting under.

Nekromantheon-We’re Rotting

Black Tide-Post Mortem

Husker du småguttene i Black Tide? De ga ut en herlig debut i 2008, ble Pyro-favoritter med sin svært fengende rocke-metal, og spilte også på Hove-festivalen samme året. Da var de knapt ute av tenårene, og nå er de tilbake, både eldre og enda mer fengende enn forrige gang. Det handler om små-teknisk og klinisk heavy metal i samme ånd som In Flames og Trivium, men Black Tide er enda mer melodiøse, og jeg faller pladask. Perfekt kjøre-musikk. Perfekt synge-med-i-dusjen-musikk. Mykt som bare det, men ikke vær redd for det myke. Vær positiv. Vær et menneske. Nok en gang Pyro-favoritter. Dritbra. Åpningskuttet Ashes under her.

Black Tide-Ashes

Fairmount-Pulverize

Vi fortsetter mykt. Denne gang norsk mykhet. Fairmount er et Oslo-band som består av folk fra forskjellige verdensdeler, og albumet deres er faktisk kun utgitt i Sør-Amerika (!). Men la ikke det stoppe deg fra å sjekke dem ut om du liker rock. For dette handler definitivt mer om rock enn om heavy metal. Men vi liker rock i Pyro. Den saken er grei. Småtunge riff og gode låter gjør dette til en debut som virkelig overbeviser. For de som har gode følelser for band som Muse og Biffy Clyro kan dette være et lite eventyr. Indie med store gitarer. Fint det. Låten med den voldsomme tittelen Fake Souls And Molotov Coctails hører du under.

Fairmount-Fake Souls And Molotov Coctails

The Answer-Revival

The Answer. De skulle hatt en medalje for å holde den klassiske rocken i live. De Nord-Irske og svært hyggelige karene ga nyss ut sin tredje plate, og ikke stort er forandret fra forrige gang. Trygt og greit det. Det handler om rett-frem rock som kan fenge selv den mest tonedøve. Problemet denne gang, som alle gangene The Answer har gitt ut album, er at de mangler de helt store rocke-anthemene, og at de ikke klarer å holde kvaliteten gjennom hele platen. Revival er slett ikke et steg i feil retning, det er bare ikke et byks i riktig retning. Rival Sons laget en ekstremt bra classic rock-plate tidligere i år, og The Answer klarer ikke helt å følge opp. Den store positive overraskelsen er låten Nowhere Freeway som de gjør sammen med Lynne Jackman fra Saint Jude. En dame med fantastisk stemme. Hør sangen under.

The Answer-Nowhere Freeway

Masse godsaker på vei for heavy-fansen.

August var litt trist for alle som er glad i den harde musikken. Hole In The Sky tok et verdig farvel, og Norway Rock Festival ble også nedlagt (ok, akkurat det skjedde helt tidlig i september…). Men vi må se fremover, og da er det perfekt at denne måneden gir oss et lass med ny og spennende musikk fra Pyro-favoritter på rekke og rad.

Anthrax ga allerede fredag ut sin comeback-plate med Joey Belladonna, som du kan lese masse om her, mens Alice Cooper i dag slipper sin Welcome 2 My Nightmare. Det er da oppfølgeren til klassikeren Welcome To My Nightmare fra midten av 70-tallet, og det vi har hørt av platen så langt er både strålende og forferdelig helt samtidig. La oss håpe at det blir mest av det første… Dream Theater slapp også nylig sin første plate uten trommis Mike Portnoy, og med låter som tikker inn i gjennomsnitt på en 9 minutter skulle prog-fansen være fornøyd. Enda mer prog-metal får vi på fredag når Opeth slipper sin Heritage, der de etter rapportene har tatt steget helt vekk fra metalen og helt inn i prog-landskapet. Sjekk vår metal-lagkamerat Torgrim Øyres anmeldelse av platen i Dagbladet. Neste uke dukker også retro-rockerne i White Wizzard opp med ny tilbakeskuende plate med masse nikk til Iron Maiden, og ikke minst gjør Primus comeback på riller (om du handler riller) med sin Green Naugahyde. Jeg lover at du kommer til å elske Primus-albumet om du elsker Primus fra før. Og det bør du gjøre. Legg til at både Einherjer og Årabrot også gir ut fine plater akkurat nå, så blir den norske metalscenen boostet litt også.

Og så. 23. september. Da blir det eksplosjon. For da kommer alles favoritter i Mastodon med sitt The Hunter-album. De tre låtene som så langt er sluppet løs derfra vitner om et band som ikke har mistet noe av trøkket sitt, men som har kortet sangene sine ned et par hakk i lengde. Samme dag som Mastodon slipper også horror-punkerne i Misfits ny plate, og vår egen Hoest braser inn i livene våre med sin nye Taake-plate Norges Vaapen som inneholder gjestevokal fra både Nocturno Culto og Demonaz, samt både banjo og mandolin, og ikke minst en drøss med knallharde black metal-låter. Gled deg. Gode gamle Sebastian Bach gir også ut plate den dagen. Kicking And Screaming. Vi gleder oss til den. Og gruer oss litt også. Og som ikke det var nok, og det er nok egentlig, så gir selveste Machine Head ut sin Unto The Locust SAMME DAG! Beklager det skjeve skriket, men har du hørt på maken. Det er bare å begynne å spare, om du fremdeles kjøper plater. Vi gjør.

Tre dager etter kommer det en ny bunke med svært interessant musikk. Prog-helten Steven Wilson fra Porcupine Tree gir ut dobbelt-albumet Grace For Drowning,  supergruppen Chickenfoot leverer sin tredje plate III, og Pyro-favorittene og ny-thrash-mesterne i engelske Evile slipper Five Serpent’s Teeth. Sistnevnte så full av kjappe og klassiske thrash-riff at den kommer til å koke hjernecellene dine.

September? Dyr, men spennende.

Sebastian Bach er stor i kjeften, men han er også flink til å synge, og nå er han klar med nytt solo-album. Første video her.

Svært moro på tv-showet til Jimmy Fallon.

Dag fire i Kvinesdal ga oss alt fra det forferdelige til det geniale. Heng med.

Festival er ekstremsport. Etter fire dager med utøving er det en svært sliten Pyro-redaksjon som setter seg i Nrk-bilen og retter kursen mot Bergen. Full av opplevelser og inntrykk fra en lang og god festival. Her er rapport fra siste dag. Alle bilder av Sindre Didriksen, utenom Anvil-fans og DevilDriver som er tatt av Heavy-Bård. Fine gutter.

(Anvil-fans, A-en hadde gått da bildet ble tatt…)

I brennende hett solskinn er det søte Anvil som får åpne ballet foran et ganske så stort publikum med tanke på at klokken knapt har passert 13. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil er det vanskelig å ikke ha en plass i hjertet for dette kanadiske bandet som aldri har gitt opp drømmen om å bli store. Store har de ikke blitt ennå, men de får nå hvertfall dra rundt og underholde med sin gammeldagse og seige heavy metal. Slagere som Mothra og Metal On Metal er naturligvis høydepunktene, og den sedvanlige gitar-soloen med dildo er alltid moro. Men når gitar-solo blir avløst av tromme-solo og diverse klabberier i et 45 minutter langt sett, så blir det gjerne litt vel mye metal… Anvil; sjarmerende upretensiøst, og noe amatørmessig.

Amatørmessig er ikke publikum, som alle fire dagene har stilt opp i ganske store mengder allerede tidlig på formiddagen. I forhold til de fleste andre festivaler er dette svært imponerende.

DevilDriver hadde ikke sovet på 48 timer, og hadde mistet både utstyr og bassist på veien, så det var ikke rart at vokalist Dez Fafara var sinna. Men så bør også DevilDriver være litt sinna for å best mulig levere sin moderne og harde metal. DevilDriver er et band i stadig transformasjon rent musikalsk, men i går handlet det meste om brutal vokal, lynkjapp tromming og kalde riff. Et undervurdert band som gjorde en grei jobb på lånte instrument.

(outfit)

Pyro har aldri likt episk metal med opera-vokal. Det er rett og slett noe av det mest idiotiske vi vet om. Og Epica ødela på alle måter stemningen i den timen de holdt på. Jada, de har en god kvinnelig vokalist med flagrende rødt hår. Og jada, de kan utvilsomt spille, men den typen “metal” er så konstruert og polert at Pyro får vondt i hodet etter fem minutter. Men vi kom da opp med noen overskrifter der vi stod og led oss gjennom det hele. “Episk feilbooking”. “Epicatastrofe”. “Kan noen slippe katten ut av sekken?”. Nå skal det sies at det var mange som så konserten, og de fleste så merkelig nok ut til å like det hele, så kanskje det bare er oss som er gammel og sur.

Der Epica la en lei demper på den gode følelsen, der marsjerte Sabaton inn i krigen og hentet den tilbake. Svenskene har holdt på lenge, men det er først med sine to siste plater at det virkelig har løsnet rent kommersielt. Sabaton lager pompøs og deilig heavy metal med tekster om forskjellige aspekt ved krig, og dermed får vi låter som Panzer Batallion, Cliffs Of Gallipoli og ikke minst låten som handler om norske sabotører under 2. verdenskrig i Saboteurs. Sabaton virker som de er oppriktig glade for å få spille for et svært fremmøtt publikum, og Norway Rock responderer med å gi masse kjærlighet tilbake. Pluss på med store mengder pyro og fremragende musikalsk utførelse, så har du en vinner. Det eneste som ikke fungerte den timen Sabaton ga oss var den trådløse mikrofonen til vokalisten. Moderne teknikk. It’s a sucker.

(publikum elsker Sabaton)

Udo Dirkschneider. Legende i Accept. Legende i U.D.O. Legende som seg selv. Og her er jeg relativt ukritisk. For selv om Udo begynner å dra på årene, og nok er mer statisk enn tidligere, så gneldrer han fremdeles som en liten bulldog. U.D.O.-låter som Dominator og Animal House får frem følelsen av å være i live, og Accept-klassikere som Midnight Mover og Balls To The Wall tar Pyro til himmelen. Et imponerende stort publikum gir tyskerne en varm velkomst og holder kjærligheten til tysk metal så lenge U.D.O. står på scenen. Deilig.

Bullet For My Valentine er et av Norway Rock Festivals ungdomsalibi, og godt er det at slike band blir hanket inn. Metalens fremtid ligger ikke hos Udo Dirkschneider og Lemmy, selv om de fremdeles leverer. Noen må ta over, og et av de beste nye bandene som gjør det stort akkurat nå er Bullet For My Valentine. De stiller med festivalens største Marshall-vegg og festivalens mest fengende låter. Definitivt ikke noe for alle, og bandet trekker også langt færre tilskuerer enn U.D.O., men med åpningslåtene Your Betrayal og Fever fra den nye platen får de straks meg på sitt lag. En time med innlevelse og publikumsfrieri følger, og Bullet For My Valentine sørger for et friskt pust på en dag som ellers er ganske full av gamle legender.

Legender ja. Sebastian Bach kan vel kalles en av dem. Ikke det at mannen har produsert noe enormt bra de siste tyve årene, men har du vært vokalist i Skid Row, så er legende-statusen sementert for evig og alltid. Forrige gang jeg så Bach sprakk stemmen hans hele tiden, og det hele virket svært lite gjennomført, men på Norway Rock Festival er stemmen bedre, bandet bedre og responsen bedre. Vi får vite at Sebastian Bach har aner fra Elverum, vi får diverse låter fra solo-karriæren, blant annet Love Is A Bitchslap som er gjort sammen med Axl Rose, og vi får Skid Row-magi i 18 And Life, Big Guns, Monkey Business og Piece Of Me med flere. Sebastian Bach vil mye, noen ganger for mye, men henter hjem anerkjennende nikk og hyl fra publikum.

Kveldens store overraskelse var at jeg rent hadde glemt hvor magisk det kan være på konsert med Black Debbath. Det er en skam, og jeg anerkjenner min egen idioti. For det er mange år siden sist jeg så bandet. Men fremover blir det hyppigere. For Black Debbath strålte virkelig på telt-scenen i går. Ekstremt tight heavy metal og et fantastisk morsomt sceneshow gjorde teltet til et eneste stort kjærlighetsreir. For et band. For et konsept. Det koker gjerne fremdeles i Høyres Hus, men det kokte minst like mye foran scenen på Black Debbath. Vi bøyer oss i urin-støvet.

Mulig det var den voldsomme opplevelsen av å gjenoppdage Black Debbath, mulig det var resultatet av fire harde festival-dager, men Motörhead klarte aldri å begeistre så mye som forventet. Og sånn er det sant å si ganske ofte med Motörhead. Forventningene er for store, og bandet leverer ikke alltid hundre prosent. Motörhead er alltid på et jevnt høyt nivå, men ikke alltid helt på toppen. Det skorter heller ikke på låt-valget. Vi får både Overkill og Ace Of Spades på slutten, og vi får Iron Fist og Stay Clean tidlig. Vi får til og med gjeste-opptreden fra Sebastian Bach på Born To Raise Hell. Kanskje var festen over når Motörhead endelig spilte klokken 01? Kanskje jeg må ta det på min egen kappe at festival-slitasjen hadde blitt for stor. Men Motörhead skuffet pittelitt. Det gjør vondt i hjertet å skrive det. Og ikke si til Lemmy at jeg skrev det….

Norway Rock Festival er over for denne gang. Festivalen satset stort på et ekstremt bra program. De følgende dagene og ukene vil vise om nok folk kom på festen. Men uansett skal festival-ledelsen ha store mengder skryt for både band-liste, teknisk gjennomførelse, sikkerhet, serveringssteder og tilretteleggelse. Det finnes faktisk ingenting å klage på.

Litt flere bilder, sånn helt på tampen. Takk for oss.

(Motör-who?)

(Bullet For My Valentine muskler det opp)

(Bullet For My Valentine, bra hår-dag?)

(meeeeeetal)

(Aslag i Black Debbath poserer for herr fotograf)

(vakre omgivelser, nesten bare vakre mennesker)

(dagens peking fra Sabaton)

(nei har du sett, mer peking fra Sebastian Bach)

(Sebastian sjekker pungen, alt vel)

(fot på monitor? check)

(utfordrende fallos-positur med plastikk-dyr)

(Pyro-redaksjonen møter helten Tore Bratseth backstage, et høydepunkt)

(U.D.O.s bassist heter Fitty, true story)

(en av fotografene foran scenen hadde denne tatoveringen, vakkert og virilt)

(Lemmy, born to raise hell)

(scream for me Kvinesdal!)