Frihet, damer og deilig rock: anmeldelse av Pressure & Time

Head Down slippes fredag 14. september. Vi har blastet den på anlegget den siste uken, så her er vårt førsteinntrykk, låt for låt.

Les også: Lydverket elsker Rival Sons

01. Keep On Swinging (3:59)
— Første single fra Head Down. Den følger opp Pressure & Time-platen på beste måte. Det er en klisjé å sammenligne Rival Sons med Zeppelin og Free, men gitarriffet på Keep On Swinging kunne vært hentet fra første del av Physical Graffiti (altså den beste platen), men kanskje med en liten heroinknekk ala Paul Kossoff. Som en kompis sa da jeg formidlet at jeg får lyst på øl av Keep On Swinging: “dette er så bra at jeg får lyst å danse selv om jeg ikke kan danse”. Tror det har mye med den Black Crowes-aktige trommebeaten som skyver låten sakte og deilig fremover. Pangstart.

02. Wild Animal (3:27)
— Angående dansing. Wild Animal er en sånn låt som hippiesatanister i 1971 danset til når de hadde proppet seg full av psykedeliske kjemalier gjennom nattens ofringsritualer, og utpå morgenkvisten var de så påtent at de så Lucifer danse over horisonten mens han lokket frem solnedgangen. Litt Wicker Man-stil, om du skjønner. Da mååååtte de bare sette på denne låten og danse sin hyllest til mørkets fyrste. “You are playing with a wild animal”, å jada. Rockete, og stjernevokalist Jay Buchanan viser nye sider av seg selv. Litt The Doors-tendenser, kanskje? Mørkt og deilig.

03. You Want To (4:16)
— En streit rocker. Produksjonen er superlekker, et sted mellom Brendan O´Briens widescreen liveproduksjon og Jack Whites småbråkete sumpblues.

Totto anmelder Rival Sons live

04. Until the Sun Comes (2:59)
— Når vi først snakket om å danse til solen kom opp. I min litt gammeldagse verden er det denne låten russen skulle feiret til. Scott Holiday er kanskje rockens beste på slentrende, men samtidig konsise riff, og på Until The Sun Comes Up leker kompet seg rundt riffet til Holiday. Dette må da bli en ny single fra Head Down?

05. Run from Revelation (4:14)
— Insisterende ballade, et sted mellom R.L. Burnside og Whitesnakes hjerte/smerte-anthem Mistreated. Første gang jeg hørte gjennom Head Down synes jeg Run From Revelation ble litt bråkete, men den vokser seg til.

06. Jordan (6:18)
— Klassisk bluesrockballade. Veldig vakker, med rørende refreng, men den er kanskje litt streit? Altså i betydningen “godt håndverk”, men trenger et nærvær som man kun får til live. Mulig den vokser på meg også, vi får se.

07. All the Way (5:10)
— Det tok noen runder med Head Down før jeg begynte å legge merke til denne drivende rockeren. Den begynner som en ompa-blues-låt, før pre-refrenget sender tankene til Motown og Stax og tidlig 60-talls amerikansk soul. Jay Buchanans lekende, småsnakkende pratmakeri binder det hele sammen med en James Brown-autoritet. All The Way tar aldri av slik man kanskje forventer, men flyter og vugger seg frem til å bli en favoritt fra platen.

08. The Heist (3:14)
— Jay Buchanan er tilbake i Jim Morrison-leiet, og forteller en herlig krimhistorie om å rane en bank for å forsørge familien. “I got four mouths to feed/and a woman in doubt/I´m walking in with a gun/and I´ll be rich coming out”, synger han mens han rusler inn i den lokale sparebanken.

09. Three Fingers (3:17)
— Jammete rockelåt. Scott Holiday briljerer igjen med total kontroll på bluesrockegitaren, mens Robin Everhart og Mike Miley legger ned komp så stødig og sikkert at de alene burde overta ansvaret for #Ruter.

10. Nava (2:02)
— Mellomspill med stemningsmusikk. Kassegitar. mer bluesete enn Dee av Randy Rhoads, og mer nedpå enn Jimmy Page sin noodling.

11. Manifest Destiny Pt. 1 (8:20)
— Åtte minutter og tyve sekunder som innledes med tunge gitarer, falsettsang og et storslagent refreng hvor “You know we’re dealing with Godless men” messes fra toppen av et fjell. Teksten er to korte vers og det nevnte refrenget, mens Scott Holiday loser troppene sine gjennom gitarsoloer med ekko, fokusert jamming og flere teamer som garantert kommer til å bli dratt laaaaangt ut live. Vi har jo tross alt med gudløse menn å gjøre. Dette er headset-musikk på sitt beste. Len deg tilbake, lukk øynene, la Jay Buchanan og Scott Holiday styre showet i drøye åtte minutter. Totally worth it.

12. Manifest Destiny Pt. 2 (4:25)
— Førsteinntrykket er at denne og Manifest Destiny Pt. 1 ikke har så mye med hverandre å gjøre, men de knyttes sammen av Jay Buchanans melankolske sørstatsvokal. Stemningsfullt og konsertvennlig, som det meste Rival Sons gjør. Veldig lekkert arrangert

13. True (4:44)
— Mystisk ballade, hvor Jay Buchanan synger med skjelv i stemmen. Slettes ikke ulikt han fra Starsailor (“my daddy was an alcoholic”, husker du den? Synes det bandet er litt undervurdert som følelsesladde ballademakere) og litt operavibb. Rart, men også smellvakkert. Fin avslutning på platen.