Well, hello… Dette er kult. Sahg slipper fredag to gamle låter fra innspillingen av det første albumet som aldri har blitt gitt ut tidligere. Domno Abyssus og Tyrant Empire dukker opp på en 10″ via det norske selskapet Freshtea i kun 300 eksemplarer. MÅ. HA. DEN.

Olav fra Sahg (i front på bildet) plukket vokalist-gitarist-favoritter, vi intervjuet Heart In Hand og vi ga vekk Carcass-album. Job done. Hør hele sendingen i reprise via Nrks radiospiller og/eller sjekk spillelisten her.

Mastodon-Curl Of The Burl

Nocturno Cultos Gift Of God-Looking For An Answer

Lucky Malice-Drink My Juice

Carcass-Captive Bolt Pistol

Satyricon-Ageless Norhern Spirit

Motörhead-Do You Believe

Faith Circus-Firesign

Ihsahn-Hiber

Heart In Hand-intervju

Heart In Hand-Only Memories

The Terrifieds-Let’s Fart On Girls

Red Fang-No Hope

Sahg-Then Wakens The Beast

Olav Iversen fra Sahg plukker favoritt vokalist-gitarister:

W.A.S.P.-Inside The Electric Circus (Blackie Lawless)

Kiss-I Stole Your Love (Paul Stanley)

Celtic Frost-Mesmerised (Thomas Warrior)

Soundgarden-4th of July (Chris Cornell)

Jimi Hendrix-Voodoo Chile

Opeth-Harvest (Mikael Åkerfeldt)

Megadeth-Hangar 18, Peace Sells (Dave Mustaine)

Metallica-Thing That Should Not Be (James Hetfield)

(foto: Christian Misje)

Olav Iversen fra Sahg spiller gitar og synger helt samtidig, og i kveld skal han plukke favoritter som gjør akkurat det samme.

Det er ikke enkelt, vet du. Det der med å spille høy gitar samtidig som du skal synge vent og vakkert. Mange vokalister konsentrerer seg fullt og helt om sangen, men ganske mange dobler opp med å fete seg på gitaren. Olav Iversen fra Sahg har nettopp gitt ut et strålende album i Delusion Of Grandeur, og han er vår hovedgjest i kveld. Oppgaven er enkel: Plukk dine favoritter blant vokalister som også spiller gitar. Vi tror listen han kommer opp med blir meget god.

I tillegg til at Olav kommer til gards skal vi intervjue det engelske hardcore-bandet Heart In Hand som opplever suksess i Tyskland mens det er ganske stille rundt dem i hjemlandet. Vi skal også gi vekk det nye Carcass-albumet i diverse format, og vi skal spille nytt fra Ihsahn, Nocturno Culto og Motörhead.

Sahg har allerede innkassert fortjent gode anmeldelser for sitt fjerde album Delusions Of Grandeur, og vi ga vekk verket gjennom uken. Vinnere her.

Sahg er virkelig et av de norske bandene vi har fulgt tettest og spilt mest de siste årene. Mest fordi vi synes at de lager fortreffelig heavy, og litt fordi de er svært joviale typer. De tre tidligere albumene Sahg har sluppet har vært oppkalt etter bandet, men når bergenserne plutselig kom på å lage konsept-album om stormannsgalskap kom tittelen Delusions Of Grandeur snikende.

Vi ga vekk eksemplarer av det nye Sahg-albumet på vinyl og cd (vinylene er litt forsinket, så her kan LP-premiene drøye et par uker) gjennom å spørre dere etter favoritt blant konseptalbum. Mange gode svar kom inn, og kanskje blir det en ny konsept-spesial om det hele snart….

Her er uansett vinnerne:

Nils Andre Sølvik, Ålesund

Oscar-Torjus Utaaker, Tromsø

Tone Torgersen, Tau

Morten Olberg, Larvik

Slip Off The Edge Of The Universe i videoform under.

Witchhammer var et av ti band vi dro frem i lyset i vår spesial om glemte norske band. Del to kommer neste tirsdag. Spilleliste for hele kveldens sending finner du her, og så kan du også høre hele sulamitten om igjen via Nrks radiospiller.

Kvelertak-Evig Vandrar (live)

Exploding Head Syndrome-Disciples Of Reason

Death Angel-The Dream Calls For Blood

Satyricon-Nekrohaven

ID: Årabrot-Ha Satan Deofol

Ihsahn-Pulse

Motörhead-Heartbreaker

Red Fang-Blood Like Cream

Sahg-intervju

Sahg-Then Wakens The Beast

Europe-Rock The Night (live)

Gehenna-Unravel

The Answer-Leave With Nothin’

Glemte norske band del 1:

Witchhammer-Kill All In Sight

Swamp Babies-Whatcha Gonna Do

Funny Farm-Amputate

Road-Skarru Værra Best

Life… But How To Live It-Green

Da Vinci-Forever In My Heart

Piledriver-Broken Hearts

Equinox-The King

Israelvis-Half Past Heaven

Jaqueline-Battleships

En av disse trivelige herrene i Sahg blir intervjuet i kveldens sending, og vi gir deg første del av våre arkeologiske funn i norsk rockehistorie.

La oss ta den første timen først. Der vil du kunne høre Olav som er vokalist i Sahg snakke om bandets nye og fjerde album Delusions Of Grandeur. Et konseptalbum, intet mindre. Du vil også kunne delta i Satyricon-konkurranse og høre helt ny musikk fra Ihsahn, Red Fang og Death Angel.

Så til andretimen. Da blir det norsk musikkhistorie. Det er nemlig mange band som var viktige for rocke-elskere som har gått helt (eller hvertfall halvt) i glemmeboken. Enten vi snakker fem, ti, femten, tjue eller flere år tilbake i tid. Gjennom to spesialtimer skal vi plukke frem tyve av de bandene vi mener bør trekkes frem i lyset igjen, og vi starter i kveld. Det blir garantert noen overraskelser og noen minner som dukker opp hos deg.

Skrev pittelitt om på en gammel Black Sabbath-låt i overskriften her. Kun fordi vi har oppdatert våre digitale spillelister i Spotify og WIMP med ti nye låter. For deg. For dine. For rocken.

Våre spillelister i Spotify og WIMP er oppdatert til din nytelse, og denne gang er det Asbjørns fem valg som er lagt øverst, mens jeg dilter etter lenger nede i saken. En. Joy.

Hovedlistene finner du her i Spotify og på Wimp.

Sjekk også spiller fra Wimp nederst i saken.

Heart In Hand – I’m Coming Home

Hjerteskjærende og emosjonell hardcore fra Sør-England. De gjorde en strålende konsert på Revolver i Oslo nylig, håper de kommer tilbake til Norge snart.

Silvertide – Blue Jeans

De tapte rockebandet som aldri ble verdensstjerner er nå gjenforent, uten at vi vet hvordan det kommer til å gå. Vi har uansett låter som denne å kose oss med. Deilig rock i sin reneste essens.

W.A.S.P. – The Headless Children

Tittelsporet fra dette fabelaktige konseptalbumet, hårmetalens The Wall om du vil. Råtten produksjon, jepp, men storslagen musikk. Og FOR et refreng.

White Wizzard – High Speed GTO

Det er visst totalt kaos i White Wizzard-leiren om dagen, med folk som slutter og sparker hverandre og krangler om penger som er forsvunnet. Synd for et band som har laget låter som dette.

Lamb Of God – Laid To Rest

Aaaaaaah, man må alltid fylle dagen sin med en dose Lamb Of God.

Sahg – Slip Off The Edge Of The Universe

Sahg slipper veldig snart nytt album som skal hete Delusions Of Grandeur. Som vanlig låter det superbra. Jeg elsker Sahg. Håper du gjør det også.

Tombstones – Black Moon

Litt mer doom-aktig fra gamlelandet. I likhet med Sahg har Tombstones fra Oslo gått mange hus forbi. Det er synd, for Tombstones lager magisk tung og knusende rock. Black Moon er hentet fra bandets nye album Red Skies And Dead Eyes.

Cactus – Evil

Cactus er et herlig band fra den gang folk gikk nakne rundt i gatene, men eksisterte kun i et par år i sin opprinnelige form. De gjorde et slags comeback i 2006, men det er de gode gamle låtene som river best. Evil er helt vanvittig i så måte.

Vulture Industries – The Tower

Vulture Industries fra Bergen har nyss laget sitt klart beste album med The Tower. Progressivt og fengende samtidig. Ekstraordinært.

Brownsville Station – Kings Of The Party

Da vi kjørte spesial om byen Detroit i Pyro for noen uker siden stjal denne låten hele showet. Brownsville Station er klart mest kjent for å ha skrevet Smoking In The Boys’ Room som Mötley Crüe gjorde kjent, men dette er bandets beste stund.

Sahg skal snart slippe nytt album som skal få navnet Delusions Of Grandeur, og vi lover selvsagt både intervju og time med bandet når platen har truffet jordkloden. Imens koser vi oss med den fine videoen til Slip Off The Edge Of The Universe som kom for noen dager siden (mens noen har vært på ferie i varmere strøk…).

Randy Rhoads var en av ti gitarister Thomas Tofthagen fra Sahg og Audrey Horne kåret blant sine ti favoritter. Hele listen, og alle låtene vi spilte i sendingen, finner du her.

Steel Panther-Death To All But Metal

Alice In Chains-Stone

Sepultura-Arise

Killswitch Engage-The Turning Point

Brutus-Personal Riot

Gojira intervju

Gojira-The Axe

Bat Sabbath-Children Of The Grave

Dillinger Escape Plan-Hero Of The Soviet Union

Sahg-Firechild

Tofthagens 10 favorittgitarister:

 Frehley’s Comet-Rock Soldiers (Ace Frehley)

Ozzy Osbourne-Mr Crowley (Randy Rhoads)

Led Zeppelin-Friends (Jimmy Page)

TNT-Forever Shine On (Ronni Le Tekrø)

Van Halen-You’re No Good (Eddie Van Halen)

Lenny Kravitz-Always On The Run (Slash)

UFO-Lights Out (Michael Schenker)

Megadeth-Wake Up Dead (Dave Mustaine)

Gary Moore-Out In The Fields

Pink Floyd-Time (David Gilmour)

(Audrey Horne på South By Southwest, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

To klassegitarister fra Audrey Horne ser du over. Han til høyre er kveldens gjest, og skal plukke sine egne favorittgitarister.

Thomas Tofthagen er en svært god gitarist, og kan også dette med deilig posering når han spiller. Spille gjør han ofte, både i Sahg og Audrey Horne, og i kveld har vi presset Thomas til å komme med en liste over de ti rockegitaristene han setter aller høyest. Det hele ender i en drøy time med gitarfokus på Pyro. I tillegg til gitargalskap skal du også få intervju med selveste Gojira, du kan vinne herlige og tunge boxsett, og du kan høre helt nytt fra Alice In Chains, Brutus og Dillinger Escape Plan.

Karmøygeddon i Haugesund fikk en bra start med gårsdagens konserter, men det var først  når helgen kom publikum tok av.

Allerede da vi entret dørene på klubbscenen Jimmy Legs da første band Fear Theories ble gratulert av publikum for god innsats var det godt med folk i lokalet. Klokken var knapt passert 15, men Haugesund var tydelig klar for en lang dag med metalopplevelser. Og opplevelsesrikt ble det.

Alle bilder er tatt av Bård Heavy Nordvik. Les mer om torsdagens konserter her.

Sister Sin

Svenskene i Sister Sin tok stemningen opp i det lave taket på Jimmy Legs fra første sleazete tone. Ikke bare ser medlemmene ut som Mötley Crüe anno Girls, Girls, Girls, de høres også nøyaktig ut som samme bands debutalbum Too Fast For Love. Til tider så nært musikalsk at en kan synge gamle Mötley-låter (og noen Accept-låter…) oppå Sister Sins komposisjoner, men det gjør ingenting når Sister Sins Liv Jagrell på en effektiv måte planter et smil på oss alle. Taktfast støtte og et takknemlig band. God start på dagen.

Sahg

Bergenserne i Sahg kom direkte fra turné i utlandet sammen med Audrey Horne, og det preget nok Olavs stemme noe. Han slet noe voldsomt i låter som The Executioner Undead og Pyromancer, men reddet det hele inn med sin gode og etter hvert erfarne scenefremtoning. Resten av bandet leverte som alltid tradisjonell heavy metal av meget høy standard, og vi fikk også hørt den nye singelen Firechild pluss en tyvlyss på sangen Slip Of The Edge Of The Universe som begge dukker opp på ny plate i oktober. Jeg har sett Sahg mange ganger nå, men har aldri sett bandet få en slik tilbakemelding fra publikum. Stormende jubel og rørende symbiose mellom karene på scenen og alle som hadde løst billett. Og massiv banging foran scenen. Godt levert fra alle hold.

Grunnet Paradise Lost-intervju og behov for påfylling av mat hoppet jeg over Trollfest-konserten. Sikkert like greit siden blandingen av folk og metal aldri har vært min greie. Mer om det senere. Mye mer…

Djerv

Band og tilskuere hadde nå forflyttet seg til den langt større Byscenen, og det var ganske fullt da Djerv braste inn på scenen. Albumet Djerv ga ut for noen år siden kom seg aldri helt under huden min, men live er gruppen blant de bedre her i landet. Grunnen til det ligger kun i vokalist Agnetes alltid like severdige personlighet. Hun evner virkelig å få publikum på sin side med sine stadige bevegelser og positurer, og hun ser både skremmende og vakker ut med sitt kritthvite hår, ditto ansikt og tung svart sminke rundt øynene. Nå skal en ikke glemme at resten av Djerv backer henne på en god måte, men det er Agnete som er i fokus. Plusser jeg på at hun synger og skriker på en svært god måte er det ikke mer å trekke på konserten enn at Djerv trenger flere minneverdige låter som Headstone og Madman for at det skal bli skikkelig sving på sakene.

Grand Magus

Svenskene i Grand Magus har vært en Pyro-favoritt i mange år nå med sin tradisjonelle og supergode heavy metal. Her regjerer de gamle guder i Judas Priest og Manowar – pluss tordenguder og Odin – og det hele er så deilig at jeg blir stående hele konserten med hyttede never sammen med resten av den nesten fullsatte Byscenen. Grand Magus har blitt bedre for hver gang jeg har sett dem, og siden dette var tredje konsert jeg har bevitnet begynner de virkelig å imponere stort. Vokalist JB har grodd hår siden sist, og med fornyet prakt på topp svinger han seg gjennom moderne metalklassikere som Hammer Of The North, Sword Of The Ocean og Iron Will. Jeg gleder meg allerede til neste Grand Magus-konsert når de spiller på Bergenfest Loud i juni sammen med Immortal, Behemoth og Cult Of Luna.

Så langt en god rekke med kos. Og så….

Eluveitie

Folkmetal. Jeg har aldri skjønt det. Litt rart egentlig, siden jeg er stor fan av celtpunken som blander irsk folkemusikk og punk med Dropkick Murphys som det store bandet i sjangeren. Men metal + folk er et regnestykke jeg ikke har løst så langt. En løsning kom heller ikke i løpet av den timen Eluveitie fra Sveits fylte hele scenen med fløyter, gitarer, fele, bass, sekkepipe (med geitehodeskalle på!) og et instrument jeg ikke aner hva heter. En blanding av hard metal med små-growlete vokal og folkrock med vanlig vokal av en herre og en kvinne i front er det Eluveitie spiller, og den smekkfulle salen går fullstendig av hengslene. Folkefest og total galskap. Mens Pyros to utsendte sitter på galleriet med svære spørsmålstegn plantet i pannen. For uansett hvordan man snur og vender på den ser det idiotisk ut å bange med en fløyte. En suksessfull konsert, uten at jeg skjønner noe av musikken.

Paradise Lost

De mørke veteranene i Paradise Lost skulle få det vanskelig med å følge opp publikumsfrieriet til Eluveitie. Og der sveitserne var svært takknemlig for mottakelsen virket Paradise Lost-frontfigur Nick Holmes litt oppgitt og sur over responsen. Ikke at han hadde så stor grunn til det. Haugesund heiet på Paradise Lost, men den skikkelig gode stemningen kom ikke før mot slutten av et litt uinspirert sett. Da var det på tide å sette seg i taxien på vei mot en tidlig lørdag med en ny bunke gode artister på planen.

Flere bilder fra fredagens konserter finner du under. Heavy-Bård var frekt frempå med kameraet sitt hele veien!

Sister Sin:

Sahg:

Djerv:

Grand Magus:

Paradise Lost:

Et av våre definitive norske favorittband er Sahg fra Bergen som til nå har gitt ut tre svært solide album, og som du snarest bør sjekke ut om du ikke allerede er fan. I kveldens sending kjører vi radiopremiere på en helt ny låt som kommer på Sahgs neste album over sommeren, men her er allerede låten via internettet. Firechild. Intet mindre. Sahg er et av mange gode band som denne uken spiller på Karmøygeddon i Haugesund. Det blir stas.

(Sahg varmer Bergen, foto: Christian Misje)

Det har vært stille rundt Sahg en stund, men i går leverte de på høyt nivå som support for Motörhead i Bergen.

Sahg har de siste årene vært et av våre absolutte favorittband her i Norge, men siden utgivelsen av det tredje albumet Sahg III har de ikke gjort så veldig mye vesen av seg. Derfor var det fint å kunne dra tidlig til gårsdagens Motörhead-konsert i selveste Grieghallen for å se hvordan Sahg låt i 2012. Og det var bare å bøye seg i det legendariske Grieghallen-gulvet med en gang.

Fra første anslag på The Executioner Undead, med innlagt Thin Lizzy-hyllest (var det gitarbrekket fra Emerald eller Massacre?, fant aldri ut av det…) via kremlåter som Pyromancer og Godless Faith, til avslutningen med Echoes Ring Forever, gjorde Sahg et helt strålende oppvarmings-sett. Den tunge og gode riffbasert heavyen varmet et allerede varmt publikum som underveis i konserten stadig ble større, og Sahg bør ha fått en hel del nye tilhørere etter gårsdagens svært trivelige påminnelse om at de er et av landets desidert beste rockeband.

Olav er en av landets ypperste vokalister og gir musikken til Sahg den stemmen den fortjener. I dag er det han som plukker sine favoritter fra 2011.

Vi gir oss ikke med å la musikerne selv fortelle om sine favoritter fra året vi snart kan kassere. Du kan si din personlige mening via vår lytterkåring, og så kan du se om du er enig med Olavs valg for året:

Årets album:

Mastodon-The Hunter. Sikkert ikke alene om å mene det, men nettopp derfor er det ingen tvil. De har gjort det igjen!

Årets låt:

Mastodon-Stargasm fra årets album. Gåsehud fortsatt på trettiende lytt. DET er bra.

Årets beste konsert i Norge:

Slayer på Sentrum Scene i Oslo. Still got it, kompromissløst og vitalt som bare Slayer er.

Årets norske band:

Insense. Fikk meg til å høre på teknisk metal igjen. Det skal de ha.

Sahg ga ut et av årets beste album i fjor, men det har drøyet litt med den nye videoen som vi i Pyro så en slags premiere på allerede i august. Men nå er den her. I sin fulle Clockwork Orange-aktige glory. Mortify.

Mannen i midten synger og spiller gitar i et av de definitivt beste bandene i Norge. De heter Sahg, og Olav har besvart Pyros ti viktige spørsmål.

1. Hvem er du og hva skjer?  

Olav Iversen, frontmann i Sahg. Vi legger planene for høsten. Det blir release på video og singel, og turnering både i Norge og utenlands. 
 
2. Den første platen du kjøpte?

Maiden – Number Of The Beast. Kanskje ikke så veldig overraskende det, men da jeg sto der foran kassetthylla, rådvill, åtte år gammel, med en dyrt oppspart femtilapp i lomma, vant den enkelt og greit på visuell impact. Gikk rett og slett for det tøffeste coveret og har aldri angret i ettertid. Da kassetten var spilt ihjel, kjøpte jeg den på vinyl.

3. Er det et band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

Robyn. Tviler på at så mange av kompisene mine er enig. Er svak for damer som lager knallgod popmusikk, og tilsvarende lite glad i de som lager dårlig.

4. Taco; lefse eller skjell?

Lefse. Skjell bare knekker i småbiter og lager masse rot. Og så må det være fajitas kryddermix! Viktig.

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

På klubben Jaxx i Springfield, Virginia, fikk vi pasta carbonara uten smak. Og da mener jeg HELT uten smak. Godt gjort, med bacon, ostesaus, osv og ikke få til noe smak. Det var rart. Vi spiste og så vantro på hverandre.

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

Tøft valg. Er jo stor Maiden-fan, men Sabbath tar nok en knapp seier fordi de er en større inspirasjon for min egen låtskriving. Det er nok noe i de okkulte stemningene til Sabbath som utfordrer og fascinerer litt mer, selv om Maiden har masse fete stemninger de også.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Preludium: No Quarter. Før bisettelsen: Rain Song. Etter bisettelsen: Kashmir. Led Zeppelin til the death.
 
8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Alt til sitt bruk, men generelt er nok dongeri favoritten her. Digger slengbukser, og jakker og skjorter i dongeri er også fett. Lær og spandex har mer begrenset bruksområde, og er litt klammere og mindre comfy. Selv om jeg definitivt er en mann for fete skinnjakker.
 
9. Hvorfor spille musikk egentlig?

Høres kanskje pompøst og selvhøytidelig ut, men for noen av oss er det et kall. Det er en av de tingene som rett og slett gir mening og som det ville gi forferdelig lite mening å ikke gjøre. En lidenskap som man følger naturlig og instinktivt. Simple as that. Og så er det tøft. Og man drar masse damer.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Doomed and Stoned Heavy Metal. Bør sjekkes ut fordi Sahg er tungrock rett fra sjela. Musikk med styrke, vilje og evne til å mindblowe en hvilken som helst metalfan.

Andreas Jakobsen er en av de ivrige herremennene bak Big Dipper, som for øvrig ligger ca 55 meter fra inngangen til Sentrum, og han er begeistret som en headbangende unggutt før storbesøket:

– Både Dimmu Borgir, Enslaved og Sahg er band vi har fulgt i mange år og solgt store mengder plater med, og vi synes det er ganske stort at disse bandene tar seg et avbrekk på en hektisk konsertdag for å besøke oss og fansen.  At de synes det er kult å gjøre dette i en liten butikk som vår tar vi som et tegn på at disse bandene fortsatt synes det er viktig å selge fysiske plater, noe som selvsagt er vår fanesak. Disse bandene er jo også typiske albu-band som absolutt bør oppleves på plate og da selvsagt aller helst Vinyl, sier Jakobsen i en epost til Pyro. Legg for øvrig merke til at platebutikkentrepenør Jakobsen skriver Vinyl med stor V. Han mener det, med andre ord.

Anyways, Pyro stikker innom og ser på stjernene. Kommer du?

Det er ikke bare Enslaved som gir oss rapporter fra landeveien. Sahg er ikke dårligere.

Det er litt av en bande som er på tur sammen rundt i Europa. Dimmu Borgir, Enslaved og Sahg kan definitivt kalles en totalpakke av hard metal. Ivar Peersen fra Enslaved leverer reiserapporter fra turen, og Olav fra Sahg vil ikke være noe dårligere. Her er første reisebrev:

(Tofthagen, gitarhelt supreme)

Fem dager ut i runde to av europaturneen med Sahg, Dimmu Borgir og Enslaved, og på tide med rapport! 

To glimrende forestillinger i London 21. september og Paris 22. september var først ut, og publikum fornektet seg ikke i London Forum, selv om vi var første band ut og klokka bare var 7 på kvelden. Det ble riktig så folksomt på de 30 minuttene vi hadde å gjøre det på, og responsen tiltok jevnt, til vi til slutt hadde londonerne i vår hule hånd. Neste kveld sto Paris for tur, og som i London kvelden før, tok vi oppgaven som oppvarmingsband på alvor. Settlista så ut til å fungere som planlagt, en kombinasjon av materiale fra den nye plata og gamle låter, satt sammen til en dynamisk miks med hensikt å ta publikum fra 0 til 100 på en halvtime. Og det viste seg å fungere som planlagt!

(King kjører på)

Etter en ukes pause var det ut på veien igjen, i egen Sahg buss denne gangen. Scania fra 1979 med Sahg-logoer foran og på sidene. Det skal gjøres skikkelig når Sahg skal på turne! Første stopp på runde to, Warszawa, Polen, 7. oktober. En meget god start i den polske hovedstaden. Første gang for Sahg på polsk jord, alltid spennende å pløye ny mark. Det viste seg at også polakkene visste å sette pris på tung og mørk heavyrock, noe de viste nok en gang påfølgende kveld, i Krakow. Oppbyggingen av settet vårt fungerte nok en gang optimalt, og fra scenen å bedømme så det ut til at mange nye fans ble vunnet over i løpet av vår effektive halvtime. Neste stopp, Praha, Tsjekkia, ble en ny høydare på runden så langt, ekstremt entusiastisk publikum og positive tilbakemeldinger fra tsjekkiske fans.

(Inside the electric Sahg-mobile)

Neste dag, kjøredag, Praha-København. En solid feiring sammen med alle bandene og crew etter konserten i Praha sørget for at mange av oss sov store deler av veien til Danmark. Vega, København var neste konsert, tynt i salen første del av konserten, men publikum og stemningen vokste betraktelig i løpet av Sahg’s dødelig effektive halvtime. Stockholm “Rockholm”, 12. oktober, levde absolutt opp til sitt “alias”! Stinn brakke allerede da Sahg gikk på kl 19.30 og enormt bra respons!

(Olav synger og spiller gitar samtidig, multitasking)

(King of the road)

Rocke-professor Ivar Peersen fra Enslaved melder hjem til sine egne fra turneen de er på sammen med Sahg og Dimmu Borgir. Ekte vare. Merk at bildet er av band-kollega Grutle. Kunne dog like gjerne vært Ivar.

TURNEDAGBOK 1:
København 11. oktober 2010

Jauda, da var det tid for turnedagbok igjen. Orkesteret mitt Enslaved har for ikke lenge siden gitt ut nytt album, Axioma Ethica Odini, og tiden er kommet for promotering på veien. Denne gangen starter vi med å være direct support for Dimmu Borgir i Europa, mens vi kommer til å gjøre vår egen headliner-turne ikke så altfor langt uti 2011.

Turneen begynte egentlig med to kjappe show i London og Paris 21. og 22. september. Begge disse showene var oppturer, selv med enkelte tekniske problemer som fulgte av nytt crew i backline-avdelingen. Første support på Europa-delene er Pyro-favorittene Sahg. De gjorde det klart med en gang at de kom til å vinne enhver fest, noe som vel egentlig ikke har blitt bestridet siden.

Uansett, etter de to kjappe konsertene var det på tide å komme seg hjem for å gjøre en liten Norgesturne før neste del av Europa-turen. Forresten så hadde trommeslager Cato Bekkevold bursdag på hjemreisedagen 23. september, vårt eget fiskegeni ble den nette sum av 42 år menneskeår. Det er kjent i psykologien at valg som tas lenge i forveien fortoner seg annerledes når det faktisk skal utføres. I vårt tilfelle dreide det seg om at Cato, som skulle til Oslo, ville reise ugudelig tidlig eller nokså seint tilbake fra Paris. Stilt ovenfor valget en måned eller to i forkant fortonte en hel dag i Europas Tromsø som et helt ok alternativ. Da slapp han i alle fall å stå opp klokken halv fire om natten.

Valget falt altså på en dags venting i Paris og sen retur til heimlandet. Men når selve dagen kom og en av historiens mest dramatiske bakruser holdt sin klamme hånd rundt halsen hans var det ikke så gøy å være stuck i Paris likevel. At han ikke ville klart å ta det tidlige flyet var ikke så nøye, det viktige var å få ytret misnøye ovenfor management og bandkollegaer som hadde ødelagt bursdagen hans med denne forferdelige fly-bookingen. Hans eksakte ord var: ”Jeg ville heller tilbrakt bursdagen i irakisk fengsel med diare enn å være her. Takk skal dere ha, hele bursdagen min er ødelagt”.

Ok, så ble det jo enda litt verre takket være fransk generalstreik denne dagen, så det ble heller ikke noen reise inn til sentrum for stakkaren. Orly flyplass er jaggu meg triste greier, så i retrospektiv lurer jeg vel på om det kanskje ikke var så dumt å ha valgt det irakiske fengselet likevel. Og la meg få gratulere franskemennene for nok en gang å bevise at streiking er en livsstil. Regner med de protesterte mot noe kjempe-urettferdig igjen. Nå skal vel staten tvinge de til å jobbe etter fylte 37 år, som sikkert er pensjonsalderen der nede. Helt på høyde med grekerne er de dog ikke. Voldelige demonstrasjoner tidligere i år mot at bensinstasjoner og drosjesjåfører må gi kvitteringer til kundene er fortsatt i en helt egen klasse.

(lydmann Hinkel aka Downs Duck oppdager internet)

Jada, jada. Norgesturen gikk fint den og, takk til de av Pyro-lytterne som møtte opp der! Rett og slett kjempestemning i alle fire byene: Trondheim, Oslo, Drammen og selvsagt Bergen. Oppi det hele kom plata ut i Europa og tilbakemeldingene har vært helt enorme. Faktisk så har vi aldri fått så mange og så positive anmeldelser før, men aller viktigst er reaksjonene fra fansen. De har også vært enorme. Det er et privilegium å kunne holde på i snart 20 år, men fortsatt være i stand til å engasjere og tenne musikklidenskap i folk.

Etter miniturneen i Norge var det på tide å hooke opp med Dimmu Borgir igjen, som i mellomtiden hadde fullført sin support-tur for Korn rundt i Europa. På veien ned stoppet vi innom Oslo for å gjøre en opptreden i Håvard Lilleheies Showman-program. Først et svært trivelig intervju, og deretter fikk jeg realisert en gammal drøm. De rigget til med en vegg av kabinett på taket av TV2-bygget på Karl Johans, og jeg ble bedt om å fyre løs med diverse riff (eller med Lilleheies ord; ”nå skal Ivar Bjørnson spille det Asbjørn Slettemark ville kalt ”feite licks””). Og det gjorde jeg jaggu meg. Ikke så reint litt corny, men jæklig gøy.

For en gangs skyld var ikke Gardemoen flyplass et totalt mareritt (dette må jo være den verste flyplassen å reise ut på turne fra) og vi var på vingene onsdag morgen. Vel fremme i Berlin ble vi møtt av turnebussen og det ble besluttet at vi skulle vente i Berlin mens Dimmu Borgir gjorde avslutnings-giget med Korn i Colombiahalle. Som de gentlemennene gutta er fikk vi låne fasilitetene deres gjennom dagen, og etter konserten satte begge bussene og Dimmus lastebil med utstyr kursen rett mot Warszawa. Første giget på denne andre delen av Europaturen gikk betydelig bedre enn de to første; backlinetech var byttet ut, og ting gikk glattere enn noe som er virkelig glatt.

Publikummet vårt i Polen har også virkelig utviklet seg over årene. Fra litt tilbakeholdne ekte-metallere med armene over brystet og rynker i pannen går de nå mer eller mindre amok under setet vårt nå. Perestrojkaen har nådd inn i polsk metal, med andre ord. Litt lite festing så langt, sier du? Joda, det er vel kanskje det, og det er planen. Det er bare ikke mulig å holde koken med full fest slik jeg har holdt på siste par årene på turne. Når jeg merker at det går utover entusiasmen og ”sprudlingen” å være konstant i abstinens (eller ”bakrus” som det heter på folkemunne) var det på tide å ta det litt rolig. Betyr det at jeg har meldt meg inn i IOGT?  Neida, bare at det går litt lengre mellom festene. Men de kommer, skal dere se!

Apropos fest; neste by på programmet var Krakow, og denne byen er sannelig en fest for øyet (ka-ching). Masse gamle bygninger og en helt spesiell atmosfære. Jeg, Grutle og Dimmu-keyboardist Geir tok turen ned til sentrum hvor det ble smakt på litt polsk øl. Merket Okocim sin porter var for eksempel helt fortreffelig. Inner-tier! Vel tilbake på klubben ble det konsert, og igjen var det polske publikummet mer enn klar for litt alternativ ekstrem-metal av merke Enslaved. Stemningen var på topp og tok seg opp enda et hakk når Grutle lirte av seg gloser av typen ”kom dere til helvete ut av åkeren min” på perfekt polsk. Så god var stemningen at de fortsatte å rope ”Enslaved, Enslaved” lenge etter at vi var av scenen. Nå er det bare å glede seg til neste tur innom Polen.

(Enslaved med redaktøren i Classic Rock UK, usikker på hvem Mattias Tellez-lookaliken er, red.anm.)

Neste post på programmet var Praha i Tsjekkia. Igjen en by som kan ta pusten fra deg, med utrolig arkitektur og mye historie i veggene. Jeg og Grutle inntok dagens middag på en japansk restaurant med nydelig sushi. Det japanske ølet Sapporo var derimot litt av en skuffelse. Helt uten smak eller ettersmak, men med fin farge og flott skum. Det tok seg kraftig opp når vi fikk øye på en kneipe som solgte Paulaner Weissbier fra tapp! O glede. Da var limiten for inntaket før konsert nådd, og det var retur til klubben. Om ikke Praha-publiken nådde helt opp til polakkene i metal-dedikasjon og entusiasme, så var det fryktelig nære på. Festen etterpå ble ganske ellevill, og fortsatte i bussen på vei mot Danmark via Rostock.

Vel fremme i Rostock ble det en utflukt til havneområdet for meg selv, turmanager Tonje og merchandise-salgskvinne Vicky. Gnistrende vær og fantastisk kalvekjøtt på en italiensk restaurant konstituerte en pangåpning på dagen, selv om vi bare hadde spilt tre konserter på rappen var det likevel nydelig med en pause fra buss og klubb. Dagen ble avsluttet med enda mer italiensk snadder, denne gangen i form av lam og en god dæsj god italiensk hvitvin.

(merch-Vicky spiser italienske godbiter)

Så  var vi plutselig tilbake i Skandinavia med mandagens konsert på Vega i København (her er det vel Kaizers Orkester som har gjort mest suksess av norske band tidligere). Vi er vel mildt sagt ikke fra oss av positive forventninger til konserten. Danmark har liksom aldri vært i Enslaved sin klamme og småpsykedeliske hånd, og det er i tillegg mandag. Vi forventer vel at de blir stående og granske oss inngående, og er vi heldige får vi kanskje ristet dem av gjerdet og engasjert dem litt. Det gjenstår å se. Rapporten om hvordan det hele gikk får dere selvsagt neste uke her på samme kanal, samme program, samme blogg.

Ukens vits fra scenen: ”Hvor mange arbeidsløse dokumentarfilmskapere trenger du for å skifte en lyspære? To: en til å skifte pære og en til å lage nok en ubrukelig dokumentar om norsk Black Metal”.

Det er mye retro-feeling i hardrocken og metalen for tiden. Pyro elsker det, og gir deg fem grunner til hvorfor.

Heavy metal og hardrock har aldri vært veldig opptatt av å skjule sitt opphav. Vel dukker det stadig opp band og stilarter som fornyer sjangrene, men de legendariske bandene og opphavet skinner som oftest gjennom. Uten at noen legger skjul på sin inspirasjon. Og innen disse stilartene tar man jo også vare på de gamle bandene. Det er ikke uten grunn at Iron Maiden og Ozzy fremdeles er populære der ute. Selvsagt leverer de god musikk fremdeles, men innen hardrock og metal liker vi å være trofaste mot de eldste i klassen. Og bra er det.

Men i det siste har det dukket opp stadig mer retro-fiksering innen forskjellige deler av hardrocken. Det kunne blitt vel mye og vel bakstreversk, men faktum er at vi i Pyro elsker det. Kanskje fordi retrofiseringen skjer på så mange fronter samtidig. Eller kanskje vi bare er så gammel at retro lyder som deilig musikk i våre utbrente ører?

Uansett gir vi deg fem grunner til at Pyro elsker det hele:

1. The Sword og Sahg. Årets beste plate kan fort komme fra Austin, Texas. The Warp Riders er en reise i riffets historie, og The Sword har på sin tredje plate virkelig funnet elven av gull. Black Sabbath lurer i bakgrunnen. Det samme gjør alle stoner-bandene fra 90-tallet. Men hvorfor bry seg om slikt nå riffene brenner seg inn i trommehinnen og får deg til å føle deg levende? Norske Sahg stiller i samme kategori og begeistrer like mye med sine tre album. Vintage ny heavyrock.

2. New Wave Of Traditional Heavy Metal. De første platene til Iron Maiden, Def Leppard og Judas Priest (ok, ikke akkurat de aller første til Priest da…) har gitt inspirasjon til nye band som lager heavy metal som låter som dum-dum-kuler mot pannen. Enforcer g Wolf fra Sverige, Cauldron og 3 Inches Of Blood fra Canada og White Wizzard fra USA gir oss håp. Deilig håp.

3. Ny-thrashen. Metallica, Megadeth, Testament, Exodus, Slayer og Anthrax perfeksjonerte thrashen på 80-tallet, men bølgen med nye og unge band som velter riff og aggresjon over deg i 2010 gjør at gamle menn som oss tenker at verden ikke er et forferdelig sted likevel. Både i England og i USA finner du fantastiske nye band som gjør thrash slik den ble gjort for lenge siden, men med en moderne innstilling. Evile, Municipal Waste, Bonded By Blood… Listen er lang og god. Føl deg frem.

4. Proggifisert metal. Big Elf gjør det. Enslaved gjør det. Opeth gjør det, og Mastodon likeså. De låner hist og pist fra progens og metalens lange og ærerike historie, og lager ny musikk som er like strålende som den er forfriskende. Det låter kanskje ikke retro, men å få prog til å bli et positivt ladet ord igjen sier sitt.

5. Airbourne. For et band. For et live-show. Vel er disse australske herrene kliss lik AC/DC (rent musikalsk, that is…), men fanden heller. Det er umulig å ikke la seg rive med. Full pedal. Full pupp. Full suksess. Et av verdens ypperste liveband akkurat nå. Kun brygget på den deilige mikstur av pågangsmot, årgangsrock og jovial ekthet. Et band for festen og et band for morgenen derpå.