Lenge leve rocken. Du kunne vinne remastret utgave av Rainbows Long Live Rock N’ Roll.

Plutselig dumpet det noe svært edelt inn på kontoret vårt. En pakke med fire remastrete utgaver av Rainbows klassiske album Long Live Rock N’ Roll fra 1978. Det siste Rainbow-albumet der Ronnie James Dio sang. Med låter som tittelsporet, Gates Of Babylon og Lady Of The Lake er dette et av de store platene i rockehistorien, og vi ga den vekk via forrige ukes konkurranse. Mange der ute ga oss beskrivende ord på Dio som musiker og menneske. Mange fine ord. Noen morsomme. Disse får Rainbow hjem i posten:

Kjell Fossmellem, Disenå

Henrik Ulrichsen, Sandefjord

Jan Børge Lunde, Stokke

Lise Mari Askeland, Laksevåg

En ny bunke med plater og datafiler har blitt nitidig lyttet til. Pyro gir deg det du trenger å vite om ny hardrock og heavy metal.

Desember er ikke måneden der de aller største utgivelsene detter ned, men det er likevel nok å låne ørene til der ute. Fra de store overraskelsene til enorme skuffelser. Jeg har hørt og hørt for deg.

Slash-Made In Stoke 24/7/11

Mange er ikke klar over at selveste Slash faktisk er født i England. Han kom ut av moren sin i tjukkeste London, men flyttet raskt til Stoke-On-Trent. Hvor også Lemmy fra Motörhead er fra. Slash spilte aldri i hjembyen med Guns N’ Roses eller Velvet Revolver, men tidligere i år tok han med vokalist Myles Kennedy og gjorde Victoria Hall i Stoke til sin egen.

Med familiemedlemmer i publikum, og et velfungerende band i ryggen, er Made In Stoke akkurat slik en Slash-konsert faktisk er for tiden. Enkelte ganger strålende og enkelte ganger litt traurig. Man kan jo stille spørsmålstegn ved at Slash gir ut dobbel liveplate etter bare en solo-plate (hvis man da ikke teller med Snakepit), men arsenalet av låter både fra GN’R og Velvet Revolver gjør at det argumentet faller bort. Myles Kennedy synger bra, Slash spiller bra, alt er fint. Ikke et historisk live-album, men fint for fansen. Som det jo er en hel del av. Blant annet meg. Hør Ghost under.

Slash-Ghost

The Fallen Divine-The Binding Cycle

Nok et norsk band som debuterer, og slikt er alltid gledelig. Hvertfall når jeg kan rapportere om at The Fallen Divine har gjort hjemmelekse på hjemmelekse i øvingslokalet. Fakta først; The Fallen Divine kommer fra Bærum, de har tidligere gitt ut en ep, og slipper nå selvfinansiert debut. Musikalsk befinner de seg i ekstrem-metal med progressive tendenser, og det er vanskelig å ikke bli revet med av alt som skjer i lydbildet. Dog skjer det ikke så mye i låtene at det blir for mye. Noe som ofte skjer når band skal være progressive og flinke. The Fallen Divine går ikke i fellen, og leverer en ganske så sterk debut. Ikke veldig ekstremt, og heller ikke for flinkis. Sjekk Patterns Through Eternity under.

Patterns Through Eternity

Riot-Immortal Soul

Dette er herlig. Riot var et band som aldri helt fikk den store oppmerksomheten på 80-tallet, selv om de laget et par fine plater. Mest kjent ble de vel for sine helt hysterisk dårlige albumcover. Du MÅ sjekke samlingen av absurditeter her. Riot har holdt det gående oppover 90-tallet og frem til nå med sporadiske album. Men nok om historien, for det å sette Riots nye album i spilleren var intet mindre enn nydelig. Klassisk heavy metal med solide refreng, store gitarer og lyse skrik. Slett ikke ulikt Helloween og den gode power-metalen. Rørende bra heavy metal fra hjertet. Det er nesten så jeg må tørke en tåre. Men bare nesten. Hør låten Riot under. Og bli fan.

Riot-Riot

Jimbo Jones-UFO666

Jimbo Jones har herlig nok tatt navnet sitt fra han ene halv-ungdomskriminelle i The Simpsons, og trønderne har holdt på siden 2003. Jeg husker at vi spilte en låt fra en ep for noen år siden i Pyro, men debuten har latt vente på seg. Hvis ikke jeg har gått glipp av en plate da… Jimbo Jones sparker uansett svært godt fra seg på UFO666. Et kvart fedd hardcore, en desiliter hardrock og en liten dusj med garasjerock, så er alt i boks. En liten hjemme-alene-fest av en plate. Trønderne får det til for tiden. Hør låten 14F13 under.

Jimbo Jones-13F13

Glyder-Backroads To Byzantium

Irske Glyder er et av de litt ukjente bandene som vi i Pyro virkelig har prøvd å prakke på folk de siste årene. For de to platene bandet har gitt ut tidligere er oppvisninger i herlig hardrock i tradisjonen til landsmennene i Thin Lizzy. Men siden forrige gang har to av medlemmene forlatt bandet, blant annet vokalisten, og på Backroads To Byzantium er ikke festen morsom lenger. Jeg sitter her og er litt sjokkert over hvor skuffet jeg er. Glyder var liksom vår lille skatt, og nå er skatten blitt et traurig bluesrock-band uten den sjelen som var der tidligere. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men vokalist-byttet kan ha mye å si. Jeg har virkelig forsøkt å like dette, for gammelt vennskaps skyld, men det går ikke. Faen dundre meg for et nedsig… Sjekk om du synes at Glyder leverer ved å høre Chronicled Deceit under.

01 Chronicled Deceit

Neoplasma-The Tumor Of Hate

Os utenfor Bergen har fostret legendariske metalband som Old Funeral og Immortal, og det er fint å se at de unge der oppe fremdeles lager god metal. Neoplasma gjør en slags deathmetal, og stakk til meg denne platen da jeg plutselig befant meg på konsert i Os sentrum. Siden dette nok er en demo skal jeg ikke legge for mye vekt på produksjonen, men det er tydelig at disse låtene kunne blitt enda bedre med en tyngre produksjon. Men nok om lyd. Mer om musikk. Og der leverer Neoplasma på et relativt høyt nivå. Nå er antallet dødsmetal-band i verden, i forhold til sjangerens popularitet, ekstremt høyt. Det er også vanskelig å skille seg ut, men Neoplasma klarer å holde fokuset sitt (og mitt) gjennom alle åtte låtene. Lovende i en litt vanskelig sjanger, selv om mye må bli bedre om det skal bli gjennombrudd. Sjekk Neoplasmas Bleeding Purity under, og last ned smakebiter gratis fra bandets sider på Urørt.

Neoplasma-Bleeding Purity

Black Spiders-Volume

Black Spiders er engelskmennenes rockehåp for tiden, og ga ut et ganske så fint debutalbum med Sons Of The North tidligere i år. Før det hadde bandet gitt ut tre ep-er som sikkert er ganske vanskelige å få tak i, så nå gjør Black Spiders det litt lettere for nye fans ved å gi ut Volume der alt gammelt matriale er samlet. Kort fortalt handler Black Spiders om øsende hardrock, og fans av Wildhearts, Hellacopters og slikt bør få med seg dette bandet fortest mulig. Naturlignok spriker denne samleren fra det voldsomt flotte til det litt kjedelige, men det er hvertfall sikkert at Black Spiders har hatt rocken putrende i blodet ganske lenge. Nyt låten Meadow under. Gode følelser….

Black Spiders-Meadows

Venom-Fallen Angels

Det er lenge siden jeg ble så redd for Posessed-coveret til Venom (og musikken som befant seg inni) at jeg fikk mareritt av det. Det er mange år siden Venom var de hardeste av de harde. De ondeste av de onde. Men engelskmennene skal ha for å ha inspirert en hel sjanger av evilness som har gikk oss mye hygge. Venom anno 2011 er nok langt bedre å spille enn Venom anno 1982, og det låter slett ikke ille når Cronos hiver seg inn i låter som Hammerhead, Nemesis og Lap Of The Gods. Drivende og pumpende rocke-metal, slik som egentlig mye av Venoms karriere har handlet om. Problemet er, som med mange andre gamle band, at historien ødelegger for dagens utgave. Men du kan likevel trygt gi Fallen Angels en sjanse. Selv om den sataniske sjokk-effekten for lengst har satt seg på toget til undergangen. Første singel fra platen heter Hammerhead og den kan du høre under.

Venom-Hammerhead

Dead To This World-Sacrifice

Et av bandene som Venom garantert har inspirert en gang i tiden er Dead To This World fra Bergen. Med Iscariah, som tidligere har spilt i Immortal, som musikalsk sjef.  I 2012 kommer det et nytt album fra Dead To This World, men imens kan man kose seg med ep-en Sacrifice som nettopp ble gitt ut. Og her er det bare å hive seg med. Dead To This World gjør nemlig blandingen av black metal og knallhard thrash på en forfriskende god måte. Litt Immortal der, litt Kreator her, litt Venom everywhere. Fem blastende og begavete låter fra et band på vei mot noe stort. Tittelsporet Sacrifice finner du under, og det er et godt eksempel på det du finner på resten av denne ep-en.

02_DEAD_TO_THIS_WORLD_Sacrifice_Sacrifice

Elves-And Before Elf… There Were Elves

Jeg elsker Ronnie James Dio. Han var den aller største. Og nå som han er borte føles det virkelig som om folk utnytter minnene og legenden om Dio litt vel mye. Det startet med en rekke live-plater, så kom det bok, og nå denne høyst tvilsomme utgivelsen. Det som befinner seg her er nemlig relativt dårlige live-opptak og live-i-studio-opptak av bandet Elves, som da er Elf (bandet Dio var i før han joinet Rainbow) før de ble Elf… Vi får servert små-dvaske blues- og honkytonk-covere av kjente låter som You Shook Me og Little Queenie, og diverse annet rask. Det eneste du får vite på denne platen er at Dio alltid har hatt en god rockestemme. Det er ikke nok for å gi ut en plate. Hvertfall ikke når lyden stinker. Sjekk Stones-coveren Little Queenie under.

Elves-Little Queenie

Black Tusk-Set The Dial

Sludge-bandet Black Tusk kommer fra Savannah, Georgia der også band som Baroness og Kylesa har tilholdssted når de ikke er ute og turnerer. Og selv om alle de tre bandene ligner litt på hverandre i uttrykk står Black Tusk fint på egne bein. Set The Dial er bandet fjerde plate og pirrer alle sanser med et flott albumcover laget av John Baizley, som også har gjort fine ting for Kvelertak, Baroness og Torche tidligere. Musikalsk angriper Black Tusk med alle mann samtidig, og liker du småtung og imøtekommende sludge kan dette være et band å sjekke ut. Låteksempelet under heter Ender Of All.

Black Tusk-Ender Of All

Ronnie James Dio døde 16. mai 2010, og metalen mistet en av sine ypperste. Men nå dukker det opp en ny låt med Dio-vokal på plate.

For noe av det siste Ronnie James Dio spilte inn før han døde var en sang som heter The Code som han gjorde sammen med det litt glemte bandet The Rods. The Rods ga ut en del album på 80-tallet, men fikk aldri den helt store oppmerksomheten. Nå gjør de comeback på plate med Vengeance, og høres ut som en hybrid mellom Saxon og Manowar. Det mest spennende på platen er naturlig nok låten The Code der Ronnie James Dio altså synger.

The Rods-sjef David “Rock” Feinstein er faktisk fetteren til Ronnie James Dio, og de spilte sammen i Elf som senere ble backingbandet til Ritchie Blackmore i Rainbow (der Dio ble med, men ikke Feinstein), så det er ikke så rart at Dio dukker opp her.

Så da er det bare å lene seg tilbake, la musikken strømme inn i livet ditt, og minnes stemmen som engang var. Den beste stemmen i rocken. Lenge leve Ronnie James Dio. Snufs.

The Rods feat. Dio-The Code

Albumet Vengeance er ute nå.

For det var et prosjekt hele greien. Et deilig prosjekt. Pyro har kjøpt katalogen til Rainbow, og mener den fortjener din oppmerksomhet.

Det finnes mange undervurderte band i rockens historie. Thin Lizzy er ett av dem. Warrior Soul et annet. Men i dag er det på tide å trekke Rainbow frem i lyset igjen.

For da Ritchie Blackmore fikk nok av funk-fascinasjonen til sitt kjære Deep Purple laget han et band som både har blitt litt glemt, og som satt en slags rekord i gode vokalister. Rainbow startet med halve besetningen til Ronnie James Dios første band Elf, og laget musikk som hellet mer mot heavy metal enn det Deep Purple gjorde. Ritchie Blackmore var den naturlige leder, og hans noe strikte egenskaper som sådan førte til et hav av forandringer i besetingen, og også den herlige miksturen av forskjellige og fantastiske vokalister. Rainbow er noe så sjelden som et band som har hatt tre vokalist-skifter som alle har ført til foranding, men også til suksess og kvalitet. Black Sabbath og Deep Purple har også hatt mange vokalist-skifter, men ingen har gjort det hele like lekkert som Rainbow.

Jeg flesket nylig til og kjøpte hele katalogen av studio-album som Rainbow ga ut (med unntak av comeback-platen Stranger In Us All fra 1995 med Doogie White på vokal), og det er en vidunderlig reise gjennom noe av det beste som er produsert innen melodiøs heavy metal. Det starter litt tregt med Ritchie Blackmores Rainbow-platen i 1975, men låter som Man On The Silver Mountain bar bud om en stor fremtid. Og ikke minst er Rainbow bandet som virkelig fikk fart på karriæren til Ronnie James Dio. Året etter dukker klassiske Rising opp med historiske låter som Stargazer og Tarot Woman, og Rainbow beviste at de var et band å regne med. En nødvendighet i enhver tungrock-samling. Det samme kan sies om Rainbows siste studio-album med Dio på vokal. Long Live Rock N’ Roll fra 1978 er metal-historie, metal-nytelse og metal-kunst på en og samme tid.

Så kom første vokal-skifte, og samtidig første stil-skifte. Blackmore ville vekk fra metalen, og ville ta Rainbow i en mer kommersiell retning. Dio ga seg, ble vokalist i Black Sabbath, og Rainbow hanket inn Graham Bonnet fra The Marbles (etter å ha fått nei fra selveste Ian Gillan). Og transformasjonen fungerte. Til en viss grad. Platen Down To Earth dukket opp i 1979, og inneholdt Rainbows første hit-singler i All Night Long og ikke minst Since You Been Gone. Men konstellasjonen varte bare en liten tid, før Bonnet ble erstattet med Joe Lynn Turner, og nok en forandring i Rainbows lydbilde.

For Joe Lynn Turner tok bandet til enda mykere breddegrader med sin fløyelsmyke stemme. Og det er definitivt ikke negativt ment. Joe Lynn Turners tid med Rainbow inneholder flere av de aller beste og mest populære sangene i katalogen. I Surrender og Spotlight Kid fra fantastiske Difficult To Cure (1981), MISS Mistreated og Death Alley Driver fra Straight Between The Eyes (1982), svisken Street Of Dreams fra Bent Out Of Shape (1983), og ikke minst singelen Jealous Lover som aldri dukket opp på noe album. Kraftfull og nydelig kost.

Så fikk plutselig Ritchie Blackmore lyst til å gjenforene Deep Purple med Perfect Strangers-platen midt på 80-tallet, Rainbow forsvant, og ble litt glemt. Hvertfall når vi driver og skriver 2010 på alskens regninger. Men gjør deg selv en tjeneste. Ta deg bryet med å dykke ned i Rainbows tre forskjellige perioder på 70- og 80-tallet. Periodene er like forskjellige som de er glitrende. Det eneste som binder alt sammen er Blackmores gitarspill og hang til klassisk inspirert komponering.

Et lite utvalg av låter fra de tre forskjellige vokalistene følger. I kronologisk rekkefølge.

Ronnie James Dio:

Graham Bonnet:

Joe Lynn Turner:

Herlighet for et band…. Evt. herlighet for noen band….

Dette hadde jeg helt glemt at skjedde. Alice Cooper og Ronnie James Dio besøker norske Big Brother i 2001. Takk til Frank Eugen Edvardsen for tips! Se hvor hyggelig RJD er. Savnet er stort.

Minnetime for Ronnie James Dio og Kvelertak-intervju var blant ingrediensene.

Her er listen over låter som ble spilt:

Whitesnake-Bad Boys

Danzig-On A Wicked Night

Khoma-Army Of One

Masterplan-Time To Be King

Keep Of Kalessin-Judgement

Cancer Bats-Sabotage

Nevermore-The Termination Proclamation

Kvelertak-Liktorn

Ozzy Osbourne-Let Me Hear You Scream

Tesla-Love Song (live)

Dio-Holy Diver

Ronnie Dio And The Red Caps-An Angel Is Missing

Elf-Gambler, Gambler

Rainbow-Gates Of Babylon

Black Sabbath-Neon Knights

Dio-Shame On The Night

Dio-One More For The Road

Heaven & Hell-Atom & Evil

Jorn-Song For Ronnie James Dio

Pyro minner den aller største.

Ronnie James Dio gikk bort 16. mai, og sjelden har en sett så mange fine ord om en musiker som i ukene og månedene etter hans død. Ronnie James Dio har vært en viktig musiker for alle som liker hardrock og heavy metal, og det skulle bare mangle at Pyro laget en minnesending om den aller største. Med oss på laget har vi selveste Jørn Lande, som i disse dager gir ut hyllest-plate til Dio, og som også skal synge med Heaven & Hell på Classic Rock-festivalen i England snart. Jørn Lande er ekspert-kommentator når vi i kveld gir deg en times gjennomgang av Ronnie James Dios musikalske karriære. Vi kan også tilby intervju med Kvelertak, muligheten til å vinne den nye platen til Masterplan der nettopp Jørn Lande synger, og ny musikk fra Danzig, Khoma og Tesla. Men i kveld er det Dio som er viktigst.

Trist, men også fint. Ronnie James Dios siste konsert var med Heaven & Hell i august i fjor. Sjekk klipp derfra.

Song For Ronnie James. Til ettertanke. Det blir nesten for sterkt vet du.

Trist som faen.

Så kom nyheten vi har fryktet skulle komme. Etter at Ronnie James Dio fikk kreftsykdommen har vi håpet i det lengste at han skulle bli frisk, men da Heaven & Hell avlyste hele sommer-turneen sin begynte varsel-lampene å blinke. Og i dag kom den utrolig triste nyheten om at Ronnie James Dio er død. Den aller største stemmen innen heavy metal er borte. Ord kan ikke beskrive følelsene Pyro-redaksjonen og alle andre rocke-fans sitter med nå. Dio har vært en strålende ambassadør for heavy metal med sin fantastiske stemme i band som Dio, Black Sabbath, Elf, Rainbow og Heaven & Hell, og ga også sjangeren et nytt ansikt med sitt Hear N’ Aid-prosjekt til inntekt for sultrammete i Afrika på 80-tallet.

For Pyro har alltid Ronnie James Dio vært blant de aller største, om ikke den aller største. Helt siden vi som smågutter oppdaget stemmen og musikken hans gjennom legendariske utgivelser fra bandet Dio, via etterpå å oppdage musikken han laget med Black Sabbath, Elf og ikke minst Rainbow, til en av fjorårets aller beste plater med Heaven & Hell. Låter som Holy Diver, Don’t Talk To Strangers, The Last In Line, Neon Knights og Long Live Rock And Roll vil for alltid være klassikere, og disse er ikke de eneste. Dio etterlater oss en musikalsk katalog uten sidestykke.

Jeg hadde gleden av å se Dio live på Kopervik-festivalen for noen år siden, og det var ikke mulig å se at Ronnie James Dio var over 60 år gammel. Han sang som en ungfole og viste sin ekstreme scenepersonlighet. Magisk. Det er ordet. Ordet som bør brukes om hele Dios karriære. En helt er borte. Vi glemmer aldri.

Dios kone Wendy var den som kom med årets tristeste nyhet: 

“Today my heart is broken, Ronnie passed away at 7:45 a.m. [on Sunday] 16th May. Many, many friends and family were able to say their private goodbyes before he peacefully passed away. Ronnie knew how much he was loved by all. We so appreciate the love and support that you have all given us. Please give us a few days of privacy to deal with this terrible loss. Please know he loved you all and his music will live on forever.”

Ikke noe Heaven & Hell i Bergen.

Ronnie James Dio føler seg ikke bra nok til å dra ut på tur med Heaven & Hell i sommer, og dermed blir det ikke noen sjanse til å se legendene varme opp for Iron Maiden i Bergen i år. Veldig synd. Men det viktigste er at Dio blir frist. Så er jo spørsmålet hvor lurt det var å planlegge hele turneen før Dio ble helt frisk. Vi krysser som alltid fingrene for verdens beste vokalist, og håper å se Heaven & Hell på norsk jord så snart som mulig.

Offisiell uttalelse fra Ronnie James Dio:

I would like to voice my great disappointment on the cancellation of the HEAVEN & HELL summer tour. Wendy [Ronnie’s wife/manager], my doctors and I have worked so hard to make it happen for all of you, the ones we care so much about, that this setback could be devastating, but we will not let it be. With your continued love and support, we will carry on and thrive. There will be other tours, more music, more life and much more magic.”

Artige nyheter fra Jorn-world.

En liten frekk nyhet på slutten av en travel uke? Den norske metal-helten Jorn slipper ny plate i juli. Platen skal bestå av cover-låter pluss en ny sang. Men det virkelig herlige er tittelen på platen og navnet på den nye sangen. Henholdsvis Dio og Song For Ronnie James. Jorn har skjønt det.

Ronnie James Dio har som kjent fått kreft, men er i full gang med behandling. Nå kan du visstnok ønske Dio god bedring via getwellronnie@black-sabbath.com Mailen blir da blir printet ut og gitt til Dio himself.

Dio har fått kreft, men skal drepe dragen.

Vår store helt Ronnie James Dio avlyste nylig en stor turnè med bandet sitt Dio grunnet sykdom. Nå har konen Wendy Dio sendt en oppklaring om Ronnies tilstand til Blabbermouth, som vi kopierer her:

“Ronnie has been diagnosed with the early stages of stomach cancer. We are starting treatment immediately at the Mayo Clinic. After he kills this dragon, Ronnie will be back on stage, where he belongs, doing what he loves best, performing for his fans. Long live rock and roll, long live Ronnie James Dio. Thanks to all the friends and fans from all over the world that have sent well wishes. This has really helped to keep his spirit up.”

Dio skulle spilt i både Bergen og Oslo i starten av desember, men nå ser det ut til at hele Europa-turneen er avlyst grunnet at Ronnie James Dio er lagt inn på sykehus. Mer info hos Blabbermouth.

27. april slipper Rhino/Warner Music The Devil You Know, det nye albumet til Heaven & Hell. Heaven & Hell består altså av Tony Iommi og Geezer Butler fra originalbesetningen av Black Sabbath, samt Ronnie James Dio og Vinnie Appice, som begge har vært med i Black Sabbath tidligere.

Kvartetten kommer til Oslo Spektrum 4. juni, og etter å ha sett DVD-en kvartetten ga ut i fjor, anbefaler vi den konserten på det varmeste. Mens du venter på konsert og album, kan du pirre forventningene med denne gjennomgangen av The Devil You Know:

1. Atom And Evil
– Tung og seig åpning på albumet. Ronnie James Dio synger episk og kommanderende, som om han står på toppen av pyramidene i Egypt og beordrer solen til å stå opp nok en gang. Produksjonen låter bra, ikke ulikt de tre låtene bandet spilte inn til samleplaten ”The Dio Years” for noen år siden. Altså veldig enkel, men åpen og tung produksjon.

2. Fear
– Tony Iommi leder fremdeles an med seige, gotiske metalriff, men ”Fear” er litt mer uptempo enn ”Atom And Evil”.  Hovedriffet er hypnotiserende, og kunne gått på audition dersom Maiden hadde annonsert et realityshow for oppfølgeren til Powerslave.

3. Bible Black
– Balladeåpning og greier, ikke ulikt The Sign Of The Southern Cross. Dio spør essensielle spørsmål som ”Who are we” og slenger ut tekstlinjer som ”Here´s another spell/it will take me straight to hell”. Jeg lurer forresten på om Bible Black er en snikreferanse til King Crimson-albumet Starless And Bible Black? Etter flere gjennomlyttinger står Bible Black igjen som den beste låten på platen.

4. Double The Pain
– Mystisk bassåpning, før Tony Iommi dropper inn med et ti tonn tungt riff fra metalhimmelen. Albumets mest uptempo låt så langt, uten at det sier så mye, The Devil You Know er nemlig seigere enn alle karakteren i Mongoland kjørt i slow motion. Som mange andre låter på albumet, vokser Double The Pain med hver gjennomlyttinger. Double The Pleasure, kan man gjerne si. Sjekk for eksempel den drømmende bridgen som dukker opp før refrengene, digg.

5. Rock And Roll Angel
– Ronnie James Dio har skrevet en del låter om rock and roll opp gjennom ørene, ref Long Live Rock And Roll og Rock And Roll Children, og han har vel også satt penn til papir om engler, så da er det vel bare naturlig å skrive en låt om rockeengler. Litt kjedelig låt på første lytt, etter en sterk åpning på albumet, men det bedrer seg når albumet sniker seg under huden.

6. The Turn Of The Screw
– Litt kjedelig låt? Dio synger sånn passe inspirert, og Iommi-riffingen gjør lite for å gi låten tyngde og fasetterte svartfarger.

7. Eating The Cannibals
– En sang om å spise kannibaler? Spennende! ”Come to the meeting/it is true that we are eating the cannibals”. Mystisk låt, men i likhet ned The Turn Of The Screw litt kjedelig.

8. Follow The Tears
– ”Follow the money”, sier de i Alle Presidenters Menn, men Heaven And Hell vil at vi heller skal svømme ned en elv av tårer for å finne det vi trenger. Pompøs og stor intro som går rett over i et klassisk Iommi-riff med horrorsynth. Albumets største og feteste låt, ved siden av ”Bible Black”.

9. Neverwhere
– Sammen med The Turn Of The Screw og Eating The Cannibals en litt kjedelig låt. Iommi tryller som vanlig gigantiske lyder ut av plekteret sitt, men magien er fraværende.

10. Breaking Into Heaven
– Dio og Iommo & co er ikke rent lite frekke. De skal steike meg bryte seg inn i himmelen. Er det fordi Gud nekter dem adgang, eller er de bare i rent opprørsmodus? Det er i hvert fall en flott, melodiøs avslutning på et album som trenger noen gjennomkjøringer før de legger seg rundt halsen din som en kjælen katt.