Her er Pyros definitive guide til rockebøkene der ute.

Denne artikkelen postet vi i vår, men siden julen er like rundt hjørnet, så kan kanskje dette være en god guide til hva som havner på ønskelisten din?

Man blir kanskje ikke mye smartere av å lese et tonn med bøker om rock, men moro er det. Veldig moro. Her er Pyros guide i jungelen av sider som drypper av riff, rus og råning

Men det er ikke bare vi som skal si vår mening. Her vil vi gjerne ha alle brukere av Pyronett på banen. Både til å kommentere våre meninger, og ikke minst posting av bøker vi har oversett. Gi oss og andre info om dine favoritter og bomkjøp.

Anthony Bozza/Slash – Slash

Denne boken holder jeg faktisk på med akkurat nå. Forventningene var ikke skyhøye, selv om jeg har vært fan av Guns N’ Roses siden Appetite For Destruction forandret verden på 80-tallet. Men overraskende nok er Slash både en god historieforteller, og boken blir aldri den sedvanlige oppramsingen av sex og dop som jeg fryktet. Utvilsomt et godt kjøp for den jevne rockesupporter.

Marcus Gray – Return Of The Last Gang In Town

Du skal være veldig interessert i The Clash for å komme gjennom denne boken. Men om du, som meg, klarer hundrevis av inngående sider om hele karriæren til et av verdens beste og viktigste band, så kommer du ut på andre siden med alt du trenger å vite. Ikke minst er ikke Marcus Gray redd for å sette fokus på de mindre hyggelige sidene ved The Clash som den konstante kranglingen, sviket av idealene de startet med, og enden på det hele med pinlige Cut The Crap.

Håkon Moslet – Sagaen Om Denimfolket

Turbonegers historie er en særdeles velskrevet og morsom bok. Full av merkelige historier, mørke skjebner og absurd rockegalskap. Sagaen gikk unna på et par intensive lesedager, og bør finnes i ethvert denimhjem.

Chuck Klosterman – Fargo Rock City

En bok du må ha om du har et hjerte for rock i bokform. Chuck Klosterman har en sylskarp penn, og forteller historien om oppveksten som heavy-fan i USA på en perfekt måte. Fargo Rock City er ustyrtelig morsom, lett å relatere seg til, og særdeles viktig å ha lest.

Chuck Klosterman – Killing Yourself To Live

Nok en bok av vår favorittforfatter. Denne gang reiser han rundt i USA for å besøke steder der rockestjerner har endt livene sine. På veien roter han seg helt vekk, til alle leseres store begeistring. En reise i gode historier og absurde hendelser. Vi anbefaler forresten artikkelsamlingene til Klosterman også. Både Sex, Drugs And Cocoa Puffs og IV er verdt hver krone. Morsomme ting om alt fra rock til basketball på rekke og rad.

Erlend Erichsen – Najonalsatanisten

Denne boken er utgitt kun fordi satanister og black metal er oooooo-så farlig. Historien om to black metal musikere som tipper over er lettere dvask, men om du er helt opphengt i den svarte delen av metalen så kan denslags muligens fenge.

Lemmy – White Line Fever

Historien om Lemmys liv burde vært skrevet mye bedre. Synd og skam at White Line Fever stort sett er kjedelig. Hvordan er det mulig? Det handler om Lemmy for svarte…

Christopher Krovatin – Heavy Metal And You

Heavy Metal And You er rett og slett en liten kjærlighetshistorie om metal-fantasten Sam som får seg ny kjæreste. En kjæreste som slett ikke skjønner noe av kjærligheten til musikken. Mange flotte referanser redder en heller tynn suppe av en historie.

Steven Rosen – Black Sabbath

En grei gjennomgang av historien til Black Sabbath. Og bare det er jo nok. Langtfra den beste bandbiografien vi har lest, men verdt en hundrelapp i paperback.

Johnny Green/Gerry Barker – A Riot On Our Own

Disse to herremennene jobbet på veien med The Clash i mange år. En og annen god historie dukker opp, men du skal være dypt inne i Clash-verden for å kunne nyte denne.

Michael Azzerad – Our Band Could Be Your Life

Det finnes ikke så mye heavy i denne boken, men kjennere av alternativ rock vil ha glede av denne gjennomgangen av et titalls viktige bands historie. Vi snakker om band som Fugazi, Hüsker Dü og Replacements, og de er jammen ikke dårlige. Boken er heller ikke dårlig. Kanskje noe tunglest, men langtfra dårlig. Litt som en ny Manowar-plate egentlig.

Frithjof Jacobsen – 101

På veien med Gluecifer skjer det mye moro. Men ikke nok moro til at boken om det ble mer enn sånn helt passe grei sengelektyre.

Stephen Davis – Hammer Of The Gods

En klassisk bok om et klassisk band. Stephen Davis forteller deg historien om Led Zeppelin på en fabelaktig måte, og satt med denne boken en skyhøy standard for hva man kan forvente av bøker om de villeste rockebandene. Men om historien med fisken og piken er sann, se det er det ingen som vet.

Jon Savage – Englands Dreaming

Englands Dreaming er en god bok, men en vanskelig bok. Savage går dypt inn i både Sex Pistols og den engelske pønkebevegelsens opprinnelse. Det handler om både fransk kunst og engelske bråkebøtter. Tunglest og høyinteressant på samme tid. Ikke noe for de med dårlig tid.

David Konow – Bang Your Head

Stort sett en klipp-og-lim bok der forfatter Konow stjeler fra alt og alle. Målet er å fortelle historien om heavy metal, men ender som en oppramsing av ting man som rocker allerede vet.

Dee Dee Ramone – Lobotomy

Dee Dee Ramone var en junkie og en idiot. Det er omtrent det man lærer av denne boken. Styr langt unna.

Stein Østbø – Hekta

VGs wannabe-rocker Østbø forteller historien om Ronni Le Tekrø, fra fødsel til show på TV Norge. Det gjør forfatteren på en helt streit og grei måte, men tiden med TNT i USA er viet alt for lite plass.

Trygve Mathisen – Tre Grep Og Sannheten

Pønkens opprinnelse i Norge fortelles på en litt vel inngående måte. Sikkert meget god lesning for de som opplevde tidsånden, men for oss andre blir det litt for mye småband som knapt ga ut plater og fanziner som ble trykket opp i ni eksemplarer. Dog en fin bok om norsk pønk er noe du higer etter å vite alt om.

Seb Hunter – Hell Bent For Leather

Dette er intet mindre enn en nydelig bok. Enkelt forklart er det den engelske utgaven av Fargo Rock City. Altså den ekte historien om forfatter Seb Hunters oppvekst som heavy-fan der AC/DC og Kiss var viktigere enn noe annet i livet. Fortalt på en særdeles god og humoristisk måte. Knallbok, intet mer og intet mindre.

Dave Navarro/Neil Strauss – Don’t Try This At Home

Dave Navarro fra Jane’s Addiction er en tåpelig fyr. Det lærer man i denne boken.

Charles R. Cross – Kurt Cobain: Heavier Than Heaven

Historien om Kurt Cobains liv er naturligvis spennende. Fra Iron Maiden-fan til posterboy for en hel generasjon med rockeband på et par år. Og så, vips, skallen utover veggen. Heavier Than Heaven er skrevet med innlevelse og kunnskap. Anbefales.

David Lead/Ken Sharp – Kiss: Behind The Mask

Det er svært mange bøker om Kiss der ute. Eksempelvis bør man styre unna bøkene Gene Simmons har skrevet om sin egen fortreffelighet. Behind The Mask er derimot noe som hører hjemme i hyllen. Boken er delt i to mellom et intervju med bandet, og historien om Kiss. Og selv om Pyro-redaksjonen har god kontroll på bandets historie, så lærte vi mang en ting da vi reiste gjennom denne boken. God bok, som Brigt Jensen sa det.

Deena Weinstein – Heavy Metal

Et slags antropologisk forsøk på å forklare hva heavy metal er. Problemet er at vi vet hva heavy metal er fra før. Og ikke minst at dette er akademisk vissvass som minner oss om anstrengende vårmåneder med pugging av bøker på Universitetet.

Michael Moynihan – Lords Of Chaos

Historien om black metal og kirkebrenning. Fortalt på en strålende og innsiktsfull måte. Herr Asbjørn Slettemark dukker opp som kommentator i en av de nyere utgavene av boken. Sexy.

Anthony Bozza – Tommyland

Tommy Lee har blitt koko for lenge siden. Denne boken er også koko. Og ganske kjedelig. Mye puling og dilldall. Lite musikk. Der har du vel egentlig Tommy Lee i et nøtteskall.

Neil Strauss – Mötley Crüe. The Dirt

Obligatorisk. Terningkast ti.

Lars Ramslie – Destroyer
Norske romaner handler ofte om blinde glassverandaer eller dølle politimenn. Destroyer handler om å vokse opp med Kiss. Velskrevet, engasjerende og dypt sympatisk bok fra Ramslie. Det ryktes at det skal lages film av boken, men da med Turboneger i stedet for Kiss som tema.

Stephen Davis/Aerosmith – Walk This Way: The Autobiography Of Aerosmith
Litt langdryg, men likevel god lesning om The Toxic Twins. MYE dop, endel bluesrock og litt piker under seksuelle lavalder er gjennomgangstonen.

Allright. Der har du Pyros gjennomgang. Kommenter villig vekk enten du er enig eller uenig. Og kom gjerne med egne tips og vink.

Pyro ved Heavy-Bård, Sivilarbeider-Sindre og Totto er på Norway Rock Festival. Her kan du lese om første dag med godbiter og flauser.

Etter en lang kjøretur fra Bergen ankom Pyro Norway Rock Festival i Kvinesdal akkurat tidsnok til å se første band K(Nine) fra Stavanger begeistre de av publikum som hadde trosset regnet og funnet veien til ølteltet. Alice Coopers utstyr var nemlig flere timer forsinket grunnet tåke, og dermed måtte deler av programmet flyttes fra hovedscenen til ølteltet. K(Nine) fikk liv i kalde og våte sjeler med sin harde og bastante metalcore, og beviste at de virkelig er et av de nye bandene å se opp for her i Norge. Til alt overmål beviste de også senere på dagen at de er hyggelige typer å drukne en del øl med. Respekt.

Respekt fortjener også Ronni Le Tekrø. For sitt utrettelige arbeid med å fremme hardrocken her til lands. Det har han da også fått pris for av oss i Pyro. Vi har masse rom i hjertet vårt for Ronni Le. Men soloprosjektet som han holder på med nå holder ikke mål. Ronni Le Tekrø entret scenen langt etter oppsatt tid, grunnet forsinkelsene med Coopers utstyr, og ga oss den ene dvaske pop-låten etter den andre. Og mellom sangene fortalte han ting som han mest sannsynlig var den eneste på sletten som skjønte noe av. Konserten kuliminerte med en forferdelig versjon av TNT-klassikeren Seven Seas, først i kønridrakt og så med Tekrø som vokalist, før hele konserten styrtet i avgrunnen med barnesangen Jon Blund. Vi elsker deg, Ronni. Men for satan, get a grip…

Backstreet Girls på sin side har grep. Konserten ble flyttet inn i et stappfullt og overvarmt øltelt, og Backstreet beviser nok en gang at de kan punkboogie til fingerspissene. Svett rock, lunken øl og en heisen heiagjeng foran scenen. Svært sexy. Og ikke minst over-ekte. Backstreet altså. For noen herlige typer.

Svenske Pain har aldri vært Pyro-favoritter, og befestet vel den posisjonen med sitt sett på hovedscenen i går. Dog mente Heavy-Bård at “de var langt bedre enn fryktet”, hva nå det egentlig betydde. Pain viste seg fra en bedre side i backstage-loungen noe senere med bordet fullt av steinhard alkohol og et voldsomt humør.

Danske Volbeat er det mange Pyro-venner som har tipset oss om de siste månedene. Suksessen i Danmark begynner å smitte over på oss nordmenn, og det var mange som hadde tatt turen for å se dette bandet som er vanskelig å beskrive. I det ene øyeblikket er de metal, i det andre punk og i det tredje et croonende hardrock-band. Men samme hva vi beskriver dem som, så er det noe som mangler. Vokalisten har en voldsom stemme, bandet er tight, men nerven mangler. I gamle dager hadde de fått karakteren G+ på ungdomsskolen.

Det er lenge siden jeg hørte på Helloween, og dermed er jeg heller ikke kvalifisert til å mene så mye om konserten på NRF. De aller fleste låtene var totalt ukjente for meg. Men da Helloween mot slutten av settet dro i gang klassikere som Future World og Dr. Stein, så var Pyro-redaksjonen med på notene. Og med på hodebangingen. Tross regn og kulde og strømbrudd i øltelt og det hele.

Så var det duket for mannen bak alle forsinkelsene som Norway Rock Festival slet med gjennom hele dagen. The Alice. Cooper dukket opp bak et svært lerret, tok livet av en liksom-Alice, og spilte en hitparade derfra og ut. Eric Singer var tilbake på trommer etter turneen med Kiss, og Cooper selv var i storform. Vi fikk dansing, vi fikk teater, vi fikk sverd og vi fikk rock. Og avslutningen med Poison og Elected bare stadfestet at Alice Cooper er en av rockens aller største. Takk til Norway Rock for at jeg endelig fikk sett mannen.

Hardcore Superstar gikk vi glipp av og Paul DiAnno hørte vi gjennom en teltduk. Og dermed var fredagen på NRF historie. Festivalen har vokst betraktelig i år, og sliter som alle andre voksende festivaler med en rekke vokse-sykdommer. Forsinkelsene er en ting. Strømbrudd i ølteltet en annen. Ekstrem glatt og bratt slette foran scenen, en tredje. Listen er lang. Men what the hell. Vi fikk se Alice. Og vi overlevde. Og publikum så ut til å kose seg, selv om været definitivt ikke var på vår side.

Grunnet alle forsinkelsene ble altså diverse band flyttet fra hovedscenen til ølteltet, der Pyro egentlig skulle spille plater. Så dermed ble det ikke så mye spilling på oss. Men vi får ta det igjen i dag. Forhåpentlig.

Lenker:

 K(Nine)

Ronni Le Tekrø

Beckstreet Girls

Pain

Volbeat

Helloween

Alice Cooper

Hardcore Superstar