Nick Schendzielos fra Job For A Cowboy og Dave Davidson fra Revocation har laget noe…. mystisk…

Amerikanske Revocation har laget noen av de aller beste metal-albumene de siste årene, men må fremdeles turnere i en van og pusse tennene på gaten (ser det ut som).

Sjekk bare dette suverene tittelsporet fra deres flunkende nye album, Deathless. Makan til frekk riffing skal du lete lenge etter:

Så da deler vi ut gratisbilletter til de to bandene på Vulkan Arena i Oslo. Det er aldersgrense og sånt, men ellers kan hvem som helst svare. Fortell oss i kommentarfeltet hva du synes er det kuleste med å gå på konsert på en lørdagskveld, så er du med i trekningen. Husk å logge inn med Facebook eller lignende, slik at vi får tak i deg for å gi beskjed. Vi trekker konkurransen tidlig torsdag.

(Audrey Horne, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

Vi har kranglet, kastet ting, diskutert, og blitt (nesten) enige. Dette er våre favorittalbum i tungrocken fra 2013.

Det var ikke enkelt dette. Helt til siste stund var band som Carcass, Extol, Sahg, Protest The Hero, Obliteration og The Bronx inne. Men her er den endelige listen. Uten noen rangering. Vær enig eller uenig. 10 gode plater er det uansett.

Audrey Horne – Youngblood

Vi har lenge heiet veldig på Audrey Horne som har blitt bedre for hvert album, men at de skulle diske opp med så mye herligheter som på Youngblood ante vi ikke at de var kapabel til. En reise i tid og rom der den klassiske rocken står i fokus. Utsøkt.

Clutch – Earth Rocker

Hjernene våre prøver fremdeles å strekke seg rundt Earth Rocker og alle de vidtrekkende referansene bandet gjemmer i låter og tekster. Fra Rocket 88 via go-go (ikke dansingen, musikksjangeren) til åpningslinjer hentet rett fra Shakespeare. Alt servert med Verdens Beste Band i bunn. Maryland sound attack!

Kylesa – Ultraviolet

Kylesa er ikke for alle, men for den lille flokken som har oppdaget bandet på skikkelig har amerikanerne virkelig blitt en stor favoritt de siste årene. Ultraviolet er hakket bedre enn bandets tidligere utgivelser, og det sier ikke lite. Laura Pleasants har fått mer plass med stemmen sin, og det hele er så fint atte…

Kvelertak – Meir

Akkurat som forrige platen, bare MEIR? Ja, på en måte, men Kvelertak i 2013 var også et band som utvidet universet sitt med lange instrumentalpartier, The Darkness-groove i “Kvelertak” og en selvtillit han der Zlatan-wannabe Northug bare kan drømme onde og kjipe fantasier om.

Revocation – Revocation

Thrash fra Boston med shred-geniet Dave Davidson på gitar og vokal. Superfengende låter, drøye riff, og en positiv aggresjon som kaller på moshing. En av årets mest heseblesende plater.

Årabrot – Årabrot

Årabrot ble plutselig tyngre og mindre spisse på fjorårets selvtitulerte mesterverk, og overgikk seg selv med god margin. Du får ikke styggere rock enn Årabrot, og helt samtidig er det noe vakkert over det hele. Et band som må få din oppmerksomhet med det samme.

Ghost – Infestissumam

Satan har aldri vært så jovial og underholdende som når Ghost synger om ham. Infesissumam er magien som oppstår når 70-tallsrock møter King Diamond-teater og en gjeng hipstersvensker som møysommelig bygger opp et rocketeater ala Kiss for 2010-tallet.

Motörhead – Aftershock

Det ble et litt nervepirrende år for Motörhead-fansen. Først havarerte Lemmy på scenen i sommer, så ble konserter avlyst, og dermed begynte ryktene om svært skrantende helse å surre. Det er ingen tvil om at et hardt liv i rocken begynner å påvirke Lemmys kropp, og da var det svært gledelig (og overraskende) at det plutselig dukket opp et supergodt album på høsten. Aftershock er Motörhead i storform, og er den beste platen derfra siden Inferno i 2004. Basta.

Rotting Christ – Κατά τον δαίμονα εαυτού

Det er kinkig å beskrive denne platen, men jeg skal prøve likevel. Rotting Christ fra Hellas spiller ekstrem-metal, men trykker inn så mye galskap og sprø ideer inn i uttrykket sitt at det hele blir løftet til en eller annen høyde som ingen før har besteget. Er du åpen for total galskap blandet med knakende god metal er det bare å gi seg hen.

Queens Of The Stoneage

Like Clockwork handler om Josh Homme sin nesten-ulykke av en enkel operasjon, men inni her er det som vanlig rufeste rock, mørk kjærlighet, blødende begjør og de mest tilbakelente låtene noen har skrevet på lenge. Årets vokser.

Det ble litt prat om monstre og eventyr i kveldens sending. Hør hele sulamitten i reprise via Nrks radiospiller eller les hva vi bedrev her.

581: 19/11: Revocation-intervju, spesial eventyr

QOTSA-My God Is The Sun

Shadowmind-YODO

Protest The Hero-Clarity

Soulfly-Master Of Savagery

Offspring-Come Out And Play

Obliteration-Sepulchral Rites

Toxic Holocaust-Out Of The Fire

The Terrifieds-Stiff Little Penis

Revocation-intervju

Revocation-Entombed By Wealth

Europe-Superstitious (live fra Sweden Rock)

Skeletonwitch-I Am Of Death (Hell Has Arrived)

Cronian-Cold Wave Eruption

Eventyr:

Metallica-Enter Sandman

Green Jelly-Three Little Pigs

Rob Zombie-Jesus Frankenstein

Accept-Monsterman

Annihilator-Alison Hell

3 Inches Of Blood-Destroy The Orcs

Gamma Ray-Heart Of The Unicorn

Paramore-Brick By Boring Brick

Eventyr. Monstre. Galskap. Heavy. Blir bra i kveld.

Det slo meg her en dag da jeg leste eventyrbok for min lille sønn, at heavyen er full av låter om eventyr. Bare tenk Dio. Eller nesten hvem som helst. Det skal dermed handle om låter med tema fra eventyr i kveldens sistetime. Listen med musikk er intet mindre enn kanongod.

Vi skal også gi deg intervju med det meget gode amerikanske bandet Revocation, vi skal kjøre Soulfly-konkurranse og vi skal spille helt ny musikk fra band som Protest The Hero, Cronian, Skeletonwitch og Obliteration. Litt Europe blir det nok også tid til, skal du se.

Revocation er et av de nyere bandene vi setter aller høyest. Nylig var de i Oslo som support for Black Dahlia Murder, og da troppet Asbjørn opp med mikrofon og spørsmål. Resultatet hører du i Pyro om noen uker, men akkurat nå kan du nyte et av høydepunktene på bandets siste album. Fracked har fått video som heller mot oljeborings-kritikk.

Det er godt at jeg etter over 30 år som metalfan fremdeles kan bli imponert og bergtatt. Revocation fra Boston. Sjekk dem ut. Og om du bor i nærheten av Oslo, gå på konsert når de spiller oppvarming for Black Dahlia Murder om noen uker. Teknisk, fengende, livlig.

Pyro er tilbake på nett etter to uker på stranden i en liten gresk landsby uten veldig mye internet. Uthvilt og klar for å pøse deg full av rock fremover. Vi starter med en helt ny video fra et av våre nye favorittband. Revocation overbeviste veldig med sin forrige plate, og nå slipper bandet en ny ep. Derfra har de også laget musikkvideo til en av sangene. Godt å ha dem tilbake. Godt å være tilbake.

Vi har tenkt, kranglet og kåret. Dette er årets beste plater innen hardrock og heavy metal. Du kan være enig. Eller helt uenig. Men sjekk hvertfall om du har fått med deg alle sammen gjennom året.

Pyro har nitidig gått gjennom alt vi har spilt gjennom årets sendinger, og vi har funnet de ti platene vi sammen synes er aller best. Som vanlig har vi ikke rangert platene, men presenterer her det vi mener er kremen på toppen av kremen oppå kremkaken av året 2011.

Mastodon-The Hunter

Progmetal-udyret Mastodon ble i 2011 både enklere, men kanskje også enda litt tøffere, med sin gjennomroste The Hunter. Det er ikke første gang Mastodon skriver korte låter med riff som sitter i hodet med en gang, men det er første gang de gir oss en hel plate som med litt godvilje kan kalles fengende rett gjennom. Fans av det intrikate og vanskelige er kanskje skuffet, men vi er fremdeles i ekstase. Et nydelig band med en ny nydelig plate. Begynner å bli en del av de fra Mastodon nå.

In Flames-Sounds Of A Playground Fading

Her i Pyro liker vi In Flames når de er på sitt melodiøse og kommerse, som på sine tre siste plater. SOAPF vokste i løpet av året til å bli en av våre desiderte favoritter, med Where The Dead Ships Dwell, Darker Times og Ropes som noen av favorittlåtene. I tillegg fikk vi sett dem på hver vår konsert, Totto på Norway Rock og Asbjørn i Spektrun. Begge konsertene overbeviste oss om at vi snart må opprette en Pyro Hall Of Fame, slik at In Flames kan få plass der.

Protest The Hero-Scurrilous

Over til det litt vanskeligere igjen. For kanadiske Protest The Hero er ikke redd for et taktskifte eller ti. De er heller ikke redd for å låte som både Iced Earth, Queensrÿche og Queen i samme låt. Det er fordi de er trygge på sin egen legning innen metal. Scurrilous er en reise i fengende kaos-teori, og det er noe du må sette deg inn i med en eneste gang. En enorm overraskelse i 2011 med en høyst fortjent plass på listen.

TRC-Bright Lights

Bandet bak mosh-anthems som Go Hard Or Go Home og H.A.T.E.R.S. fikk mye oppmerksomhet på Pyro i 2011. Med Bright Lights beviste de hvorfor. In-your-face-metal med frekk hardcore-attityde i bunn og frekk flørting med rapvokal ble en eksplosiv molotovcocktail fra Londons gater.

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jeg, Totto, elsker Jane’s Addiction. Det har jeg gjort lenge. Og det var derfor med en skjelvende nervøs hånd jeg satt gjenforeningsplaten til dette høyst legendariske bandet i spilleren. Jane’s Addiction var nemlig mitt definitive favorittband akkurat da heavy metal og alternativ rock smeltet sammen på slutten av 80-tallet. Det var Jane’s Addiction som var brobyggeren med sine fenomenale plater den gangen. Og nå skulle de nok en gang gjøre comeback. Cd-en forsvant inn i spilleren, jeg justerte lyden litt opp, og jeg ble dratt inn i Jane’s Addictions vidunderlige verden nok en gang. Kanskje litt rolig og myk for mange, men for meg er dette noe av det største som har skjedd musikalsk på mange år. Jeg elsker Jane’s Addiction fremdeles. Kanskje mer enn noensinne.

Revocation-Chaos Of Forms

Hvor kom denne gjengen fra? Vi hadde ikke hørt om Revocation før Metal Sucks kåret David Davidson til verdens beste nålevende, aktive metalgitarist, men vi ble fort blodfans. Chaos Of Forms er mastodonsk i sin tilnærming til metal, her får vi deilig thrash i naturlig samkvem med Scorpions-riffing, klubbvennlig hardcore og shredding fra en annen verden.

Primordial-Redemption At The Puritan’s Hand

Vokalisten i Primordial heter Alan, og han beskrev musikken til sitt litt mystiske band perfekt for meg under årets Hole In The Sky. Primordial er en blanding av Bathory og irsk folkemusikk, sa han. Og det får en jo bare være enig i. Har du ikke hørt Primordial er det bare å hive seg rundt med en gang. Bandet har holdt på siden tidlig 90-tall, men det er med sine to siste plater de virkelig har laget stor kunst. Redemption At The Puritan’s Hand er nok ikke like sterk som To The Nameless Dead fra 2007, men albumet er mer enn godt nok til å være blant de ti beste i år. En musikalsk reise for de med tålmodighet og kjærlighet til metalens historie.

Taake-Noregs Vaapen

Eneste norske band på listen er Taake, som i år slapp en høyst overraskende plate. Tidligere har Taake vært litt for mørke for oss i Pyro. Vi er tross alt fløtepuser her. Men i år slapp Hoest et album som viser Taake fra en litt mer leken og lystbetont stil enn vi er vant med. Nå er det ikke slik at Taake har gått helt i hundene og blitt et pop-orkester. Det handler fremdeles om knallhard black metal, men denne gang er låtene litt mer spiselig for de som ikke er dypt inne i sjangeren, gjestelisten er lang og god, og låter med banjo og mandolin bryter litt opp i det totalsvarte mørket til Taake. En mesterlig plate.

Rival Sons-Pressure And Time

Av og til skal musikk bare skape god stemning. Rival Sons gir deg klassisk hardrock i 2011, og selv om coveret ser ut som noe Hipgnosis kunne laget for Pink Floyd i 1977 (ikke så rart siden det nettopp er de som har laget det…), så snakker vi her om enkel og supersexy mother….ings hardrock slik som alle elsker den. Rival Sons gjør ingenting nytt, men danser elegant og funkt ned stiene Free og Led Zeppelin gikk opp for dem. Tittelsporet, Young Love og All Over The Road er alle blant årets beste rockelåter. Bonus for latterlig digg konsert på Parkteatret i høst. La deg rive med! Faen altså. Det er så delig med rock.

Machine Head-Unto The Locust

Oioioioi, Machine Head er bedre enn noensinne. Master Of Puppets-aktige ambisjoner i tittelsporet, deilige følelser i The Darkness Within og årets åpningslåt i I Am Hell. Robb Flynn har aldri vært sintere og mer briljant enn nå, og det får han festet på plate. Så det synger etter.

Det er mange andre album som også har gjort livet vårt levelig gjennom året. Blant annet et par norske som bør få litt ros, siden det bare er ett norsk album på topp 10-listen. Einherjer leverte små-pompøs viking-metal på sin Norrøn, Devil ga oss deilig doom på sin Time To Repent, Nekromantheon gjorde old-school thrash på Divinity Or Death, og Insense leverte strålende moderne metal på sin Burn In Beautiful Fire.

Vi har sikkert glemt både norske og utenlandske utgivelser, men det er da din oppgave å minne oss på disse. Og så hadde vi bare ti plasser da. Ikke glem det….

Vi skal gjerne ta selvkritikk for ikke å ha oppdaget Revocation før på deres tredje album som kom i år. Men når vi først har oppdaget dette Boston-bandet, så har vi plantet dem tett til hjertet. Teknisk briljant metal på øverste fordømte hylle. Digg det.

Hva har Pyro hørt på de siste ukene? Mye mer om det får du her.

Vi lytter oss gjennom masse musikk for at du skal bli presentert det beste av det beste i de to timene vi har til rådighet hver uke på P3, men det er mye bra som aldri blir spilt i Pyro. Derfor kjører vi i gang en ny spalte som forteller deg litt om det vi har hørt på i det siste. Både det fantastiske og det ikke fullt så engasjerende. Noe vil du høre mer fra på radioprogrammet, annet hopper vi over. Ærlig og ekte, rett fra bunnen av hjertet; dette er det Pyro har hatt på stereoen i det siste. Med låt-eksempler og album-cover og det hele. Kom gjerne med innspill om du er enig eller helt uenig i mine små beretninger om albumene.

Rwake-Rest

Med sanger som gjerne tikker inn på over 10 minutter er ikke amerikanerne i bandet med det mystiske navnet Rwake (som ikke betyr noe som helst) veldig radiovennlig. Men det betyr ikke at de ikke er bra. Tvert imot. Har du noensinne blitt trukket langt inn i den atmosfæriske verden til eksempelvis Neurosis har du mye å hente ved å sjekke ut dette bandet. Hardere og mer bråkete enn nevnte Neurosis, men med samme innstilling til stemning og lydlandskap. Sjekk låten An Invisible Thread:

Rwake-An Invisible Thread

Mastodon-The Hunter

Vanskelig å ta denne av stereoen i det hele tatt denne måneden. Fordi albumet er så fordømt bra. Skjønner at de som liker det lange og vanskelige Mastodon er skuffet, men jeg er henrykt. Kjappe og konsise låter med riff sendt ned fra himmelen på et sølvbrett. Årets album så langt. No doubt. Men det visste du sikkert fra før. Sjekk låten Stargasm uansett:

Mastodon-Stargasm

Airbag-All Rights Removed

Med sin poppete prog ligger norske Airbag et par hakk unna Pyro-land, men siden det er samme karen som gir ut band som Taake og Helheim som slipper dette (dog på en annen etikett), så fortjener de internetplass. Liker du det mest fengende Pink Floyd har gitt ut, og eksempelvis Clutching At Straws-æra Marillion, kan dette definitivt være noe for deg. Nydelige gitarføringer, god lyd og lange fine låter. Andre plate i rekken, og debuten er minst like bra. Anbefales alle med hjerte for det pene. Lytt til White Walls:

Airbag-White Walls

D’Accord-Helike

45 minutter. 2 låter. Del 1 og del 2. Ja, det er prog. D’AccorD er også norske, og utgitt av samme folk som gir ut Airbag. D’AccorD sier de er inspirert av den gamle 70-tallsrocken, og det er det bare å tro på. Ikke noe for radioen, men gjerne noe for de som har tid og lyst til å sette seg inn i lange låter som tar deg både hit og dit i løpet av sin eksistens.

Tsjuder-Legion Helvete (utgis 14. oktober)

Det norske black metal-bandet med Anti-Christian på trommer, som vi hadde som gjest i Pyro for noen uker siden, er ute med første album på aldri så lenge. Et par tekster på engelsk, men mest på norsk, og full pinne fra start til slutt. Visstnok med tekster hentet fra en mappe som forsvant på 90-tallet og dukket opp igjen nylig. Heldigvis ikke fullstendig nekro sånn at også en melodi-elsker som meg kan trampe takten og bange med. Heseblesende og flott album. Velkommen tilbake. Lytt og elsk The Daemon Throne:

Tsjuder-The Daemon Throne

Wolves In The Throne Room-Celestial Lineage:

Kritikerrost amerikansk rural undegrunns-metal. En slags svevende black metal som både er bra, men også litt for svart for meg. Ingen fløte i kaffen der i gården. Ikke helt min greie, men gi dem en sjanse om du liker musikken din svart som i graven. Godt mulig at dette albumet vil vokse seg inn i himmelen (eller nedover til helvete) ved flere lytter. Lydverket likte albumet godt, sjekk deres anmeldelse her, og sjekk låten Astral Blood under. Jeg skal prøve videre….

Wolves In The Throne Room-Astral Blood

Brutal Truth-End Time

Vi har enorm respekt for Dan Lilker som menneske og metal-legende, men akkurat i Brutal Truth blir han altfor vill selv for oss. Brutal og knallhard galskapsmetal i hundretusen kilometer i timen. Slitsomt for meg. Kan være fint for deg. Sjekk selv på låten med den brillefine tittelen Fuck Cancer:

Brutal Truth-Fuck Cancer

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dan Lilker får flere sjanser i stereoen. Denne gang herlig nok sammen med en bande med nordmenn du kanskje kjenner igjen. Bandet med det litt vel drøye navnet består nemlig, i tillegg til den gamle Nuclear Assault-bassisten, av Teloch fra Nidingr/Mayhem, Espen Hangård fra Kill/NoPlaceToHide og svenske Andreas Johnson fra Tyrant. Musikken er svart som et gigantisk svart hull av svarthet, men ikke faretruende nekro. Det går sakte fremover med Nunfuckritual, og det kler bandet godt. Droneblackmetal? Okkult, mystisk, forlokkende. Slikt din mor ikke vil at du skal høre på. Eksempelvis In Bondage To The Serpent:

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dominanz-Dominanz

Dominanz er et norsk band som vi tidligere har postet en video fra her på Pyronettet. Denne promoen fikk jeg stukket til meg da vi spilte plater på vip-en på Hole In The Sky, og nå har jeg endelig fått tid til å høre på den. Det handler om halv-industriell metal med et gotisk tilsnitt. En blanding av Rammstein, Marilyn Manson og Sisters Of Mercy? Slett ikke ille. Smakebit i Agony And Domination:

Dominanz-Agony And Domination

Solstafir-Svartir Sandar (utgis 14. oktober)

Jeg ble oppmerksom på dette islandske bandet på forrige plate Köld, og har siden vært fan. Lange låter med umåtelig mye stemning, og ikke minst trøkk der det bør være trøkk, gjør dette til et av de hyggeligste nye bekjentskapene de siste årene. Da de spilte på Hole In The Sky i fjor hadde de tredve minutter til rådighet, og rakk gjennom to låter… Svartir Sandar er intet mindre enn et dobbeltalbum, og takk for det. Stemningsfull drone-metal på islandsk (ja, jeg vet jeg bruker ordet stemning hele tiden nå, men alle band insisterer jo på å lage lange stemningsfulle låter for tiden…). Ny-de-lig. Sjekk det ut. Do it for daddy. Fjara:

Solstafir-Fjara

Cyco Miko-The Mad Mad Muir Musical Tour (utgis 14. oktober)

Mike Muir er vokalisten i legendariske Suicidal Tendencies, som nylig snudde Oslo opp ned med sin konsert i Gamlebyen Skatepark. Nå er det en stund siden ST har gitt ut noe annet enn samlere, men Mike Muir lager også musikk med diverse andre prosjekt. Blant annet Infectious Grooves, og det er nettopp uutgitte sanger fra det bandet det handler om her, samt nye låter fra prosjektet Cyco Miko, og visstnok også noen gamle Suicidal-låter som aldri kom ut. Vanskelig å følge med….  Det handler litt om funky metal i god Infectious Grooves-ånd, det handler litt om sint Suicidal-metal, og det handler litt om jam-lignende ting. Noe er helt strålende og annet ganske så sidrumpa. Eller veldig sidrompa faktisk. En vente-plate til Suicidal endelig skal gi ut nytt album igjen? Det ryktes 2012. Vi håper. Gjesteopptredener fra Rob Trujillo (Metallica og ex-Suicidal-bassist) og Fletcher Dragge fra Pennywise. Nå skal det også sies at jeg aldri var noen stor tilhenger av Infectious Grooves, så om du er det kan dette være midt i blinken for deg. For meg er det de få sporene som minner om Suicidal som funker best. Som i All The Way:

Cyco Miko-All The Way

Madina Lake-World War III

Madina Lake serverer en lapskaus av voldsom stadion-emo og saftig hardrock som balanserer akkurat på grensen, og faller ned på feil side av tallerkenen. Litt mykere enn The Used. Litt tøffere enn 30 Seconds To Mars. Med litt Buckcherry blandet på toppen. Vi takker pent nei, men du kan høre åpningskuttet på platen som heter Howdy Neighbour! her:

Madina Lake-Howdy Neighbour!

Primordial-Redemption At The Puritans Hand

Jeg kjøpte endelig denne etter Primordials mesterlige konsert på årets Hole In The Sky. Har bare hatt den på brent promo-kopi tidligere, men det er ikke godt nok for en fan… Greit å støtte Alan med noen slanter også. Han er tross alt en av metalens aller edleste soldater. Primordial fortsetter i samme spor som ved forrige suksess, og gir oss lange, svevende og mesterlige låter som innehar mer kraft enn et kraftverk. Om du ikke har falt for Primordial ennå er det på høy tid. Sjekk tittelkuttet:

Primordial-The Puritan’s Hand

Evile-Five Serpent’s Teeth

Englands thrash-helter mistet et medlem da bassisten døde på turne for noen år siden, men kjemper videre med en flott ny plate. Har du hjerte for en moderne versjon av de tidlige Metallica-klassikerne, så bør Evile være noe du kan kose deg med i høstmørket. Og så kan du sjekke Evile-platene som kom tidligere. Mye bra der også. Hør Descent Into Madness.

Evile-Descent Into Madness

White Wizzard-Flying Tigers

Fra L.A. og fulle av retro-magi. White Wizzard driver og skifter medlemmer hele tiden, men på siste plate Flying Tigers er de akkurat så inspirert av Judas Priest og tidlig Iron Maiden, og gjør sin versjon akkurat så bra, at det bare er til å hengi seg. Ikke alt på platen er gull, men det som er gull er av høy karat… En av de bedre låtene er Fall Of Atlantis. Lytt og kos.

White Wizzard-Fall Of Atlantis

Absu-Abzu

Knallgod og rockete black metal fra USA. Ikke for nekro, ikke for snilt, bare herlig perfekt. Overraskende bra. Jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle. Hør heller selv. Dette er Earth Ripper:

Absu-Earth Ripper

Revocation-Chaos Of Forms

Kompleks metal fra Boston. Man får assosiasjoner til alt fra Mastodon til dødsmetal til thrash og alt innimellom når Revocation peiser på. Og det er svært positivt ment. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket. Les mer der. Låten under heter Harlot.

Revocation-Harlot

Machine Head-Unto The Locust

Du har sikkert fått det med deg allerede. Dette er en kjempeplate. Hard, myk, vill, rolig, fin, stygg. Unto The Locust har det meste. Til og med covere av Judas Priest og Rush på deluxe-versjonen. Som ikke passer inn i selve verket, men som er kule likevel. Dette er en plate som kommer til å bli stående som en av de store, både i år og resten av tiåret. Toucher nesten Mastodon. Nesten. Be Still And Know under.

Mahine Head-Be Still And Know

Taake-Noregs Vaapen

Hoest er tilbake med en voldsom oppvisning i norsk black metal. Hardt, mørkt, spisst, men også underlig fengende. Hoest har med seg gjester fra Immortal, Darkthrone og Mayhem, men det er likevel Hoest selv som stjeler showet. Med en lekenhet, og samtidig en old-school innstilling, som man sjelden hører i en så bra versjon som dette. Det er morsomt med litt banjo og mandolin i black metal, og dette har blitt trukket frem av mange ved denne utgivelsen, men det er helheten som imponerer aller mest. Hør Helvetesmakt under.

Taake-Helvetesmakt

Alice Cooper-Welcome 2 My Nightmare

Alice er tilbake. Som mange vet er dette oppfølgeren til Welcome To My Nightmare fra 1975, som har blitt Coopers mest kjente plate. Også denne platen er produsert av Bob Ezrin, og på sitt beste er det nydelig å høre Alice i knallform. Både som den Alice vi kjenner (When Hell Comes Home), men også som pop-punker Alice (Ghouls Gone Wild) og pop-Alice (What Baby Wants). Problemet er at halve platen ikke er spesielt bra. Det er ikke godt nok når man skal følge opp en av tidenes mest omtalte album… Sjekk singelen I’ll Bite Your Face Off under. Visstnok en homage til selveste Rolling Stones.

Alice Cooper-I’ll Bite Your Face Off

Enslaved-Thorn 7″

Enslaved har blitt hemmelige i det siste. Først ga de ut ep-en Sleeping Gods som kun kom digitalt her hjemme (fysisk i USA), og nå dukker det opp en vinyl-singel på Soulseller Records som kun slippes i 1000 eksemplarer. På denne singelen går Enslaved litt vekk fra den progressive utviklingen vi har sett derfra de siste årene, og presenterer to ganske knallharde metal-låter. Den ene hører du under. Den heter Striker. Enslaved er alltid bra uansett om de er harde eller myke.

Enslaved-Striker

Takk for oppmerksomheten. Innsigelser?

Neste utgave av Pyro-stereoen vil forhåpentlig inneholde ord om blant annet Sebastian Bach, Chickenfoot, Warbringer, Skeletonwitch og mye annen moro.