Skrik til du liker det. Ozzy er i majestetisk form.

Slik ser coveret til den nye Ozzy-platen ut. Eposet heter Scream, og slippes 15. juni. Se tracklisten etter hoppet.

Der ja:

* Let Me Hear You Scream
* Diggin’ Me Down
* Let It Die
* Soul Sucker
* Fearless
* I Want It All
* Time
* Crucify
* I Love You All

Her er første smakebit, Let Me Hear You Scream. Lover bra! Pyro kommer tilbake med mer.

Blashyrkh! Mount North! Unearthly Kingdom! Warriors Crowned! Pyro koser seg med comebackplaten til Immortal.

På fredag slapp Imortal det etterlengtede albumet All Shall Fall. Helt siden bandet litt sjokkerende trakk inn årene i 2003, har vi ventet tålmodig på at Abbath, Demonaz og Horgh skulle finne sammen og slippe en oppfølger til Sons Of Northern Darkness. Nå er de på plass igjen, med Apollyon stødig plassert bak bassen.

Jeg hadde egentlig tenkt å poste mitt førsteinntrykk av All Shall Fall allerede på fredag, men fant ut at det ble litt for raskt etter jeg kjøpte CD-en på torsdag. Dette er nemlig et mektig album (ikke så veldig sjokkerende, egentlig, det er jo selveste Immortal vi snakker om) som tar tid å få under huden. Men nå, etter 10-15 gjennomlyttinger, inkludert en atmosfærisk tur i Nordmarka med Immortal på øret, er vi klar til å knote ned noen tanker:

Først det utenommusikalske:
— Nok en gang en fet tittel fra Immortal. All Shall Fall står ikke tilbake for klassikerne At The Heart Of Winter, Damned In Black og Pure Holocaust, alle albumtitler som står skrevet med blodskrift i mi coffeetable-bok om sterke albumtitler.
— Som Totto påpeker i en egen post, veldig fett cover. Utbrett på digipak, Blashyrkh-port, lekre bandbilder tatt av Peter Beste, det meste er med. Eneste innvending er at bookleten kunne vært litt fyldigere, gjerne med mer tegninger fra Blashyrkh?
— Perfekt lengde. All Shall Fall tikker inn rett over 40 minutter, fordelt på syv låter. Akkurat slik et godt gammelt heavyalbum skal være. All killer, no filler!

Så det musikalske:
1. All Shall Fall er en frekk åpningslåt, som etter litt bulder og brak (regner med det er porten til Blashyrkh som åpnes?) smeller inn i en krigserklæring av et tittelspor. Favorittlyrikk: ”Under the hovering thunders of darkness” og ”Warriors crowned on this day”.
2. The Rise Of Darkness er en midtempo, Bathory-aktig rockelåt med deilig riddergroove. Abbath i snerrende vokalmodus, slik bare han kan i 2009. Favorittlyrikk: ”I ride this night – lustful with pride”.
3. Hordes Of War er kanskje den låten jeg har fått minst tak på så langt. Den er ganske kjapp, uten å være blastbeatorientert eller noe slikt. Jeg vil likevel ikke være spesielt negativ, regner med denne låten våkner til live når jeg får hørt den nok ganger. Favorittlyrikk: ”Smell of death now as we ride through holocaust/Burning souls fall from the sky”.
4. Norden On Fire er ikke bare en av tidenes råeste titler på en norsk metallåt, det må da også være en av de beste låtene som er skrevet i menneskehetens historie? Fra den monumentale åpningen, som er så krigersk at at du nesten skjønner hvorfor folk verver seg i Fremmedlegionen eller hvorfor Joshua og Tjostolv reiste ut i verden og lekte krig og helvete, via det stolte, storslagne verset om ravner og sorte flammer, til det cleane brekket hvor Abbath kaldt gneldrer ”Beat of prey from the north arise/A force of strength none can defy”, er det pur metalmagi. Favorittlyrikk: ”Snowstorms that blind upon my eyes/From the clouds of red they are thrown”.
5. Arctic Swarm får meg til å tenke på den megalomaniske romanen The Swarm, skrevet av en eller annen tysker eller østerriker. Den handlet om en organisme som utviklet seg i sjøen, og gjorde at alle mulige sjøskapninger ble gærne og hevnet seg på menneskeheten. Alt var selvsagt menneskenes egen feil, siden vi hadde ødelagt naturen. Boken var en mastodont på nesten 1000 sider, og det gir litt samme følelse å høre på Arctic Swarm. Stort, nesten uoverkommelig og veldig kult. Favorittlyrikk: ”The arctic swarn a fiend of frost and ice/Gathering winds that howl in frosty times/Transatlantic travels a mass of cold/Revenge on mankind”.
6. Mount North er akkurat det tittelen tilsier, en fjellstødig, svart djevel av en låt. Refrenget er skikkelig singalong, og bør bli en evig konsertklassiker. Favorittlyrikk: ”A mountain of dark/To where the mysterious rise/under its light call the stars/Out here I am cursed to wander”.
7. Unearthly Kingdom er kanskje bedre enn Norden On Fire, utrolig nok. Det åpner med diabolsk kor, fortsetter med et droneriff som gjør at jeg får lyst å løpe opp på toppen av Galdhøpiggen og lage Lucifer-engler i snøen, mens snøstormen buldrer rundt meg. Også her er det tunge inspirasjoner fra Bathory å spore, men Immortal tar den nordiske metalarven videre på en måte Quorthon er stolt av der han ligger seks fot under. Immortal kunne ikke laget en fetere avsluttning på et briljant album. Favorittlyrikk: ”Rule all that comes to eye/Uphold the might/Gates to Blashyrkh/Profane majestic realm”.