Dunderbeist er vel hjemme etter support-turné for det populære tyske bandet Der W i deres hjemland. Siste rapport fra karene tikket inn i morges.

Vi takker for herlige og billedtunge reisebrev fra pølserike tyske byer, og bare nevner at del 1 kan leses her og at del to finnes her. Nå over til Ronny fra Dunderbeist.

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
del 3 av 3

DAG 10

Rockeekspressen ankom det sydlige Tyskland, nærmere bestemt Stuttgart, og denne dagens arbeidsplass hadde virkelig sjel. LKA Longhorn hørtes på forhånd mer ut som en biffrestaurant (eventuelt en båt), men viste seg å være en knallbra Rockefeller-ekvivalent, tett tapetsert med plakater på tak og vegger fra tidligere besøk. Det var nesten vanskelig å finne et fett band som IKKE hadde spilt der. Til og med das dass var dekket av stickers og hilsener fra alt mellom Obituary og Turboneger, og rockesjela hadde spist seg godt inn i veggene på Stuttgarts rockevenue nummer eins.

Selv om Der W reiste med full produksjon og rocketrailer med eget lyd- og lysanlegg, så skulle til og med lyden vise seg å bli magisk i Stuttgart. Noen lokaler bare funker så utmerket til dette formålet, og dette var et slikt lokale. Så etter en finfin soundcheck var motivasjon og humør på topp. Lokal kusine og lokalt brygg ble inntatt, og tulletysken satt ekstremt løst. «Paty mit bier», og alt som rimer på dette kan erstatte en hvilken som helst annen sangtekst, og de fleste udødelige rockeklassikere fikk gjennomgå denne voldtekten på backstagen før (og etter) showtime.

Stuttgartpublikummet var ekstremt hyggelige med oss, og vi var ekstremt hyggelige tilbake. Live-kjemien fungerte også utmerket denne kvelden, og denne konserten var vel i ettertid den feteste på hele runda. Utsolgt lokale fylt med i underkant av 2000 rocketørste sørtyskere, kongelyd, et ladd hedmarksbeist som sprutet på scena og rop og klapp og topp stemning. Rett og slett dritfett!

«Paty mit bier» ble vel til og med annonsert fra scenen, og dette mottoet fortsatte utover kvelden etter endt konsert og til de sene timer. Og når det var tomt for bier to party mit, så koster jo ølkasser i Tyskland en brøkdel av det nordmenn er vant til, så da ble suksessen ytterligere feiret (mit bier, ja), og et samlet beist var enige om dette hadde vært en råflott aften, som ble avsluttet med buss, rødvin og Clutch. Heia Stuttgart!

DAG 11

Oppkast skulle vise seg å bli stikkordet for denne dagen i Oberhausen. I Nurnberg to dager tidligere hadde Henning (der W bassfar) vært spysjuk, og i løpet av denne natta hadde halve bussen til tyskerne ligget utslått og spydd fra begge høl. Sånne ting smitter fort, og spesielt når man bor så tett på hverandre. Ronny i norgebussen var eneste heldiggris som led samme skjebne, og bussturen vår til Oberhausen var ikke spesielt trivelig for hans vedkommende. Reisefølget var en paranoid gjeng da vi ankom den tyske gruvebyen (visstnok), og folk ble bare mer livredde etter å ha hørt historier fra den andre bussen og lagt sammen to og to etter Ronnys nattevandring, som plutselig kunne vise seg å meget sannsynlig skyldes annet enn bare party mit bier.

At dealen med Oberhausen ikke inkluderte catering ved ankomst gjorde heller ikke motet noe sterkere hos gjengen som gikk redde rundt på tom mage helt til etter soundchecktid. Men Ronny følte seg bedre en stund, og soundcheck i den digre gamle tyske hallen som så ut som en gammel fangeleir var grei skuring, som til slutt ble belønnet med pizzamiddag på en sportsrestaurant(!). På vei hit fant vi også en diger og ledig hall full av innendørs fotballbaner, noe som ble flittig brukt av sporty beist i ventetimene som fulgte. Fussball izt cool.

De ikke like sporty beista lå strødd på backstagen, mette, trøtte og slitne. Dette kom til å bli en tung dag på jobb. Men når salen fyltes opp med tre tusen gærninger, klare for en dose hardrock, så entret beistet scena med et par ekstra gir, hentet fra uante steder. Ikke akkurat hverdagskost for oss å spille for slike folkemegder. Moro moro, selv om responsen og atmosfæren kanskje ikke var helt som i Stuttgart.

Etter nok en vellykket konsert returnerte oppkastspøkelset og Ronny forsvant på das dass og tilba porselensguden. Store øyne ventet da han kom ut igjen og paranoiaen blomstret for fullt igjen. Hvor er munnbind og gummihansker hen?? Stemninga resten av kvelden var forholdsvis laber og engstelig, men heldigvis slapp resten billig unna. Vel, våre folk i hvert fall. JC, tyskertrommis, satt med ei bøtte bak seg på scena og spydde med jevne mellomrom under hele Der W showet.. Stakkars krek.

DAG 12

Vi befinner oss plutslich i Bremen, og det er et nytt hull i turnékalenderen. En fridag med andre ord. Og det er sool, og det er varmt og deilig! Ikke bare det, men formen er på plass igjen og hælvete er over. Beistene er fornøyde, har sovet godt og lenge, og etter frokost på Starbucks parkerer vi de sie rompene våre i campingstoler i parken (en liten gressflekk på kaia..) og nyter goværet med pilsnerskum i skjegget. Stereoanlegget for anledningen er en Iphone oppi et plastkrus (funker som faen!). Fotballen blir flittig brukt på parkeringsplassen, og Torgrim får seg nesten en svømmetur i havnebassenget etter en noe misberegnet Flo-pasning.

Pier 2 heter morgendagens spillested, og det er utenfor her vi får stå parkert på fridagen. Venue-manageren er også så elskverdig å låne oss lokaler, das dass, dusj og en hangout med wifi noen timer. Rekreasjonen er et faktum, og fornøyde beist tar seg en trikketur til downtown Bremen som vi på forhånd hadde hørt mange fine ting om. Sentrum viste seg å være fantastisk fint med gamle svære bygninger og kirker og hele sightseeingpakka. Dessuten var alt samlet slik at man ble ferdig med dette spetakkelet på cirka fem minutter, så da vandret saueflokken videre gatelangs på jakt etter en real matbit.

Etter deilige, feite burgere og enchiladas med lokalt brygg attåt hadde vi fått nok av sentrum og returnerte med tysk trikk tilbake til Der Vippetangen retning bussen. Men på veien måtte vi selvsagt på en handletur for å fylle opp kjøleskapet. John og Fredrik var i slaget, og syntes plutselig det var en kjempegod idé å ta seg en stunt-snarvei på vei tilbake til bussen. Luftlinje er alltid korteste rute, og den skulle plutselig benyttes. Så gutta hopper over gjerder og toglinjer og forsvinner inn i det ukjente på idiotoppdrag. Vi andre tar heller den trygge gode gå-ruta rundt industribygget som ser ut som blanding av et krigsfengsel og en ubåtfabrikk, og oppdager da vi ankommer campingstolene våre i parken at luftlinje tydeligvis ikke var det raskeste alternativet allikevel.

Fredrik obeserveres i casual gange over fengselsgårdsplassen (la oss kalle det fengsel, da det gjør historien litt mer spennende), men hvor er John? Jo, han henger fast på et gjerde han måtte klatre over og ser ikke spesielt elegant ut der han roper på hjelp. Og siste hinder mellom fengslet og campen vår er et høyt gjerde med piggtråd surret godt over alle flater, mest sannsynlig satt opp for å hindre folk fra å komme seg INN. Men problemet til John og Fredrik nå var jo å komme seg UT. Fredrik løste dette fint ved å klatre opp noen trapper til et tårn, og gjør et helt fantastisk superhelthopp uten å nøle over gjerdet og lander på taket av et strømhus, og hopper lett ned på plenen og setter seg ustresset ned i campingstolen og jekker seg en pils. Side note: dette stuntet ble gjennomført i tresko! Han andre rømlingen trenger derimot hjelp opp og ut gjennom piggtråd og over gjerder, men kommer seg til slutt helskinnet i mål. Flukten fra fengslet er unnagjort og latteren satt løst, mye på Johns bekostning de neste timene. Batman og Robin, som de ble omdøpt til, var endelig frie menn og tilbake i rockehverdagen.

DAG 13

Etter en natt på en buss som for en gangs skyld ikke har vært i bevegelse var det en uthvilt gjeng som våknet opp utenfor Pier 2 i Bremen. Latteren og Robin-mobbingen satt fortsatt løst og friskt i minne, og det generelle humøret var godt. Catering var på plass og dagsrytmen kunne opprettholdes på en tysk, effektiv og røddig måte. Frokost klokka 12. Loading klokka 14. Soundcheck kl 16. Middag kl 18. Konsert kl 20. Ordung muss sein. Og dette ble en røddig aften også, med mye folk, topp stemning og bra levert konsert. Bremenpublikummet var riktig så trivelig, og med god direkte feedback leverer vi alltid litt ekstra.

Bremen var egentlig ment å være turnéavslutningen, men på grunn av de tidligere avlysningene i starten av turneen (hæ, sier du? Les del 1) hadde det underveis blitt booket en ny konsert i München til påfølgende dag. Selvfølgelig veldig stas. Men rutinga var ikke like stas. Bremen ligger helt nord i Tyskland. München ligger helt sør. Tyskland er et stort land. Med andre ord betød dette forholdsvis tidlig avreise (etter litt merchsalg og intervjuer og tullball) og en skranglete buss i bevegelse hele natta og påfølgende morgenkvist. Så kjølern ble igjen fylt opp med klirrende emballasje og Creedence skulle stå på anlegget hele veien til München, om nødvendig. Spell no Creedence a! Selvfölgelich! Klirr klirr. Glugg glugg. ZzzzzzzzzZZZ (Åsmund drev sitt eget trevirke bakerst i bussen, og jobbet knallharde nattskift, til varierende popularitet).

DAG 14

Siste dag på turne! Hjemmene våre i Oslo og Hamar (ja, og Lisboa da) er så nære så nære, men allikevel så fjerne her, helt sør i Tyskland. Og jaggu våkner vi ikke opp i selveste Syden også. Du veit, en sånn dag som vi har tre ganger i løpet av en norsk sommer hvor det er skikkelig skikkelig årntli varmt og deilig, nesten litt for mye av det gode? Sånn var formiddagen i München. Store deler av denne dagen ble tilbragt utendørs. At traileren med hele lyd og lysanlegget var noen timer forsinket, som igjen gjorde hele den tyske tidsplanen urøddig, gjorde ikke oss så mye. Vi hadde sol. Og gratis kalde flasker med Becks. Og mat. Og kaffe. Og sol. Nevnte jeg sol? «Titten raus! Es ist sommer», som n’Åsmund til stadighet fortalte tyskerne..

Men det morsomste av alt var hvor vi var plassert, og alt som skjedde rundt oss mens vi satt der og ventet i sola. Dagen derpå var himmelspretten (eller Kristi himmel farsdag, den andre farsdagen i året, kom vi frem til på et punkt..), og kvelden i forkant er visstnok den store partydagen i Tyskland. Og hvor befant vi oss? Midt i hele spetakkelet. Det ble parkert sportsbiler rundt oss, som vi hørte at skulle bli vasket grundig av bikinimodeller. Ikke var bilene særlig møkkete i utgangspunktet, men vaskes skulle de. Og det ble heiset ned et bur på andre siden av oss, her skulle det visst danses inni. Og det ble montert rodeo-okser, partytog, barer, scener og det ene med det andre, rundt den plassen vi satt, som lå rett på utsiden av inngangen til spillestedet. Mein Herr. Her skulle det visst partyes mit bier ja. Det skal visst feires skikkelig at en fyr i en bok hoppa skikkelig høyt en gang for et par tusen år siden.

Men vi er tross alt profesjonelle musikere på jobb (!?), og det skal rigges, sjekkes og spilles, og så rigges ned igjen. Så business before pleasure. Tonhalle het klubben i München, og det var et stort og trivelig sted som rommet i overkant av 2000 mennesker. Det var mye usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange som kom til å dukke opp, nettopp fordi dette var et show som ble booket veldig nylig, som en erstatning for det avlyste München-showet noen uker tilbake.

Dunderbeistene var klare som kinderegg for å gi tyskerørene juling en siste gang (i denne omgang), og det var faktisk flere oppmøtte som hadde blitt utsatt for dette flere ganger på turneen. (En liten gjeng som vi snakka med senere samme kveld hadde nettopp unnvært sin femte Dunderbeistgig på denne turneen. Wow!). Så vi ga alt vi hadde igjen av superkrefter (Batman og Robin også), og leverte en siste kickass gig i München, og det viste seg å bli forferdelig morsomt! Publikummet likte oss tydeligvis veldig godt denne kvelden, og da er det alltid sjukt fett å spille. Alt stemte, og et verdig punktum på konsertrekken i Tyskland ble satt.

Danke Schön, Deutschland! Hit skal vi definitivt tilbake (ja, faktisk allerede i August på Wacken festivalen). Deler av det siste Der W-showet ble iakttatt, biler ble vasket (men ble tydeligvis aldri rene nok) utenfor venue, akkompagnert av mugger med bayer (Bayern München??), tårevåte (nuvel) avskjeder med crew og band ble tatt, og beistene avsluttet Tyskland med moro på den lokale rockepuben med biljard, metal, motorsykkel, drinker og currywurst.

Skranglebussen transporterte et tungt sovende beist over grensa til den Tsjekkoslovakiske republikk (?) og Praha internasjonale flyplass hvor mårratrynene våre tok farvel med Ivo bussjåfør, grep med seg overvektsbagasjen, og ramlet inn i retning fly og hjem til kjære Norge (og hjem til Portugal for Pettern..).

Auf wiedersehen!

Til slutt: tusen takk til Pyro og alle leserne, og tusen takk til alle tyskere og andre som har bidratt som vi har møtt og spilt for (og som gidder å lese dette via google translate).

Over und ut på vegne av Dunderbeist
Ronny Råskinn

De reisevante herrene i Dunderbeist er tilbake på veien, og gir deg selvsagt insideinformasjon via Pyro.

Forrige gang Dunderbeist reiste langs europaveiene var da de spilte oppvarming for Fear Factory og Devin Townsend Project før jul, og nå har de reist fra gode gamle Noreg igjen for å spille rocken sin for lydhøre tyskere. Vi kjører suksessoppskriften med rapporter fra veien igjen her på Pyro.

Reisebrev fra Germania
(Del 1 av 3)

Dunderbeistet rapporterer tilbake fra selveste Tyskland, hvor de har fått det farefulle oppdraget å varme opp publikummet til DER W et par ukers tid. Som forrige gang blir dette topp underholdning i form av ord og bilder, formidlet på Pyros rocka nettsider. Aller først: hvem, hva, hvor og hvorfor ikke?

Reisefølget består denne gangen av: Torgrim, Åsmund, Kristian, Fredrik, John og Ronny. Også kjent som Dunderbeist.
Petter skrur lyd og hører på tung bluesbasert rock.
Katrine blinker lamper og tar seg en sporadisk joggetur.
Ivo kjører buss og er fra Tsjekkoslovakia.

Og det er i Tsjekkoslovakia at denne historien begynner. Et turnesultent (og alltid tørst) Dunderbeist flyr til Praha der møter vi den utvandrete Mossekråka Petter som fløy inn et par timer tidligere fra sin nye hjemby Lisboa, smørblid i skjegget og klar for tur. Her møter vi også Ivo, en stillferdig og trivelig tsjekker som vi greide å lure til å transportere oss rundt i bussen sin de neste ukene. Men bussen var ikke klar enda da vi landet, så fikk vi oss en guidet sightseeing gjennom alle kriker og kroker og humpete trange brosteinsgater i downtown Praha, som for øvrig er en fantastisk fin by.

Den innleide backlinen blir gjennomgått og godkjent, henger blir pakket, og bussen er klar for å fylles med beist og brygg. Bussen er for øvrig en mini-nightliner, og i en helt annen verden en monsterdoningen vi reiste rundt med på forrige turne i høst. Bussen lyser av østblokk, og er akkurat passe stor til at det akkurat er plass til 9 mann, både vertikalt og horisontalt. Og med kald pils i hånda og tung og mørk bluesrock på anlegget er ikke vi en veldig kravstor gjeng på veien.

DAG 1

Bussen går hele natta og de skjeggete hedmarkingene (vel, stort sett i hvert fall) våkner opp i Köln, i selveste Den Tyske Bundesrepublikken. Vest er best. Enda bedre enn hest. Og Köln er en stor og trivelig by som vi nå besøker for tredje gang, og er et finfint startpunkt for denne turneen.

Forventningene våre er nok ganske store til denne turneen, og vi vet at dette blir en litt annen tur enn den vi rapporterte hjem om i november. Denne gang er det større spillesteder, bedre catering, bedre kår jevnt over, og det skal faktisk være mulig å få seg en dusj og noe proviant uten store problemer. Luksus. E-werk heter klubben på turnedag 1, og vi gliser godt når vi ser store og fine lokaler som rommer 2500 folk. Vi blir ekstremt godt tatt i mot av det tyske crewet, og alle er så latterlig positive og effektive og hjelpsomme hele tiden. Tyskere as!

Litt om hovedattraksjonen og de andre folkene:
Der W var et totalt ukjent navn for noen av oss før vi ble booket med på denne turneen, og det er det nok helt sikkert for de fleste nordmenn også. Men man kan kanskje sammenligne bandet med DumDum Boys på noen måter (bare litt hardere). De er dritstore i Tyskland, synger på tysk, og allsangen sitter like løst hos publikummet som på en britisk fotballstadion. Frontmannen, Stephan Weidner, også kjent som «der W» er mannen alle roper på og som alle kjenner. Og de fleste kjenner han vel best som frontfigur i de smått legendariske Böse Onkelz som herjet på 80-og 90-tallet med sitt noe frynsete rykte. Men det er proffe og flinke folk, og vi kan absolutt se kvaliteten i det de leverer, selv om det rent musikalsk er langt unna det meste som er representert i noen av beistenes platesamlinger.

Vi kommer veldig godt overens med alle mann fra første stund, og sammenlignet med småsure amerikanske primadonnaer som vi hadde friskt i minnet er jo dette kjempeluksus for slike som oss. Første konsert på turneen gikk veldig bra. E-werk var utsolgt og fullt på tre nivåer i salen, og vi gjorde nøyaktig det vi skulle. Dette var også vår aller første konsert med inear-monitoring på alle mann, noe som var fryktelig uvant, men samtidig også fryktelig deilig. Klokkeklar lytting direkte inn i kraniet! Eneste minuset med dette opplegget er at noen gitarister savner en kasse (monitor) de kan sette foten på i front på scenen når de skal tøffe seg litt ekstra… Beistet omvendte mang en tyskertøs og var storfornøyde med hvor vi hadde lagt turnelista på første kveld. Dette ble feiret med øl og tequilas. Prost!

DAG 2

Så var det på høy tid med en fridag. Hehe, vi hadde ikke noe annet valg, da det var lagt inn en day off på denne dagen. Vi som så vidt hadde begynt turneen fikk en hel dag i Wurzburg hvor vi sov, spiste texmex, spilte fotball og så tv-serier. Siden vi sto parkert utenfor klubben vi skulle gjøre neste konsert på slo vi like godt i hjel noen timer der på kvelden, drakk lokalt brygg, og hørte på en metal-dj sammen med mye rare metaltyskere. Mer var det vel strengt tatt ikke å si om fridagen i Wurzburg, annnet enn at det var en kjempegod ide å fylle kjølern på bussen med masse take away chili con carne til nattmat. Noe som skulle vise seg å ikke være en like god ide dagen derpå…

DAG 3

Fortsatt i Wurzburg, med nattmat utover hele skjorta og gode, oppblåste chilimager. Men ny dag med gig og fullt opplegg betyr også god catering, miljøforandring, og tilgang på sanitære frynsegoder. Posthalle het dagens kontor, og det er en svær venue inne i en postterminal midt i den snodige tyske småbyen. Størrelsen på stedet er vel omtrent som i Köln, og det ble sagt at vi kunne vente oss i underkant av 2000 publikummere denne kvelden.

Nå må det også nevnes en liten forhistorie til turneen. Stephan Weidner (Der W-frontmann) hadde en sykkelulykke noen dager før turneen, knakk tre ribbein, går på en tung diett av smertestillende, og måtte til og med avlyse den første uka med turne. Dette gjorde også at på en del av konsertene (slik som i Wurzburg) kom det en del tilreisende som fikk gratiskonsert som plaster på såret for avlysningene som ble gjort i nærliggende andre byer. For vår del hadde jo dette lite annet å si enn at vi fikk flere folk på konsertene, og at hovedprimadonnaen stort sett var fraværende bortsett fra under sin egen konsert.

Trivielle fakta fra dagen til glede for lokale lesere: Kristian fikk seg en fin ny hårklipp og ble et halvt år yngre.

Konserten i Posthalle gikk fint, og selv om publikummet ofte er litt vriene og skeptiske i starten av settet vårt, mykner de godt opp underveis, og mang en tysker ble igjen bebeistret etter en godt levert gig. Og selv om konsertene våre slutter med to låter på norsk (Hatet og Gjør som far din) er det liten merkbar forskjell hos et publikum som ikke forstår stort engelsk allikevel.

Setlisten som virker gjennomgående for turneen ser for øvrig slik ut, for de som skulle bry seg:
La Guerre du Feu
Father Serpent
Shields Alligned
Songs of the Buried
Lucifer Eyes
Four of the Seven
Centuries
Through the Peephole
Hatet
Gjør som Far Din

Kvelden blir avsluttet med flerstemte barnesanger i kano og svensktopper backstage, godt selskap og mere lokalt brygg, før beistet legger ut på nattevandring på leting etter mer sterk diett (og noen havner på 80s disco party på en lokal klubb og danser til Falco..).

DAG 4

En ny dag truer. Denne dagen er vi i en forstad til Frankfurt som heter Neu Isenburg. Dette er også hjembyen til hovedbandet, og det er satt opp intet mindre enn syv band for kvelden. Det regjerer fullt kaos. Vi er en gjeng folkesky hedmarkinger som prøver å være minst mulig i veien for stressa tyskerere (pluss svensker og dansker denne kvelden faktisk), og holder oss mest for oss selv. Så lenge vi har tilgang på viktige ting som mat og øl så plager vi ingen..

Dørene åpner så tidlig som klokka fire, og rundt 1500 folk møter opp på Rocknroll Fiskeboll søndagsmatinè med punkrock og metal på menyen. Dunderbeist går på ca. åtte som de andre kveldene, og selv om energinivået før konsert er labert henter vi frem flere ekstra gir fra uante plasser og leverer igjen et rockesirkus på godt over middels nivå. Publikummene tar oss godt i mot, og fornøyde nordmenn forlater åstedet godt varmet opp til de store lokale heltene i Der W.

Vi er alle slitne etter gig og tar en tidlig kveld for en gangs skyld, hele gjengen. Sikkert ikke dumt med tanke på at de neste to døgnene skal tilbringes i selve syndens pøl..

Neste stopp: Hamburg! (hjelp!)

Auf Wiedersehen!
Der Råskinn, Dunderbeist

Enslaved er akkurat ferdig med sin turné rundt i Europa, og Ivar har nok en gang levert et strålende reisebrev til Pyro.

Pyros egen reiseguide i alt som er metal og mat er i gang igjen. Nyt, elsk, og les gjerne del 1 her.

Ingen rester for de med viker (no rest for the wicked). To måneder med mer eller mindre sammenhengende turnering setter sine spor. Det var altså morgen i Amsterdam, og morgendisen fylte bussen. Det vil si, det kan ha vært alkotåke etter at noen av gutta hadde smakt seg gjennom alt av drikkevarer i løpet av natten. På slagmarken foran i bussen kunne vi se Bekkis sitte parkert i ekte Jokke-stil (kompisen til Pondus), mens Grutle fortsatt besatt bevissthet og menneskelige trekk. Sistnevnte ønsket oss sågar god tur inn til Amsterdam, før han selv tok seg en velfortjent hvil.

Amsterdam er veldig fint. Og veldig stygt. Ti meter fra togstasjonen begynner coffee-shops og merkelige kafeer som reklamerer for “breakfast” OG “full massage” (spesi kombo) å poppe opp. Ut fra sistnevnte type etablissementet spratt det en liten røyskattaktig figur som hveset “don’t be shy, come in – everybody gets happy here!”. Jeg tviler på han siktet til omeletten. Til og fra coffee-shopene var trafikken godt i gang; hvorfor ikke kickstarte uken med å røyke på plass sementhjelm og hjernetåke? Jeg synes de “ærlige” narkoturistene er best (jeg har opparbeidet et inntrykk av at denne kategorien er dominert av øst-europeerne; de andre later som om de er der for arkitektur og museer). De ærlige daffer rundt i treningstøy mens de vekselvis kniser med de røde, smale øynene, og tilfredsstiller ete-kickene hos lokale Belgian Frittes-selgere.

Jeg var relativt klar for å ete litt selv, og la i vei mot Restaurant de Kas. Turneleder Vikky hadde blitt tipset om denne, og vi skjønte raskt hvorfor. Økologisk mat er tydeligvis på moten på kontinentet (uttales “kånt-i-nang-ett”), og Restaurant de Kas er visst toppen innen grønt. Selve lokalet er et digert tre-armet drivhus. En arm med grønnsaker, en til bar og en til restaurant. I tillegg kunne kelneren fortelle oss at de drev et gårdsbruk utenfor byen som også supplerte råvarer. Fint for samvittigheten, men hva sier ganen?

Ganen var storfornøyd med vårt valg av dagens to-retter med anbefalt vin. Aperitiff var musserende nederlandsk (!) hvitvin, og forrett besto av tre deler: blåskjellsuppe med brød, parmaskinke med kokt egg, og et utvalg aldeles nydelig inhouse-rotgrønnsaker med sellerirot-krem. Det hele tonesettes til en tørr og fin Riesling (kelneren var vant med skepsis ved uttale av akkurat det navnet, og det ble umiddelbart fulgt opp med en forsikring om at dette IKKE var en «typisk» Riesling). Hovedrett var norsk vintertorsk med potetpuré, med kapers, spinat og rødbeter, skylt ned med en italiensk hvit som jeg noterte meg het Ciropicarello. Episk.

(en norsk torsk i Amsterdam, foto: Ivar)

Turen gikk tilbake til området opp mot togstasjonen hvor butikkene ligger tett. Nå er ikke shopping langt over “amputasjon av nesen uten bedøvelse” på min liste over ting jeg kan tenke meg å drive med i ledige stunder, men jeg liker å kjøpe bøker. De har noen seriøst bra bokbutikker her, så det ble en liten bunke. Dagens kupp besto i boken “The Psychopath Test” av Jon Ronson. Samme fyr som har skrevet “The Men Who Stares at Goats”. Sjokkerende, interessant, men morsom og informativ. Nesten som en helaften med Bekkis (av og til med litt mindre vekting av “informativ”, riktignok). Vi fant etter hvert en hyggelig kneipe hvor vi fortærte en tallerken med ymse nederlandske oster og en flaske musserende rosé (utrolig hva man kan tillate seg med helskjegg), over et par runder Uno (spillet er morsommere enn filmen).

Som om ikke alt dette var nok for en dag, ble det også tid til å møte en norsk venninne som har gjort hollender av seg. Jeg møttes Åsta på Leissenplatz (bra område for mat og drikke, mind you), hvor det ble et par øl før middag. Det påstås at Umi Sushi er den beste i Amsterdam. Etter denne andre gangen er jeg mer enn villig til å kjøpe den påstanden. Etter en leksjon fra Bekkis om utrydningsfaren spiser jeg ikke ål, men det meste andre på menyen gikk ned på høykant sammen med husets helt kurante hvite. Fortreffelig! Vi reverserte ruten, og avsluttet med et par kirsebær-øl før jeg tok bussen tilbake til Amstelveen. Tilbake på skuta kunne jeg konstatere at de tidligere nevnte festløvene hadde satset på reparasjon fremfor restitusjon, uten å bli særlig reparert.

Så var det Køln og klubben Underground. Her har vi stoppet innom jevnlig siden vi begynte å turnere igjen for alvor i 2005. Et av mine kjæreste minner herfra er et intervju vi gjorde backstage rundt de tider. En Metal-tysker med eget magasin og legendarisk bart/lugg-kombo klinket til med følgende godbit: “so guyz, where did you firzt feel ze Metal; in ze ballz or in ze heart?”. Jeg husker ikke om jeg eller Grutle i det hele tatt klarte å svare. Men jeg husker at vi spurte om å få se spørsmålsarket, liksom for å få bekreftet at dette (og andre like brilliante) spørsmålet var nedskrevet (les: stilt med overlegg), noe han stolt viste oss at det var. Til nåtid: klesvask på myntvaskeri. Det er mye som ordner seg på turné når klærne er rene. På lydsjekken hadde strømproblemene flyttet seg fra rytmegitar til bass (det er noe VELDIG rart med strømmen her), men vårt eminente crew fant ut av det. Et par hundre entusiaster fylte fint opp Underground, og konserten ble veldig bra. Vår beste av mange i Køln, intet mindre.

Fridag igjen, på vei mot Wien. Vi stoppet i en relativt liten og søvnig by i nærheten av den tysk-østerrikske grensen; Passau – ved Donaus bredder. Vi var parkert for langt unna sentrum til at det var noe særlig å se på, så det ble en tur innom Toys’R’Us, minibanken og dagligvaren før vi dro en trivelig middag på byens serbiske restaurant. Serbisk mat er ikke til å kimse av. Noen snedne lammekjøttboller med middelhavstilsnitt ga et overveldende positivt førsteinntrykk av la cuisine serbe, og så var dagen mer eller mindre over. På vei mot Wien så vi en film om Henry 8., artig type egentlig. Dette med å halshogge seks-syv koner (en døde vel helt av seg selv også) virker spennende.

Wien! Snakk om flott by! Etter en døsig frokost på bussen med te og bok følte jeg meg våken nok til å legge ut på tur. På vei mot sentrum fant jeg en særdeles hyggelig liten café hvor jeg bestilte en espresso og en sellerirotsuppe. De har mye bra kafeer i Wien. Nedover i byen fikk jeg tatt en skikkelig turistrunde med bilder av meg selv fremfor diverse staslige bygninger. Etter en del spankulering tok jeg turen innom to relativt obskure museer; globus- og Esperantomuseet. Begge deler var helt topp: bitte små museer med null folk i (go figure med de hyperaktuelle temaene), og for meg svært interessant. Til slutt ble det en tur innom Papyrus-museet med kanskje litt mer «klassisk» metaltematikk: gamle skrifter og mumier (de laget masker av papyrus bl.a), før jeg la veien tilbake til klubben for lydsjekk. Selvsagt med en kaféstopp til for påfyll av suppe (de er enormt gode på suppe i Wien) og espresso.

(det finnes faktisk et Esperanto-museum!, foto: Ivar)

De lokale support-actene viste seg å være en gjeng mindre trivelige ungdommer. Ikke at jeg opplevde noe personlig, men det jeg fikk referert var ikke så flott. Våre gode venner i Winterfylleth fikk først beskjed om å holde kjeft. De lokale superheltene skulle ikke tilsnakkes på engelsk (på tide å innse at det skar seg for tysk verdensherredømme allerede i 1945, dudes?), og som takk for å fortsatt få lov til å bruke backlinen til de altfor høflige engelskmennene sølte de en liter eller to med øl over den. De spiste opp det som var av mat (som heldigvis var kjempedårlig), og trakasserte turnelederen vår når de ble bedt om å fjerne seg fra vår garderobe og la vårt øl være i fred. Altså: får du tilbudet om å spille live med bandene «Ketelens Brukke» og/ eller «Schwarzkristall» neste gang du er i Wien, nøy deg ikke med et høflig «nei takk», men finn frem de store ordene. La meg presisere her at det stort sett er snakk om ett eller to råtne epler når lokale band fucker opp ryktet sitt så til de grader, men det er jo ansvaret til de andre i bandet å bli kvitt sånne idioter, så boo-hoo om alle blir skåret over samme kam. Det er deres felles skam (la dere merke til at det rimet?). Dessuten er det jo lokal-promoter sin jobb å 1) ikke invitere sånne løker til å spille, og 2) passe på at de ikke løker seg dersom de nå først blir invitert. De gode nyhetene er at det bittelille lokalet (plass til 200 pers) var helt fullt, publikum var topp og vi gjorde en veldig bra konsert. Og når vi var ferdige hadde de lokale tullingene tørket vekk. Så dagen ble alt i alt veldig bra!

(Enslaved og Winterfylleth med Gibson-posering)

Jeg våknet (nesten) i Budapest og hørte regnet tromme mot bussen. Det var rett og slett så hjemmekoselig (jeg bor tross alt i Bergen) at jeg sovnet enda dypere, og vips var så store deler av dagen gått at planene om full utforsking av downtown Budapest forsvant. Vel, vel, jeg var i alle fall uthvilt. Lydsjekk gikk topp, og i dag var alt av lokale folk helt geniale. Cateringen var utsøkt, lokal support var ikke bare veldig bra, men også veldig trivelige (de endte for øvrig opp med å bli signert av Winterfylleth sitt engelske selskap i løpet av kvelden – det kaller jeg et dagsverk), og senere på kvelden viste publikum seg å være i toppform! Det ble forresten tid til en liten tur ut mellom lydsjekk og middag. Vi gikk en halvtimes tid til det temmelig brutalt titulerte Terrormuseet i Budapest. Det er rett og slett åpnet opp en bygning som huset det hemmelige politiet til både det ungarske nazipartiet fra krigstiden, og deretter det kommunistiske diktaturet som fulgte. Denne sammenslåingen er ytterst symbolsk. Det spiller ingen rolle om det er til høyre eller venstre de lener seg, politisk ekstremisme er temmelig likt, bare med ulike farger og symboler som bakteppe.

Man begynte øverst med kontorer, uniformer og lignende, før det ned mot kjelleren utviklet seg gradvis til det verre. Et rom med ekte galger fra etterkrigsdagene – hvor hevnens time var kommet – var spesielt dystert. Barnestemmer fra høyttalere i veggen leste opp navnene på noen av de mange ofrene for en blind hevnkampanje som fulgte da nazistene mistet makten. I «Tårenes Sal» var det tent lys for de som døde i et av husets mange torturkamre og fangehull. I Gulag-rommet var det utstilt små usle eiendeler fanger hadde mistet livsgnisten sammen med i Sibir, mens tv-intervjuer på veggene med overlevende gjorde det hele uutholdelig og bunnløst trist. Etter en lang gang med bilder av overgriperne som hadde «arbeidet» på huset kom selve fangecellene. Etter å ha sett den verste cellen; et rom som kun var mulig å stå oppreist i, ved siden av en polstret celle (den ene ledet vel fort til den andre), hadde jeg ikke annet valg enn å komme meg ut igjen på gaten.

Den oppgittheten som føles etter å ha sett hvor jævlige folk klarer å være med hverandre er vanskelig å beskrive. Og jeg mister bare enda mer respekt for folk som kjøper musikk laget av politiske ekstremister. Ok, så har reggaen sin militante homofobi og deler av rappen et retardert kvinnesyn, men det er faen meg flaut hvor mange metalfolk som fortsatt bruker «musikken har ingenting med personenes politiske overbevisning å gjøre»-floskler. Flaks at Adolf, Mao og gutta var så dårlige til å male da, eller så hadde vel veggene deres vært full av dritten deres også («joda, han var jo litt ekstrem, men kjempefine bilder, da!»).

Ahh, München. Vi hadde en fridag før, og en etter, konserten på Backstage Club, og fikk parkere utenfor fra lørdag til mandag. Takk Backstage! Det er fem minutt gange til bussholdeplassen, og så ti minutt med buss til selve sentrum i byen. Altså et ypperlig utgangspunkt for litt city exploration. Eller å være parkert «in the middle of nowhere» som en av våre mindre eventyrlystne kolleger skal ha sagt. Den om det. Jeg, turneleder Vikky, Grutle og Bekkis løp avgårde til første og beste buss til sentrum. Brødrene Bardus la i vei for å finne tysk pølse og kjøtt, mens jeg fikk med meg Vikky for å finne lekebutikk. Etter nærmere to måneder borte fra en nesten fersk baby går dragning mot lekebutikk opp proporsjonalt med antall dager vekke fra nurket, tydeligvis. Uansett, vi fant noen artige småsaker, og det var på tide med middag.

(en stor og fin tysk en, foto: Ivar)

Er du sulten er München stedet å være. Vi gikk på zum Augustiner, en gigantisk restaurant/ølhall ikke langt fra Marienplatz (hvor det er lett å ankomme via buss, trikk eller bane). Det var trangt om plassen på en lørdag (gutta fikk ikke plass her litt seinere når de prøvde), men vi var ytterst heldige og fikk en flik av et langbord. Jeg bestilte straks en stor øl (liters-muggen), og etter få strakser kom kringler og sennep på bordet. Bare der er jo lykken et faktum. Jeg bestilte et stykk pattegris (altså ikke hele grisen, men en del), og her snakker vi mørt og saftig. Vi fulgte opp med mye byvandring, og kom oss innom et digert marked med mye rart (chili-mandler er ingen dum idé, for eksempel). Etter nok gåing var en liten appetitt tilbake, og turen gikk innom Bratwurstherzl. Er du i München, så stikk innom her for en hjerteformet tinntallerken med organiske München weisswürsts stekt over åpen flamme med sauerkraut (eller evt potetsalat), og en kald øl rett fra trefatet i baren. Vi sneik med oss en siste seidel på en kneipe ved Hauptbanhof, og satte kursen mot bussen igjen.

(München weisswürst, foto: Ivar)

Vi ble vekket til tidlig lydsjekk neste dag, selveste 1. påskedag (oi, så mye påskehøytiden betyr når man er på turné, og allerede sliter med ukedager og om det er morgen eller kveld når man våkner). Konserten vår på Backstage var utvidet til en hel liten festival med et veldig flaut navn som lokalarrangør hadde kokt i hop: «Dark Easter Metal Meeting». Må det være dumt bare fordi det er Tyskland og metal? Det tar liksom litt snerten av en headliner-spot på en festival når den heter Mørkt Påskemetalmøte. Men cateringen var upåklagelig. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt noe særlig om bandene som spilte før oss, med unntak av det mer enn kurante bandet Dark Fortress. Og kanskje Bethlehem, men det viste seg å være like lite min kopp te som jeg fryktet (til å være kjent for å lansere genren «Suicidal Black Metal» tidlig på 90-tallet var de bemerkelsesverdig livaktige, må sies). Knappe tusen folk hadde droppet påskekontemplasjonen for dette mørke påskemetalmøtet (urgh), stemningen ble rett og slett elektrisk, og merchen fikk vinger. Flott dag! Denne gangen var det Larsen og Isdal som sto for festen, mens vi andre ladet opp til turneens siste fridag; nok en gang i München.

(griseknoke og and, perfeksjon på tallerken, foto: Ivar)

Forrige tur til sentrum hadde et utpreget tysk snev over seg. I dag var det italiensk som gjaldt. Vi begynte dagen på Cafe Pini. Igjen ikke alt for langt fra Marienplatz. Heltefrokosten besto av foccacia med parmaskinke og grønt, espresso og Aperol Spritz (Prosecco, Aperol og Club Soda). Derfra var det til Deutsches Museum for å se på over 100.000 objekter innen teknikk og vitenskap, inkludert det originale første flyet til brødrene Wright, U1 ubåten, den første programmerte datamaskinen, Carl Benz første bil og et utall enorme, små og merkelige maskiner og teknologier. Det eneste som var å utsette var et utrolig uggent tysk seriemorder-par som råklinte med veldig åpne øyne inne i en modell av en tidlig biltunnel. Etter det sjokket var det tid for en aperitiff. Vi fant en ny italiensk kneipe med mer Aperol Spritz og litt «bare» Prosecco for å feire siste fridag. Den dundrende suksessen to dager tidligere fristet til gjentagelse, og vi gikk tilbake til zum Augustiner. Først en liter og kringle, før jeg overgikk meg selv med å bestille hvit aspargessuppe og en «spesial»: pattegris, griseknoke og and. Uslåelig. Det var bare å takke München for laget. Her skal det forskes videre på mat og drikke i fremtiden.

(den store dampmaskinen, foto: Vikky)

Neste dag var det tid for den eneste polske konserten på turneen i Wroclav. Dagen bar preg av forberedelser til turneslutt, og det ble bare tid til en kjapp tur opp i byen som var veldig fin. Håper det blir tid til mer utforsking en annen gang. Konserten var enormt bra, og vi har aldri opplevd et så entusiastisk publikum i Polen før! Klubben var liten med plass til 200 folk, men var til gjengjeld fylt til randen, og det kokte virkelig! Fett Polen, vi kommer tilbake!

Det er alltid knall å være tilbake i Berlin. Det er noe monumentalt vakkert over denne byen. Første del av dagen gikk med til arbeid og en vanvittig bra burger ved siden av klubben for kvelden (SO36). Etter lydsjekk var det tid for turneens siste kulinariske utflukt. Det gikk gjetord om en italiensk restaurant ved navn Boccacelli, ikke langt fra U-bahn stasjonen Nollendorfplatz. Jeg satte ut sammen med Vikky. Hun er som meg villig til å gå langt og betale mer enn litt for det enkelte foraktelig refererer til som «to asparges i kryss med noe skum attåt», bare det smaker bra nok. «Mye» er ofte bra, men ikke nødvendigvis nok i seg selv.

Vel fremme på Boccacelli ble det (selvsagt) husets Prosecco mens vi så over menyene. Pour petit moi ble det en latterlig svær og god skinke/kylling-salat. Hovedretten var en spesialitet jeg ikke har sett før. Først kommer kelneren ut med et digert ostehjul (en slags halvhard italiensk ost) som var uthult. Med en krummet kniv skrapet han ut flak som han samlet i bunnet av hullet. Når han syntes han hadde nok løs ost satte han fyr på en væske han hadde i to skjeer som han da helte over den revne osten. Osten brant og smeltet mens han rørte i fersk pasta (en litt tykkere spaghetti-variant), før han hadde det over på tallerken. Til slutt helte han over en lys saus som han toppet med tynne flak av fersk, hvit trøffel han tryllet frem. Vel fremme på bordet kom den obligatoriske ferskkvernede pepperen på, og et glass rødt hver ble det også. Det hele var svært passende: turneens beste måltid helt på tampen! Igjen et sted jeg skal tilbake.

(full fyr i osten!, foto: Ivar)

Konserten på SO36 ble en solid opptur. Forsalget var relativt dystert, med mindre enn femti solgte uken før. Fra bussen kunne jeg se folk strømme til, og innen vi gikk på scenen hadde vi i det minste passert to hundre. Ikke helt katastrofe. Berlin (og Tyskland generelt) er røft for et band av vår type (jeg kan ikke utdype hva jeg mener uten å fornærme noen, så jeg står over). Vi har sett en solid fremgang på denne turen, og som dere skjønner har det vært en fremgang fra et svært røft utgangspunkt noen år tilbake. Uansett håper vi sterkt på å bli invitert tilbake til SO36 som er en av våre favorittklubber! Kvelden ble avsluttet med drink-kalas med Winterfylleth på cocktailbaren Molotov på andre siden av klubben.

Siste dag falt på Hamburg. Det ble mye pakking og telling, og en helt topp steik-middag innomhus på klubben Logo. Siste gig-spøken vår med Winterfylleth besto av en salig saus av Blackadder- og Father Ted-innslag, noe som slo godt an blant britene på scenen. Og ikke så bra an blant publikum. Den ene tilbakemeldingen fra salen på spøkene var en litt irritert stemme: «watt ze føøøkk!!??». Da slo Winterfylleth sitt innslag under vår konsert bedre an. De hadde laget vikinghjelmer og sverd av papp som de «angrep» oss med på scenen. Dette traff midt i tyske metalhjerter («make ze look, zey are vikingz attacking ze vikingz.. haa-haa-haa!»), og stemningen kunne ikke vært bedre på tampen av en lang turne. Vi tok våre bilder, noen la seg, noen tok seg en fest, og plutselig var det over. Nå er det lenge til neste turne. Not. Tenker vi blir tvunget ut igjen til høsten. Vi får snakkes da! Takk for seg.

– Ivar

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

El Caco har turnert i Europa de siste ukene, og siste rapport fra europaveiene kom i helgen. Vi gir ordet til vokalist El Osa og sier takk for laget.

Tour report 3

Våkner ca. syv ganger hver morgen. Ingen av gutta, bortsett fra Ole “Nødpass” Rokseth, sover hele strekk her. Vi er vandrende zombier på tur, og det kan jo være fordi de nødvendigste ting ofte kan bli vanskelige å gjennomføre når en vil det selv. Ta eksempelvis klubben igår. Der fantes det ikke ett toalett med krok på døra, og da er det vanskelig å motivere seg, kremt. Bortsett fra dette har GBR vært over all forventning i forhold til oppvartning og blide mennesker og vi har ikke blitt kastet ut én gang. Ting forandrer seg. Siden det er samme promotor idag som i Manchester skal det meste være på plass. Håper v..i. Bussen startet presis, og da blir det en liten svipptur til HMV i Birmingham for load in. Loadingen er en av de bratteste noensinne. Vi snakker fire bratte lange trapper, og for zombiene blir det en grei oppvarming til lydsjekk. Bra ting: komme i form, toalett som er rent, skal spille konsert, byen (så langt) og at Red Fang har samme load inn. De fikk forresten låne er par kabinetter av oss grunnet bæringa.

Rett etter lydsjekk måtte vi ha MAT!!!! Ikke loff med sirup på. Når første måltid blir kl 1630 kan folk fort bli litt grumpy, men når en finner en burgersjappe med 100% rent kjøtt, håndlaget og med nydelig tilbehør stiger utrolig nok humøret. Vi har våre 45. minutter i dag. Band of Sculls spiller i samme huset denne kvelden. Det er blitt en bra duo med El Caco og Red Fang på tur. Begge banda hjelper hverandre under changeover for at ting skal gå knirkefritt, og så lenge logistikken fungerer tar det ikke lange tiden mellom hvert band. Et fullstappet lokale fikk se to sultne rockeband servere det de er gode for og publikum slukte det hele med god appetitt. Det er alltid fett å bli bedt om å komme tilbake fort, og så får man se hvor lenge det blir til neste gang vi spiller i Birmingham igjen. Etter nedrigg og pakking av bil skulle begge bilene dra kl 0100 for å rekke til Dover før båten gikk. John syntes det var en god idé å sitte på med oss siden vi hadde ekstra senger og han brakte med seg litt drikke som takk. Noen syntes dette var veldig godt og en ny tegneserie ble tegnet. Det markerte slutten på Storbritannia og over kanalen venter Belgia.

Dette stedet husker vi som ganske fett og ganske halvfullt fra forrige gang. Load er super siden det ligger på bakkeplan, så der kommer man lett unna. Denne gangen var det min tur til å krype til korset. SVT-en er ikke frisk så det ble å bruke reserven, en Orange Bass Terror 1000. To amper ødelagt på mindre enn 2 uker!! Det funker uansett. Middagen var helt suveren og de hadde alt og litt mer til disposisjon. Denne kvelden var det tre band. Et lokalt, og oss andre. De lokale gutta hadde kjempefin stil, og ei merchdame som spurte om noen ville bruke deres t-shirts når vi spilte. Aaron, David og John takket pent nei, og sa de allerede hadde skjorter som luktet. Vi sa nei vi også. Imorgen skal RF spille på Speedfest og vi må nøye oss med å være tilskuere, men day off med konserter av Monster Magnet, Graveyard, Orange Goblin og mange andre blir sikkert greit. Vi fikk gjestelista til Red Fang. Blir spennende å se hva denne kvelden gir. Nederland vøtt!!

Funker i Flamskland også. Super merkelig lytting for alle mann, men jaggu ble det ikke en god gjennomføring her også. Red Fang hadde bare 60 minutter i dag, men for noen av de var det helt greit. Ja, egentlig alle. De har jo ikke akkurat ligget på vent, som visse andre den siste tiden, så en kort konsert kommer som oftest godt med fra tid til annen. Det funket tålelig bra med Orangen også, selv om den er en smule fintfølende. Biebob ligger litt utenfor en større by som heter Turnhout. Klubben er visstnok den mest kjente rockepuben i Belgia, så folk reiser fra langt vekk for å se yndlingsbanda sine. Det blir litt som om folk fra Oslo skulle dratt til Kløfta på konsert….. Utenkelig med andre ord. En beskjed kom akkurat fra England angående ampen til Anders, og der var det strømforsyningen og noen sikringsholdere som hadde røket, så der blir det reparasjon. Hva med Fredrik spør du kanskje? Jo, han ryker som vanlig cymbaler i tide og utide og lommeboka blir tynnere for hver gang. Nå rommer den nok knapt et visakort uten dekning og med gjeld på stripa. Trommeskinn er som plekter å regne forresten.

En lørdag uten spilling? Hva skjer da? Speedfest i Eindhoven faktisk! Jeg nevnte kanskje det tidligere? Jaja. Mye fete band, gjesteliste og ikke noe å gjøre. Blir vel moro da. Vi (Robert og jeg) skaffet litt mer belgisk sjokolade og det ble en lokal pizza/kebab/burger-sjappe som vant konkurransen om hvor spise frokost. Pizzaen var helt suveren med friske grønnsaker og salami. Det er påfallende hvor mange som ikke snakker engelsk i Belgia. De snakker jo en blanding av tysk, hollandsk, fransk og engelsk, men halvparten holder seg til moderspråket. Peking (som i finger mot et objekt) klarer seg en stund, men å beskrive en matrett med én finger kan bli en utfordring.

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

Så startet vi turen mot Holland. Altså, seks mil er jo ikke langt. Undertegnede hadde sittet litt lenge på Biebob, siden vi ikke hadde annet å gjøre enn å være tilskuere dagen etter, så det ble litt lite søvn, men friske og raske gikk vi inn på Speed Fest. The Bronx og Suicidal Tendencies sto også på listen. Graveyard er jævlig fett live, jeg tror de faktisk er mer 70-tall enn syttitallet, og det sier det meste når mye av vår inspirasjon kom mellom 60- og 80-tallet. Det er sinnsykt mye folk inne i det enorme fabrikklokalet. Vi møtte Brian etter konserten, og vi var helt enige i at så mye folk best gjorde seg foran oss mens vi spilte gig i stedet for å være en del av det. Passe trivelig ble kvelden uansett, selv om det hadde vært bedre å spille selv, så veldig mye klaging ble det ikke. Det var jo tross alt lørdag, og Suicidal Tendencies avsluttet ballet. Avslutningen i Køln på en søndag blir jo litt vemodig samtidig som vi gleder oss til å gjeste byen igjen. El Caco har spilt der en rekke ganger og første gang var Popkomm. Den gangen spilte vi også en akustisk konsert på Rock Hard-scenen. Sist vi spilte ble vi låst inn i en kjeller etter gig og servert to øl hver. Den bookingagenten brukte vi ikke etter det.

Siste konsertdag Det regner og vi har akkurat kjørt ut av Eindhoven etter å ha jukset til oss strøm fra Speed Fest. Siden vi reiste med Red Fang kunne vi jo bare si at vi var med dem, og at vi måtte ha strøm. Det blir den vanlige tankstellestoppen for kaffe som gjør ventingen på et skikkelig toalett uutholdelig. Bare et par timer nå. Frokost og andre fasiliteter i Køln. Det regner fremdeles. Ole Sovehjerte ligger i den nederste bunken, fri for bekymringer og med et utrolig antall timer i drømmeland. Vi andre er fremdeles zombier, selv om jeg faktisk fikk noen timer denne natten etter å ha sett “The Fighter” og “Machete” etter konsertene. Bare for å beskrive litt rørepinneri kan det nevnes at når en skal ha kaffe på automat lønner det seg å sette en kopp under der kaffen kommer…..

Det er lov å kjøre i 120km/t her. Vi ligger i rundt 100km/t bare for å gi dere helt unødvendig informasjon. Robert kjører mens han sitter og nikker med hodet til musikken. En kan anta at han hører på Olga Templova, en tsjekkisk ompasangerinne med utrolig suksess i gaten der Robert bor. Han minnes de duvende hoftebeina og den enorme utringningen syngende i gaten. Nå på cd-r kopiert over på telefonen slik at han kan ta henne med seg over alle landegrenser. Han kjenner nok duften av Praha der han sitter nikkende med hodet. Trafikken inn mot Køln blir tettere. Det regner mer. Robert nikker mindre med hodet, kanskje fordi han nå kun har pluggene i uten musikk. Fredrik og jeg fant en nød-dram stående gjemt midt på bordet. Veldig god whisky og kun 1cl delt på to. Nei, det var fra flaske. Ikke et glass som sto der. Vi snakker varmt om de få dråpene og lengter etter en dusj. Snart.

Klubben Essigfabrik er tålelig stor med rundt 1200 kapasitet. Det romler godt i den gamle fabrikken. Vi fikk høre at det var ca. 500 i forhåndssalg, så dette virker til å bli en fin aften. Red Fang hadde ingen god formiddag da de som seg hør og bør festet til langt utpå morrakvisten med de andre banda fra i går kveld. Vi var i meget bedre form etter å ha festet alene sammen med flere tusen andre. Kvelden gikk over all forventning, eller vi hadde jo forventninger, så det sto til forventningene. 800 ivrige mennesker virkelig koste seg og kjøpte merch. Siste kveld med avskjed og forhåpentligvis gjensyn med amerikanarane ble dermed en suksess. De behandlet oss med respekt og var høflige hele veien, så siste del av turen må sies å være den beste delen. Band trenger support-turer, ingen tvil om det. Takk til Red Fang!!

Nå står vi på kaia i Kiel og venter på containeren som skal romme instrumenter og mye sure sokker. Vi er trøtte og fornøyde. Vi lengter ikke akkurat etter musikaler på båten, men å komme hjem er alltid deilig. Og akkurat i det vi tenkte at siste ord var skrevet ble vi nødt til å legge til en liten fotnote. Jo da, vi hadde selvfølgelig booket hjemturen på Kiel-ferga den dagen det var dansecruise! Ingemars signerte skiver og spilte konsert sammen med Christiania ut i de sene nattetimer. Lydmannen hadde tydeligvis satt lyden dagen før, han var ingensteder å se. Ganske spesielt. Etter at brakkesyken slo inn for fullt på den trange lugaren tok vi rennafart og plasserte oss på den puben som var absolutt lengst bort fra galskapen! Ikke at det hjalp så mye, allsang på tekster om far, mor og internett med tillagt svorsk aksent lød helt bort til fire litt slitne fyrer som nøt litt godt i glasset. Samtidig prøvde vi å overse godt voksne damer med blinkende reinsdyrhorn på hodet.

Takk til dere som tok dere tiden til å lese skribleriene våre!
Sees på veien!

El Osa

Lillestrøms rockestolthet El Caco rapporterer hjem fra pågående tur gjennom Europa. Denne gang både suksess og skuffelser i Østerrike, Sveits og på de britiske øyer.

Første reisebrev hjem kan du lese her.

Tour report 2

Dag 4

Vi ankom Milstatt ca kl. 16, og kom til et gammelt kloster som også huset riddere som skulle beskytte byen mot tyrkerenes fremmarsj. Det endte med at de “tapre” ridderene låste seg inne mens innbyggerene ble massakrert. En borg for losers med andre ord. De ridderne som entret klosteret klokken fire idag skal spille til alle har glemt denne episoden…. Nei, nå tar vi vann over hodet. Venuen har et litt spøkelsesaktig preg og det kan jo hende at et par av ridderne ble inne i klosteret til de døde og fremdeles er her…. Turen gjennom alpene skapte et snev av politisk engasjement. Vi undret oss over hvorfor veiene er så smale fra Oslo til Bergen, og hvorfor noe av grunnen er fordi det er vanskelig å lage veier i fjellet. Ta en tur til Østerrike, de har klart det som virker så umulig.

Scenen på Bergwerk er veldig bred og lite dyp. Det hadde passet best med en linedanceopptreden, og du kan ikke unngå de sedvanlige stolpene uansett hvor du står…. Ogg de har discokule. Men akkurat nå spiller de Rape Me av Nirvana, og det gjør alt bare fint. Rape Me viste seg å bli det siste fine med dette stedet. Det måtte komme!! Jævlig mørkt ble det. Det var iskaldt backstage og vi skjønte hva vi hadde å jobbe med. Det kom ca 11 stykker, mellom låtene var det helt stille, kun avbrutt av et par utydelige østerrikske kommentarer. Vi spilte bra, men det kan jo hende at fortvilelsen i blikkene våre avslørte et og annet. Det gjelder uansett å levere. To-tre stykker kjøpte t-shirts, litt cd-er og vinyl så de tre kommer til å huske en litt mørk konsert de likte. Ølet for kvelden het Stiegl. Vi fikk vidka (vodka). I morgen er det lang kjøretur til Olten, Sveits. Det skal viske ut denne dagen om det så blir med Whisky.

Dag 5

Med ett ble det vinter. Snøen hadde lagt seg da vi forlot spøkelsesbyen. Vi var på vei til nye jaktmarker. Sveits er alltid litt spennende å kjøre inn i. Tollen er mildt sagt streng og en veit aldri om man blir stående lenge i sjekken med spørsmål om hvorfor vi er her og hvor lenge vi blir. Merchsalg er strengt forbudt uten løyve. Denne gangen lot de oss passere etter å ha sett passene og Roberts førerkort og det var ingen spørsmål om merch. Digg! Utfordringen i kveld blir db-limit på ca 95 og tre lokale supportband. Ikke at supportband er noe problem, men ofte kommer de med litt for lite utstyr til å gjennomføre en gig. Og hvem spør de da? Jepp, du gjettet helt riktig og vi endte opp med utlån av basskabinett, humre.

Vel, Olten er slett ikke en landsby men en fullverdig by med masse kirkeklokker som ringer samtidig kl 19 den 1.desember. Det er en vakker by faktisk, og den har en ganske stor togstasjon. Klubben Coq D’Or er fin den også. Lydmannen forstår ikke engelsk og brukte tolk. Denne lørdagen kan bli ganske interessant og vi spiller seint. Undertegnede pådro seg strekk i ryggen ved rigg og Anders sin nakke sitter så vidt, så resterende painkillers blandet med alkohol blir resepten på denne Stoner-kvelden. Fakta: Det er 16-års grense på øl og 18 på sprit. Planten cannabis kan dyrkes i to potter til eget bruk. Det være seg THC- effekt eller tauverk. Ølen for kvelden er Eichhof Lager. Rettelse: hullet i loven er tettet så det er ikke lengre lov å ha råvarer til tauverk. Dette kommer fra en pålitelig kilde, nemlig en lokalist.

Det å ha kalde backstager går det sport i. Ikke nok med at det er kaldt, det er også soverommet til det italienske bandet Black Rainbows, og de stakkarene må ha oss motbydelige landeveisfarere tett innpå seg inntil vi har dratt vår kos. De ser ikke ut til å plages av det men de er jo også mer vant enn oss nordmenn til å ha folk innenfor komfortsonen.
Konserten gikk strålende, og noen av Sveitserne røyket tauverk for harde livet for å henge med i svingene. Dette gikk nemlig litt for fort for mange siden de nok hadde forberedt seg på riff som sto til gangtempo. Olten overrasket oss faktisk litt siden byen var ukjent og moshpiten vokste av herlige mennesker. Vi hadde faktisk to ekstranummer denne kvelden. Arrangørene fortjener også sin ros for god oppvartning. Lykke !

Kvelden ble tålelig lang og forlenget av strømproblemer med bussen. Et av støpslene hadde gått varm og forårsaket til slutt kortslutning. Det kunne blitt en kald natt i Sveits hadde det ikke vært for at bussen gikk på diesel…..

Dag 6 (fridag)

Fridagen hvor vi først skulle loade utstyret i snøværet før vi begynte turen mot de britiske øyer skulle gitt oss tre stempler i passet. Vi drar til Belgia, siden det er et slikt spooky land, gjennom Frankrike og Luxembourg for å overnatte før vi tar fergen. Skulle kanskje stoppet for litt sveitsisk sjokolade også…. Det å ha fridager er godt for helsa og mindre bra for lommeboka. Det skal konsumeres mat og drivstoff samtidig som det ikke kommer noe cash inn. Vi stopper ikke for å lage merchbod langs veien heller. Men lyset i tunnelen er ikke lenger unna enn til mandag. Da venter London-gig med Red Fang, noe enhver mann med et lite gen av rock ville gledet seg til. Nå som dette skrives sitter/ligger vi og venter på neste stopp og da blir det middag på hele hurven. Kan bli i Luxembourg .

Det ble Frankrike gitt. God mat, veldig god mat faktisk. Luxembourg måtte også gjestes grunnet billig bensin, diesel, tobakk, sprit og alt annet som er moro og som den norske stat elsker å avgiftsbelegge. Det tar ca. et kvarter å kjøre gjennom det lille avgiftsskye landet før Belgia står for tur. I Belgia blir man møtt med dårlige veier sånn at en regelrett spretter rundt i sengen på bussen etter et anker å holde i. Vi nærmer oss tankstelle som skal gi oss ly for natten.

Dag 7

Bussen fyres opp og vi starter reisen mot London. Veiene er fremdeles belgiske og vi humper oss frem mot Calais. Vår kjære unge merchmann Ole ble minnet på av fransk toll/politi at passet hans var meldt stjålet. Etter grundig undersøkelse av minnet kunne en trøtt gutt erindre at han hadde meldt passet savnet men at han jo hadde funnet det. Det er ikke sånn ting fungerer for passet er fremdeles ugyldig…. For alltid. Av en eller annen grunn ville ikke Frankrike ha Ole så de sendte han med oss til England hvor passet mest sannsynlig vil bli konfiskert. Idéen er dermed at han må til den norske ambassaden i morgen for å skaffe seg et nødpass, mens vi drar fra London inatt. Toget blir da Oles redning til Manchester etter å ha ordnet disse bagatellene. Vi er snart ved Dover og vi gleder oss til en dusj på venuen Garage.

(Dover)

Det tar litt tid å komme seg gjennom Londons gater, men når vi til slutt kom frem ventet en fin scene hvor ingen av oss tidligere hadde spilt. Og hyggelige folk. Red Fang-gutta var imøtekommende mannfolk så disse dagene sammen med dem ser ut til å bli easy going. Etter at de var ferdige med lydsjekk rigget vi oss opp. Trommer og bass funket fint, men forsterkeren til Anders begynte å brenne. Det i seg selv høres jo ganske fett ut, men konsekvensene er alt annet enn fett. Det må skaffes ny. Leies altså! Heldigvis er det ganske greit her hvor backlinefirmaer står i kø, så innen en halvtime var nytt utstyr på plass. Lydsjekk virket greit, og våre 45 minutter på scenen var nå godt forberedt. Utsolgt var det også hørte vi, og det stemte bra det! Dette ble turnéens høydepunkt så langt. Et ivrig publikum lutter øre til nordmennenes musikk. Mange hadde kommet bare for å se oss også, og de la ikke skjul på det. Utrolig hyggelig for et lite band i et stort land.

Merchsalget gikk strålende og nye fans fikk innblikk i en mye større diskografi enn de visste om. Dette sier jo det meste om hva som er blitt gjort på promofronten de siste årene i England. Nada! Vi fikk kortet til lydmannen som gjerne gjorde lyd på oss neste gang vi kom til England, og kvelden fortsatte med et hærlig møkkete sett av Red Fang. Disse gutta er ikke vanskelige å snakke med og begge band gledet seg til turen videre….. Selv om de misunte oss bussen vår med køyer, og vi misunte dem hotell med dusj. Det lukter ikke godt inne i bussen nå. Det er halvvått spilletøy over alt og eimen av salmiakk stikker i øynene. Glamorøst skal det være. Vi gjorde også et intervju med Total Rock i forkant av konserten og det ble litt mimring sammen med journalisten vi sikkert snakket med for 10 år siden. Han hadde fulgte nøye med alle disse årene og skaffet seg de fleste platene på en eller annen måte. Avgang kl 0130 mot Manchester med tre mann, undertegnede og Fredrik pluss Robert the driver. Anders hadde plutselig fått ferten av noe i London slik at han heller ble igjen og tok toget dagen etter og Ole måtte jo til ambassaden for deretter å gjøre det samme. En splittet gjeng.

(Red Fang)

Dag 8

Manchester er en studentby. Ikke bare to fotballag som konkurrerer om å bruke mest penger på spillere. Én ting du ikke gjør her er å fortelle hvilket lag du holder med, spesielt når noen av de på klubben synger City-sanger. Det var ikke helt utsolgt denne kvelden, men begge banda viste hvor skapet skulle stå og i hvilken retning døra skulle åpnes. Etter gig ble det en lokal hyggelig tur til en pub hvor alle bandmedlemmer fikk sagt det som var usagt og som gjorde at vi fikk mer spilletid. Det er nemlig sånn at en ofte har 30 minutter til disposisjon, og det kan jo føles litt kort. Brian fra Red Fang fortalte oss at det var uakseptabelt at vi kun skulle ha de få minuttene, og at de skulle se til at vi fikk litt ekstra tid selv om de andre supportbandene måtte vike. Sånn funker det. Vi speller okke som. Ølen for kvelden ble Guinnnes og Krombacker……jepp!!!’ Geekies: Gitarampene til Red Fang er transistoramper fra Sunn. Begge bruker vrengen i ampen og det låter jævlig møkkete og fett. De ampene får du nesten gratis i USA. Jeg vil ha! På bass brukes det gitarstack fra Marshall.

Dag 9

Over the hills to Scotland. Det engelske landskapet med sine runde åskammer og steingjerder viser seg når vi nærmer oss whiskyens mekka. Et par kjappe truckstops med litt fôr til sultne sjusovere (ellevesovere), og morragretne blir fort litt blidere. Ei bøtte kaffe kan man få og den holder til 3 personer minst. Vi er litt spente på hva vi får av spilletid, selv etter lovnader kvelden før, så settet vi spilte i går blir nok redigert. Vi har byttet litt på låter slik at det blir mer interessant for oss selv, men når det blir tidspress holder vi oss gjerne til et fast sett som vi vet tiden på. Vi rigget av scenen på 7 minutter i går kveld, så der stjeles det ikke noe tid. 4 band betyr ofte kaos, men vi får nå se.

Jada, se det! Begge bandene stjal tid fra settet vårt, og for at Red Fang ikke skulle miste den lille tiden de hadde til rådighet fra 21-22 kortet vi ned på settet. Lovnaden om mer spilletid lot seg uansett ikke gjøre siden det ikke var tid. Vi hadde noen blodfans der og det er leit å kutte i settet når folk har ventet i vintre og votter etter endelig å få se oss igjen siden sist gang i 2005. Uansett, det føltes godt etter jobben og folk var mer enn fornøyde. Curfew klokken 22 er jo helt vilt. Det stappfulle lokalet oset av energi da Red Fang entret scenen, og mange fulgte rådet til Aron når han sa folk burde spandere en drink på El Caco-gutta. Nice! Tidlig ferdig kveld og alle var vel så og si fornøyde med den. Midt på treet pluss, og litt til. I morgen er det Birmingham, og noe sier meg at det kommer band fra den byen som har betydd et og annet for oss…

El Osa

Wolves Like Us har nyss gjort turné gjennom Europa med amerikanske Junius. På veien har de levert billedtunge rapporter til oss i Pyro. Tredje og siste del coming up.

Lars fra Wolves Like Us tar over den virtuelle pennen:

Les forresten del 1 og del 2 hvis du glippet på de.

Vi ankommer Amsterdam etter en slapp dagen derpå i Ahlen, og med vår 7 meter lange og 2, 7 meter høye Sprinter var det mildt sagt interessant å lete etter parkering i denne trange byen. Vi ankommer ca. 4-5 timer før showet, så vi har god tid til å sjekke ut festlighetene. Junius og halve Wolves Like Us setter seg på en liten trivelig bar. Etter et par øl bestemmer en av oss seg for å checke inn på Facebook, slik man gjør i disse dager. Det viser seg raskt at det er en logisk forklaring på hvorfor betjeningen har sett litt rart på oss da vi finner ut at vi har okkupert to bord på en pitteliten homseklubb. Ja, ja. Vi er åpne menn, trygge på oss sjæl. Tror det var mer utfordrende for staben, med tanke på at 8 – 9 svartkledde skjeggete menn på tur sikkert lukter litt eksotisk.

Innlessingen av utstyr på klubben foregår i en gågate som er like aktiv som Carl Johan på 17 mai. Helt gjennomsnittlig gøy å rulle vår Guns N Roses-backline 100 meter gjennom 7320 fjerne turister som alle er akkurat like lite hypp på å flytte seg. Lydrestriksjoner har de også, og desibelmeteret går i rødt allerede da vi sjekker skarptrommen. Vår gitarist Espen påpeker at ”du kan sikkert kan ha en trekant med griser rundt hjørnet her, og du kan kjøpe deg 20 gram pot etterpå, men du må ikke finne på å spille over 100 db”. Man må passe på hørselen.

Grei konsert, og da vi gjentar loadinga etter showet er vi alle mye mer ustø på bena enn for få timer siden. En eller flere av oss er i såpass godt humør at det ropes og synges litt. Det liker ikke politiet, så vi får streng beskjed om å laste utstyret vårt ned en trang og jævelig bakgate to kvartaler unna. Omlag dobbelt så lang vei med andre ord. Topp stemning Van Der Snutefaen.

Vi har booket et hotell noen kilometer utenfor byen, og da vi ankommer har nattevakten tre store problemer. 1. Han kan ikke engelsk. 2. Han har rotet bort bestlillingen vår. Og det verste: 3. Det sitter et brudepar i lobbyen som ikke får rom. Herregud. Vi får nå rom til slutt etter litt kjefting.

(Chuck fra Hot Water Music, Lars, Toy og Joel fra Junius. Nytt band??)

Dagen etter bærer det mot Groezrock i Belgia. Dette har vi gleda oss til. Hot Water Music, Refused og Thrice skal spille. Grei lineup. Gorilla Biscuits og 7 Seconds også. Og oss da. Vi ankommer tidlig, og vi skal først ut på en scene som er like stor som det grønne teltet på Roskilde, og vi rekker ikke frokost engang før vi spiller. Til min store overraskelse er teltet halvfullt når vi begynner, og fullt da vi er ferdige. Booking-agenten vår antyder at vi hadde minst to tusen i publikum klokka elleve om morgenen. Ståpels og total opptur, og da jeg etter showet sitter på en grønn leiedass tenker jeg at det er det største publikummet jeg har spilt for. Nervene kommer etterpå, kan du si. Men alt kan repareres med matbonger og øl.

(Wolves Like Us er festivalgjengere på Groezrock)

Resten av dagen går med til å være en normal festivalgåer, det drikkes, tas bilder, prates med diverse belgiere i Wolves Like Us-skjorter. Dagen er såpass absurd at jeg ikke engang vil si annet enn at jeg godt kan bli vant med dette.
Dagen etter har jeg bursdag, og vi skal til Schweinfurt, en by jeg ikke vet noe om, bortsett fra at Amulet visstnok hoppet ned i en elv fra en bro sist de var her og ble arrestert. Turen begynner å gå mot slutten. Det er en fin dag, og sommeren leverer i Bayern. Vi spiller bra, og har en liten bursdagsfest på backstagen etterpå.

Selveste 1. mai skal vi jobbe i Wiesbaden, et sted vi spilte i fjor med stor suksess, så stemninga i bilen er god på vei dit. Alt det vanlige skjer, og etter konsert tar vi en fest i lønnskampens ånd. På byggeplassen ved siden av klubben står to store heisekraner, og vi er 15 gutter på tur. Så kan du legge to og to sammen, så blir det sikkert til ca. det som skjedde. Flaks at vi var 15 mann dagen etter også.

Siste show er i Hamburg, på Hafenklang. Hamburg er den første byen vi noen gang spilte i utenfor Norge, og dette er 4. konsert vi gjør her. Alle i reisefølget er litt nedfor i dag. Vi har blitt gode kompiser, og innser alle at det kan bli lenge til neste gang vi sees, om vi sees noen gang i det hele tatt. Jeg kjøper noen gitardeler på en lokal butikk, og tar en tur alene rundt i byen. Jeg liker meg her. Det er en sånn by man tenker at man burde bo i en dag. Ingvar Ambjørnsen trives her veit jeg.

(Lars, Dana fra Junius, Dustin fra Thrice, Guro og Jason vår merch mann)

Konserten var bra, og det er mer eller mindre fullt da vi spiller. Etterpå var det meninga at vi skulle ta det rolig siden Junius skal fly til Russland. Vi tar det ikke rolig i det hele tatt, og da Junius spiller kler vi oss alle som vokalisten Joe, som alltid spiller med lue og hettegenser. Det er utrolig varmt da vi stormer scenen. Vi fester igjen, og når jeg kommer til meg selv, er bilder tatt, farvel-klemmer gitt, og lovnader som sikkert aldri blir holdt gitt dyrt og hellig. Jeg regner ikke med å se dem igjen, og det er trist da de amerikanske gutta drar før vi står opp. Håper vi sees igjen, Joel, Joe, Dana, Mike, Mike og Justin.

(på scenen med Junius på siste konsert, alle kledd ut som Junius-vokalisten)

Wolves Like Us signing off, for denne gang… Sjekk flere bilder fra denne delen av turen under.

(siste kveld med gjengen)

(lagbilde fra Stockholm)

(opprigg Groezrock)

(Bartulf liker Jupiler)

Oslo-bandet Wolves Like Us er på langtur i Europa sammen med Junius,  og skriver postkort hjem til Norge via Pyro. Andre del coming up.

Nok en herlig og billedtung rapport fra rocke-felten gjennom Europas grenser følger.  Blant annet med stand-in på vokal og konsert på homsebar. Første del kan du lese her, om du glippet på den. God underholdning også der. Vi gir ordet til Lars Kristensen og Jonas Thire fra Wolves Like Us. Først Lars:

Forsetter vi på veien nå? Visstnok.

Varierende tyske byer kan komprimeres ned til følgende anekdote. Vi ankommer litt for sent til get-in. Vi måtte jo ha pølse på bensern. Det lastes inn en rimelig tung backline. Lokale gutter bærer det letteste. Fire spørsmål stilles alltid: Er det trådløst nett her? Når spiller vi? Når er det middag? Hvor skal vi bo? Lydsjekk annenhver gang. Lydmannen vår Terje (han er tysk, men oppkalt etter Terje Rypdal) synes vi bør ha lengre lydsjekk. Vi spiller B- Real på PA-en og danser ghetto gjennom lokalet. Junius spiller bra. Vi svetter. Vi drikker øl. Noen er oppe lenge, noen sovner på sofaen backstage. Gjenta.

Vi hadde spesielt bra konserter i Munchen og Køln, steder vi har vært flere ganger før med Wolves Like Us. Fullt, poging, singalongs og generelt god stemning. I Munchen spiller vi med Pelican, og alle gjør rent bord. Fantastisk kveld. Køln var stappfullt og helt sinnsykt.

Så over kanalen til England. Sist vi var her fikk tre av fire i bandet tatovert en hånd som gir tommel ned, såpass ræva var det. Forventingene er mildt sagt lave. Første kveld er Hit The Deck Fest, en slags neonfarget pønkefestival som egentlig ser mest ut som en Bring Me The Horizon-video hvor alle kidsa har knoke- og hals-tattoo (og selvsagt ikke noe på armene). Vi er over tredve og utelukkende kledd i svart, så vi passer ikke helt inn får en si. Overaskende nok har vi en bra kveld, bra med folk og topp stemning. Bortsett fra at jeg blåser stemmen, og faktisk må til legen for å ordne opp i det dagen etter.

De neste to dagene får jeg ikke ut et pip, og merchmannen vår, Jason, synger både i Glasgow og Manchester. Han sang i band i gamle dager, og kan alle tekstene våre, så konsertene funker faktisk overaskende bra (thanks Jason). Aporopos lave forventinger, Glasgow var ok. Greit nok. Greit. Manchester er den værste gigen vi har vært borti som band. Promotøren dobbeltbooket, og flyttet showet til en bar som kun betjener menn, uken før uten å fortelle oss om det. Det er 12 folk på konserten i tillegg til bandene. Fyren klarer til og med å klage til meg at han taper 800 pund på dette showet (jeg klapper meg selv faktisk litt på skulderen for at jeg beholder fatningen der). Unnskyld utrykket, men fakk off, twat. Ok, ferdig.

(foto: Eline Røvedatter)

London er genialt som alltid. Jeg tråkker rundt i Soho alene, kjøper en kaffe og en bok, og stemmen er til og med tilbake. O lykke. Skulle bare ønske jeg hadde mer tid her, selvsagt. Alt bra igjen. Junius er forresten blitt våre nye brødre fra andre mødre fra nå av. For noen gutter. Jeg kommer til å savne dem når dette er over. Konserten i kveld var flott, vi møter gamle og nye venner, og har det litt for moro. Igjen. Nuvel. Jeg lar Jonas ta over fortellinga herfra.

I klassisk Wolves Like Us-stil må vi selvfølgelig sette oss rett i bilen etter showet i London. Det skjedde i Riga, i Køln og nå i London. Og  det kommer til å skje i Amsterdam om noen dager også. Typisk for oss er å ha masse tid i en liten Dorf ingen har hørt om før. Men når det er sagt så er det jo ofte der det blir spontane sjøslag. Vi har blitt ganske flinke sjømenn etterhvert. Så joda, ut av London i hui og hast. Måtte bare bære utstyr gjennom en gigantisk kø inn til en homse bar, og innom Crowbar å drikke et par lynraske singlemalts først. Et par timer senere befant vi oss plutselig på et gigantisk hotell utenfor Dover med fjordutsikt. Sov et par timer og kom oss til helvete vekk fra denne øya. Nok for denne gang. Bra og dårlig. Skikkelig elsk/hat å turnere i United Kingdom.

Så bærer det til Frankrike til en gig vi har gleda oss til. En gammel kompis av Toy setter opp konserter i Le Havre, og klarte å få til det eneste franske showet på denne turen. Helt rått. Roulio Ben Salad er, foruten å ha et fantistisk navn, en veldig fin fyr. Han har vært i Norge på besøk, og vi kjenner han alle litt fra før, så denne kvelden er allerede i boks. Et gøyalt lite punkeshow i kjelleren på en svett bar. Brie, rødvin og barings. Var til og med en kar som prøvde å voldta Hi-Haten min på slutten av settet. Hah. Hvis det er god stemning pleier vi å sette ut cymbalene så folk kan hamre litt på dem på slutten. Moro for unga…

Spiser enda litt mer brie og varme croissanter fra Roulio og kona hans, og setter oss i bilen kl 0800 med kursen mot Tyskland igjen. 10 timer i bil senere, i zombiemodus etter å ha hørt alle Russian Circles (ja, absolutt alle) skivene, er vi i Ahlen. Som nettopp er en slik Dorf ingen har hør om før. Kulturhus-stemning, og helt rett under gjennomsnittlig gig, men digg mat og kule kids som kom på showet. Siden det var lørdag bestemte vi oss fort for å bli med på leken. Vi ville på bar, og en lokal gjeng tok oss med på en nyåpna metal-pub. Kunne ikke blitt bedre. Men gud bedre for en grusom sprit de helte i oss. Den het Korn og var enda jævligere enn bandet… Neste stopp Amsterdam.. (to be continued).

Flere bilder fra turneen kan du nyte under, men først kan du se videoen til Secret Handshakes av Wolves Like Us…

Pyro-favorittene i norske Wolves Like Us er på langtur gjennom et vårlig Europa. De deler selvsagt alle opplevelser med deg. Første reisebrev kom i posten i dag!

Vi gir ordet til Lars og Jonas fra Wolves Like Us, som albumdebuterte med Late Love i fjor.

Første dag ut fra Oslo og her sitter vi med morratrynene våre i en diger blå Mercedes og hutrer. Regnet har satt seg godt i klærne og det er sannelig en fuktig gjeng med gutter som snur nesa mot Stockholm i dag.

Vår tyske lydmann slæsj sjåfør Terje styrer skuta trygt fremover, og vår venn Jason fra over dammen skal selge skjorter. Vi andre er med for å spille rock etter sigende. Vi gleder oss fælt til å møte Junius. Fytte rakkings for et bra band. Jeg både gleder og gruer med litt på en gang. Junius har vært på turné mer eller mindre siden jul, og vi har ikke vært på en scene siden vi gjorde et show i Tromsø i januar. Det er overhengede fare for å bli blåst skikkelig hardt av scenen…

Kafe 44 i Stockholm er som punk-kafeer flest, full av gamle pønkere, anarkist-litteratur og jenter med dreads i bakhodet. Og veganermat. Nam. Vi møter Junius i en svær svart skjeggete klump med klemmer og ”dude!” utsagn. Bromance-affæren er kjapt i gang, og dette synes å være ekstremt bra gutter. Fett. Alle gutta går i svarte hettegensere og har skjegg. Alle sammen. Absolutt alle sammen. Vi også. Og alle heter Mike. Neida. To heter Mike, og to heter nesten Joe (og Joel). Så har vi Justin og Matt og Dana. Vanskelig med navn, dudes. Jeg har tatt med en flaske Gammel Dansk for å bryte isen, den ble kjapt borte den, for all del.

Konserten til Junius blir preget av massive tekniske problemer. Strøm kommer og går, men innimellom ser vi for et monster dette bandet er. De må kutte settet sitt kraftig grunnet teknikken, og det må vi også da curfew er kl ti. All ages er all ages. Kidsa må hjem. Aporopos kids: vi bor hos en klassisk liten tass med krøste-patches på jakka, emolugg og det hele. Vi skal alle sove hos ham. 30 minutter unna sentrum. Da vi kommer dit finnes det ingen mat, ingen øl og mora hans er hjemme. Kult. Bare å legge seg gitt.

Dagen etter har vi booket hver vår ferje over til Finland, så vi drar hver for oss over til saunaens og skihoppets hjemland. Litt teit at vi ikke booker ferje sammen, men bla bla bla lok lok. Jeg vil ikke snakke om ferjeturen over, rent bortsett fra at jeg og Espen rett og slett tok scenen da Torgeir, bassisten vår, hadde bursdag. Det måtte jo feires. Så det gjorde vi. Jovialt.

Finland viser seg fra sin mest festlige side da Junius sin engelske kompis Tom blir med på turen. Han er halvt estisk og snakker både finsk og estisk, noe som gjør at han mer eller mindre ordner alt for oss. I tillegg er han reneste partyfikseren, heller ikke feil. En kan hevde at det preger opplevelsen av Finland noe. Ølbrillene pusses herved kraftig. Tom viser oss Helsinki, og det skal drikkes i parker, på barer, og rett og slett inne på kjøpesentre. Minner meg om hjemme. Kveldens klubb heter Semifinal, og er klubbscenen til det legendariske Tavastia som har huset alt som går og står av kule band.

Jonas forteller at da han sist spilte der var med Jr. Ewing i 1998(!), var det en norsk transvestitt i publikum. Sexy som pokker. Vi håper han kommer på konsert i dag også. Krydder er viktig. Konserten går strålende for begge band. Junius er i storform, og vi selger en haug med skjorter til de joviale finnene. En spesielt morsom fyr informerer meg om at ”å snakke norsk” i Finland er synomynt med å ”rope på elgen”. Norsk er altså det samme som oppkast. Fantastisk!

Estland betyr ferje, så vi tar ferja. Tallinn viser seg å være en flott gammal by, vi guides fremdeles rundt av Tom, og han vet om en Depeche Mode-bar vi må sjekke ut. Hele baren er viet Depeche Mode, det spilles kun Depeche Mode, signerte bilder overalt, Depeche Mode-kaffekopper, t-skjorter… Sikkert ikke spesielt lei Depeche Mode de som jobber der.

Denne kvelden er det gig i et industriområde. Vi skal spille med Russian Circles, som er fantastiske, pluss et annet amerikansk hipster blackmetal band ingen av oss akkurat har på repeat på iPoden. Det ble en raff kveld og alle var i form. Russian Circles var helt kokos bra live og alle vi andre sto å gapte fra siden av scenen.

Morgenen etter, og vi er ikke i like god form lengre, men snur nesa mot Riga og Latvia.Riga kjapt oppsummert: masse hyggelige folk, et gate-hornorkester som spiller ”sex is on fire”, fantastisk oppmøte på rundt 300, signere plater, bli tatt bilder av, en bar kalt Black Magic, shots, en times søvn. Dro klokken seks om morgenen da vi hadde 80 mil å kjøre til Warsawa. Fikk altfor lite tid i en by som virket som vi burde vært der i en uke. Vi må tilbake dit!

De første dagene på denne turneen har vært en eneste lang ”bli kjent med Junius fest”, og siden også Joel (bassist i Junius) hadde bursdag samme dag som Torgeir feiret vi dobbelt så lenge. Det er flere som har bursdag på denne turen, så blir nok ikke lenge til flere fuktige netter. Men akkurat nå er vi mest slitne. Øst-Europa har vært over all forventning. Klubben i Warsawa ligger, som alle alternative klubber, litt utenfor byen, så vi fikk ikke sett så mye av sentrum, men det blir man fort vant med på sånne turer.

Vi visste overhodet ikke hva vi kunne forvente oss denne kvelden, for ingen av banda hadde vært her før, men det var en eneste stor opptur. Super-joviale folk som hjalp til med absolutt alt. Masse digg mat (egen veganerbuffet, ironisk nam.), playstation med Mortal Combat, og hotellet lå vegg i vegg med klubben så alle fikk renset skrottene  og ladet batteriene sine etter 10 timer i bil på humpete landeveier gjennom Latvia. Det var en søndag og det kom (igjen) overraskende mye folk på konserten. Rundt 200 tror jeg, og begge band solgte masse skjorter og skiver. Takk Warsawa!

Enter Tyskland og merkelig nok kjørte vi ut av mørke skyer da vi krysset grensa til Tyskland. Det ble rett og slett sol, vår og varmere i lufta. Dette er tredje gang vi spiller i Berlin, og det har vært bra de to gangene før, men vi er alle litt nervøse for denne konserten. Det er mandag og i denne byen det 400 kule band du vil se hver eneste uke. Vi bytter på hvem som spiller sist hver kveld og i dag er det Junius´ tur , så da kan vi iallfall late som vi er et oppvarmingsband. Det kommer overraskende mye folk, og en mandag i Berlin på en litt avsideliggende klubb funka det også. Både vi og Junius har gode venner i denne byen, så vi pakket vanen, sjekket inn på hotellet og kjappet oss til Astro bar. I klassisk Berlin stil så var det som å komme inn på en bar/utested på en lørdag. Masse folk, dj-er og shots gikk ned på høykant. Vi koste oss gløgg i byen som aldri sover!

Neste dag sov vi lenge og skled til Dresden som bare er ett par timer unna Berlin. Kom frem tidlig og fikk kjøpt bursdagkake til Joe (vokalist i Junius) som er neste mann på bursdagslisten på denne turen. Burdagssang og hele pakka, for en gjeng. Skulle tro vi alle har kjent hverandre i 10 år nå. Beatpol som er gamle Star Club i Dresden er ganske så legendarisk. Stedet ligger i et stort gammelt teater, og det var nesten som å være på et museum. Der henger det gamle plakater av alle, absolutt ALLE band du har digget, og vi ble nesten nervøse av tanken å stå på samme scene som blant andre The Afghan Whigs, Dinosaur Jr., Tortoise, Sonic Youth, Rocket From The Crypt, og så videre…

Tanken på at vi plutselig er på headline-tur i europa etter to år som band er helt sprøtt… Nå er vi jo bare 50% headliner, men allikevel, vi er veldig stoka så langt, spiser nydelig catering, og holder tankene for oss sjøl. Denne dagen var bra helt siden vi slo opp øynene. Stedet var litt i overkant stort, men her klarte vi også til dels å fylle rommet. Fantastisk så langt og alt er generelt over all forventning. Nå drar vi mot Wien, dere.

Wien var en eneste lang plankekjøring. Arena er et enormt nedlagt industriområde med ørten scener og en ”arena utescene” i midten av suppa hvor det sikkert er plass til 5000 folk. Vi spilte på scene med plass til 200 så klart. Helt kul kveld, og det kom faktisk tre karer helt fra Tsjekkia for å se oss. Ble til en helt streit kveld, og en tidlig tur til sengs. Dagen kan oppsummeres i apatiens tegn. Vi sæler på i morgen også. To be continued..

Lars og Jonas, Wolves Like Us.

Sjekk flere bilder fra turen under.

Kvelertak er med på en omreisende festival i Australia, og gitarist Vidar Landa (bildet) rapporterer hjem til Norge.

Kvelertak er en del av Soundwave-festivalen i Australia akkurat nå, og når nordmennene ikke gjør festival-jobber spiller de klubbkonserter med Mastodon og Gojira. Vi gir ordet til Vidar Landa fra Kvelertak mens du misunner dem rockelivet i varme Australia…

Kvelertak Australia 2012

Vi dro fra snøværet i Oslo 22. februar og landet i Brisbane to dager senere tidlig om morgenen. Ikke så mye å rapportere fra flyet utenom Bloody Marys og filmer. Vel fremme hooket vi opp med vår australske guide/fan/venn Nathan. Han skulle hjelpe til med å holde oss våkne lengst mulig for å overkomme jetlaget. Vi klarte oss sånn passe bra, og etter et par bar-runder og shots sluknet vi i ett-tiden.

Soundwave-festivalen som vi er her for er en en-dags metalfestival med rundt hundre band spredt rundt på 8 scener fra 12.00 til midnatt. Limp Bizqit, Slipknot, Marylin Manson og System Of A Down er hovedattraksjoner. Ellers spiller alt fra Watain til Mastodon og Bad Religion, og festivalen reiser innom alle de større byene i Australia. Vi har blitt tildelt en ganske bra spot, og spiller klokken 18 på en av de mindre scenene. Vi spiller for mellom 1000-3000 mann, det varierer fra by til by. I tillegg til festivalen spiller vi også to klubbshow med Mastodon og Gojira. Gi meg en bedre lineup enn det du!

Hele opplegget er som et stort metal-kjendisparty. Vi bor på de samme hotellene og reiser i de samme flyene. Groupiene henger utfor hotellene dag og natt og får med jevne mellomrom napp. For oss er dette ferie. Vi er vant til å spille hver eneste kveld uke etter uke etter uke. Her spiller vi i en halvtime og har fri resten av dagen. Crewet tar seg av alt og vi kan bare skru av hjernen. Fire dager ferie på to uker er helt uhørt for Kvelertak.

Første spilledag i Brisbane fikk vi holde slanger og reptiler backstage. Følelsen av å ha en pyton klamret rundt halsen sitter enda i kroppen. Foreløpig har vi enda til gode å se kenguruer og andre eksotiske dyr. Showet gikk bra, men litt kjipt å spille den første konserten i Australia i øsende regn. Det er vel det eneste vi kan klage på, det jævla regnet. Nå først etter en uke begynner det å lette. Ellers er vår faste trommis, den fabelaktige Kjetil Gjermundrød, strandet i Norge etter en øreoperasjon, men Truls Haugen fra Insense gjør en kjempebra jobb som step-in. Og de som har sett eller hørt Kjetil spille vet at det ikke er en enkel jobb. Truls har like bra dametekke som Kjetil og ender alltid opp ved siden av de fineste damene på flyet. Lurer litt på om han planlegger det ved check-inn eller om det bare er god karma. Jeg heller mot det siste.

Første Soundwave-dag ble avsluttet med fest på backstage-området ledet av jentemetal bandet Kittie. Visste strengt tatt ikke at de holdt på lenger, men de er morsomme, har drøye historier, og drikker som menn. De har tross alt vært på veien i over 12 år. Reisefølget vårt, som for det meste av tiden består av oss og Mastodon, fløy videre til Sidney grytidlig neste morgen. Morsom episode da Brent insisterte på å bli oppgradert til første klasse fordi en mann satt på plassen hans. Rettferdig nok ble den lettere skremte eldre mannen henvist til første klasse og Brent oversett.

Sidney giggen var hakket bedre enn dagen før og det regnet mindre. Ryktet, som viste seg å stemme, gikk om at Slash hang ut backstage. Så ettermiddagen min gikk ut på å lete etter min store barndoms- og ungdomshelt mellom noen intervjuer på det gigantiske backstageområdet.  Uten hell. Dagen etter ringte et av gitarmagasinene vi gitarister hadde gjort intervju med og lurte på om jeg ville være med på en feature sammen med Slash! Type “gitarist møter gitarhelt”-sak. Jeg sa selvfølgelig ja, og plateselskapet hans hadde digget ideen. Dagen før møtet satte managementet en stopper for det hele og sa de kun ville ha fokus på den nye platen hans. Åpenlyst ganske kjipt for en norsk fanboy, men med alle de kule tingene vi opplever om dagen er det lite tid til å dvele ved skuffelser.

Etter et av klubbshowene i Melbourne tok Troy fra Mastodon oss med til noe som skulle være en AC/DC-bar. Baren hadde ingenting med AC/DC å gjøre, men de spilte bra musikk og Marvin tok over dansegulvet sammen med Mastodons monitormann. Etter endt bytur hadde jeg og Marvin nachspiel i boblebadet ved hotellbassenget. Da vi to timer senere ble oppdaget av vaktene responderer Marvin ved å si ” sorry about that, we were just having some gay sex”, før vi gikk fnisende tilbake til rommene. Dagen etter var boblebadet stengt.

Resten av dagene har gått med til å henge ut i hotellbassenget og drikke øl. På en av fridagene i Sidney stakk jeg og Maciek for å handle øl med Bill fra Mastodon. Etter et par øl på hotellrommet hentet Bill opptaksutstyr og gitaren sin. Vi tre satt fra ni-tiden til tidlig morgen og jammet frem en sang mens vi drakk champale, Macieks blanding av hvitvin og sprite. Hadde noen fortalt oss for to år siden at vi skulle sitte på et hotell i Sidney med en Mastodont og jamme hadde vi nok bare ledd. Men den ene opplevelsen overgår den andre og vi lever drømmen.

På gjensyn!

Vidar Landa/Kvelertak

Nytt sideprosjekt?

Gojira live.

Hotell i Melbourne.

Mastodon i full vigør.

(Metallica med Marianne Faitfull)

Metallica feirer 30 år som band i San Francisco denne uken med fire klubbkonserter. Viktor og Torgeir har tatt turen over for å delta i festen, og onsdag fikk de endelig se Metallica i lite format. Pyro takker og bukker for flott rapport og ditto bilder. For en kveld det må ha vært… Les om alt fra Viktor her.

OK, noe sen oppdatering fra onsdagens deilige show, men nå er den her!!!

Da var endelig den store dagen kommet. Metallica på legendariske The Fillmore!!!! Og for en dag det ble. Vi var ute i god tid og begynte showet på en mindre konsert-plass rett ved som heter The Boom Boom Room. Det stedet kan varmt anbefales! Der ble det en drink mens et korps (eller brass-band som de nok kaller seg) øvde på For Whom The Bell Tolls og Sad But True. Dette er jo ikke akkurat tradisjonell korpsmusikk, men helt på sin plass i denne sammenheng.

(A Whole Lotta Metallica)

Etter en drink der, kom vi oss over gata og stilte oss i kø for å hente billettene. Med en pris på USD 6 per stk er det tydelig at det ikke er profittmotivet som står i fokus denne uken. Vel inne gikk vi rett opp i andre etasje hvor Metallica hadde rigget til et lite museum, med bilder og ulike gjenstander fra Metallicas karriere. I samme etasje var også VIP-avdelingen som gikk langs en av langveggene i salen. Her tilbrakte Metallica-medlemmene en del tid mens andre ting foregikk på scenen nedenfor.

Også andre nordmenn var på plass. Ingen av oss er vel for gode ambassadører å regne, men her er nå et lite utvalg av gjestene.

Kl 19.45 braket det løs. Med ingen ringere enn korpset fra The Boom Boom Room!! De holdt show med låtene vi hadde hørt under øvingen og skapte god stemning. Litt som Louis Armstrong møter Lamb of God, altså tunge rytmer, men ikke all verdens tempo.

Etter dette kom bandet på scena og preiket litt til å begynne med, før komiker og konferansier Jim Breuer tok over med mer preik. Hans hovedjobb var å lede to runder med quiz, ”crash course trivia” og ”name that riff”, hvor tre heldige fans deltok i hver runde. Det var imponerende å se hvordan enkelte kun trenger to nanosekund riff for å identifisere Fade to Black.

(Quiz!)

Litt senere dukket Scott Ian opp på scenen sammen med Kirk Hammet for enda mer preik. Denne gangen om Cliff Burton og en nokså morsom arresthistorie fra London. Uheldigvis spilte han ikke sammen med Metallica før på avslutningsnummeret. Kveldens første tunge musikalske innslag var Armored Saints med John Bush på vokal. Mr. Bush ble for 30 år siden spurt om å synge for Metallica, men på det tidspunktet hadde han etter eget utsagn bedre ting fore. Vi antar han har angret jevnlig siden.

(Armored Saint, le-gen-dary)

Metallica kom omsider på scenen (med instrumenter), og begynte showet med To Live Is To Die. Spesielt. Det skulle vise seg å bli førende for set-listen denne kvelden. Mange utradisjonelle valg, men det var da også en utradisjonell forestilling. I dette bildet passet det for så vidt at Lou Reed dukket opp. Overraskende nok ble det ikke fulgt av 1200 forulempede fans som stormet scenen for å rydde hele fyren bort fra denne verden. Selv etter tre låter. Når Kid Rock noe senere dukket opp som gjestevokalist ble det lange køer på toalettet.

Men disse små skuffelsene var på ingen måte beskrivende for kvelden som sådan. Av gjestene er det liten tvil om at King Diamond var høydepunktet. Og da mener jeg ikke bare Danmarks svar på Thor Heyerdahl hva angår aksenter, men hele bandet (med unntak av trommisen, den jobben var opptatt) samlet for første gang på 17 år. KONGE!!! Der fikk jeg endelig låten Killing Time. En høydare!!!

(Mercyful Metallica-enda mer le-gen-dary)

Ok, så må vi nevne Andrew fra LA også. Aner ikke hvem han er, men antakelig den Metallica-entusiasten som har øvd mest på gitar den siste uken, for han ble invitert på scenen for en låt med bandet. Han fikk også velge låt – Breadfan – Endelig fikk jeg den låten live. Takk Andrew!

Marianne Faithfull var også på plass for å hylle Metallica og synge med på The Memory Remains.  Hun var for det meste forvirret av publikums sterke allsang.
Også i kveld var Jason Newsted på plass. Den mannen har kolossalt med energi i kroppen – gode, gamle takter der, altså. Regner med han er med alle dagene.

For å oppsummere må man si det var en verdig bursdagsfest, både for fans og band. For dem som deltar på alle fire konsertene kan det være lite tvil om at de får med seg et godt utvalg av historiske øyeblikk fra Metallicas 30 år med deilig metall. Mon tro om ikke  the almighty Lemmy stiller på lørdag eller kanskje Dave Mustaine? Alt kan skje…

(Pyro fikk ikke vite helt hva bildene som Viktor og Torgeir sendte var for noe, men dette må da være fra ekstranummer med både King Diamond, Jason Newsted og Scott Ian som gjester, litt av en gjeng…)

Dra til USA for å smake på norsk juleøl, for så å helle i vasken? Det gjøres.

Viktor og Torgeir har dratt fra henholdsvis Norge og Japan til San Fransisco for å se en av de fire jubileumskonsertene som Metallica gjør i byen denne uken. De har billetter til onsdagens konsert, men lader opp med blant annet test av norsk juleøl….

Hei folkens.

For en fullstendig oppdatering fra første konserten på The Fillmore må vi være litt tålmodige. Vi skal senere i dag møte noen hyggelige nedelendere og verdens fulleste russer for en detaljert rapport fra mandagens konsert. Når de har blitt behørig avhørt, kommer det mer info om Metallica sin deilige første bursdagsfest. Inntil da kan vi slå i bordet med en test av et lite utvalg av årets juleøl. Disse ble tatt med til San Fransisco som en overraskelse til Torgeir, som til daglig oppholder seg i Japan, og der utvalget av juleøl glimter med sitt fravær.

Denne testen består utelukkende av øl klasse 2, altså butikkølet. Samtlige sorter er levert på boks. Det bør nevnes at utvalget ble fraktet over Atlanterhavet med fly. Hvorvidt dette kan ha en effekt på ølet på samme måte som Linieaquavitten som passerer over ekvator vites ikke, så det får være en x-faktor i denne sammenhengen. Spesielt for Ringnesboksen bør nevnes at den bærer preg av å ha vært forsøkt åpnet med slegge, men om dette har påvirket smaken lot seg ikke fastslå.

Testpanelet gikk hardt ut, i det lunsjen bestående av salat lå mange timer tilbake i tid, slik at testen ble foretatt på tom mage. Det gjør noe med opptaket av alkohol og vurderingsevnen. Som vitenskapsmenn har vi vanskelig for å tro at det påvirket resultatet, men det kan legges til at humøret under testen hadde en bratt stigningskurve.

Og sist, men ikke minst, musikkvalget for testen falt ned på Death Magnetic. Det viste seg å være et godt valg. Her er testen:

Tuborg juleøl:

Lukter godt. Smaker også godt, i ca. ett sekund før smaken forsvinner. Voksne menn med fast inntekt må heldigvis ikke drikke opp øl man ikke liker. Denne går i vasken.
Terningkast: 2

Grans Bare Jul:

Lukter ingenting. Smaker dessverre mye mer. Av såpe. Grans Bare Tull. Når to nordlendinger ikke sammen klarer å drikke opp en skarve halvliter med øl, er det noe alvorlig galt. Kanskje med nordlendingen, men denne gangen helt klart med ølet.
Terningkast : 1

Ringnes Juleøl:

Lukt: Svak eim av jul.
Smak: Lite smak. Leskende drikk, men lite julepreg. Mangelen på smak av såpe trekker opp.
Konklusjon: Når man klarer å drikke opp en hel boks, fortjener den terningkast 3.
Terningkast: 3
PS. I vitenskapens og rettferdighetens navn må vi understreke at vi tror denne boksen kanskje ble skadet under transporten over Atlanteren.

Nordlandspils Juleøl:

Lukt: Lukt åt skogen
Smak: Mer såpe!! Flat såpe!!
Konkusjon: Nordlendinger som brygges i Trondheim lever ikke opp til forventningene.
Terningkast:  2 (ett ekstra øye på terningen fordi det er en nordlending)

Hansa julebrygg

Ekstra vellagret – det skaper forventninger! Blir de innfridd?
Lukt: God, men ikke sterk.
Smak: Lite særpreg. Lettdrikkelig. Men det smaker endelig jul!!
Annet: god farge.
Terningkast: 4 (svak)

Hansa juleøl:

Hva mer kan Bergen by på?
Fin farge
Lukt: Fin og fyldig lukt. Ingen såpe å spore.
Smak: God begynnelse, men en ettersmak som minner stygt om Tuborg. Brygges kanskje sistnevnte på lisens i Bergen? Vi må ta vasken til hjelp igjen.
Terningkast: 3

Aas juleøl

Flott farge
Smak: Øl med punch! Noe parfymert, men med positivt fortegn. Ingen langdryg ettersmak – og det er greit. Etter hvert som vi jobber oss ned i glasset kommer maltsmaken tydeligere og tydeligere frem. Dette er ekte vare!
Testens beste øl så langt. Den skiller seg ut på karisma.
Terningkast: 4

Dahls julebrygg:

Lukt: Frisk og fin duft.
Smak: Endelig!! At man må lide seg igjennom 6 øl før det sitter. Her kommer omsider en juleøl med alt på plass: lukt, farge og ikke minst smak. Perfekt balansert.
Konklusjon: 1-0 til trønderne! Dette smaker godt!
Terningkast: 5

Mack juleøl:

Smak: Å jada. Denne våkner du opp med dagen derpå.
Annet: En stor skuffelse.
Terningkast: 4 (svak)

Ivar Peersen og hans tapre metal-krigere i Enslaved er nå ferdig med sin lange turne i USA. Gjennom hele turen har Ivar servert oss herlige historier fra veien, og han avslutter i fin form med både dramatikk og suksess.

Her kan du lese del en og del to.

Enslaved Nord-Amerika , 2011:

At tredje og siste blogg herved avleveres betyr at vi faktisk overlevde den lenge fryktede avslutningen i L.A. Det ble kanskje en mer bokstavelig kamp for tilværelsen enn vi hadde håpet på, men mer om det seinere. Forrige uke ble avsluttet i badeland, og dermed begynner logisk nok denne uken med forkjølelse. Med tanke på hvor store deler av livet vi bruker på å høre andre syte og klage om hvor leit og vondt de har det har det i velferdsstaten var det det siste vi sier om den saken.

Byen var Calgary (klarer ikke tenke på det bynavnet uten automatisk å tenke på Trond Kirkvaag i rollen som Sølve Grotmol;  ”Her frå OL-studio skal me no setja over til Calgary…”, og stedet var Dickens. De som leste forrige rapport husker at dette var stedet som skapte noe komplikasjoner på grenseovergangen inn i denne Canada-runden. Den onde immigrasjons-offiseren hevdet å ha avslørt at klubben i Calgary ikke var et rent spillested, men heller en bar med en scene. I Canada kan man slippe arbeidsvisum dersom man opptrer i ”rene” konsertlokaler. Egentlig en ganske raus og grei regel.

I USA må man eksempelvis ha visum uansett. Førsteinntrykket var vel at autoriteten muligens hadde litt rett. Lokalet besto av en enorm bar, bord og stolgrupper, en haug med biljardbord og et fussballspill. Og en bitteliten scene i enden av lokalet. Mens vi rigget opp og lydsjekket trasket det folk inn og ut av lokalet, og da vi spurte vakten i døren hva de drev med var svaret at baren var åpen hele dagen. Så til immigrasjons-offiseren som fikk sitt pass påskrevet fra scenen i Regina: du hadde rett!

Det ble tid til en liten spasertur oppover mot downtown før konsert, med et kjapt besøk innom puben The Unicorn. Siden det var lørdag ble det en biff som bar ganske tydlig preg av at den var laget på pub på en lørdag. Kjedelige greier altså. Det som derimot ikke var kjedelig var kveldens konsert. Du store all verden for en temperatur! Drøyt tre hundre tilskuere førte til et rimelig tettpakket publokale (ikke konsertlokale, nei), og taktfaste rop på ”Enslaved!” runget kontinuerlig siste halvtimen før vi gikk på scenen. Det tok fyr fra første tone, moshpiten gikk, folk sang og skrek med (alt ettersom), og stemningen var helt enorm.

Jeg la spesielt merke til en litt liten fyr som sto ved scenekanten og prøvde veldig hardt å følge med på hva som ble spilt og sunget. Hver gang moshpitens bølger nådde ham ble han trøkket fram over scenen, og etter første halvtimen ble han så sliten at han bare ble liggende fremoverbøyd over scenekanten, med fjeset i parketten, mens han trommet takten med fingrene mot scenegulvet. En helt ny måte å nyte metal live på.

(Vokalist Grutle er elg i sol-medgang…?)

Så var turen kommet til alle nekro-nabolags mor. Klubben The Rickshaw Theatre i Vancouver, Canada. Den ble beskrevet i detalj på forrige turneblog-runde (m/ Dimmu Borgir før jul 2010), og har etter sigende blitt enda litt verre siden da. Personlig klarte jeg ikke å se forverringen. Det blir litt som en total atomkatastrofe som har blitt litt verre siden sist. Kortversjonen; klubben ligger midt i et kvadratisk område av Vancouver hvor de har etablert et friområde for de tyngste narkomane. De gode nyhetene er at resten av byen er temmelig ”ren”. De dårlige nyhetene skjønner du fort etter å ha tilbrakt et sekund eller to i området. Kort fortalt ble det en dag tilbragt stort sett på bussen og inne på klubben.

Overraskende nok hadde klubben gjennomgått en oppussing siden sist, så backstage-forholdene var slett ikke så verst. Det var derimot PA-en. Vår hollandske lydmann påsto det var den verste PA-en han hadde sett siste ti år (og han har gjort et par konserter etterhvert). Jaja, alt kan ikke være topp hele tiden! Konserten var glimrende, og vi fikk besøk av gode venner før og etter konserten. Jeg har vært innom det før, mens andre band har fans som kommer og vil ha hårstrå, drikke ugleblod sammen med idolene, og slikt, har vi heller folk som kommer og gir oss alle mulige trivelige ting. Stort sett i kategorien mat og drikke (vi husker bryggmesteren fra forrige uke). Denne dagen var det sjokolade og kakemenn som var tema for gavedrysset. Et lysglimt i Vancouver-mørket.

(Trommeslager Bekkis får besøk i Vancouver)

Søndag var siste fridag på denne turneen, og ble tilbrakt i en ganske så intetsigende kanadisk fjellby. Temmelig lite å finne på, men med en knakende god restaurant i hotellets første etasje. Lunch besto av nydelig fersk tagiatelle med scampi og kamskjell, mens middagen var helt uslåelig med fransk løksuppe, sennepsbakt lammesadel med rotgrønnsaker, og til slutt et par glass mørk rom av typen Matusalem. Rom er så mye mer enn Capt. Morgans og Cola. Vi nordmenn som er så glad i konjakk har mye spennende å utforske i de ”øvre lag” av rom.

Anyhoo: turen gikk videre fra ingenmannsland til en annen av våre favorittbyer Seattle. Forblåst, grønn og temmelig lik Skandinavia ute på nordvest-kysten av the US of A. Vi spilte på samme klubb, El Corazon, sist i 2007, og minnene var gode. Spesielt fornøyd var gutta i bandet med at ”en konjakk” i baren betydde et breddfullt melkeglass til prisen av en shot. Det var så få som drakk den slags, så vi kunne like gjerne få litt ekstra. Akkurat den holdningen er vel kanskje ikke så skandinavisk, så litt eksotisk er nå Seattle tross alt. Det ble ikke tid til mye annet enn arbeid og mailing (en klubb med skikkelig internett er også temmelig eksotisk på denne turen) denne dagen. Thai-mat ble bestilt til etter lydsjekk, og før vi visste ordet av det var det tid for konsert.

Det er en ting som er ubegripelig irriterende med statene Washington (Seattle) og morgendagens Oregon (Portland), og som får oss til å savne gode gamle Bondevik-Norge. Det er f**n ikke lov å nyte alkohol backstage eller på scenen. Nå er vi ikke helt alkoholiserte, vi klarer oss for all del et par timer uten å drækka, men det er så utrolig irriterende å ikke kunne ta et par brune (”for å dra av de verste toppa”, som Bekkis pleier å si) eller en liten skarp en (”en konjakk er jo så fint for å komme litt i stemning”, som Herbrand pleier å si) før man går på.

Og enda mer irriterende å ikke kunne ta en liten skål med publiken fra scenen, om man har lyst til det akkurat den kvelden. Og selvsagt; denne kvelden hadde vi forferdelig lyst til alle de ovennevnte tingene. Overformynderi ikke medregnet, konserten var særdeles bra. Publikum var rett og slett helt med, som de har vært hver gang her. Etter konserten ble det tur på den lokale puben nede i gaten, og om det ikke ble melkeglass med cognac denne gangen, ble det noen særdeles lekre lokale brygg og longdrinks før bussen la turen videre sørover mot Portland.

Portland er også en plass vi liker å reise, men det er mer for byen enn konsertene. Vi har siden 2007 spilt på klubben Roseland Theatre, men denne gangen var det Hawthorne Theatre som var åsted for rock. Vi kunne konstatere at lokaliseringen var særdeles gunstig. Makan til fett nabolag i denne delen av Portland skal du lete lenge etter. En mengde vinyl-sjapper, musikkbutikker, matbutikker, restauranter og coctailbarer. Et slags hippie-paradis, bare uten hippiene, altså helt genialt.

Jeg og Grutle tok oss en tur innom noen av butikkene, sistnevnte fant ganske kjapt en fet dobbel-LP med gamle Nihilist-demoer. I den neste vinyl-butikken var det enda større utvalg, og her dukket gode gamle Psykedelia (evt gudinnen Eris som Timothy Leary og LSD-mystikerne på 70-tallet kalte henne,  gudinnen for spøk, kaos og pur merkelighet) opp igjen. Som hun så ofte gjør når vi er ute og reiser.

Lokalet er kjempesvært med meter på meter med vinyl. På anlegget spilles noe merkelige synth/new wave pling-plong saker, og innehaveren ser for øvrig akkurat ut som den musikkbeskrivlesen. Komplett med bleket kunst-sveis og paljett-jakke. Allerede der er situasjonen på et slags realisme-bristepunkt. Så kommer det dansende inn en temmelig homofilert herremann som snakker særdeles høylydt (med seg selv skulle vi skjønne etter et par forsøk på å delta i samtalen hans) om sine favorittlåter, synger smakebiter fra dem, mens han danser rundt i lokalet og trekker opp vilkårlige plater og synger videre. På dette tidspunktet ser jeg på klokken at jeg må komme meg avgårde for å rekke middag før lydsjekk, og spaserer alene tilbake til klubbens nabo. En meksikansk restaurant med fantastisk mat. Dagens høydepunkt var burritoen med det treffende navnet ”Surfo Turfo”.

Men hva skjedde videre på platebutikken etter at jeg gikk? Psykedelia-effekten fra vår dansende og flamboyante venn begynte å avta mens Grutle trålet videre i vinyl-hyllene. Dermed kunne oppmerksomheten hans igjen skifte innom musikken i butikkens høytalere. Nå var det noe enda merkeligere som foregikk der. Det var new-wave, punk og noe merkelige synth-greier i en slags smørje. Greit nok, men hva var det med vokalen? Inni ulingen hørtes det da ut som noe stavangersk? Grutle ble til slutt nødt til å spørre paljett-fyren om hva i all verden han spilte. Jo, det var en obskur ep (eller noe, husker ikke helt detaljene her, kan ha vært en single) med et enda mer obskurt band fra Stavanger fra 80-tallet. Navnet var ikke kjent for noen av de, og om det ble nevnt kan i alle fall ikke jeg huske det. Når Grutle fortalte hvor i verden han kom fra, var svaret ”wow, this must weird for you then”. Godt jobbet, Eris!

Konserten ble faktisk riktig så bra. Godt med folk og bra liv til å være Portland. Merkelig hvor mer ”nedpå” de er her når man tenker på hvor kort avstand det er fra Seattle. Eneste demperen på stemningen denne kvelden var en eller annen merkelig svovelaktig lukt i bussen (vi måtte sitte der før konserten da det mangler backstage igjen). Uansett, tiden var kommet for turneens lengste kjøretur; neste stopp var San Fransisco og California.

(Keyboardist og co-vokalist Herbrand)

Vel fremme i San Fransisco var det bare å komme seg ut i varmen og traske ned downtown. Herlig med skikkelig sommervær inniblandt (ikke hele tiden, det er ikke Metal). Om nevnte psykedelia-gudinne Eris var innom Portland i går, så er det temmelig sikkert at hun har fast bopelsadresse i San Fransisco. For en herlig samling fritenkere og freaks! Nede i byen gikk jeg og Grutle innom en kostymesjappe og fant akkurat det vi har leitet etter i årevis; hotdog-kostymer! Mer om det seinere.

Vel tilbake på klubben var det lydsjekk og middag. Slim’s er en av de få klubbene i USA hvor ”inhouse catering” er gode nyheter. Vi var her sist i 2007, og sjefskokk José var der da som nå. Enormt kul fyr; meksikaner med sans for ekstrem Metal, Norge og særlig Turboneger. Igjen serverte han framanifrå mat, med hovedvekt på det meksikanske. Og så lurte han på hvordan det gikk med Turbo, da. Jo, det går strålende, de er i gang igjen og hvem vet, kanskje de dukker opp igjen her på Slim’s, kunne vi fortelle til Josés store begeistring. Så viste det seg at José ikke hadde fulgt helt med i timen: ” By the way, how is Hank doing?”. “Well, he’s not in Turbonegro anymore, he’s got some new friends who is very interested in Scientology, he has been driving around outside mental hospitals screaming pretty outlandish slogans through a megaphone, he is a judge in Norwegian Idol, and his new band is… different”. Det kunne vi sagt, men av og til er det enkleste like greit, så det ble med “he’s hanging in there”…. José får finne ut av det sjæl ved høve.

Konserten, det som faktisk dette egentlig burde dreid seg om, gikk enormt bra! Over 600 mann inne torsdag kveld med Slayer-konsert rett nede i gata er rett og slett sinnsykt bra, gidder ikke leke besjeden der. Gutta fra Autopsy kom innom som de pleier å gjøre når vi er i byen, og etter konserten inngikk vi en avtale med vokalist/trommis Chris Reifert om at han skulle ta vokalen når vi covret Autopsy-låten ”Retribution for the Dead” neste gang vi var i byen. DET gleder jeg meg til! På den noten la vi i vei mot siste dag i L.A.!

Husker dere den lille duften som plaget oss på bussen i Portland? Litt svovelaktig stank? Jeg syntes jeg kjente et snev av den igjen på natten og tenkte at det var noe fra motoren som kom inn gjennom viften i bunken (sengen) min, og la meg like godt bak på sofaen i bakloungen. Etter noen timer våknet jeg og kjente at noe var litt smågalt; hodet dundret mer enn normalt var om morgenen, det svei i halsen og nesen. Men lukten var ikke der… Når jeg tenkte meg om kjente jeg ikke noe lukt i det hele tatt. Så kom jeg på at jeg fortsatt var temmelig tett i nesen (denne forkjølelsen jeg ikke skulle gnåle om i bloggen). En kjapp nesespray senere kom luktesansen nådeløst tilbake, og da kjente jeg at hele rommet var 100% fortettet med ekstremt illeluktende svovelgass. Det var bare å rive opp dørene og komme seg ut av bussen så fort som mulig. På veien møtte jeg Grutle som hang ut av sengen med brekninger og rett utenfor sto turnemanager Vikky fremoverbøyd og spydde. Jeg kunne konstatere at dette nok ikke var innbilning og ropte selv på det som var av elger på kontinentet. Ikke så rart; det viste seg at batteriet var gått tørt, det var begynt å brenne opp elementer og dermed utviklet det seg svovelgass.

Sjåføren vår Dana hadde nemlig ikke luktesans i det hele tatt, og dermed måtte det oppdages ”the hard way”. Jaja, det ble fylt på vann og ferden gikk videre mot L.A. Det vil si, etter 20 minutt bråstoppet vi langs motorveien. Nå var motoren overopphetet og vi var tom for kjøleveske. Grutle, Bekkis, Arve og Alla (Arves kjæreste som nå besøkte Arve på bussen) fikk haik med en hyggelig dame og kom etter hvert tilbake med kjølevæske. Vi var i ferd med å komme veldig for seint til vårt eget og særdeles utsolgte gig i L.A., men nå var vi i alle fall på vei. Det vil si, etter 10 minutt var det ny bråstopp.

Viften som kjøler ned motoren (i tillegg til kjølevæsken) var begynt å oppføre seg rart. Den ble justert, og vi forsøkte å kjøre videre. Det ble to stopper til før vi rett og slett sto parkert i en bakke uten utsikter til å komme oss videre. To timer fra L.A. og ekstremt forsinket.

(Gitarist Arve med kvinnebesøk)

Sjåføren prøvde å få fikset viften, men kom liksom ingen vei. Ting satt fast og det ble ikke orden på sakene. Etter en halvtime fikk vår nederlandske lydmann Kabel nok. Han overtok resolutt verktøyet, klatret inn og fikk fikset faenskapet. Og pådro seg 2. grads forbrenning i prosessen. Men tror du ikke han fikset viften? Nederlansk crew; you can’t beat it. Og så var vi på vei igjen. Vi ankom i det dørene skulle vært åpnet, men klubben var mest glad for at vi kom frem (og det var vi også), og holdt dørene. Igjen skulle Kabel vise hva han var laget av. Mesterlig produksjonsledelse førte til at vi på 45 minutt (!) klarte å loade in, rigge opp og gjennomføre en strøken lydsjekk. Og ikke en sur mine å se noe sted. Har ikke opplevd makan!

Så, 45 minutt etter skjema var dørene åpne. Før vår egen konsert fikk vi plaget supportbandene litt. Blant annet fikk jeg og Grutle brukt pølsekostymene til å bryte oss inn på scenen under Alcest-konserten. Vår egen konsert gikk glimrende, og en 100% fullsatt sal ga jernet! Etterpå ble det litt fest, men ikke så mye som planlagt/fryktet. Mareritt-dagen slet oss nok for mye ut til det…

Dagen etter ble tilbragt på hotell ved flyplassen, med pakking og spising. En kjapp tur innom legendariske Manny’s ble det tid til (restauranten til den gale gamle meksikaneren som tvinger gjestene til å shote Tequila for de som leste Opeth-blogen i 2009), og litt henging med våre gode venner i Nuclear Blast USA. Søndag morgen ble det heimatt til Norge, etter det som må ha vært Enslaved sin mest suksessfulle turne nokon sinne. Intet mindre!

Vi blogges på neste turné!

Ivar.

Ville du hørt heavy metal fra denne karen? Selvsagt ville du det. Og ikke minst lest Ivars andre del av opplevelsene rundt i Nord-Amerika. Nok en gang anbefales det hele varmt.

Enslaved er på turne i USA og Canada og Ivar Peersen leverer nok en gang herlige fortellinger fra livet på landeveien. Del 1 kan du lese her. Vi gir ordet til Ivar, og sier velbekomme:

Første kapittel ble avsluttet i Toronto, og deretter gikk turen sørover til Columbus, Ohio. Vi har hatt nok en flott uke. Men før jeg går i gang for alvor, må jeg oppklare, opphente og utbrodere litt her.

Jeg pleier ikke bry meg så veldig om kritikk av bloggene mine; jeg er invitert av Pyro til å skrive ned disse dagbøkene fra veien, og invitasjonene kommer som klokkearbeid (like clock work?) hver turne så jeg antar at Pyro-gutta er fornøyd med innholdet. En blog er jo en høyst personlig ytringssfære, og mitt liv dreier seg foruten om musikk og familie mye om La Dolce Vita: det gode liv; mat og drikke. Og det er det jo ikke alle som er så veldig interessert  i. Det finnes nok av folk i mitt eget band som driter i bloggene, og det er jo folk som er på samme turneene. Det skulle vel si sitt, hehe. Men hvorfor plutselig denne litt defensive innledningen? Jo, det har gått opp for meg at jeg kan ha stått for tidenes utelatelse i første/ forrige blog. I min smaking og tørsteslukking presterte jeg å utelate selve rosinen i pølsa fra første uken. På New York-showet, som var utsolgt (får ikke sagt det mange nok ganger), fikk Grutle besøk av sin gode venn Tony Harnell (ex-TNT) og hans britiske kjæreste. De tok turen innom backstage før konserten, og praten gikk løst om vår og hans karrierer, før vi kom inn på kveldens setliste. Tonys øyne lyste opp da vi nevnte at vi kom til å gjøre “Immigrant Song” av Led Zeppelin som første ekstranummer. Han kunne fortelle at han hadde gjort den låten i sine yngre dager. “Hvorfor ikke gjøre den med oss?”, spurte vi, og hans festmø hjalp villig til med å gi Tony siste dytten som skulle til for å få han med på ideen. Så da har vi altså gjort “Immigrant Song” med Tony Harnell på vokal i New York. Check. Så ja, jeg skal ta selvkritikk for å ha utelatt en sånn hendelse, mens stekte poteter og mikrobryggerier kom med. Når det er sagt; jeg kommer til å fortsette som før med relativ stivt fokus på mat og drikke. Er ikke det ekte nok, så er det bare å sitere Tool fra låten “Hooker With A Penis”: “I sold out long before you even heard my name”.

Og der var vi i Columbus, klar for en ikke altfor innholdsrik dag. Det skulle vise seg at byen var stengt fra rundt midt på dagen. Saklig på en lørdag… Jeg, Grutle og Arve drev rundt i timesvis uten å finne så mye som et halvåpent spisested. Det vil si, skjebnes ironi ville det slik at det eneste stedet med mat som var åpent var to meter over gaten fra klubben. Selve den opplevelsen var ikke det helt store å skrive hjem om, så vi går rett til konserten. Lørdag kveld i Ohia skulle vise seg å fungere riktig så bra. Vi følte at “Ohio-forbannelsen” ble løftet for en kveld, for vi har stort sett opplevd byen og delstaten som temmelig kjedelig og lite imøtekommende tidligere. Men denne kvelden skulle vi se en annen side! Det var bra med folk og stemningen sto i taket. I etterkant av konserten fikk vi besøk av en lokal gjeng unge metal-fans med spesiell interesse for Norrøn historie og Åsatru. De var langt ifra noen obskur sekt-aktig gjeng, tvert i mot var de en samling høflige og trivelige mennesker. Et par flasker mjød hadde de også med seg til bussen. Vi sparer de til avslutningskvelden i L.A. om en uke (kjenner allerede at jeg er litt bekymret for den kvelden). Etter en lengre passiar med de lokale hedningene var det tilbake til moderskipet og tur mot Chicago.

Vel fremme i Chicago så vi til vår skuffelse at vi var langt unna selve Chicago. Fet klubb, fint vær og muligheter til å sitte på taket og gasse seg, men selve byen var for langt unna, og akkurat den var jeg klar for å utforske. Det ble med en times spasertur i retning skyskraperne litt seinere. Dagens omverden-stimuli var det vår norske venn Finn Arne som sto for. Han og kompisen var i Chicago på weekend-tur og fikk like godt med seg en Enslaved-konsert mens de først var i gang. Det kan kalles entusiasme med internasjonalt tilsnitt! Et lite stykk Norge hadde de også med seg; siste utgaven av Metal Hammer Norge. Det hjalp på hjemlengselen, og førte også til en lengre debatt på bussen om oversettelsene fra engelsk/amerikansk til norsk. Enkelte røster hevdet at de kanskje sliter litt med samme mangel på “connectivity” som norsk film av og til har gjort (snakker folk sånn?). Jada, vi går tur, diskuterer norsk språks utvikling og hviler ettermiddagslur på bussen. Vi er en gjeng norske pensjonister på tur, jeg er fullstendig klar over det.

(Grutle i Enslaved spiser et pittelite måltid)

Så parkerte vi forhåpentligvis for siste gang utenfor klubben Station 4 i St. Paul, Minneapolis sin tvillingby. Vi har hatt mange gode konsertopplevelser der, og kveldens konsert var for så vidt helt grei. Det er bare at klubben er så jævlig nekro. Her snakker vi ikke om “melk som har stått to dager for lenge utenfor kjøleskapet”-nekro, vi snakker “å faen, var det der jeg la den orangutangen som døde av byllepest for 32 år siden”-nekro. La oss begynne med det basale; igjen, ingen backstage. Det som gjør det ekstra ille på dette stedet er at det var backstage her før, riktignok en av de mest mugne og dystre backstagene. Myten skal ha det til at det ble begått mord der, og at det er lik i veggene, men like fullt var det en backstage. Den ble mer og mer forfallen for hver gang vi var innom siste årene, men i stedet for å pusse den opp har eieren like greit bare stengt den av. En tankegang jeg er ganske sikker på et par nære kollegaer i musikkbransjen kan sympatisere sterkt med; men like fullt en ganske teit filosofi. Ok, så er vi tilbake på dette med toaletter da. På herreutgaven kunne vi igjen konstatere at dør inn til porselenstronen var fraværende. Denne kvelden ble det desverre nødvendig med et besøk; hovedsaklig på grunn av inntaket av en ikke helt kjempefersk italiensk skinke tidligere på dagen. Hva gjør man? Jeg henvendte meg høflig til en jente som vasket hendene på dametoalettet og forklarte at det manglet dør på mitt rom, og spurte ydmykt (ja, det var ganske ydmykende, tro meg) om det var et problem om man lånte et avlukke på dametoalettet. Joda, ingen problem, hun kunne stå utenfor og forklare de andre jentene og alt var ok. I det jeg takket og skulle gå inn på et avlukke, kom det løpende en vakt som ropende heiv meg ut av dametoalettet (noen som har blitt hevet ut av damedass noengang?). I følge han var dette vanvittig ulovlig og hele baren kunne bli stengt dersom sjenkemyndighetene foretok en kontroll og fant en herre på dametoalettet. Jeg fulgte selvfølgelig oppfordringen. Å bli utestengt fra et sted man skal spille om tre timer er jo ikke helt kosher, men som den kverulanten jeg er sjekket jeg litt med andre lokale og det amerikanske crewet vårt, og det finnes nok ikke noen lov som fratar folk skjenkebevilgnigen dersom de finner skjegg på dametoalettet. De ville sannsynligvis bare bevise at de faktisk kunne behandle band enda dårligere enn vi trodde.

Vel, vi overlevde, og mye annet med dagen var positivt. Men før jeg gir meg med sytingen: siste punkt på listen over gode grunner til aldri å spille der igjen er muggsoppen i veggene og scenegulvet. På et tidspunkt under konserten førte denne spennende og rause soppfloraen til at vokalist Grutle like godt kastet opp etter en låt. Knall. Konserten gikk greit nok, og ikke mer, selv om publikum ikke vant noen premie for å være overentusiastiske. Kanskje muggsoppen og fraværet av sanitære forhold preget dem også? Ok, nok klaging (jeg er jo stort sett positiv, yes?). Det var mye trivelig som skjedde også, for all del. Vi går tilbake til begynnelsen; vi fikk anbefalt frokost på Micky’s Diner. For første gang på turen la alle fem gutta i bandet ut på leting sammen. Det gikk ikke mange minuttene før man husket hvorfor vi sjelden legger i vei i samlet flokk; gradene av morgenkvikkhet, -grettenhet og -måpådasshet er såpass ulik at samspillet er relativt dårlig og ufruktbart i situasjoner hvor man for eksempel skal finne en diner et eller annet sted i en ny by to sekund etter at man har stått opp. Vel, vi fant fram, og det var verdt leitingen. Micky’s var en diner av gamleskolen; formet som en diger campingvogn med en lang bardisk hvor maten ble servert. Klassisk oppsett og klassisk frokost; egg, bacon, hash-browns og melk. Fin-fint. Det som virkelig satte prikken over i-en var et storfint besøk på bussen rett før vi skulle på scenen. Bryggerisjefen sjøl fra Surly Breweries, Todd Haug (som alle andre i Minnesota har han vel norske aner han også) kom innom bussen med intet mindre enn fire fulle brett med samples, og rosinen i pølsen; en Russian Imperial Stout på en skikkelig flott litersflaske. Samplesene har vi tatt godt for oss av (særlig kaffe-lageren var suksess), mens storegutt spares også til siste konsert (igjen kommer denne snikende følelsen av uro med tanke på avslutningsfesten). Takk Todd! Ta turen innom www.surlybrewing.com for å lese mer om dette. Og med det sier vi farvel til Station 4 og St. Paul, sannsynligvis for siste gang, vi prøver tvillingbyen Minneapolis neste gang!

(Bryggeren Todd)

Winnipeg selv var en trist affære, i alle fall den delen vi befant oss i. Det er noe ekstra tragisk å møte alkoholiserte inuitter drivende i gatene rundt i Canada. Vi andre har jo på en måte funnet opp driten selv, og dermed skapt våre egne alkoholproblemer; mens mange av urfolkene ble påtvunget og lurt inn i sprittåken som en del av takeover-strategiene til våre ikke akkurat etiske forfedre i sin kolonialiseringsiver. Fytti. Det som kanskje var litt mer overraskende var at det var mange indere og hinduer i Winnipeg. Et lite håp steg i magene da det var en indisk restaurant rett ved klubben, men ethvert lysglimt og drømmer om koriander og chili ble pulverisert i en smakløs smørje som ikke lignet noenting; aller minst indisk mat Nei, nå begynte uken å anta et litt dystert preg hva mat og drikke angikk. Konserten derimot, gikk kjempebra. Det kom en del folk, mer enn vi hadde håpet på her ute i ingenmannsland, og en Grutle i storform ga dem ikke annet valg enn å gå totalt bananas, noe de like godt gjorde. Klokt valg.

Så var vi i Regina. Det uttales merkelig nok på samme “måte” som “vagina” (engelsk); skulle tro det var mindre belastende å uttale det på “norsk vis”, med “i” som i “Mo i Rana”. Og de lokale korrigerer deg hvis du prøver å uttale på feil måte, Javel, om de vil seg selv så vondt, vær så god. Jeg og Grutle tok en god spasertur (pensjonister, ja) rundt i byen som var fin, ren og ganske folketom. Etter å ha blitt både tørst og sulten var turen endelig kommet til en begivenhet vi hadde gledet oss til de siste dagene; et besøk på Bushwakker Brewery Restaurant, en restaurant som brygget sitt eget øl. Brygget var helt utmerket; fra lyse lagere til mørke portere. Høydaren var likevel villsvinburgeren med bacon, som satt som et skudd. En kjapp lydsjekk seinere var vi tilbake i baren, og fikk slått av en prat med en svært hyggelig bartender som viste seg å være halvt norsk same og halvt inuitt. Vi fikk lært han hva Snakebite var (det er faktisk godt og mandig med skikkelig cider, dvs usukret cider, f.eks irsk Magners, de greiene folk drikker på i Norge er mer rusbrus med en slags “cider-smak”). Vi var forberedt på lite folk, men det ble heldigvis ikke ille i det hele tatt, og det de manglet i antall tok de definitivt igjen på entusiasmen. Suksess!

(To tette og en badehette)

Alright, da var siste dag i uke to kommet, og byen var Edmonton, fortsatt i Canada. Denne gangen skulle vi spille downtown, så jeg og Grutle fikk turnebussen til å hive oss av ved The West Edmonton Mall, et av verdens største kjøpesentre (vi spilte inne på en klubb i kjøpesenteret forrige runde), og avla vannland der et besøk. Ny badehette ble innkjøpt og vi heiv oss i vannet. Utrolig digg! Tid for en kjapp fish & chips-frokost ble det også før vi busset ned til lydsjekk. Før konserten ble det flottenfeiere med restaurantbesøk, hotpot med alskens sjømat, drinker og et par øl seinere følte vi oss temmelig klare for konsert. Det kom bra med folk, selv om vi kanskje hadde håpet på enda litt mer folk etter forrige rundes storsuksess i denne byen. Vel, vi skal jo ikke bli helt bortskjemt selv om denne runden har gått sinnsykt bra. Snart nærmer østkyst-USA seg og det kommer til å bli ellevilt, so stay tuned! Snakkes om ca en uke, om vi overlever avslutningsfesten i L.A. Host….

Ivar Peersen fra Enslaved er nok en gang på tur i USA med bandet sitt Enslaved, og leverer tradisjonen tro svært lesverdige rapporter til Pyro. For en vakker verden vi lever i.

Vi gir bare ordet til Ivar med en eneste gang, enjoy.

REISERAPPORT FRA USA, del 2:

Et sikkert høsttegn er at Pyros blog fylles opp av uvesentligheter og halvsannheter direkte fra Enslaveds turnébuss der den durer rundt og rundt i Nord-Amerika. Således også i år. I skrivende stund er første uke, og vel så det, overstått. Det er alltid en del arbeid i forkant av turneer, spesielt de som finner sted på denne siden av dammen. Første, og store, bolk er visum. På 90-tallet kunne de av oss som var for sløve til å skaffe skikkelig arbeidsvisum slenge på en hawaii-skjorte og ha gitaren på ryggen, mens man serverte en eller annen elendig historie om at man skulle finne open mic-kvelder på puber rundt i Statene og “jamme”.

I verste fall fikk man kritikk for at historien var for dårlig og bedt om å ordne med papirene til neste gang. Så kom 9/11; en av historiens kanskje mest episke uttrykk for fanatismens udugelighet, og så var det slutt på moonwalking over grensene med turistvisum. Det inkluderer en voldsom søknadsprosess (som du må få noen i Statene til å utføre for deg) og intervju på Den Amerikanske Ambassade i Oslo. Før varte vanlige artistvisum i et år, mens de nå kun varer lengden til turneen man skal på. Når det koster noen tusen kroner per person i bare ren søknad, pluss reise til og fra Oslo for oss med dialekt, sier det seg selv at det er temmelig belastende for økonomi og tidsskjema.

Så denne gangen bestemte vi oss for å prøve å få et utvidet artistvisum for tre år. Den typen visum de gir “artists with extraordinary abilities”. Vel, de som har sett oss hive innpå kyllingvinger og øl kan jo attestere på våre ekstraordinære evner; men i denne sammenhengen er det det “artistiske” som skal vurderes. Jeg påbegynte prosessen i mai, og betalte noen tusen dolares i ekstragebyr for å sikre rask saksbehandling. Man må ha minst (!) seks måneder på seg for å ha en sjanse uten ekstragebyret. Onde tunger vil kanskje kalle akkurat den finten for byråkratisk utpressing, uansett bare å forholde seg til det som det er. Alt gikk i henhold til planen før vi gikk på en skikkelig Catch 22-smell tidlig august. Hovedmusiker- og personell-søknadene kom fra hverandre i prosessen og plutselig kom det krav til begge hver for seg om at de ikke kunne ferdigstilles før den andre var godkjent. Det er jaggu ikke lett å få med to søknader som hver for seg står i stopp-modus i påvente av godkjennelse av den andre. Et par uker med daglig ringing, megling og kosesnakk (kjefting funker ikke med amerikanske immigrasjonsmyndigheter, om noen trodde det) fikk vi til slutt proppen ut av prosessen, og en liten uke før avreise kunne vi avlegge ambassaden i Oslo et besøk. Som sistemann kunne jeg noget lettet plukke opp passet i rekommandert sending på mitt lokale postkontor ganske nøyaktig 20 timer før avreise. Puh.

(rapporten fortsetter under dette sexy bildet av vokalist Grutle)

Det skulle også vise seg at et opprinnelig påtenkt supportband ikke begynte prosessen i mai (for å si det sånn), og de meldte avbud et par høflige uker før turnestart. Vel, takk de Norrøne guder for Junius; et sinnsykt fett melodisk doom-band fra New York og Boston som stilte opp på øyeblikks varsel og dermed var line-upen komplett med Alcest fra Frankrike som direct support.

Ok, så var vi landet i det forgjettede land, og det første som inntraff var vel egentlig trommis Cato Bekkevold sin bursdag etterhvert som vi passerte midnatt. Han fikk en buffè av gaver: Don King-parykk, Darth Vader-skjorte, South Park DVD og mer til. Fin start for Bekkis der første konsert skulle finne sted i Springfield, Viriginia, på en klubb vi kjenner godt etterhvert; Jaxx. Litt på godt, men stort sett på vondt. Klubben er symbolsk på enkelte klubber i Statene: ingen backstage (nei ikke i det hele tatt), så man er prisgitt kjøretøyet man har med som oppholdsrom. Ingen dusj, og er man heldig er det en porselenstrone med dør på herretoalettet. Ikke så enormt stilig å slite med chili-mage inne på et offentlig toalett uten dør mens fansen går forbi på vei til urinalene. “Yo dude, great new album, sorry for your stomach!” – “nnnngggghhh – ehh, thanks – cough, cough…”. Det er ikke mye vi krever (faktisk), men et minimum av verdighet tillater vi oss å forlange. Vårt kjære Amerika; så langt fremme på noe, så langt bak på annet. Jaja, tilbake til konserten – den gikk så det suste, og ingen slet med mageproblemer. Oppmøtet var riktig så bra, tar jeg ikke feil var det vår beste på Jaxx så langt. Det lokale markedet hadde et rikholdig utvalg av øl, også amerikansk mikrobryggeri-kultur. Det ble et par smaksprøver, men ingenting stakk seg veldig ut. Det mest minneverdige var nok gjenforeningen med en duggfrisk Pale Ale fra Sierra Nevada, en evig slager.

Turen gikk videre til Millwale i Pennsylvania og klubben Mr. Small’s Theatre, en venue vi besøkte på både Opeth- og Dimmu Borgir-turneene i henholdsvis 2009 og 2010. Det føltes selvsagt litt stilig å være tilbake som headlinere på egen turné, og stedet er riktig så bra. Det fine med å reise tilbake til steder vi har vært på tidligere er utviklingen av stamsteder, for eksempel for frokost. I Millwale har vi lagt vår elsk på et sted som er kombinert diner og apotek (!) – og siden sist hadde tydeligvis mange flere fått opp øynene for dette brilliante stedet. Køen for frokost og lunch (driver ikke med brunch på amerikanske småsteder) klokken 11.00 var rett og slett så lang at vi ga opp første forsøk. I stedet ble det utforsking av den lokale vinylsjappen for Grutle (som han oppdaget sammen med Micke fra Opeth for to år siden), fotballkamp på buss-TV for Herbrand, film og internett for Bekkis og Ice Dale mens jeg selv la ut på fottur i retning nærmeste by som var Pittsburgh. Turen langs elven var forfriskende og en anelse psykedelisk: i en klaring i skogen hadde en gjeng positive mennesker rigget opp telt hvor de laget mat, spilte boulle og lot seg underholde av det som må ha vært verdens dårligste jazz-improv-band. Tre karer med fete instrumenter hadde veldig lyst til å bedrive improvisert taffel-jazz; men hadde nok ikke latt det synke helt inn hvilke krav til teori og lynrask kalkulasjon blandet med instinktiv groove det krever. Jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å filme galskapen, men ble så flau at det bare endte i at jeg løp forbi halvleende. Jeg kom meg inn til Pittsburgh og snudde tilbake for et nytt forsøk på frokost på diner-apoteket. Denne gangen gikk det greit og det ble egg, Canadian bacon, stekte poteter og pannekaker. Sweet. Oppmøtet på konserten var også bra, slett ikke langt unna folkemengden vi opplevde på siste supportjobb der. Det ble senere på kvelden påpekt fra scenen at det også var godt å se denne ombygde kirken bli brukt til noe nyttig.

Vi gleder oss alltid fælt til New York-konsertene, og denne dagen var intet unntak. Vi parkerte utenfor Gramercy Theatre på East 23rd Street, og jeg strenet rett avgårde til Heartland Brewery midt på Union Square, ikke så langt unna. Tredje dag på turen og det var på tide å innta noe spennende nytt brygg. Indiana Pale Ale ble en ny favoritt, mens Farmer Jon’s Oatmeal Stout også satt som et skudd. Av godbiter til å gå attåt ølet var panerte pickles og quesedillia uovertruffent. Idyllen ble bare avbrutt av en kjapp tur innom klubben for lydsjekk og en klin kokos fyr som skulle ta alle der han sto og skrek midt på Union Square før en psykriatrisk ambulanse kom ulende for å hente ham. Kunne dagen bli noe særlig bedre (for meg, ikke sistnevnte stakkar)? Å jada, det endte i en heidundrande konsert, utsolgt og gode greier. You’ve gotta love the Big Apple. Et par av gutta hadde til og med krefter til å ta et par drinker ute på byen, mens undertegnede sleit såpass med blandingen av jetlag, en dag med god mat og drikke, og blandingen av intervjuer som trakk ut og turnebusser som ikke kom der man sto og ventet på fortauet at det ble tidlig kveld i fjosen.

(Bryggeri-tour i Boston)

Turen gikk uansett videre til Cambridge, rett utenfor Boston. Dagen her ble rolig, med frokost-torilla og lunch-falafell mens riggingen pågikk frem mot lydsjekk. Cambridge hadde rett og slett et solid utvalg ulik mat å by på. Dette er for øvrig stedet supportbandet Junius opprinnelig kommer fra, før de flyttet sørover til New York. Sjekk for all del ut både de og Alcest om dere ikke har gjort det enda! Ja, ok – konsert ble det igjen, og jaggu landet vi ikke på utsolgt igjen! Nå er det snakk om klubben The Middle East i Cambridge, MA, for all del (og ikke Yankee Stadium), vi er klar over det, men likevel er det veldig stort å se hvordan publikumsmassen vokser i Statene! Med de positive tankene i hodet tok vi et par glass på de lokalene pubene før det var tid for en fridag i Boston, enda en av våre favorittbyer. Vi fikk pusset oss opp på hotellrommet før vi la i vei mot nærmeste togstasjon for toget downtown.

Første stopp var en omvisning på et av våre favorittbryggerier; Samuel Adams. Turen begynte med en test av to nye ølsorter hvor den som fikk flest stemmer av de besøkende var den som skulle slippes på markedet. Vår alles favoritt var en mørk Stout-lignende sak som slo en litt puslete Lager ned i støvlene i våre ganer. Selve turen gikk gjennom bryggeriet, med smaking på ulike ingredienser; korn, humle og til slutt selve resultatet: ølet. Vi fikk smake deres klassiske lager, samt en meget frisk IPA. Nydelig. Fast bestemt på å opprettholde dette ekstremt høye nivået la jeg, merchselger/ turmanager Vicky, Grutle og Bekkis i vei mot en annen del av Boston for å teste ut det som av mange ble kalt Bostons best restaurant for fisk og sjømat: Atlantic Fish. Er man i Boston må man nesten søke mot det våte element (hvis ikke internett og fastfood på bussen virker mer fristende, hver sin smak). Selv hadde jeg en enorm opplevelse i form av Østers Rockefeller (østers gratinert med spinat og relativt tung ost) til forett og havabbor med hummer-ravioli til hovedrett. Grutle og Cato gikk amok med henholdsvis 2-kilos hummer og tidenes største sjømat-tallerken. Kelneren advarte unge Bekkevold om at svært få (mindre enn 10%) klarte å fullføre mastodon-retten, og ble relativt storøyd da det kjekt ble spurt om mer brød for å få med all kraften når skålen var tømt. Samtlige retter ble bønnhørlig akkompagnert av Sam Adams sin October Fest øl på tapp, selvsagt. For en dag!

Første tur over grensen til Canada gikk helt fint, og dermed var vi fremme i Quebec. Vi var tilbake på klubben Imperial de Quebec, som alltid er et velkomment reisemål, med både vaskemaskin og toaletter backstage. Frokosten ble en grønnsaksrik tallerken på en libysk sjappe rett over veien, og det var såpass velsmakende at jeg og Grutle likegodt la middagen til samme sted. Da ble det souvlaki med lammekjøtt. Dagens utflukt ble lagt til Quebec’s høyeste punkt, borgen hvor byens innbyggere forsvarte seg mot engelskmennene noen hundre år tilbake. Vi skulle gjerne visst mer, men ettersom absolutt alle plaketter, minneinnskripsjoner og skilt utelukkende var på fransk, var det bare fragmenter som “1776”, og “1800” vi forsto noe av. Men flotte bygninger, noen raffe kanoner og det sedvanlige innslaget av psykedelia gjorde turen minneverdig.

Dagens innslag kom da vi gikk innimellom borgveggene ned noen trapper og kom over en ung fyr som sto i bar overkropp og så helt forvirret ut over at det kom folk. Han sa noe på kanadisk-fransk (som vi skjønner enda mindre av enn “vanlig” fransk) og vi kunne bare si “no french, pardon” og hastet videre før han tok av mer klær. Bak oss hørte vi “sorry” og så var fyren borte i borgmuren igjen. Tilbake nede i byen ble det konsert. Denne kvelden uten all verdens med folk, men i følge de lokale er markedet i Quebec i en slags vedvarende krise, så vi bestemte oss for å være glad for at det var såpass bra som det var. Merchsalget var faktisk sjokkerende bra, så alt i alt var vi igjen godt fornøyd med dagen, og suste avgårde videre til Montreal. Her besto mye av dagen av å hate Internett og alle dets avleggere. Samtlige jobbet med å komme på nett for å snakke med våre kjære hjemme i Norge, gå i nettbanken, få unna arbeid etc, mens nettet gjorde sitt beste for å gå i luften akkurat på de meste kritiske øyeblikkene. Eltter tre-fire timer med dette og setningen “we’ll see what we can do about it” med fransk aksent, fant jeg, Grutle og Ice Dale ut at en spasertur kunne være like greit. Og det var det; vi fikk spist en solid runde appetizers på sportspub, kjøpt den nye til Mastodon på CD (som var garantert var mye kulere enn å laste den ned fra Pirate Bay, så det så, vi hadde det så gøy i den butikken) og kikket i vinduene i byens homsedistrikt. Premien for minst subtile vindusutstilling gikk til butikken med følgende fire artikler utstilt; et stykk gigantisk apparatur motorisert av håndsveiv hvor apparaturets og den mekaniske kraftens sluttpunkt var kronet med en enorm gummi-penis, bak dette stykket ingeniørkunst sto det på en hylle fra venstre mot høyre utstilt: et stykk halvstor tube med glidemiddel, deretter et stykk 5 liters dunk (!) med glidemiddel og til slutt kronen på verktet: et ti-litersspann med spesialvaselin. Forundret og inspirert gikk vi tilbake til klubben og gjorde et ganske så fett (!) gig med nok et meget solid oppmøte, og desverre førte parkeringsproblemene til at vi måtte dra avgårde før for mye feststemning fikk bredd seg.

(Herbrand på Canadas mest usunne restaurant)

Så var allerede en uke i ferd med å ha gått; og bussen sneglet seg inn de trange gatene til klubben Opera House i hjertet av utkanten av Toronto. Det var en liten stund siden vi hadde vært her før, og denne gangen skulle vi ha med oss en skikkelig mandig brunch (“mandig” og “brunch”; lar det seg kombinere egentlig? Tydeligvis. På Dangerous Dan’s, restauranten med mottoet “Probably Canada’s most unhealthy restaurant” og skiltet i inngangspartiet som sier “Meat is Murder – Delicious Murder”. Med slående menytitler som “Colossal Colon Clogger Combo” og “24oz Bulls Balls Burger” var det vanskelig å bestemme seg, men etter at hele bandet hadde hevet innpå, var det ikke mange som uttrykte skepsis over at “Double D” hevder å ha Torontos beste burger. “Verdt et besøk til Canada alene” er kanskje å ta litt hardt i, men ikke langt unna sannheten (relativt sett, i forhold til andre ting.. ehh).

Vel, det var fredag, så det ble kjøpt inn litt rosevin for å krydre virkeligheten litt ytterligere, og vi ladet opp med nye Mastodon-skiven på anlegget i bussen. “Snakk om bra plate, gutter!”, var en slags felles konklusjon. Men det mest fantastiske var musikkvideoen som fulgte med til låten “Deathbound” hvor diverse Muppets går bananas som følge av solformørkelse. Her snakker vi vår type humor, enkelt og greit. Stemningen var på topp, og den tok vi med oss på scenen! Her var det temmelig stinn brakke (igjen, it’s happening!) og konserten gikk meget bra. Og litt fest ble det tid til etterpå, før trøtthet igjen førte sementluen ned over pannebrasken min og jeg la meg nedpå for å hvile litt.

Snakkes neste uke, dette er moro, så bli værende på denne kanalen (altså; stirr på denne siste setningen i en hel uke)…

-Ivar

Vi takker og bukker for en flott serie med rapporter fra Vreids tur gjennom Europa. Jarle gir deg siste rapport. All hail Vreid-brigaden!

Dag 12: Montpellier, Frankrike

Klubben ligg ikkje ved havet som me hadde håpa på , men heller på eit mindre attraktivt industri-område. Backstage er ein utendørs/brakke-rig, men med deilige 25 grader så funkar det heilt utmerket å køyre sigøynar stil. Me får jobba vidare med vår tribute til Enslaved, og den byrjar no å ta form. Gler oss til å gå i studio å recorde denne. Konserten blir ei surrealistisk oppleving. Først rad består av eit galleri av die hard fans, nokon som er så uptight at dei ser ut som statuer og ein kontaktsøkande dverg som ser ut til å nærme seg pensjonsalder. Det utviklar seg til tider til hysterisk moshing, men scenevaktane i form av lokale Hells Angels-prospekts styrer situasjonen med myndig hand. Då me ikkje får den avtalte nattmaten etter konserten, så er det stor glede når me finn ein døgnåpen McDonals på veg ut frå venuen. Det er kun drive-in som er åpen, og det ser utvilsomt segt ut når vårt fylgje på 22 over-svoltne dannar ei rekke mellom bilane. Framfor oss har me ei gruppe sigøynarar som held liv i heile køen med vill dansing og herjing. Samla må dette vere eit absurd syn for dei ansatte i burgersjappa i Montpellier denne natta.

(backstagen i Montpellier)

Dag 13: Paris, Frankrike

Paris din gamle…. Det er vår 6. konsert i den franske hovudstaden, og konsertane her pleier alltid å vere veldig bra. Dette blei ikkje noko unntak, tvert imot. Eit av turneens definitive høgdepunkt. Kubben er kanon, showet ser veldig bra ut, og alle band fekk knall respons. Publikummet i Paris er eit av Europas aller beste publikum å spele for, og denne kvelden går inn i historiebøkene som ein av dei store konsertopplevingane for vår del. Dagen i Paris blei brukt på cafe og til å besøke kyrkjegarden der bla Jim Morrison & Chopin ligg gravlagt. På natta festa me oss ut av Paris og sette kursen nordover. For nokre enda kvelden i ein trailer med storfe-kadaver på veg til Belgia…

(Morrisons grav)

Dag 14: Vosselar, Belgia

Siste dag på turneen med dei andre banda. Me har ein dag til på vegen med festival i Leipzig, medan dette var siste kveld for dei andre banda. Dagen blei brukt til å handle på den lokale metal-sjappa og å legge seg på fortauet i sola for å slappe av. Konserten denne kvelden blei meir ein kabaret enn ein konsert. Det eine støntet avløyste de andre, og ein naken bergensar hadde ein meget sentral rolle i kveldens off-Broadway show. Oppmøtet var igjen supberb, og publikum storkoste seg på denne alternative konsert-kvelden. Merchsalget blei faktisk turneens beste, og det er deilig å stå ribba tilbake for t-shirter etc.. når turneen sluttar. Denne turneen har gått skinner frå dag 1, og me må berre få takke vårt fantastiske reisefylgje i Kampfar, Krakow & Secrets of the moon. Strålande band og suverene folk som har vore ein fryd å herje rundt i Europa med.

(Krakow ville ikke hjem)

Når me i tillegg har med eit suverent crew som ordnar alt og meir til for oss, og har hatt eit strålande oppmøte på konsert etter konsert, då er det berre å brøle eit runande TAKK til alle som har sørga for at dette blei kanskje den beste turneen me nokon gang har gjort. Då gjenstår det eit oppdrag; Wave Gotic Treffen i Leipzig i morgon, som blir for ein dessert å rekne.

(allsidig crew)

Dag 15: Leipzig, Tyskland

Då var det ut av våre kjære nightliner «den raude baron», som har gått som ei klokke, og over i ein van, segt!! Bortskjemte som me er blitt tykkjer me det er drit å kjøyre i van, men det er greit på Autobahn der dei 500 km. kan tilbakeleggast på knappe 5 timar. Autobahn er er vel ein av dei få bra tinga som blei utvikla av eit visst tysk regime nokre tiår tilbake, men her har me jaggu noko å lære i samferdsle u-landet Noreg. Samferdsle-politikken i Noreg er noko eg i raseri kunne skreve like mange bøker om som ei viss dame har skreve om (soft) isfolket, men eg skal halde meg til det eg kan. Kvar var eg, jau på veg til DDR. Svoltne som ulvar var det stor stemning då me fann ein kafeteria ved autobahn. Grosser frühstuck blei umiddelbar bestilt. Skuffelsen var dog mastodon når ein fekk servert eit stk. inskrumpet rundstykkje som var seigare enn eitkvart stonerband + 1 stk. askegrå ost og 1 stk. sur salami. Servert uten drikke er dette det stusslegaste møkka-måltidet eg har fått servert. Kvalmen overtok umiddelbart, og fjerna i det minste svolten. Vel framme i Leipzig var Wave Gotik Treffen som forventa. Eit aldri så lite freakshow med folk i alle aldrar og fasongar iført meir eller mindre klede av skin, lær og pels. Festivalen var ikkje akkurat vårt kjernepublikum, og då var det desto gledelegare at det strauma på med folk til konserten vår. Vel 1000 stk gav jarnet, og sørga for at me fekk ein knall avslutning på turneen.

(pakking av bil er som Tetris)

Dag 16: Heim, Norge

Siste etappe var fly frå Berlin heim til Gardermoen, der me som alltid måtte springe rundt halve flyplassen og leite etter gitarane som som vanleg tok ein evigheit å levere. Å reise på turne er ei fantastisk oppleving, særleg når ein turne har gått så på skinner og vore så suksessfull som denne. Men det aller beste med å reise på turne er faktisk å komme HEIM. Å komme heim til familien sin er ubeskriveleg deilig, sin eigen dusj, dass, eiga seng og ikkje minst den gode gamle norske maten som ein fantaserer om etter berre dagen på vegen. Heimkomsten blei feira med raspeballar & saltakjøt av yppertse klasse, og ein forfriskande skogstur. No er det 3 veker med litt studiojobbing & feriering før festival-sumaren brakar laus. 7 juli reiser me til Tyskland igjen, og så går det slag i slag helg etter helg fram til Nord- Amerika turneen som startar 25 august. Håpar me sjåast på vegen. Vreid brigaden trer av for denne gang.

(hjemme aller best)

Vreid med venner er på frekk tur gjennom Europa. Les del tre i den pågående reiserapporten her.

Vreid Blog del 3:

Dag 8: Katowice, Polen

Welcome to hell! Dagen starta med at bussen blei stoppa av polsk politi. Etter ein times meininglaus inspeksjon fekk me køyre vidare. Når me kjem til venuen er stemninga god. Klubben ser veldig bra ut, og me ser fram til vårt første show i Polen. Men så møter me ein lobotomert nepeskalle av ein promotør. Dagens show var ein del av ein festival, og promotøren har ikkje kjøpt flybilletter til dei andre banda som skal spele, og hevdar han ikkje har peng til å betale oss då kontoen hans er sperra. Vår strålande turnemanger Dolores prøver å forhandle med denne nepeskallen i 5 timar, og får lovnad på lovnad om at det skal ordne seg. Men til slutt er nok, nok. Flasker singlar vegger imellom og me skal fyre opp bussen for å komme oss avgårde då klubbeigaren kjem springande. Han vil redde situasjonen ved å betale oss ut hyra mot at promotøren må skrive over noko eigedom han eig til klubbeigaren. «Spinal tap» anyone?? Til slutt får me faktisk hyra i cash, og kan rigge opp til konsert. Konserten går veldig bra. Alle band får knall respons frå publikum, og det er mykje energi som må ut på scena denne kvelden. Dog er ikkje konserten heilt fri frå Spinal Tap sekvensar heller. Røykmaskina henger seg opp, trommisen vår Jørn ser ikkje cymbalane sine, og me har problem med å finne vegen av scena i røykhavet. Puh, for ein dag. Då er det deiligt å kunne sette seg på utendørs backstage med iskald pils, pizza og 25 grader kl 12 om natta. Allright, dermed var land nummer 22 invadert.

(polska policia)

Dag 9: Berlin, Tyskland

Varmen følgjer med oss vidare inn til gode gamle Berlin. Når me går ut av bussen så er det som å gå inn i ein bakarovn. Det blir stor glede når me finn eit vaskeri på klubben og får rensa opp garderoben. Litt mindre glede då undertegna oppdagar at han har levert scenebrok med 1500 kroners øyreproppar til vask. Segt!!!!! Berlin er ein av mine absolutt favorittbyar; historie, godt øl, god mat, greie prisar, kulturell metropol, ja rett og slett ein ufatteleg treveleg storby. Denne gangen blir det ikkje tid til dei store utfluktene, men me får ribbe til middag og har ein strålande bakgård med øltelt. Der riggar eg til min eigen White Russian bar på ettermiddagen. Baren blir raskt invadert, og Kampfar gutta let seg ikkje be 2 ganger når dei får tilbud om denne kvite juvelen.

(høyst lokale white russian-bar)

Konserten går veldig bra, og igjen er det bra oppmøte og tyskarane viser seg igjen som eit svært dedikert publikum. Etter kampen får me streama Portugal – Norge på ein PC. Kvelden ender med ei rekkje norske gretne tryner, og eit smilande portugisisk i form av Kampfar sin lydmann. Som straff måtte han sove i hengaren på veg til Munchen. Konserten i Berlin var ein del av ein festival. Resten av banda var utelukkande tyske grindcore/«humor» band. Siste band ut toppa det heile med at vokalisten dreit i broka og kasta dritten ut i salen……., og så lurer me på for korfor me aldri har høyrt om tysk humor??? Please keep you shit in Germania.

Dag 10: Munchen, Tyskland

Varmen føle oss sydover, og det er nærmare 30 grader. Då passar det godt at klubben har eigen ølhage. Dagen blei tilbragt på klubben. Sture & Stian tok pressebilder for Blackstar og me fekk jobba litt med arrangemanga på vårt bidrag til den komande Enslaved tribute-plata. Å få vettug internett tilgang er framleis ei utfordring, og ei linje som taklar skype er berre å gløyme. Så det blir telefonisk kontakt med heimen. Eldste dotter er 3 år, og til min store glede så elskar ho å synge til meg på telefonen. Hennar utgave av «alle fugler» er toppen på min «playlist» om dagen. Minsten på 10 mnd er ikkje vekke ho heller. Kl 08.15 (midt på natta i turnemodus) våknar eg av at telefonen min ringer, då eg tek den skjønnar eg at ho har tjuvlånt telefonen til min kjære fru, og vil ha eit par ord med sin omreisande far. Me sler av ein prat om blæh, ugh., mi , væh osv…. Ikkje heilt ulikt samtalane på nattestid ellers i turnebussen.

(gitarpreparering backstage)

Kva så med dagens konsert? Jau, det var rett og slett ein høydare. Blant våre beste klubbkonsertar Tyskland ever. Massevis av folk og topp stemning, rett og slett ein knall kveld for alle banda. Turneen har gått så smooth konsertmessigt, at all berre går og ventar på ein smell:-) Om natta blir me statistar i ein Derrick episode. Ein trailersjåfør med grått hår i hockeysveis og ein nydeleg grå melert singlet går amok med traileren sin utanfor klubben. Han brasar inn i det han kan, og ei stund ser det ut som han skal angripe turnebussen med traileren. Etter ei stund dukkar Derrick sine disiplar opp. Dei konstaterer at mannen faktisk er edru, men har hatt eit nervøst samanbrot. Harry Klein & co meiner at løysinga er ei god natt søvn. Det tyske kriminal polizei har tydleg blitt meir liberale med åra. Allright, då forlet me Tyskland og set kursen mot gjøkur, ost & høge fjell.

Dag 11: Zürich, Sveits

Når me kjem til klubben i Zürich kl 1 om dagen sitter det fans ventande utanfor klubben. Dei har rigga seg til ved elva med pils og spanderer velvillig på reisefylgjet vårt. Me blir sittande å prate med dei utover dagen. Det er alltid fascinerande å møte fans som har lært seg å snakke norsk, snakk om dedikasjon. Me tek oss ein runde rundt i byen, og turen blir avslutta av med svalestup i elva av vår eminente lydman Dr.Bentsen.

Salen er den klart minste på turneen, og har ein maks kapasitet på 200. Når det i tillegg er decibelgrense på 96, så medfører det at trommesettet står skjerma bak pleksiglas. Det ser ut som om trommisen sitter i eit dusjkabinett, og det ser sjølvsagt heilt løk ut:-).

Når me skal starte settet er det kanskje 25 stk i salen, og det tegnar seg til å bli ein blåmandag. Men iløpet av første låta så renn det inn med folk, og antallet 5-doblar seg raskt. Dermed blir det intimt, heftig og grisevarmt på scena. Det er så gale at scentechen vår Tor faktisk svime av på siste låt. Publikum er nok ein gang strålande, og det er herleg å stå på scena med så mange die-hard fans på plass. Bergensarane i Krakow som er support blir bedre og bedre dag for dag, og dei bli overvelda når legenda Tom G Warrior frå Celtic Frost/Tryptikon kjem å skamroser dei etter konserten. Oki, sjekkar ut for denne gang. Den franske riviera er neste stopp.

(god stemning ved elven i Zurich)

President Cato i storform. Alltid. Les siste del for denne gang. Vi aner at det blir mer når Enslaved legger ut på tur neste gang…

Turneblogg 2: Europa april 2011.

Bergen 03. mai

Da var vi hjemme igjen fra en relativt kort og veldig trivelig tur. Her følger de episke detaljene fra siste halvdel av reisen.

Morgenen etter fridagen i Zaandam var det fortsatt sol og sommer i Nederland. Foreløbig var det undertegnede, vokalist Grutle og lydmann Kabel (nytt nederlandsk fantastisk tilskudd til crewet) som var stått opp. Over en kopp kaffe åpenbarte det seg en mulighet for litt underholding. Vi sto parkert rett over broen fra sentrum i Zaandam, og representerte tydeligvis en mulighet for ungdom til å lure seg vekk litegrann. To dudes og to damer i alderen 15-16 gjemte seg på ene siden av bussen, hvor de røykte en deilig jumbo-joint til lunch. For å understreke vinnerpotensialet sitt hadde sågar begge gutta barbert mønstre i øyenbrynene sine. I en buss med sotete vinduer, Kabel sin iPhone med prompe-app og et fett anlegg er det bare en ting å gjøre; vente til de blir tilstrekkelig steine, lydløst rulle ned noen vinduer og så fyre løs med et utall ulike prompelyder. Ungdommen var nok for stein til å skjønne helt hva disse lydene var, men det var nok til å skape forvirring og kløing under capsen. Vi kan jo bare drømme om at alle fire sto der og trodde sidemannen/-damen var den skyldige for denne akutte og sonisk imponerende flatulensen midt i røykepausen.

(lydmann Kabel)

Når den moroa tok slutt (de skulle vel tilbake til skolen for å ikke få med seg så altfor mye) var det på tide med brunch (på turne står jeg aldri tidlig nok opp til frokost, med dertil resulterende sult). Det ble en lekker pizza-sandwich basert på tomater, italiensk krydder og mozarella skylt ned med noen liter kaffe. Turmanager/manager/backlinetech Tonje hadde besøk av en utvandret bergenserinne, nå bosatt i Amsterdam. Jeg benyttet anledningen til å sitte på med sistnevnte inn til Amsterdam, en tur på ikke mer enn en halvtime (nå er det ikke mye i Nederland som er mye lengre fra hverandre enn en halvtime eller fire).

(turmanager Tonje)

Med et par timer til disposisjon var planen å få sjekket litt bokhandlere og kanskje Van Gogh-museet. Rett nedover fra Sentralstasjonen finner man etterhvert handlegaten Kalverstraat, og et stykke nedi den dukker Waterstone’s English bookshop Amsterdam opp. Denne fire-etasjers butikken har en herlig erkebritisk atmosfære. I andre etasje finner man en egen hylle med diverse Twinings og Liptons te. I tillegg til en pakke Lipton Earl Grey fikk jeg revet med meg Goetes ”Faust” del 1 og 2, James Ellroys The Cold Six Thousand (del 2 av triologien Underworld USA, Asbjørn: jeg har forresten fortsatt del 1 ”American Tabloid”, den må du få igjen host, host), og en alldeles nydelig H.P. Lovecraft-samling med tittel Nekronomicon: The Best Weird Tales, innbundet i sort skinn med gullinngravering og innholdende flere titall av Lovecraft sine beste skrekkhistorier, inkl hele Cthulu-syklusen.

Ute på gaten kom jeg ca. en meter avgårde før The American Bookstore åpenbarte seg. Å være musiker er ikke så lukurativt (til tross for at vi tjener 17-20 øre i året på Spotify med et par hundre tusen streaminger) så i denne butikken var planen å se mest mulig fremfor å kjøpe mest mulig. Det vil si, da jeg fant den ”originale” Necromicon, måtte jeg nesten ha den også. Original står i anførselstegn da boken er særdeles myteomspunnet, noe som gjorde den til et perfekt utgangspunkt for Lovecraft og hans skrekknoveller. Men hva vet jeg, helt umulig er det kanskje ikke at jorden en gang skal ha vært underlagt en gjeng med snedige kreaturer med blekkspruthoder som kommuniserte ved telepati og brukte gigantiske plasmaklumper som trekkdyr der de bygget sine templer? Til sammenligning hadde Søndagsrevyen (Nrk) i fullt alvor en sak 1. mai om at forrige pave (John Paul II) snart kan bli helgen, det gjenstår bare litt etterforskning rundt det påkrevde mirakelet (for å bli ordentlig helgen); kryssklippet med intervjuer av gråtende amerikanere som på Petersplassen hyler ut at de simpelthen elsket ham og at de bare vet at han nå er en helt fantastisk leder for kirken i himmelen (sic). Om han har det ensomt der oppe får vi håpe hans gode venn Robert Mugabe kommer og holder han med selskap om ikke så lenge. Mugabe var en av de distingverte gjestene under nevnte half-way-to-sainthood event 1. mai. Vatikanet holder døren åpen for alle, så lenge du ikke var jøde under 2. verdenskrig, da.

Nok om det, vil mange si. Togturen tilbake til Zaandam tok bare 10 minutt, og på vei til lydsjekk stakk jeg innom en fiskehandel for å få med noen matjessild, som ble slukt på høykant med løk på bussen noe seinere. Lydsjekk var som alltid på denne turen kjapt, effektivt og trivelig, så fulgte bespisning ute på restaurant med promotør; noen nydelige kjempereker sterkt krydret i noe som kan ha vært indisk stil. Forrige gang vi spilte i denne byen var helt tilbake til 1995, så vi visste ikke altfor mye om hvordan det skulle bli, men det ble helt kanon. Bra oppmøte og relativt høy steming til å være Nederland. Ikke misforstå; de er særdeles vennlig innstilt og oppmerksommme, de er bare så endeløst steine. For meg personlig utgjør det ikke all verdens tragedie at de står der og dupper og drømmer seg bort (om blekkspruthoder?), men av og til synes jeg veldig synd på Ice Dale og særlig Grutle, som begge jobber mye ut mot publikum. Det blir jo litt rart å levere så mye energi oppi fleisen på folk uten å få noe tilbake. En som derimot ga mye av seg selv var den artige skruen som klatret opp på scenen en god del ganger for å vise alle i salen, og etterhvert alle i bandet, at han hadde en flott diger Enslaved-logo tatovert på armen. Han gikk ikke ned igjen før alle hadde sett ordentlig og gitt tommelen opp.

(majestetisk sild!)

Så var det å pakke ned att, komme seg i bussen og ta nok en natt i Zaandam. Neste morgen gikk turen videre til Den Bosch, et par timer unna, også i Nederland. Her spilte jeg og Grutle sist i 2009 sammen med Inge Rypdal (Emmerhoff & The Melancholy Babies, Warpigs etc) som del av et interaktivt video-, musikk- og ballettprosjekt. Intet mindre. Noen stikkord fra den helgen; cognac, fyllearrest, ballettdansere, mer cognac, høy musikk. Nå var vi tilbake i litt mer ”normal” utgave, for første gang som Enslaved. Jeg tok turen innom museet S’MS (hvor vi blandt annet spilte den gangen) og så en knakende god utstilling av en slags abstrakt arkitektur i forskjellige skalaer av kunstneren Frank Havermans. Hvorfor gå på utstillinger sånt rent utover Munch og nasjonale samlinger? Hvorfor ikke? Så lenge der noe å oppleve (les: altså mer enn bare et hvitt rom eller en enslig Cola-kork på toppen av fjorten brukte q-tips i en haug) så tar jeg ikke det så tungt om jeg ikke ”skjønner” all verden. Det meste kan være inspirerende. Sa brura…

(kunst, sa brura…)

Igjen bar middagen preg av noe indisk (eller kan det være smaken av den gamle nederlandske kolonien Indonesia som sniker seg inn her?), og etter en kjapp middagslur var det klart for gig igjen. Middagslur er passe gamlis, men må til om man skal prestere halvannen time med intens metal hver kveld. Det blir litt langt til Olympiatoppen for oss bergensere, liksom, når vi blir tungpustet trøster vi oss med at det er metafysikk og ikke sport vi bedriver. Det finnes ikke uoverkommelige hindre, bare dårlig utarbeidede selvbedrag, som jeg liker å si. Uansett, i kveld var det mye fint besøk på W2 venuen. Walter (Roadburn-sjefen) og mange andre av våre venner fra Tilburg og Eindhoven hadde tatt turen for å hilse på. Dette området i Nederland har på mange måter blitt et slags andre hjem for oss etterhvert. Giget ble en seier på hjemmebane, og etterpå ble det noen timer med fyring for noen og film for andre før vi forlot Pays Bas for denne gangen.

Om vi følte oss hjemme i Den Bosch var følelsen en god del mer ”E.T., phone home” da vi sto parkert utenfor Ragnarök-festivalen sør-øst i Tyskland. Joda, vi har en filosofisk-esoterisk (les: mumbo-jumbo, liksom-psykologisk, godt kokt saus) basis fra Det Norrøne, men på en sånn ”true Pagan/viking”-festival er vi jaggu meg fisk på land. Vi kom til fire kategorier: først har vi vanlig/metal-fans. Her er det mulig å se at man liker metal vved hjelp av sveis og/eller merchandise. Hakket over har vi Ze German Metal-fan. Fortsatt fra Tellus, men med litt mer ”klubb-preg” i form av vest med masse patches og army-boots. Disse to første kategoriene er vi jo alle vant med og glad i fra bl.a. Wacken. Det begynner å bli eksotisk når tredje kategorier dukker opp. Her er man kledd i middelalder-replika som f.eks vadmels-kapper, og med f.eks drikkehorn i beltet. Dette er jo på en måte litt uvanlig, og ikke noe for meg personlig, men fortsatt ”innenfor” der jeg synes det er underholdende og kanskje litt ufrivillig komisk til tider. Det er siste kategorien som plager meg av en eller annen grunn. Cyber/militia-pagans. Her har man barbert sidene på hodet men en altfor forseggjort flette i midten, med sorte små runde solbriller og et konstant surt uttrykk a la herr Flick om munnen. Videre er det sort skinnfrakk, offiser-støvler og tro det eller ei et gigantisk drikkehorn i beltet. Kompisen til cyber-hedningen er militia-paganisten. Han har militia-sveis (sideskill og barbert på sidene) og har camo- eller skinnjakken dekket av en studie i nesten-fascistiske symboler (”nei det er ikke det SS-et, det står for ”Solbær-Saft”). Det mest positive med pagan-/vikingfestivalene er at vi vet hvor cyber-hedningen og militia-paganisten oppholder seg, og så stikker vi et annet sted. Nå finnes det en haug med joviale folk i de tre første kategoriene også, så for all del, det er verdt det. Fotballspillere blir vel irritert over casuals og hooligans i ny og ne uten at det fratar dem lysten til å spille på stadion…

(signing på Ragnarök)

Stor var gleden i bussen før konsert da jeg fant en liten samling flasker med IPA bakerst i kjøleskapet. At denne tyske festivalen klarte å hoste opp noe så sjeldent som kjempedårlig tysk pils var vel ikke noe kjempepluss det heller, mens chili-gryten i artistområdet var enkel og god. Ja, og en annen flott ting med tyske festivaler er pølsene som er å få kjøpt ute på området. Ja, frau Doktor, geben Sie mir einer mega-Würst in midte meiner Fleisen! Det ble en curry-Würst med pommes som en liten bonus til meg selv i løpet av dagen, og jeg traff vel de fleste andre i følget med en pølse i hånden i løpet av dagen også. Etter showet ble garderoben kjapt oppfylt av kjente og ukjente, så det var bare å dusje og komme seg på bussen.

Siste showdag var lagt til Antwerpen i Belgia, og mye av dagen gikk med til pakking og diverse avslutninger. Belgia er temmelig grått og kjedelig, og maten likeså (i alle fall på klubbene), så ikke noe voldsomt å rapportere om i så henseende. Lydsjekken gikk som en drøm, og så var vi klar for siste konsert. Tre kvarter unna var det Neurotic Deathfest i Tilburg, mens Corrossion of Conformity spilte nedi gata, så begeistringen var stor da lokalet ble rimelig bra fylt opp. Hele turneen har i så henseende vært en seriøs opptur. Vi har klart å løfte det hele et seriøst hakk i et marked hvor hund spiser hund (den oversettelsen var kanskje ikke helt optimal, jeg ser den). Et lite skår i gleden var det å se at et par folk foran scenen var så opptatt med å ta bilder hele tiden og filme rett oppi bandet at de ikke så hvor forstyrrende de var for de som bare ville få med seg konserten. Jæklig lite ekte metal å dunke en dame som står og headbanger og spiller luftgitar på skulderen og be henne flytte litt på seg så du kan få et bedre bilde av Grutle til Facebooken din. Hvis du ikke har fotopass som gir deg plass rett foran scenen de tre første låtene, ha i alle fall anstendigheten til å stå litt baki der eller langs veggen. Ikke kjemp deg til plass på første rad og stå der og se gjennom bildene dine. Det er like inspirerende for bandet på scenen og publikummerne rundt deg som å se noen smøre nisten og spise den. Nei forresten, jeg ville heller foretrukket å se publikum smøre og spise mat rett foran scenen i stedet for å se folk ta fire bilder, ta pause for å se gjennom bildene, finne ut av barten til Grutle ikke er synlig nok på bildet, ta fire nye etc etc ad nauseum.

(Grutle og Herbrand)

Konserten gikk uansett kanon, og så var det på tide med avskjedene med crew og Negura Bunget som skulle tilbakelegge 1600 km på veien hjem til Romania. De fleste av oss tok en rolig kveld mens bråke-brødrene (Grutle og Bekkevold) tok seg noen rolige brune (oversatt til menneskespråk: en god del sprit og øl) foran i bussen. Noe de muligens fikk betale for neste dag, men det får de eventuelt skrive om i sine egne blogger (når det dukker opp en maskin å skrive på høhø).

(sliten Grutle)

Så er tiden inne for noen kjappe Bekkis-sitater. Denne nye delen av bloggen synes allerede å ha blitt en formidabel suksess.

Grutle og Bekkis på Sushi-restaurant hvor konseptet er at man får servert småretter ved bordet så lenge man vil, de kommer med nytt til man sier stopp:

”Det fine med sånn matservering er at man kan skravle litt mellom slaga”.

Om bekledning til den gjengse festivalgjenger på Ragnarök-festivalen:

”Skikkelig pagan – med støvler med snøring og gutta”.

Vi runder av Bekkis-delen med en klassiker fra arkivene. Ice Dale foreslo at han skulle sette navnetag på cymbalkassen sin i forbindelse med reise.

Cato: ”Hva er poenget? Jeg veit jo hvordan den ser ut.”
Ice Dale: ”Men hva om den blir sendt feil? For eksempel til Paris?”
Cato: ”Jeg skal ikke til Paris.”

Helt til slutt kommer en turné-oppsummering av det vi kaller MIGSISUSHIZ, eller Mannen I Gata Synes Ivar Ser Ut Som Han I ZZ Top:

Frankrike: 1 (en slags fyllik lister seg helt oppi skjegget og skriker ”ZZ TOP!” og blir stående igjen og glise med tommelen opp, kjempefornøyd med seg selv)

Nederland: 1 (mor og tenåringsdatter gående i motsatt retning  snakker sammen på nederlandsk. Innimellom nederlandsken høres ordenene ZZ Top, hvorpå mor og datter begge to ser på Ivar og knegger. Sistnevnte kan ikke annet enn bukke å og si yeah, ZZ Top.

Total MIGSISUSHIZ-score Europa april 2011: 2.