Ivar Peersen er vår faste skribent når det gjelder Enslaved. Mest fordi han spiller i bandet, men også fordi han skriver fordømt bra. Her er andre og siste rapport fra bandets tur i Amerika 2015. Første del kan du lese her.

…Og turnéen varer helt til påske!

Først; takk for tålmodigheten! Denne avsluttende rapporten fra USA-, Canada- og Mexico-turneen, som markerte slippet av In Times, kom definitivt ikke «on time». Det viste seg at turneen strakk seg noe ut i tid utover seg selv. Det vil si, den sluttet aldri lenge nok til å være over… Før nå, ukesvis etter at vi kom hjem fra turné. Kryptisk? Definitivt. Men nå er det slutt, og jeg har mine første ledige øyeblikk ved bevissthet nok til å sende dere en liten rapport.

Vi møttes sist i Seattle, Washington. Derfra, på vei mot Salt Lake City, stoppet vi over i Boise. Her skjedde ingenting utover kontorjobb på rommet og to besøk på Joe’s Crab Shack rett borti veien. Til lunch: en deilig New England clam chowder (kamskjellsuppe) og en «Big Crab Daddy» bestående av Snø-, Dronning og Kongekrabbe (ikke akkurat smågutter på tallerkenen, nei). Noen regneark og epost-intervjuer seinere var det tilbake for artisjokk og krabbedip, fulgt av en solid porsjon fritert snadder: hvit fisk, reker, calamare og mer krabbe. Og margarita i syltetøyglass. Vi er jo tross alt et stykke sør. Aldeles glimrende! Den eneste som fikk med seg noe kulturelt denne dagen var vel Grutle, som viste initiativ og fikk med seg en Uzala/Yob/Ecstatic Vision konsert inne i sentrum.

(Classic Clam Chowder, foto: Ivar)

(Sørstats-margaritha, foto: Ivar)

Neste sentrum var i Salt Lake City, og må kunne sies å være like lite oppsiktsvekkende som mormonernes tvist på kristendommen er oppsiktsvekkende. Retroaktiv velsignelse (går du i trepanelet som hedning risikerer du fortsatt at en ivrig slektsforsker fra denne gjengen sporer opp sjelen din og melder overgang til Perleporten FC på dine vegne). Det eneste vi fant på jakt etter brunch var Epic Breweries rett over gaten. Det viste seg at de hadde tre sitteplasser som var besatt av minst ti ganger så mange mennesker, så der kom vi ikke inn gjennom dørene engang. Der og da foretok vi et fatalt valg; vi tar første og beste spisested vi kommer til. Frister man skjebnen, lytter den, og neste sted var Arctic Circle. Hadde det bare vært et utsalgssted for Immortal-merch – men akk, det var et burgersted. Halvveis inn i en helt grusom kyllingburger sverget jeg på å aldri (sannsynligvis aldri) igjen å begynne dagen med en burger om det ikke betyr Kuma, Umami eller noe annet helt über-gastronomisk konsept. Min siste kjede-pappburger var (sannsynligvis) inntatt.

Gastronomisk sett ble dagen litt bedre etter besøk av Alexander fra gamlelandet og hans amerikanske kone Micah. Vi gjorde et hederlig forsøk på en middag sammen, men det var lettere sagt enn gjort fredag ettermiddag i Salt Lake City siden alle andre også skulle ut og spise da. Etter et dusin bombesøk (bom-besøk, ikke bombe-søk), fant vi til slutt en liten italiensk sjappe. Her ble det en vidunderlig antipasti (oster, oliven, artisjokk, kjøtt og nybakt brød) på meg og pizza på de andre. Det var fortsatt noen timer til konsertstart, og ingen backstage å henge i, så vi tok desserten på et trivelig etablissement med skjenkebevilling over gaten fra spillestedet. Ikke overraskende ble konserten en meget trivelig avslutning på en meget hyggelig dag i en meget bisarr by; bra med folk, bra spilt og heidundrende stemning!

(Salt Lake antipasti, foto: Ivar)

Så var det nok en St. Patrick’s Day-feiring på turné, denne gangen i Denver. Hva i all verden, bokstavelig talt, skal være vitsen med at en haug med folk langt vekke fra Irland – hvorav en av tusen faktisk har noe med Irland å gjøre (og den enslige iren skammer seg nok for mye til å gå ut denne dagen) går bananas og drikker seg dritings i grønne klær fra før solen står opp til de går på trynet med skjørtet opp etter ryggen litt utpå dagen? Altså, ingenting galt med å drikke litt på dagtid (hvor står det at det må skje på kvelden med gardinene igjen?), men må man late som om man er irsk og jækla opptatt av en gammel engelsk gjeter som lurte irske hedninger trill rundt? Nei, skal jeg gå på stupfylla i full offentlighet en hel dag og sovne uten bukser på gata, så heller til ære for noen som er litt fete: jeg ønsker meg for eksempel «Frank Årebrot Day» – på med løsskjegg, briller, tweedjakke og ha helt enorm peiling på politikk og historie mens vi murer nedpå shot etter shot. Jeg ser for meg hele Torgalmenningen dekket av besvimte, harkende, slåssende, dansende og elleville Frank Årebrot-er en lørdag formiddag årlig på våren, og jeg liker det jeg ser for meg. Du leste det her først.

Min religiøse opplevelse for dagen dreide seg ikke om irske gnomer, men om et besøk til kontinentets andre Fire On the Mountain-restaurant her i Denver. Jeg ble flankert av Grutle, trommetech Sean og en kompis av sistnevnte. Vi to nordmennene hev oss programtro over «El Jefe»- vingene, og jaggu var de ikke verre/bedre her enn i Portland. Å du frosne toalettpapir for en galskap. Begge var enige om at dette kom på nummer to på listen over intense chili-opplevelser. Grutle hadde en hetere erfaring fra en indisk i London, mens jeg bestemt mener at jeg tygget over noe enda drøyere her på samme sted for noen år siden. Dette kan ha vært tangering for min del. Who-ha!

(Horn up, foto: Ivar)

Vel tilbake ved spillestedet hersket det kaos i gatene rundt, med et ukjent antall grønnkledde imbesiler i slåsskamper med hverandre, politi og dørvakter. Vel, det betydde nå at de var der ute, mens vi kunne være her inne. I lokalet var det ikke en grønn skjorte i sikte (stort sett svart), fullt hus og magisk stemning. En særdeles hyggelig kveld i felles backstage-område med våre nye bestevenner Yob og Ecstatic Vision.

Det var mye reising hither og dither på denne turen over de amerikanske steppene, så på tide med nok en fridag; nå i Omaha. Ikke overraskende var hovedingrediensene hotell og kontorarbeid. En liten kulinarisk digresjon kan skytes inn her: ved siden av hotellet lå Jimmy John’s Gourmet Sandwiches. Er du i USA og grøsser ved tanken på nok en runde på Subway (funker som krisetiltak), så sjekk om det finnes en Jimmy Johns i nærheten. Ikke mye dyrere, tar litt lengre tid, men akk så mye bedre. Og er man på et hotell eller i en buss i en radius på 8 km fra en JJ’s, så kommer de osende og leverer til deg.

Det ble aften i Omaha, og jeg tok en drosje ned til byen for en drink og litt middag. En appetittvekker og to ble inntatt på et «speakeasy»-sted kalt The Berry & Rye. «Speakeasy» refererer til forbudstiden i USA, og disse stedene har retro-estetikken inspirert fra 20/30-tallet som hovedtema. Er du ute etter old-school drinker, og de beste bartenderne er dette bra steder å leite. Jeg prøvde først en El Presidente med Anejo Tequila, Grand Marnier, Dry Vermouth og Grenadine (en veldig søt rød sirup). Snop. Det ble tid til en til før middag, og da måtte husets spesialitet prøves: «Trinidad Smoke». Herligheten besto av 12 år gammel Zaya-rom, tobakks-sirup (!) og kanel- og kløver-bitter. Ikke nok med det… Inn i denne drinken ble det ført røyk fra aromatisk pipetobakk – det fikk blande seg før det ble helt over en perfekt kule av is. En mulig all-time high, rent drinkmessig.

(Unholy Trinidad Smoke, foto: Ivar)

Med appetitten kjørt godt opp i rødt var det bare å komme seg over gaten til en fin liten italiensk restaurant og bestille et stykk tykk stek, kategori: blodig. Det var aldeles som håpet og forventet, og det var på tide å runde av kvelden. Avrundingen foregikk i en sky av mer tobakk; på en sigarbar enda lengre nede i gaten med en fin, rund rom i glasset attåt. Skulle vel ikke være nødvendig å nevne at det var helt greit å slenge seg nedpå i bussen og smatte fornøyd på vei mot neste mål(tid).

Minneapolis i Minnesota er en fin plass å være. Klubben Mill City Nights er framanifrå, og vi kjenner mye bra folk rundt her. Jeg fikk ikke utforsket så mye som jeg skulle likt å ha gjort denne dagen. Administrative oppgaver tok rett og slett for mye fokus. Bittert å være ansvarlig av og til, altså. Det ble med en kjapp beta på Loons Café på hjørnet, en eller annen lite minneverdig sandwich tilførte nå i alle fall næring. Konserten ble helt topp, og her må det deles ut en solid bunke honnør til lokalt publikum for å gi såpass jernet en mandags kveld. Lett for oss å stå der oppe og forlange entusiasme og løssluppenhet. Det er ikke vi som skal stå i kassen eller servere frokost (til for eksempel omreisende tullinger som oss selv) neste morgen. Det er bare å bøye seg i støvet for fenomenet konsertgjengeren. Hill deg, hvor enn nå du er med vondt i nakken, tom lommebok og ny t-skjorte, underskudd på søvn og ringing i ørene. Jeg hyller deg!

Etter en voldsomt flott konsert ble vi invitert på Hammerheart Brewing igjen av vår gode venn Austin (som var læring hos Haandbryggeriet i Drammen back in the days, for de som husker gamle blogger). Å ta en bryggeri-tur klokken 01.00 etter 90 minutters headliner-show skulle vise seg å være en litt større utfordring enn klokken 22.00 etter 45 minutters supportjobb. Det ble en kort affære før vi ble skysset tilbake til våre rullende køyer. Neste gang tar vi det før gig og drikker heller litt mer kaffe.

(Klassisk IPA fra tappetårnet, foto: Ivar)

Chicago er alltid bra å spille i. Etter en litt vel tung brunch bestående av pannekaker, egg, bacon og sikkert ti andre hjerteattakk-fremmende remedier (men det var nå ikke en Artic Circle-burger, da), virket det fornuftig å roe ned litt til middag med litt utsøk Pad Thai. Et par intervjuer på bussen senere var det klart for en av turneens høydepunkter på konsertfronten. Chicago er alltid en voldsom høydare, og dagens festivitas var intet unntak. Etterpå ble det fint besøk backstage av kompiser som hadde med røkt makrell, laks og stør. Store deler av reisefølget tok kvelden videre ut i Chicagonatten, mens jeg kjente at det var greit at noen ble igjen og passet bussen.

USA-delens siste fridag ble tilbrakt i den kanadiske versjonen av London. Denne utgaven var rimelig mye kjipere enn, det jeg antar er, originalen på andre siden av havet. Her var det stort sett bare halvkjipe restauranter som konkurrerte om billigst sprit og kyllingvinger (ikke den kvaliteten jeg liker å sette tenna i), men vi fant nå en hyggelig liten lokal restaurant som hadde god grønnsakssuppe og helt straighte burgere til å døyve sulten mellom papirarbeidet.

Forrige gang måtte vi stå over Toronto på grunn av en høyst ubeleilig snøstorm, så det føltes deilig å rulle inn bussen foran venuen Opera House. Det ga faktisk en så god følelse at jeg umiddelbart bestemte meg for å tilføre min kjære kropp det verste av det verste; lunch på Dangerous Dan’s Burgers nede i streeten. Med mottoer som “vegetarian is native for bad hunter” og “Ottawa has an obesity rate of 30%. We can do better”, var det klart at jeg neppe forlot stedet noe særlig sunnere. Men gladere var jeg. Underholdningen attåt Cowboy Breakfast Burgeren var upåklagelig. En diger og gammel sjef som er smørblid med kundene og steinforbanna på alle sine ekstremt røft utseende ansatte (kan det ha vært et ex-convict opplegg?) er jo bare topp. Når konserten omsider sto for døren, etter en grei presserunde, viste det seg at ventetiden tydeligvis hadde marinert publikum i begeistrings-saus. Dette ble en meget godt besøkt jubelaften.

(Dangerous Dan’s Cowboy Breakfast Burger, foto: Ivar)

Har man sagt Toronto, får man si Montreal. På fransk. Klubben med det fengende navnet «Les Foufounes Électriques» ser omtrent like bra ut inni som navnet tilsier. Lysriggen ser ut som en dårlig albansk kunst-installasjon som har veltet, lydanlegget ser og høres ut som alt annet enn et lydanlegg, og scenen er bitteliten. At scenen er liten hadde vel ikke vært så sprøtt om ikke selve bygningen som huser den var så enormt svær. Utenfra er bygget enormt. Og så er det bare et par små drittrom midt inne i bygget. Resten er tilsynelatende bare masse mur og meningsløse ganger. Du kan ta det kanadiske ut av en franskmann, men du kan tydeligvis ikke ta det franske ut av galningen som bygget «Les Foufoune Électriques». Naborestauranten var kjent for nydelig vietnamesisk mat, så det ble full gass inn der for vårruller og Phở (kjøtt, nudler og grønnsaker i nydelig nuddelsuppe… yum!).

(Når fransk-kanadiere bygger scene, foto: Ivar)

(Phở-Fighters, foto: Kelnerdude)

Konserten var også definitivt «yum!». Etter å ha sett det jeg synes var YOB sin beste konsert på turen (det sier ikke så rent lite med tanke på nivået disse gutta leverer på) var det kniven på strupen for oss som headlinere, og vi måtte bare gi jernet og vise oss verdige headliner-spoten. Og det gjorde vi. Og det gjorde publikum. På et tidspunkt tror jeg alle i det stappfulle rare lille rommet var del av en slags psykedelisk wave-of-death (mer «wave» enn «wall» siden det ikke var plass til å skille seg nok til å kræsje igjen), inkludert oss på scenen som svaiet med massene.

(Yob på jobb, foto: Ivar)

New York, you magnificent bastard! Det er alltid opptur å kjøre inn til New York. Jeg kunne gjerne klart meg uten at New York med Alicia Keys dukket opp i hodet hver gang etter at den låten kom ut, men det er tydeligvis utenfor min kontroll. Det var ekstra artig å gå til tidlig middag med co-produsent Iver og hans Marita. Kjekt med litt Bergen etter snart tre uker i utlendighet. Det var i det hele tatt mange venner og kjente fra hjem- og utland i New York denne lørdagen. En hel drøss av oss tok turen innom et par barer, og praten satt løst. En perfekt oppladning til det som ble en utrolig bra konsert. Enda en, gitt. Vi er i døtten.

Baltimore er ikke bare galskapen og kriminaliteten vi har sett i The Wire, men vi fikk greie formaninger om å holde oss rundt venue og ikke vingle rundt på egen hånd. Sikkert like greit, utforskingen fikk vente, det holdt med en tur i banken denne dagen. Gastronomisk var det heller ikke det store å skrive hjem om. Straight pastalunch og et noe kjedelig pulled pork-sandwich-opplegg fra klubben. Meh. Witch Mountain møtte opp og var ekstra-support, og det funket tydeligvis bra. Det ble et av turneens mindre publikum, men vi sier oss fornøyd med noen hundre engasjerte sjeler en mandag kveld i Baltimore (som sies ikke å pleie å ha de hele store tallen). Eventuelt får vi si som Senator Clay Davies i The Wire: «Sheeeeeeeeeeeee-it».

Siste dag i Nord-Amerika: Boston. Jeg digger Boston. Ekstra spennende er det å tenke på at Peter Griffin er fra Rhode Island bare et par kjappe timer herfra. Dette er også stedet for fantastiske opplevelser hva angår sjømat. Jeg snuste meg frem til et gøyalt konsept som het Legal Test Kitchen. Jeg skjønte det slik at dette var en avdeling som testet ut nye spennende saker for hovedrestauranten Legal Seafoods. Så veldig spennende var kanskje ikke første rett, men østers bare må jeg ha i Boston. Deretter var det étouffé (en slags kreolsk gryte hvor ting er revet, «shredded») med krabbe og reke og fish tacos. Helt fantastisk alt sammen.

(Østers, Étouffé og Fishtaco i Boston, foto: Ivar)

Til lydsjekk ble det besøk av gamlefar med hornet. En gammal kæll som pleier å dukke opp med et enormt drikkehorn og noen liter mjød. Heldigvis utrolig god mjød. Alle fikk seg en runde, og så var det tid for turnebilder, utveksling av merchandise og begynnende nostalgisk stemning ettersom en av de feteste turneene vi har vært på var i ferd med å ta slutt. Det ble avslutning på restauranten Fire & Ice rett ved siden av – et strålende konsept hvor alle ingredienser inkludert rub, sauser og steke-glace er selvvalgt og plukket før grillkokkene freser det til på en gigantisk plate midt i rommet. Superb!

(Fire And Ice grillhimmel, foto: Ivar)

Tilbake på klubben Sinclair fikk vi beskjed om at det var utsolgt før første band gikk på. Det er jo også en kjekk måte å avslutte på. Konserten ble heilmax på alle måter. Alle last gig-pranks holdt sivilisert standard, og Grutle gjorde en framanifrå figur sammen med YOB på et nummer. Takk for nydelig tur til de og Ecstatic Vision. Jeg er sikker på at vi møtes igjen!

Men vi er ikke helt ferdige. Neste dag flydde vi ned til Mexico City hvor vi fikk halvannen dag å hente oss inn igjen før konserten der. Det ble mye jobb, hvile og småspankulering og noen ufattelig gode tacos (ekte tacos er virkelig noe annet, wow!). Noen av gutta var eventyrlystne nok til en tur ut til pyramidene. Selve konserten ble den store avslutningen vi håpet på. Kjempestemning og godt med folk, og på slutten av kvelden fikk vi beskjed av promoter om å ha bagene klare til en ny tur neste år. Det gjør vi gjerne!

(Mexitaco, foto: Ivar)

Vel hjemme fra det amerikanske kontinent fulgte en uke med det sedvanlige kaoset; hodet vil gjerne skifte til norsk tid, mens kroppen skrur seg av midt i Dagsrevyen (utrolig praktisk når du har unger som skulle vært lagt rett etter du selv får narkolepsi-anfall). Etter et par dager var det nok hvile, og vi pakket oss ut igjen for en togtur til Inferno hvor vi headlinet påskefesten fredagen. I forkant av giget ble vi invitert på påskelam hos Pyros egen Asbjørn, og han og fraulein Aslaug imponerte stort med det saftigste festlåret verden har sett siden John Olav Koss hadde sommerjobb som druetråkker. På festivalen feiret vi korsfestelse med et fullsatt Rockefeller, og konstaterte nok en arbeidsseier (for vi flyter ikke bare på utseende, skjønner dere). Så var det rett hjem igjen over fjellet og påbegynne desperat øving for å bli klar til neste eventyr. Siste uken har nemlig gått med til å kuratere og spille fire konserter på vårens vakreste eventyr i Tilburg: Roadburn. Det gikk over all forventning, og plutselig var det en time eller to ledig på kveldstid til å få ferdig dette leserbrevet. For Pyro-posten må frem!

-Ivar

På den amerikanske landeveien igjen. Endelig nytt reisebrev fra Ivar Peersen i Enslaved.

On the road again… så vidt!

Av og til så kan man lure på hvor mye sprøtt som kan skje ett band. Så tar jeg en kikk rundt meg på oss fem galninger i backstagen (ja, jeg ser jo ikke meg selv, jeg vet det) her i Seattle, og det begynner å demre for meg at saken tvert om er at vi slipper billig unna. Makan til samling «eksentrikere» skal du leite lenge etter, men sånt blir det fin musikk av. Men nok om meg – som brura sannsynligvis ikke sa… Hva var det så som skjedde denne gangen?

Vi skal tilbake til de første par dagene i 2015. Skrotet etter rakettene ligger strødd i borettslag over det ganske land og juletreet begynner å bli ganske irriterende i stuen. Selv setter jeg nynnende i gang visumsøkeprosessen i forbindelse med turneen vi nå er ute på. Mine frostbitte beregninger tilsier at å bestille sjekker nå vil sette prosessen i bevegelse på det mest perfekte tidspunktet. Sjekkene kommer fra banken, og kopier av søknadene sendes over til de respektive fagforeningene der borte, sånn at de kan cashe inn et par kjappe tusenlapper på å ikke protestere på søknadene for band og crew. De går nemlig ikke god for oss per se (de sier vel mer at de ikke betviler at vi finnes, og at vi kan være inne på noe – det er så langt de strekker seg for skarve $ 450 dollar hver). Så, med bekreftelsene satt inn i originalsøknaden – årets utgave veide for øvrig lodne 2,5 kg uten emballasje – var det bare å fyre avgårde pakken og fortsette med å skli rundt på isen i Bergen.

Nix. Første feilskjæret sto jeg helt og holdent for selv – i samme runde som søknadene sendte jeg avgårde papirer til andre offentlige instanser i USA, og kom i skade for å sende søknaden til feil kontor. Noe jeg heldigvis og mirakuløst kom på etter skarve fire dager. Jeg var til og med så heldig å få tak i noen på kontoret som kunne bekrefte at de husket pakken («from Norway») – og tror du ikke dette var noe som skjedde fra tid til annen. De hadde rett og slett et system for dette. Pakken ville bli lagt i en statlig konvolutt og sendt til rett kontor. Flott, vi var enda godt innenfor tidsrammene, ingen skade skjedd.

Selvfølgelig var skaden skjedd. Etter at pakken ble sendt fra feil til rett plass forsvant den helt og holdent fra jordens overflate. Helt til i dag, mens jeg sitter her trygt installert på turnebussen. Hva som skjedde med den forunderlige pakken og dens magiske reise skal dere få vite til slutt, så stay tuned. Uansett, på et tidspunkt i jakten på pakken (og alle catch 22-ringerundene «Sir, we can not confirm that it’s not here/Sir, we can not confirm that it is here»), og en haug med det som skulle vært “far har en hyggelig lekedag med de små før han skal på turne resten av året» rett i dass, var jeg nødt til å innse at om ikke pakken dukket opp i løpet av de neste par døgnene var slaget om visum tapt. Så jeg fikk tak i New Yorks (etter sigende) beste immigrasjonsadvokat og presenterte saken. I et sånt krisetilfelle ville jeg trenge all hjelp jeg kunne få. Fyren ba meg samle det jeg hadde av materiale, og sende dette over til ham med dobbel-super-ekspress-bud. Jeg droppet søvn den påfølgende natten, neste lekedag måtte også vike, og utpå neste kveld var jeg klar til å levere pakken til en lokal Doug Heffernan for sending.

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

Neste dag var det vanskelig å få tak i advokaten (det var jo ulidelig spennende hva han ville si når han hadde mottatt papirene). Da jeg endelig utpå kvelden fikk tak i ham var visa (pardon the pun) en annen, og en litt merkelig en. Nå hadde han ikke tid til hjelpe oss likevel («say whaaaaat?»). Hva med pakken? Vel, vi kunne jo få noen vi kjente til å hente den («say whaaaaat?»). Ikke si at siste sjans også var gått nå!? Forbanna opplegg, altså.

Jeg har i ettertid fått høre at fyren sannsynligvis ikke likte at vi hadde mekket ferdig en komplett 3-års-søknad på egen hånd (han trodde vel det kom en haug med klipp og fotokopier han kunne ta noen kroner for å sette sammen, og korrigere litt dårlig engelsk her og der), og dermed så det kanskje ut som at det beste for butikken var at vi misset visumene våre akkurat denne gangen.

Ok, her begynte jeg å bli ganske gåen i håpe- og skuffelsesmusklene mine. Men det er jo mørkest rett før daggry, som de sier (en av de få tingene «de» sier som faktisk ser ut til å holde vann, for øvrig). Og gode folk er det heldigvis massevis av rundt oss. Ved hjelp av regnskapsfører og bookingagentens assistent i USA fikk vi hentet ut pakken hos advokaten med de kalde føttene (bare opphentingen måtte jo selvsagt ta noen forsøk), skrevet ut nye sjekker (de første pålydende totalt $ 3100 befant seg i en pakke ingen visste hvor var), og fyrt den avgårde til myndighetene. Neste nødhavn var Pål Dimmen og Music Norway som fikk satt meg i kontakt med de utrolig dyktige og service-mindede folkene ved den Amerikanske Ambassaden i Oslo som ga klart uttrykk for at de skulle gjøre det de kunne, og med mindre enn to uker igjen til avreise var det nå i alle fall en teoretisk mulighet for at dette forliset kunne ros i land. Ja, og parallelt pågikk en kamp om å få Det Amerikanske Konsulatet i Amsterdam i tale (vi har nederlandsk lydmann), men det er en annen historie.
Litt klabb og babb med nye rutiner for oppdatering av visumdatabaser, og en god del søvnmangel seinere slapp de sanne kulturvennene (null ironi, de er jaggu meg det) på Den Amerikanske Ambassaden i Oslo inn trommis Bekkis klokken 16.03 tirsdag ettermiddag; 3 minutt etter ordinær stengetid og ganske nøyaktig 12 timer og 27 minutt før vi skulle være på Flesland for avreise neste morgen. Da kunne jo ikke nederlenderne være (mye) dårligere, så lydmannen kom seg over til konsert nummer to.

(Ivar låner gitar, foto: Mike)

Første stopp var hos plateselskapet Nuclear Blast America i Los Angeles for en kikk på det nypressede albumet vårt «In Times». Etter litt business-talk lånte vi konferanserommet til litt Enslavedsk kjernevirksomhet; et par kjappe IPA, en burger i nebbet og «Family Guy» på konferanseskjermen. Vi leker ikke butikk. Bussen tok oss tilbake til LAX for å plukke opp det amerikanske crewet, og så gikk turen til San Diego. Enhver plan om å finne på noe som helst havarerte i jetlag-tåke (og for meg et slags visum-kollaps). We’re back, baby!

Første dag gikk med til å sjekke utstyr, fyre innpå et par breakfast-burritos og noen elleville pulled-pork nachos til lunch. Et konsept som må tas med hjem, der. Mellom lydsjekk og konsert inntok vi en middag på Bull’s Smokin’ BBQ vegg i vegg med venue. Det begynte bra med noen lokale brygg og noen stykker røkte BBQ-spareribs. Så kom eieren, en eldre kar, på jobb, og han var for så vidt kul han. Problemet var bare at 1) han var enormt begeistret for de evinnelige hunde-, katte- og skrikende geite-videoene på Youtube, og 2) var i besittelse av en 4,5 x 4,5 meter storskjerm med tilsvarende lydanlegg. Hvis Dante hadde oppdatert sin «Gudommelige Komedie» i dag hadde garantert en av helvetes sirkler bestått av «brisen eldre kar med Youtube, storskjerm og fjernkontrollen». En intens og bra konsert fikk oss til hektene igjen, og bra oppmøte var det også. En meget sterk start. Ja, og selvsagt passet Grutle på å få inn hva San Diego egentlig betyr ifølge Ron Burgundy.

Tilbake i Los Angeles var det å ta seg en dusj på dagrommet en taxitur unna. Jeg må ha glemt hvordan varmt vær utarter seg for digre hårete menn som meg selv, og tenkte en trekvarter springmarsj uten vann måtte være en god ide. Det endte med sleping av føtter, hvesing, pusting og pesing, men digg med litt varme på skrotten alt i alt. Et forsøk på å teste «Hawaiian BBQ» var temmelig skuffende. Mye samme problemet som med det skotske kjøkken: når alt friteres forsvinner jo litt av poenget med «råvare»-konseptet. Det var uansett aldeles strålende å få tilbake lydmannen fra Nederland, og utsiktene for et knakandes godt gig til kvelden var sterkt til stede.

Før den tid tok jeg turen til mitt nye favorittsted i Los Angeles: Umami Burgers. Det er en litt halv-fancy burgerplass med vanvittig bra mat. «Manly burger» var dagens valg: top notch-burger, husets øl-cheddarost, store baconterninger, saltrøkte løkringer, huset Umami-ketschup og sennep. Det må oppleves. Det må også stemningen inne på El Rey Theatre senere på kvelden. Dette var definitivt vårt L.A.-beste så langt i karrieren. Muchos personas og topp stemning!

Topp stemning er en god beskrivelse av almenntilstanden til San Fransisco, og i dag var intet unntak. Etter litt henging på klubben tok jeg meg en spasertur ned mot sentrum, og fikk murt innpå noen vietnamesiske vårruller til frokost (tenk at det finnes så mye utover «skjevo» og tubeosten der ute – partytime!). Litt mer promenering og tilbake for lydsjekk. Småskuffende at Crazy-José var sluttet som kokk på Slims, men Nye-José laget gode meksikanske burritos han (til tross for at han ikke virket crazy i det hele tatt). Og konserten ble nok en California-suksess. Så godt som fullt hus og headbangende ovasjoner. Surfin’ Bird!

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

En liten fridag på vei nordover fulgte deretter i Redding, California. Og der var det ikke mye annet å ta seg til utover å få unna masse arbeid på hotellet, bare avbrutt av en liten tur på lokale Cattlemens for en artisjokk- og ostedip fulgt av en frekk 400 grams Ribeye-stek. Og en brus. Må jo ta en liten pause fra brygget i ny og ne for å kunne nyte det skikkelig når man først fukter strupen. Når jeg kikket opp fra papirene en gang utpå kvelden var alt stengt rundt oss, så det ble en pakke peanøtter og en Cola Zero til kvelds. Men joda, nydelig dag det og til slutt.

Det er på tide å nevne de fantastiske bandene vi reiser med. Support gis så det monner fra Ecstatic Vision; et utsøkt syrerock/hardrock-orkester som gir jernet kveld etter kveld. Ikke noe nykker, ikke noe support-komplekser, bare hardtarbeidende og psykedelisk som få. Special guests er legendariske Yob, og her er det vanskelig å sette ord på hvor inn i skogen fett det er å reise med disse guttene. Øverst på listen over kriterier for denne typen lykke er at det er et av mine absolutte favorittband (regner med alle har hørt siste albumet «Clearing the Path to Ascension» – hvis ikke er dette en like bra tid som noen annen til å rette opp i den glippen), deretter hjelper det at personkjemien er 100% på plass. Mike Scheidt er ikke bare en genial frontmann og gitarist, men også i front for en gjeng absurd trivelige, profesjonelle og ydmyke folk. Ja, og så hjelper det ikke så reint lite heller at de trekker folk i bøtter og spann. Det eldste og beste special guest og/eller support-trikset i boka. Vi må ha gjort noe rett på et eller annet nivå når vi lander i kremen med begge beina på denne måten.

(Ivar med Mike fra Yob, hairy dudes all around, foto: Sean)

Portland er en finfin by som minner litt om San Fransisco med mye «alternativ» kultur. Jeg er jo langt fra noen hippie selv (altfor glad i fancy mat, drikke og Excel til det), men trives godt rundt folk som ikke er så altfor opptatt av å dømme og vurdere alt mulig rundt seg. Så får jeg heller tåle det når de spiller blokkfløyte ute på høylys dag. Etter lydsjekken var det på tide med turens første pilgrimsreise til Fire on the Mountain – stedet med de hittil sterkeste kyllingvingene jeg har funnet på mine reiser i USA. Originalen ligger her i Portland etter det jeg har skjønt, og de skuffet ikke denne gangen heller. Svettetokter, magekramper og en kjapp chili-high er et sikkert tegn på at man har fått i seg ghost-chilis med futt i (deres variant heter «El Jefe»). Vakkert. Giget ble ikke like fyrrig, men var slett ikke verst for en mandag aften i Portland. Også svært artig å få levert en knallfet «In Times»-kake fra lokale Voodoo Donuts. En ide for Baker Brun? Skillingsbolle-logo-kaker til gjestende band i Bergen?

(Fire On The Mountain, og Fire In The Ivar, fotos: Ivar)

Så var det tilbake til Hamsterdam (eller området rundt venuen Rickshaw i Vancouver). En kjapp recap for nye lesere: en eller annen gang før OL i 2010 kom et lyst hode på at de skulle flytte alle byens løse narko- og alkofugler opp i et kvadratisk område på fire-seks kvartaler hver vei. Der kunne de gjøre det de ville uten å bli forstyrret av politiet – vel å merke så lenge de holdt seg innenfor dette definerte området. Litt som Plata eller Vågsbunnen (tidligere Nygårdsparken) i en slag gigant-utgave. Helt «Blade Runner» i nekro-utgave. Med den spesielle bivirkningen at man kan tråkke inn og ut mellom «helt vanvittig» og «helt normalt» rundt et gatehjørnet. Det gjorde vi, og inntok en lett salatfrokost før vi tok turen videre ned i sentrum. Her møtte vi Herbrand sin gamle sambygding Gunnar, nå lokalisert i Vancouver, som tok oss med på Cactus Pub. Et skikkelig ålreit sted for lunch bestående av pasta og sjømat for meg, akkompagnert av husets egen Cactus IPA. Fortreffelig!

Heldigvis var innsiden av klubben betraktelig mer renovert enn området rundt. Dette inkluderer lydanlegget – til stor glede for folkene på scenen og fyren bak mikseren. Vi tok en tur til den lokale metalsjappa Scrape Records for signering og meet and greet. Masse folk, trivelig stemning, og noen fans hadde med en haug med påskegodterier (metal er bare så metal til tider). Til middag ble det tid for det som kanskje er det aller mest spektakulære ved Vancouver: sushien hos Hime Japanese Restaurant (som ved et okkult fenomen lå vegg i vegg med nevnte platebutikk). All denne gleden og velsmakenheten måtte lede til en formidabel konsert, snakk om dag!

(Vancouver-sushi, foto: Kabel)

Neste morgen var vi tilbake på amerikansk side i Seattle. Som seg hør og bør ligger klubben i byens minst attraktive kvartal, og det eneste spisende i umiddelbar nærhet var Subway. Helt greit det, om ikke annet fremstår prisene i forhold til produktets kvalitet litt mindre elleville her enn hjemme. I sedvanlig stil spankulertes det rundt i byen, både mot havnen og andre vei over fjellet til universitetsområdet. Uten å finne noe spesielt spennende, så det ble take-away Thai på bussen (har smakt Pad Thai med kylling en god del steder på kloden etter hvert). Konserten på El Corazon var helt glimrende. Vi var innom nabobaren for en nightcap med gode venner, og dermed var dagen over.

Ja, hva skjedde med den pakken med de opprinnelige søknadene? Jo, nå skal du høre. Nå har de kommet i retur til vår amerikanske oppdragsgiver (det må være oppført en amerikaner eller et amerikansk selskap som søker for arbeidsvisum). Med forklaring på hele problematikken rundt den første søknaden: vår norske bank skrev ut sjekker femte januar: «05.01.2015», mens det på amerikansk format blir femte mai. «05.01.2015». Dette har ikke vært et problem tidligere, og ikke for andre artister jeg har hørt om heller. Men denne gangen traff vi altså den statsansatte som virkelig skjønte det (nå er det ironi). Som det sto i brevet sammen med den ikke lengre forsvinnende søknaden: «søknaden kan ikke behandles da sjekkene er datert 5. mai 2015, altså etter starten for omsøkt periode». Det tok 2 måneder å nå den konklusjonen, og det var heller ikke mulig å gi beskjed om at den lå der med disse helsprø sjekkene datert til mai. Om ikke annet var det hele så teit at det gikk an å le av det umiddelbart.

Snakkes neste uke. Dersom reisebrevet mitt når frem.

-Ivar

Tarjei Strøm fra Stjernepose på Nrk P13 og trommis med Datarock, Ylvis og Lars Vaular har nok en gang reist på cruise med Kiss. Vakker rapport her.

Dette er min beretning fra KISS Kruise 4. Mitt tredje i rekken. En reise med verdens flotteste rockeband og 2000 av deres aller største fans.

DAG 1:

Innsjekken på Norwegian Pearl, skipet som huser KISS Kruiset på tredje året, går unna i en fei i år. Kruiset har nemlig kickstartet med et offisielt pre-party på båten kvelden før, noe jeg desverre gikk glipp av. KISS var ikke tilstede på denne forfesten, men det var til gjengjeld bandet Cheap Trick og 80% av den seilende KISS Navy-fansen som altså sjekket inn kvelden i forveien. Dermed kan jeg rusle rolig gjennom sikkerhetskontroll, passkontroll og innsjekk før jeg er på lugaren min i rekordfart!

Det gir en vannvittig deilig følelse å være tilbake på skipet som allerede syder av herlige KISS-vibrasjoner. Som tidligere går hele KISS-katalogen på “shuffle” på alle anlegg på skipet, så enten du er på toalettet, ute på dekk, på treningssenteret eller ved matbordene så er konstant KISS i ørene mine. Ingenting å klage på, med andre ord. Det er da man kjenner at man virkelig lever, at man har det bra, og at man kan luft-tromme, spille luftgitar til og synge med på teksten til absolutt alle Kiss-låter som finnes. Bortsett fra et par fra Peter Criss sin 78-soloplate da…

Jeg haster inn på lugaren, slenger fra meg bagasjen, setter på tv, og gjør så en oppdagelse jeg har misset på de to tidligere Kruisene. Det er jammen en helt egen tv-kanal som også bare spiller KISS 24/7 på båten. Alt KISS har gitt ut av konserter, dokumentarer og videoer samt en hel del bootlegs surrer og går på denne (svært deilige) kanalen. Akkurat i det jeg slår på er det spillefilmen KISS Meets The Phantom Of The Park som blir vist. Knallgod. Må selvsagt se litt.

Videre er det opp å hilse på KISS Army Norway som er representert med nærmere 100 mann i år, samt å hilse på andre gode venner fra tidligere KISS Kruise. Jeg treffer raskt på svensken fra forrige Kruise. Han som samler på genuine KISS-kostymer. Han er selvsagt svært glad for å være tilbake på Kruiset, men er allerede blakk siden han har avtalt med en selger å kjøpe Paul Stanleys orginalkostyme fra Creatures Of The Night-turneen når han kommer i havn igjen i Miami. Han tror også han ryker til på Eric Carrs kostyme fra samme turne hos samme selger. 200.000 kroner. Herlig type. Og jeg er altså bokstavelig talt i samme båt som roughly 2000 slike herlige typer. På vei ut i Atlanter-havet med verdens beste band. Livet dere, livet.

Når båten drar fra havn i Miami har KISS vanligvis holdt akustisk konsert på dekk, men denne er i år flyttet til en strand på en øy i Bahamas dagen etter. Dermed blir det første dag tid til at flere av bandene KISS har med seg på Kruiset gjør KISS låter på dekk. Til stor glede for KISS Navy. Jeg rekker akkurat opp til første band som er det herlige coverbandet The Big Rock Show, og hører med ett en kjent stemme.

De brenner i gang med KISS-klassikeren I Stole Your Love med en overtent Paul Stanley på overraskende gjestevokal. Jeg blir raskt overtent selv, og kjenner at nå er fanden meg Kruiset igang, mens Miami-brisen puster meg lett i sveisen. Videre får vi høre flotte KISS-coverversjoner fra band som Pat Travers Band, coverbandet Priss, de gamle britiske glamrockerne Tigertailz og sleazerockerne i Diemonds. Perfekt.

Det er også Halloween denne dagen. Noe som betyr at alle (utenom meg) har på kostymer. Halloween er big business i USA, så folk har kledd seg godt ut, for å si det mildt. Masse elleville kostymer og en helt absurd stemning på båten. Det hele kuliminerer i en storslått kostymekonkurranse der vinnere i forskjellige kategorier kåres og premieres. Dommeren er ingen ringere enn KISS-gitarist Tommy Thayer som jo har god erfaring i det å kle seg ut som Ace Frehley… Det var veldig moro å se Tommy bedømme de svært kreative finalistene.

Videre snuser jeg litt på Tigertailz som holder konsert på båtens minste scene, før jeg spankulerer til båtens største innendørsscene for å se bandet The Dead Daisies. The Dead Daisies er et all-star orkester med medlemmer fra blant andre Thin Lizzy, Whitesnake, Guns N’ Roses og INXS, og jeg tar turen mest for å se på trommeslageren deres Brian Tichy (Ozzy Osbourne, Whitesnake, Billy Idol, Slash´Snakepit osv) som er en av mine store favoritter, men det som møter meg er tidenes rockesjokk! Herre, for et sykt bra band!

The Dead Daisies drar på med den ene egne låten etter den andre, og jeg blir blåst av banen av hvor stilig det låter. Det er classic rock med et snev av Black Crowes-groove, og alle låtene deres høres ut som vaskekte klassikere. Brian Tichy leverer drøyt bra bak trommene, Jon Stevens (INXS) synger så vakkert at jeg glemmer alle andre vokalister i verden og Richard Fortus (Guns N’ Roses) er akkurat der og da verdens tøffeste og beste solo-gitarist.

Bandet har nettopp varmet opp for KISS på deres USA-turne med Def Leppard, og vet dermes hvordan de skal glede KISS-fansen. I tillegg til eget materiale drar de på med rå coverversjoner av KISS-klassikerne Larger Than Life, Firehouse og Parasite mens jeg står igjen med det drøyeste rockesjokket etter den beste rockekonserten jeg har sett de siste årene.

Med et bredt glis om munnen og en gyngende båt under mine ben går jeg lykkelig i lugaren for å ta kvelden. På lugaren viser det seg at KISS-kanalen spiller Paul Stanleys solo-dvd fra 2009 One Live Kiss. Jeg kan dermed ikke gå å legge meg likevel. Må se ferdig. Herregud så deilig. Livet er perfekt!

DAG 2:

Dag 2 starter med en beskjed over anlegget om at vi har ankommet øyen Great Stirrup Cay hvor KISS skal holde konsert, men at sjøen er for vill for de små båtene som skal ta oss fra Kruise-skip til land. Derfor skal den akustiske KISS-konserten holdes på dekk i stedet. Like greit tenker jeg, og slår på TV igjen. KISS kanalen viser nå dokumentaren Extreme CloseUp fra 1993. En dokumentar jeg så hver dag mellom 1993 og 1995, og jeg innser nå at jeg kan all dialogen i dokumentaren utenat. Ingenting unaturlig med det, selvsagt…

Jeg stikker i restauranten på dekk og møter min gode venn Frank Novinec. Frank er intet mindre enn en hardcore-legende og har spilt gitar i bandene Ringworm, Terror og Integrity og spiller nå i bandet Hatebreed. Knallhard type med et svært mykt hjerte for KISS. Frank har en kompis som jobber for KISS, og han lirer av seg den ene insider-historien etter den andre. Helt fantastisk, og jeg lærer mye jeg ikke visste om KISS-maskineriet. På godt og vondt…

Vi drar sammen opp på dekk og sikrer oss gode plasser langt fremme til det akustiske showet. Hele båten er nå på dekk for å få med seg KISS sin første konsert på båten. Stemningen er elektrisk. Allerede på andre låt må jeg kjempe for å holde tårene tilbake der jeg står, for det er virkelig helt uvirkelig å stå på en båt i Bahamas og se ditt aller største favorittband bare noen få meter unna.

Jeg skuer bort på Frank, og jeg tror hardcore-legenden også kjemper mot tårene under solbrillene, eller kanskje det bare er ønsketenkning. Selv om set-listen er litt “safere” enn på tidligere Kruise leverer bandet godt. Paul Stanley peker ut fans han husker fra tidligere turer, Gene Simmons blåser Gatorade i stedet for flammer på Firehouse, en liten jente i Peter Criss-sminke får slippe opp på scenen og ta selfies med hvert medlem, og Paul avslutter konserten med å knuse den akustiske gitaren sin. Akustisk rockesjokk.

Etter konserten går jeg litt rundt på båten for å suge inn det hele, og treffer på min trommefavoritt Brian Tichy fra The Dead Daisies som også er gedigen KISS fan. Vi får nerdet litt KISS, Peter Criss og John Bonham.
Nydelig type.

Så er det tilbake til dekk for Kruisets Q&A med KISS. Her sitter bandet på scenen med hver sin mikrofon, og utvalgte fra publikum får stille spørsmål. Som tidligere år er denne seansen svært underholdende og bandet er i toppform. Mange morsomme svar, mye intern humor og erting, og man slipper alle de generiske svarene man får i offentlige intervjuer.

Gene Simmons blir nok en gang bandets hakke-demon og blir ertet på nærmest hvert spørsmål. Eksempelvis når en politimann stiller bandet et spørsmål, spør Eric Singer om betjenten samtidig også kan arrestere Gene for å “imitere bassgitarist”, og når Gene forsøker å promotere sin siste buisiness bok “Me Inc” spør Eric om han ikke mener bass-boken sin “Me Stink”. Det er helt fantastisk å se KISS så løssluppen og avslappet, og det hele verdt Kruiset alene. Etter spørreseansen blir bandet igjen og signerer for fansen. Klasse.

Jeg tar en tur og ser litt av Cheap Trick-vokalist Robin Zanders solokonsert før Frank og jeg stikker for å se legendariske Pat Travers Band. Etter et par forrykende bluesrocklåter fra Pat og gjengen kommer Eric Singer, Tommy Thayer og Paul Stanleys sønn Evan opp og jammer med Pat Travers. Stemningen blir raskt elektrisk, og KISS-medlemmene + KISS-sønn leverer til de grader. I tillegg til ett par hundre tilskuere sitter også Paul Stanley i salen og hører/heier på. Ren KISS Kruise-magi!

Det er forsåvidt grei kostyme-stemning på båten i dag også siden denne dagens tema er “lle deg som din favoritt KISS-låt”… Her er det mye bra. Det er mange Dr.Love, en hel del Psycho Circus-er, men favoritten er nok han som har kledd seg ut i fullt ridderkostyme og er King of the (k)nighttime World. Priceless.

Kvelden avsluttes på konsert med coverbandet PRISS som leverer KISS med en feminin touch (les: hakket mer feminint en Paul). Mot slutten av konserten stormes scenen av de yngste KISS-fansene på båten som stiller fullt sminket med egne lekegitarer og kan alle KISS-bevegelser og tekster på rams. Jeg går å legger meg. Vel vitende om at KISS arven er sikret.

DAG 3:

Dag 3 begynner rolig. Vi har lagt til kai i Nassau og jeg starter dagen med litt KISS-tv før det bærer avgårde til frokostbuffeten. KISS-kanalen viser KISS sin avskjedskonsert fra 2000 The Last Kiss. Avskjed og avskjed fru blomsterbed.

Etter frokost fra den rikholdige og inkludert-i-prisen-buffeten tar jeg turen til land for å sjekke ut Nassau. Frank bor i Florida, og tar titt og ofte cruise derfra. Han har dermed vært i havn her flere ganger, så de tar taxi til andre siden av øyen til en privat strand for å slippe unna KISS kjas og mas. Nassau er litt som å være i syden egentlig, så jeg ser meg fornøyd etter en kort runde på øyen. De har både Starbucks og Hard Rock Cafe, og pussig nok er det hit de fleste Kiss Kruiserne drar. Jeg drar tilbake til båten for å forberede meg til kveldens innendørskonsert med KISS.

Som tidligere år kjører KISS to innendørskonserter i en sal som tar rett over 1000 personer slik at ene halvdparten av båtens gjester får konsert ene dagen og resten dagen etter. Jeg skal se de i dag, og stemningen på båten i forkant er mildt sagt ellevill. Det hviskes og tiskes i korridorer om hvilke låter de skal gjøre, og det undres om de skal stille i dress i stedet for deres faste kostymer. Kruiset er som en festival på båt, så det er hele tiden ting som skjer og overlapper hverandre. Jeg rekker dermed akkurat å se litt av mitt nye favorittband The Dead Daisies på dekk før jeg må løpe ned til innendørsteateret og finne plassen min. Win/win.

Navnet på årets Kruise er Dressed To Kill etter KISS sin tredje studioplate fra 1975 der bandet er avbildet i dress på coveret. Bandet stiller derfor også, som undret på, i dress på scenen. Og de ser superbra ut. Utrolig moro å se herrene i dønn classy stil selv om dressene nok er noe større i volum enn midt på 70-tallet.

Akkurat i det man har tenkt akkurat det blåser de i gang med Creatures Of The Night som er en av mine live-favorittlåter, og det låter helt fantastisk! Bandet er i støtet og det koker i den lille konsertsalen. Nok en gang må jeg knipe meg i armen, dette er fortsatt for vilt for en herre fra Bergen.

Kiss serverer en forholdsvis trygg set-liste denne kvelden også. De største frekkasene mangler, men da vi får servert The Oath fra The Elder-platen kommer gåsehuden og tårene i øyekroken igjen. Fy søren altså. KISS i dress, på en båt, gjør The Elder låt!

Jeg burde gått for å legge meg etter dette, men velger å sjekke ut det engelske retro-rockbandet Purson som spiller sent på en av de mindre scenene. Lett den kuleste bandbookingen på årets Kruise. Det er det flere som har bestemt seg for også. Eric Singer og Tommy Thayer har akkurat fått vasket av seg sminken, og stiller som fans i salen sammen med KISS-manager og skurke-legende Doc McGhee.

Purson på sin side er så vannvittig stilige at jeg glemmer alt som heter KISS i sivil og blir totalt trollbundet av bandet og deres fantastiske frontkvinne Rosalie Cunningham. Plutselig hopper Paul Stanleys hippie-sønn opp på scenen igjen (se for deg en ung Bob Dylan i kjortel) og blir med på en hyllest til nylig avdøde Jack Bruce fra Cream. Purson gjør Creams Sunshine Of Your Love med Paul Stanleys sønn på gitar og halve KISS som storfans i salen.

Kun på Kiss Kruise, kun på Kiss Kruise.

DAG 4:

Siste dag på Kruiset er tettpakket, så jeg står opp tidlig for å få med meg alt. Først ut er plekterkast-konkurranse. Her har KISS-kruisers fått kvalifisere seg med å kaste gitarplekter på blink, og et lite knippe møtes i semifinaler der vinneren får møte Gene Simmons i finalen. Det er utrolig nok veldig underholdende, med en Gene i storform som må se seg godt slått av en ung gutt foran et fullsatt teater. Genes kone Shannon Tweed er også med sammen med deres datter Sophie. Etter konkurransen blir Gene igjen på scenen og signerer, mens Shannon og Sophie øver seg på å kaste ekslusive KISS plakter til fansen. Gavmildt.

Like etter er det tid for Paul Stanley-action i samme lokale. Paul har nettopp gitt ut sin (knallgode) biografi, og inviterer til et slags bokbad i teateret. Nok en gang er det stappfullt, men for første gang på båten er publikum helt stille. Paul blir intervjuet på scenen, og tar også imot spørsmål fra salen. Det hele blir en helt fantastisk seanse.
Paul er i godt humør og svarer på alt av spørsmål og kommer med gode og reflekterte svar, nok en gang fritt fra all bullshit han vanligvis kommer med i offentlig presse. Den drøye timen blir et av de fineste øyeblikkene på turen, og nok ett verdt-hele-Kruiset-alene øyeblikk. Mye latter, mye følelser og ekstra sterkt at hele Pauls familie er i salen.

Jeg tar en tur oppom buffeten og finner Paul Stanleys egen rosenkåloppskrift (!) tatt rett ut fra biografien hans. Paul Stanley er jo habil kokk også, må vite. Total sanse-opplevelse der altså.

Etter å ha intatt Pauls meget spesielle favorittrett bærer det ned i teateret igjen for å overvære Q&A med KISS sin legendemanager Doc McGhee. Doc har vært manager for en rekke store band (Mötley Crüe og Bon Jovi) og deler velvillig av anekdoter og røverhistorier samt info om KISS-planer og om hvordan de jobber. Det hele er superinteressant og underholdende, og jeg får føleslen av å være på verdens beste seminar. Den stora narkosmuglingssaken fra gamle dager ble ikke nevnt…

Videre rekker jeg å se nok en vidunderlig Purson konsert på dekk med en ivrig Evan Stanley på første rad. Nuvel.
Så er det min tur å ta bilde med KISS, Det er alltid like spennede og alltid like hektisk. Man står i kø i en ti minutters tid, så rushes man inn i et avlukke der man stiller seg opp med bandet og får ett forsøk på å se ok ut før man blir rushet ut igjen.

Rett før det blir min tur får jeg et bredt smil og en solid high-five av KISS sin sikkerhetsvakt som berømmer meg for t-skjorte valg. “Wu-Tang Clan on a KISS Kruise??!! That´s awesome!! Go in and do your thing bro”, sier han. Og sender meg inn til bandet.

Eric singer smiler, jeg får takket for fjorårets fantastiske opplevelse. Eric insisterer fremdeles på at gleden hans var størst, og gir meg en high-five etterfulgt av fistbumps fra hele bandet.

HERREGUD – FISTBUMPS AV KISS!!

Dette blir jeg ALDRI vant til.

Bildet blir tatt, jeg sier takk takk igjen og smyger meg ut.

Legender.

Deretter går turen ned i atriumet for å se dagens innendørskonsert med KISS på storskjerm. De 1000 som ikke fikk sett KISS i levende live i går får se konserten på storskjerm i dag. Det høres kanskje rart ut, men det er likefullt helt magisk å se KISS på storskjerm. Vel vitende om at konserten skjer samtidig rett borti gangen på samme skip. Det dresskledde bandet leverer nok en gang, og har lekt seg litt med set-listen.

Vi får servert en hel del perler vi ikke fikk dagen før, og stemningen er elektrisk både i konsertsal og foran storskjermen. Det koker også greit over for alle når Paul gir oss enda en teaser fra The Elder. Noen strofer fra Just A Boy. Magiske sekunder. Mer skal ikke til. Når konserten avsluttes med Rock & Roll All Nite og konfetti sprutes utover både konsertsal og storskjerm-atrium er kvelden komplett.

Jeg burde (igjen) gått for å legge meg eller drevet med pakking til neste morgens avreise, men får med meg Kruisets siste konsert med mitt nye favorittband The Dead Daisies som nok en gang (nesten) river ned skipet. Gullband!!

DAG 5:

Dag 5 dreier seg egenlig bare om å sjekke ut fra skipet og kjenne på den tunge følelsen at det er et helt år til neste gang, men pussig nok fikk jeg ett par bonusopplevelser på veien videre.

Ferdig utsjekket, med klump i halsen og godt på plass på Miami flyplass for å rekke flyet mitt videre til noen dager i Los Angeles treffer jeg på noen kjente typer. I flyplassbaren sitter nemlig hele crewet til KISS, og jeg havner i grei nerdeprat med Eric Singers faste trommetekniker Paul Bassett og Paul Stanleys gitartekniker Fran Steuber.

Når de hører at jeg er fra Norge røper de først at KISS kommer på besøk til neste år og at Eric var svært begeistret for og hadde fortalt de om en norsk trommeslager han likte supergodt på fjorårets Kruise. Jeg rødmer lett og forteller dem historien fra i fjor som de også etterhvert husker godt.

Ikke bare er det artig at Eric hadde fortalt om meg, men etter den oppklaringen blir guttene svært løse i snippen og deler mye morsom info fra KISS-kulissene og hvordan det er å jobbe med og for verdens beste orkester. Jeg bestemmer meg for å ta en liten time på flyplassens buisness-lounge før avreise til L.A., og der treffer jeg på Gene Simmons kone Shannon Tweed. Jeg hilser høflig på, og får en fin samtale med the first lady of KISS på tampen av reisen. En utrolig classy og topp dame, og en perfekt slutt på årets KISS Kruise.

Herregud for en reise.

Jeg blir aldri lei, og det er nå under ett år til neste tur….

Tarjei.

Vår eminemte lytter Gaute Tangen er en bereist herre. To ganger har han levert rapport til oss fra Metallicas Orion-festival, men i år reiste han på cruise med Motörhead og venner!

Motörheads Motörboat 22-26. sep’15

Metallica arrangerte ikke Orion-festival i år så da Motörhead arrangerte cruise var det et perfekt alternativ. Årets line up: Motörhead, Anthrax, Metal Allegiance, Testament, Down, Zack Wylde, Kill Devil Hill, Wilson, Danko Jones, Fireball Ministry, High on Fire, Jim Breuer, Daybreak Embrace, Andy Wood og Cilver. Båt: Carnival Extacy fra Miami til Cozumel og tilbake til Miami.

Dag 1:

Innsjekk og ombordstigning gikk smertefritt, og etter en tur for å sjekke ut lugaren var det på tide å få seg litt mat. I buffet-baren så vi Motörheads trommis Mikkey Dee som tok seg god tid til å slå av en prat med fansen. Mikkey Dee var den vi oftest så vandrende rundt omkring på båten, men jeg vil skryte av alle bandmedlemmene som ofte var å se og som tok seg tid til å posere for bilder og til å slå av en kort prat. Samtidig vil jeg også skryte av fansen som behandlet bandene med respekt og lot være å klenge. Dette bidro nok til at bandene ikke gjemte seg på lugarene sine. Lemmy var forståelig nok, med tanke på hans helse, ikke så tilgjengelig. I løpet av cruiset var det satt opp tider slik at alle kunne få tatt bilde sammen med hvert enkelt band. Man måtte stå litt i kø og være minst to fans per bilde (4 for Motörhead) men alle fikk muligheten.

Klokken 18:30 braket konstertene løs. Jeg synes det var meget passende at det første bandet på mitt første cruise også var det første bandet jeg noen gang så live, nemlig Testament. Jeg så dem i 1987 som oppvarming for Anthrax som heldigvis også var med på båten. Testament leverte et gnistrende show, og høydepunktene for min del var Diciples of the Watch, Into the Pit og Rise Up. Jeg anbefaler alle som liker thrash å sjekke ut Testaments nyeste album Dark Roots of Earth.

Jeg rakk også å få med meg slutten av Kill Devil Hill. Deres siste sang War Machine var meget bra. Jeg kan ikke huske at Pyro har spilt mye av disse men det frister å sjekke de ut på Spotify. For øvrig var sangeren Dewey Bragg ofte å se blant publikum på de andre konsertene. Ekte fan!

Jeg har ikke sett Anthrax siden de varmet opp på Iron Maidens Bring Your Daughter-turné og gledet meg veldig til å se bandet live igjen etter at de ga ut fantastiske Worship Music i 2011. Anthrax leverte et utrolig bra sett i mine øyne. Høydepunkter på rekke og rad i Caught in a Mosh, Among the Living, In the End og State of Euphoria. Humor-sangen I’m the Man funket også bra.

Jeg fikk også med meg litt stand up, men det var tøft for komikeren da vi bare var 20 mennesker i salen.

(JOey Belladonna, Anthrax)

Dag 2:

Vi skulle egentlig vært i land på Key West, men det utgikk på grunn av dårlig vær. Down sparket i gang konsertene rett etter lunsj, etterfulgt av mageplask-konkurranse i bassenget som ble dømt av Chris Broderick og David Ellefson fra Megadeth. Kill Devil Hill hadde sin andre og siste konsert på båten, men jeg droppet den til fordel for å se Scott Ians show Speaking Words. Dette var stand-up for metalfans! Han har flere gode historier å dele. Ikke minst om hans første møte med Lemmy.

Første meet and greet stod for tur med bandene Testament, Anthrax, High on Fire og komiker Jim Breuer. Dette var mer en fotosession der man måtte stille opp, smile, høre et knips, og så høre ropet på neste… Det var knapt tid til å ta bandene i hånden. Konklusjon er at selve hilsingen bør man ta når en treffer medlemmene ett eller annet sted på båten underveis.

Zakk Wylde var nå på dekkscenen og spilte uten resten av Black Label Society. Det vil si at kun gitar og keyboards ble brukt. Jeg synes det ble alt for lite trøkk, og gikk heller for å spise. Mens dette pågikk kunne man også spille Beers and Bingo med Wilson som verter eller se Daybreak Embrace.

Jeg har lenge ønsket å se Danko Jones, og nå fikk jeg endelig sjansen. Han gikk på Deckstage klokken 20, noe som viste seg å være en av de verst tenkelige tidene fordi Motörhead skulle spille på scenen Blue Sapphire Theater inne i båten kl 20:30 (dørene åpnes kl 19:30). Vi var vel max 50 stykker som prioriterte å få med oss konserten, men Danko lot ikke det beskjedne antallet dempe hans entusiasme på scenen. For en opplevelse! Helt topp og den beste konsert-opplevelsen min hittil i år. Høydepunkt i Full of Regret og Invisible. Da settet var ferdig tok han samtlige av oss på første rekke i hånden og takket for at vi var der til han var ferdig.

Da var det å løpe ned for å få med seg Motörhead. Settet var kort, men fylt med klassikere. Den eneste låten fra den nye plata var Lost Woman Blues, og Mikkey Dee leverte en av tidenes trommesoloer. Si hva du vil om trommesoloer, men på dette nivået er det vel verdt å få med seg.

Siste på agendaen denne kvelden var Metal Allegiance. Jeg er meget glad i Megadeth og var litt skuffet da de måtte bryte på grunn av at Dave Mustaine skulle opereres. Jeg har hatt gleden av å se Megadeth før, men noe sånt som Metal Allegiance har jeg aldri opplevd. Trommene hamres på av Charlie Benante (Anthrax), Mike Portnoy (alle band i hele verden) og John Tempesta (The Cult), bassene trakteres av Frank Bello (Anthrax), David Ellefson (Megadeth) og Rex Brown (Kill Devil Hill), gitarene spilles av Chris Broderik (Megadeth), Scott Ian (Anthrax), Charlie Benante (Anthrax, ja han kan litt gitar også), Jon Donais (Shadows Fall, omdøpt på cruiset til «The man from lead guitar» av Phil Anselmo), Mark Zavon (Kill Devil Hill), Alex Skolnick (Testament) og vokalen utføres av Phillip Anselmo, Joey Belladonna (Anthrax), Chuck Billy (Testament) og Frank Bello (de Anthrax-gutta er overalt…). Metal Allegiance var en storartet opplevelse. Jeg fører opp set-listene deres nederst her til nytelse for folket.

(Ellefson, Brown og Bello i Metal Allegiance)

Joey Belladonna er i storform om dagen, og Dio- og Led Zepplin-låtene sitter som et skudd. Jeg tror Dio ville vært beæret av fremførelsen hans. Frank Bello sang et par Kiss-låter og det rimelig bra vil jeg si. Med Rex og Phil på båten så var det jo en del av oss som håpet på noen Pantera-låter og det fikk vi. Hele fem faktisk. Fem fantastiske. Ikke minst når så og si hele Metal Allegiance kommer på scenen og gjør Fucking Hostile med Phil og Chuck Billy på vokal. Vi går til sengs meget fornøyde og ser frem til resten av cruiset.

Dag 3

Dagen begynner med spørsmål og svar til artistene, og det viser seg at oppmøtet er skuffende da Metal Allegiance fortsatte å jamme utover natten i et privat opplegg for artistene. Kun Frank Bello og David Ellefson stiller. Komiker Jim Breuer står for spørsmålene, og når regnet kommer virker han meget takknemmelig for å kunne avslutte sesjonen tidlig. Det er da tid for en pause fra båten og vi går i land in Cozumel.

Etter å ha fått en innføring i Mayafolkets historie og en titt på ruinene i Tullum er det tilbake på båten for litt komedie med Jim Breuer. Han kjører mer eller mindre det samme showet som på Orion-festivalen i 2012, og i mine øyne og ører blir det derfor litt kjedelig. Det er vel på tide med litt nytt matriale nå?

Down spiller sin andre og siste konsert på cruiset, og leverer minst like bra som på første sett. Danko Jones blir invitert opp på scenen og får spille gitar på siste låten Bury Me In Smoke. Takk til Down for å promotere Danko Jones. Han fortjener det. Til alle dere som ikke har sjekket ut Danko Jones, se å gjør det NÅ!

Kvelden byr også på karaoke der man får muligheten til å stå på scenen og synge sine favoritter backet av Andy Wood og band.

(The Dankmeister)

Dag 4:

Jeg tar en rolig morgen før jeg stiller meg i kø for å ta bilder med selveste Motörhead. En på vår gruppe er tydelig helt frelst på Lemmy, og kaster seg om halsen hans, klemmer og takker Lemmy for alt godt i livet sitt. Lemmy snur seg og sier kaldt og rolig “it’s not a religious experience”. Det var ikke lett å holde masken da, skal jeg innrømme.

Tilbud utover konserter denne dagen var: Rock ‘n’ Roll Yoga til musik fra Led Zeppelin, bok-signering av David Ellefson, drunk spelling bee og game of foams (slossing på en stokk over bassenget med våpen og skjold laget av skumgummi).

Resten av dagen og utover natten ble det konserter. Testament, Anthrax, Danko Jones, Motörhead og til slutt toppet Metal Allegiance hele greia med sin siste konsert.

Jeg husker godt Pyro-podkasten der Asbjørn og Totto diskuterte konsertcruisekonseptet, og min konklusjon er at har du muligheten er det absolutt å anbefale. Hvertfall hvis båten er på denne størrelsen (2000 passasjerer). En unik mulighet til å møte dine idoler, og å se de i meget intime konsertlokaler uten barrikader. Pre-booking for neste års Motörboat-cruise er tilgjengelig på motorheadcruise.com.

Mortörheads Motörboat har fått mye presse-omtale på forskjellige metalsider rundt omkring. Til og med Rolling Stone har publisert bilder fra cruiset, så trenger du mer info så er det bare å google. Leste du helt hit så takk for oppmerksomheten. Her er som lovet setlistene til Metal Allegiance.

Set 1: (Vocal)
War Pigs (Billy)
Ides of March (Instrumental)
Wrathchild (Billy)
Killers (Billy)
Got To Choose (Bello)
Heartbreaker (Belladonna)
Livin’ Lovin’ (Belladonna)
Wheel in the Sky (Belladonna)
Man On the Silver Mountain (Belladonna)
Neon Nights (Belladonna)
Heaven & Hell (Belladonna)
Strength Beyond Strength (Anselmo)
New Level (Anselmo)
Mouth for War (Anselmo)
Five Minutes Alone (Anselmo)
Primal Concrete Sledge (Anselmo)
Fucking Hostile (Anselmo/Billy)

Set 2
Ides of March
Wrathchild (Billy)
Killers (Billy)
War Pigs (Billy)
God of Thunder (Billy)
Got To Choose (Bello)
Parasite (Bello)
Four Horsemen Intro
Running With the Fucking Devil (Belladonna)
Heartbreaker (Belladonna)
Livin Lovin (Belladonna)
Tom Sawyer (Belladonna)
Green Manalishi (Belladonna)
Highway to Hell (Belladonna)
Jail Break (Belladonna, med Phil Campbell på gitar og Mikkey Dee på trommer)
Man On the Silver Mountain (Belladonna)
Neon Knights (Belladonna)
Heaven & Hell (Belladonna)
New Level (Anselmo)
Mouth for War (Anselmo)
Fime Minutes Alone (Anselmo)
God Damn Electric (Anselmo)
Fucking Hostile (Anselmo/Billy)

For flere detaljer www.metalallegiance.com/gallery

Angerman fra Rogaland spilte på Bloodstock i England i helgen sammen med mange av metalens store. Et lite reisebrev dumpet ned i den digitale postkassen vår, og viderebringes selvsagt.

Heisann. Et lite reisebrev fra Bloodstock Open Air leveres. Etter å ha sjekket inn på det flotte hotellet ute i landlige Burton On Trent (eller Burton Omtrent som det ble ettersom ølen ble fortært…) hoppet vi i taxi og ble kjørt et kvarters tid til festivalområdet. Der ble vi godt mottatt og bandet inkludert damen fikk seg alle V.I.P.-pass med tilgang til et område som var kjempebra med barer og rolige plasser samt presseteltet med alle de store metal-magasinene og lignende.

Vi spilte nest sist på New Blood Stagesom var en flott scene i et stort telt. Gigen gikk veldig bra, tight som bare det, men det var dessverre langt fra fullt siden Hatebreed startet likt med oss på hovedscenen like ved… De som var der virket dog kjempefornøyd, og vi fikk god backing av våre venner Daniel i Zerozonic og Blood Red Throne. Takk gutter!

Alt i alt en kjempeopplevelse hvor vi fikk promotert skiva vår til masse presse og ikke minst fikk vi mingle med de store gutta. Her var det ingen forskjell på hvor stort band du spilte i. Alle hadde full tilgang til vip-en der de store gutta hang, så det ble en del drinker der kan du si.. Jeg for min egen del fikk endelig sett mitt favorittband Crowbar live, og ikke minst møtt min store gitar-inspirasjon Kirk Windstein. Fikk hilst og pratet litt og tatt bilde (yeeeah;), og ikke minst levert skiva vår til både han og Vinnie Paul!

Tom, Angerman.

Sjekk Angerman via Facebook om du har lyst.

Ivar Peersen topper hele greien med sitt tredje og siste reisebrev fra USA-turen. Virkelig klasse. Ordet er Ivars.

Finnes det bedre måter å starte dagen på enn å rulle inn i til Chicago? Dette er virkelig en favoritt blant mange amerikanske perler (ikke så harry å være begeistret for USA nå, når de har Barack og vi har Siv, tenker jeg). I dag skulle det bli en velkomst som overgikk alle våre tidligere besøk. En av Chicagos mest populære og berømte kulinariske etablissement er Kuma’s Burgers. Konseptet er brutalt enkelt; de har burgere – alle oppkalt etter metal-band. Hva med en Judas Priest-burger (fruktig? læraktig?)? Eller om du er vegetarianer kan du prøve en Neurosis-burger. I de ekstremt røykfylte lokalene (de leker ikke steking, disse gutta) mures det konstant ut maksimalt med metal. Fra Grindcore til klassisk 80-talls-jodling spilt inn i litt for stramme bukser. Temmelig artig å se et stappfullt lokale med alt fra godt voksne lunch-venninner, via politifolk, til oss. Er burgeren god nok er det ingen som lar seg plage av at Napalm Death og annen vidunderlig ulyd blastes fra høyttalerne. Kompromissløst! Ikke rart de har en spektakulær kø for å få bord helt fra starten av dagen.

I dag, i forbindelse med vår konsert på House of Blues, hadde vi fått æren av å gi navnet til dagens spesialburger, «The Veilburner» Enslaved-burgeren. Vi var invitert til å teste den, og (de fleste, i alle fall crewet, meg selv og barte-Grutle) stilte yr av begeistring og nysgjerrighet (mens enkelte sarte artistsjeler syntes 12 på dagen var for tidlig for burger, noen var redd for å få vondt i magen, snakk om hardcore Viking-band!). Nå mannet alle seg til slutt opp til å være høflig nok til å prøve, og det var vel ingen som angret til slutt. Selve burgeren var klasse A+; saftig, mør og likevel fin og spretten i konsistensen. Deretter fulgte et lag av lønnesirups- og rosmarin-marinert strimlet flankstek (også kjent som «slagside», en lite brukt del av dyret i Norge – amerikanerne kaller det «skirt steak»), marinert i Stout-øl fra Left Hand-bryggeriet, og en helt utrolig aoli med lønnesirup og bacon. Før hele symfonien ble toppet med «fries-ifiserte» og krydrete løkstrimler skvist mellom to kringle-brød («pretzel-buns», søk opp oppskrift via google og prøv – burgeren blir aldri den samme!).

(The Veilburner, foto: Bekkis)

Det kan virke noe materialistisk, men der og da (og fortsatt gjennom de sensoriske minnene) ga «Veilburner»en meg en intens lykkefølelse. Dette er lett den beste burgeren jeg noen sinne har smakt. En artig digresjon er at vi ikke har noe bilde av annonseringen av burgeren som «Dagens Burger» på den digre tavlen i restauranten. Det viste seg at den hadde stått der. I to sekund. Før første kunde inn døren gjorde oppmerksom på at Black History Month nettopp var startet. Det tok seg kanskje ikke helt ut med «Today’s special: ENSLAVED» når hele nasjonene er opptatt av slaveriets historie. Vi tar den. Det finnes viktigere ting i verden enn navnet sitt på tavlen på verdens beste burger-restaurant. Få ting, riktignok, men de finnes.

Hvor enn ironisk det kan virke ble gildet fulgt opp med en tur på et lokalt treningsstudio. Det besøket ble igjen fulgt opp med lydsjekk og besøk av venner backstage. Vi er heldige med vennene, og det ble både sigarer og en helt grusom lokalprodusert bitter-schnapps de mente bare nordmenn var sprø nok til å like. Bekkis og et par av svenskene i Amon Amarth-crewet var vel de som ikke tok sterk avstand fra den galskapen. Ja, og så ble det konsert. Det er fortsatt en konsert-turné dette her, selv om denne bloggen ikke alltid gir inntrykk av det. Stilige blogger fra band som egentlig er mye bedre enn headliner og generelt er ekstremt undervurderte og ekte skulle være lett å google frem for de som mener det blir for lite fokus på backstage og scene. Konserten ble særdeles bra, som konserter alltid blir i Chicago. Lykke. Grutle klinket til med skrøner og et aldri så lite stand-up show, og publikum likte det de så og hørte. Oppdrag fullført.

Om Chicago var kaldt, så var vi nå kommet til turens desidert kaldeste dag; Minneapolis (Minnesota) og Mill City Nights-klubben. Her var vi også på forrige headliner-runde, og visste at vi hadde en bra dag foran oss. Etter å ha testet utvalget rundt klubben var det tydelig at Loon Bar var stedet for oss. Alternativet var en kjempedårlig bar med kjip mat og et sted som heter Sneaky Pete’s, som ligger vegg i vegg med Dreamgirls (regner med Sneaky Pete er over og sniker hos drømmejentene fra tid til annen). De to sistnevnte har blitt hoppet over utelukkende på navnene – ingen av de tilsier at kjøkkenet har noen spesiell plass i driften. Loon Bar er bunnsolid diner-kost, og opp til flere av de som jobber der hevder å ha norske aner. Etter det jeg kunne observere i løpet av dagen lo de høyt og mye, og drakk relativt kjapt og mye når de gikk av skift, så slett ikke usannsynlig at de er norske, nei.

Maten er grei, men ikke særlig mer, noe de selv bemerket, og mente det hadde med nevnte norskhet å gjøre («it’s not supposed to taste too much around here, we think it’s a Norwegian thing»). Når jeg senere på dagen la turen innom er det mulig jeg kan ha satt i gang et lite gastronomisk familiedrama. Servitøren fra frokost-burritoen kom på å spørre om lutefisk virkelig var like begredelig i Norge. Over en relativt mandig porsjon Buffalo Wings og en kylling-BLT måtte jeg først høre om hva slags tilbehør de brukte. Tilbehør? Nei, det var kun lutet fisk på bordet og ei potet hver. Sånn skulle det gjøres. Jeg fortalte at forfedrene her muligens hadde dunket knollen i rekken på overfarten, for poenget med lutefisken er jo tilbehøret. Øynene ble store, lengtende og samtidig litt håpefulle der jeg la ut om bacon, ertestuing, sennep, løk og alt mulig som går an å løfte luteopplevelsen med. Det hersket sterkt tvil om det lot seg gjøre å tulle med tradisjonene, men et forsøk var det verdt. Håper det hele ender i jubel.

Noe som i alle fall forårsaket jubel var besøk fra både Surly Breweries og 3 Floyds, som for anledningen hadde lansering av en spesiell øl til bandene og publikum: Asator Viking IPA, kun til salgs på denne konserten. Mektig! Konserten ble som sist meget bra (kanskje på grunn av all norskheten rundt her), og etterpå ble vi plukket opp av gutta fra Hammerheart Breweries (jepp, 3 bryggerier på en dag, ikke verst). Austin driver bryggeriet hvor han også har installert bar. Her ble det pizza, innomhus-bryggete smaksprøver det vi maktet og orket, og full (sic) guidet tur rundt i selve bryggeriet. Austin har gått i lære hos Haandbryggeriet i Drammen, og varene hans var helt prima. Et tegn på at fyren muligens hadde vært innom Norge var første øl på menyen med det velklingende navnet «Badetiss»; en lys og sommerlig American Blonde Ale. Heldigvis/dessverre tar alle gode ting slutt, og det ble tilbake på bussen og reisen gikk videre. Takk Austin, Bekah, Nathaniel og alle kompisene deres som var der!

(Hammerheart Breweries, foto: Ivar)

Etter all denne spenningen falt det seg kanskje naturlig å ta turen innom Lawrence, Kansas. Her var det rett og slett ingenting. Snø, kjipe bygninger og endeløse gater som ikke endte opp i noe som helst. Etter en tre timers gåtur mener jeg å ha belegg for siste påstand. Men et stykk vanvittig bra pizzaria hadde de. Tynnbunnet italiano-style med parma-skinke, sopp og trøffelolje var akkurat det doktoren ville anbefalt, og en utsolgt konsert ble nok en triumf for oss landsens gutter. Neste dag var fridag et eller annet sted på veien; nærmere bestemt Hays, Kansas. Hele dagen gikk med til trening, svømming, badstu og innspilling av disse Tall Ships Race-greiene jeg har nevnt tidligere. Og en ikke altfor spennende Hawaii-pizza fra Papa Johns (en av de mindre ille pizzakjedene her borte). Nok om den mandagen.

(innspilling av Tall Ships-“greier”, foto: Omeed)

Så var det Denver, og litt mer spennende tider. Først en skikkelig kopp kaffe på Common Ground rundt hjørnet fra klubben. Det kan jo virke litt underlig med all denne spankuleringen etter (og skrytingen av) god kaffe, men vi er jo bortskjemte med utrolig god hjemme-brygget traktekaffe i Norge. Den «vanlige» kaffen i USA på klubbene og på kafe/pub/low-brow restauranter er jo aldeles elendig. Som Cola uten sukker, kullsyre og tilsetningsstoffer. Sort vann hvis du er heldig, gjennomsiktig brunt vann stort sett ellers. Om en ser etter i øvre venstre hjørne på bildet fra stedet, vil du også se på den ansatte at kaffen ikke bare var god på smak, men også rik på oppkvikkende koffein.

(kaffe i Denver, foto: Vikky)

Men hele dagen var bare en oppladning til en av turens høydepunkt; besøk på Fire on The Mountain. De som leste reisebrev fra forrige USA-turne husker kanskje dette stedet fra Portland, Oregon (jada, smigrer meg selv nå, men det er jo teoretisk mulig at noen er så interessert). Mens jeg med tårer i øynene og turnélisten i hendene denne gangen kunne konstatere at denne turen ikke inkluderte Portland oppdaget jeg plutselig at geniene hadde åpnet sin første utenbys avdeling i Denver, og der skulle vi! Dagen var kommet, lydsjekk unnagjort, bare å hive seg i taxien og komme seg avgårde. Stedet var en temmelig nøyaktig replika av originalen. I god Pavlov-stil fikk jeg vann i munnen i det jeg åpnet døren. Menyen var den samme også, så det ble et knapt dusin vinger av typen Jéfe («sjef»). De aller sterkeste på menyen. Jeg skal innrømme at jeg var litt redd der jeg satt og ventet. Denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. De kom, smakte fantastisk, selvsagt side om side med lokal IPA-øl (sterke kyllingvinger og mikro-brygget IPA må jo være tidenes kombo), og jeg holdt på å stryke med som sist. Duck-lipsene mine brant og svetten rant.

(Fire on the mountain fire in the Peersen, foto: Omeed)

Når servitør-Johnny kom med bryggpåfyll spurte han hva dealen var med passet i beltet. Jeg måtte jo innrømme at jeg var verdensberømt og spilte i kveld, nærmere bestemt i Enslaved. Jaha, sa han og tuslet tilbake. Og kom fykende tilbake som skutt ut av en sirkuskanon et par minutter senere. Kokken var blodfan, og lurte på om han kunne få lage en ekstra haug med vinger til å ta med tilbake på klubben. Ja, det måtte da være greit. Det er alltid kjekt å treffe folk som liker musikken sin, men dette var jo helt hinsides til match. Neste servitør som passerte bordet kunne gjøre oppmerksom på kokken nå også hadde satt på musikken min. Og jo, nå la jeg også merke til at liflig indie-taffel var byttet ut med vestlandsk hyl-og-skrik-metal av typen Enslaved. Når take-awayen var klar fikk vi hilst på kokken Mac, som mildt sagt var like begeistret som meg. Og selvsagt skulle han på konserten. Og for en konsert det ble; steinbra! Etter konserten ble det testing av Jéfe-vinger for de som orket det, med svettende panner og tommelen opp som resultat fra de fleste (også må jo enkelte svette, bli rød i trynet og kommentere at det ikke er sterkt i det hele tatt – sånn er jo bare noen menn skapt). Det er bare å glede seg til neste tur til Portland og/eller Denver!

(Ivar og metal-kokken, foto: Omeed)

Salt Lake City forbinder jeg med to ting; OL og mormonere. Nå står ikke noen av temaene mitt hjerte nært, men mormonerne er i alle fall interessante i kraft av å være aldeles og fullstendig spik spenna gærne. Ok, ikke så gærne som scientologene, men ikke langt unna. Slektsforskning for å «bakover-frelse» døde folk og et nært, varmt samarbeid med mafiaen i Las Vegas i etterkrigstiden er spennende stikkord. Nå har vel Russland, Gerhard Heiberg og IOC for så vidt gjort en innsats for å gjøre OL mer spennende for oss med sans for det bisarre og mørke, det skal sies. OL er på vei opp.

Uansett, vegg i vegg med venuen (et høl av et sted, for øvrig – et digert, sort høl) lå det selvsagt en misjonær-utstyrs-butikk. Her kunne man få kjøpt slips, vannposer til å ha inntil kroppen inni dressen med diskré sugerør (man blir jo tørst av å tråkke rundt og plage folk, for eksempel i Bergen), behagelige sko (brostein tar på) og gøyale Spiderman-lange underbukser for de som misjonerer i kaldere strøk. Saklig. Den tredje tingen jeg etter dette skulle komme til å forbinde med Salt Lake City var noe mer positivt ladet; fantastisk Thai-mat. Nå har jeg nevnt til, og forbi, det kjedsommelige, hvor bra Thai-mat er her borte, men maten på Tea Rose Diner i bydelen Murray var virkelig noe for seg selv. Lunch med ferske scampi-vårruller, og kokosmelk- og chilisuppe var ikke bare noe av den beste Thai-maten jeg har smakt, men også så enormt omfangsrikt porsjonsmessig at middagen ble sikret ved hjelp av en doggy-bag.

Etter Amon Amarths lydsjekk var unnagjort fikk vi med tre av gutta; vokal-Johan, gitar-Johan og bass-Ted, til å legge vokal på skute-visa vår. Det ble virkelig prikken over (shant-)i’en. Et kvarter seinere, i halvfem-tida, sto Bekkis opp (etter å ha purket seg gjennom seks vers og 8 refreng omhandlende Håkon Jarl og gutta) og vi lydsjekket. Lyden var for så vidt grei, men det forberedte oss ikke på hva som skulle skje under selve konserten. Da gikk like godt strømmen en par-tre ganger. Alltid like gøy, men i sånne settinger lønner det seg å være ukjent med konsepter som syting, stjernenykker og overfølsomhet (kall oss gjerne et utypisk norsk metalband i utlandet, høhø), og vi benyttet anledningen til å spisse show-ferdighetene våre. Bekkis dro i gang trommesoli (ja, flere), Grutle trasket rundt og fikk hilste på store deler av de tusen oppmøtte, mens jeg fikk lansert teorien om at mormonere sto bak, og oppfordret folk til å lage en god konspirasjonsvideo om temaet for opplasting på Youtube (jeg har ikke sett noe enda, men det kan jo være en del av konspirasjonen).

(Skute-vokal, foto: Ice Dale)

Det hele endte med en solid seier i vår favør; publikum og de andre bandene syntes dette var en interessant og ny måte å takle strømbrudd på. Klubben prøvde seg med at vi hadde «plugget i for mange ting» (hehe), men måtte til slutt innrømme av de hadde lagt et solid strutseegg, og ga om ikke annet avkall på merch-kommisjonen for kvelden (som i utgangspunktet er en vederstyggelighet, men det får bli en annen diskusjon).

Det er viktig å følge opp frampek fra tidligere blogger. Et av spørsmålene fra forrige runde var «har Bekkis blitt normal?», eller noe i den duren. Jeg får av og til kritikk (tildekket eller direkte) for å være belærende, så jeg lar her leseren bedømme selv gjennom en liten post-Salt Lake City-anekdote. Dere husker super-vingene kokken Sam sendte med bussen i Denver? Når noe er så blodig sterkt krydret holder det seg greit et par dager ekstra i kjøleskapet (nå er jeg belærende igjen). De fleste hadde som sagt testet disse, og nå hadde Bekkis nådd et såpass episk beruselses-nivå at han, selve definisjonen på norsk folkelighet (kjent for sitater som «gidder ikke gå på sånne «to asparges i kryss»-restauranter», «man tørker seg ikke i rævva før man driter» og et par tusen til) skulle teste en kruttsterk vinge. Det endte med ett bittelite halvt bitt inn i vingen; deretter sjokk, svetting, skriking, pusting, styrting av to-tre liter melk (absolutt all melk på bussen, til alles glede neste morgen), mild utskjelling av vår iransk-fødte lysmann («how can you guys eat this s**t?» – med referanse til at Midtøsten historisk sett har brukt mer sterk mat enn «oss»; som beviselig har unngått alt med smak) og støtting av kropp mot diverse møbler mens han bannet, skrek, steiket, hev etter pusten og forbannet verdens sterke krydre og deres opphav. Majestetisk.

Det andre spørsmålet som henger i luften rundt pulten her fra forrige gang, var om det ble mer håndbak (Grutle synes det er en ålreit ting å drive med når han er tørst). Turens siste fridag skulle tilbringes i Winnemucca, Nevada. Stedet besto av et kombinert hotell, kasino og meksikansk restaurant (egentlig en grei oppsummering av Nevada). Jeg begynte i restauranten med tortilla-suppe og Huevos Rancheros («Bondens Egg»), stekte egg på lettstekte tortillas (hvete eller mais), tomat- og chilisaus, dobbelstekte bønner, ris og guacamole. Deretter ble det å begynne å pakke til returen, en tur på hotellets treningsrom, boblebad, svømmebasseng, klesvask, litt jobbing og en solid høneblund (fet Donald Duck-dag).

Så var tiden kommet for middag på den meksikanske restauranten. Deling av en haug Guacamole er obligatorisk, før middagen ble en saftig biff Mexican style og et par Margaritas. Etter middag måtte jeg benytte meg av at hotellet hadde delvis ok internett-forbindelse, og slo av en prat med de hjemme. Lykke. Kvelden ble avsluttet på kasinoet (og dermed var hele Winnemucca gjort på en dag). Jeg klarte å rote vekk et par 20-dollarsedler på automatene (man skal være ganske treg i toppetasjen for å ikke skjønne at man ikke kan gå i pluss på disse helvetesmaskinene), i godt selskap med cowboyhatter, surstoffmasker (med tilhørende tanker på hjul) og rullings. På vei ut så jeg at Grutle hadde slått seg sammen med en haug meksikanere på fest og en cowboyhatt ved navn Glen (det fant vi ut tidligere på kvelden, da Grutle prøvde å knabbe hatten hans inne på restauranten). Rett før avreise kom en rimelig tørsteslukket Grutle tilbake fra kasinoet, og kunne rapportere at han hadde brutt håndbak, og at han dessuten hadde knust meg i håndbak når som helst (ingen protest der). Så der vi fikk vi to svar på en gang. Det ble mer håndbak og han er fortsatt sterkest.

Neste morgen var det San Fransisco, denne fantastiske byen med så utrolig mange hjemløse hippier flytende rundt i gatene. Jeg har jo vært her noen ganger gjennom årene, men er temmelig sikker på at det var usedvanlig mye hjemløshet på gang nå. Kan det være tiden på året, eller er det et forsinket resultat av de tøffe årene USA har vært gjennom siden Wall Street-gutta kjørte det helt i grøften i 2008? Det vet hverken jeg eller Lisa Ekdahl noe om, men påtagelig var det. Vi tok turen til Ferry Market nede ved havnen der man tar båten til Alcatraz og den slags. Fengselet har vi sjekket et par ganger før, så nå var det matmarkedet inne på fergeterminalen som var greien. Det ble rimelig skuffende i forhold til markedet i Philadelphia tidligere på turen. Her var det stort sett råvarer og ikke så mye å smake på der og da. Jeg tar jo ikke med meg vakuumpakket italiensk skinke, en flakong dyr olivenolje og en kasse grønnsaker tilbake for å lage på bussen («to asparges i kryss»-matlaging er jeg litt ensom om å like ombord). Unntakene var en utmerket (dobbel) Kaffe Macchiatto (to go) hos Blue Bottle Coffee Co, og en kopp (sic) med utvalgte skinke-prøver hos butikken med tidenes feteste navn: «Tasty Salted Pig Parts». Ikke helt tilfreds la jeg turen innom Boudin Sourdough Bakery for litt chili-suppe og et fantastisk brie- og skinke-smørsurdeigsbrød før turen gikk tilbake til klubben.

(Havnen i SF, foto: Omeed)

Konsertene i San Fransisco er alltid fantastiske, og denne kvelden var slett intet unntak. Et helt utrolig publikum og et utsolgt Regency Ballroom! Siden dagen etter involverte ekstra scene-produksjon og masse greier, valgte vi å legge siste-konsert-spøken til denne kvelden. Grutle og Arve gikk i bresjen for å lage en spesial-utgave av Amon Amarth-skipet, døpt Amon Avasa (etter Vasaskip-suksessen svenskene er så stolte av). Vi trakket over scenen med skipet og vikinghjelmer i plast, og gutta gliste. Nå var det vanskelig å få et godt bilde av det, siden vi befant oss på scenen når det skjedde, men jeg har lagt ved arbeidstegningen (god planlegging er viktig).

Siste dag var (endelig) her, og vi var tilbake i Los Angeles. Dagen begynte med en tur på Vacation Records for signering og meet-and-greet med fans. Oppmøtet var storveies, med lang kø utenfor når vi ankom, og fansen og band var i storform. Tilbake på venue The Wiltern var det forberedelser til hjemreise, og en litt nostalgisk stemning som rådde. Før dørene fikk jeg tid til en siste kulinarisk utskeielse; mer guacamole og en 350 grams Rib Eye-biff med hvitløkspoteter. Blir en stund til jeg slipper å ta oppvasken selv, så det var bare å nyte. Konserten gikk prima med turens største oppmøte; utsolgt og 2300 folk innenfor. Vi fikk sågar moret oss litt med Skeletonwitch også ved hjelp av parykker av oransje garn fikk hele bandet og crewet kledd seg ut som Bekkis (som Skeletonwitch har utnevnt som en slags guddom), og valset litt rundt på scenen. Amon Amarth leverte mer «et merkelig opptrinn» enn en siste-konsert-spøk ved å sende inn vokal-Johan for å gi oss hver sin Underberger-flaske og takke for turen i mic’en. Hyggelig uansett.

(signering i LA, foto: Nuclear Blast)

Nå er ikke jeg noen siste-konsert fyr, mens enkelte i bandet må møte på flyplassen iført tåke og Au De Bryggeri liker jeg å være ferdig på jobb når siste giget er gjort. Så det ble å blunde på bussen, krangle som f**n med flyplasshotellet som brukte en time på å finne reservasjonen vår, sove mer, tråkle seg gjennom LAX og suse hjem. I selskap med en kunstnertype som snorket noe så inni helheim med nebbet på vidt gap hele veien.

(flying high, again…?, foto: Bekkis)

Da snakkes vi på neste tur. Sannsynligvis en Europa-variant. Regner det blir mer utfordring av normalitetsbegrepet, håndbak og ikke minst mat og drikke. Og kanskje litt musikk.

-Ivar

Reiserapport del to fra Enslaveds USA-tur 2014 er levert. Del en leser du her. Ordet leveres herved til gitarist og matkjenner Ivar Peersen.

Jeg våknet, kikket ut vinduet og der var Mikke Mus, Steamboat Willy-periode. Han gliste mot meg fra nabobussen på parkeringsplassen. I dag var vi kommet til Orlando og Lake Buena Vista. En slags åpen Disney-park. Inklusive House of Blues, hvor vi skulle spille. Hvorfor ikke? Litt trening backstage, en tur på suvenirbutikken (vesla hjemme må jo ha Minni Mus-ører), og så var vel det meste utforsket. En padlebåt-tur på en kunstig Disney-innsjø en halvdyster vinterdag var ikke helt det jeg ønsket meg.

Etter noen telefonintervjuer og lydsjekk var tiden kommet for middag. Endelig litt action! Det ble en middag i husrestauranten. House of Blues er litt som blues. Jeg skjønner jo hvorfor det er populært, men det blir liksom ikke det helt store. Litt overivrig etter mosjoneringen slo jeg til med nachos med spinat-, artisjokk- og ostedip til forrett, og et fullt rakk bbq-glaserte spareribs til hovedrett. Når jeg skulle på scenen tre timer seinere satt det fortsatt litt vel godt i kroppen, men å gjøre et par steinharde Enslaved-låter funker utmerket som en digestive – litt uti åpningslåten «Death in the Eyes of Dawn» kjente jeg det livne i lundar igjen. Giget var helt greit, men publikum bar vel litt preg av preg av å være i Andeby. Apropos; Skeltonwitch fikk ikke være med på kveldens gig fordi Disney (som eier House of Blues-kjeden) hadde reagert på tekstene. Småpinlig for oss andre. Å ikke være for drøy for Disney er jo litt trist for et ekstrem metal band. 1-0-0 til Skeletonwitch om å være mest metal der.

(Grutle med stilig ryggmerke)

Tid for fridag. Denne gangen i Savannah, Georgia. Jeg bet meg merke i noen varsler i hotellresepsjonen om en masse aktiviteter og bussturer som var avlyst på grunn av det kommende uværet. «Jøss», tenkte jeg og kikket nærmere på varslene. Det var for i kveld! Alskens stormer og nedbør og ikke vet jeg. Jaja, får håpe taket på rommet og bussen holder stand, ikke mye annet å gjøre. Av og til virker nettet på hotellene, og da er det topp å få snakket litt med hjemmefronten. Midt i all glamouren () er det ikke bare lett å være vekke fra familie med koner, kjærester og barn.

Så ble det en tur på treningsrommet. Det besto av en tredemølle som prøvde å ta livet av meg på første forsøk, og en heller surrealistisk stegmaskin som kanskje virket. Manualer har vi med selv, så svett ble man jo til slutt. Såpass svett at jeg ville ta meg en dusj på rommet. Det burde jo latt seg gjøre, om det ikke hadde vært for at nøkkelen ikke virket. Ålreit, ordne. Nei. I resepsjonen så de jo navnene til turnemanageren og meg på dataen. Men hvordan kunne hun vite at jeg var meg? «The computer says no». Legitimasjonen min lå jo på rommet. Etter ti minutter med verdens absolutt minst logiske og fruktbare debatt (inkludert to minutt dyp pust og telling til 100 utenfor) gikk hun aller nådigst med på å sende med en gammel kæll (vaktmester eller far, det vites ikke) bort på rommet for å hente ID. Jeg hentet mitt norske pass, og legg merke til at gamlefar ser meg gå inn på rommet, åpne en bag, fiske ut en veske («it’s a man-purse!»), åpne innerlommen i vesken og fiske det ut. Tilbake i resepsjonen var beskjeden at fint det, men jeg måtte ha amerikansk førerkort. Helt seriøst. At jeg uten å nøle kunne fiske frem bitte små ting som lå godt skjult inni andre ting på rommet betød ingenting. For når jeg ikke har lov til å kjøre bil i USA kan det være det samme. Jeg kan være hvem som helst. At det var deres nøkkelkort som bare ikke virket to timer etter innsjekk var heller ikke relevant. Men ok, det gjelder å velge sine slag. Her var ikke jeg rette mann til å vinne slaget. Jeg hentet turneleder og ventet utenfor i duskregnet (husk; styggvær i anløp), mens amerikanere skrek og truet hverandre på helse og karriere innenfor. To minutt seinere hadde jeg et par nye nøkkelkort.

Litt jobb og lite moro seinere var det på tide å ta en tur ned til byen. Det blåste en flau bris og regnet litt (som Bergen med gassen bare så vidt inne). Hvor ble det av været, spurte vi den svært hyggelige drosjesjåføren. Lettere beskjemmet kunne han fortelle at dette var selve katastrofeværet. De var ikke vant til vind og regn i Savannah. Så byen var praktisk talt tom, alle flyktet hjem. Vel, mer plass til oss da. Vi fant en aldeles super restaurant ved navn Vic’s On The River, og du store så klassisk! Et skikkelig flott 1800-tallsbygg med brygge utenfor vinduene der det lå fortøyde hjuldampere. Servitørene var flott kledd opp i tidsriktige antrekk, mens en pianist besørget den rette musikken. Når første servitøren jeg fikk øye på var av afro-amerikansk opphav ikledd klassisk 1800-talls-dress ble jeg et nanosekund småbekymret for at vi hadde ramlet inn i noe «The South Will Rise»-galskap, men både betjening og klientell var godt og blandet (og jeg har sett for mange filmer). Jeg har truffet mange rare, og en del skikkelig skremmende, folk opp gjennom årene, men har til gode å treffe skikkelig kjipe old-school sørstatsrasister. Håper det forblir sånn. Forrett var Østers Rockefeller (friterte østers med fersk spinat, røkt bacon, parmesan og Sambuca), og så ble det jaggu en solid Ribeye-filét med hummerfylt potet (!), braisert spinat og trøffelsmør (relativt pompøst, jeg vet). Ypperlig paret med noen glass av husets Rosé (kan drikke rosévin med såpass mye skjegg, serru). Etter middag ble det en kjapp drink på et hotell borti streeten og så tilbake til hotell og etter hvert buss. Fortsatt i et slags mildt regnvær, mens resten av byen forskanset seg bak gardinene. Tenk om noen ble våte…

Neste dag i Charlotte skulle bli en av de merkeligere dagene så langt i turnelivene våre. Vi ankom venue, kikket ut vinduet, og alt var som forventet. Det vil si, bedre enn forventet. Her skulle uværet vært verre. Vel, intet regn, og et par små flekker med en millimeter eller to med snø. Så kom sjokkbeskjeden fra arrangør: konserten var avlyst! Forklaringen var at hele staten North Carolina var i en «State of Emergency» – andre steder i staten var det snø og det måtte brøytes. Derfor var arrangør bekymret for at noen skulle havne i en crazy ulykke på vei til konserten, og dermed saksøke dem for å ikke ha avlyst. Det må kunne kalles å ta konseptet «føre var» et steg videre. Ja, så da var det bare å innta et lass med frokost på den lokale dineren (hvorfor har vi ikke dinere med egg, bacon, koteletter og stekte poteter overalt i Norge også? Kvifor?!) og kjøre til et hotell og kule (skj)egget. Der var det treningsrom og gratis «middag» som bestod av pølser, nekro-burgere og pommes frittes. Altså mer barneselskap enn middag. Så vi våget oss ut i uværet (flau bris og mini-minimalt med snø). På den første restauranten vi kom til ble vi møtt av en servitrise som stengte butikken på grunn av uværet. Etter å ha kikket rundt oss og forsikret oss om at det ikke var noe skjult kamera noe sted prøvde vi naboen Firebird Wood Fired Grill. Vi varmet opp med noen grillede grønnsaker, og så ble det en delikat ytrefilet med soppsaus. Firebird; et nytt og positivt bekjentskap.

(Firebird-biff, foto: Ivar)

Det var litt for spennende å ankomme Norfolk, Virginia, for der var det virkelig en del snø. Men ikke noen avlysning. For å parafrasere Obelix (sammen med Billy Gibbons mine to store moteikon): «Amerikanerne er helsprø, you’ve gotta love ‘em”. Neste sprøing var på dineren borte i gata. Da jeg prøvde å bestille frokost kunne den relativt sure vertinnen opplyse om at de ikke serverte frokost eller noe som helst med egg for den saks skyld. Dette på grunn av «the weather». De var åpne, ingenting var avlyst, men frokost og egg ble for drøyt med snø i gatene. Good. Videre borte i gaten lå Hell’s Kitchen (populært navn på spisesteder rundt omkring), og om de ikke hadde frokost på menyen var i alle fall servicen blid og upåvirket av snø. En runde originale Buffalo Wings, og en solid tunfiskburger satt som et skudd. Veldig mye annet var det ikke å finne på, men konserten var steinbra. Vår backstage hadde biljardbord, så det ble noen runder (med tilhørende dundertap, selvsagt) med Amon Amarths særdeles joviale crew og Skeletonwitch. Sjeldent hyggelig gjeng å reise med dette, altså.

Silver Springs, Maryland var et nytt sted for oss, og dagen gikk med i garderoben til innspilling av ei vise vi skal bidra med i forbindelse med den kommende Tall Ships Race festivalen i Bergen. Dere får hørt det tidsnok; en Enslaved-ifisert shanty i kvade-stil. Det ble bare tid til en kvikk Thai-take away (det funker som sagt hver gang), og så var det konsert. Nok en virkelig bra konsert. En produktiv, men ikke veldig spennende dag der. Like greit å komme seg til Boston, asap.

(Boston sett fra Ivar)

Boston er en av mine virkelige favoritter, og ikke bare på grunn av dialekten. Jeg gikk inn til byen, og holdt meg rundt Boylston Street, en slags hovedgate. Mye fint å se. Boston Public Library er et syn for såre øyne etter en del grå stygge byer den siste uken. Oppdrag 1: finne suvenir med hummer på til vesla hjemme. Check. Etter den massive innsatsen belønnet jeg meg selv med en lokal IPA og litt nachos med hvit mais-guacamole. Så var det ut og traske mer rundt i området før det virkelig store oppdraget for lørdagen: en tur på Atlantic Fish. Det var såpass knallsuksess sist turné at jeg noterte meg adressen. Her er det topp service og prima råvarer. Er man i Boston blir det sjømat. Først seks østers (fra tre forskjellige havner i Massachusetts) med champagne-vinagrette og coctail-sauce, og så en knapp kilos fersk hummer. Med en lokal IPA attåt, selvsagt. Deka-dens. Suk-sess.

(Boston-østers, foto: Ivar)

(faktisk hummer i Boston, foto: Ivar)

(fake hummer i Boston, foto: Ivar)

Er du i Boston, sjekk ut Atlantic Fish. Uansett, det kunne ikke bli annet enn en pangaften på House of Blues. Utsolgt og stormende jubel. Grutle var i storslag, fortalte vitser og herjet på. Etter konserten fulgte han opp med å bryte håndbak med fansen på den lokale metalpuben. Det er å leve og puste metal på ordentlig, kids. 1-1-0 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth. Ja apropos Grutle og metal. Han havnet like godt på amerikansk nasjonal-tv tidligere på dagen. Amon Amarth-gutta hadde en billett til overs til en hockey-match. Under nasjonalsangen plukket produsenten ut fire relativt suspekte karer som fulgte intenst med. Så der var de. Artig at de ser ut som om de aldri har moret seg mindre. Metal.

Fridag i Philadelphia må begynne med en tur på Reading Terminal Market, og er verdt en tur over Atlanteren i seg selv (sjekk nettsiden deres om du ikke tror meg). Her er alt innen sjangeren «mat» representert fra hele USA og store deler av verden. I dag ble det test av en Beck’s Cajun Café, New Orleans-style (savner den byen allerede), og deres jambalaya (Andouille-pølse, kylling, reker, ris, paprika, løk og Cajun Kreolsk krydder; sterke saker). Heftig start på dagen. Etter å ha snust inn atmosfæren var det bare å vandre gatelangs med en liten stopp innom en veldig trivelig pub for en Miti Bleu (Martini med blåmuggsfylte oliven surret inn i italiensk skinke), litt focaccia og en neve prosciutto-skinke.

(Martini med ost og skinke!, foto: Ivar)

Klokken tre hadde vi reservasjon på El Vez, en av Philadelphias mest populære spisesteder. Vi skjønte fort hvorfor. De er kjent for sine blodappelsin-margaritas og guacamole. Begge deler ble sporenstreks prøvd ut, og dette var virkelig noe av det beste innen Texmex jeg har smakt. Hovedretten ble reke-tacos, og igjen var det inner-tier. Jeg har ikke smakt så gode tacos siden Mexico-turnéen tilbake i 1995. Dessert ble en lokal IPA (sic) på en pre-forbudstid-style pub (de er moderne her borte for tiden). Perfekt.

(Pre-forbudstid bartender, foto: Vikky)

Kvelden var langt fra over, det var nemlig Super Bowl Sunday. Vi hadde bord på Brauhaus Schmitz hvor vi møtte Skeletonwitch og Baroness. Snakk om samling toppfolk! Som vanlig prøvde amerikanerne å forklare meg hvordan sporten fungerer, uten at jeg skjønte noe særlig. Underveis ble det tysk øl og kjøtt. Og til slutt vant Seattle Seahawks.

(på Brahaus med Skeletonwitch og Baroness, foto: Omeed)

Morgenen etter flyttet bussen seg ned til sentrum, og det var tid for å klargjøre til konsert. Frokost ble en annen Philadelphia-tradisjon: the Philly Cheese Steak Sandwich. Jim’s, rett ved venue, har ordet på seg for å lage de beste, så turen gikk dit. Vanvittig bra. Det ble for øvrig middag der seinere også, med varianten Philly Pizza Cheese Steak. Publikum møtte opp i hopetall, konserten gikk meget bra, og kvelden ble avsluttet sammen med Baroness-John over et par vinger og en brus. Good stuff.

(før konsert i New York, foto: Finn Arne Nystad)

Så endelig; New York. Jeg tok turen til Bronx og fikk meg en tatovering av Handsome Pete hos Tattoo Seen (for de som leste forrige reisebrev; dette er sjappen til grafittiens gudfar Richie Seen som vi traff i Las Vegas på turneens første dag). Det ble en veldig bra Classic American tolkning av kona, selvsagt med gitaren min (tøft, rett og slett).

(ny tattoo, foto: Handsome Pete)

Tilbake i byen ble det tid til en kjapp tirsdags-taco på en restaurant over gata fra venue, og så var det konsert-tid igjen. For meg ble dette kanskje turneens så langt eneste skuffelse. Publikum viste tegn på storby-blaserthet. De liker det, men ser så mye fett på en uke at de ikke helt klarer å la seg engasjere. Kombinert med en ganske bedriten klubb (Irving Plaza), ikke-eksisterende backstage-komfort, og en del teknisk trøbbel på scenen, ble det litt nedtur. Håper det blir tilbake på en av de gode klubbene neste gang. Bowery Ballroom, for eksempel. Det mest spektakulære i New York var vel det som skjedde etterpå. Vår eminente solo-gitarist Arve «Ice Dale» tok seg «noen glass» i Brooklyn, endte opp på bussen til Amon Amarth, sovnet etter hvert og ble flott dekorert i fjeset av svenskene og sprittusjen deres. Dette havnet utover natten på Twitter. 1-1-1 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth.

Long Island og Huntington dagen etterpå var en «siste-liten» booking på det som egentlig var tenkt å være en fridag. Kombinert med dårlig vær (faktisk dårlig vær for en gangs skyld) ble oppmøte relativt labert, for første (og forhåpentligvis siste gang) på turen. Men de som var der gjorde så godt de kunne kunne, og det ble greit nok. Dagen hadde to høydepunkt. Det første var jalapeno-burgeren over gaten (delicious!), og det andre var Skeletonwitch sin nye merchandise. De hadde tatt bildet av Ice Dale, tilføyd en ny hashtag: «#Icefail» og trykket det opp på hvite t-skjorter. Perfekt! Når du leser dette har historien gått sin seiersgang over nettet, og #IceFail er nå et uttrykk for å drikke for mye og kubbe i venners selskap med påfølgende moro på din bekostning.

Ok, folks. Det var nok informasjon for denne gangen! Det gjenstår i alle fall ett reisebrev for denne gangen, så fortvil ikke. Blir det mer håndbak? Er Bekkevold plutselig blitt voldsomt normal? Hvem blir tegnet i fjeset? Følg med!

– Ivar

(It’s a chopper baby, foto: Paul Ponkow)

Enslaved er igjen på tur i USA. Denne gang sammen med like skjeggete og like skandinaviske Amon Amarth og like skjeggete men veldig amerikanske Skeletonwitch. Slikt blir det selvsagt galskap av. Nok en gang bøyer vi oss i støv for reiserapport fra Ivar Peersen.

Ålreit. Turne. Det tar aldri slutt, dette her. Alt er som det skal være. Vi forlot Flesland en guffen torsdag morgen, stakk stortåen innom Schipol Amsterdam, mellomlandet i Minneapolis, og før vi visste ordet av det var vi i Los Angeles. Det var fortsatt ett døgn igjen til turnestart, så det ble tid til en liten tur ned til L.A. sentrum. Det vil si bydelen Culver City, hvor vi parkerte bussen utenfor plateselskapet vårt Nuclear Blast sine lokaler. Etter å ha hentet backline var det blitt seint, og jetlag er ikke noe ideelt utgangspunkt for en skikkelig bytur, så det ble med et par kjappe drinker på en utrolig mørk og bråkete plass. Amerikanere snakker generelt veldig høyt («America! Yeah!»), noe som egentlig er ganske praktisk og ryddig (prøvd å føre en samtale med en lavmælt fyr med sammenbitte tenner og konstant innestemme fra den norske landsbygda?), men konseptet er virkelig tatt til nye høyder på nattklubbene. Musikken er konsert-høy, så de eneste to alternativene er å holde kjeft eller skrike til hverandre. Å holde kjeft er ikke et alternativ her, så det blir skriking. Igjen; litt slitsom men helt straight.

Vi kjørte opp til første stopp; Las Vegas. Viva! Som sist vi var her, med Dimmu Borgir, var åstedet House of Blues. Etter en solid three eggs-and-bacon frokostburrito var det kult å treffe de andre to bandene; headliner Amon Amarth, og første support Skeletonwitch. Vi har truffet de begge før, og førsteinntrykket av å være to særdeles omgjengelige band ble ytterligere forsterket. Det ble gjennomgang av utstyret og litt reise-seighet, så det ble ikke tid til å «gjøre» Las Vegas denne gangen. Det ble gjennomgang av en del helt nyinnkjøpt utstyr. Delta Airlines tok like godt og sendte siste utstyrskassen vår til Hawaii (!). Den var ny. Trikset var å ikke ta kassen ut av flyet i det hele tatt, men å la den stå igjen innerst og så la flyet gå videre til Honolulu. Nevnte kasse dukket da opp dagen etter, og vi krysser fingra for at Delta holder det de lover med å erstatte utleggene vi ble påført. I tillegg hadde vi med oss våre nybygde gitarer fra det nye norske merket Futhark (som nå er vår hoffleverandør av gitarer og basser), og det er jo mildt sagt noe meget spesielt å spille på et nytt instrument – disse anbefales!

Før show takket jeg og Grutle ja til et besøk hos Bones Legacy Choppers. Vi har det til felles at vi hverken kan kjøre eller har peil på motorsykler, men vi synes de ser utrolig fete ut (litt som med damene våre: vi skjønner ingenting, men de ser utrolig bra ut…). Paul Ponkow finner gamle sykler, fikser de opp, tar vare på dem og stiller dem ut. Rett over veien var studioet til Richie Seen, en kompis av Paul. Richie er intet mindre enn «grafittiens gudfar» – her skjønte vi at det nok finnes folk som kjenner til hans leven og laden bedre enn oss, men vi skjønte også at vi var i umiddelbar nærhet av en storhet!

(Ritchie Seen, moderne maler, foto: Ivar)

Konserten var upåklagelig; bra med folk og en god del mer entusiasme å spore i publikum denne gangen. Dette blir en bra tur! De fleste tok seg bra ut, og bussen rullet videre ut i natten.
Neste stopp var Phoenix, Arizona. Temmelig tørt, varmt og fint; noe ganske annet enn våte gamle Bergen. Klubben var temmelig skuffende, litt britisk i stilen (les: ingen flater har vært av rørt av såpe og vann på et par år), men utsolgt – og da er det vel ikke lov å klage? Vi befant oss i utkanten av byen, så det var særdeles lite å se og ta seg til. Etter en god times trasking en vei var det bare å snu på hælen og traske tilbake. Det ble bestilt noe kurant thai-mat og så var det gig igjen.

Konsertlokalene lå vegg i vegg med Asylum Records; en av Phoenix siste uavhengige platesjapper. Etter en prat med eieren ble det klart at de, som så mange andre av sine likemenn/ -sjapper, så mindre lyst på fremtidsutsiktene og fryktet stenging neste året. Det gjør jo at man setter enda større pris på en sjappe som Apollon tilbake i hjembyen. Support your local platesjappe! Konserten ble, som utsolgt show oftest blir, en veldig positiv opplevelse. Publikum var med på nytt som så vel som gammalt materiale, og vi gjorde en relativt framifrå jobb.

Fridag i El Paso høres nok stiligere ut enn det er. Det var jaggu ikke mye å få finne på utover å ete frokost på Applebys (en liten opptur at det er samme kjeden som faren til Will Ferrell sin karakter i «Talladega Nights – the ballad of Bobby Ricky» blir kastet ut av til stadighet) og chille på hotellet. Byen kan vel beskrives som like lite spennende som «sandwichen» lydmann Berntsen (for anledningen med Morten Abel) fikk servert på Raumarock; graden av gastro-skuffelse var såpass episk at jeg bestemte meg for en gang å få flettet inn den anekdoten i en blogg. Gjort. En definitiv gastro-opptur ble avslutningen på dagen; Amon Amarth-gutta inviterte oss alle med på Steakhouse rett ved hotellet. En nesten rå og godt blodig filét mignon i følge med et par iskalde Sam Adams Lagers satte et verdig punktum for en ikke altfor spennende dag.

Så var det San Antonio. Fet by, men klubben er et høl. Jeeez Louise, trenger ikke gi opp helt selv om det er varmt, liksom. Så om å gjøre å komme seg ut derfra i en fart. Med meg på veien fikk jeg tips av turnemanageren om et sted ved «the river walk»; en nydelig liten løype langs begge sider av elven som går midt gjennom byen (de som er interessert i hva elven heter kan lese andre blogger, som f.eks www.jegvetaltomgeografiogfisk.bekkis). Mitt anliggende var å finne stedet Dick’s Last Resort. Konseptet var rett og slett utrolig uhøflig service. Midt i blinken. For mitt eget vedkommende ødela jeg det litt med å være alt for begeistret, så de glemte å fornærme meg (hvis ikke «Zakk Wylde, you need another beer?» var et forsøk på en fornærmelse – de kunne i alle fall kalt meg tjukk eller noe).

(Dick’s Last Resort, foto: Ivar)

Et par eksempler på hvorfor dette stedet rulet følger: En ung dame slet med å bestemme seg (kommentar unødvendig) på et av nabobordene. Midt i mumlingen og «mmm»-ingen blir hun avbrutt av at kelneren skriker ut «oh my god, have you NEVER been to a restaurant before!» før han snur seg til øvrige gjester med et «I swear, its like pulling teeth over here!». Storartet. Så kom en voksen dame med sin skjønne eldre mor i en rullestol, og bakset med å komme seg inn dørene fra utendørsterrassen. Da måtte jo selvsagt en av kelnerne rope fra andre enden av terrassen «are you guys going to the bathroom?». Et bekreftende, men svært bekymret nikk fra datteren ga tilsvaret «make sure you light up a match in there, people are trying to eat out here». Og så videre. Til underholdningen mesket jeg meg et dusin deilige Classic Buffalo Wings, og en liten bøtte skrell-selv reker. Og en hveteøl. Meh, hveteøl begynner å bli litt dølt; det må liksom være 100% tyskprodusert fulltreffer om det skal være noe. Koselig lys farge og litt daff banan-ettersmak gjør liksom ikke jobben lengre. Jaja, tilbake på klubben og lydsjekk. Konserten ble knakende bra!

(Reker, vikinger og hveteøl, foto: Ivar)

Vi var jo allerede i Texas, og da må man innom Dallas. Å være tilbake på House of Blues er en drøm etter en kveld i San Antonio. Rent, pent og profesjonelt. Det ble tid til en tur på treningsstudio (kan ikke bare spise og drikke øl, vettu) og så ble det middag på dineren rett over gaten. Når man først har prøvd de virkelig sterke kyllingvingene ender man ofte i en catch 22. Jeg har skjønt at de fleste bare tror vingene deres er sterke – men jeg må bare prøve, i tilfelle de virkelig er det. Rent rasjonelt hadde det vært smartere å prøve en av de mildere vingene de har full peil på. Noen ganger gir det likevel resultater; disse vingene var (nesten) sterke, og ikke verst i det hele tatt. Klok av hvete-skade holdt jeg meg til en lokal IPA som akkompagnement: Suksess. Konserten var igjen bra, og det er fryktelig mye folk på disse konsertene. Skjegg er tydeligvis rimelig populært for tiden. Lengdemessig ligger vi relativt likt med Amon Amarth, med Skeletonwitch rett bak. Vår fordel er at vi har to stykk med relativt seriøs hårvekst i fjeset. Meg med ZZ-top style og Grutle med klassisk goatee-og-mustasje. Så i min bok leder vi soleklart. De andre har hver sin representant med «skikkelig skjegg», mens diverse smultringer og hobby-barter i alle tre bandene ikke teller. Dun på haka er så 90-talls.

Så var det Houston, og nok en House of Blues. Litt trening på bussen (som en klassisk Cypress Hill-video, bare uten røyking av marihuana til vektløftingen), og frokost inne på klubben. En super «Juicy Lucy»-burger med fritert løk, jalapenos (eller «jalla-peniser» som de kaller dem på gatekjøkkenet på Landåstorget i Bergen) og ett stykk premium US-beef satte stemningen. Vi delte backstage med gutta fra Skeletonwitch, så stemningen var gjennomgående kanon hele dagen. Til middag ble det italiensk restaurant i nabobygget med et glass straight Merlot og Linguini Portobello. Portobello-sopp er skogsbunnens indrefilet. Nok en kanon konsert, og så ble det en slags fuktig aften hvor undertegnede endte opp med å spise både egen og Skeletonwitch-gitarist Nate sin mat. Han skal få igjen den tacoen en vakker dag. Jeg lover.

(Glamorous Margarita)

Neste fridag var til våre store lykke i New Orleans, hvor vi ikke har vært før; hverken med band eller i sivil. Som fan av serien Treme har jeg vært sugen lenge, og endelig var vi her. Etter noen timer på hotell med mer trening (jeg kommer til å se ut som 80-talls Schwarzenegger når jeg kommer hjem, eventuelt ikke), klesvask og Skyping med heimen, var vi klar for en tur ned til Bourbon Street. For en by, for en stemning, for en vibb! Vi startet med en tur på Acme Oyster House og kjørte på med en ekte New Orleans margarita, en lokal lager, seks ferske østers til forrett og et berg av sjømat til hovedrett: friterte reker, hvit fisk og fritert østers. Uovervinnelig. Turen gikk videre til et sted det sto mye bra om online: Kingfish Coctail Bar. Det var ingen underdrivelse. Etter et par lokalt bryggede IPA’s var det på tide å prøve ut den fantastiske bartenderen Chris’ magiske drinker. Den lokale spesialiteten «French 75» var en vinner; en frisk coctail bestående av gin, sitron, sukker og musserende vin – forfriskende! Etter noen timer var det igjen tid for mat, og nå samlet hele gjengen seg på Redfish Grill. Forrettene var blåkrabbe, alligator-kjøttboller, sjømat-gumbo, grillet østers og diverse utrolig god fisk. Til hovedrett ble det «Redfish» (igjen må jeg bare referere til den ovennevnte bloggen for de som må vite hva det egentlig var). Etterpå ble det pub, hvor det muligens ble litt vel seint. Men for en kveld!

(Østers i Orleans, foto: Vikky)

Ikke akkurat uthvilt, men inspirert og ved godt mot var det tid for utsolgt konsert i Atlanta. Tenåringsidolet Cody Simpson hadde også et utsolgt show i samme bygg, så de to køene så rimelig absurde ut ved siden av hverandre. Atlanta var for øvrig utrolig kaldt. Det var ingenting å se, så det ble litt lett trening backstage, og take-away thai (det sikreste kortet på turné i Statene). Igjen en kjempebra konsert, og nå merket vi at formen virkelig begynte å sige på. Ja, og forresten: vi signerer ting og hilser på fans i merchen etter hver eneste konsert – utrolig kjekt å møte gamle og nye lyttere. På en så vellykket supportturné ser man umiddelbare resultater: vi har hver kveld møtt utrolig begeistrede fans som ikke har hørt oss før, og som har blitt revet med etter å ha sett konserten. Det er verdt hver eneste dråpe svette, og hver eneste tilbakelagte mil.

Deretter var det tilbake i varmen og Tampa, Florida. Artig å oppleve strålende sol og sommer i januar. Dette var dagen for en slags sjørøverparade i byen, som var full av feststemte folk i kostymer og med perlekjeder rundt halsen. En tur på gymmen (hvor alle var verdens største og sterkeste; der fikk Arnold-drømmen en trøkk), og en lydsjekk seinere var det ut og sjekke mulighetene. En kullovnsbakt pizza med alskens gode greier på var det som trengtes, med dessert i form av en kubansk espresso og sigar på en rimelig autentisk Havanna-sigarbar. Konserten var enda en opptur, og etterpå ble det chilling på bussen med utsikt over krigssonen paradedagen nå hadde utviklet seg til. Jeg har ikke sett lignende siden forrige St. Patricks Day i Birmingham. Sett en festlig hatt på folk, og de mister det fullstendig.

(Have a cigar, foto: Vikky)

Så er vi kommet til dagen i dag – for anledningen i St. Lauderdale, fortsatt i Florida. Tiden i varmen nærmer seg slutten, og vi har nytt den så godt vi kan. I mangel på spennende ting rundt oss ble det igjen take away Thai som reddet dagen. Konserten ble så til de grader utsolgt (blant annet på grunn av busslaster med passasjerer på «70.000 Tons of Metal»-cruiset som går herfra i morgen), at et par hundre ble stående utenfor uten billetter. Publikummet var med klar margin det beste så langt på turen, og vi leverte rimelig nært opp mot optimalt (100% når vi jo aldri, men det er heller ikke meningen). Og så sitter vi her, Bekkevold og jeg, mens resten av bussen har tatt kvelden. Håper denne første uken var like ålreit å lese om som den har vært å leve gjennom – dette har vært en enorm start på det jeg tror kommer til å bli en seiersmarsj over det amerikanske kontinent. Det er mye som skal smakes på og sees ennå!

– Ivar

Ivar Peersen, foto: Kabel.

Enslaved har nyss gjort unna sin aller første tur til Australia. Gitarist Ivar er som alltid på pletten med nydelig rapport.

DOWN UNDER, baby, DOWN UNDER!

Ach, Australia – hvor har du vært hele mitt liv? For et folk, for et sted, for et kontinent. Oppsummert: begeistring.

Men la oss gå litt mer systematisk til verks. Vi har kjempet innbitt for å komme oss til Australia lenge. Det vil si, lenge var det et sted vi kunne tenkt oss å besøke, uten særlig peil på hvordan, hvem, når og så videre. Så, for et par år siden begynte de første reelle mulighetene å dukke opp. Allerede i fjor begynte vi å la lage plakatdesign, men så begynte mystiske ting å skje. Ting vi ikke helt skjønte. Australia er intet lett land at komme seg til, som vikingene pleide si (eventuelt lot de være å si akkurat det). Men når man først er der.. Man!

Vi reiste fra Flesland via Amsterdam og til Singapore for en kjapp stopp og skifte av flyselskap. Det blir aldri trøbbel med skifte av selskap underveis. Eller jo, det blir alltid trøbbel med skifte av flyselskap underveis. De bittesmå damene på transfer syntes det var helt koko at vi hadde såpass med bagasje med oss, og forlangte ublue summer for å slippe oss videre med flyet som var to timer unna avgang.

Jo, den slags har vi vært ute for før, og hvert lille gram med medbragt utstyr var jo forhåndsklarert med reisebyrå og australsk promotør. Så det var opp med kredittkortet og «vi får betale og få igjen pengene av rette vedkommende, ingen problem» og ingen sure miner. Men så lett var det ikke. Først forhandlet de ned prisen helt på egenhånd. «800 dollars» – «ok, sure» – «ehhhh, no 250 dollars» – «well, even better» – “you so tall!” – “well, that’s…” – «ok final number; 155 dollars». Saklig.

Ok, frem med kredittkort. Da måtte de ut av terminalen (!), noe som kunne ta opptil 40 minutter. Jaja, puben da. Godt bortgjemt (de er ikke så hissig på unpure rock’n’roll i Singapore) tok vi en vodkashot (som betyr «breddfullt melkeglass» på singaporisk) og en Bulmers cider. Vel tilbake ved skranken var damen tilbake, men kortet funket likom bare ikke. I stedet for den «tradisjonelle» metoden med å taste inn navnet som sto på kortet («Enslaved») tenkte de det var bedre å taste inn et tilfeldig valgt navn fra en av billettene våre. Så.. nei. Gode råd var i ferd med å bli dyre, så det ble uttak fra minibank og kontantbetaling. Men, de måtte jaggu meg ut for det også (en kjapp 40-minutters tur for å legge litt penger i en kasse; snedig konsept).

Vi ventet og ventet, boarding begynte og bekymrede telefoner fra gaten tikket inn. Til slutt måtte vi forhøre oss om hvor damen med kontantene kunne befinne seg, for å løpe og finne henne. Alternativet var nå å miste flyet til Perth. Jeg og Cato (han fra Masterchef, hehe) beinet avgårde i hennes antatte retning (som heldigvis var samme vei som gaten) og traff blink rimelig kjapt. Der tasset hun rolig og fornøyd rundt og småpratet med andre flyplassansatte med kvitteringer og boardingpass i neven. Vi prøvde å ikke se for ville ut i det vi snappet til oss papirene og beinet det vi var god for mot gaten – hvor vi som siste to ombordstigende så vidt rakk det hele. Singapore der altså.

Flyturen til Perth gikk greit, og vel fremme var det bare å dure rett i immigrasjonskontrollen. Her kom første hint om hvorfor det ikke er så lett å komme seg til Australia som band. De er rimelig (les: enormt) strenge på hvem de slipper inn; like eller mer enn USA. Vi hadde visum på plass, men de var ikke helt fornøyd med typen visum. Det var tydelig at de ventet på akkurat oss, der vi i køen stakk oss like lite ut som en isbjørn med solbriller på en golfklubb bare åpen for giraffer. Det ble stilt noen spørsmål, og som så ofte ellers i livet skulle det vise seg at det lønner seg å være mest mulig ærlig og nøyaktig.

Etter å ha gått utenfor og pratet med promotør (som ventet på oss), var immigrasjonsoffiseren fornøyd med at historiene stemte og valgte å godta den tolkningen av reglene som lå til grunn for vår søknad. Men; vi ble utførlig registrert i datasystemet. Neste gang var det ikke snakk om noe annet enn et annet visum (som er vanskeligere å få). Fair enough, mate!

Vårt lokale vertskap var promotør-duoen Andrew og Robert, og det gikk ikke mange sekundene før tonen var helt der den skulle være. Gutta hadde med lokalt Pale Ale i bussen, perfekt temperert, og humoren var 100% kompatibel (les: umoden
og teit, slik vi liker den). Flying start. Av på hotellet, rørende gjensyn med nederlandsk lydmann (les: ikke så rørende, nederlendere på jobb er svært lite emosjonelle), kjøleskap på rommene fylt med Indian Pale Ale, lykke, søvn.

Neste morgen kom vi oss avgårde til bydelen Fremantle, og hva var vel mer passende enn å innta en kongebrunsj på et spisested som hadde Bon Scott-bronsestatue utenfor. Jeg visste jo at fyren var en fysisk lilleputt (og at jeg
er mer Gulliver på den øyen med små folk), men han var liksom enda mindre enn jeg trodde. Folk får dure rundt i de dumme bussene sine og se på Black Metal-sightseeing i Oslo, men det blir jo liksom ikke noe særlig sammenlignet med å
henge på home turfen til Bon Scott.

Ivar og Bon, foto: Kabel.

Vi fikk servert historier om da AC/DC banket opp Deep Purple med crew (fordi sistnevnte brukte opp spilletiden til førstnevnte på tull og tøys), og det var i det hele tatt en temmelig enorm opplevelse. “It’s a long way to the top, if you wanna have brunch in Fremantle“. Maten var deilig. Lyst på sjømat var liksom det første som slo oss når vi først var
midt i alt havet (som Australia og de store byene dets er), og det innfridde. En begeistret kelner kom innom bordet og spurte på vegne av en kompis om «are you guys that band from Norway?». Ja det var vi, nærmere bestemt Enslaved. «Oh sorry, he was thinking about another band». Ålreit, good talk, mate. Heldigvis hadde en av de andre kelnerne billett til kveldens konsert, og anerkjente oss som det bandet fra Norge – så egoet forlot restauranten fortsatt intakt.

Vel fremme på klubben traff vi gjengen fra promoter Andrew sitt band Rise of Avernus, og igjen satt tonen rimelig umiddelbart. Opprigg, lydsjekk og det hele gikk som smurt, og alt lå til rette for kveldens konsert på Rosemount Hotel. Fakta: i Australia betyr ikke «Hotel» nødvendigvis «hotell». Det kan gjøre det, men det holder at det er et bygg hvor folk går for å drikke. Ja, hvorfor ikke kalle det hotell også?

Konserten gikk glimrende, folk var faktisk så entusiastiske som man hadde håpet på. Perth er den storbyen i verden som ligger lengst vekk fra neste storby, så tre-fire hundre folk en torsdag kveld får man være storfornøyd med. En som var ekstra fornøyd var vokalist Grutle. Før gigs på nye steder pleier han å be om tips om hva som er festlig å si fra scenen i henhold til lokal humor og etikette (eller mangel på sådan). Det lyste opp i øynene på vår mann når de fortalte at «g’day,
you cunts!» var en super måte å si hei og samtidig uttrykke en høy grad av affeksjon for de fremmøtte. For et band som har turnert mye i USA hvor man for ALT i verden aldri må si «cunt» (det er det aller, aller verste man kan si), og i sentral-Europa (der skjønner de lite av morsomhetene til Grutle, generelt), var vi nå kommet «hjem». Banningen og anatomi-referansene satt løst, og publikum gikk generelt bananas.

Norsk gentlemanforening på studietur til Australia, foto: Ivar.

Etter giget ble det virkelig hyggelig, med meet-and-greet ved merchandisen. Vi møtte blant annet en kar som spilte første utgivelsen vår på radiostasjonen sin i 1993, og som hadde fulgt oss siden. Han ville ha autografene i passet sitt (!), noe som førte til et par håpløse forsøk på å forklare uttrykket «å få sitt pass påskrevet»…

Etter ca to timer på puten og en dusj var det flyplassen igjen og fly til Melbourne. Vi skulle fra ytterst sørvest til ytterst sørøst, så det ble noen timer til på flyet. Heldigvis satt man trangt, omringet av deltagerne i VM i Bredskulderhet og vinnere av OL i Fri Barneoppdragelse. «Skriker du alt du kan, vennen? Så fint, da
vet vi at du er i live og at du ikke er stum. Good».

Ved landing Melbourne var formen på et slags rørende lavpunkt, og gleden var stor da vi fikk vite at det var satt av et par timer til å sove på hotellet før lydsjekk. Vel fremme på hotellet (som denne gangen var av typen folk bodde og sov på) kunne vi konstatere at eieren George var klin kokos. Måpende og overtrøtte så vi hvordan han ikke i det hele tatt hadde tenkt å levere ut noen nøkler. Han ville fortelle om seg selv, snakke om og dele ut rabattkuponger på kaffe, og gratulere oss med diverse merkelige ting (som å være i Melbourne; det var visst litt av en bragd). Hans assistent Melissa hadde tydeligvis opplevd dette før, og til slutt ble den usammenhengende bablingen kombinert med våre desperate små bønner om å
bare få nøklene for mye: hun løpte fnisende ut av resepsjonen. Til slutt fikk vi nøklene, og det ble da en time på øyet.

Det var jo litt synd med all denne effektiviteten; det ble ikke tid til de store kulinariske utfluktene. Det ble thai take-away og mye deilig lokalt mikrobrygg i garderoben. Neste gang satser vi på pub-til-pub-vandringer og kenguru-biff. Det vi egentlig var der for; konsertene, ble det også tid til, og konserten i Melbourne var eksepsjonell på alle måter. Fullt opp med folk – et sted mellom 6 og 700 dudes og dudettes – og fantastisk stemning. Igjen ble det ropt glade «cunts!» til og fra scenen, og det var i det hele tatt et gig med en helt fantastisk stemning.

Vi klarte å holde oss våkne tilbake igjen til hotellet, før man sank inn i dyp, dyp søvn. Neste morgen var George tilbake i resepsjonen, og hadde igjen mye fint han ville fortelle om. Til vår store glede var nå forholdene på vår side. Vi trengte ingenting fra ham, så det var bare å slenge nøkkelen på disken og spankulere fri og frank ut av ordstrømmen. Snakkes, George. Not.

Uansett var neste etappe til Sydney ikke så ille. En time etter avgang var vi nede igjen, og ble møtt av et rimelig røykbelagt Sydney. Siste ukers skogbranner preget fortsatt byen jeg alltid tror er hovedstaden på quiz (føkkings Canberra, altså-feil hver gang!). Konserten skulle være på Universitetsområdet på en rimelig fresh venue. Det ble tid til en øl med en lokal venn før lydsjekk, og endelig ble det tid til en tur ut på restaurant. Det ble japansk biff Teriyaki, et par øl og elendig service – strøkent.

Coco the Monkey – aka Cato Bekkevold – ble smådårlig i magen (eller som han sier selv; «løen i børsa») av sushien, men leverte varene (som han alltid gjør) på konserten. Super konsert. Det var Halloween-aften. Dermed dukket blant annet drageprinsesse Daenerys Targaryen (Game of Thrones) opp foran undertegnede på scene høyre. Kombinasjonen av kostyme, stripper-dansemoves og Enslaved-musikk var om ikke annet veldig uttrykksfull. Stemningen fortsatte oppad, og plutselig sto vi mellom to låter mens 700 pers taktfast uoppfordret ropte «Cunts! Cunts! Cunts!» av full hals. I følge promotørene var dette første gang det hadde skjedd, og ba oss ta det til oss som en overstrømmende kjærlighetserklæring fra et ellers noget reservert Sydney-publikum. Helt klassisk Enslaved-øyeblikk: et over-begeistret publikum kaller oss en gjeng med f****r under en konsert på et universitet.

Drageprinsesse i støtet, foto: Ivar.

Noen øl etterpå var det nok et par kjappe timer på puta (med unntak av Herbrand, som tok turen ut i morgentimene for å se United-kamp – han er rask på labben når det er fotball på gang, vet du). Siste stopp var Brisbane, og en gnagende nostalgi begynte å gjøre seg gjeldende. Det ble jo veldig kjapt dette her. Noe hvile var det ikke tid til. Det måtte rigges
til kvelden. Det ble derimot tid til en kjapp tur ut for å spise før konserten. En skikkelig bra kinesisk oppi gaten med stort Dim Sum utvalg sto for et herremåltid, og så var det gig igjen. Litt mindre folk her, type tre hundre, men vi klarte å tvinge dem ut av søndagsboblen. En fet avslutning på en fet tur.

Dim-Bur-Zum i Brisbane, foto: Ivar.

Et par timer søvn igjen og så var det å ta hele løypa via Singapore og Amsterdam tilbake til Bergen. Litt vinter, en kjapp jul og så er det USA igjen i januar med Amon Amarth og Skeletonwitch. Det blir spinnvilt. Just sayin’. Tenker vi leses da!

Tarjei Strøm og fetter Lindeflaten er på vei mot årets Kiss Kruise (rapport kommer..), men før de setter seil gikk de dør til dør på Los Angeles mange rockeattraksjoner. Herlig rapport her.

Vi gir ordet rett til rocke-globetrotter Tarjei:

West Hollywood i L.A. er et deilig sted. Nesten all rocken jeg vokste opp med hadde sin start her, og hele min barndom drømte jeg om å få dra å besøke dette nærmest utopiske hårmetal-mekka. De siste årene har vi turnert USA grundig med DATAROCK og L.A. er en av de byene vi har spilt aller mest i.

Jeg har vært her et 20-talls ganger de siste 7 årene, og har på alle disse svippturene letet opp viktige steder fra mine barndomshelter sin historie. I anledning min andre tur på KISS KRUISE, inviterte jeg med min fetter Arild Lindeflaten på en aldri så liten L.A.-sightseeing før vi drar til Miami for å treffe Kiss-båten.

Arild er en viktig person i livet mitt. Han er seks år eldre, bodde på Stord og spilte gitar i det legendariske bandet Insanity. Arild var rockestjerne og hørte på tøff musikk. Tøff musikk som han foret meg med. Og jeg var lett å fore.
Han oppdro meg med KISS, W.A.S.P. og Mötley Crüe, viste meg videoer, gav meg svenske OKEJ-blader og geleidet meg trygt gjennom hardrockens ville jungel.

Arild lærte meg å elske rocken, og det er jeg evig takknemlig for. Derfor tenkte jeg det var på sin plass å ta Arild med til L.A. og vise han West Hollywoods severdigheter. I den anledning har jeg samlet alle våre stoppesteder her slik at Pyros lesere kan nyte samme tur om dere skulle ta turen innom hardrockens aller viktigste by. Eventuelt kan dere bare drømme dere vekk sammen med oss.

Let´s go rock n’ roll!

Canter’s Deli
419 N. Fairfax Avenue

Du begynner hele turen med å ta taxi hit. Dette ser tilsynelatende ut som en helt vanlig, ganske old-school jødisk deli, med deretter tilhørende eldre klientell. Men her har du altså en aldri så liten skjult rockeperle: Deli-en er nemlig idag drevet av Marc Canter som var Slashs beste kompis i ungdomstiden. Slash og Marc holdt sammen i tykt og tynt og Marc dokumenterte nøye Guns N´Roses spede start frem til innspillingen av Appetite For Destruction.

Han tok bilder, gjorde live-opptak, tok vare på flyers og set-lister, og alt dette er heldigvis også grundig gjengitt og beskrevet i boken hans Reckless Road som er obligatorisk for enhver fan av bandet. Guns N´ Roses fikk spise mye gratis her i starten av karrieren, og flere kjente promo-bilder av bandet er tatt nettopp her.

Du treffer Marc daglig på sjappen, og kan kjøpe signert bok, signerte bilder (som han har tatt av GN’R) i tillegg til å spise helt utsøkt diner-mat. Kjente rockere frekventerer også jevnlig dette litt “hemmelige” stedet. Gene Simmons kaller det et av sine favoritt-spisesteder, og det var her David Lee Roth sett seg ned med Vince Neil i juni 1981 for å lære ham om musikkbransjen.

Fairfax High School
7850 Melrose Ave

Fortsetter du videre opp Fairfax til veien den krysser Melrose finner du Fairfax Highschool på din høyre side. Det var her Steven Adler møtte Slash, og Slash møtte Michelle Young som GN’R senere skrev My Michelle om. Anthony Kiedis møtte også Flea her, og startet Red Hot Chili Peppers med Hillel Slovak og Jack Irons som også gikk på skolen. Andre kjentfolk som har gått her inkluderer Jermaine Jackson, Mila Kunis, Phil Spector og ikke minst Traci Guns(!) for å nevne noen. Her kan du evt. ta deg en detour og shoppe videre nedover Melrose eller fortsette videre oppover Fairfax.

Centerfold News Stand
716 North Fairfax

Videre opp Fairfax finner du Centerfold News Stand som er en ganske sjarmerende aviskiosk hvor Slash jobbet i sin ungdom.
Kjøp deg gjerne en flaske vann her. Du skal jo tross alt på sightseeing

Cherokee Studios
751 North Fairfax

Enda litt videre opp Fairfax finner du Cherokee Studios som desverre ble revet i 2007. Her spilte Mötley Crüe inn en av hardrockens viktigste plater – Shout At The Devil – så vel som undervurderte Theatre of Pain. Det kan du føle på når du står her. Shout At The Devil, liksom. Mye fin footage fra dette studioet i Motley Crue-homevideoen Unsencored, forresten. Aerosmith, Van Halen, Stryper, Korn og Suicidal Tendencies har også vært innom dette studioet. Deilig.

Da er du god og mett i magen etter frokost på Canter´s samt nyfiken etter å såvidt ha dyppet dine metaforiske tær i hardrockens historie. Nå er det bare å praie en taxi og starte på eventyret Sunset Boulevard.

Amoeba Records
6400 Sunset Boulevard

Taxien setter deg av utenfor Amoeba Records om du har gitt riktige instruksjoner. Sannsynligvis den beste platesjappen i hele verden. Virkelig. Her finner du alt du trenger. Fra det siste nye til det mest obskure som du har brukt hele ditt liv på å lete etter. I tillegg til at du titt og ofte kan spotte store musikere på shopping her (Lemmy er innom her i Lemmy-dokuen) har de også ukentlige in-store konserter med små og store navn. Her har alle fra DATAROCK til Paul McCartney holdt ekslusive konserter, og det er helt spesielt å se et show inne i sjappen. Anbefales.

På 80-tallet var disse lokalene også studioet til den flotte fotografen William Hames som tok knallgode bilder av masse hårmetal band. Vel ute av Amoeba (klarer du ikke bruke penger her, skjønner jeg INGENTING) snur du til venstre og setter snuten oppover Sunset Boulevard. Hardrockens deiligste og viktigste gate.

SIR Hollywood
6465 Sunset Boulevard

Etter litt spasering treffer du på SIR, eller Studio Instrument Rentals, på din høyre side. SIR er et populært og svært mye brukt pre-produksjonslokale. Lokalet huser 7 små og store øvings/produksjonsrom som store artister kontinuerlig leier seg inn i for å øve til turnestart og lignende.

KISS øvde for eksempel mye her før Unplugged og gjenforeningen i 1996 (veldokumentert i filmen Second Coming), og herlige typer som Motley Crue, Jane’s Addiction og Bon Jovi har alle leid seg inn her for å terpe på den deilige musikken sin. Her har de daglig besøk av noen av musikkverdens største stjerner. Uten sammenligning har DATAROCK også lagt igjen masse penger for å øve her. Kun for at jeg skulle få gleden av å ha øvd i samme rom som KISS. SIR driver også med utstyrsutleie, om man skulle trenge denslags.

Sunset Sound Recorders
6650 Sunset Blvd

Nærmest rett over gaten fra SIR finner du Sunset Sound Recorders som er et legendarisk studio. Van Halen spilte inn sine to første plater her, men studioet har også hatt besøk av Led Zeppelin, Rolling Stones, The Doors, Ringo Starr, Elton John, John Lennon, Alice Cooper, Tom Petty, Cinderella, Faster Pussycat,  Danzig, L7, Wolfmother og mange flere.

In-N-Out Burger
7009 W Sunset Blvd

Det er viktig å holde blodsukkeret oppe for å kunne være på hugget hele veien når man er på rocke-sightseeing, og derfor anbefaler jeg å ta en kjapp tur innom In-N-Out Burger. Det ser ut som en hvilken som helst fastfood-sjappe, men her “hjemmelager” de verdens beste kjappe burgere. Helt nydelig, og not to be missed før du fortsetter opp Sunset.

Seventh Veil
7180 Sunset Blvd

Når Vince Neil synger “raising hell at the Seventh Veil” i Mötley Crües Girls Girls Girls-låt er det denne strippeklubben han synger om. Et av Mötleys favoritt-strippesteder med andre ord. Du får også et glimt av utsiden på klubben i videoen til samme låt, nærmere bestemt i det Vince roper “hey Tommy, check that out, man” når de begge glir elegant oppover Sunset på hver sin Harley Davidson. Stilig.

Tar du en liten avstikker til venstre ned fra Sunset – i den kryssende gaten North La Brea – finner du følgende:

Crazy Girls
1433 N La Brea

Populær og frisk all-nude strippeklubb. Mange rockere har hengt her (og henger her ennå), og det sies å være David Lee Roth sin favorittbule. Seal of approval, der altså. Vi tør selvsagt ikke å gå inn. Vi er nordmenn.

A&M Studios
1416 North La Brea Avenue

A&M Studios lå her fra 1967 til 1999 og har vært delaktig i mye flott rocke-historie. KISS, Mötley Crüe, Black Sabbath og Ozzy har alle gjort plater her, W.A.S.P. spilte inn sin første demo her, og videoen til Hear N Aids We´re Stars ble gjort her. We Are The World ble også spilt inn og filmet her. Litt mindre viktig, men dog….

Kat Von D’s High Voltage Tattoo
1259 N La Brea

Videre nedover La Brea finner du Kat Von Ds tattoostudio High Voltage Tattoo. Her er alt i L.A. Ink filmet, og det er et solid studio med masse flinke artister. Jeg har tatovert meg her to ganger, en gang hos Kat selv og en gang hos Dan Smith.

Du trenger ikke ha time for å ta turen innom, og du kan fint stikke hodet inn og bare se. Det henger masse gitarer og annen god rockemeoribilia på veggene der inne. Ta en titt før du snur deg tvert rundt og går opp igjen på Sunset der du fortsetter videre oppover (på din venstre side).

Alternativt kan du ta en kjapp tur videre opp North LaBrea og ta til venstre ved Franklin Ave, for da kommer du til:

Franklin Plaza Hotel (nå Franklin Plaza Apartments)
7230 Franklin

Det var her oppe Janis Joplin døde av overdose og Nikki Sixx nesten klarte det samme. Nikki tok overdose på fest her 22. desember 1987, og var faktisk klinisk død i noen minutter før han ble bragt tilbake til liv igjen. Hotellet som nå har blitt et leilighets-kompleks var definitivt et populært party-sted på 80-tallet, og alle fra GN’R via Ratt til Megadeth bodde her i lengre perioder.

Saharan Motor Inn
7212 W Sunset Blvd

Nok død og overdose for nå. Tilbake på Sunset finner du Saharan Motor Inn. Et streit motell sentralt på Sunset Blvd. som kan anbefales som billig bo-alternativ om man skal på rocke-sightseeing. Passe glorete amerikansk og veldig L.A.

Ralphs
7257 Sunset Blvd

Ralphs er en daglivarekjede spredd rundt i hele Sør-California, men akkurat denne som du finner på din høyre side kalles “Rock N Roll Ralphs” på folkemunne. Den ligger sentralt til på Sunset Blvd., nært både Guitar Center, strippeklubber og rockeklubber, og var naturlig nok en populær sjappe og hangout-spot på 80-tallet. Flere av de store og små hårmetalbandene kjøpte og/eller stjal matvarene sine her. Det pleide også å koke godt her etter klubbene stengte, da rockere, fans og groupies samlet seg for å drikke videre og feste ut i natten.

Guitar Center
7425 Sunset Blvd

Megastor musikkinstrument-forhandler, og her finner du alt du trenger for å rocke ut på Sunset Strip. Jeg har vært innom her flere ganger og handlet, og man spotter alltid kjente instrumentalister og shredders på shopping her. Utenfor Guitar Center finner du også The Rock Walk Of Fame hvor du finner håndavtrykk og autografene til KISS, Motley Crue, Eddie Van Halen og flere. Det pleier også å være utstillinger i vinduene her med kjente instrumenter fra rockens deilige historie. Et slags mini høykulturelt museum om du vil.

Guns N Roses øvingslokale
1506 N Gardner St

Rett rundt hjørnet for Guitar Center finner du en deilig og viktig skjult skatt. I 1985 og 1986 hadde nemlig Guns N’ Roses øvingslokale her. Slash og Axl bodde her til tider også, og kalte det mildt sagt slitne lokalet for Sunset & Gardner Hotel and Villa. My Michelle og Nighttrain er skrevet i dette lokalet, og bandet pleide å holde ville fester i bakgatene her.

Sunset Strip Tattoo
7524 Sunset Blvd

Rett forbi Guitar Center på andre siden av gaten finner du Sunset Strip Tattoo. Riktig nok er dette en annen location enn den lå på gjennom det glade 80-tall, men like fullt en legendarisk tattoo-sjappe hvor “alle” tattoverte seg back in the day. Alle i Mötley Crüe har blitt tatovert her, Axl Rose fikk gjort flere av sine tatoveringer her (blant annet Appetite-korset), og studioet er fremdeles dekorert av gullplater fra flere av storhetene de har tatovert gjennom årene. Obligatorisk å gå innom for å kjøpe t-shirt med logoen deres på som Axl brukte mye (blant annet i Sweet Child O Mine-videoen).

Mobil Gas Station
7865 Sunset Blvd (corner of Sunset & Fairfax)

Videre oppover Sunset (på høyre side) får du øye på en tilsynelatende helt vanlig bensinstasjon, men den har altså en viktig hardrock-betydning: I 1985 hadde Guns N’ Roses sin første fotoshoot her. Du kan føle magien.

The Chateau Marmont
8221 Sunset Blvd

Chateu Marmont er et legendarisk rockehotell. Det er bare å Google det. Du ser ikke mye av det fra utsiden, og det er nettopp derfor rockere har kommet hit i flere tiår for å feste midt på Sunset Strip, men i det godt skjulte. Led Zeppelin leide seg inn her og holdt storslåtte fester (eller var det orgier), John Belushi døde i Bungalow 3, og det er gjort mange legendariske fotoshoots her inne. Classy, klassisk og veldig veldig mystisk.

The Body Shop
8250 Sunset Blvd

Over gaten fra Chateu Marmont ligger The Body Shop som er en populær 24/7 strippebule, og klassisk hangout på 80-tallet. Van Halen fikk utdelt sine første gullplater her, og Mötley Crüe fikk utdelt platina-plater for Girls Girls Girls her. Naturlig nok.

Casablanca Records
8255 Sunset Blvd.

Her lå Casablanca Records sin vestkyst avdeling. Casablanca var KISS sitt plateselskap gjennom 70-tallet. Og da trenger jeg vel ikke å si mer.

The Sunset Towers
8358 Sunset Boulevard

I niende etasje i dette bygget (som nå er et hotell) bodde en ung Nikki Sixx med sin mor back in the day. Youth gone wild.

Andaz Hotel/Hyatt On Sunset
8401 Sunset Blvd

Dette er mitt favoritthotell i hele verden, og her bor vi ofte både på ferie og på tur med DATAROCK. Dette er altså det berømte Hyatt Riot eller The Riot House. Legendarisk. Her bodde og festet ALLE på 70-, 80- og 90-tallet, og det er fremdeles et svært populært hotell hos musikere og band.

– Led Zeppelin pleide å leie flere etasjer når de bodde der, og John Bonham skal ha kjørt Harley Davidson gjennom gangene.
– Myten om at rockere kaster tv-er ut hotellvinduet skal angivelig ha startet her (med god hjelp fra Keith Richards og Keith Moon).
– Lemmy skrev låten “Motörhead” her.
– Axl Rose holdt grillparty på balkongen og kastet rykende ferskt grillkjøtt til fansen på gaten helt til brannvesenet kom og stoppet festen.
– Corey Taylor i Slipknot prøvde å ta livet av seg ved å kaste seg utfor taket her i 2003, men ble heldigvis stoppet.
– Jim Morrison bodde her over lengre tid, helt til han ble kastet ut for å ha hengt etter bare fingertuppene på balkongkanten.

Hotellet dukker opp i flere store rockebiografier, samt i filmen Almost Famous.

Andaz har et fantastisk bassengområde på toppen av hotellet, med nydelig utsikt over L.A. på ene siden og Hollywood Hills på andre. Bassengområdet er – og har alltid vært – et populært fest/hangout område, og det er gjort mange legendariske fotoshoots her.

I korridorene og på rommene på hotellet henger det masse flotte rockestjernebilder for å minne deg på hotellets vakre historie, og det sies at bak disken står følgende beskjed: “Be kind to this customer. He may just have sold a million records.” Er du på rundtur i LA bør du ABSOLUTT unne deg en natt eller to her.

House Of Blues
8430 Sunset Blvd

Rett over gaten fra Andaz ligger konsertstedet House of Blues der det alltid er store navn innom. Steel Panther spiller her hver mandag når de ikke er ute på turné. Jeg så nettopp GWAR her, og det er noe av det gøyeste jeg har vært med på!

Pink Dot
8495 Sunset Blvd

På vei videre oppover Sunset finner du Pink Dot på høyre side. Et fast stopp for rockere, og sjappen som holdt Steven Adler i live gjennom hans verste heroin-periode.

Sunset Marquis Hotel
1200 Alta Loma

På din venstre side – ganske godt skjult – ligger The Sunset Marquis. Populært tilholds-sted for rockere de siste fire tiår, mye på grunn av sin sentrale beliggenhet og skjulte stil. Du leser ikke en rocke-bio fra L.A.- traktene UTEN at noen har bodd, festet og hatt seksuell omgang her. Du finner også den svært ekslusive baren The Whiskey Bar (må ikke forveksles med Whiskey A Go Go lenger oppe i gaten) som kun huser 45 gjester her. 45 eksklusive gjester, that is.

Sunset Plaza

Midt på Sunset Strip ligger Sunset Plaza som er et gatestrekk med dyrere butikker og spisesteder med uteservering på hver side. Her jobber bare unge flotte servitører med et håp om å “breake” i Hollywood, og kundene er ofte folk av betydning i Hollywood. Jeg har aldri gått forbi her uten å ikke kjenne igjen noen. Oppfordrer deg derfor til å spille Stjernebingo med reisefølget ditt her, og se hvor mange lunsjere du drar kjensel på.

Poquito Mas.
8555 Sunset Blvd

Sulten igjen?
Lavt blodsukker, sier du?
På høyre side finner du en av de beste taco-sjappene i L.A.
Bare å gi seg hen.
Helt usannsynlig god meksikansk mat her.

Mel’s Drive-In
8585 Sunset Blvd

Heller sugen på mer tradisjonell amerikansk mat?
På høyre side etter Sunset Plaza finner du Mel´s Drive-In. Denne er åpen 24 timer i døgnet, og serverer perfekt amerikansk diner-mat. Du finner ofte slitne rockere her etter klubbenes stengetid.

Mutato Muzika
8760 W Sunset Blvd

Nå begynner du å nærme deg det som virkelig var The Strip back in the day. Altså den delen av Sunset Boulevard som kokte mest på 80-tallet grunnet alle klubber, barer og sprit-forhandlere som ligger som perler på en snor. Et sikkert tegn på at du er på rett vei er den svære UFO-lignende grønne – tilsynelatende malplasserte bygningen – Mutato Muzika. Dette er kontoret/studioet til DEVO og Mark Mothersbourg. For fans av slikt, meg inkludert, kjenner du New Wave-magien. For andre er det et sikkert tegn på at du er på rett vei mot Sunset Strip.

Når du kommer ned i veirysset kan du ta en kjapp avstikker opp til høyre.

David Lee Roth’s tidligere leilighet
8787 Shoreham Drive

Her bodde og festet Diamond David Lee Roth under det glade 80-tall. Man kan bare drømme om alt det ville som skjedde her. Jeg drømmer om det ofte. Man forstår også bedre hvorfor DLR festet så mye på The Strip siden han tross alt bodde bare et steinkast unna der alt skjedde.
Gamle grisen.
Neida.
Joda.

Book Soup
8818 W Sunset Blvd

Nede på Sunset igjen finner du bokbutikken Book Soup som er like vill som Amoeba bare for bøker. Her finner du alt du trenger. En helt fantastisk butikk! Her er også stjerner titt og ofte innom, og de holder ofte instores her.

Tower Records
8801 Sunset Boulevard

Rett forbi The Book Soup vil du på din venstre side se restene av nedlagte Tower Records. Tower var “selve platesjappen” på Sunset gjennom glansperioden, og Axl Rose jobbet her (og til tider sov her) i en periode. Det var også på parkeringsplassen til Tower at Axl Rose inviterte Vince Neil til nevekamp under deres beef på 90-tallet. Vince møtte opp, Axl gjorde ikke. Typete.

Soundcheck Hollywood
8872 W Sunset Blvd

Soundcheck er en forholdsvis ny platesjappe, men en som har klart å ta vare på sleaze-stilen fra Sunsets storhetstid. Her kan du kjøpe deilig hard musikk og mye flott merch. De holder ofte signing-sessions og releaseparties med flotte rockeband.

The Viper Room
8852 Sunset Boulevard

Liten og legendarisk rockeklubb, tidligere eid av Johnny Deep, og kanskje mest kjent for at River Phoenix døde på fortauet utenfor. Konserter nesten hver dag i uken med små og store band, og det var her Steel Panther startet opp under navnet Metal Shop.

Her hadde jeg en sterk opplevelse i 2010 da jeg så bandet Where Angels Suffer (W.A.S.) med tidligere W.A.S.P.-medlemmer. Det å se Chris Holmes og Randy Piper på en svett liten rockeklubb, med strippere dansende på påler rundt i rommet mens de spilte “F**k Like A Beast” føltes virkelig som å være tilbake på Sunset Strip på tidlig 80-tall. Jeg fikk prate litt med Chris Holmes etterpå, og det er definitivt et av mine største hardrock-øyeblikk.

Snur du deg til høyre nå ser du legendariske Whiskey a Go Go på andre siden av gaten. Men før du sjekker ut den fortsetter du opp gaten N.Clark.

Guns N’ Roses tidligere leilighet
1114 N. Clark

Her bodde og festet Guns N’ Roses sammen med Vicky Hamilton i en liten drittleilighet på 80-tallet. Mye rockehistorie i disse veggene. Mye.

Mötley Crües tidligere leilighet
1124 N. Clark

Nesten vegg i vegg finner du Mötley Crües legendariske “band-hus” (nøye beskrevet i The Dirt) hvor de bodde trangt og herjet hardt på tidlig 80-tall. Grunnet sin beliggenhet endte det alltid opp med mye folk og hard festing etter klubbenes stengetid. Hellig grunn med andre ord. Blackie Lawless fra W.A.S.P. bodde også i samme hus en periode, sammen med en eskorte-pike. As you did in the eighties….

The Whisky A Go Go
8901 Sunset Blvd

Etter å ha snust på rockemagi og kysset hellig grunn snur du deg rundt og går tilbake til Sunset og Whiskey a Go Go. En av verdens mest kjente rockeklubber. Vet du ikke noe om denne må du google. Alle har spilt her. Virkelig.

Hustler Hollywood
8920 Sunset Blvd

På venstre side av gaten finner du Hustler Hollywood. Det Amoeba er til musikk, det Book Soup er til bøker, er Hustler Hollywood til porno.
Her finner du alt. Om det er det du vil finne. Utenfor har de en mini “Porn Walk of Fame”, ikke ulik Guitar Center sin Rock Walk, med autografer og avtrykk i fortauet. Ron Jeremy har et avtrykk av tre hender, for å si det sånn. Verdt å stikke innom bare for å høre betjeningen si “Welcome To Hustler Hollywood” på sin kåteste måte. Lykke til.

The Roxy
9009 Sunset Blvd

På høyre side av gaten ligger The Roxy, en annen legendarisk rockeklubb som var svært viktig under 80-tallets hårmetal-æra. Her er det konserter nesten hver dag, og man kan fint se større band her. Jeg har selv sett flere gode konserter på klubben, og gamle (og nye) rockere frekventerer ofte her. På venstre side av Roxy (mot Rainbow) ser du døren der Arnold Schwarzenegger kommer ut av i GN’R videoen You Could Be Mine. Slike ting er viktig å vite.

The Rainbow Bar & Grill
9015 Sunset Blvd

Rett ved siden av The Roxy finner du det viktigste stedet på hele turen; The Rainbow Bar & Grill. Mitt favorittsted i hele verden, og selve ground zero for 80-tallets deilige storhetstid. Som navnet sier er dette en bar og et spisested (ikke konsertsted) som serverer overraskende god mat. Stedet er drevet av noen Sopranos-aktige gamle italienere, og maten er i hovedsak italiensk. Man kan enten sitte ute på uteserveringen eller inne i selve restauranten.

Inne er det dekorert med signerte bilder, instrumenter og alt av tenkelig rocke-memoribilia fra alle som har hengt her gjennom årene. Og det er mange. Innerst i kroken (til venstre) er GN’R-bordet, hvor GN’R sitter i November Rain-videoen. Dette bordet må spesialreserveres på forhånd, og jeg har selv sittet her og spist og sett en snurt Matt Sorum med en blondine i hver hånd måtte finne seg et annet bord enn “sitt faste”. Realness.

Lemmy henger her stort sett dag ut og dag inn når han ikke er på turné, og du ser garantert kjente rockere her. Jeg har ikke tall på hvor mange herlige typer jeg har truffet her. Har du bare tid til ett stopp i LA, så er det dette. Ekte rockemagi.

Første gang jeg gikk inn hit hadde jeg på meg en vintage L.A. Guns-shirt fra 1989 for å se ”local” ut. Med en gang jeg kom inn på uteserveringen hørte jeg fra et av bordene ”woooow, check that shirt!” – og ABSURD nok var det Traci Guns som ropte der han satt på et bord med hele resten av L.A. Guns…. De hadde nettopp gjort et VH1-intervju på Roxy, og spiste nå lunsj på Rainbow. Skjebnen. Rockeskjebnen.

Gazzarri’s (tidligere)
9039 Sunset Blvd

Dette er der den svært viktige og legendariske Gazzarri’s lå. Gazzarri’s er nøye omtalt i diverse biografier, deriblant The Dirt, og det er også mange flotte scener herfra i dokumentaren Decline Of Western Civilization Part 2. En populær og viktig venue på 80-tallet, og det var stor prestisje å spille her. Stengte dog i 1992, og har de senere årene huset klubben Key Club. Steel Panther spilte nesten hver mandag i et par år, og jeg har hatt gleden av å se de nærmere 10 ganger her.
Villskap.
Deilig villskap.

Geffen Records
9130 Sunset Blvd

Over gaten fra Rainbow finner du det som var Geffen Records hovedkvarter under det glade 80-tall, og det kokte jo ganske greit i den stallen der da: Guns N’ Roses, Aerosmith og Whitesnake leverte gull og sanket dollars for plateselskapet. Et lokale som garantert har huset mye moro.

Nå er du ferdig med Sunset, men du har fremdeles litt rockemagi igjen. På tide å vandre ned North Doheney til venstre, der den krysser Santa Monica blvd, hvor du tar til venstre igjen.

The Troubadour
9081 Santa Monica Blvd

Her finner du The Troubadour, også en av de vikigste klubbene for hardrock og hårmetal på 80-tallet. Flere store band startet her. Guns N’ Roses spilte for eksempel sitt første show her, og ble senere signet til Geffen etter konsert her. Klubben spilte også en viktig rolle for utviklingen til både W.A.S.P. og Mötley Crüe.

Selv hadde jeg en fin opplevelse da vi spilte her med DATAROCK. Jeg hadde rigget opp en gammel vifte (som jeg så for meg både Tommy Lee, Steven Adler og Steve Riley hadde brukt) ved trommene, og kastet en flaske vann i håret rett før vi gikk på (for MAKSIMAL rockelook). Viften var så sterk at den fønet håret mitt på et blunk og jeg måtte gjenomføre med tidenes mest fluffy hår.
Overstilig.
Neida.

Når du nå har strollet forbi The Troubadour har du altså gått og vasset i ren rockemagi i West Hollywood i en halv dag, og kan pent avslutte kvelden på Rainbow Bar & Grill igjen. Som man jo alltid gjør.

God tur og lykke til!

Mens mange band har problemer med å få spille på sin lokale bar kjører Trouble Circus fra Bodø full pinne i selveste Los Angeles. Reisebrev fra syndens pøl kan sjekkes her.

Trouble Circus er i Los Angeles for å spille på legendariske Whisky A Go Go og The Roxy (kjente navn for alle som vokste opp med Guns N’ Roses og Mötley Crüe…), og har sendt digitalt postkort hjem til Pyro.

Hei!

Trouble Circus er for øyeblikket i L.A. og gjør noen konserter der høydepunktene er på Whisky A Go Go nå mandag som var, og tirsdag på selveste The Roxy sammen med Rex Brown fra Pantera og hans nye band Kill Devil Hill som har albumrelease den kvelden. Vi fletter også inn noen små klubbkonserter rundt i distriktet på diverste dive bars. Vi spilte blant annet på Boardners Club i Hollywood sentrum for noen dager siden.

Vi møtte Tarjei Strøm på Rainbow Bar & Grill under lyttefesten til det nye Motörhead-albumet, og han anbefalte at vi måtte sendte et lite reisebrev fra lalalalandet.

(gitarist Kristian med Dizzy fra Guns N’ Roses)

Vi har vært så freidige at vi har fått leid et hus like ovenfor Sunset Strip i den sagaomsuste åsen som heter Hollywood Hills. Dette huset er gamlehuset til talkshow-vert Johnny Carson som superkjendis via The Late Show på 60- og 70-tallet (som David Letterman overtok etter).

Huset er rimelig drøyt og over all forventning. Man kjører opp en lang driveway til en port som åpner seg til en innkjørsel med plass til 12 biler (!). Huseieren nevnte at Lady Gaga nettopp hadde gjort noe filming i kåken med sine 4 soverom, basseng og en salig utsikt over L.A. mot havet. Gud vet hva som har foregått i denne boligen. Pussig nok står det et flygel i huset som vi ble fortalt var eid av Magne Furuholmen fra A-ha…

(Heeeeere’s Johnny!)

Blir man ikke stormannsgal av dette så blir man det aldri. Når et rockeband inntar et sånt hus sier det vel seg selv at det blir fest. Det ble rett ned på “Rock N’ Roll Ralphs” for å handle inn en vogn med øl og sprit. Hvordan dette huset blir seende ut når vi reiser gjenstår å se.

Under oppholdet har vi vært så heldige å fått med oss en promotør som har ordnet rundt 13 radiointervju for oss over hele USA. Til nå har vi gjort intervju med kanaler fra Florida, New York, Detroit, Texas og California. I kjent rockeklisje-stil sprettes det både pils og blandes dram under intervjuet, og enkelte av intervjuene har blitt gjennomført i rein Howard Stern-stil.

Vi ble intervjuet av en kanal i Phoenix som spurte om vi var fornøyd med marjuanaen i L.A., og spurte etterpå promotøren hvilken kar denne radioduden var og fikk som svar: “yeah he is a bit of a nut”… Vi har ca. 6 intervjuer igjen, alle like spennende. Og det blir kanskje ekstra artig (og utfordrende) med vår fine nordnorsk-engelske aksent.

Fritiden her tilbringes som oftest i huset, på Rainbow Bar eller på Mel’s Drive In (rett nedenfor huset) der vi har vært så mye nå at folk som jobber på sistevnte plasser har oss på fornavn.

Konserten på Whisky var stor suksess og fikk blandt annet mye skryt fra Dizzy Reed fra Guns N’ Roses og selveste Tom Zutaut (mannen som er kjent for å ha oppdaget og signet band som Mötley Crüe og Guns N’ Roses i sin tid). Sitat Tom Zutaut: ” I really like your band”.

Bare de ordene betyr uendelig mye når de kommer fra kjeften på en så viktig og innflytelsesrik person. Tror dessverre ikke han har samme status eller jobb i bransjen som han hadde før, men uansett så tar vi det som et enormt kompliment og kvalitetstempel. Teddy Zig Zag Andreadis, som spillte med Guns N’ Roses på Use Your Illusion-turnen var også til stede.

Publikum på en mandag på Whisky er godt og blandet; eldre rockere, turister, en og annen gammel alkoholisert rocker fra Sunset Strip-æraen, en del rockestjerne lookalikes og en liten norsk hærskare som vi har med oss. Alt dette tilsammen betyr god stemning før, under og etter konserten. Hele Whisky A Go Go lukter forøvring som en god blanding av sprit, dårlig parfyme og piss. Med andre ord hærlig!

Club Boardners i Hollywood var hmm… interessant. Da vi ankom var det et jenteband på scena som spilte musikk som minner meg mest om det japanske jentebandet som spilte i den første Kill Bill-filmen. Utseendemessig var det en blanding av frekk bondage med en mix av litt store kvinnemennesker som sto å vrikka på formene sine.. Vi fikk også vite at denne klubben har en del gother-fester der en kan dra opp i toppetasjen og bli pisket å torturert av kvinner i diverse antrekk…(!).

Uansett så var dette et artig publikum å spille for, og de så virkelig ut til å like norsk rock n’ roll. Kvelden ble avrundet i baren med påfølgende nachspiel i Johnny Carson-huset med diverse gjester fra kveldenes lugubre bar. God stemning der også.

Nå gjenstår konserten på The Roxy tirsdag. Dette er det definitive høydepunkt for denne turen. Per i dag er vel kanskje The Roxy den mest seriøse konsert-klubben langs Sunset Strip, og den plassen som har størst navn og mest cred.
Onsdag spiller vi på en ny bar i “the valley” aka San Fernando Valley aka Pornando Valley, under et Halloween-arrangement. Spennende dager i sikte!

Sjekk mer av Trouble Circus via Urørt.

Dunderbeist dundrer gjennom Tyskland som supportband for folkelige tyskerhelter i Der W, og leverer lesverdige rapporter hjem via Pyro. Del 2 tikket inn i går kveld…

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
Del 2 av 3 (del 1 leser du her).

DAG 5

Ich bin ein Hamburger, som han Kennedy ikke sa. Men vi var endelig tilbake i Hamburg, forventningsfulle og med sprudlende humør.

Forhistorie: Det er 2009. Dunderbeist er på roadtrip til Tyskland for å gjøre to showcaser for diverse bransje. Den første av disse i Hamburg, hvor vi totalt blir tatt på senga av hele byen, og da ikke minst Reperbahn og all dets prakt på godt og vondt. Vi spiller på stedet Beatles startet opp som husband i sine tidlige dager, og gjør en god jobb på samme sted, før vi skal tilbringe de to neste døgnene midt i satans navle. Transvestitter, she-males, strippeklubber, sprit og dop og faenskap lurer på hvert hjørne og i hvert vindu, og selv om Beista tilbragte vår tid på rockepuber og barer sammen med bransjefolka våre og reisefølget vårt (kompiser er ikke dritvonde å be til å fylle ledige bussseter/senger på tur til Tyskland), så ble det ekstremt mye humor og drøye ting som skjedde rundt oss hele tiden. Så hele den turen kunne nok fylt opp en betraktelig større spalte enn den allerede har, med startpistol, dukkehus og urin som noen tilfeldige utvalgte stikkord.

I HVERT FALL så var vi tilbake i Hamburg i 2013. Vi var tilbake på Reperbahn, og vi skulle spille på klubben i etasjen over klubben vi spilte forrige gang. Bussen stod parkert midt i transegata, og Große Freiheit er denne dagens (og neste dags) kontor. Dette skulle vise seg å egentlig bli den kjipeste venuen på turen med det vanskeligste publikummet å spille for. Men vi var på forhånd bestemte på at Hamburg skulle bli fryktelig (og) festlig, og det kan vel også sies at det ble sånn, selv om ikke alt utspilte seg helt etter forventningene. Konserten vår gikk bra og knirkefritt som vanlig, selv om salen ikke var full og publikummet var noe tung å dra i gang. Som på forrige turné så går ting veldig på skinner etter tre-fire konserter, og vi spiller settet så bra som vi aldri før har gjort.

Blablabla konserter, rock, rigging og eting. Skipper den biten som jeg regner med er det dølleste lesestoffet i slike artikler om hopper noen timer frem i tid. Siden vi ikke skulle reise noe sted til neste dag, men bli i Hamburg og spille på samme sted neste kveld, så var også tur-headliner Der W og crew klare for å utforske byen denne kvelden, så Beistene og en gjeng med W-er havnet på rockepuben Lunacy som ikke lå mange gatene unna. Her ble det shottet mexicanere over en lav tresko, skyllet ned med mengder lokalt øl med mye god rock og metal på anlegget. Kristian fikk seg litt feit nattmat og la seg på bussen med litt hjelp fra gode bandkolleger..

Kvelden ble toppet (og avsluttet) med showmannen Åsmund som noen av oss tilfeldig fant på stedet Thai Karaoke rett ved siden av bussparkeringen. Der var han og sjauegutta til Der W (en herlig gjeng) i full gang med Karaoke-kjøret, og Åsmund eide hele sjappa med fantastiske fremføringer av Whitesnake-låter på scena både stående og liggende utover gulvet. «Foool for your loving no mooooooooore!»

DAG 6

Fortsatt Hamburg. En gjeng ikke helt i vater våkner opp på en illeluktende buss og er til dels klare for en ny dag i syndens pøl. Etter mengder med kruttsterk tomatsuppe og kaffe (tyskere kan for øvrig ikke kaffe) var det på tide med litt business, og halve bandet var ute på kaffedate med både booking-agent og fremtidig mangement, og la planer om verdensherredømme og nye røvertokter. Siden påfølgende dag var 1. mai skulle ting foregå litt tidligere denne kvelden, slik at scener og lokaler kunne ryddes til en helvetes fest, noe tyskere tilsynelatende syntes er en fryktelig ålreit tradisjon på denne dagen. Siden vi befant oss nettopp der vi var, og med fridag påfølgende dag skjønte vi vel alle at dette fort bare kunne gå en vei.

Men først konsert. Som på mange måter ble veldig lik dagen før. Ikke fullt lokale (skjønner ikke helt greia med at de booket en dobbeltgig når det ikke var utsolgt noen av de to dagene!?), og et litt tungt (men ikke like tungt) publikum å jobbe med. Byen vi hadde gledet oss mest til på forhånd ble den som skuffet mest. Altså, det var ikke på noen måte krise. Det var fett som fyttirakkern, og vi leverte hundre prosent, men greia med å være supportband er publikummet som er tilstede ikke alltid er like engasjerte som det vi er vant med hjemme, og i noen byer var dette mer merkbart enn i andre. Men moro læll!

Etter vår gig, hovedbandets gig, og den rutinemessige merchandise-samlingen med meets, greets und biers etter showene, var det ut på nattevandring igjen. Kebab, øl, mexicanere og tequilas. Folk ble litt mer spredt denne kvelden, men de fleste av tyskerne og samtlige nordmenn trasket pub til pub i Hamburg, prata mye skit, bondet godt og topp stemning og lite ugang. For noen varte kvelden lengre enn andre, og JC (trommefar i der W) rakk ikke bussen tidsnok til avreise og ble strandet i Hamburg en ekstra dag. Haha!

DAG 7

En velfortjent og velkommen fridag er på sin plass. Et komatøst Beist våkner opp i småbyen Göttingen, som ligger ganske så midt i Tyskland. Rett bak K-en i Tyskland på kartet sånn cirka (for å resirkulere gammel dårlig humor). Det er godt utpå ettermiddagen før gjengen våkner til live, og de som tør, våger seg ut på en liten sightseeing og fotballpub og kebabjakt, mens andre mer eller mindre forblir i bunkersen med nye nedlastninger (lovlige selvsagt) på datamaskinapparatet. Det ble fortært taco. Det ble fortært sterk taco. Det ble tilbudt en tacosaus som var så drøy at man måtte underskrive en kontrakt før man fikk den helt på. Sausen var like sterk inn som den var ut igjen.. Nuffsaid. Göttingen er for øvrig en fantastisk koselig og fin by. Vakre bygninger, og ditto imøtekommende og hyggelige mennesker. Det finnes verre steder å slå ihjel dødtid, for å si det sånn.

DAG 8

Uthvilte Hedmarkinger hadde fått hvilt seg ut etter Hamburgerhelvetet, gredd skjegget og vaska kroppen, og var klare for en ny dag på jobb. Dagens kontor (som vi hadde stått parkert utenfor det siste døgnet) het Stadthalle og lå til en forandring ikke tyve minutters togavstand unna bysentrum, så litt shopping av rene boksere, hele jeans og tunge boots lå tilrettelagt. Beista koste seg og ble enige om at pensjonisttilværelsen godt kunne finne sted i nettopp denne byen.

Katrine ble gode venner med det lokale Polizeiet, som hun trengte å snakke med noen ganger for å anmelde Mac-en hennes som ble stjålet fra backstagen i Hamburg. Konserthallen var også fantastisk fin, og alt lå til rette for en knallhard og fet comeback i Göttingen (eller Gothenburg, som Kristian så fint kalte det i en dårlig engelsk samtale senere samme kveld. Kjett med geografi). Konsert gikk smooth som bare det, og publikummet var en kjempeopptur. Moro med turne!

Endelig var det også ordentlig internettforbindelse på en backstage, noe som ble flittig brukt til viktige ting her i livet som online biljard med hverandre (en hit etter hvert på turen). Pool is cool.
Merch ble solgt, skjegget til Torgrim ble befølt av nok ei gæærn tysker-Turid, og vi hadde tid og overskudd til en liten lokalpub og nattmat til bussturen videre, med tv-serier i de klaustrofobiske, prompeinfiserte bunkersene våre (kan umulig være sunt i lengden..). Zzzzz.

DAG 9

Ny dag, ny by, samme gamle mårratryner som ser eldre ut for hver dag på busstur på de germanske autobahner i tsjekkoslovakisk buss med dårlig dempere. Nürnberg var dagens by på lista, og vi skulle heeelt i utkanten av bygrensa, faktisk innom den lokale dyreparken, hvor vi skulle spille i løveburet. Eller Löwensaal, som venuen het. Det lå faktisk tilknyttet dyreparken. Vi kom oss aldri inn dit, noe Ronny var helt fornøyd med etter et mareritt om nesehorn på bussturen..

Löwensaal så rimelig krise ut ved første øyekast, og kanskje det mest stusselige konsertstedet så langt på turneen, med latterlig kjip akustikk, liten scene og kummerlige lokaler. «Welcome to the ass-hall», som lydtech-Lars ønsket oss velkommen med da vi ankom.. Men etter hvert som det fylte seg opp med tilreisende tyskere, så skulle det vise seg å bli veldig god stemning der inne, og akustikken var plutselig ikke så krise lenger når tomrommene ble okkupert av rare tyske muskelbunter. Slike kvelder har en tendens til å ende opp som en giga-opptur. Lave forventninger = positive overraskelser, og vi storkoste oss fælt oppå scena der, og publikum vel så mye. Vi hadde faktisk circlepit ute i publikum på opptil flere låter, og det er jo stas!

Åsmund som hadde slitt med feber og halsgrums et par dager leverte godt vokalt med hjelp av gode antiflu-drops som han fikk en hel godtepose av fra JC i hovedbandet, og både han og resten av beista tok en tidlig kveld og kunne sove seg friske og raske til neste stopp, som vi gleda oss fælt til etter gode historier fra både turneleder og band. Stuttgart, hier we komme!

Til neste gang, mårna!
Der Beist

De reisevante herrene i Dunderbeist er tilbake på veien, og gir deg selvsagt insideinformasjon via Pyro.

Forrige gang Dunderbeist reiste langs europaveiene var da de spilte oppvarming for Fear Factory og Devin Townsend Project før jul, og nå har de reist fra gode gamle Noreg igjen for å spille rocken sin for lydhøre tyskere. Vi kjører suksessoppskriften med rapporter fra veien igjen her på Pyro.

Reisebrev fra Germania
(Del 1 av 3)

Dunderbeistet rapporterer tilbake fra selveste Tyskland, hvor de har fått det farefulle oppdraget å varme opp publikummet til DER W et par ukers tid. Som forrige gang blir dette topp underholdning i form av ord og bilder, formidlet på Pyros rocka nettsider. Aller først: hvem, hva, hvor og hvorfor ikke?

Reisefølget består denne gangen av: Torgrim, Åsmund, Kristian, Fredrik, John og Ronny. Også kjent som Dunderbeist.
Petter skrur lyd og hører på tung bluesbasert rock.
Katrine blinker lamper og tar seg en sporadisk joggetur.
Ivo kjører buss og er fra Tsjekkoslovakia.

Og det er i Tsjekkoslovakia at denne historien begynner. Et turnesultent (og alltid tørst) Dunderbeist flyr til Praha der møter vi den utvandrete Mossekråka Petter som fløy inn et par timer tidligere fra sin nye hjemby Lisboa, smørblid i skjegget og klar for tur. Her møter vi også Ivo, en stillferdig og trivelig tsjekker som vi greide å lure til å transportere oss rundt i bussen sin de neste ukene. Men bussen var ikke klar enda da vi landet, så fikk vi oss en guidet sightseeing gjennom alle kriker og kroker og humpete trange brosteinsgater i downtown Praha, som for øvrig er en fantastisk fin by.

Den innleide backlinen blir gjennomgått og godkjent, henger blir pakket, og bussen er klar for å fylles med beist og brygg. Bussen er for øvrig en mini-nightliner, og i en helt annen verden en monsterdoningen vi reiste rundt med på forrige turne i høst. Bussen lyser av østblokk, og er akkurat passe stor til at det akkurat er plass til 9 mann, både vertikalt og horisontalt. Og med kald pils i hånda og tung og mørk bluesrock på anlegget er ikke vi en veldig kravstor gjeng på veien.

DAG 1

Bussen går hele natta og de skjeggete hedmarkingene (vel, stort sett i hvert fall) våkner opp i Köln, i selveste Den Tyske Bundesrepublikken. Vest er best. Enda bedre enn hest. Og Köln er en stor og trivelig by som vi nå besøker for tredje gang, og er et finfint startpunkt for denne turneen.

Forventningene våre er nok ganske store til denne turneen, og vi vet at dette blir en litt annen tur enn den vi rapporterte hjem om i november. Denne gang er det større spillesteder, bedre catering, bedre kår jevnt over, og det skal faktisk være mulig å få seg en dusj og noe proviant uten store problemer. Luksus. E-werk heter klubben på turnedag 1, og vi gliser godt når vi ser store og fine lokaler som rommer 2500 folk. Vi blir ekstremt godt tatt i mot av det tyske crewet, og alle er så latterlig positive og effektive og hjelpsomme hele tiden. Tyskere as!

Litt om hovedattraksjonen og de andre folkene:
Der W var et totalt ukjent navn for noen av oss før vi ble booket med på denne turneen, og det er det nok helt sikkert for de fleste nordmenn også. Men man kan kanskje sammenligne bandet med DumDum Boys på noen måter (bare litt hardere). De er dritstore i Tyskland, synger på tysk, og allsangen sitter like løst hos publikummet som på en britisk fotballstadion. Frontmannen, Stephan Weidner, også kjent som «der W» er mannen alle roper på og som alle kjenner. Og de fleste kjenner han vel best som frontfigur i de smått legendariske Böse Onkelz som herjet på 80-og 90-tallet med sitt noe frynsete rykte. Men det er proffe og flinke folk, og vi kan absolutt se kvaliteten i det de leverer, selv om det rent musikalsk er langt unna det meste som er representert i noen av beistenes platesamlinger.

Vi kommer veldig godt overens med alle mann fra første stund, og sammenlignet med småsure amerikanske primadonnaer som vi hadde friskt i minnet er jo dette kjempeluksus for slike som oss. Første konsert på turneen gikk veldig bra. E-werk var utsolgt og fullt på tre nivåer i salen, og vi gjorde nøyaktig det vi skulle. Dette var også vår aller første konsert med inear-monitoring på alle mann, noe som var fryktelig uvant, men samtidig også fryktelig deilig. Klokkeklar lytting direkte inn i kraniet! Eneste minuset med dette opplegget er at noen gitarister savner en kasse (monitor) de kan sette foten på i front på scenen når de skal tøffe seg litt ekstra… Beistet omvendte mang en tyskertøs og var storfornøyde med hvor vi hadde lagt turnelista på første kveld. Dette ble feiret med øl og tequilas. Prost!

DAG 2

Så var det på høy tid med en fridag. Hehe, vi hadde ikke noe annet valg, da det var lagt inn en day off på denne dagen. Vi som så vidt hadde begynt turneen fikk en hel dag i Wurzburg hvor vi sov, spiste texmex, spilte fotball og så tv-serier. Siden vi sto parkert utenfor klubben vi skulle gjøre neste konsert på slo vi like godt i hjel noen timer der på kvelden, drakk lokalt brygg, og hørte på en metal-dj sammen med mye rare metaltyskere. Mer var det vel strengt tatt ikke å si om fridagen i Wurzburg, annnet enn at det var en kjempegod ide å fylle kjølern på bussen med masse take away chili con carne til nattmat. Noe som skulle vise seg å ikke være en like god ide dagen derpå…

DAG 3

Fortsatt i Wurzburg, med nattmat utover hele skjorta og gode, oppblåste chilimager. Men ny dag med gig og fullt opplegg betyr også god catering, miljøforandring, og tilgang på sanitære frynsegoder. Posthalle het dagens kontor, og det er en svær venue inne i en postterminal midt i den snodige tyske småbyen. Størrelsen på stedet er vel omtrent som i Köln, og det ble sagt at vi kunne vente oss i underkant av 2000 publikummere denne kvelden.

Nå må det også nevnes en liten forhistorie til turneen. Stephan Weidner (Der W-frontmann) hadde en sykkelulykke noen dager før turneen, knakk tre ribbein, går på en tung diett av smertestillende, og måtte til og med avlyse den første uka med turne. Dette gjorde også at på en del av konsertene (slik som i Wurzburg) kom det en del tilreisende som fikk gratiskonsert som plaster på såret for avlysningene som ble gjort i nærliggende andre byer. For vår del hadde jo dette lite annet å si enn at vi fikk flere folk på konsertene, og at hovedprimadonnaen stort sett var fraværende bortsett fra under sin egen konsert.

Trivielle fakta fra dagen til glede for lokale lesere: Kristian fikk seg en fin ny hårklipp og ble et halvt år yngre.

Konserten i Posthalle gikk fint, og selv om publikummet ofte er litt vriene og skeptiske i starten av settet vårt, mykner de godt opp underveis, og mang en tysker ble igjen bebeistret etter en godt levert gig. Og selv om konsertene våre slutter med to låter på norsk (Hatet og Gjør som far din) er det liten merkbar forskjell hos et publikum som ikke forstår stort engelsk allikevel.

Setlisten som virker gjennomgående for turneen ser for øvrig slik ut, for de som skulle bry seg:
La Guerre du Feu
Father Serpent
Shields Alligned
Songs of the Buried
Lucifer Eyes
Four of the Seven
Centuries
Through the Peephole
Hatet
Gjør som Far Din

Kvelden blir avsluttet med flerstemte barnesanger i kano og svensktopper backstage, godt selskap og mere lokalt brygg, før beistet legger ut på nattevandring på leting etter mer sterk diett (og noen havner på 80s disco party på en lokal klubb og danser til Falco..).

DAG 4

En ny dag truer. Denne dagen er vi i en forstad til Frankfurt som heter Neu Isenburg. Dette er også hjembyen til hovedbandet, og det er satt opp intet mindre enn syv band for kvelden. Det regjerer fullt kaos. Vi er en gjeng folkesky hedmarkinger som prøver å være minst mulig i veien for stressa tyskerere (pluss svensker og dansker denne kvelden faktisk), og holder oss mest for oss selv. Så lenge vi har tilgang på viktige ting som mat og øl så plager vi ingen..

Dørene åpner så tidlig som klokka fire, og rundt 1500 folk møter opp på Rocknroll Fiskeboll søndagsmatinè med punkrock og metal på menyen. Dunderbeist går på ca. åtte som de andre kveldene, og selv om energinivået før konsert er labert henter vi frem flere ekstra gir fra uante plasser og leverer igjen et rockesirkus på godt over middels nivå. Publikummene tar oss godt i mot, og fornøyde nordmenn forlater åstedet godt varmet opp til de store lokale heltene i Der W.

Vi er alle slitne etter gig og tar en tidlig kveld for en gangs skyld, hele gjengen. Sikkert ikke dumt med tanke på at de neste to døgnene skal tilbringes i selve syndens pøl..

Neste stopp: Hamburg! (hjelp!)

Auf Wiedersehen!
Der Råskinn, Dunderbeist

(The Leprechaun King Bekkis bak trommene i Belfast, foto: Brian McClain)

Enslaved fikk mot tradisjonen ikke Spelemann i år, men humøret er på topp når Ivar Peersen igjen rapporterer hjem til Norge fra den europeiske motorveien. Europablogg del 1 følger.

Jeg gir bare det skreve ord til Ivar Peersen fra Enslaved siden han tar så godt vare på det:

Bussen vugger frem og tilbake. Det hogger i bremser og spinnes i hjul. Nei, ikke USA igjen! Det er en glugge i bunken som jeg drar til side, og vi står på tvers over skinnegangen i et eller annet snø-inferno. Det virkelig interessante er at synsfeltet fylles av et tog, på vei mot gluggen og bunken min. Det hadde vært en relativt forståelig drøm å ha etter helvetes-uken i Nord-Amerika vi nettopp kom hjem fra. Etter at neste vugg påførte meg et solid kakk i knollen ble det dessverre klart at det ikke var noen drøm. Vi var ankommet Paris midt i en eller annen idiotisk snø-rekord (selvfølgelig), og sto nå kledelig fast på tvers av en skinneovergang.

(avreise igjen, foto: Ivar Peersen)

Kvelden før hadde vi flydd inn til Køln, hvor det tok et par timer å finne tollkontoret. Hver gang vi er utenlands må vi innom tollkontoret for å deklarere import av instrumentene vi har med oss for å unngå moms smelt på toppen når vi kommer tilbake til Norge. Tror muligens disse reglene var beregnet på folk som krysser grensene med tonnevis av pels, fisk og kinesiske oppblåsbare ulver (google «inflatable wolf», det er en egen industri), og ikke fem musikere med hver sine instrumenter og pedaler.

Uansett, alle skilt med «customs» på geleidet oss til diverse stengte tax-free refusjonsskranker (tax-free refusjon er vel strengt tatt ikke det samme som «customs»?). I det vi skulle til å gi opp (vi var på dette tidspunktet omtrent de eneste igjen på flyplassen) spurte jeg et par bygningsarbeidere som var på vei ut av bygningen om de visste noe om toll og ikke minst tollere. Joda, det var i enden av den trange gangen der borte, inn den åpne døren på venstre siden. Den døren uten skilt eller merking. Og jaggu, der inne satt et halvt dusin tollere og lurte fælt hva de skulle finne på midt på natten. Jeg vurderte å tipse dem om at det ville bli mer action om det faktisk var mulig å finne dem, men lot være. Det er noe med tyskere i uniform som ikke innbyr til sarkasme og harselas. Det de manglet på tilgjengelighet tok de igjen på effektivitet; blekket sprutet og stemplene fløy gjennom luften. Vi kom oss på bussen til gode gamle Andy, og kunne legge i vei til Paris.

Toget stoppet heldigvis i tide, vi kom oss av skinnene, og fikk parkert ved Centre de Science et de l’Industrie utenfor Paris sentrum. Solen skinte, og det var bare å dure i retning downtown Paris; Europas Tromsø (den går man aldri lei). Jeg tok trikk og metro ned til Pigalle som er et legendarisk område for konserter og snusk. Her finner man Moulin Rouge, og samtlige strippe-/sexklubber i Paris. Utenom de som eventuelt har noe klasse, da. Her er det nedslitt, begredelig og etter sigende ikke så reint lite farlig å begi seg ut på kjødets smale sti. Jeg var derimot her i musikkens medfør, slik jeg pleier å være, og hadde ikke like mye å frykte.

Sulten holdt på å ta knekken på meg, så det ble en liten nødstopp på McDonalds før jeg nådde frem til klubben. Der kunne jeg konstatere at bussparkeringen som vanlig var gått åt merde. Når noen har prøvd å reservere bussparkering løser den franske bilist det hele på en veldig elegant måte. Først setter arrangør opp en sperring tilsvarende lengde på bussen (gjerne med henger og litt ekstra), med tillatelser og så videre. Så kommer første Pierre eller Nathalie kjørende forbi på jakt etter en parkeringsplass. Han/hun hopper ut av bilen og «krymper» sperringen litt sånn at de får plass i en av endene. Og slik fortsetter det til barrikader og sperrebånd er en liten bylt på tvers mellom de to sist ankomne bilene.

Men det finnes grunner til å ikke ville avlive alle franskmenn (noe man effektivt kunne gjort ved f.eks å tvinge de til å spise samtlige måltider på McDonalds en hel uke). Noen av dem er greie folk, inkludert min kompis Nicholas som jeg nå møtte utenfor klubben. Vi gikk noen kvartaler vekk fra Pigalle, og inntok en vanvittig bra lunch på Cafe Qui Parle («kafeen som snakker»; må være en slektning av Bekkis). Gåselever akkompagnert av søt vin, biff tartar og sjokoladefondant fulgt til alters av en herlig fruktig rødvin, og til slutt en digestive i form av overraskende god pærebrennevin (det høres jo suspekt ut).

Glad og mett var det tilbake på klubben Divan de Monde for lydsjekk, og ting var imponerende på skinner til å være første dag på turen. Et par intervjuer seinere var det bare å varme opp og komme seg på scenen. Oppmøtet var upåklagelig, og stemningen sto i taket som den pleier å gjøre i Paris. Etter giget ble det tid til en drink med kompiser på en nabopub, og igjen kom jeg på at man ikke må kjøpe mat på selve Pigalle; turistfellen. Ostene smaker mindre enn en Norvegia Lett når du er forkjølet, og eventuelt kjøtt som kommer på bordet bør man ikke spekulere i hvor kommer fra en gang. Kort oppsummert er Pigalle stedet for musikk, men lite annet.

(Herbrand holder liv i stemmen med peppermynte, that’s metal for you!, foto: Bekkis)

Vi kom oss over til Storbritannia etter litt forsinkelse på grensen ved Kanalen på grunn av amerikanerne i crewet. Når man vet hvordan det er andre veien er det vel ikke så rart at andre land hevner seg litt på amerikanere på tur. Vi kom oss uansett til Manchester til slutt, og det ble tid til en tur på ekte engelsk pub for et par Magners-cidere på tapp (den dagen et parti går inn for holdningsendring til cider og forbud mot Grävens snakker vi mulig innmelding). Vi fikk møtt supportbandene Winterfylleth og Ancient Ascendant (sistnevnte er bare med til og med London). De virket som svært trivelige folk, lydsjekk gikk fint, og jeg og Grutle fikk fyrt i oss en libanesisk middag med lammekebaber som smakte helt fortreffelig. Det var bra oppmøte på Live NQ, og solid trøkk i de som var der.

Neste morgen våknet vi til et litt uvant scenario. Vi hadde parkert i naturskjønne, rene og grønne omgivelser! Vi var i North Wales for å gjøre vår debut på festivalen Hammerfest. Festivalområdet var rett og slett et gigantisk campingområde hvor konsertene foregikk i en slags underholdnings-storsal. Til backstage fikk vi utdelt fire gedigne campinghytter – nytt, rent og halvluksuriøst. Første sak på agendaen var en signerings-session på Starbucks der det var møtt opp en god del folk. Heldigvis også en nordmann sånn at vi kunne få utløp for alle «Hammerfest – festivalen eller den norske byen?»-vitsene våre.

(hytteliv på Hammerfest, foto: Vikky)

På vei til intervjurunder i pressesenteret traff vi på gutta i Candlemass. De skulle ikke spille før dagen etter, og var i et episk (doomisk og metallisk) fest-humør. Jæklig trivelig gjeng, altså. Intervjuene var helt ålreite, og så var det middag. Hehe. Et stykk panert og mur-fritert fisk, noen erter og en temmelig bakt potet. Etter hyggelig påtrykk fikk man ut litt eddik og salt/pepper, noe som gjorde det hele helt levelig. Ikke alle bandene var helt forberedt på gruvearbeider-menyen, og etter sigende skal enkelte tyske band ha blitt «sjokkert og opprørt» over cateringen. Etter et par timer med hytteidyll var det på tide å komme seg på scenen, og det ble en topp debut på Hammerfesten for oss! Litt spesielt at det var både Burger King og pizzakjeden Papa Johns i salen, men det er jo en første gang for alt.

(publikum Hammerfest, foto: Ivar Peersen)

En kjapp dusj senere var det tilbake på bussen utenfor området. Det vil si, den og alle de andre hadde allerede kjørt over til motsatt side av hele området for å loade utstyret. Et kvarter for tidlig. Med tanke på hvor mye jeg maser og bruker meg i løpet av en kveld skulle man jo tro at det mulig å legge merke til at jeg ikke var der når de kjørte. Eller var det kanskje akkurat det de hadde gjort, og gitt seg selv et lite frikvarter? Det var min tur til å bli sjokkert og opprørt, men jeg fant til slutt både Bounty og mannskapet.

Jeg fikk ikke med meg mye av turen over til Dublin, og da jeg våknet kjente jeg at en lørdag i Dublin var midt i blinken. Første post på programmet var lunch med Grutle. Vi gikk nok litt for kort av gårde, for Guinnessen vi fikk servert nede i gata var fra boks. Den var jo god og alt, men ikke det vi var på jakt etter. Maten var det mer suksess med. Vokalist-kollegaen inntok tradisjonell irsk frokost (som var mye det samme som tradisjonell engelsk frokost, bare en anelse mindre grotesk og fettdryppende), mens jeg gikk for en smak av det irske kjøkken: kål og bacon. Ikke frokostbacon, men den tykke, saftige typen man gjerne kaller «kanadisk» bacon på andre siden av Atlanteren. Sammen med fløtegratinerte poteter og et glass Bulmers (som er det samme i Irland som Magners er alle andre steder, pga opphavsrettighetsgreier) var det en kongelig lunch. Men det gjensto å få smake en ekte Guinness. Som alle sier er så meget bedre i Dublin enn alle andre steder.

(en ekte Guinness i ekte Dublin)

Grutles kompis Dave dukket opp etter lydsjekk, og fungerte som en utmerket guide resten av dagen. Sammen med Bekkis (trommer og legendarisk atferd) og Vikky (merch og turnemanager) kom vi oss ut av turistløypa og fant en liten sidegate med en overfylt pub. Mer enn vanlig på grunn av Paddy’s (St. Patricks Day) dagen etter. Men vi fikk oss nå hver sin Guinness som smakte helt vidunderlig og silkemykt. Jeg skjønner at man ikke kan fly til Dublin hver gang man blir tørst, men da finnes det jo masse flotte ting på tapp i Norge som ikke er bleke kopier av noen fjern original. Jeg hører heller på noe annet om coverband er eneste alternativet til det jeg egentlig vil høre, om du skjønner hva jeg mener.

Etter en god del timer på denne flotte puben, og etter å ha blitt kjent med en del lokale (irer må jo være de mest sosiale pubgjengerne i verden), var det på tide med litt middag. Nok en gang var det svært gunstig å ha en proff lokalguide. Dave tok oss med på Jewel in the Crown – en helt fantastisk indisk restaurant i hjertet av Dublin. Jeg bestilte en sterk Jalfrezi, min nye indiske favoritt. Retten er ikke opprinnelig indisk, den stammer visstnok fra kineserne back in the days, og er en smakseksplosjon av oljer, krydder og grønne chilier. Oppladningen kunne altså ikke vært særlig bedre, og konserten bar preg av den gode stemningen; både på scenen og i salen. Dublin må det returneres til snarlig!

Det var søndag og St. Patricks dag, men heldigvis foregikk det i relativt rolige former i Belfast. Vi hadde opplevd et inferno av alkoholforgiftning, spying og offentlig degradering i fjor i Birmingham på samme dagen. Kanskje det var alle årene med borgerkrigslignende tilstander i Belfast som ikke gjorde Paddys til noe ekstraordinært her. Mens vi filosoferte over dette kjørte en politibil forbi, som for å illustrere tankerekken. Det var rett og slett en bitteliten tanks med jerngitter rundt absolutt alt som kunne skades på utsiden av bilen, og selvsagt skuddsikre, sotede ruter. Note to self; som generell regel skal man unngå klammeri med politiet, men særlig i Belfast. Det skjedde ikke noe særlig denne dagen utover litt Skyping og forefallende kontorarbeid. Litt snasen nuddel-takeaway seinere og vi var klar for scenen. Som forventet var det ikke all verden med folk, opp mot 150 eller noe sånt (ikke verst da egentlig for en søndag), men skal si de var klar for Enslaved. Konserten var kanon, og merchsalget etterpå var håndfast bevis på at de virkelig likte det de hørte og så.

(live på St. Patrick’s Day i Belfast, foto: Brian McClain)

Mandag var egentlig fridag, men vi hadde business i London denne mandagen, så det ble første fly til Heathrow, mens crewet krysset over til Skottland og kjørte sør-øst mot London for å møte oss igjen på kvelden. Nøyaktig hva vi fant på denne dagen kommer litt seinere (neste blogg?), men moro og stort for oss var det. Etter nok et indisk herremåltid (jeg synes indisk er best i Storbritannia), Jalfrezi igjen, kom bussen rullende inn og vi var tilbake på skuta.

Neste stopp var Sheffield og klubben Corporation. Et litt dystert lokale i en litt dyster by, og kanskje ikke den helt store konserten. Visst var det tirsdag, og oppmøtet var helt greit, men det var liksom ikke mulig å få de med dit vi ville ha de. Kanskje vi hadde latt oss skjemme bort de siste dagene?

Bristol er kjent som cider-byen i England, så etter et par kjappe telefonintervju på bussen var det ut og finne en pub for lunch. Grutle og Herbrand hadde lokalisert en trivelig kneipe hvor vi inntok et par lokale cidere og enda litt Magners. Som den idioten jeg er lot jeg meg rive med av reklame for noen «really hot wings». Som om de vet hva «really hot» er i England. Det gjør de ikke. Men så er jo kyllingvinger helt straight i seg selv. Den lokale cideren Black Rat (som lignet mistenkelig på tåkete beina-dine-blir-gele-cider fra Hardanger) fikk tommelen opp fra Grutle, og vi ruslet videre til vi fant en Brew Dog-pub.

Dette anerkjente mikrobryggeriet har et veldig kult pub-konsept. Jeg kan bare drømme om at Nøgne Ø hadde satt i gang noe lignende (de hadde for øvrig et solid utvalg av sistnevnte merke i hyllene). Man kan sette sammen sample-brett fra alle typene de har på tapp, eller få hjelp til å sette det sammen ut fra preferansene sine, og personalet er utrolig kunnskapsrike og hjelpsomme. Jeg fikk som IPA-fan satt sammen en sampler av fire IPA-er (rangert fra mildest til sterkest, i bitterhet, ikke nødvendigvis alkoholvolum): «Dead Pony Club» (fin og mild IPA for «nybegynnere»), «IPA is Dead» (straight IPA), «Libertine Black» (min første sorte IPA, helt knall) og til slutt vinneren «Hardcore IPA» (akkurat det navnet lovet). En runde med brettspillet «Who Wants to be a Millionaire?» fikk ettertrykkelig bevist at tålelig kurant norsk allmennkunnskap ikke lar seg oversette selv om man kan engelsk. Pinlig. Før jobb ble det bakte østers og sushi på en ikke særlig trivelig japansk restaurant. Konserten var derimot en opptur, og den vesle skuffelsen fra kvelden før var fort glemt.

(Brew Dog-sampler i Bristol, foto: Ivar Peersen)

Tilbake i London begynte dagen med presse for meg og Grutle, heldigvis uten for mange spørsmål om britisk allmennkunnskap. Vi fikk blant annet besøkt våre venner på Metal Hammer og gjort en podcast for dem. Med tett timeplan ble det ikke tid til de store kulinariske utskeielsene, men en aldeles nydelig shish kebab med lam på Town Grill i Camden ble det tid til før lydsjekk. Konserten var utsolgt på The Underworld (som forrige gang) og publikum var i fyr og flamme.

Etterpå var det å ta farvel til Ancient Ascendant, som var ferdig nå som Storbritannia var unnagjort. Vi kan bare ønske dem det beste. Makan til positivt og proft supportband skal du lete lenge etter. Det vil si, går du til neste garderobe finner du Winterfylleth, som også er en drøm å reise med. Jovisst har utenlandske band i mange år sett mot Norge for inspirasjon og for å lære om profesjonalisering av ekstrem metal, men norske band har også mye å lære av utenlandske band. Når man for eksempel er support, som vi selv også har vært mang en gang, skjønner utenlandske band (og særlig disse to) at man er med for å støtte opp turen på best mulig måte. Man vil være med å selge billetter, man gjør sitt for å få ting til å gli lettere, og har en viss form for ydmykhet til rollen.

Dette vil jeg påstå vi har vært ganske gode på selv når vi har blitt beæret med supportjobber for større band, som Dimmu Borgir og Opeth. Mitt inntrykk har etter hvert blitt at med norske band i supportrollen får man ofte et litt trist inntrykk av at alt dreier seg om å komme seg ut av supportrollen på turneen. Man har liksom havnet nederst på plakaten på grunn av alfabetet og tilfeldigheter. Hovedbandet har dårlig basstrommelyd, er ikke joviale nok (ja, for dere vet hvordan det er å være heltidsmusiker som har jo turnert i tjue år og hatt karrierer som svinger verre enn Ole Ivars beste låter), man har for kort spilletid, og så videre. Mye bra med Norge altså, men jeg tror muligens «det er typisk norsk å være best»-mantraet kan få ta seg en liten pause i blant. Det er enormt med bra band fra andre land som er villig til å jobbe hardt. Just throwing it out there, som brura sa.

(med supportbandene i Sheffield, foto: Ivar Peersen)

Turen tilbake til kontinentet gikk smertefritt, og vi var tilbake i Vosselaar og klubben Biebob. Vårt fjerde gig på rappen på samme klubben (takk for tillitten!). Det er ganske nøyaktig ingenting som skjer i denne byen, så det ble film, Skype, jobb og generell henging denne dagen. Klubben serverte et kyllingmåltid som ene og alene ble holdt oppe av den kanskje beste peppersausen jeg har smakt. Konserten var faktisk hakket vassere enn det pleier å være her (de er nok litt sedate her av natur, er jeg redd), og selv om det ikke var helt fullt hus var det greit med entusiasme, og vi duret videre til Den Bosch i Nederland.

Dagen i Den Bosch var ikke spesielt mye mer spennende enn Vosselaar, bortsett at de faktisk har en by man kan traske rundt i her. Etter byvandringen traff jeg sågar på en nordmann fra et sted på vestlandskysten som takket for i går. Han hadde fått julegave av konen: tur til Belgia og Nederland for å se et par Enslaved-gig. Enten en veldig god, eller en veldig utspekulert kone der altså. Klubben W2 vartet opp med anstendig middag (chorizo løfter pytt-i-panne-konseptet hakket opp til «nokså sivilisert»), og både nordmannen og resten av det gode oppmøtet syntes å digge konserten. Det gjorde også vi. Dette var for øvrig kvelden for den hjemlige Spellemannprisen, og vi kunne gratulere Nekromanteon med velfortjent harpe!

Det andre og siste Nederlands-giget falt på Amstelveen, en liten forstad til Amsterdam. Selve Amstelveen var ikke så mye mer enn et kjøpesenter og busstasjonen vi sto parkert ved, så jeg benyttet sjansen til å busse inn til Amsterdam for en beta lunch, kaffe og boklesing (ikke akkurat «The Dirt»-materiale, men trivelig lell). Klubben P60 ble drevet av noen få profesjonelle, med svært god hjelp av et kobbel svært dyktige og dedikerte unge frivillige. Alltid artig å se mesteparten av folkene som er på jobb i moshpiten under konserten, det er ikke hver dag! Konserten ble en skikkelig opptur. Søndag kveld og langt ute i Suburbia tok det faktisk godt av ute i settet, og vi dro frem det vi hadde av ekstralåter. De fleste kjente to ukers sammenhengene jobbing på kroppen og dro inn årene på bussen, mens Grutle og Bekkis gikk for «her-skal-det-feires»-modellen. Nå er det morgen på denne første fridagen, og den har jeg tenkt å tilbringe i sin helhet i Amsterdam. Solen er oppe, og det er jaggu Grutle og Bekkis ennå også. Sånn går nå dagene. Snakkes når det hele er over neste uke!

Ivar

(Ivar og Grutle, foto: Mirjam Vikingstad)

Spelemanngrossistene i Enslaved har vært på turné i USA, og underveis har de rapportert hjem til gamlelandet via Pyro. Siste reisebrev tikket inn i dag, og vi takker og bukker for fenomenal underholdning.

Enslaved-gitarist Ivar Peersen har levert beretninger og betraktninger til oss fra den amerikanske og kanadiske landeveien, og har nå landet trygt i Bergen. Siste reiserapport inneholder blant annet historien om da Enslaved ble fanget i en snøstorm, og det hele er som vanlig meget lesverdig.

Les også del 1 og del 2 om du glippet på disse. Nå over til Ivar….

Jeg kan vel røpe såpass at vi klarte oss gjennom denne turen også. Uten å overdrive egen betydning helt, hadde dere vel hørt om det om det hadde skjært seg helt siste uken. Men det skar seg nesten; til stadighet denne siste uken. Fra og med nå døpt helvetesuken.

Det begynte bra. Utover fridagen etter Vancouver, en eller annen plass i ødemarken, begynte formen gradvis å gå seg til. Jeg fikk jobbet litt, gløttet med et halvt øye på tv-en om jakten på eks-politimannen som barrikaderte seg i en hytte utenfor L.A. (noe de etter hvert løste elegant ved å brenne ned både fyren og hytten) og vasket litt klær. Midt på natten gikk turen videre mot Edmonton, litt nord og øst i Canada, en by vi har spilt en del i de siste årene. Denne gangen skulle vi spille på enda en ny venue; Pawn Shop nede i byen. Og dette var et bra sted med særdeles service-minded personale. Det er ikke hver dag man blir tilbudt kaffe eller te når man kommer inn døren på et spillested i Nord-Amerika!

Ironisk nok ble det en del timer uten mye annet som skjedde enn at forrige ukes blog ble ferdigstilt, renskrevet og sendt avgårde (stikkord: ironi, samtid, ikke tid til opplevelser pga blogging om opplevelser). Etter lydprøve var det på tide å komme seg litt ut. Grutle og Mirjam hadde snust seg frem til et ålreit sted; Canadian Tap House nede i gaten. Jeg fikk retningsanvisninger per telefon, og traff dem der. Med hockey på skjermene og et bra utvalg drinker, øl og mat, var det et fint sted å lade opp til konserten. Smaksløkene mine hadde så smått begynt å vurdere et comeback, så jeg begynte rolig med benløse kyllingvinger av typen «ekstremt hot» og fries av søtpotet. Sistnevnte var strålende (skulle brukt mer søtpotet her hjemme) mens «ekstremt hot» i virkeligheten var «I think not». Det er skikkelig dust med type sterk mat som egentlig bare er standard chili tilsatt noe kjemisk dritt som skal få det til å brenne på leppene dine. Det svir ja, men du merker at det ikke blir med i blodstrømmen; du får ikke noe «high» av det. Litt som å bli svimmel av tett luft på rommet versus å bli svimmel av utsikten på peaken av fjellturen. Men Moscow Mulen (Vodka og ingefærbrus), og IPAen deres var det ingenting å si på.

(soundcheck Edmonton, foto: Kabel)

Det kom (for en gangs skyld på denne turen, får vi i rettferdighetens navn si) mindre folk enn både vi og promotøren hadde håpet på i Edmonton. For all del, det var topp stemning, men det hadde som sagt vært håp om masse walk-ups (folk som kjøper i døren heller enn å kjøpe på forhånd), og det var «bare» femti-seksti mann som kjøpte i døren i tillegg til de drøyt to hundre som hadde kjøpt billett på forhånd. Vanligvis når man blir skuffet håper man instinktivt på en forklaring utenfor seg selv. Men etter å ha hørt promotøren resignert slå fast at folk sto over konserten for å prioritere Valentines Day, var det nesten så jeg håpet at det heller var fordi vi var så dårlige at mindre folk enn ventet dukket opp.

De kan jo ikke i fullt alvor mene at de kunne tenkt seg å gå på konsert med Enslaved, men havnet i en knipe fordi det var Valentines Day? Valentines Day må jo være det dummeste påfunnet noensinne. Sett fra forbrukerens side, selvsagt. Fra handelsstandens side er det genialt. De har introdusert en dato hvor man rett og slett forplikter seg til å bruke en haug med penger på et bestemt vareutvalg – i stedet for å prøve seg på jevn småromantikk året gjennom. Og her borte er det ikke alltid lett å skjønne at det i det hele tatt er spiselig for noen av kjønnene slik det fremstilles i reklamene. I forkant av, og på selve dagen, ruller flere reklamer over skjermene med samme grunn-plot: typen kjøper noe fabelaktig (og relativt dyrt), damen blir overbegeistret og rørt, mens det avsluttes med et slags lurt hint om at «nå får typen belønningen sin». I bunn og grunn dreier det seg altså om en transaksjon som kunne blitt gjort mye kjappere og mer miljøvennlig (uten bamser i polyester og sjokolader i fem-lags plastinnpakning): mann gir dame penger, dame gir mann tilgang på kropp. Høres kjent ut?
Dette skulle altså Metal-fansen i Edmonton heller drive med. De om det. Vi gjorde ein framanifrå konsert og raste av gårde mot Calgary.

Her begynte dagen ikke helt genialt. Vi hadde spilt på Dickens Pub før, men da var det to betingelser som var på plass: heis og kompetente bærehjelper. I dag var begge deler høyst fraværende. Det vil si, det var både heis og bærehjelper til stede – noe som gjorde det enda mer irriterende. Heisen var ikke lov å bruke fordi den tilhørte forretningsgutta i etasjen over (Dickens Pub ligger et par plan under gatenivå) og for ikke lenge siden hadde et band «ødelagt heisen» (ordrett sitat). Hvordan ødelagt heisen? Hadde de tegnet Metallica-logoer inni den? Hadde de prompet i heisen? Ok, som de pragmatiske kjernekarene vi og crewet vårt er, var det bare å brette opp ermene og gyve løs på trappene. Det vil si, det hadde vi gjort om de lokale bærehjelpene hadde vært noe annet enn komplett evneveike. To av fire var inne på noe, rett skal være rett.

Etter en halvtime med forsøk på avstikking som ville fått både George Constanza og Guffen Duck til å rødme ga vi mer eller mindre opp, og overlot de til seg selv mens vi gikk avgårde for å skaffe litt mat. Her snakker vi om en utvikling fra først å stå i baren og «tørke svette», «puste ut» og styrte vann (for så vidt fornuftig å gjøre etter du har båret ting, men virker litt rart i forkant av arbeidet), til deretter å indignert slå fast at Enslaved har med seg for tungt utstyr (noe som ble punktert av at vår turnemanager Vikky på 1,65 løftet opp ene siden av kassen de pekte ut som eksempel på hvor ille det var, og spurte om noen kunne ta andre siden eller om det var å foretrekke at hun tok den selv), for til slutt å slå fast at det var vanskelig for dem siden de begge to nettopp hadde blitt knivstukket (til alt hell og lykke hadde de ikke blitt påført synlige skader). Vanligvis pleier jeg ikke å henge meg opp i klærne til folk, men skal man ha den slags arbeidsmoral er det bare tragisk å ikle seg skotsk kilt.

Dagen ble litt speilvendt av dagen før – denne begynte svakt, men ble deretter bedre og bedre. Mens jeg var ute og fikk i meg en kurant sjømatsalat og en hveteøl på en lokal kneipe, klarte de til slutt å buksere ned utstyret vårt. Lydprøven var topp, og mens vi satt i bussen og ventet på kveldens konsert (ingen backstage her) så vi at det strømmet på med folk. Når tiden var inne for konsert var det stappende fullt i lokalet. Og som vi husket fra forrige gang var det ellevill stemning fra begynnelse til slutt. Vi pakket oss ut og oppdaget den ene tingen som kunne gjøre kvelden enda litt bedre; en mobil bratwurst-kiosk rigget opp inntil bussen. I kid you not! Det var suverene pølser, rett fra skikkelig jerngrill bak vogna, med surkål, sennep og alt som skulle til. Til utrigg hadde promotøren fått tak bærehjelper som var villig til å bære, så den biten gikk også strålende. Arbeidsseier.

(Konjakk-Larsen, foto: Grutle)

Så var det Regina (uttales som … akkurat, ja; om du prøver å «hjelpe» de lokale ved å legge trykket litt annerledes blir du korrigert: «no, no – like…»… akkurat, ja); en liten men meget trivelig by på vei østover i Canada. Det er ikke all verdens publikumspotensial her, men du verden, de som kommer er meget entusiastiske, og ikke minst er den lokale arrangøren et særdeles hyggelig menneske. Her var det i tillegg til den vanlige brødmaten hjemmelaget humus, endeløst påfyll av kjølig brygg og ferske grønnsaker i enorme mengder. Utmerket. Det som er enda mer utmerket med Regina er bryggeriet Bushwacker nedi gaten fra venuen The Exchange. Her hadde vi vært før, og dette så jeg frem til som et virkelig høydepunkt på turen.

Bryggeriet er innomhus, og det de lager er fantastisk godt. Jeg hadde hørt rykter om at solbær-mjøden de lanserte før jul hadde vært helt eksepsjonell. Historien forteller om 6000 flasker solgt på 72 timer, samt lange køer fra natten før lanseringen første søndag i desember. Når vi kom inn fortalte et skilt på døren til bryggeriet at siste fat med mjød var koblet på. Det var bare å bestille, og for en mjød! Episk blir et litt puslet ord her, men jeg kommer ikke på noe bedre. Til å akkompagnere mjøden bestilte hele gjengen, som sist, villsvinburgeren med bacon og salat. Sweet. Ja, bandet Sweet dukket for sikkerhets skyld opp i baren to meter fra bordet vårt. De med «Ballroom Blitz», vet dere. Og hva i all verden gjorde de her? Som så mange andre band litt over «middagshøyden» hadde de hatt en eller flere opptredener på casinoet i byen. Det er jo dit deres fans fra glansdagene henger nå om dagen. Det er ikke alltid lett å bestemme seg for om det er kjekt eller litt trist å se band klynge seg til karrieren så lenge, men de skal ha for innsatsen. Og frisyrene – de var temmelig intakte fra 70- og 80-tallet.

Tilbake på The Exchange ble det som forventet en veldig bra konsert med mye moro i felles backstage med de andre bandene. Vi slet voldsomt med å komme oss avgårde på grunn av isdannelse under dekkene på bussen, men det løste seg ved hjelp av iherdig innsats fra spesielt Royal Thunder og noen sponplater de fant frem. Pallbearer mente det godt, men vi er ikke sikre på om deres vannlating på bussdekkene spilte like mye inn på det lykkelige resultatet. Et frampek om mørke skyer og snøstormer på horisonten var det i alle fall.

Vi kom frem til Winnipeg neste morgen, til en klubb som var åpen, men stort sett ikke mer. Ingen var på jobb, og en kjapp sjekk av fasilitetene sendte meg i ekspressfart tilbake på bussen. I stedet for backstage hadde de en avtale med hotellet i samme bygningen om at bandene fikk rom der som backstage. Første urovarsel var at internettilgang bare ble gitt ut på timesbasis. Hvem er det som trenger et rom i en time? Akkurat ja. I gangene møtte man på menn med ville øyne og damer med altfor lite klær til minusgrader. Jeg fant meg en femøring og snudde på den. Over gaten så jeg en diner/bakeri som så koselig ut. Hadde jeg sett litt bedre etter, hadde jeg kanskje sett at det så litt vel koselig ut. Vel plassert ved et bort merket jeg meg at det var barn ved alle bordene, og hjerteballonger på små stativ plassert på dem (bordene). Kanskje litt spesielt med en metalfyr som spiser omelett blant alle Winnipegs småtasser som hiver innpå kake og ruser seg på sukker og familiehygge? Jeg syntes det var helt topp jeg. Mye bedre enn helveteshuset over gaten. Og når man savner sin egen lille krabat hjemme i Norge (som for øvrig ignorerte fars instruksjoner om å vente med å begynne å gå til han kom hjem igjen), så er det ikke dumt med litt kakeselskap rundt seg til å bøte på savnet.

De klarte etter hvert å trylle frem litt lokale teknikere, og det ble en overraskende bra konsert ut av det hele. Det må ha vært merkbart bedre med folk denne gangen i forhold til forrige runde i 2011 (noe som for øvrig også gjaldt gårsdagen i Regina). Et par bøtter med nydelig kinesisk nuddel-suppe fra China Spice House oppe i gaten sørget for varme i skrotten etter konserten, og en høyst påkrevd men ikke spesielt luksuriøs dusj på Crack Motel-rommet rundet av kvelden… og den hyggelige delen av turen…

… jeg våknet av dekk som spant vilt da bussen så vidt rikket seg fremover gjennom siste lyskryss før den amerikanske grensen (vi skulle gjennom et stykke USA på vei til siste del av Canada-datoene på østsiden). Ute var det stort sett hvitt. Rett etterpå kjørte vi inn til grensekontrollen som gikk kjapt og greit. Der fikk vi vite at vi var et av de siste kjøretøyene til å komme frem til grensen, før veien hadde blitt stengt bak oss. Og nå var den stengt foran oss. Vi fikk tildelt en parkeringsplass ved stasjonen, og vi hadde i alle fall tilgang på toaletter der inne. Klokken var ni mandag morgen og fridagen så ut til å skulle tilbringes i bussen.

(utsikt fra strandet buss, foto: Bekkis)

Folk er jo veldig kjappe til å snakke om brakkesyke (nordmenn er jo generelt veldig kjappe til å snakke om alt med «-syke» i seg). Og den skal ikke undervurderes. Selv har jeg lært meg at det ikke skal all verdens med tiltak til for å klare å bevare en helt ålreit sinnstilstand. Selvfølgelig; man er lei etter uker på bussen allerede, vinduene fryser til, og hele universet ditt består av åtte kvadratmeter gulvflate, sengene og et par salongstoler. Og dette må du dele med ti andre. Det sier seg selv at dersom planen din består av å «se litt på veggen» eller «håpe internett begynner å virke snart», så er det gode utsikter til å bli litt klam i nøtten. Har man derimot små prosjekter, skriverier, bøker, regnskap og andre ting å putle med, uten for mye tanker om at det må løse seg snart, så går det fint. Det løste seg ikke snart i det hele tatt. Utpå kvelden mandagen sto vi der mens snøen føk rundt oss, og vi måtte ringe og avlyse hele Toronto kvelden etter. Noe som gjorde ubotelig skade for både moral og økonomi. Dette skulle være en av de største gigene, både hva angikk besøkstall og salg av merchandise. Nå gjaldt alt å krysse fingrene for kvelden etter i Montreal.

(mens vi venter på bedre vær, foto: Bekkis)

I morgentimene tirsdagen, nøyaktig ett døgn etter at vi ble satt fast av stengte veier foran og bak, kunne grensepolitiet informere om åpnede veier. Selv om neste konsert var onsdag kveld var det bare et tynt håp om å kunne rekke det. Avstandene er enorme i verdens neste største land. Vi la i vei på overfylte veier (vi var ikke de eneste som hadde blitt stående fast), og uten anledning til annet enn lynkjappe stopp på like overfylte bensinstasjoner. Tirsdag kveld måtte det tas pause, og det ble stanset utenfor Applebys (den kjeden faren til Will Ferrells rollefigur blir kastet ut av i «Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby») for en kjapp middag. Som den naive fyren jeg er ble jeg begeistret over å se en restaurant med masse ledige bord. Jeg så for meg at vi ti skulle dele oss opp i små grupper og virkelig nyte den tilmålte tiden utenfor bussen. Neida, som en sildestim med kollektiv bevissthet stupte hele gjengen inn rundt det samme bordet. De to timene utenfor de åtte kvadratene på bussen skulle da heller brukes på to kvadrat, enda litt tettere inntil hverandre. Før hjernen fikk summet seg hadde beina mine snudd meg om og fraktet meg utenfor, i retning Hvorsomhelstbareetannetsted.

Nede i veien fant jeg en Hooters, og slo meg ned i egen booth der for å breie meg litt. En runde god gammaldags ovnsbakte potetbåter med ost, rømme og bacon, pluss noen herlige lokale Indian Pale Ales seinere, og jeg kan ikke si at jeg følte meg spesielt preget av to døgn på bussen lengre. For de som lurer på hva Hooters er, så er det en helt topp restaurant/barkjede med damer som er relativt sommerlig antrukket gjennom hele året – i shorts og topp (uten noe annet til felles enn at de er damer, det er ikke noe spesielt påfallende rent «hooters-messig»). Hvor lettkledd? Så lettkledd at det hadde brutt ut borgerkrig i Bergen og Norge om Hooters åpnet her, men såpass påkledd at det hadde gått greit de fleste andre steder hvor kvinner får lov til å kjøre bil. Familien på nabobordet hadde med kidsa også.

Tilbake i bussen. Utpå onsdagen må det vel sies at det trente øye begynte å observere tegn til fremskreden brakkesyke hos enkelte. De om det, mer regneark og forefallende arbeid for meg. Turnemanager holdt løpende Montreal orientert om fremgangen utover onsdagen – nå var det ellers klart at ingen av de tre supportbandene kom til å rekke det (de ble stående fast i Winnipeg siden de ikke kom seg ut før veiene stengte slik vi gjorde). Takket være innbitt innsats fra promoter Rob i Montreal holdt publikum seg på plass og ventet tålmodig. Han klarte å trylle frem to lokale band som underholdt, og på et tidspunkt var han på scenen med Grutle på tråden fra bussen som forsikret om at vi skulle levere tidenes show bare de holdt ut og ventet. Veiene var såpeglatte, og sjåføren kanskje litt vel på den sikre siden, men fyren hadde nå kjørt med minimum hvile på tredje døgnet, så det var vanskelig å skulle kreve mer av han.

Vi kom frem 23.30. Det skulle vise seg å holde! Selvfølgelig hadde det rukket å utvikle seg noen konspirasjonsteorier om at vi ikke var på vei, telefonsamtalen på scenen var falsk etc., og totalt 20 mennesker hadde bedt om refunderte billetter og fått det. Fem stykker hadde sågar skapt en skikkelig scene i billettluken og skjelt ut arrangøren etter noter, fått igjen pengene, og i det de går kjeftende ut døren ser de turnebussen komme skliende inn foran klubben, Les Foufounes Electriques. Pipen fikk en annen lyd, de ville inn igjen, og en særdeles fornøyd arrangør kunne be de ta med seg de refunderte midlene sine og ta første fly dit pepperen gror. På andre siden av bygningen løpte vi alle inn utstyret, til massiv applaus fra et godt og fullt konsertlokale. Igjen er ordet episk på sin plass. På grunn av trapper, vanskelig tilkomst til scene og en lokal P.A. som streiket (bare det som manglet) tok det en time å komme i gang, men så ble det da også konsert! Ren og skjær vilje, rent og skjært hardt arbeid. Ren og skjær Metal.

Neste dag skulle ikke kunne bli verre, nå måtte eneste veien være opp. Akkurat, ja. Det begynte med sjåfør som kom to timer for seint tilbake fra hotellet (ok, igjen – lov å være sliten), og fortsatte med en dynamo som røk i det han startet opp bussen. Deler av bussen gikk fra kjølig til Fridtjof Nansen på minutter, og enda færre kvadrat å være jo mere vi er sammen på. Etter et par timers kjøring, innkjøp av «Skyfall» og «Argo» på DVD som tidsfordriv, viste det seg at sjåføren for sikkerhets skyld hadde kjørt et godt stykke i feil retning. Åååålreit. Nå var det slutt på å tenke at stakkaren hadde kjørt langt. Dette var på vei i retning «utilgivelig».

(foto: Grutle)

Tilbake i rett retning, og ny runde med ringing til kveldens promotør. De gode nyhetene var at alle de tre andre bandene var vel fremme, men kveldens konsert i Boston måtte vi rekke. Det så fortsatt bra ut. Vi ville komme frem mens første bandet var på scenen. Ingen problem. Jeg pakket meg inn i noen dyner bak i kjølerommet og tenkte at jeg i alle fall fikk være uthvilt før nok en stressende kveld med løping inn med utstyr og så videre. En times døsing seinere kom det en litt annen beskjed. Nå hadde motoren brutt sammen, og vi sto parkert to og en halv time fra Boston og klubben The Sinclair, midt på motorveien. Heldigvis skjønte turnemanageren hvor lite sjåføren tok innover seg dramatikken rundt en avlysning i Boston, og heiv seg selv på tråden til det som kunne krype og gå av verksteder og mekanikere i området. Hun fikk tryllet frem en fyr i løpet av tjue minutt (sjåførens innsats ga et anslag om en time-halvannen). Dette geniet av en fyr fra firmaet Night Owl krøp inn og fikset greiene på mindre enn to minutt, og plutselig var vi tilbake in the game. Men nå var det kommet til veis ende hva angikk sjåførens toleranse for stress.

Med bare veier og lite trafikk lå vi konstant 15-25 km/t under fartsgrensen, slik at GPS-ens estimerte ankomsttid bare krøp oppover og oppover. Om fyren rett og slett streiket på grunn av alt stresset, eller om han bare var utbrent av det hele vites ikke. Ingen appeller fikk han til å sette opp farten. Klokken 23 ville vi miste giget, og det var ingen mulighet for utsettelse for tidspunktet for slutt på lyd i Boston. Etter forsøk på ren kommandering fikk vi opp farten litt siste timen, og sklei inn foran klubben 22.58. 23.02 begynte innrigg, og 23.30 sto vi på scenen. Da har et tremannssterkt crew (med litt hjelp fra bandet) rigget opp full heavyband-backline inkludert backdrop, satt opp egen lydmixer og monitorsystem, lydsjekket og fått oss på scenen i løpet av 28 minutter. Ikke verst. Konserten ble steinbra, og jubelen sto i taket på scenen og i salen. Over fem hundre mann inne var heller ikke noen dårlig nyhet. Ja, jeg tør si det: vi er et av de hardest arbeidende metalbandene du kommer til å møte.

Så var det slutt på den mørke perioden. Turen til New York gikk fint. Det var tid til å gå ut og spise litt skikkelig. En skikkelig fancy italiensk lunch med Prosecco, noen glass Primitivo, pizza med prosciutto og skikkelig mozeralla, grappa og espresso. Sivilisasjon! Før konserten ble det et lengre intervju med Sam Dunn til en episode om Ekstrem Metal i serien «Tungrockens Historie» (som gikk på Nrk i fjor) siden det aldri ble tid til en egen episode om Ekstrem Metal i orginalserien. Det blir det nå! Litt spit med supportbanda ble det også tid til (stikkord: døve ordspill på plakater, fart-machine og slowmo-pingpong), før vi gikk på scenen foran et fullsatt Bowery Ballrom og ga siste bit av jernet. Fett! Etterpå var det ut å feire med kamskjell-suppe og pastrami-burger. Det gikk jo bra til slutt.

Sees på Europaturne i mars?

(Enslaved og Kokken Joe, foto: Finn Arne Nystad)

Enslaved fikk seg nyss nok en nominasjon til Spelemann, og er akkurat nå på turné i USA. Ivar Peersen rapporterer hjem til gamlelandet via Pyro.

Enslaved gjør Amerika for tiden, og som vanlig leverer gitarist Ivar Peersen lesverdige rapporter hjem. Dette er del to, og om du gikk glipp av del en kan du lese den her.

Showbiz er ingen dans på roser. I skrivende stund har vi noen timers stopp i Golden, British Columbia (Canada), og jeg har tilbrakt siste døgnet med full feber og tilhørende kroppslige utslag. Man får tilskrive det ren flaks at det slo ut siste konsertdag før fridag, og håpe det er bedre i morgen. Det er jo ikke akkurat som om vi kan ta en telefon til klubben i morgen og si at vi har en million i feber, og om ikke vi kan få penga likevel. Tenk på den neste gang du drar en tre-dagers på grunn av vond stortå for å se den nye sesongen av «Sexy Ancient Vampires With Remarkably Updated Hairdos».  Konsert må det blir uansett (vi har aldri avlyst en konsert siden 1991, hverken på grunn av sykdom eller noe annet som var i vår makt).

Forrige ukes eskapader ble avsluttet med at vi rullet inn i Richfield, Utah. Det var fint lite å ta seg til der utover å skrive reiserapport til dere og få unna litt av den alltids truende bunken med «haster!» på skrivebordet. Over veien fra hotellet lå det en fristende liten diner ved navn Wingers. Så når presset etter hvert ble for sterkt var det tid for lunch. Det ble Fish’n’Chips Southern Style – med gyldenstekt malle og stekte poteter. Wingers-brødrene (som var av norsk opphav en generasjon eller to tilbake) brygget sitt eget øl innomhus, og deres Hazy Wheat Hefeweizen var ikke verst, men det er fortsatt tyskerne som kan Weissbier. Det ble enda mer blogging med dårlig tv i bakgrunnen på rommet, og så bød turnemanager Vikky på et italiensk hjemmelaget herremåltid på bussen med pasta, grønnsaker og pesto. Marveloso. Mye mer enn det var det ikke som skjedde i Richfield, og helt ærlig er vel dette sannsynligvis en av byens mer spennende dager noensinne.

Så var turen kommet til en av godbitene på turneen: Fredagskonsert i L.A. Forventningene lot seg ikke dempe av at vi var sedvanlig forsinket inn til byen. Vel fremme ble vi møtt av en svært hyggelig overraskelse. Min favoritt-restaurant i L.A. er med klar margin Manuel’s El Tepeyac i East L.A. Porsjonene er sinnsyke (Bekkis er f.eks sjanseløs, just sayin’), og eieren selv Manuel Rojas er mildt sagt legendarisk. Første gang vi spiste der i 2007 endte jeg opp på fortauet utenfor klokken 10 om morgenen. Jeg var så full av livsglede, burrito og Tequila (nye gjester må drikke med Manuel – som selv er tørrlagt) at jeg rett og slett måtte legge meg nedpå litt i East L.A.-solen. Denne gangen var det dessverre ikke tid for noe Manny’s. Trodde vi. I det bussen parkerte spratt det ut en meget fornøyd kar fra en bil tvers over gaten. Han hadde, på oppdrag fra plateselskapet vår, kjøpt inn verdens sannsynligvis største svine-burrito til oss alle på bussen. Etter at 7-8 røslige karer hadde spist det vi var gode for var det fortsatt rikelig igjen til nattmat.

(foto: Vikky)

Ja, det stemmer jo! Vi var i L.A. for å spille konsert. Blir av og til litt ivrig på maten her. Som Herbrand en gang så klokt sa om reisebrevene: «Det handler jo bare om mat, jo!». Typisk tynne folk. [Advarsel: resten av avsnittet inneholder tidvis grov produktplassering] Uansett, før konserten tok jeg turen opp til Peavey sitt showroom på Sunset Boulevard. Vel fremme hadde jeg reist fra lommeboken, så ned igjen til bussen og plukke opp den igjen. Som mangeårig sponsor av meg selv og bandet er dette et selskap vi har et veldig godt forhold til. Artistrep Brandon tok i mot og viste frem det siste innen amper og gitarer. Vi har stort sett brukt modellen 6505+ i kombinasjon med Classic 30 (for «renlyd»), men jeg er jo alltid klar for å prøve noe nytt (som brura ikke nødvendig alltid sier). Resultatet ble uansett en gryende forelskelse i den nyere modellen Peavey 3120.

I tillegg fikk de imponert meg med en gitar som stemmer seg selv uten noe lydforringelse. Hvordan får de til? Hva blir det neste? Menn på månen? Jeg har faktisk opplevd mer enn en gang i USA å stille den spørsmålsrekken og få til svar «yeah, we already did that way back, man». Tiltroen til at vi europeere kan lese og skrive er ikke alltid like høy her borte, ei heller deler vi samme hang til ironi og sarkasme. Så når du lander i L.A. og en brande bak deg med army-cut roper ut «hell yeah! U-S-A!» så er det godt mulig at han mener det (faktisk hendelse, november 2012). Ja, nå skal ikke vi nordmenn snakke for høyt heller da. Sett nordmenn «prute» i Syden? Eller vært på jobb på julebord («berre sett igjen flasko, håhå!»)? Eller prøvd å spise romantisk middag på Potetkjelleren med Veidekkes «arbeidsmøte» på nabobordet («husk dåkk bordellet i Hamburg, eller-håhå!). Så basically er vi alle idioter, da. Nice.

(hos Peavey, foto: Peavey)

Etter nerding hos Peavey var det tilbake til klubben, og litt henging med våre venner i plateselskapet Nuclear Blast pluss litt lydsjekk, testing av elektriske sigaretter i sigarsjappen ved siden av (merkelige greier), litt sushi på bussen og tilbake for å henge på klubben. Kompis Finn Arne hadde tatt turen over for å følge oss på de to konsertene i California. Trivelig med litt besøk fra gamlelandet! Men det var også andre celebre gjester der denne kvelden. Merharban Singh fra Space-X tok turen innom for å hilse på, og delte ut jakker og fete kulepenner med satellitter som fløt rundt inni der (som de gamle pennene med undertøy som sklir av damene når man snur pennen). Det er vel første gang vi har kunnet si at vi hadde en rakettforsker backstage helt fritt for ironi. Space-X bygger og fyrer av raketter som leverer forsyninger, og snart tar med folk, opp til romstasjonene der ute. Utrolig spennende å treffe og snakke med en sånn fyr. Selvsagt er Meshuggah favorittbandet hans (han er jo rakettforsker), men veldig trivelig at Enslaved er helt der oppefor ham også. Før vi gikk på scenen kom det gledelige budskapet om at det var over utsolgt (de ble litt ivrige og fortsatte å selge litt til), og for en jubelkveld dette ble! Litt teknisk trøbbel borte på min side gjorde at jeg nok ikke leverte min beste scenefremførelse (i det lyden faller ut for 97. gang på 3 låter begynner man å bli litt engstelig for å bevege seg for mye). Men hva jeg ikke leverte ga Grutle og Arve tilbake med tifold!

Etter showet ble jeg invitert med Loana, Merhaban (Space-man) og noen kompiser av dem på Canters, en jødisk deli-restaurant ikke så langt fra klubben. Jeg skulle vel klare meg uten alt for mye melk, bacon og skalldyr neste timen, og dessuten må jeg innrømme at jeg aldri har prøvd denne etniske varianten. Jeg bestilte et Corned Beef & Sauerkraut-smørbrød med tidenes beste pickles. Yum! Utrolig bra! En av kompisene som var med het Joe og var selv av jødisk opprinnelse, og er dermed en av de som kan fortelle vitser om folket sitt uten at det bærer helt galt av sted. Joes bidrag til turneens vitsesamling var helt enkelt: «Hva er en jødisk manns største dilemma? Gratis bacon». For en dag, for en konsert, for en nattmat! Legg turen innom Canters neste gang dere er i L.A., dere vil ikke angre!

(Canters er delien Guns N’ Roses spiste gratis på i starten av karrieren fordi delien er eid av familien til Marc Canter (som nå driver delien). Marc Canter ga nylig ut en flott billedbok med gamle fotografier og historier fra starten av Guns N’ Roses).

Neste dag våknet vi opp på vei inn til San Fransisco, og for et skue denne byen er i solskinnet! Med de klassiske bakkene, havnen, broene, freaksene. Første oppdrag var Guitar Center for litt kabler og dippedutter, og deretter en fånyttes jakt på artige kostymer (fant et hotdog-kostyme her sist). Det viser seg at de beste sjappene bare er åpen i ukene før Halloween. Vi får se om vi finner noe i New York til slutt. Tilbake på Slim’s nærmet det seg lydsjekk, men først var det å hilse på vår gode venn; Kokken Joe. Igjen lurte han på hvordan det gikk med Turboneger (må vel være favorittbandet hans) og spesielt Hank. Igjen var det å melde alt vel om førstnevnte og ikke-så-fantastisk med sistnevnte. Men han var meget fornøyd med den nye sangeren, så topp stemning. Han kjenner tydeligvis igjen en matentusiast når han ser en, for han dro meg inn på kjøkkenet for å servere meg som første gjest for dagen. En nydelig suppe på koriander og bacon lovet mildt sagt godt, men hovedretten tok kaken: saftig oksestek med rosmarin-poteter. Way to go, Joe! Vi kunne ikke annet enn å takke for maten og gi fyren ei «Riitiir»-skive.

Konserten ble helt avsindig. Igjen var det stinn brakke med over 700 mann og hæla i taket. San Fransisco-gutta kan gå på konsert, det skal være sikkert. Alt i alt et av de beste showene jeg har gjort. Også veldig artig å høre at selveste Jello Biafra (ex. Dead Kennedys) hadde vært på konserten. Men det artigste var vel at kokken Joe på veien hjem hadde tenkt at matmonsen i Enslaved sikkert var sulten etter giget, og kom innom med en godporsjon krydderkylling og salat til meg backstage. For en omsorg! For en menneskekjenner!

(fullt hus i San Fran, foto: Finn Arne Nystad)

Så kom en langtur fra San Fransisco til Portland, Oregon. Det som hadde vært av varme var en saga blott, og gitt den lange turen var vi temmelig forsinket da vi kom frem. Overgangen fra glade San Fran til et dystert industristrøk i Portland slo mot oss i det vi hastet av bussen for å loade inn på klubben (de lokale folkene var unnasluntrere på høyde med Smørbukk). Ikke var det backstage og artistbaderommet var kledelig dekorert med et lag urin over hele gulvet. Hva gjør man i en sådan mørk stund? Snuser opp turneens beste spise- og drikkested, selvsagt. Litt etterretning fortalte meg om et sted ved navn «Fire on the Mountain Buffalo Wings». Det var ikke bare et «bra» sted, det var selve Nirvana. Sugen på smak, og å rette opp forrige ukes fadese på vinge-fronten spurte jeg om å få det mest ekstreme de hadde. Den nest sterkeste var Ghost Chili Wings, men de var etter sigende relativt greie i forhold til Jefe-varianten. Så Jefe it is, then. To stykker gikk ned ganske kjapt og føltes som «ganske sterkt». Så kom det. Det mest sinnsyke jeg har vært med på – svette, tårer, hud; alt rant. Jeg følte meg som på en relativt infernalsk bad-trip der jeg satt i hjørnet alene og prøvde å late som om jeg ikke trodde ansiktet mitt holdt på å smelte av meg. Jeg hørte meg selv bestille flere av husets egne IPA, «Shocks of Sheba IPA», og klarte etter hvert å få innpå alt. Etter en times tid kom jeg til meg selv og spankulerte svært så fornøyd tilbake til klubben som nå fikk være så bedriten som den bare ville. Dagen var uansett en suksess.

(på kjøkkenet til Fire On The Mountain Wings)

Det må ha vært ganske tydelig at jeg var fornøyd; Grutle meldte seg på en ny tur opp etter lydsjekk. Og ny runde med Jefe på meg og mer IPA. For et fantastisk sted! Kommer til å legge turen innom der igjen mang en gang. Publikum i Portland holdt en høyere standard enn lokalene. Igjen stinn brakke (populært blant de unge dette Enslaved-opplegget) og stormende jubel. Litt skuff at Oregon-lovene forbyr inntak av alkohol på scenen, men vi klarer jo et gig uten skåling. Etter konserten kom vår bryggeri-venn James innom med en spesiallaget Enslaved-IPA som smakte fortreffelig! En dag som begynte dårlig, men som endte opp akk så bra! For øvrig første dagen jeg har spist så sterk mat at det har endt opp med ekstreme smerter ved vannlating. Fullstendig og totalt verdt det.

(Ivar tripper på Jefe-wings, foto: Grutle)

(Grutle med Enslaved-øl, foto: Bekkis)

Videre til Seattle og en ny klubb vi ikke har vært på. For så vidt greit det, vi pleier å spille i en temmelig sjuskete del av byen, så helt i orden å spille på Broadway Avenue med masse ålreite butikker og en helt kul klubb; Highline Bar. Litt sært med en 100% vegansk klubb, men det veganske de laget der var i alle fall av høyeste klasse. Må ha vært første dagen hele Enslaved inntok null kjøtt i løpet av en «arbeidsdag». Spesielt kylling- og fiske-imitasjonene til veganergjengen var svært imponerende. Det er jo ikke vanskelig å skjønne at folk blir veganere i dagens verden, særlig her borte, men det blir nok neppe en livsstil for meg. Men som mye annet må det prøves før man gjør seg opp noen mening om det.

Nede i lå platesjappen Spin Cycle hvor jeg fant fete plater med blant annet Kraftwerk, Slowdive og Roy Orbinson. Grutle fant en haug med Beatles-snop, og vi var meget fornøyde. Så fornøyde at vi inviterte fyren som eide sjappa på konsert som takk for innsatsen for det fysiske format. Han hadde uansett tenkt å se Pallbearer, men kjente ikke Enslaved så godt. Skal si fyren så lyset/mørket! Etter konserten stormet han tilbake på sjappa og hentet ut to sju-tommere som gave til meg og Grutle, som takk for «oppdagelsen». Han husket tydeligvis smakene våre, for Grutle fikk en Beatles-single mens jeg fikk en Mighty Mouse limited edition-single. Fantastisk! Konsertstedet var for øvrig på størrelse med Garage i Bergen, og var tjåka fullt. Ikke verst på en mandag! Konserten var topp, selv om lysriggen var såpass enerverende dårlig at en lommelykt eller to i hendene på de fremste publikummerne hadde gjort samme eller bedre nytte. Min spøk om at det fantes en norsk utgave av Frasier (Seattle er jo Frasier-byen) med Grutle i hovedrollen, slo godt an. I den norske versjonen ga Grutle samme rådet til alle som ringte inn: kjøp en kasse øl og hør på heavy!

(gaver i Seattle, foto: Bekkis)

Så var det over grensen til Canada og Vancouver. Tirsdagen begynte relativt vilt med annonsering av at vi var nominert til Spellemannprisen for «Riitiir». Utrolig artig! Samme hvordan det går er det jo en stor ære å bli nominert! De siste rundene i Vancouver har vi spilt på klubben Rickshaw i et helt forferdelig område (av mange beskrevet som noe av det verste den vestlige verden har klart å produsere den senere tid). Da OL i Vancouver gikk av stabelen i 2010 fant noen luringer ut at de skulle dumpe alle junkiene og de mentalt syke opp i området rundt East Hastings Street. Kjempelurt. Nå ser det ut som noe som ble ansett som for drøyt for en drøy film. Totalt og fullstendig helvete på jord. Spør (eller kanskje ikke) band som har spilt i området om hva de har sett av menneskelig fornedrelse, og du vil ikke tro historiene. Så det var en kjærkommen avveksling å skulle spille i en annen del av byen denne gangen.

(feiring av nok en hyggelig nominasjon til Spelemann, foto: Vikky)

Først var det frokost nede i byen på den ikke helt metal-klingende restauranten Crepes. Men bra var det; egg, bacon og sitron-crepes. En kjapp halvannen times spasertur seinere og jeg var på klubben. Nok en kontordag, men jeg tok i alle fall med maskinen ned på puben i første etasje sammen med Grutle og Mirjam (som var fløyet inn på besøk, og sjelden har vel uttrykket hans bedre halvdel kommet mer til sin rett) som så på hockey. Timene fløy og plutselig oppdaget jeg at puben ble fylt av folk med morske fjes og ishockey-drakter. Det var tid for kamp for det lokale laget Vancouver Canoucs. Det gikk samtidig opp for meg at å sitte på det beste bordet midt i lokalet og streve med momsoppgaver og turneregnskap under en ishockeykamp kanskje ikke var helt det store, så vi pakket sakene og flyttet oss til klubben. Vi hadde igjen besøk av gode venner; mor og datter Tupper var for andre dag på besøk med gavekurv (leker, snop og vin), og far og datter Andrew og Celina var også innom. Artig med disse to-generasjons-parene som dukker opp og følger Enslaved rundt omkring. Skal man først ha en felles hobby kan Enslaved være et ålreit alternativ, tydeligvis. Igjen var det topp oppmøte og bra konsert, selv om feberen nå begynte å veie tungt på kraniet for undertegnede.

Og der er vi; fridag i fjellene med lite annet å ta seg til enn å pleie helse, ta badstu og spise boksemat (ikke mye vits å flotte seg uten smaksløker). Men mye av det beste gjenstår, i morgen i Edmonton er det ventet mye folk, dagen etter i Calgary (sagt med Sølve Grotmol-stemme) ryktes det om nært utsolgt. Og ikke minst, i morgen regner jeg med å være back in business hva angår det gode liv. Jada, det blir mer smak, mat, drikke, utforsking og moro. Til slutt et minneord om tidligere nevnte Manuel Rojas, som døde fire dager etter L.A.-besøket vårt av høy alder. Han begynte å nærme seg 100, så det var vel ventet. Takk for fantastisk mat, Manny!

Enslaved gjør USA igjen, og da rapporterer selvsagt Ivar Peersen hjem til Norge via Pyro. Første reisebrev tikket inn i natt.

Enslaved gjør nå en relativt lang turné i USA med Ancient VVisdom, Royal Thunder og Pallbearer. Vi gir kontrollen over til ordsmedar Ivar Peersen.

Jarra, jarra. Da var vi tilbake på landeveien i Amerika. For å være heeeelt spesifikk er vi på vei gjennom fjellene i Utah på vei til Richfield hvor fridagen skal tilbringes. Etter hva jeg har hørt kan Richfield oppsummeres i et par enkle konsept: et hotell (hvor vi skal henge) og spisesteder (hvor i alle fall jeg skal spise). Så for å ha noe å snakke med dere om må vi litt tilbake i tid.

En fin liten flytur over dammen tok oss forrige uke fra Bergen til New York (eller «Ny Jokke» som byen ble kalt da norsk humor total-peaket med Yngvar Numme og gjengen). Vi ble møtt av vårt amerikanske crew; tour manager/merchansvarlig Vikky, trommetech Brian og gitartech Bryan. Lydmann Kabel tok vi med oss fra Nederland (du må ha en nederlender i rekkene om du vil at det skal funke, viser det seg – og det er selvsagt gøy å gjøre narr av «språket» deres). Et luksuriøst nattmåltid på Burger King senere, og vi var på vei til første stopp Philadelphia.

Tilbake i 2010 (Dimmu Borgir-turen) ble jeg oppmerksom på verdens aller feteste plass ikke langt fra dagens spillested: Redding Terminal Market. Her snakker vi om et avsindig bra mat-marked. Forrige gang var det et originalt Philly Cheese Steak-sandwich fra legendariske Carmine’s (på dette markedet har de feteste sjappene egen merchandise) som skulle testes. Denne gangen var Dinics Pork and Beef (hvor fett firmanavn er det? Kom igjen!) som skulle avlegges et besøk. Deres toppselger ble nylig kåret til «Americas best sandwich», så dette måtte jo bare prøves. Timing var viktig, så vi kom oss ned dit før lunsj-tider. I følge rapportene er det voldsomme køer rundt lunsjen. Godbiten besto av nydelig italiensk brød, solide mengder saftig svinekjøtt, provolone-ost og en slags syltet rosenkål-greie. Svinekjøttet er ovnsbakt en hel natt, og så får det hvile noen timer før det blir servert. Sannsynligvis den beste smørbrødskonstruksjonen denne karen har smakt. Sterk start. Det går helt fint å ha det fett på turne om man kommer seg vekk fra Playstation-kjøret og drikk-Jäger-alene-i-senga-opplegget (jada, har sett band som driver med det).

(Ivar og Grutle i Philly, foto: Bekkis)

Tilbake på lydsjekk fikk vi hilst på de andre banda og testet utstyret. Ikke overraskende funket det helt fint. Og så var det på tide med middag. Tilbake downtown snuste vi opp sportsbaren Milkboy hvor det ble IPA, Pale Ale, kyllingvinger og to-tre happy hour-drinker sammen med Grutle og Bekkis. Det ble såpass happy hour at en liten høneblund bak i bussen måtte til før konserten. Konserten ble meget bra, ca. 300 tilskuere var langt bedre enn vi hadde håpet på i Philly! Hyggelig var det også å se Baroness-gutta i publiken, som i følge tourmanageren er fans. Det kan vi godt slå fast at går begge veier. Håper det blir tid til en tur sammen med den gjengen en gang! Med en såpass bra start på turen var det bare å legge i vei i retning Baltimore.

Heldigvis er ikke hele Baltimore like ille som områdene det fokuseres på i serien The Wire. Men man ser påfallende mange zombier rundt i hele byen. De vingler omkring og står svimlende etter å ha inntatt ting de burde ligget unna. Sammen med Grutle snuste jeg opp et trivelig lite etablissement ved navn Turps Sportbar. Her fikk vi satt tenna i en lokal spesialitet; nydelig krabbesuppe – og igjen gikk jeg rett i kyllingvingene med dødsforakt. Denne gangen var de av den sterke sorten, så pannesvette og tårer presset seg frem. Nydelig. Etter en frisk Fat Tire Amber Ale oppdaget vi at de hadde Magners cider på tapp, så da ble det et par sånne også.

Tilbake på klubben rakk vi akkurat lydsjekk, og så ble det et par timers hvile før konserten. Igjen var det meget bra oppmøte. Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for at folk kommer seg ut døren og kommer for å se oss, og konserten gikk steinbra. Et lite opphold midt i konserten grunnet en røket forsterker ble det også tid til. Reserveforsterkeren vi skulle få levert kvelden før var ikke med, for geniet som leverte den satte den inn på et lager uten å si fra til noen, og når klubben neste dag fant den tenkte de at det var like greit å ikke si det til noen. Merkingen «delivery to Enslaved» trengte jo ikke ha noe med bandet Enslaved som spilte der kvelden før å gjøre. Det kunne jo være tilfeldighet. Hvis du er på tung syre. Når de endelige klarte å koble (etter vårt 15. «er dere helt sikre på at ikke dere har sett en amp som skulle til oss?»), var det for seint. Og selvsagt røyk den ene forsterkeren jeg hadde til rådighet. Heldigvis hadde Grutle hengt med de rette folkene før avreise, og var et oppkom av relativt grusomme vitser før Ancient VVisdom hostet opp en kompatibel amp fra sin tilhenger utenfor. Godt jobbet til oss alle!

(Ivar, foto: Vikky)

Så var det tilbake til Millwale, Pittsburgh, og Mr. Small’s Theatre. Dette er 4. gangen vi er her på relativt få år, og det er definitivt en favoritt på ruten. Frokost inntas som alltid på Lincoln P & G Diner; en diner i et apotek. Selve spillestedet er en tidligere kirke med utrolig flotte fasiliteter til backstage. Jeg hopper over min vanlige «var kirke-er konsertsted-utrolig mye bedre bruk nå-blabla»-tale her. Herlig take-out green curry fikk oss i storform (sammen med en del cognac, sjølvsagt). Konserten gikk kanonbra (ikke uventet, ser ut til å gå den veien) og oppmøtet var topp. Vi møtte for øvrig igjen «Fuck you, Phil»-gjengen fra Metal-cruiset Barge to Hell i desember. Det var en gjeng der som hadde laget «Fuck you, Phil»-plakater som de fikk oss til å posere med for kamera. Storyen var at denne Phil hadde trukket seg fra å være med på cruiset. Kanskje en litt streng reaksjon fra gutta, men de om det. De var tydeligvis på plass i kveld, i minuttene før introen hørte vi de fremføre mottoet sitt taktfast. Underveis i konserten kunne ikke Grutle dy seg fra å spørre hvem denne Phil egentlig var. En svært uvillig fyr ble løftet opp av kompisene; som for øvrig hadde trykket opp merch siden sist. Da vi pakket ut for kvelden hang en flott «Fuck you, Phil»-skjorte med offerets ansikt på over speilet på bussen. Au revoir, Millwale!

Neste stopp var Detroit (…ok: Rock City). Vi fryktet det verste. De få gangene vi var her i foregående årtier har det vært temmelig nekro og dystert. Men denne gangen havnet vi en hyggelig del av byen. Første etasje av klubben Magic Stick var befolket av en bowlinghall (!), og hadde jeg ikke fått et relativt latterlig kutt i fingen (matematisk helt perfekt ytterst på plekterfingeren) skulle jeg vært med og blamert meg på banen. Jeg er episk elendig i det meste innen finmotorisk presisjonsaktivitet («sport»), med unntaket bordcurling (sic), men synes det er artig å prøve. Og ikke minst ser jeg verdien for bivånende. Å drite seg ut er et godt alternativ til å gi komplimenter, om man vil at sine medmennesker skal føle seg bedre. Så supportbandene sto for bowlingen denne dagen.

Forresten en fabelaktig samling support acts: Pallbearer, Royal Thunder og Ancient VVisdom. Som alle tre har det svært praktiske ved seg at det er veldig lett å se hvem som er i hvilket band. Pallbearer ser ut som et stonerkollektiv (skjegg, dongeri, og omgitt av en konstant pot-sky), Royal Thunder er rock – 100% i tiden (tynne bein, skinny jeans og neck- and hand-tattoos) og Ancient VVisdom ser ut som styret i Charles Mansons venneforening (pannebånd, skinnjakker  og «brother» i stedet for «dude»). Til sammenligning mangler vi nok den type helhetlig stil. Vår stil er vel ikke annet enn at ingen av oss hadde passet inn i noen av de andre bandene. Særlig Pallbearer har truffet mitt musikkhjerte, dette er et band som skal følges videre med argusøyne (og angusbiff).

Ved siden av bowlinghallen var pizzarestauranten hvor kveldens middag skulle inntas. Det gjorde vi, uten at det var noe særlig minneverdig utover et visst abdominalt ubehag i etterkant. Da var konserten bedre! Igjen var det bra oppmøte og topp stemning! Med unntak av en idiot på første rad som hadde fyrt innpå en 13-14 halvlitere for mange før giget. Han var om seg og gjorde det unødig trangt for folkene rundt seg, og på et tidspunkt mistet han balansen og trynet inn i en fyr ved siden av seg. I stedet for å beklage uhellet tolket han det heller som et angrep (!), og klinket til nevnte sidemann midt i nebbet. Blodet rant friskt, og idiotens forsøk på forsoning (han prøvde seriøst å klemme fyren han slo til mens sistnevnte desperat prøvde å stoppe blodstrømmen) falt på steingrunn. Etter voldsomme protester fikk vaktene hevet ham ut og vi kunne fortsette. Fyren med nesen fikk et håndkle av oss, og var såpass røff at han sto konserten ut med et stadig rødere håndkle i fjeset. Sterkt. Ekte. I overkant. Denne dagen satte for øvrig Bekkis (Cato Bekkevold, trommis) ny rekord i… Bekkishet. Etter å ha sovet en god del timer før giget (denne fyren er for ekte for vekkerklokker), ble han observert i køen for bestilling av pizza etter at bandet før oss var ferdig på scenen. Syv salige minutt før introen fyrte i gang kom han løpende inn backstage med kul på magen og sekundvisere i blikket. Only Bekkis is real.

Så var vi tilbake i den gamle gode vindbyen Chicago med sine uendelige, brede gater. Jeg og Grutle la turen ned en av dem og kom frem til Jimmy Greens – en jovial og flott sportsbar. Her ble det en heidundrende Bloody Mary til forrett, og jeg har aldri sett på maken til perfeksjonert Bloody Mary. I tillegg til selve drinken, som var mixet helt etter kunstens regler, var garnityret hakket forbi «fantastisk»: Selleri, grønn paprika, oliven, ost (!), salami (!!), banan (!!!), gul chili og sikkert mer. Usannsynlig bra smakte det i alle fall. Sjølve måltidet ble en Gringo Burger – skikkelig home-made-style burger med meksikansk vri. Midt i blinken. Turen tilbake var kald og lang (mye som turen til), og det var tid for lydsjekk og dagens slåsskamp med amerikansk strøm og jordingsproblemer. Vi pleier å vinne den krigen heldigvis, men det er jo snodig at de som har så peil på atomkraft ikke klarer litt straight elektrisitet.

(Ultimate Bloody Mary, foto: Grutle)

Nok jamring om det; litt thai-takeaway seinere på bussen, og det var tid for storfint besøk. Sjefen for 3 Floyds Beers, et bryggeri rett utenfor Chicago, kom innom med kasser av gratis vareprøver; Alpha King (APA), Gumballhead (American Wheat Ale), Robert the Bruce (Scottish Ale) og Jinx Proof (pils). Som om ikke det var rørende nok kunne han fortelle at 3Floyds er klare som egg for å lage en egen Enslaved-øl for kommersielt salg! Kan vår drøm om en fruktig og skambitter EPA (Enslaved Pale Ale) være innen rekkevidde? Fyren sa han skulle fly opp til Vancouver-giget, så da ser vi sikkert litt nærmere på detaljer. Her snakker vi om om et bryggeri som har som motto: «it is not normal» og mission statementet «we will fuck you in the face with awesomeness». Hvordan skal det ikke bli et nydelig og poetisk samarbeid? Og så var det tid for konsert. Og for et gig! Temmelig stappfullt lokale og kanon stemning. Kjempekveld!

(Enslaved-øl på vei?, foto: Kabel)

Under forrige US-turne klaget jeg voldsomt over nekro-opplegget på klubben Station 4 i St. Paul. Denne gangen var vi over i tvillingbyen Minneapolis og den slightly mer siviliserte venuen Mill City Nights. Her hadde de dører på toalettene, flatene hadde vært i kontakt med vann de siste 60 årene og så videre. Grutle og Bekkis hadde en isfiske-date med Todd & gutta fra Surly Brewery (for de som husker det kom de innom med masse snadder-øl på forrige runden), noe som etter sigende var helt top notch. De fikk ingenting, men hadde en fin dag med øl (selvsagt), og pizza levert midt ute på isen. Selv gikk jeg på en liten smell med noen helt bedritne kyllingvinger fra rett over gaten. Jeg har (som den observante leser kan ha merket seg) fyrt innpå en god del vinger opp gjennom årene, og det er vel første gang totalskuffelsen har inntruffet. Amerikanerne pleier få til de, lizm. Jeg lest litt om diverse forsøk på definisjon av «lykke»/«tilfredshet», og noe jeg har skjønt er at dersom noe funker, go for it. Ingen grunn til å teste ut tofu-vaktelen du ikke har anelse om hvordan vil funke når du vet at gode gamle Insanely Hot Buffalo Wings kommer til å smelle i sikringsskapet. Men det medfører altså faren for totalnederlag når det kjente og kjære svikter. Men livet går videre.

(Bekkis i fiskebukse i Minneapolis, foto: Grutle)

Etter noen timers hvile og arbeid på bussen, og et halv-forglemmelig sandwich-måltid (jeg tror det var mer meg som lot meg prege av morgenens vinge-fiasko; Grutle var overbegeistret for sin tilapia) var det tilbake på Mill City Nights. Jeg skal innrømme at en såpass diger venue og Minneapolis på en mandag kveld gjorde meg halvnervøs, men der var det et par hundre entusiaster på plass og høy stemning. Her må jeg få skyte inn en liten observasjon om metalfolket, vi er jo tidvis en rimelig spesiell gjeng. Dagens observasjon dreier seg om å være konsekvent men pragmatisk. Under Ancient VVisdoms konsert var det noen i publikum som «tok» greien deres, og noen som ikke gjorde det. Det er jo strengt tatt ikke metal de bedriver, mer countryrock ispedd classic rock-gitarer og militant perkusjon. Med relativt satanisk-inklinerte tekster. Ikke bare Charles Manson-aktige i utseendet, altså. Vel, på venstre side foran scenen var det en metal-dude som ikke skjønte dette i det hele tatt, og sto og så på gutta spille som om han observerte et stykke maling tørke ganske så langsomt. Helt til, i siste låten, hvor refrenget består av, blant annet, ordene «Lucifer, Lucifer». Da kviknet fyren til og hyttet begeistret med neven og svingte på luggen. I det de ikke lengre uttalte navnet på Mørkets Fyrste i direkte ordelag, sank han sammen i total apati igjen. Før han igjen kviknet voldsomt til på neste refreng. Og så videre, helt til låten var ferdig. Basically var han på jakt etter musikalske opplevelser så lenge det enten a) var skikkelig hardt (noe han seinere på kvelden syntes Enslaved var, og lot seg rive med) eller b) ikke er hardt i det hele tatt, men omtaler Mørkets Fyrste i direkte ordelag. Fett. Takk til Todd og Surly Brewery for nye forsyninger til bussen med masse nydelig øl!

Neste dag var fridag, som begynte med at frokosten koinsiderte med avslutningen på Bekkis og Grutle sin fest (den friske luften på isen fikk fart på gutta tydeligvis), samt en avreven drivstoffslange som heldigvis lot seg reparere ganske kjapt. Vel fremme i Omaha ble det innlosjert på Econolodge (i kategorien Nekrotell) og en frekk burger nede i byen. Mye mer skjedde ikke dagen. Regnskap og biz på hotellrommet, og ut for middag seinere på kvelden. Old Chicago serverte en topp Chicken Parmesan hvor råvarene kom tydelig fram. Noen timer til med jobbing på rommet, og videre into the night i retning Denver.

Dagen gikk med til mer jobb, denne gangen en nytteløs kamp med Bank of America om å få betale regningene våre. Vi havnet i en slags loop der vi har fått åpne konto her borte, men så mangler vi noen ting siden vi ikke er statsborgere. Det hadde vært lett å fikse, men svakheten med store amerikanske bedrifter er at det er umulig, 100% umulig, å komme frem til noen som faktisk kan endre noe. De du får tak i leser opp standardiserte svar på det spørsmålet de synes ligner mest på det du spør om. Og ber du om å få snakke med noen andre sender de deg videre til noen på akkurat samme nivå i en litt annen avdeling. I bunn og grunn satt jeg med dette fra 12 til vi skulle på scenen seinere, bare avbrutt av litt inhouse pizza til middag. Bra pizza, dudes (evt brothers)! Bekkis klinket til og spiste opp før vi skulle på scenen, og alt lå til rette for en helaften. Og det ble det. Opp mot 400 gærninger hadde stappet seg inn i lokalet denne onsdagskvelden, og stemningen eksploderte fra første takt. Grutle kunne tidlig slå fast at dette var feteste publik på turen så langt. Triumf! Noen av gutta tok turen på pub, mens jeg holdt meg med et par brewskies på bussen. Drit dag, fet kveld!

Og nå er vi altså i Ingenmannsland i Utah… Hvordan blir så denne dagen? Imploderer Los Angeles under konserten i morgen som en følge av de absurd kraftige metal-frekvensene vi kommer til å skape fra scenen? Lar Herbrand barten gro i San Fransisco? Følg med neste uke!

Dunderbeist leverer siste reiserapport fra sin begivenhetsrike tur rundt i Europa som oppvarmingsband for Fear Factory og Devin Townsend Project. Strålende underholdning, nok en gang.

Dunderbeist har levert ord på ord om sine opplevelser på motorveier og vannhull rundt i Europa de siste ukene, og siste og fjerde del av eventyret kan nytes under. Om du har glippet på noen av de andre reisebrevene finner du de her og her og her.

Dunderbeist
”The epic industrialist tour”
Turnedagbok del 4 av 4

Onsdag 23. november- Day off – Sevilla, Spania

AU!

Vi våkner bakfrem, opp ned, og vrengt som svettegymsokker etter kula i Sevilla. Fortsatt i Sevilla. Fortsatt på tysk monsterbuss. Moro med ei fyllekule, ikke like moro å våkne etter en. Men stemningen blant beistene er faktisk overraskende god, spesielt etter at gårsdagens hendelser graves frem igjen på både kamera og på folkemunne. Latter og kaffe er fin medisin. Men den aller beste medisinen er mat. Feit mat, gjerne spansk. Så vi samler våre tynnslitte nervetråder og våger oss ut av bussen i retning Sevilla sentrum på tapasjakt.
Dessuten trenger alle sårt en dusj siden slike fasiliteter ikke alltid er like tilgjengelige, spesielt ikke for et supportband som helst skal vente til de 18 amerikanerne har fått badet seg i ”luksusen” først. Ingen nordmenn skal komme her å bruke opp varmtvannet må du skjønne..

Så det første vi gjør da vi ankommer sentrum av den svære Sydenmetropolen (ja, vi er idioter fra Hamar, så for oss er dette verdens største by, spesielt på en sådan dag) er å booke oss et par rom på Hotel Macarena (no shit!), og vi får vasket av oss flere dager med konsertsvette og navlelo, slappet av litt, og skypet med våre bedre halvdeler hjemme. Medisin del 1, check!Medisin del 2 er da altså mat. Og det ble aldri tapas, men det ble en deilig treretters feit junk-orgie på en spansk kneipe, bestående av mye kjøtt, jalapenos, ost og bacon og da works. Deilig!

Lite mer å rapportere hjem om fra denne dagen siden vi var så slitne hele gjengen at vi dro sporenstreks tilbake til bussen og kræsja i hver vår bunkers med hver vår laptop og headset og oppdaterte oss på siste episoder av Sons Of Anarchy, The Walking Dead, Dexter, Homeland og denslags…. Natta Sevilla!

Torsdag 24. november – Penelope, Madrid, Spania

Ronny Reiseleder blir vekket av en fortvila Dennis Busssjåfør som sliter med ustabil GPS og trange gater i digre Madrid. Kartlesning og hjelp behøves. Etter å ha funnet frem gjennom tredve enveiskjørte smug med millimeter-klaring til monsterbussen, og fått El Puddingen og crewet (lokalpromotøren for Spania-jobbene) til å løfte vekk en feilparkert bil (it never ends!), og jaga vekk ei illsint El Borghild på verandaen i etasjen over (2 stk monsterbussen ødela jo den flotte utsikten hennes måtte vi forstå!) så kunne vi endelig senke skuldrene. Trodde vi..

Først begynte parkeringsvaktene å bry seg veldig, deretter kom politiet, og til slutt stod det en gjeng av parkeringsvakter, politi, promotører, bussjåfører og turnemanagere i en klynge og diskuterte på tysk, spansk og engelsk om hverandre de neste to timene! Mens alt dette kakleriet pågår får vi plutselig overraskelsebesøk fra en kompis hjemmefra, Jonas, til alles (minus Katrine og Ronny som sto bak hemmelighetskremmeriet) store sjokk! Han har reist hele dagen for å joine oss på busstur videre, og etter å ha fått prekviert en bunkers på bussen og jekket seg et par velkomstpils blir han kasta ut i eventyret.  Dennis Busdriver forsvinner plutselig fra hønseflokken som krangler utenfor bussen, og syntes plutselig nå var det perfekte tidspunktet å finne seg et myntvaskeri for å vaske litt skittentøy.

Så når endelig flokken kom frem til en løsning på alt, og bussene måtte flytte seg umiddelbart ellers ble hele gigen avlyst (!), var ikke sjåføren vår å få tak i, og alle begynte å hisse seg opp igjen og løpe rundt i ring. Med stresspuls på 300 fikk Ronny endelig tak i Dennis som nekta å forlate klesvasken sin! Vi kunne heller ikke passe på den siden det samtidig var tid for soundcheck med den lille tiden vi hadde til det. Så da måtte vi be nyankomne Jonas om å finne vaskeriet, for så å passe på klesvasken til Dennis som måtte løpe tilbake til bussen sin, få huden full for forsvinningsnummeret, før han endelig fikk flytta på bussen. En times tid etter tikker det inn en sms fra Jonas på vaskeriet:

”Håper sjåføren deres dukker opp snart for jeg holder SERIØST på å pisse på meg!”. Hehe. Han knep igjen som en helt og kom tilbake til konsertstart med en pose rene klær og en sprengfull blære han endelig fikk tømt!

Chaos AD var endelig over, og det var showtime for spanske beist! Standarden på Penelope i Madrid var som spanske venues flest, altså liten plass, mye teknisk knot og slappe røykehuer av noen lokalteknikere. Men vi kom oss i mål, og fikk blåst den spanske hovedstaden godt med hedmarkske dundertoner!

Så var det duket for fest igjen. Vi hadde jo tross alt ikke tatt en fest på to dager (!), og dessuten måtte jo Jonas ønskes hjertelig velkommen. Og fest vart det. Faktisk såpass at noen av oss på slutten av kvelden fikk en streng skjennepreken fra Devin-tourmanager Paul om skjerpings! Unødvendig, ja, men igjen kanskje også nødvendig slik at vi holdt oss litt mer i skinnet på resten av turen. I hvert fall sånn i full offentlighet. En morsom kveld i hvert fall, som endte i at vi spredte oss over den ganske byen på diverse puber, og samlet oss igjen i et parkeringshus rett under det kongelige spanske slottet i de sene timer der bussene befant seg. Buenos Notches Madrid!

Fredag 25. november – Rock City, Valencia, Spania

Syden, beibi! Alle hadde gleda seg fælt til Valencia som i følge Ronny skulle være det varmeste stedet på hele runda. I følge YR var det 30 grader og sol i Valencia, og det var rett før badeshortsen kom på at noen tok en liten dobbeltsjekk og fant ut at det også er en by som heter det samme i Venezuela i Sør-Amerika.. Smekk på pungen, men allikevel var det t-skjorte vær så vi kunne ikke klage.

Fortsatt var spillestedet plassert på El Alnabru, så vi var like idiotisk usentralt igjen, og da ble det å finne seg en kinamatsjappe i lagerland. En kinamatbuffet som for øvrig var latterlig bra og billig. Ikke dumt, i hvert fall ikke for oss andre. Men tromme-John begynte å få magetrøbbel etter dette, og det skulle komme til å prege resten av turneen for hans del.. Mer om denne dritten etter hvert..

Rock City het dagens arbeidsplass, og på utsiden så det lovende ut. Men når vi åpnet gitardøren inn til salen kom vi på hvorfor vi begynte å bli lei av Spania. Både vi og våre amerikanske reisevenner bare ristet oppgitt på hodene og rigget den altfor lille scena med det altfor skrantende utstyret. Nå skal det være sagt at det var ikke bitte små scener/steder med stusselige hjørner dedikert til livemusikken altså, men denne turneen var en forholdsvis stor produksjon, med tre band som alle skulle plassere sin fulle backline på scenen. Og trommesettene til de to hovedbanda er ikke akkurat noen Mikke Mus-sett for å si det sånn.. Med andre ord så burde El Puddingen og co. ha gjort en smule bedre forarbeid til den spanske delen av turneen vår. Men nok syting. Vi kom til syvende og sist også i mål her (selv om det gikk ekstremt treigt denne dagen).

Siste spanske konsert gikk som smurt, dog med et noe sært sceneoppsett med en sidelengs og ut på kanten plassert John, og et band med balanserende skurker på den andre ledige flekken på scena, foran en for anledningen prosjektert Dunderbeist backdrop. Et smekkfullt publikum tok oss som vanlig veldig godt i mot, og storkoste seg på både vår konsert, samt Devin og Fear Factory som leverte i kjent stil.

Vi kunne ikke forlate Spania uten å ha spist tapas! Tapas er jo fantastisk digg! Men grunnet dusteplasseringer av venues på turen så var det jo ikke bare bare å finne en bra tapasrestaurant. Men i Valencia hadde vi jaggu flaks. Rett rundt hjørnet for Rock City lå det en lokal spansk sjappe med skikkelig tapas! Så da ble det El Etegilde på oss (vel, minus et par matpingler i bandet som ikke helt skjønte greia med tapas. Suckers!).

Lørdag 26. november – Rockstore, Montpellier, Frankrike

Vi våkner opp tilbake i Frankrike med bussen full av dvask potetomelett utover gulvene. (Note to self: Ikke ta med masse doggybager med matrester på bussen rett før en humpete tur over Pyreneene..).

På tide å dreie språkforståelsesskiva et par hakk tilbake og begynne å si LE i stedet for EL foran alle ord (ækkeså vanskelig med språk sånn egentlig!). Bussene stopper ved et hotell et par mil unna Montpellier hvor vi må parkere. Dette fordi Montpellier er full av trange smågater og det er visst en umulighet å ferdes via tysk monsterbuss der, så vi og utstyret blir transportert av de lokala promotørene. Helt streit.

Endelig er det også et spillested som ikke befinner seg på Le Alnabru, men midt i Le Sentrum. Så den Hedmarkskesaueflokken som alltid har noen timers dødtid på formiddagen tenkte å benytte denne tiden til litt turisme og shopping. Og havner på McDonalds.. Du vet, den typisk franske matkjeden.. John begynner å bli sliten og flyr jevnlige turer på dass. Hva han driver med der er det helt umulig å si. Det kan jo være hva som helst. Men la oss kalle det Le Bomelom. Flere andre begynner også å merke at vi har vært et par uker på veien, og det begynner å tære på. Selvfølgeligheter som dusj, dass, vann og mat (og alenetid) begynner å nærme seg fremmedord, og det blir til at man bruker den lille fritiden man får på å oppdrive slik luskus.

Etter hvert finner vi formen igjen, er tilbake til nesten normalen (minus John), og er i gang med å rigge klart på en venue med hjelpsomme franskmenn, tekniske ting som faktisk virker, en scene med god plass og alt er på stell. Ingen savner Spania bemerkelsesverdig.. Og dette ser ut til å bli en finfin kveld.

Det ble også en finfin kveld, men et par ting trakk litt ned. Katrine lystech, som har gjort en helt fantastisk jobb på hele turneen (makan til arbeidsjern!) hadde maks uflaks midt under gigen vår da plutselig lysmikseren slo seg av og det ble bekmørkt. Kølschvart og awkward. Vi spilte videre som om ingenting skjedde de neste verdens lengste 30 sekundene, og lysene igjen blinket ( til og med i takt med musikken!).

Nedtur nummer to, og den absolutt kjipeste greia denne kvelden, noe som preget alle tre konsertene denne kvelden, var den strenge decibel-grensa på stedet. Strenge decibelregler er drepen for enhver konsert. Ikke for at banda har så lyst til å spille skadelig høyt. Snarere tvert i mot. Det ødelegger hele konsertopplevelsen for publikum siden lydteknikere stadig må holde igjen og begrense alt mulig, noe som igjen bidrar til lave vokaler og et veldig trommedominert og snodig lydbilde. Publikum aner ofte ikke så mye om dette, og går gjerne hjem med et dårlig inntrykk av både livebandene og spillestedene. Så kjære dere hjemme i Norge som har påvirkningskraft eller en rolle å spille i debatten rundt dette, og det som kommer til å skje med samme tiltak hjemme i Norge. Hør vårt hjertesukk! Ikke overdriv decibelgrensen nedover! La heller folk skade ørene sine, bruke ørepropper eller bli hjemme. Takk.

Etter konserten hooket Ronny, Fredrik, Espen og flere opp med Tattoo-Medi som hadde tatt turen for å se oss igjen og for å henge ut. Trivelig! Det ble dessverre ikke tid eller anledning til noe Devils Blood blekk på Petter denne kvelden heller, men det ble både tid og anledning til diverse øl og tequila på byen i Montpellier, og god stemning mellom gærne franskmenn og sluskete Hedmarksbønder.

Tilbake på bussen i de sene timer var det fullstendig kaos i formen til John, og stakkarn la spontant igjen kompost både i franske buskaser og søplebøtter.. På et strengt skilt over dassen på bussen vår står det med stor skrift ”NO SOLIDS!”, noe som meg kjent er veldig vanlig på nightlinere, og noe som for øvrig også er drit-greit.. Au Revoir!

Søndag 27. november – Magazini Generali, Milano, Italia

En sliten og skitten skurkegjeng ankommer Italia, nærmere bestemt Milano. Milano var nok en av de byene vi hadde gleda oss mest til å få sett, men Alnabru var igjen stedet for kveldens evenement, og vi fikk verken glede av turismemagneter eller shoppingbonanza denne dagen heller. Men vi fikk oss endelig en sårt etterlengtet dusj på et hotell ikke langt unna. Språkforvirringen var komplett igjen, og hotellrommet måtte ordnes og betales mer eller mindre på tegnespråk (det hjalp lite å sette ”il” foran norske ord her gitt..). Ikke syntes europeere flest at visabankkort er noe særlig til legitimasjon heller. Rart det der. Skal folk liksom gå rundt med passet sitt i lomma til enhver tid? Makan..

Spillestedet var et av de største så langt på turneen, og hadde den feteste lysriggen ever til Katrines store begeistring! Alt lå til rette for å utvikle seg til en riktig så råflott aften på Magazini Generali. Dessuten kan det rapporteres om at å spise pasta i Italia er noe helt annet enn Sopps og Dolmio på det norske kjøkken..

Dunderbeist-konserten var utrolig fet! Flere av oss mener at dette kanskje er den beste konserten vi gjorde på hele turen, og i hvert fall en av de morsomste! Publikum var veldig på lag med oss, og vi vant nok kvelden når det kom til publikumsrespons også. Må skryte litt og vøtt. Er ikke den gjennomsnittelige Hedmarks-moronens hverdagskost å erobre tusen engasjerte metal-italienere!

Devin Townsend Project leverte også veldig bra denne kvelden, og Petter, Åsmund, Ronny og Katrine så konserten i sin helhet (for første gang på turneen) fra backstage-galleriet rett over scenen. Man må bare beundre Devin Voldemort og hans fantastiske standup-talent med impulsive og rare bemerkninger, kanadiske taler og svart humor mellom låtene. Fin fyr ass!

Så langt på turneen hadde vi ferdes innenfor EU, og ikke hatt noen møter med tollen siden Svinesund. Men denne natta skulle vi reise til Sveits, et molboland i alpene, ikke veldig ulikt Norge på mange måter. Dermed måtte all merchandisen vår gjemmes litt her og der inne i bussen slik at vi skulle unngå diverse dusteregler og ekstrakostnader og full vareopptelling på grensa midt på natta. Noe som fungerte utmerket (takk til Petter for gode tips og råd om taktisk unnasluntreri!). Etter en pause på grensa og diverse tollopplegg ble det musikkquiz og Fernet i bussen inn i de sene timer. Alle var jo tross alt livredde for fjellturen vi skulle gjøre i løpet av natta, så like greit å legge seg mest mulig i tåka slik at vi kunne sove tungt gjennom det verste hælvetet.. Arrivederci!

Mandag 28. november – Z7, Pratteln, Sveits

Hei Sveits! Siste dag for oss på the Epic Industrialist Tour, og en dag for pranks!

Prank nummer 1, og egentlig den beste av alle, kom fra Jochen, den Østerriske bussjåføren på amerikanernes buss. Han hadde lurt oss trill rundt kvelden før angående nattas reiserute, og skremt oss alle opp i sky om fjellveier og stup og hellinger og svinger og Trollstigen eat your heart out. Noe som hadde resultert i en livredd Dennis Busdriver som hadde tilbrakt mye av tiden før avreise på dass med stressmage, og et band litt mer slitne enn strengt tatt nødvendig siden vi skulle sove dypt og tungt gjennom denne turen og sedaterte oss deretter kvelden i forkant. I hvert fall; turen gikk knirkefritt, og det var knapt en bakke eller en sving. Det gikk tunneler gjennom fjellene og alle veier var smoothe og trygge. Så vi våkna opp i Pratteln i Sveits og skjønte ikke en dritt. Hehe.

Prank nummer 2 var fra oss, en ganske så uskyldig en, men morsom lell. Denne gikk ut på at vi spilte siste låta i settet vårt (Shields Aligned) iført Devin-masker påført Dunderbeistsminke. Vi så sikkert ekstremt rare ut, og det føltes også ekstremt rart å spille med, men tror greia ble vellykka. Vi fikk mange smil og kommentarer fra både publikum, stagecrew og Devin & co etter gigen.

Konserten gikk for øvrig veldig bra, og spillestedet (Z7) var det største på hele turneen (1600 kapasitet). Lokalet var ikke helt stappfullt, men rundt 2/3 av gulvet var dekket av metal-sveitsere som så vår avskjed på denne fantastiske turneen. Og tross vemodigheten med siste konsert så vant vi nok publikum også denne kvelden. Det var faktisk flere folk i salen under vår konsert enn under Fear Factory, og det var jo absolutt stas for en gjeng skjeggete bønder på busstur i Europa!

Siste kveld måtte det jo også bli en skikkelig fest! Alt annet ville jo være dumt!? Amerikanerne hadde jo også fridag dagen derpå, så alt lå til rette for en kveld full av pranks, fyll og moro. Vi starta festen sammen med merchman Simon i merch-standen, og Espen og Ronny fungerte som svartebørs-bartendere med en koffert full av rom og cola under bordet, mens vi saboterte Devin og Fear Factory merchen til Simon.

Amerikanerne slang seg med på festen etter hvert, og til slutt endte vi opp med en skikkelig spring break på monsterbussen vår. (Se videoen under i artikkelen, så skjønner dere hva vi mener med spring break. Amerikanere ass..). Tequilas gikk ned på høykant og støynivået var godt over alle lovlige decibel-grenser. Til og med Dino (Fear Factory-gitarist med forholdsvis romslig BMI) fikk plass på bussen vår etter hvert, og avskjeden var til sist et trist faktum før vi skulle kjøre videre til Køln i Tyskland og fly hjem til fedrelandet igjen.

Avslutningsvis vil vi sende en stor takk til alle som bidro til denne turneen! Først og fremst vårt fantastiske crew: Petter Lyd, Katrine Lys og Espen Merch for uvurderlig god hjelp og et veldig godt selskap. Så til alle som kom og så oss på konsertene våre, selv om dere sikkert ikke leser dette uansett, og om dere skulle finne på å bruke google translate og pine dere gjennom rare italienske og franske setninger så skjønner dere sikkert ikke no læll. Men danke/gracias/merci hvertfall! En kembostor takk til fantastiske Dennis Bussjåfør, en stor takk til (nesten) alle promotører i de forskjellige land, en kjempetakk til Fear Factory og Devin Townsend Project med crew, og til deres tourmanagere Paul og Wedge for å holde ut med oss og hjelpe oss gjennom dette.

Og til slutt, og ikke minst, takk til alle Pyros lesere for at dere fulgte disse artiklene. Håper de ga en informativ og underholdende beskrivelse av turnelivet på godt og vondt!

Over og ut, og trygt hjemme igjen.

Mvh

Ronny Skribent og Dunderbeist. Slitne, men storfornøyde beist!

Nok en favoritt reiser rundt i Europa. Kjør rapport nummer 1 fra El Caco.

Alle de norske favorittbandene våre er ute på tur samtidig, og da blir det en kø av fine reisebrev fra motorveien. Snart kan vi forhåpentlig tilby cruise-rapport fra Enslaved, men enn så lenge første del av El Cacos rapport hjem til Norge.

Turnérapport # 1

Vær snill å ta hensyn til datid, nåtid og fremtid da alt blir skrevet før, nå og etterpå.

Dag 0

Container sto klar på brygga da vi ankom Color Lines lasteområde, og bilen var fyllt til randen med instrumenter og merch. Denne gangen kommer vi forberedt slik at utlendingene kan få brukt lommepengene på litt skikkelige varer. Ny design har vi til og med laget. På Kielfergen med 90% grå hoder pluss Oslo Ess (og stort crew, disse kidsa har blitt fine på det) ombord gledet vi oss til en kveld med krenging og sprit etter at den lokale (på båt er alt lokalt) pizzasjappa hadde blitt utprøvd. Staselig mette ruslet vi ut på promenaden og inn i lugaren. En firesengers med minst like mange stjerner med innfelte senger og en skjerm i 15″ klassen møtte oss. Der inne skulle vi ta en hvil og et glass god Single Malt før pianobaren lokket oss inn i natten. Ei pianøse av utenlands opprinnelse klarte å gjøre kvelden komplett ved å radbrekke en rekke slagere, og det var bare å nynne med.

Dag 1

Ja, slike nattlige strabaser gjør gjerne litt vondt. Vi er i Tyskland og finner til slutt containeren med det som skal hjelpe oss å bevise hvilket land rocken egentlig kommer fra, nemlig USA. Vi ser en miniliner med henger som skal være hus og hjul for oss i to uker fremover. Den venter på oss, sammen med sjåføren fra Tsjekkia som heter Robert. Trivelig fyr som sikkert har flere døgn på veien enn en gjennomsnittlig superstar. Dette blir godt.

Veiene i Tyskland er rette, som oftest, og det gir en behagelig reise for oss rockfarere. Målet den første dagen er å få bussgange slik at balansenerven venner seg til duvingen uansett posisjon. Etter en stund blir en så vant til det at stillestående senger føles unormale og åpne rom blir kjedelig siden ditt egne lille rom er på ca 75 cm. x 200 cm.

Osnabrück nærmer seg faretruende. Det er snart tid for get in på klubben Bastard. Klokken er 15.14 og vi har reist i ca 29 timer. På Bastard Club skal det spelles punkegig (altså når det kun er litt høyttalere til vokal, og kanskje til ei tromme eller to) uten fancy effekter som klanger og delayer. Dønn ærlig med andre ord. Vi er ganske bortskjemte med utstyr i Norge, og det norske publikum kan lett bli ført bak lyset med enorme høyttalere og masse hjelpemidler. Her har vi gått den lange veien, og punkegigs gjør oss rett og slett enda mer skjerpa. Så gjenstår det å se om det dukker opp noen hyggelige konsertgjengere ikveld – på en tirsdag.

Geek stuff: På klubben lå det en pakke til gitaristen. En custom made pedal laget av Stamos (tidligere gitarist i Djerv). Han laget en kopi av Zvex Woolly Mammoth med integrert boost. Det ble en hissig jævel til bruk på Hatred og pedalen fikk navnet Bully Mammoth. Anders hadde også fått igjen Gibson Les Paul-baritonen sin fra vår alles kjære Robert guitar wizard-reparatør etter et halsbrudd. Som ny og kanskje bedre da den nå er forsterket med karboninnlegg.

Det dukket faktisk opp ivrige konsertgjengere som fulgte nøye med på hva vi hadde bedrevet tiden med siden forrige visitt til det vestlige Germanske riket. Husk at det var en stund siden, så de fikk servert et friskt antall nykomlinger de forhåpentligvis sent vil glemme. Konsertstart presis 20.55??! De tar hensyn til at folk skal komme seg trygt hjem etter konserten og der har vi nok et og annet å lære hjemme, men det skal innrømmes at å stå ferdig pakket halv tolv er litt underlig. Wicküler var forresten dagens øl. Midt på treet egentlig.

Dag 2

Kroppen kan føles litt øm etter første natt i en buss. Hodet er skrudd på litt skjevt, albuen er i dyp søvn, og magen murrer. Neste tankstelle er gjerne 9 mil unna siden det som regel er 10 mil i mellom. En våkner gjerne når bussen stopper, strekker litt på pelsen, og er akkurat for sein til å få seg en kaffe. 9 mil. Bare 9 mil til.

Vi må få introdusere Ole. Ole Rokseth spiller i et nytt prosjekt under navnet Hymn. Han spilte tidligere i bandet Buckaduzz. Nå derimot må han ta til takke med å selge merch for oss. Vi er glade for at han er her slik at vi slipper den jobben. Ole er glad i frokost.

Lys- og lydmenn ble hjemme etter å ha fått tilbud om dårlig hyre, kummerlige forhold og minimalt med duppedingser å skru på. Det er kun oss igjen. Vi gambler med lokale folk. Av og til funker det. Som regel funker det ikke. Neste stopp er Cham. En by i Tyskland som selv ikke tyskerne vet om, unntatt de som bor der og Drillo. Det ligger ved grensen til Tsjekkia et sted. Der er det en stor fan som har booket oss. Sånne vi liker. Dinosaur Jr. med låten I Bet On Sky passer fint som soundtrack når vi cruiser gjennom det østlige tysklands grønngråe landskap.

LA er klubben i Cham (Sies kam med litt skarring på K som tyskerereranane gjør), og der har de egen pub med selvbetjening. For noen vil dette virke skremmende, så også for oss. Vi kan jo risikere å få det gøy både før, under og etter konserten. De har en Chevy pick-up fra 50-tallet stående inne i lokalet. Sier litt, og makan til fet konsert. Det ble å ta frem litt oldies for de som hadde fulgt oss siden Viva pluss litt nytt. Mange av de nye kjente tyskerfansen også. Ole kunne rapportere at minst 70 prosent var innom merchboden. Sexyfullt!!

Cham er en liten bygd med 17.000 innbyggere, litt mindre enn Lillestrøm altså, men de har huset storheter som Sepultura, Sick of it All, Napalm Death og Obituary….. Og nå El Caco, snøft. Litt seinere spelling ble det også fordi supportbandet tok seg frihet til å dra ut settet litt……med ca 45 min. Hva faen er det med lokale supportband som får sine små minutter og bestemmer seg for at “dette er så fett at vi holder på litt til….bare litt til” . Skaper bare masse oppgitthet og surmuling. Disse gutta spilte hovedsakelig coverlåter også (Mustang Sally? Du verden..). Når de bestemte seg for stenge klubben for natten fikk vi dusjet og fortsatte feiringen av Cham inne i bussen med Single Malt. Bare Salzburg blir like fett…. Ølen kom i et assortert utvalg og det smakte godt.

Dag 3

Vi våkner til lett snø i luften. Det regnet som falt i går fryser lenger sør og blir til snøkrystaller. Ikke noe vi ikke er vant til, men som de lokale nyhetene i Sør-Tyskland gjør et stort nummer ut av. Det er varmt i bussen. Vi kryper mot Østerrike på smale veier (i Germansk skala) og titter ut på små bygdesamfunn hvor interessen for rock, midt på dagen en torsdag, er forbeholdt arbeidsledige og de med iPod på jobben eller i fjøset. Vi har fokus på et vogntog med DHL-logo. Den første kaffen for dagen er konsumert, Fredrik kommer med en tirade om hvor unødvendig mynter er, og Anders nikker anerkjennende. Robert, sjåføren sitter rolig der fremme og tenker trolig på at han er veldig nære hjemme, i Praha, og skal snart svinge rattet i andre retningen. ..vekk. Nå regner det igjen og journalistene har ingenting å hyle ut om lengre.

Rock House i Salzburg har vi gjestet før, og det er en lækker klubb med to scener. Dette er så vidt vi kan huske gamle vinkjellere som var fyllt til randen av tønner med….vin. Nå skal de fylles opp av mennesker fulle av nettopp vin, og vi skal underholde dem med slagere mange sikkert aldri har hørt. De skal gå hjem med platen de aldri fikk tak i for å øve seg til neste gang vi kommer. Som dere skjønner er planen allerede lagt og det gjenstår å se om manuset blir fulgt.

Support for i aften er det tyske bandet Jenny Hooker, oppkalt etter den kjente transvestitthora i gamle Salzburg på 1800-tallet, kan hende. Soundchecken gikk knirkefritt og lydmannen med alle de riktige tingene i beltet virket til å ha tålelig kontroll, og han virket også som han hadde alle de hørselsskadene en lydmann av en viss alder bør inneha. Som kronisk skrekk for høy lyd på scenen og en liten døvhet for diskant ut i lokalet. Med andre ord så det lyst ut. Stage time ble satt til 22.15. Dette tok vi med knusende ro da tid fort blir uvesentlig når du ikke har noe annet å rekke. Det ble en liten strekk etter middag (gulasj) for et par av gutta slik at tenningsnivået skulle nå høyder vi enda ikke har sett.

Nivået var satt og konserten startet på tiden. Denne gamle vinkjelleren var fyllt opp av gamle og nye fans som mildt sagt var forventningsfulle. De fikk, var fornøyde, og gikk. Jævlig moro. Etter at folket, arrangør og vakter hadde gått satt vi igjen med bartender Andreas og lydmann Wolf. Som prikk over i-en ville Wolf spandere litt rom, og ikke hvilken som helst rom. Faktisk den beste vi noen gang hadde dyppet våre lepper i. Pyrat XO Reserva ble tatt bilde av for at den skulle bli mer enn bare et minne en sen kveld på en pub i Salzburg. Det er noe med det å sitte igjen etter stengetid og rolig la inntrykkene fra kvelden sige inn. En perfekt avrunding rett og slett. Ølen, som forøvrig er den beste hittil, het Weihenstephan.

Neste stopp er Milstatt. Følg med.

El Osa.

(foto: Nuno Bernardo)

Norske Dunderbeist kjører fremdeles gjennom Europa sammen med de internasjonalt kjente bandene Fear Factory og Devin Townsend Project, og da er det viktig å rapportere hjem om opplevelsene. Del tre av Dunderbeists reisebrev leser du her. Ekstra bonus i bunnen av saken: Herlig video. Ikke glipp på den!

Vi gir ordet til Beistet, og minner om at de to forrige reisebrevene kan leses her og her.

Dunderbeist
”The Epic Industrialist Tour”
Turnedagbok del 3

Torsdag 15. november – Day off in France

Etter Tysklands-erobringen sto selve riket hans Frank for tur, bedre kjent som Frankrike, eller LØ Frankrike som det heter hos urinvånrne. Strekket til Bordeaux var det lengste på hele turen, og grunnet dette var det lagt inn en fridag på turneen til denne reiseetappen, og grunnet busssjåførregler om hviletid etc. måtte vi finne oss et sted å tilbringe denne dagen. Dart-prinsippet ble mer eller mindre brukt for å bestemme destinasjon, og pila havnet helt tilfeldig på en trivelig småby som het Montlucon, cirka midt i landet, nærmere bestemt rett bak A-en i Frankrike på kartet.

Lite skjønte vel innbyggerne i den ikke-turistifiserte byen når den digre bussen vår krøp seg gjennom de trange middelaldergatene, og det datt ut en gjeng skjeggete vikinger sultne på biff og rødvin. Vi havna på Mækkern, en global junkfoodkjede ikke spesielt kjent for hverken biff eller rødvin, og ikke hadde de det heller. Men de hadde både toalett og trådløst nett, så der ble vi sittende noen timer. Dessuten hadde Fredrik bursdag og fikk både ballong og bursdagssang (og en flat og dritkjedelig Lø Big Mac).

Ronny, Petter, Espen og John oppdaget fort den lokale tattoosjappa, og fant umiddelbart tonen med gjengen som jobba der. Så da ble det Dunderbeist-symbol foreviget på ryggen til Råskinnet! En småsnurt Petter hadde en plan om et fett Devil´s Blood-symbol på leggen sin, men det ble det aldri tid til. Eieren var jo tørst, og hadde studioet fullt av kompiser, øl og fransk metal, så Tattoo-Medi og co. ville heller ta oss med på både den lokale biff-restauranten og den lokale stampuben. Synd a gitt!

Deilig biff og rødvin ble fortært på høykant, før vi endte opp på tattoo-franskmennenes favorittvannhull EL LOCO, vegg i vegg med restauranten. Her var det lanseringsfest for en ny vin, og det var hyra inn et brasiliansk dænsbænd (!) for anledningen. Kneipa var smekkfull av utrolig trivelige og delvis gale franskmenn som syntes det var veldig stas å ha omreisende rockebeist på besøk. Og det var jaggu stas å være på besøk også, men klokka ble fort midnatt og Dennis (don´t fuck with the busdriver) venta klar med monsterbussen sin, og tok lø farvel med våre nye venner. Au revoir Montlucon!

Fredag 16. november – Rock School Barbey, Bordeaux, Frankrike

Sprøtt hvordan en fridag på tur gjør at det føles som det er dritlenge siden man har vært på jobb, men det var faktisk tilfellet i det vi ankom Bordeaux sørvest i Frankrike, og møtte våre amerikanske reisefølgesvenner på Rock School Barbey. Men det var deilig å endelig komme til et sted med digital mikser, internett som virket og det meste på stell. Kul venue var det også, så dette skulle vise seg å bli en tres bien kveld!

Som i Tyskland var det tidlig konsertstart, og et gira Dunderbeist sto på scenen klokka halv åtte, et tidspunkt som faktisk funker å spille på en fransk fredagskveld. Masse folk, masse god feedback fra publikum, god feel hele veien, og som alltid like gøy å spille settet vårt, men denne gangen for franskmenn.

(foto: Diego Oliveira)

Til tross for at vi var i Frankrike fikk vi middagen servert i andre etasje på en Londonbuss som var parkert i bakgården, og som også fungerte som vår backstage. Cateringen var skuffende, dog. Tyskerne kunne sin mat mye bedre enn franskmennene tydeligvis, så etter å ha forlatt backstagebussen halvsultne fortsatte vi etegildet på en lokal kebabsjappe som serverte tidenes beste kebab. Kebabsjappa hadde for øvrig sitteplasser inne, nede i en kjeller som var et gammelt bankhhvelv, altså trangt, lite, mørkt og skummelt. Så skummelt at John skremte vettet av en tåkete Petter som skulle utforske disse lokalene på egenhånd i de sene timer. Har dessverre ikke noe bilde av det vettskremte skjeggefjeset hans, men hadde dette eksistert hadde dette vært hovedbildet på denne artikkelen, lett!

(foto: Nuno Bernardo)

Det er kanskje noen som lurer litt på hvordan de to hovedbandene er siden det er lite skriblerier om det, men det er jo det samme hver kveld, så jeg tror det kan bli rimelig kjedelig lesestoff. Men litt kjapt: Devin Townsend og Fear Factory bytter på å headline hver kveld. Begge band leverer gode show, men ingen av de er egentlig våre favorittband. Flinke folk (minus Fear Factory vokkisen som synger surt som et lass sitroner hver kveld), og et veldig basstromme-fokusert lydbilde. Fullt hus hver kveld, og storfornøyd publikum. Fear Factory avslutter hver kveld med gamle slagere fra Demanufacture (eneste goskiva deres), og Devin er showman så det holder, og spiller på sin kanadiske sjarm og bisarre humor. Musikken er like mye på tape som fremført akustisk, så det føles veldig juksete, men de greier tydeligvis å lure publikummet sitt kveld etter kveld.

Lørdag 17. november – Plateruena, Durango, Spania

På tide å dreie språkforståelsesskiva i skallen ett hakk til, og et totalt språkforvirra Dunderbeist entrer det spanske land via småbyen Durango. Eller El Verum som vi omdøper den til, siden størrelsen på byen ikke er veldig langt unna Elverum (men alt annet er rimelig annerledes ja…). Durango er en del av Baskerland som ikke anser seg som en del av Spania, og landsdelen har forsøkt å bombe seg unna denne tilhørigheten i mange år, noe som ser ut til å ha gått meget bra..

Byen utforskes, lokal cuisine fortæres, og det er på tide å dra på jobb igjen. Spania skal vise seg å bli noe av en giga-nedtur når det kommer til standard både på det tekniske, det gjestfrie og det generelle med unntak av publikumsmottagelsen som var massivt bra. Maten er god da, men denne må kjøpes for egne penger grunnet en elendig promotør for de spanske jobbene. El Puddingen som han etter hvert ble omdøpt til.

Scenene er små, monitorer og kabler virker ikke, ting tar fryktelig lang tid da lokale teknikere i Spania stort sett kjederøyker weed, og ting blir oftest et resultat av nettopp dette. Men vi er tålmodige beist, vi finner oss i det meste, og ting går som regel greit til slutt, noe det også gjorde denne kvelden.

Konsertstart var seint – til en forandring – og vi gikk ikke på scenen før klokka var 22, og da var det masse folk på plass og topp stemning. Dunderbeist omvendte mang en skeptisk metalspanjol (eller metalbasker, som de sikkert ville omtalt seg selv som), og til slutt virket et enstemmig Plateruena enige om at de hadde bevitnet noe godt over gjennomsnittet bueno. Muchas Gracias!

På slutten av kveldene pleier vi stort sett å stå rundt ved merch-boden vår, snakke litt med de lokale, selge og signere skiver, og spandere drinker på merchmannen til hovedbanda. Simon heter han, og er en skrullete brite (ikke ulik en yngre Michael Palin). Han er kanskje den triveligste fyren i hele reisefølget på den andre bussen, og i Durango holdt Espen og Simon fest i merchen og bonda godt for resten av turen. Onkel Policia eskorterte oss ut av El Verum, og den tåkete rocke-ekspressen var plutselig på vei til Portugal!

Søndag 18. november – Hard Club, Porto, Portugal

Politieskorte skulle vise seg å bli stikkordet også for Porto. Vi brukte ekstremt mye tid til lok og rot i downtown Porto før vi greide å skjønne hvor vi skulle. GPS-er er ikke så flinke til å beregne kjøreruter ut ifra høyden på en buss, og dermed var jo helvete løs når vi havna midt i den portugisiske gryta med den tyske monsterdoningen vår. Så etter at halve Portos politistyrker (og lokale nysjerrigpedro-er) hadde hjulpet oss å snu buss og henger på en bro ble vi eskortert med blinkende lys frem til Hard Club.

Porto er en nydelig by, og for første gang på turen skulle vi ikke spille på “El Alnabru” (altså utenfor selve sentrum), så vi hadde noen timer å slå i hjel til å vandre gatelangs og fortære en helt nydelig lokal brunch bestående av enorme mengder biff og pommes frites. I Portugal kan de tydeligvis kjøtt, og vet å servere store mengder av det. Fryktelig synd for oss a gitt!

En stappmett gjeng norske galninger var i oppriggs- og konsertmodus igjen, og Portugal viste seg å være bra på alle måter. Overraskende egentlig at portugisisk standard skulle være så mye bedre enn spansk, men tydeligvis er ikke Portugal like økonomisk skakkjørt som sine el naboer, og vi klaget ikke.. En smørblid Petter kunne storkose seg med en splitter ny PA, og alt lå til rette for en fet konsert, noe det også ble. Beistet leverte som vanlig et awesome show i store lokaler med masse folk, og de lokale metalhuene tok oss veldig godt i mot også her. Moro moro!

(foto: Nuno Bernardo)

Så var det på tide med mer biff. Eller den nydelige lokale Francesinha som er en fantastisk sak som er som en kombinasjon av calzone og lasagne med en diger biff inni med pølser/chorizo og skinke dynket med noe som lignet på tomatsuppe, men som var laget på øl og whiskey. Det høres sikkert fryktelig sært ut, men var muligens det beste vi har spist på hele turneen. Anbefales! Det omreisende Dundersirkuset var slitne, og tok en tidlig kveld hele gjengen i bussen som var parkert i en bratt nedoverbakke (eller oppoverbakke, alt ettersom).

Mandag 19. november – Paradise Garage, Lisboa, Portugal

Ny dag, nye muligheter, og fremdeles i Portugal. Lisboa er en svær by og hovedstad i landet, med masse trafikk, trange smågater og hensynsløse sjåfører. Inn i en av de trangeste gatene skulle vi med monsteret vårt, og for å få til det måtte vi stoppe trafikk, løfte vekk en Harley (livsfarlig!) og lukeparkere med verdens minste marginer. Men Dennis The Driver fikser det meste, og holder seg så rolig at det er helt utrolig. Kudos til tyske bussjåfører!

Vi var fremme på venue forholdsvis tidlig, og hadde god tid til å utforske utkanttssentrum av Lisboa noen timer mens amerikanerne hadde sine respektive lydsjekker. Men uten kart og kompass havna vi på El Vippetangen og diverse ymse industristrøk uten mye å by på, så da ble vi heller sittende på et lokalt vannhull og spise portugisisk frokost og drikke superbock til det var dags å late som vi var et profesjonelt rockeband igjen.

Paradise Garage var et fett sted å spille. Smekkfullt med bra rockeportugisere som virkelig satte pris på showet vårt, som veivet med portugisisk flagg og som hoiet og flittig gjentok DOONDERBEYYS etter hyppig oppfordring fra bartefar Torgrim. Nok en gang great success, og vi antar nå at vi kommer til å bli store rockestjerner i dette landet..

Lydmann Petter bor jo i Lisboa, så han var på hjemmebane og hadde med seg sin bedre halvdel og var blid og fornøyd etter å ha tilbragt et døgn sammen med henne. Han ankom bussen i 1-2 tiden på natten etter en tårevåt avskjed og forventet noen timers fest på landeveien, men møtte bare en stille buss. Vel, stille, hvis man fjerner sagbruket oppe i andre etasje, frontet av Åsmund og Ronny.. Takk til Portugal. Du var over all forventning! Tilbake retning Spania!

Tirsdag 20. november – Fanatik, Sevilla, Spania

Det sørligste punktet på hele turneen sto for tur. Sevilla, Spanias tredje største by. Bare få mil nord for Gibraltarstredet, og veldig nærme Afrika. Mer syden enn dette blir det ikke. Igjen befinner vi oss på El Alnabru i ingenmannsland, og det er vel neppe det man assosierer med syden. Men når vi vet det er slapseføre og halvveis vinter hjemme, og vi går ute i t-skjorte og shorts så er det jaggu syden likevel!

Fanatik var dagens arbeidsplass og her var det all grunn til panikk. Tilbake i Spania med weedrøykende lokalteknikere, liten scene, El Pudding som promotør, og ikkeno teknisk på stell lå alt til rette for en skikkelig punkrock aften. Så vi bestemte oss for å gjøre litt endringer i settet for kvelden, og byttet ut et par av låtene med mer punka norske Dunderbeist-låter. Spanjolene skjønner jo nesten ikke engelsk uansett, så om de fikk både ”Hatet” og ”Gjør som far din” presentert, så funka det like bra denne kvelden.

Det beste med lave forventninger og dårlig feel før en konsert er at alt bare kan bli bedre. Man kan kun bli positivt overrasket, og det ble vi også. Spanjoler er trege og late som arbeidere, men som publikum er de knallbra! Moro var det også her, tross at vi var punkebeist, stående som sild i tønne oppå den trange Fanatik-scena.

Det skulle også vise seg til å bli en særdeles fuktig kveld, og det er nesten vanskelig å plukke ut hvilke historier som skal og bør gjenfortelles. Høydepunkter:

Åsmund i bar overkropp og Manowar-posing oppå et industritak som hoppet rett ned i en søplekasse og ropte skotske sitater fra Braveheart.

Bussjåfør Dennis som endelig kunne ta seg en fest dagen før fridagen og sovna på fortauet foran monsterbussen.

Sinna-Torgrim som sto og ropte skjellsord på norsk til Fear Factory under gigen deres.

Sjangle-Kristian som måtte bæres opp i bussbunkeren sin.

Verdens største GinTonic.

John som ble presentert som gay til en lokal beundrer som fikk hjertet sitt knust osv. osv. osv.

Utrolig moro kveld var det i hvert fall, med et beist på sitt beste og verste på en gang!

Buenos Notches, pendejos!

Neste og siste episode:

Fyllesjuke og sultne i Sevilla, galskap i Madrid, samt landeveishistorier fra Valencia, Montpellier, Italia og sveitsisk avskjed!

Sjekk tredje video fra turneen. Introdusert av selveste Burton C. Bell fra Fear Factory, og med herlige bilder fra foran, på og bak scenen.

The Epic Industrialist Tour part #3 from Dunderbeist on Vimeo.

(foto: Diego Oliveira)