Hva synes vi egentlig om de stadige gjenutgivelsene av klassiske album med store mengder tilbehør?

De siste årene har plateselskapene i stor grad satset på gjenutgivelser av klassiske rockealbum. Der før samlealbum med hits var inntektsbringende kan det nå se ut som om såkalte re-issues og/eller remasters er det som genererer penger. Bare denne måneden slippes gamle klassikere fra katalogen til Thin Lizzy, Queen og Ozzy Osbourne i nye forseggjorte utgivelser.

Her skal det legges til at mange av disse gjenutgivelsene de siste årene har kommet i svært lekker innpakning, ofte med gode liner-notes, et stort billedmatriale, utbrettscover, og ikke minst ofte med enten ny og bedre lyd og ekstramatriale i form av live-kutt, hele konserter, dvd-er eller demoer og outtakes fra studio. Ofte et must for die-hard fansen, men ikke alltid veldig spennende for den jevne lytter?

Det drøyeste eksempelet er vel monsterboksen Pearl Jam slapp for å feire Ten. Sjekk bilde av innholdet her.

Her bør man også huske på at de yngste platekjøperne der ute gjerne oppdager artister gjennom disse gjenutgivelsene, men hva synes vi egentlig om dette stadige gjenbruket (for dette handler jo om å gi ut ting på nytt, og ofte selge nesten det samme to og tre ganger..)? Det er ingen som tvinger deg til å handle. Men det er lov å ha en mening.

Hvilke gjenutgivelser har du satt pris på, er det noen som har skuffet deg, og har vi egentlig bruk for alle disse nye versjonene av klassikerne i rocken?