Tarjei Strøm rapporterer hjem om tidenes villeste opplevelser. Les. Le. Lev.

Vår mann i rock har for andre år på rad vært på cruise med Kiss i Karibien (fjorårets rapport kan du lese her). Denne gang går det over alle støvleskaft. Til og med over Gene Simmons sine støvleskaft. Tarjei opplever mer på et par dager enn han har gjort hele livet. Over til herr Strøm. Dette er hans beretning.

Så var det altså klart for Kiss Kruise igjen. Denne gangen byttet jeg ut min kjære samboer Juni med min fetter og tidlige læremester i hardrock Arild Lindeflaten.

Arild møtte meg i Los Angeles et par dager før Kruiset slik at jeg kunne ta ham med på tidenes heavy-sightseeing i verdens deiligste by. Dette er for øvrig nøye dokumentert her. Andre høydepunkt fra L.A.-turen inkluderte releaseparty for den nye Motörhead-platen på Rainbow Bar & Grill, møte med Trouble Circus fra Bodø på Sunset Strip (les om deres reise her), en overfet Gwar-konsert på House of Blues, og en vanvittig helaften på Universal Studios Horror Nights Halloween-skrekkpark. Her endte vi opp på VIP-lounge med storheter som Tim Armstrong, Tom Morello og Serj Tankian….. Heavy over hele linjen der altså, og en fin start på rocketuren vår.

Dagen før vi skulle dra fra Los Angeles til Miami våknet Arild, fyrte deretter i gang Macen sin, og skulle ta sin daglige morgenrunde på nett. Da øynene løp over skjermen så han plutselig en annen hotell-gjests maskin dukke opp på det delte nettverket. “Anders Tengners MacBook Pro” stod det å lese i delt-feltet. ANDERS FUCKINGS TENGNER. La meg forklare hvorfor dette er tidenes mest absurde sammentreff.

Arild Lindeflaten lærte meg alt om hardrocken på 80-tallet, og alt han visste om hardrock lærte han fra det svenske bladet OKEJ. Anders Tengner var OKEJ-journalisten som egenhendig holdt heavyrocken i live og gjorde den enormt svær i Skandinavia på første halvdel av 80-tallet. Han oppdaget nærmest W.A.S.P., skrev alle de beste KISS-reportasjene og relanserte hele Alice Coopers karriere i 1986. En legende med andre ord. Mannen som gjorde oss begge til de vi er i dag, og som rett og slett var grunnen til at vi hadde endt opp på dannelses-reise på Sunset Strip og senere skulle på båt med KISS. Vi møtte aldri Tengner, vi vet ikke hva han gjorde i L.A. (på det samme lille motellet som oss), men at dette var tidenes slumptreff er det ingen tvil om!

Nuvel. Over til Kiss Kruiset.

Søndag 27.oktober dro vi tidlig fra hotellet for å sjekke inn i god tid på LAX slik at vi kunne nå direkteflyet vårt til Miami, ankomme solbyen på ettermiddagen, og være klar til avreise med båten mandag formiddag. Slik skulle det derimot ikke gå. Riktignok sjekket vi inn to timer for tidlig og fikk gode plasser på gaten ved siden av vår egen, men midt i all heavy-mimringen og fellesoppkjøring til Kiss-turen vi nå skulle på klarte vi å miste flyet.

Ja riktig.

Vi satt i to timer og gledet oss og snakket om vår felles rocke-oppvekst, og glemte rett og slett å gå på flyet. Jeg er avholds, Arild drakk ikke, vi mistet flyet. Noen vil kanskje kalle oss surrete. Det er helt ok.

Nå var gode råd svært dyre, og heldigvis fikk vi booket om flyet vårt via San Diego slik at vi kunne ankomme Miami 05:30 mandag morgen. 7 timer før sjekk inn på båt.

Pheeeeew.

Som bonus 1 har vi spilt mye i San Diego med Datarock, og jeg kunne vise Arild litt rundt i den flotte byen på vestkysten. Som bonus 2 havnet vi på samme lounge som Carmine Appice (gedigen heavylegende av en trommis) i Los Angeles uten at vi turde å gjøre noe mer med det. Mandag morgen landet vi pent i Miami, fikk (heldigvis) fatt på bagasjen som hadde stått på flyplassen over natten, fikk sjekket inn på Holiday Inn og fikk sovet litt der frem til det var tid for å reise til båten. Let’s go rock n’ roll!

San Diego detour…

DAG #1:

En innsjekk på et cruiseskip kan minne om en innsjekk til en internasjonal flygning, med alt det innebærer. Likevel er det noe kjekkere når det hele er KISS-relatert. Her står du i kø med hundrevis av likesinnede KISS-fans i alle aldre. Nesten 2500 fans fra 33 nasjoner var totalt på båten, og da sier det seg selv at det til og med blir magisk stemning på innsjekken.

Vel inne på båten (samme båt som i fjor) ble jeg møtt av en deilig følelse av å være tilbake med kjente fjes overalt, KISS t-skjorter på alle overalt og KISS på anlegget.

Stemning.

Dette er kanskje vanskelig å fatte bare ved å lese, men når det er KISS i bakgrunnen OVER ALT; på resturanten, i casinoet, i heisen, i gangen, alle veier, da blir det en enormt deilig stemning. Du står i pissoiret og hører en obskur låt fra The Elder, liksom. Hvor rått er ikke det? På lugaren vår lå det også gaver som ventet på oss fra KISS. Et litt uforståelig KISS-teppe og en håndsignert Kruise-poster. Rått. Da var det bare å pakke ut og gjøre seg klar for drømmereisen.

Etter utpakk og utforskning av båten bar det opp på dekk for den første KISS-konserten. Umaskert og unplugged på scenen mens båten seilte fra Miami. Det første som slo meg på unplugged-konserten var at jeg ikke ble like sjokkert av å se KISS i levende live, rett foran øynene mine, som jeg ble sist. Jeg hadde liksom blitt litt vant til det og kunne derfor nyte konserten enda mer fokusert enn sist.

Som lovet i forkant (og mye av grunnen til at fans drar på disse cruisene) dro KISS på med masse obskurt låtmateriale de sjelden eller aldri spiller, og jammen fikk jeg et lite sjokk likevel da de prøvde seg på tittelsporet fra Creatures Of the Night, og da de dro hele Acrobat/Love Theme From Kiss (en av deres aller første låter). Da måtte jeg jobbe hardt for å holde tårene tilbake. Herregud så sterkt: Mitt favorittband gjennom tidene, så tett på, akustisk, på en båt, med totalt obskure låter og med de mest dedikerte fans fra hele verden. VANVITTIG deilig!

Svært artig var det også da hele bandet disset Genes valg av Hawaii-shirt for anledningen. Paul mente det var så ille at han krevde en “ceremonial burial at sea”. Fantastisk å se bandet så løsluppent og nært.

Etter konserten svevde vi alle på en slags KISS-lykkerus og brukte resten av kvelden på å se det fantastiske Nashville-coverbandet The Big Rock Show (med Paul Taylor fra Winger på keyboard) gjøre kun de deiligste låtene fra det glade 80-tall, samt at vi tok en tur innom KISS-karaoken. Det høres kanskje rart ut, men som sist var karaoken noe av det gøyeste på båten. Helt vanlige folk fra hele verden ble superstjerner der de stor og fremførte sine mest elskede KISS-låter foran andre fans. Win/win. Fetter Arild havnet også alene i heis med KISS-manager (og generell hardrock-manager-legende) Doc McGhee, og måtte vise den lille mannen veien opp i suiten sin. Sånn er det på Kiss Kruise, liksom.

DAG #2

Dag to startet rolig på frokostbuffeten (vi snakker svææææære buffeter, åpent døgnet rundt med ALT av mat helt gratis) hvor jeg traff på KISS-trommis Eric Singer. Jeg har truffet ham tidligere, men håndhilste høflig igjen og takket nok en gang for hvordan hans trommespill revolusjonerte min egen stil som ung trommeslager.

Stort.

Eric er altså en av mine aller største trommehelter, og på dette tidspunktet hadde jeg ingen idé om hvor mye mer Eric Singer-magi jeg skulle få oppleve på denne turen. Mer om det om litt.

Båten la til kai i Key West noen timer denne dagen, så vi fikk oss en fin liten turist-runde i denne svært turistifiserte Florida-småbyen også.

Trivelig.

Etter Key West-runden ble vi sittende i solsteken på dekk og snakke med andre norske KISS-fans (med 85 norske Kiss Navy-rekrutter i år er Norge den best representerte nasjonen i forhold til innbyggertall). Her gikk praten løst og ledig om gårsdagens sett-liste og om rykter vedrørende de neste konsertene. Utrolig trivelig. Vi fikk også vite at den legendariske Helge fra Kiss Army Stord (og den fantastiske Halvsju-reportasjen) på tidlig 80-tall var på båten. Herregud! Her snakker vi KISS-legende, folkens. En av mine store helter. På ekte.

Så var det tid for konsert med hardrock-legendene Nightranger på dekk. Her hadde jeg ingen forventninger i det hele tatt, men fikk virkelig rockesjokk over leveransen til de gode gamle San Francisco-rockerne. Foruten egne deilige hits (Sister Christian) dro de knallhardt på med Damn Yankees-låter (bassist og vokalist Jack Blades spilte i supergruppen) og tidlig Ozzy (supergitaristen Brad Gillis tok over for Randy Rhoads og spiller på Speak of the Devil-platen). En totalt fullkommen heavyrock-konsert der altså.

Så var det bare å finne seg en god plass inne i atriumet på skipet. Siden det er ca. 2500 personer på båten – og skipets konsert-klubb kun huser 1250 – gjorde KISS innendørskonsert to dager på rad slik at alle skulle få sett bandet i full mundur på liten klubb. Vi skulle se dem dagen etter, og fikk derfor nyte live-overføringen av konserten på storskjerm i atriumet sammen med mange andre fans som hadde benket seg foran lerretet.

Det høres kanskje merkelig ut, men det er faktisk totalt magisk å sitte og se en direkteoverført konsert (som jo skjer bare noen hundre meter unna på skipet du er på) sammen med dedikerte og dønn spente fans. Det hele kan sammenlignes med det å se favoritt fotball-laget ditt på storskjerm, på favorittpuben din, med favorittfolka dine, og at de scorer annenhvert minutt. Overmagisk stemning der altså.

Før konserten startet ble jeg stoppet av en type som likte DEVO-tatoveringen min, og som selv gikk i DEVO t-shirt for anledningen. Det viste seg å være ingen ringere enn hardcore-legenden Frank Novinec fra Hatebreed (OG Terror, OG Integrity, OG Ringworm), og her var vi altså begge to på Kiss Kruise i Atlanterhavet. Nydelig type og topp stemning.

Også på denne konserten (nå i full sminke og utstyr) dro KISS på med obskure låter. Det hele toppet seg da de valgte å dra låten “The Oath” fra The Elder i sin helhet. Her kom tårene igjen gitt. KISS spiller ALDRI noe fra The Elderplaten fra 1981, og prøver rett og slett å fortrenge hele platen. Men som Paul sa til fansen før de dro igang låten;  “I know you wanna hear this, ’cause you guys are the only ones that bought the album”. Rommet eksploderte da KISS spilte låten, folk gråt, klemte hverandre og gjorde det klassiske “we´re not worthy”-movet fra Waynes World-filmen mot lerretet. Noe av det sterkeste jeg har vært med på. Andre obskure høydepunkt inkluderte sjeldent-til-aldri-før spilte låter som “Let Me Know”, “Ladies In Waiting”, “Almost Human”, “Mainline” og “Anything For My Baby”. En set-liste verdt hele turen alene.

Etter konserten måtte vi summe oss litt med deilig mat før det plutselig ble min tur til å levere. Det var nemlig duket for en såkalt “KISS Kruise Drum-Off”, altså en tromme konkurranse. Nesten 90 trommeslagere (av høyst varierende kvalitet) skulle bedømmes og plukkes ut til finale dagen etter. Dommerne var blant annet trommisen i The Big Rock Show og trommisen i Nightranger. Deilig absurd.

Jeg deltok rett og slett for å få muligheten til å tromme foran selveste Eric Singer i finalen dagen etter, noe som alltid har vært en liten drøm for meg. Alle fikk tromme 20-sekunder hver (!), og etter at alle hadde fått prøve seg var jeg heldig nok til å bli plukket ut til finalen. At jeg ble hyllet av Paul Taylor – keyboardist i favoritt AOR-orkesteret mitt Winger – var premie nok i seg selv.

Vel tilbake på lugaren (og klar for sengetid) lå det et brev og ventet meg på sengen. Her sto det å lese at det var finale neste formiddag, og at jeg kunne velge meg en KISS-låt jeg ville spille med coverbandet Priss foran Eric Singer. Herregud så uvirkelig. Herregud så deilig.

DAG #3

Onsdagen våknet jeg etter tidenes deiligste søvn. Her var jeg altså, på båt i Atlanterhavet, med KISS, og skulle om noen timer få tromme, få vise meg frem, få spille en KISS-låt foran en av mine aller aller største trommehelter. FOR ET LIV!

Etter en grei og usunn amerikansk pannekaker-med-bacon-og-sirup-frokost var det ned i atriumet igjen for å delta på drum-off finalen. Lokalet var fullt, Eric Singer var på plass for å bedømme, og vi var nå 9 trommeslagere som var plukket ut til å få flotte seg i finalen. Nummer 2 ut var lille Alexey fra Las Vegas. En 10-år gammel asiatisk jente som shreddet seg gjennom “Black Diamond” som om hun ikke hadde gjort annet her i livet. Helt utrolig rått å se på!

Alexey er et Youtube-fenomen som legger ut råstilige trommecovers av kjente rockelåter, og er en tromme-elev av Eric Singer himself. Jeg ble sporenstreks fan og kjente at hun her bare måtte vinne. Seieren min var jo uansett at jeg fikk spille foran Eric, og jeg fikk som bonus selv dratt på litt gjennom en fyrrig versjon av “Black Diamond”.

Jeg var i himmelen. Tenk å få spille for Eric? Det hele føltes som en drøm.

Det ble ikke mindre uvirkelig da Alexey og jeg ble plukket ut av Eric til å gjøre hver vår solo etter at de andre 7 trommisene var eliminert. Herregud. Alexey shreddet seg gjennom 1 minutts vill tromme-improvisasjon, og jeg gjorde det samme like etterpå. Eric syntes det ble for vrient å velge ut en vinner så han ba publikum bedømme. Jeg hadde allerede bestemt meg. Dette var Alexey sitt show, denne lille prinsessen – rockens fremtid – MÅTTE vinne. Publikum skulle få avgjøre i form av jubel.

Først for Alexey.
Hele rommet jublet.
Så meg.
Hele rommet jublet.
Rematch.

Først for meg.
Hele rommet jublet igjen, jeg ristet høflig på hodet, pekte på Alexey og oppfordret til applaus.
Så Alexey.
Hele rommet eksploderte!
Fantastisk!!
Jeg bøyde meg ned på kne og hyllet denne fantastiske trommehelten på kun 10-år!
Premien var et trommesett Pearl hadde sponset som Eric brukte på Unplugged-showet på dekk første kvelden.
Vel fortjent.

For å la opplevelsen synke gikk jeg av scenen for å få meg litt tid til å samle meg, men jeg ble stoppet av en eldre herremann med et alvorlig uttrykk. “Hi, my name is Paco, I´m the tourmanager of KISS – what you did there was amazing and we really appreciate both the talent and what you did with Alexey. Eric wants to meet you”, sa han. Og før jeg visste ordet av det stod Eric Singer foran meg og hyllet spillingen min. Han hadde fått så fot på det hele at han ville gjøre noe spesielt for meg senere på dagen, fortalte han.

Dån.

Jeg holdt masken så godt jeg bare kunne, takket og bukket og gav kontaktinfoen min til Paco, som nok en gang understreket at gleden over dette møtet var på deres side. Nå kan jeg dø lykkelig. Virkelig. Noe av det mest absurde jeg har vært med på. MIN store helt ville gi MEG noe?

Så var det bare å vente da.

Tiden ble brukt til å se en ny og fantastisk konsert med coverbandet The Big Rock Show på dekk, og ta bilde på scenen til KISS, før jeg fikk beskjed av fetter Arild om å komme meg til lugaren med en eneste gang. KISS sin tourmanager hadde ringt og lagt igjen beskjed. Jeg hastet ned og ringte han opp igjen.

Det viste seg nå at Eric insisterte på å møte meg senere på kvelden. Helst før KISS show # 2 (som vi jo skulle på), og vi ble enige om å ta det når vi skulle ta bilde med KISS litt senere. Som i fjor fikk alle på båten bilde av KISS sammen med seg selv og de man delte lugar med. En høyst upersonlig seanse der man står i en slags samlebåndskø før det blir din tur og du blir loset kjapt inn i et avlukke der KISS står klar og poserer de to sekundene det tar å ta bilde med deg.

Vi stilte oss i kø, og da det ble vår tur ropte Eric ivrig ut “Thats the guy! Make sure everything is ready for him” til assistentene sine, mens han pekte lurt på meg. Mystisk. Spennende.

Vi fikk oss et kjapt bilde, og fikk beskjed om å vente i salongen like utenfor avlukket til bandet var ferdig med alle bildene. Her ble vi sittende i nesten to timer, på de beste setene i huset, med fri innsikt inn til KISS og alle bildene som ble tatt. Et helt fantastisk syn – utsikt til våre 4 store helter i full sminke, et syn jeg aldri kan bli vant til. Vi fikk spesialbehandling av KISS sine sikkerhetsvakter, og alle andre som prøvde å oppholde seg nær oss ble jaget bort – dette var vårt og KISS sitt show.

Perfekt!

Da KISS omsider hadde gjort seg ferdige med bilder var det bare oss og bandet med sin innerste sirkel av vakter og manager Doc McGhee som fikk være igjen, samt  to fans som skulle få treffe Paul, og en som skulle treffe Tommy. Det var nå kun 20 minutter til KISS skulle på scenen, og her sto vi altså – midt i det aller helligste. KISS romsterte rundt oss som kjemper med sine platformsko og høye hår. Bortsett fra Gene. Han satt like ved oss på en stol, stirret inn i en søyle og pumpet seg opp for å komme i demon-karakteren før showet som bare var minutter unna. Noe av det heftigste jeg har sett. Demonens eget førkonsert-rituale rett og slett, et skue få dødelige forunt. Dette hadde jeg drept for som liten.

Så kom Eric bort til oss, fortsatte skrytet og takket for min ydmykhet og mitt trommespill, og hadde med en gave til meg. Gaven var hans egen skarptromme som er spesialbygget etter hans egen bestilling og er trommen han bruker på alle konsertene med det nye speilkule-settet sitt. Helt fuckings awesome!!!

Etter litt prat og trommenerding ble KISS samlet og hastet avgårde av manager Doc. Det var tross alt snart stagetime. Det er umulig å beskrive hvor rått dette var.

Spesialbehandlingen, vennligheten, gaven – i det hele tatt var det helt vilt å oppleve at bandet virkelig gir alt. Her hadde de brukt 2 timer på å sminke seg og komme seg i full utrustning, så 2,5 timer med bilder sammen med nærmere 2500 fans, så tok de likevel seg god tid til oss bare 20 minutter før de skulle gå på og levere konsert-varene i 90 minutter?

Helt fantastisk.
Jeg elsker KISS.

Nå var det bare å legge trommen forsiktig fra seg på lugaren og spurte til showet. Vi hadde knallplasser veldig nær scenen, og bandet dro nok en gang på med obskure perler blandet med allsang-klassikere. Og som om ikke det var nok å ta innover seg at bandet sto der bare noen få meter foran meg og kvernet ut den ene gromlåten etter den andre, så jobbet hjernen på spreng for å ta inn alle inntrykkene fra dagen.

Der satt Eric og spilte på et gedigent trommesett med speilkule-look, som han nå hadde gitt MEG skarptrommen til, og for en liten halvtime siden var vi alene med disse rockekjempene mens de gjorde seg klar til konserten. Uvirkelig. Lett den beste KISS-dagen i hele mitt liv, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.

Andre små høydepunkter fra denne dagen var å treffe en svenske som samlet på KISS-kostymer fra 80-tallet som var brukt på scenen av KISS. Han viste velvillig frem bilder på sin telefon fra samlingen: Genes jakke fra “Heavens on Fire”-videoen, Pauls hatt fra “Uh, All Nite”-videoen, og en rekke fargerike kostymer fra Animalize- og Asylum-perioden som han kunne pinpointe til eksakte datoer de hadde blitt brukt på de respektive turnèer. En helt fantastisk type.

I køen til KISS-bildet traff vi også på en herremann som hadde sett KISS nærmere 100 ganger, og som hadde sett Iron Maiden på pub tidlig 80-tall, og som var mannen som hadde fått tak i hodeskallen som Blackie Lawless drakk blod fra på den legendariske “W.A.S.P. Live at the Lyceum”-konserten i 1984. Kun på KISS Kruise treffer man slike typer.

DAG #4

På Kruisets siste fulle dag hadde båten sluppet ned ankeret utenfor Norwegian Cruise Lines sin egen lille private øy i Bahamas Great Stirrup Cay. Etter nok en solid og deilig frokost på båten satte vi oss på en av de mange shuttlebåtene som gikk mellom skipet og den private øyen. Fiffig nok havnet vi sammen med coverbandet The Big Rock Show som var på vei til øyen for å spille konsert for oss, og jeg fikk endelig slått av en prat med keyboardist Paul Taylor, altså kjent fra Winger.

Jeg elsker jo Winger av hele mitt hjerte, så jeg fikk skrytt litt, lært at han også spiller i Cinderella (!), og så klart også hørt litt om hvordan det lå an med Winger om dagen. Som den heavymetal-nerden jeg jo er visste jeg godt at Paul også spilte med Alice Cooper i 1987 og 1988 og fikk dermed servert noen røverhistorier fra perioden. Paul er med i den fantastiske “The Nightmare Returns”-konsertvideoen fra 1987 som jeg så på omtrent hver dag fra 1987 til 1989, så det var stort for meg å få pratet med legenden.

På øyen gjorde vi det som man jo gjør på en privat cruise øy; bader, spiser gratis grill, soler seg og hører på de flotteste klassikere servert av et knallbra heavy metal-coverband. The Big Rock Show holdt konsert på stranden, og hadde valgt ut et nydelig sett som kledde den karibiske solen perfekt. Da jeg lå der i solsteken i de mest perfekte omgivelser og hørte Ratts “Round and Round” perfekt fremført tenkte jeg “nå har jeg det så bra som man overhodet kan ha det”. Et perfekt øyeblikk.

Etter en halv dag i solen var det bare å komme seg på båten for å få med seg dagens høydepunkt: Q&A med KISS på båtens store utendørs dekk. Her satt bandet på scenen i 90 minutter og svarte på spørsmål fra fans fra hele verden. Fantastisk nært og utrolig interessant med et åpent og snakkesalig band i svært godt humør som ga oss lange og gode svar. KISS er ofte pompøse sitatmaskiner i offentlige intervju-settinger, så det var utrolig kult å få muligheten til å se dem åpne skikkelig opp og snakke direkte til oss fans. Gene Simmons var som vanlig hakkekyllingen, og offer for de tre andres interne band-spøker. Helt nydelig å bevitne.

Etter spørrerunden ble bandet værende igjen på scenen der de poserte for bilder og signerte det folk måtte ønske. Dette har jeg aldri sett dem gjøre før, og det er igjen godt å se at bandet storkoser seg og virkelig gir alt for die-hard fansen. Jeg kjente nok en gang på den deilig stolte følelsen av å være KISS-fan.

Senere på kvelden var det duket for kostymekonkurranse. Det var jo tross alt Halloween. Tommy Thayer stilte som dommer, og folk hadde som sist gjort seg svært flid med utkledningen sin. Utrolige mange kreative, forseggjorte og morsomme kostymer, men mitt personlige høydepunkt var Hatebreed-Frank som sammen med sine like kredible hardcore-venner hadde kledd seg ut som DEVO. Altså, gitaristen i Hatebreed utkledd som DEVO, bedømmes av gitaristen i KISS i en kostyme-konkurranse…. Kun på Kiss Kruise kjære venner, kun på Kiss Kruise.

Kvelden ble avsluttet på dekk med nok en deilig konsert servert av Nightranger. Neste morgen skulle vi legge til havn igjen i Miami, så vi tok oss noen ekstra runder rundt på båten for å suge til oss litt mer Kruise-magi før vi tok kvelden. Vi traff på tourmanager Paco igjen, som gav meg en klem og nok en gang understrekte at gleden var på deres side, og håpet at vi snart skulle sees igjen.
Stort. Rett og slett stort.

DAG #5

Da var det bare å stå opp og kjenne på den litt vemodige følelsen av at eventyret var over for denne gang. Etter en siste frokost på båten var det bare å sjekke ut og gå i land i Miami. Her slo vi ihjel noen timer langs Miami Beach før vi satte kursen mot flyplassen og kvelds-flyene våre tilbake til Norge og virkeligheten. Med et stort smil om munnen. Arild og jeg hadde tross alt lagt bak oss TIDENES Kiss tur som gikk langt over våre villeste forventninger. Selv om det kun er snakk om 4 dager og 5 netter, så føltes det som om vi hadde vært på båten i en evighet

En deilig evighet.

Dagene om bord er så proppfulle av opplevelser og inntrykk at det føles som om tiden står stille og at man beveger seg i sakte film gjennom et uendelig flott KISS-univers. Tiden raser ikke avgårde, man bare er. I en slags KISS himmel, om du vil. Pompøst, jeg vet, men det kan ikke sammenlignes med noe jeg har vært med på før. Både voksne-Tarjei og den 10-år gamle KISS-supporteren inni meg er så evig takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. 4 dager ren magi, på en båt, i atlanterhavet, med verdens beste band, med verdens beste fans.

I wanted the best and I got the best, the hottest band in the world: KISS <3

Vår mann som kan lyd, Nrk-tekniker og Maiden-fan Håvard Wien, reiste til Sverige for å se favorittbandet sitt. Rapport her.

Iron Maiden – Maiden England 2013 – Friends Arena, Stockholm lørdag 13. juli 2013

Det var en festdag. Min 25. Maiden-konsert. Den første var på min 12-årsdag i Drammenshallen i 1986.Jeg har vært på alle i Norge siden det, pluss noen i utlandet, og med store forventninger tok jeg på meg den originale «Seventh Tour of a seventh tour» t- skjorta som ble kjøpt i Drammenshallen i 1988. Den har blitt grå og utvasket. Sømmen mellom armene og skulderen råtnet bort en gang på slutten av 90-tallet, og denne skjorta blir bare brukt på festdager (les: Maiden giger). Det er alltid gøy med de anerkjennende blikkene, og når noen spør om jeg virkelig var på denne turneen. Seventh Son-turneen var det siste store turneen Maiden gjorde før det gikk nedover på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Den største produksjonen de noensinne hadde tatt ut på veien.

På Gardermoen lørdag formiddag var det selvsagt en del Maiden trøyer. Dessverre var det ingen Flight 666, men det var god stemning, og fleste tok seg en øl før flyet gikk over til Sveariket.

(Dickinson i Trondheim, foto: Jørn Gjersøe/Nrk)

Vi ankom Stockholm, og det var Maiden trøyer overalt. Stockholm var blitt til Maiden Town! Etter innsjekk på hotellet og en kjøttbit i magen satte vi kursen for The Anchor. Et metal vannhull på Sveavegen midt i byen. Allsang på puben allerede kl 16 lovet bra. Det ble noen øl der – og en kjapp burger – før vi tok taxi til arenaen. Hele området på Solna var preget av bygningsarbeider som ikke var ferdige, og Friends Arena ser ikke enorm ut på utsiden, men det er fordi baneplan ligger ca. 10 meter under bakken. Oppvarmingsbandene Voodoo 6 og Sabaton ga vi faen i. Vi var der kun for en ting.

Vi kom inn i det Sabaton takket for seg. For en arena!! Første inntrykket var at dette var den flotteste arenaen jeg hadde vært noensinne. Det så rett og slett dødsfett ut. Ølsalget derimot var ikke imponerende, med køer fra helvete. Men vi rakk et par øl før introen til Doctor Doctor. Deretter intro og Moonchild.

Seven deadly sins
Seven ways to win
Seven holy paths to hell
And your trip begins

Setlisten er sikkert kjent for de fleste. Med en katalog som Maiden har vil det alltid bli debatt om setlistene. Årets er en av de safeste de har kjørt på lenge. Fokus på Seventh Son-låtene selvsagt, og de største hitene i tillegg. Jeg gledet meg mest til Phantom of the Opera, Seventh Son og Afraid to shoot strangers. Ingen Alexander the great denne ganger heller…, men veldig kult med The Prisoner. En låt de ikke har gjort siden 1988, og den jeg husker best fra gigen i Drammenshallen. Ingen store overaskelser altså. Samme setlista som de gjorde i Nord-Amerika i fjor sommer, og egentlig en litt kjedelig setliste for oss som har sett dem en del ganger. Tenk om de bare hadde hatt 2-3 låter de byttet om på hver kveld? En Flash of the blade eller Sun and steel som hadde trillet opp fra hatten?

Spotify setliste:

I det den akustiske introen på Moonchild er over og bandet kommer på scenen med jubel og fet pyro blir vi smertelig klar over at dette ikke blir den festen vi hadde håpet. Lyden var helt for jævlig. Bare drønn og ekko av lyd som slo tilbake. Det var helt katastrofe.

Vi sto ca. 20 meter til høyre for miksebordet, men etter 4-5 låter gikk jeg så lang frem jeg kom. Tipper jeg sto 25 meter fra scenen. Det var litt bedre der i og med at jeg kom nærmere høytalerene og fikk mere direktelyd, men fortsatt katastrofalt dårlig. Jeg vet at Maidens faste lydmann Doug Hall ikke er med på denne turneen, og at det har vært en del kritikk på lyden. Men SÅ JÆVLA dårlig kan vel ikke den nye fyren være? Folka rundt Maiden har ører de også, og manager Rod Smaalwood er kjent for sin «Rod-love» om ting ikke er helt på stell

Showet ellers var upåklagelig. Veldig mye pyro til å være Maiden. Tre Eddier. Høyepunktet var nok Seventh of a of seventh son-låta, men hele opplevelsen ble egentlig ødelagt av den rævva lyden.

Anmeldelser fra Aftonbladet:

Ljudet är arenaburkigt och bullrande oömt, stundtals närmast olidligt bedrövligt.

Min svenske svigerfar var på en av Bruce Springsteen-konsertene på Friends Arena i mai. Da jeg spurte hvordan det var fikk jeg denne tekstmeldingen tilbake: «Bruce var bra, men de måste nog gjøra noget med ljudet på den der arenaen». Friends Arena er en fantastisk bygning, og når Zlatan scorer på brassespark er det sikkert vanvittig fett å være der (om du er svensk, og ikke synes fyren er en stor dust…), men Friends Arena er et fotballstadion. Og definitivt ikke noe konsertlokale.

Tidenes villeste rapport på Pyro. Ta deg tid til å nyte denne i lange drag. Vår venn i rock Tarjei Strøm og hans frøken dro på cruise med Kiss.

Da er jeg altså tilbake fra tidenes USA-ferie, og tenkte jeg skulle dele litt av magien her på Norges viktigste rock-nettside.

Etter en uke i Los Angeles, som så klart inneholdt svært sterke rockeøyeblikk som suite-opphold på det legendariske Hyatt Riot House hotellet på Sunset Strip, Kvelertak konsert i North Hollywood, og ikke minst hemmelig Converge-konsert på verdens minste platesjappe i Silverlake, satt Juni og jeg kursen mot Miami og feriens store høydepunkt: nemlig The Kiss Kruise II.

4 netter og 5 dager på cruise-skipet Norwegian Pearl ble bestilt og betalt tidlig 2012, og jeg hadde gledet meg hver eneste dag siden. Føltes totalt urealistisk at tiden nå var inne. Vi ankom Miami midnatt kvelden før cruiset skulle legge fra kai, og hadde selvfølgelig booket oss inn på Holiday Inn like ved kaien, etter Gene Simmons solo-album låten “Living in Sin (at the Holiday Inn)”. Dette var det tydeligvis flere som hadde tenkt på, for allerede da vi ankom hotellet sent tirsdag kveld ble vi møtt av en lobby full av herlige KISS fans fra hele verden som var godt i gang med festen . En deilig forsmak på galskapen.

DAG 1:

Vi var på plass for å boarde skipet i 12-tiden, og måtte stå i innsjekk-kø i en liten time, som gikk forholdsvis raskt da det var MYE flott å se på. Det å stå i kø med KISS-fans fra 30+ land, i alle aldre (vi regnet oss frem til at aldersspennet var fra 1 til 70+ år) er på ingen måte som å stå i andre køer – allerede her kunne vi ta og føle på magien. Det hele toppet seg da vi nesten var gjennom innsjekk og skulle boarde skipet, da ett eller annet metal-geni kjente sin besøkelsestid og blastet god gammel Winger ut i innsjekk-hallen. Herregud for et øyeblikk! Nå har jeg det så bra som et menneske overhodet kan ha det tenkte jeg for meg selv, og hadde sannsynligvis helt rett. Da Winger-rusen hadde lagt seg – og vi var klar for å boarde skipet – møtte vi unaturlig nok på Steven Adler og hele hans nye band fullt av pent kledde sleaze rockere! Jeg fikk takket ham for tidenes rocketromming på tidenes rockedebut, hi-fivet ham for livsviktig tromme-inspirasjon, samt tatt et feiende flott fan-bilde. Jeg var nå offesielt cruise-passasjer og fanboy, og det hele føltes ufattelig deilig.

Etter litt mingling og utforsking av det gedigne skipet var det tid for Kiss Army Norway samling på dekk . Over 70 nordmenn hadde tatt turen og vi fikk tatt bilde av den Norske Kiss Navy, med nydelige Miami Skyline i bakgrunnen før båten kastet loss og dro avgårde. Med 2500 mennesker fra verden over utgjorde vi nordmenn kun en liten prosentandel, men ingen – jeg gjentar INGEN – kunne drikke som enkelte av disse nordmennene. Som avholdsmann og straightedger lot jeg meg fascinere vilt av flott og profesjonell norsk fyre-kultur. Disse vikingene hadde LETT drukket både Ace og Peter under bord og båt.

Første konsert på båten foregikk på dekk like etter avreise, og her var det rett på sak. KISS akustisk, umaskert og med særdeles løse snipper. Herregud for en opplevelse. Da de dro i gang med Hard Luck Woman måtte jeg kjempe kraftig med å holde tårene tilbake. Kall meg gjerne en myk herremann, men jeg har elsket KISS hele mitt liv og dette ble nesten for mye for meg. Jeg var ikke godt nok forberedt. Tidenes rockesjokk. Deilig deilig rockesjokk. KISS var i blodstøtet, og vi fikk servert nesten 2 timer med rent KISS-gull, og høydepunktene var mange: Acapella-versjon av Lick it Up-klassikeren A Million To One, Pauls totale rap fra All Hells Breaking Loose, CCR låten Down On The Corner, sjeldne perler fra The Elder, og Gene Simmons som kastet bassen sin til publikum for å redde ansikt etter å ha feilspilt seg gjennom hele Everytime I Look At You. Ren magi som kun kan beskrives som tidenes totalopplevelse; KISS akustisk, umaskert, live, på dekk, på et cruise, midt ute på havet, med 2500 av verdens ypperste KISS fans. Settliste: http://www.setlist.fm/setlist/kiss/2012/norwegian-pearl-miami-fl-6bdd4e42.html

Etter litt raiding av buffét og utpakking i cabinen (som forøvrig var ferdig preparert da vi ankom med brev fra KISS, signert poster til både fruen og meg, samt hvert vårt  KISS beach-towel) stakk vi på dekk igjen for å se Tommy Thayer bedømme kostymer i en ellevill Halloween-kostyme-konkurranse, noe som var svært underholdende, spesielt når Eric Singer og Paul Stanley dukket opp som med-dommere.

Etter kostyme-bonanzaen og high-fives med Paul var det bare å snu seg rundt til dekkets andre scene for å se svært så flotte Skid Row. Skid Row viste seg å være utrolig tighte, svært virile og vitale, og funket optimalt uten Sebastian – selv om KISS-manager Doc Mcghee noen dager senere under sin Q&A avslørte at det nok ligger en Seb Bach-reunion i kortene i nær fremtid.

Etter litt Skid Row var det bare å ta heisen ned 5 etasjer og spankulere rett inn på skipets Stardust Theatre for å få med seg debutkonserten til Adler, Steven Adlers nye band. Selv om jeg tidligere på dagen hadde truffet en særdeles frisk og nykter Adler fryktet vi et togkræsj av utdatert sleaze toppet med slapp og dårlig tromming. Takk og sleaze-pris tok vi kraftig feil! Adler og hans nye menn leverte til de grader, og far sjøl spiller tightere og bedre enn noensinne på trommene sine! Bandet holdt seg til eget materiale, som forøvrig var knallbra LA-rock jeg vil anbefale på det varmeste, før de gav oss Mr. Brownstone og Sweet Child O’ Mine avslutningsvis. Jammen fikk vi oss ikke enda et rockesjokk på kvelden da Dokken-bassist Jeff Pilson (!!!) dukket opp på scenen og spilte keyboard på en låt. Det viser seg at Pilson har produsert debutplaten til Adler, som jo bare er enda en deilig grunn til å sjekke dette ut. Kvelden ble avsluttet på dekk igjen med det svært underholdende coverbandet The Big Rock Show som serverte kvalitets-klassikere fra hardrockens flotte historie ut i natten.

DAG 2:

Andre dagen på skipet foregikk på sjøen da kursen nå var lagt til Mexico etter at Sandy-orkanen hadde rotet det til litt på Bahamas hvor vi egentlig skulle. Båten KissKruiset av gårde mens vi lå på dekk i stekende sol, og nøt deilig rock fra to av skipets mer ukjente band; engelske Leogun og amerikanske A Thousand Horses. Når det gjaldt de neste dagers store KISS-opplevelser var skipets 2500 fans delt i to grupper: Den ene gruppen så KISS med full sminke innendørs på torsdagen og fikk ta bilde med KISS fredagen. Den andre gruppen tok bilde med KISS på torsdagen og fikk se innendørskonsert fredagen. Dette ble gjort for å dele opp den eksklusive KISS-fotosessionen, og fordi innendørs arenaen kun tok 1250 pers. Slik fikk alle like deler KISS magi.

Vi var i gruppe to, så etter en bedre middag dro vi smånervøse for å bli foreviget sammen med heltene våre. Nervøsiteten ble fort glemt da vi plutselig møtte på Dokkens Jeff Pilson på veien. Flott type denne Pilson, og jeg fikk pratet litt Dokken, takket for et liv i den melodiske rockens tjeneste, og tatt ett flott bilde med han. Sterkt. Selve KISS foto-seansen var lagt opp som et litt upersonlig samlebånd, der man sto en halvtime i en kjapt bevegende kø, før man kom inn i et avlukk der man stilte seg opp, en fotograf talte til 3, bilde ble tatt, og man ble lost raskt ut. På en eller annen måte klarte jeg å takke bandet for cruiset, og fortalt at vi kom hele veien fra Norge på vår korte tid sammen. Noe som førte til hi-fives og fistbumps fra hele bandet, en Paul som sa “Norway, yeah, Norway cool, Oslo, Oslo”, og en Gene som la den tunge rustning-armen rundt Juni og nektet å gi slipp, med herlig kåtskap i blikket. Vårt KISS øyeblikk. Magisk. Verdt hele turen alene.

Selv om gruppe en kunne nyte KISS live innendørs denne kvelden kunne vi andre i gruppe to se konserten simultant på storskjerm i en annen sal, noe som opplevdes vel så magisk. 1250 fans som står og hyler mot en storskjerm. Se det for deg. Et svært uformelt og spillekåt orkester leverte en helt fantastisk konsert, og det var bare for oss å glede oss til morgendagen. Kvelden ble avsluttet i skipets karaokebar der vi fikk servert noen av de beste og verste KISS-karaokene noensinne. KISS-fans altså, verdens herligste mennesker.

DAG 3:

Dag 3 lå skipet til kai i Cozumel, Mexico og her kunne man egentlig gjøre som man ville. Juni og jeg tok et avbrekk fra skipet og dro på Stingray-safari der vi fikk snorkle og leke med livsfarlige djevel-rokker, som heldigvis hadde fått gift-piggen sin “trimmet” ifølge de lokale meksikanerene. Ser nå i ettertid at det var særdeles uklokt å dykke med hai-beslektet morderfisk i Mexico kvelden jeg skulle se KISS i intimsetting, men det gikk heldigvis bra. Tilbake på skipet fikk vi med oss enda en cover-konsert med The Big Rock Show i det skipet la fra kai, og det var tid for cruisets tredje Jeff Pilson sjokk: Her dukket han jammen meg opp på bass og vokal, og leverte en gåsehud-fremkallende versjon av Dokken klassikeren Just Got Lucky. Snakk om bonus-valuta for pengene.

Etter enda en bedre middag (all mat var gratis, og det var MYE mat på båten) dro vi for å se KISS i skipets innendørsarena. Med plass til 1250 publikummere er salen litt mindre enn Rockefeller – og her skulle vi se KISS i full krigsmaling, høyt og rett i fjeset. Uvirkelig. Bandet leverte rent gull i nesten to deilige timer, og hadde i tillegg forandret masse på settlisten i forhold til kvelden før (pluss at vi fikk 3 låter mer enn dagen før). Høydepunktene var mange, men tårene meldte seg nesten allerede ved første låt. Take Me, en av mine all time favorittlåter fra Rock & Roll Over. Ellers fikk vi sjeldenheter som Psycho Circus, Magic Touch, I Stole Your Love (som ble tatt på sparket etter kraftige rop fra publikum), samt hele 5 låter fra Monster-platen.

Bandet låt knalltight (spesielt Paul var vannvittig i støtet), og de var svært leken på scenen. Mye løs snipp man ellers aldri ser på KISS konserter. MYE triksing fra Eric, og mye ute-av-demon-karakter morro fra Gene. Eric kom også ut igjen etter at lyset var slått på i salen og kastet alt han hadde av stikker til publikum. Deretter begynte han å demontere trommesettet for å dele ut både cymbaler og kubjelle til fansen. Flott type denne Eric.

http://www.setlist.fm/setlist/kiss/2012/norwegian-pearl-gulf-of-mexico-mexico-73dd4681.html

Kvelden ble nok en gang avsluttet i skipets karaoke-bar. Denne kveldens tema var 80s Night, så folk hadde kledd seg deretter og vi fikk servert mang en flott 80s hairbanger denne kvelden. Mye bra, mye dårlig, men bare kvalitet hele veien. Vi ble sittende og snakke tattoveringer i en krok sammen med Skid Row, og fikk jammen meg turens fjerde Jeff Pilson sjokk da han igjen plutselig dukket opp for å synge Foreigner bangeren Feels Like The First Time. Unreal folkens, unreal. Kanskje en av de beste dagene i mitt liv noensinne, sov som et lite barn denne kvelden.

DAG 4:

Dag 4 ble tilbrakt på sjøen igjen, men det var mer en nok å ta seg til denne dagen som nærmest føltes som et KISS seminar, et deilig KISS seminar. For min del begynte det med en særdeles underholdende Q&A session med KISS-manager Doc McGhee like etter frokost. 1200 mennesker dukket opp for å høre røverhistorier og annet snusk fra mannen som også har vært manager for Mötley Crüe, Bon Jovi og Skid Row.En svært underholdende sesjon med en av rockens mest typete managere. Deretter bar det opp på dekk for nok en deilig konsert med Steven Adler og hans sleaze-banditter, og som i en dårlig Hollywood-film klarte jeg på et vis å gripe en av stikkene far kastet ut. Stikken spratt i bakken, før jeg grep den på et slik ekstravagant vis at jeg fikk skryt og hi-fives hele resten av turen fra folk som bevitnet dette. Stort for meg. Steven Adler er en av grunnene til at jeg i det hele tatt har trommer som levebrød den dag i dag.

Etter trommestikkemagi bar det over til dekkets basseng for å se Paul Stanley være dommer i en god gammeldags mageplask(!) konkurranse. Det var mange store, tykkfalne og flotte fans på båten, så det sier seg selv at dette ble en svært så underholdende og totalt absurd affære. Etter enda en coverkonsert med The Big Rockshow på dekk (jammen meg dukket Jeff Pilson opp og gjorde Just Got Lucky igjen. Kvalitet) var det tid for dagens høydepunkt. En ekslusiv Q&A session med KISS. 2500 fans var samlet på dekk igjen, og et svært avslappet og underholdende band i kjempeform svarte på spørsmål fra fansen – noe som ble utrolig morsomt etterhvert. Overraskende nok er det Gene som er bandets “hakkekylling” om dagen, og han ble offer for mye god humor fra de andre bandmedlemmene. Type: Fan: “Gene – is there any song you´ve heard and thought – damn, I wish i wrote that!!” Paul “God Of Thunder (som jo er skrevet av Paul)”  – latter fra alle! Og slik fortsatte det. Topp stemning hele veien, og totalt magisk å se bandet så nærmt, avslappet og løssluppent. Helt unikt.

Etter mer deilig cruise-mat var det KISS look-a-like-konkuranse med Adler som dommere, og med overraskende mange forseggjordte KISS-kopier i alle aldre. Svært underholdende. Denne dagen var det Skid Rows tur til å spille innendørs-arenaen, noe vi såklart fikk med oss – selv om vokalisten virket litt off denne kvelden (han hadde gjerne også fått med seg Doc sin kringkasting av Seb Bach reunion tidligere på dagen). Siste kveld på skipet ble tilbragt i karaokebaren, som hadde blitt flyttet til en større scene, da det var lagt opp til KISS Karaoke langt ut i de sene nattestimene. Nok en gang fikk vi servert MYE gull fra KISS fans fra verden over. Karaoke har aldri vært så morro som dette før.

DAG 5:

Dag 5 gikk med til å spise en siste frokost med dessert (alle måltid på båten ble spist med tilhørende dessert), ta farvel med skipet, alle våre nye KISS venner – og til å tenke fremover. Fremover til nytt Kiss Kruise 2013 som vi ble lovet av Doc & KISS. Det sier seg selv, vi skal tilbake. Dette er uten tvil noe av det morsomste jeg noensinne har vært med på, og selv om jeg ser at dette reisebrevet ble langt som fy er det likevel klin umulig å få formidlet magien ved det hele. Prøv å forestille deg det, og unn deg selv en fortryllende tur med KISS neste høst – det er vel verdt hver ENESTE krone!

mvh

Tarjei Strøm, Kiss Navy Norway

Klar for Kruise!

Kiss elsker deg. Og meg. Og alle.

The Elder-mannen!

(Metallica, her fra Valle Hovin 2012, foto: Tom Øverlie)

Metallica arrangerte nylig egen festival i USA. En av Pyros trofaste lyttere var ringside og rapporterer til deg.

Pyro har eminente lyttere og lesere. Av og til tar noen ting litt videre enn vanlig, som for eksempel karene som rapporterte hjem fra Metallicas 30-års jubileum i San Fransisco, eller Rockens Riddere som reiste til Roadburn Festivalen og leverte reisebrev. Siste herre som leverer på skyhøyt nivå er Gaute Tangen, som helt uoppfordret sendte oss denne mailen med informasjon om sine opplevelser på Orion-festivalen til selveste Metallica. Vi takker og bukker.

Rapport fra Orion Music + More 23&24 Juni i Atlantic City:

I en alder av 40 år var det på høy tid å komme seg på en musikkfestival, og som iherdig Metallica-fan i nesten 30 av de årene var det ikke vannskelig å la seg lokke når Metallica lager sin egen festival med over 30 band, bil-utstilling, filmvisninger og stand-up. Beste måten å komme seg til Atlantic City er å fly til Newark og leie en bil der. Jeg hadde booket fly til Philadelphia for å spare tid, men det var bare trøbbel, og flyene begge veier ble kansellert. Neste år leier jeg bil i Newark… Tog til Philadelphia og så videre til Atlantic City er også en grei måte å komme frem på.

Selve programmet var fylt med veldig mange forskjellige band som gutta i Metallica liker, og her var det alt fra country via indie til metal. De største non-metal banda var nok Modest Mouse og Arctic Monkeys.

(Metallica, her fra Valle Hovin 2012, foto: Tom Øverlie)

Dag 1, lørdag hadde jeg plukket ut følgende band: The Sword, Suicidal Tendencies og Metallica, i tillegg til stand-up showet. Det første vi gjør er å gå og se på bilene. Mange kule gamle amerikanere i diverse former. Både James Hetfield og Robert Trujillo har biler utstilt sammen med et spesielt utvalg fra amcar-miljøet. På utstillingen går vi rett på James som går rundt og studerer bilene sammen med fotografer, samtidig som han håndhilser og gir high fives til fans. En god start på dagen.

(foto: Gaute Tangen)

Første band vi hørte ble introdusert av Robert Trujillo. En fra Metallica introduserte hvert band og artist som spilte på festivalen. The Sword spilte en time på Fuel-scenen, og de imponerte som en veldig samspilt gjeng med bra lyd. Høydepunkt Tres Brujas. Etter et par øl og litt mat var det klart for to timer med stand-up med to av vertene fra That Metal Show, samt Eddie Bruer med sin ”Heavy Metal Comedy Tour. Etter min mening kunne Eddie Bruer med fordel ha snakket litt mer og vært litt mindre rockestjerne. Han gjorde forøvrig gode parodier av James, Lars, Brian Johnson og Rob Halford.

(Metallica, her fra Valle Hovin 2012, foto: Tom Øverlie)

Turen gikk så videre til Suicidal Tendencies med store forventninger. Dessverre var lyden elendig, men bandet ga alt med klassikere som You Can’t Bring Me Down, War Inside My Head og Possesed To Skate. Høydepunktet var selvfølgelig da Robert Trujillo kom på og spilte fire sanger med sitt gamle band! Kveldens aller største høydepunkt var dog da Metallica spilte Ride the Lightning-albumet i sin helhet, og da de fremførte Escape live for aller første gang. Andre höydare var Creeping Death, Ride the Lightning og Battery. Metallica var tydelig fornøyde med dagen, og det var publikum også.

Dag 2, søndag stod Ghost, Volbeat, Sepultura, Avenged Sevenfold og Metallica på planen. Jeg startet med en tur til Kirks Krypt for å se på Kirk Hammets samling av monstre og gitarer, etterfulgt av museet med orginal-bilder fra flere av albumene, gitaren James brukte på Kill ’Em All-innspillingen, og hodet fra settet på …And Justice for All-turnéen.

(foto: Gaute Tangen)

Første band ut var Ghost som var et interresant band, men ikke helt min smak. Volbeat var et kjærkomment nytt bekjentskap, og et herlig liveband. Som Raga Rockers på sitt hardeste og beste. Øl og Volbeat er en perfekt kombinasjon. Topp fra start til slutt. Husker best Guitar Gangsters and Cadillac Blood og coveren I Only Want To Be With You.
Deretter fikk med oss et par låter fra Erik Church før Sepultura startet. De sparket hardt i gang, og er ikke et av mine favoritt band, men man hører da kvalitet når det spilles…

Kveldens nest største band var Avenged Sevenfold som viste hva de var gode for. Jeg har vært litt ambivalent til A7X før nå, men dette var utrolig bra, og flere A7X-låter skal anskaffes snarlig. Høydepunktene var Nightmare, Welcome To The Family og  A little Piece Of Heaven. Metallica avrundet helgen med The Black Album i sin helhet. De smilte fra øre til øre etter en meget vellykket festival, og spilte på sitt beste. Eneste minus var at de gjentok syv sanger fra dagen før, men alt i alt en perfekt avslutning på helgen.

(foto: Gaute Tangen)

Er du Metallica-fan så må du på denne festivalen neste gang de arrangerer den, som sannsynligvis blir neste år. Skulle de forbedre noe ville det være å sette opp bandet som skal på rett før Metallica på samme scene, ikke spille samme sangene dag to, pluss å ha flere hardrock og metalband. Litt mer fyrverkeri for avslutte det hele dag to.

Kort oppsumerte plusser og minuser:

+ Stor variasjon.

+ Metallica introduserte de andre artistene.

+ Stor variasjon av mat, god tilgang på drikke, og minimalt med køer til alt.

+ Bra lyd for nesten alle og et Metallica i storform.

– Spilte for mange sanger på nytt dag to.

– Langt å reise.

– For mange indieband.

Regn, regn, regn og glede.

Norway Rock Festival 2011 ble avsluttet i går kveld med far sjøl Alice Cooper som hovedattraksjon. Et skittent og vått publikum tok fatt på hjemreisen, mens festival-ledelsen venter i spenning på det økonomiske resultatet. Vi konsentrerer oss om det musikalske og leverer siste rapport for i år. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen og Bård Nordvik. Sjekk også rapport fra fredagen her og torsdagen her. Hey ho, let’s go.

Kinkige bussruter fra Flekkefjord hvor Pyro bor gjør at vi ikke får med oss Keep Of Kalessins konsert på hovedscenen, og det første vi rekker blir dermed cover-bandet Metallicatz, som kjører gamle Metallica-klassikere på løpende bånd. Creeping Death og Master Of Puppets får nytt liv, og de som har stått opp tidlig for å starte festen later til å kose seg. Mye. Allsangen runger hvertfall tidlig på dagen. Metallicatz består av medlemmer fra de flotte bandene Turdus Musicus og Taliban Airways, noe som bør bety at de kommer fra Tromsø, og bandet gjør definitivt ikke skam på Metallica-karriæren. Et artig lite moment er at den ene gitaristen faktisk ligner ganske mye på James Hetfield, men det er likevel ikke han som tar vokaloppgaven i bandet….

Neste band ut er selveste TNT. Gode gamle metalhelter som har fått en ny giv med sitt siste album Engine. Trist nok kommer det en helt avsindig regnskur akkurat da bandet skal starte, en skur som bare blir mer og mer avsindig, selv for bergensere. Dermed er det ikke så veldig mange som våger seg ut av teltene sine, og TNT må ta til takke med et ganske skrint publikum.

Men det virker ikke som om det affiserer bandet nevneverdig. Ronni Le Tekrø er i storform opp og ned på gitarhalsen, og vokalist Tony Mills haler i gang sletten med låter som Harley Davidson, Barracuda, Caught Between The Tigers, Downhill Racer og alle de andre god-låtene fra katalogen. TNT blir ikke spart for regnet heller, selv om de står under scenetaket, og Tony Mills går rett på baken midt i settet, men tar det med godt britisk humør. En fin konsert fra et fint band som har en lang og god historie. R.I.P. Dag Stokke.

Tilbake i teltet får vi et nytt bekjentskap i live-sammenheng med Guardians Of Time. Et band fra Sørlandet som gjør jovial power metal, og som samtidig får smilene til å sitte løst hos de fremmøtte. Mye skåling, mye patos og en god del stolthet hos bandet selv. Et hyggelig førstemøte i live-sammenheng, og et band som til nå har gitt ut tre album som kan studeres nærmere.

Tyske Edguy spilte sin første konsert i Norge på ti år i går, og startet det hele med å fyre av en intro som bestod av novelty-hiten Popcorn. Foran en backdrop formet som en borg (selvsagt, vi snakker jo om tysk power metal) leverer Edguy melodiøs metal som ikke er voldsomt langt vekke fra bandet som spilte før dem på samme scene, TNT. Det er ikke fullt når tyskerne spiller, men det er heller ikke pinlig lite folk, og de som har kommet synes å få akkurat det de er ute etter. Publikumsfrieriet fra vokalist Tobias Sammet fungerer, låtmatrialet er bra selv for meg som ikke har inngående kjennskap til bandet, og det hele ender opp med å bli en kosetime med tradisjonell heavy metal.

Fra livsbejaende tysker-metal ble vi raskt dratt ned i sølen, både musikalsk og reellt, av Mongo Ninja. Oslos mørkeste band etter at Cumshots visstnok har gitt seg. Og selvsagt er det også her Kristopher Schau som synger de høyst nihilistiske tekstene om død, narko, sinne og generell lidelse. Låt-titler som No Cunt For Old Men, Broken Cock, Oslo Death (O-Slow Death, get it..?) er i prinsippet morsomme på plate, men live er det ramme alvor. Tekster fra utkanten av livet leveres på rekke og rad med pasjon og sinne fra Kristopher, og Mongo Ninjas ville blanding av thrash, metal, rock, punk og alskens grums gjør oss fulle av håp. Merkelig nok.

Så til det jeg, og tydeligvis ikke så mange andre, hadde ventet på. Gjenoppstandelsen av The Darkness. Bandet med verdens lyseste vokal og nå også verdens mest malplasserte bart. Og for et formidabelt comeback! Hvor folket var aner jeg ikke. De var hvertfall ikke på Darkness-konserten, for der var det bare omlag tusen stykker som hadde giddet å komme. Men alle de går hjem med vissheten om at The Darkness fremdeles kan underholde og lage en fest når som helst.

Festivaler trenger et goodtime-band på programmet. I fjor var det Airbourne som tok den oppgaven, og i år var det Darkness som fikk folket til å hoppe, synge og føle at rock av og til bare er moro. The Darkness må nå kjempe seg tilbake, etter at de rotet vekk alt sitt momentum i et hav av hvitt pulver og mange år fra hverandre. Men Justin Hawkins stemmeprakt er minst like bra som da bandet var på sitt største, og låter som Black Shuck, Love Is Only A Feeling, Get Your Hands Off My Woman og alle de andre er en perfekt medisin for gjørmen som når oss til anklene. Et herlig band er tilbake i fantastisk form. Nå er det bare å vente på nye låter i løpet av høsten og ny plate neste år. We believe in a thing called Darkness.

AC/DC-coverbandet Heatseekers, med festivalsjef Kelly på gitar, gikk vi glipp av grunnet en voldsom trang til å innta føde, men det så ut som om det tok bra fyr i teltet under settet deres.

Headliner Alice Cooper handler like mye om sceneshow som musikalsk opplevelse, og skuffer verken med scenen sin eller med låtmatrialet. Som alltid handler det om horror og effekter, og vi får giljotinen, vi får konfetti under Elected og vi får et fem meters Eddie-lignende monster under Feed My Frankenstein. Faktisk hakket tøffere enn Maidens Eddie har vært på en stund.

Og når en artist kan fyre av følgende låter etter hverandre tidlig i settet sitt, så er det bare å bøye seg i gjørmen. Ikke at vi gjorde det, men du skjønner. Hør bare her: I’m Eighteen, Under My Wheels, Billion Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy, og Hey Stoopid. En rekke med rockeklassikere som ikke ble alene i et flott sett fra Alice. Vi fikk en ny låt kalt I’ll Bite Your Face Off, vi fikk synge med på Poison, vi fikk høre super-riffet på Muscle Of Love og vi fikk føle under Only Women Bleed. Schools Out ble mikset opp med Another Brick In The Wall, og de aller fleste fikk det de kom for å oppleve. Og enda litt til. Jammen holdt ikke regnet fred under konserten også. En opplevelse for livet.

Svenske Crucified Barbara var lure og smelte i gang settet sitt et kvarter før oppsatt tid, umiddelbart etter at Alice Cooper hadde gjort sitt, og dermed fylte de godt opp i teltet med sin fengende heavy metal. Crucified Barbara er fire knalltøffe damer fra Stockholm som bør få litt mer fokus her hjemme fremover. Bandets tredje album er under innspilling, og utfra øset de leverte som festivalens siste band kan den bli høyst interessant.

Norway Rock Festival er dermed ferdig for i år. Dette ble sagt å være skjebneåret etter den formidable satsingen, og påfølgende kritiske økonomien etter fjoråret. Musikalsk og kvalitetsmessig har det vært opp og ned, og det samme har gjort seg gjeldende publikumsmessig. Ok med folk torsdagen, mye folk fredagen, og noe skuffende på siste dag. Men en ting skal rockerne ha. De avlyser ikke. Ikke via Twitter og ikke på andre måter. Alle bandene kom. Alle bandene spilte. De fleste gjorde tingene sine bra, og vi takker for nok et år med gode minner fra Kvinesdal. Og som alltid får du en del bonus-bilder siden du har lest hele saken helt ned hit:

(sølete thrash-outfit rett fra 1985)

(la horror-showet starte)

(Alice Cooper med stokken)

(Crucified Barbara in action)

(primalskriket til Justin Hawkins er tilbake, barten er ikke tilbake, den er helt ny)

(hoppingen også)

(tricky type)

(Alice Cooper Band)

(livsbeneiende Mongo Ninja)

(voldsom måte å komme inn på scenen på)

(Edguy, verdens mest idiotiske bandnavn, men en fin time med klassisk heavy)

(Nøgenbading i lakse-elven like ved scenen)

(Mongo Ninja)

(flott sceneteppe før Alice himself kommer på scenen)

(Alice, 63 år og fremdeles blodtørst)

(full nekro-stemning med Mongo Ninja)

(The Darkness, for et deilig comeback!)

(Welcome to my hospital)

(Ronni Le Tekrø, TNT)

(Victor Borge fra TNT)

(Tony Mills, TNT)

Det folkelige fenger folket på Norway Rock.

Sjekk rapport fra festivalens første dag her.

Den folkelige overtakelsen startet vel egentlig i går da norske Ingenting løftet taket i teltet med allsang fra publikum. Noe av det samme skjedde på festivalens midterste dag. Uten av vi skjønte så mye av selve musikken. Mer om det om litt. Starten først. Alle bilder av Bård Nordvik og Sindre Didriksen.

(Pagan’s Mind)

Norske Pagan’s Mind var tildelt den tunge oppgaven å åpne dag to på den store scenen, noe som ikke er en enkel sak når de fleste festvalgjengere fortsatt sover av seg festen fra kvelden før. Men verken regn eller lite publikumsoppmøte satt en demper på humøret og spillegleden til guttene fra Telemark. Med vokalist Nils Rue i spissen ga bandet de få fremmøtte en melodiøs start på fetivaldagen med sin progmetal i verdensklasse. Vi ble tildelt gnistrende soloer og klassikere på løpende bånd, sammen med låter fra bandets siste album, og fikk en myk og solid start på dagen.    

(Silje i Blood Command)

Blood Command er langtfra folkelig anlagt og er nok et outsider-band på en rockefestival med sin dirrende og skarpe blanding av hardcore og rock. Bergensbandet samler en ok ansamling med interesserte i teltet, og får god respons spesielt på sine mykere låter. Vokalist Silje er en av landets tøffeste vokalister for tiden, med sin blanding av skrikende vokal og isdronning-look. Resten av bandet gjør sitt ytterste for å hoppe seg til stadig mer oppmerksomhet fra folket som søker ly for et begynnende regn under trygge teltduker. Godkjent og mer til. Sjekk ut Blood Command på plate for din egen del.

(Blood Command)

En av virkelig spennende bookingene på årets festival er kanadiske Cancer Bats. Nå hjalp det ikke at himmelen åpnet seg under bandets konsert, men det var regelrett skuffende få som hadde tatt turen fra campingen for å få sin dose med internasjonal og knallhard rock av beste kaliber.

(Cancer Bats)

Cancer Bats blir en enkel kandidat til årets konsert på Norway Rock med sin joviale innstilling, sin fabelaktige blanding av metal og hardcore, og sine to flotte coverlåter av Beastie Boys Sabotage (som har blitt en slags signaturlåt for bandet) og Black Sabbaths Sweet Leaf. Det eneste som manglet var publikum, men de som var der fikk et minne for livet.

(Disse tre munkene var Cancer Bats største og mest ivrige fans, props til outfiten)

Svenskene i Black Ingvars presset på den folkelige delen av programmet på oss igjen. Og plutselig dukket det opp en del festivalgjengere. Men dere får unnskylde oss og kalle oss sjabre kritiker-hipstere, men rockeklassikere i danseband-style blir aldri en favoritt i Pyro. Vi står over.

(Meshuggah)

Mesguggah er også fra Sverige, men er langt fra Black Ingvars både i uttrykk og innstilling. Når Meshuggah inntar scenen er det med 8-strengs gitarer, synkron-headbanging, og svært vanskelig tilgjengelig musikk. Svenskene er blant de mest innovative bandene i metalen de siste tyve årene, og har en liten og trofast fanskare også på Norway Rock Festival. Men selv om bandet har en enestående posisjon som kvalitetsbærere er det ikke dermed sagt at de vanskelige taktskiftene og den brutale musikken går hjem på festival. Meshuggah passer best som hovedattraksjon på egen konsert enn som et band som skal få folket i stemning midt på dagen under en festival, for her snakker vi først og fremst om lytte-musikk.

(Luxus Leverpostei backstage, eller er det Immortal…)

Folkeligheten i teltet fortsetter med Kvinesdals egne helter i Luxus Leverpostei. Og nok en gang må vi melde pass. Det blir igjen allsang på grensen til det stadion-messige i teltet, og vi begynner å lure på om vi er helt i utakt med resten av publikum når det kommer til musikksmak. Det skal vise seg å stemme senere på dagen.

(Zakk Wylde)

Black Label Society med ex-Ozzy-gitarist Zakk Wylde som sjef og vokalist samler en hel del mer folk på hovedscenen enn hva de andre bandene der har gjort tidligere på dagen. Vi spotter masse BLS-skjorter og backpatches, men Zakk Wylde klarer ikke helt å innfri. På plate har alltid Black Label Society gitt oss svært gode riff i låter som ikke helt er tøffe nok, og det samme skjedde på sletten i Kvinesdal.

(folkelig?)

Gitar-riffene er kraftfulle og skinnende, men låtmatrialet ellers er ikke sterkt nok. Det blir som en litt dårligere metallifisert versjon av Alice In Chains. En usedvanlig malplassert og undødig gitarsolo gjør ikke kveldens konsert bedre, men Zakk Wylde er Zakk Wylde. Han gjør som han vil, og fansen fikk endelig sett festivalsjef Kellys favorittgitarist i levende live. Småskuffende av legenden.

(Munker, nonner, what the hell is going on?)

Kveldens store feelgood-overraskelse kommer fra de gamle engelske heltene i Quireboys, som har hatt en nedadgående karriære helt siden de slo gjennom for fullt på slutten av 80-tallet, spilte support for både Rolling Stones og Guns N’ Roses og ble spist opp av grungen. Men den ekstremt fest-klare vokalisten Spike drar med seg et feststemt publikum og det etterhvert svette teltet, og prenter inn et stort smil hos alle som en med sin enkle og fengende rock. Gamle klassikere som 7 O’ Clock, Hey You og There She Goes Again blandes med nye låter som Mona Lisa Smiled, og Kvinesdal vugger avgårde i glede. Folkelig på en god måte, og vi føler oss litt på lag med publikum igjen.

Men det er før Volbeat. Et band som gjennom konstant turnering og pur innstilling har gått fra å spille midt på dagen for noen år siden til å bli en naturlig hovedattraksjon. Danskene går på noen minutter for tidlig, og køen utenfor inngangen er så lang at vaktene etterhvert bare må gi opp og slippe inn alle. Og det er ingen tvil om at Volbeat fenger. Plutselig fremstår årets Norway Rock Festival som en suksess i det sletten fylles av tusenvis av Volbeat-fans.

Hvor alle disse har vært på resten av festivalen er et mysterium, men det må føles både godt og litt rart for festival-ledelsen å se så mange komme kun for å se ett band, mens resten av underholdningen forut har slitt med publikums-oppmøtet. God følelse for økonomien, men rar følelse for festival-konseptet. Strengt tatt kunne en jo bare arrangert en konsert med Volbeat og trukket omtrent like mange betalende.

(Volbeat)

Volbeat leverer uansett et bunnsolid sett bestående av låter fra sine album, samt et par cover-låter, stående på en scene med lysende ramper og det hele. Bandet har helt tydelig, og som forventet, publikum i sine hule hender, og det er vel bare en tre-fire stykker som ikke skjønner noe av det Volbeat leverer. Det er oss.

(Volbeat-scenen)

For blandingen av Metallica-riff (som de lirer av seg hele tiden mellom sangene også…), rockabilly og hulkende Elvis-vokal kommer jeg aldri til å skjønne kvaliteten med. Jeg har forsøkt mang en gang å like dette bandet, men det fremstår for meg komplett umulig. Volbeat er for meg en dårlig versjon av Misfits, et sterilt forsøk på å skape noe nytt, og ganske uengasjerende.

Men man kan ikke like alt, og ettersom jeg er helt i utakt med folket blir jo det en total seier for Volbeat. Volbeat 6000-Pyro 3. Vi er i utakt med folke-opinionen. Som så mange ganger tidligere.

(Captain Rock)

Men vi gir oss ikke. I morgen er det nye sjanser. Og Blood Command og Cancer Bats ga oss uansett det vi trengte. Gode opplevelser og markante overraskelser. Kommentarfeltet er til for å gi oss tilbakemeldinger. Om Volbeat-fansen leser dette kan jo det blir morsomt. Vi prøvde dog virkelig å forstå. Men det gikk ikke denne gangen heller.

Sjekk flere bilder fra festivalen under:

(Volbeat ser sinte ut, men de er egentlig bare koselige danske kosebjørner)

(Lite folk tidlig på dagen, men de som var der laget god stemning)

(Meshuggah, går låten i sytten trettitodels-takt eller i syv femtendedels?)

(Meshuggah)

(Quireboys, pub-rockens legender)

(Mens vi venter på rock)

(Cancer Bats, nydelig band)

(Cancer Bats, du hørte oss, nydelig band!)

(Cancer Bats, ja du vet…)

(er det svenske Ghost som har ankommet festivalen (inside metal-spøk der))

(Volbeat)

(Pagan’s Mind vekker følelser hos fansen)

(Pagan’s Mind, flinke gutter)

(Blood Commands Yngve mister nesten buksen, men bare nesten)

(Meat Loaf-fan på Blood Command, vakkert og forvirrende)

(Blood Command)

(Black Label Society)

(foto: Tonje E. Peersen)

Enslaved er på lang Europa-turnè sammen med Audrey Horne og Krakow, og Ivar fra Enslaved har meldt seg som fast blogger fra reisen. Første rapport kommer her. Dette er historiefortelling slik vikingene ville gjort dersom de hadde blogg da de herjet i Europa.

PYRO-BLOGG 1: 09. november – Vosselaar, Belgia

Bloggen skrives av Ivar Bjørnson (gitar i Enslaved) med ymse gjestebloggere fra turen.

Ja, der var sirkuset i gang, ja! Vi har unnagjort tre gigs, og er klar for det fjerde på vårt lille evighetsprosjekt; sju ukers Europa-turne. Stemningen er lett preget av bakrus denne søndag morgenen, men ellers fin. Forrige tirsdag ankom vår tyske buss Bergen; bussen ble pakket og sengene fordelt. Bussen er en toetasjes smålyxig nightliner; med 18 personer på bussen hadde det ikke vært mulig å gjennomføre med en nekroliner à la det vi prøvde på i 2005. Det forsøket på å spare penger ble kronet med sykdom og nestenulykker i fire dager før vi måtte sende bussen tilbake til Åsane. Det er bare tysk busskvalitet som er bra nok! Første etasje er stue, mens andre etasje er delt inn i to sovesaler. Snorkerne ligger lengst fremme mens de litt mer diskré ligger lengst bak. Dette viser seg å være et ganske interessant eksperiment – vi mener å ha funnet en korrelasjon mellom en litt i overkant metal nattlig duftproduksjon og snorking. I stilleavdelingen lukter det roser og/ eller grillkylling.

Turen begynte egentlig med et heidundrende avskjedskalas på Garage i Bergen tirsdag. Tidlig onsdag la vi av gårde mot København. Overraskende nok skulle det settes nye rekorder allerede denne første morgenen. Bass-far fra supportband Krakow begynte festen ved avreise Bergen 07.00 om morgenen og var det vi på mine trakter ville kalt fullstendig kanakkas i 10.00-tiden, ca ved Åkrafjorden i Etne kommune. Meldingene haglet utover dagen, før han ble sendt i seng ved halv-fire tiden etter å ha tømt en boks øl i turmanager Tonjes nye laptop. Sterkt, ekte og relativt segt. Heldigvis var backline-guru Dahle på pletten med skrujern, en tidvis uvirkelig evne til å fikse absolutt alt; og alt ordnet seg mens MacGyver-soundtracket duret i bakgrunnen. For en pangstart.

Første dag i Køben gikk knirkefritt, får en si. En temmelig fullpakket Stengade 30 ble åsted for tre fete gigs. Selve klubben er halve sizen av Garage hjemme i Bergen, men oppmøtet og stemningen var sjokkerende bra – vi hadde ingen forventninger siden den danske ekstremmetal-scenen har vært like vital som et Deli De Luca-pizzastykke som skulle vært kassert dagen før. Etter denne oppløftende starten gikk turen videre til Nord-Tyskland og byen Marne – bare 30 km fra sjølvaste Wacken. Selve klubben var som snytt ut av en David Lynch film; en gammel og godt ivaretatt kino fra 50-tallet; med popkornmaskiner, røde fløyelsgardiner og det hele. For sikkerhets skyld var det egen kokk backstage som disket opp med asparges rullet i Westfaler-sklnke, ekte Knackwurst med sennep og rundstykke, sylteagurk og staut tysk øl. Her snakker vi metal! Det føltes ekte å være Tyskland for å si det mildt; noe av det første vi så etter at dørene åpnet var en kar med potteklipp, hvitmaling i fjeset og en slags pels over skuldrene. Det vil si, det var mer et sånt lite teppe som skal se ut som en pels. Uansett veldig fett. Foran scenen var det massiv headbanging stort sett hele kvelden. Det eneste som ikke funket helt maks var da undertegnede prøvde å forklare publikum hvor begeistret vi var for vår første 10/10-anmeldelse som nettopp kom inn vis sms; det var akkurat som om de ikke trodde på oss der vi sto. Nuvel, Krakow var meget fornøyde med å se at vaskekte metaltyskere kicket på materialet deres – opptur! Audrey Horne leverte varene og det ble en slags fest på bussen utover de seine nattetimer.

Så kom turens første festival; Heidenfest i Dortmund. 4000 Pagan Metal-fans begynte festen allerede klokken ett på formiddagen. Her snakker vi den største samling brynjer, pelser og ekthet vi muligens har sett så langt. Her var det bare Enslaved fra vår buss som skulle spille, da Pagan-faktoren er noe lav i de to andre bandene. Det vil si, Krakow og spesielt Frode har vist tegn til å bevege seg mer i Pagan-retningen underveis. Uansett, Enslaved-giget ble slett ikke så verst. Heidenfest er en omreisende giga-tur i sentral-Europa med Primordial og Finntroll som headliners. Vi var spesielt inviterte gjester, og ble nok ganske ”spesielle” for mange av pelsgutta i publikum. Alan fra Primordial fortalte at det kunne være litt røft på turen med første rad fylt opp med tenåringsjenter i trollkostymer som bare ville høre Finntroll; så vi var litt småskeptisk. Etter 6 timer med stort sett bare ”oi!”-takter, fioliner og sølvstrupede budeier ble nok en del av pseudo-progen vår litt heavy kost– men det ble bedre og bedre utover giget – på siste låt var de fleste hendene i været; det er vanskelig å ikke bli overbevist på en god Enslaved-konsert, om jeg får være så ubeskjeden. Et par tekniske problemer tok noen minutter å legge bak seg før vi fikk unnagjort dagens intervjuer og kunne gyve løs på festen. Den ble skikkelig. Ved siste røykepause utenfor bussen kunne man se Ice Dale med fjeset ned i asfalten, bukseløse teknikere og høre en god del usammenhengende historier og mye ”hå-hå-hå!”. Grutle kan på mange måter sies å være den som havnet i fokus, slik bare han kan; Ice Dale ga han fingeren, Krakow-Frode installerte en porsjon ”frukt” på han når han hadde sovnet, og til slutt ble snorkingen dokumentert fra alle vinkler av diverse wannabe-dokumentarskapere. Selv om Audrey-Marius vant fyllesyke-konkurransen i dag, var det nok Ice, Grutle og Frode som måtte dele pallen etter Heidenfest. De forrige Pyro-skjortene hadde backprinten ”Ekte Ekthet”. Vårt forslag er en special edition Pyro/Enslaved-shirt med backprinten ”Pagan Paganism”.

(rapporten fortsetter under bildet)

(ekthet på Heidenfest, foto av Marius Løbø Fimland…)

I kveld er siste gig for session-trommis Cato Olaisen som har vikariert for erkebergenser Greve i Audrey Horne, da sistnevnte har turet med Sagh (Seehg) i India den siste tiden. Vi er alle MEGET imponert over jobben han har gjort; å levere varene så til de grader etter to øvinger er beyond mandig. God tur hjem Cato og kos deg med juleølen på Gåsa. Det er en mann vi gjerne deler tur med igjen ved seinere anledning. ”Perko ergo stinko” (på fri-latin); eller som Bekkis ville sagt det: ”vi trommiser lukter fælt”. Ukens gjesteskribent her på bloggen er nettopp unge Olaisen.

-Ivar

Gjesteblogger: Cato Olaisen (session-trommis fire første jobber med Audrey Horne).

Det er søndag 9. november 2008, og jeg skal om få timer spille min siste konsert på denne turneen som vikartrommis for Audrey Horne. Ettersom det egentlig var Stonegard som skulle reise sammen med Kraków og Enslaved på denne turneen, men måtte avlyse siden bandet ble oppløst (eller som de sa i København, “gikk i oppløsning”…), fikk jeg da spørsmål om å steppe inn for Audrey Horne-trommis Kjetil Greve siden han da befant seg på turné med bandet Sahg i India, og ikke kunne forandre planene sine på så kort varsel.

Vi befinner oss nå i byen Vosselaar i Belgia, og konsertarenaen bærer navnet Biebob. Dette blir min tredje konsert på denne turneen og det har vært en fet opplevelse. Vi har vært innom København (Danmark), Marne (Tyskland) og Dortmund (Tyskland) så langt. Sistnevnte by var en fridag for Audrey Horne og Kraków, ettersom Enslaved hadde en festivalgig på Heidenfest i Westfalenhalle 2. Og det var mange pussige konstellasjoner av pagan/viking-metallband på den lineup’en, kan man trygt si… Ellers har det som sagt vært en fet tur med bra folk, mye tørr humor, og rett og slett pur rock n’ roll! Så etter gig’en i kveld bærer det for meg avgårde til flyplassen i Brussel og hjemover til Norge, og jeg ønsker Kraków, Audrey Horne og Enslaved en riktig god tur videre på turneen, som avsluttes 20. desember på Verftet i Bergen. Sees der!

Takk for meg, folkens!

-Cato Olaisen