Trist nok betyr Tommy Ramones dødsfall at hele Ramones er i graven.

Det har svirret rykter om at Tommy Ramone (Thomas Erdelyi) har gått bort i flere dager, men nå skal også Ramones management ha bekreftet dette. Årsaken skal ha med behandling av kreft å gjøre. Tommy Ramone var med i Ramones fra starten selv om han egentlig skulle være bandets manager, og spilte trommer på de tre første og super-legendariske albumene deres før han sluttet. Siden dukket Tommy opp i Ramones-sammenheng både som låtskriver og produsent i diverse sammenhenger. Det orginale Ramones er atter samlet.

Mannen som designet denne og som hjalp Ramones i mange år er død.

Det er ikke mange design som er trykket på flere t-skjorter gjennom årene enn den ikoniske Ramones-ørnen. Mannen som stod bak het Arturo Vega, og han var bandets kunstneriske følgesvenn i 22 år. Så vidt jeg husker var Vega også bandets lystekniker i starten av deres karriere. Således har Vega en stor plass i historien om tidenes beste punkband.

I natt kom nyheten om Vegas død via forfatter Legs McNeil på Facebook: “Sleep gently my dear friend, you were the must optimistic, jubilant and fun pal anyone could wish for. I don’t know what the world will be like without, nor do I want to even imagine it… But I know you will find eternal happiness wherever you end up….I love you Arturo.”.

Jeg hadde gleden av å møte Arturo Vega på Bylarm i Trondheim i 2007 der han holdt foredrag om designet og om Ramones. Vega fremstod som svært hyggelig, og jeg fikk i det minste takket ham for sitt bidrag til rockehistorien og kjøpt (nok en) Ramones-skjorte. Hey, ho, goodbye.

Hey ho, let’s fucking go, liksom… Pent arbeid av hardcore-heltene Agnostic Front. Bildene er fra Tyskland. Liv.

Selskapet Aggronautix har spesialisert seg på å lage finurlige dukker av relativt obskure punk-artister som G.G. Allin, Wendy O’ Williams og Keith Morris (Black Flag, Circle Jerks, Off!), og har nå laget fine dukker av både Dee Dee Ramone og Joey Ramone. Sjekk alle dukkene her. Fint?

Marky Ramone kan mer enn å spille trommer. Han kan også lage en sveisen pasta-saus, og nå har han laget sitt eget merke også.

Her er Pyros definitive guide til rockebøkene der ute.

Denne artikkelen postet vi i vår, men siden julen er like rundt hjørnet, så kan kanskje dette være en god guide til hva som havner på ønskelisten din?

Man blir kanskje ikke mye smartere av å lese et tonn med bøker om rock, men moro er det. Veldig moro. Her er Pyros guide i jungelen av sider som drypper av riff, rus og råning

Men det er ikke bare vi som skal si vår mening. Her vil vi gjerne ha alle brukere av Pyronett på banen. Både til å kommentere våre meninger, og ikke minst posting av bøker vi har oversett. Gi oss og andre info om dine favoritter og bomkjøp.

Anthony Bozza/Slash – Slash

Denne boken holder jeg faktisk på med akkurat nå. Forventningene var ikke skyhøye, selv om jeg har vært fan av Guns N’ Roses siden Appetite For Destruction forandret verden på 80-tallet. Men overraskende nok er Slash både en god historieforteller, og boken blir aldri den sedvanlige oppramsingen av sex og dop som jeg fryktet. Utvilsomt et godt kjøp for den jevne rockesupporter.

Marcus Gray – Return Of The Last Gang In Town

Du skal være veldig interessert i The Clash for å komme gjennom denne boken. Men om du, som meg, klarer hundrevis av inngående sider om hele karriæren til et av verdens beste og viktigste band, så kommer du ut på andre siden med alt du trenger å vite. Ikke minst er ikke Marcus Gray redd for å sette fokus på de mindre hyggelige sidene ved The Clash som den konstante kranglingen, sviket av idealene de startet med, og enden på det hele med pinlige Cut The Crap.

Håkon Moslet – Sagaen Om Denimfolket

Turbonegers historie er en særdeles velskrevet og morsom bok. Full av merkelige historier, mørke skjebner og absurd rockegalskap. Sagaen gikk unna på et par intensive lesedager, og bør finnes i ethvert denimhjem.

Chuck Klosterman – Fargo Rock City

En bok du må ha om du har et hjerte for rock i bokform. Chuck Klosterman har en sylskarp penn, og forteller historien om oppveksten som heavy-fan i USA på en perfekt måte. Fargo Rock City er ustyrtelig morsom, lett å relatere seg til, og særdeles viktig å ha lest.

Chuck Klosterman – Killing Yourself To Live

Nok en bok av vår favorittforfatter. Denne gang reiser han rundt i USA for å besøke steder der rockestjerner har endt livene sine. På veien roter han seg helt vekk, til alle leseres store begeistring. En reise i gode historier og absurde hendelser. Vi anbefaler forresten artikkelsamlingene til Klosterman også. Både Sex, Drugs And Cocoa Puffs og IV er verdt hver krone. Morsomme ting om alt fra rock til basketball på rekke og rad.

Erlend Erichsen – Najonalsatanisten

Denne boken er utgitt kun fordi satanister og black metal er oooooo-så farlig. Historien om to black metal musikere som tipper over er lettere dvask, men om du er helt opphengt i den svarte delen av metalen så kan denslags muligens fenge.

Lemmy – White Line Fever

Historien om Lemmys liv burde vært skrevet mye bedre. Synd og skam at White Line Fever stort sett er kjedelig. Hvordan er det mulig? Det handler om Lemmy for svarte…

Christopher Krovatin – Heavy Metal And You

Heavy Metal And You er rett og slett en liten kjærlighetshistorie om metal-fantasten Sam som får seg ny kjæreste. En kjæreste som slett ikke skjønner noe av kjærligheten til musikken. Mange flotte referanser redder en heller tynn suppe av en historie.

Steven Rosen – Black Sabbath

En grei gjennomgang av historien til Black Sabbath. Og bare det er jo nok. Langtfra den beste bandbiografien vi har lest, men verdt en hundrelapp i paperback.

Johnny Green/Gerry Barker – A Riot On Our Own

Disse to herremennene jobbet på veien med The Clash i mange år. En og annen god historie dukker opp, men du skal være dypt inne i Clash-verden for å kunne nyte denne.

Michael Azzerad – Our Band Could Be Your Life

Det finnes ikke så mye heavy i denne boken, men kjennere av alternativ rock vil ha glede av denne gjennomgangen av et titalls viktige bands historie. Vi snakker om band som Fugazi, Hüsker Dü og Replacements, og de er jammen ikke dårlige. Boken er heller ikke dårlig. Kanskje noe tunglest, men langtfra dårlig. Litt som en ny Manowar-plate egentlig.

Frithjof Jacobsen – 101

På veien med Gluecifer skjer det mye moro. Men ikke nok moro til at boken om det ble mer enn sånn helt passe grei sengelektyre.

Stephen Davis – Hammer Of The Gods

En klassisk bok om et klassisk band. Stephen Davis forteller deg historien om Led Zeppelin på en fabelaktig måte, og satt med denne boken en skyhøy standard for hva man kan forvente av bøker om de villeste rockebandene. Men om historien med fisken og piken er sann, se det er det ingen som vet.

Jon Savage – Englands Dreaming

Englands Dreaming er en god bok, men en vanskelig bok. Savage går dypt inn i både Sex Pistols og den engelske pønkebevegelsens opprinnelse. Det handler om både fransk kunst og engelske bråkebøtter. Tunglest og høyinteressant på samme tid. Ikke noe for de med dårlig tid.

David Konow – Bang Your Head

Stort sett en klipp-og-lim bok der forfatter Konow stjeler fra alt og alle. Målet er å fortelle historien om heavy metal, men ender som en oppramsing av ting man som rocker allerede vet.

Dee Dee Ramone – Lobotomy

Dee Dee Ramone var en junkie og en idiot. Det er omtrent det man lærer av denne boken. Styr langt unna.

Stein Østbø – Hekta

VGs wannabe-rocker Østbø forteller historien om Ronni Le Tekrø, fra fødsel til show på TV Norge. Det gjør forfatteren på en helt streit og grei måte, men tiden med TNT i USA er viet alt for lite plass.

Trygve Mathisen – Tre Grep Og Sannheten

Pønkens opprinnelse i Norge fortelles på en litt vel inngående måte. Sikkert meget god lesning for de som opplevde tidsånden, men for oss andre blir det litt for mye småband som knapt ga ut plater og fanziner som ble trykket opp i ni eksemplarer. Dog en fin bok om norsk pønk er noe du higer etter å vite alt om.

Seb Hunter – Hell Bent For Leather

Dette er intet mindre enn en nydelig bok. Enkelt forklart er det den engelske utgaven av Fargo Rock City. Altså den ekte historien om forfatter Seb Hunters oppvekst som heavy-fan der AC/DC og Kiss var viktigere enn noe annet i livet. Fortalt på en særdeles god og humoristisk måte. Knallbok, intet mer og intet mindre.

Dave Navarro/Neil Strauss – Don’t Try This At Home

Dave Navarro fra Jane’s Addiction er en tåpelig fyr. Det lærer man i denne boken.

Charles R. Cross – Kurt Cobain: Heavier Than Heaven

Historien om Kurt Cobains liv er naturligvis spennende. Fra Iron Maiden-fan til posterboy for en hel generasjon med rockeband på et par år. Og så, vips, skallen utover veggen. Heavier Than Heaven er skrevet med innlevelse og kunnskap. Anbefales.

David Lead/Ken Sharp – Kiss: Behind The Mask

Det er svært mange bøker om Kiss der ute. Eksempelvis bør man styre unna bøkene Gene Simmons har skrevet om sin egen fortreffelighet. Behind The Mask er derimot noe som hører hjemme i hyllen. Boken er delt i to mellom et intervju med bandet, og historien om Kiss. Og selv om Pyro-redaksjonen har god kontroll på bandets historie, så lærte vi mang en ting da vi reiste gjennom denne boken. God bok, som Brigt Jensen sa det.

Deena Weinstein – Heavy Metal

Et slags antropologisk forsøk på å forklare hva heavy metal er. Problemet er at vi vet hva heavy metal er fra før. Og ikke minst at dette er akademisk vissvass som minner oss om anstrengende vårmåneder med pugging av bøker på Universitetet.

Michael Moynihan – Lords Of Chaos

Historien om black metal og kirkebrenning. Fortalt på en strålende og innsiktsfull måte. Herr Asbjørn Slettemark dukker opp som kommentator i en av de nyere utgavene av boken. Sexy.

Anthony Bozza – Tommyland

Tommy Lee har blitt koko for lenge siden. Denne boken er også koko. Og ganske kjedelig. Mye puling og dilldall. Lite musikk. Der har du vel egentlig Tommy Lee i et nøtteskall.

Neil Strauss – Mötley Crüe. The Dirt

Obligatorisk. Terningkast ti.

Lars Ramslie – Destroyer
Norske romaner handler ofte om blinde glassverandaer eller dølle politimenn. Destroyer handler om å vokse opp med Kiss. Velskrevet, engasjerende og dypt sympatisk bok fra Ramslie. Det ryktes at det skal lages film av boken, men da med Turboneger i stedet for Kiss som tema.

Stephen Davis/Aerosmith – Walk This Way: The Autobiography Of Aerosmith
Litt langdryg, men likevel god lesning om The Toxic Twins. MYE dop, endel bluesrock og litt piker under seksuelle lavalder er gjennomgangstonen.

Allright. Der har du Pyros gjennomgang. Kommenter villig vekk enten du er enig eller uenig. Og kom gjerne med egne tips og vink.

(jeg skrev denne artikkelen for Dagbladet i forrige uke, men siden de ikke har publisert på nett, så slenger jeg den ut her. Asbjørn)

Det føles rart å tenke på det nå i 2008, men det fantes faktisk en tid da det å ha Turbonegro på toppen av en festivalplakat var en absurd tanke. Bandet som ble hyllet på Øya-festivalen forrige helg var en gang Norges mest forhatte band, takket være bandmedlemmenes evinnelige evne til å plage publikum, kritikere, konsertarrangører, presse eller hvem det måtte være. At Hank Von Helvete skulle ende opp i kosestolen til Fredrik Skavlan var ikke engang en drøm, det var mer et fjernt, dunkelt mareritt.

Men samtidig som Turbonegro høster perfekt modne økonomiske frukter av 20 år med obsternasighet og underholdende, finnes det fremdeles band som kravler opp av de mørke jordhullene sine for å plukke nedfallsfrukten. Man kan institusjonalisere norske band gjennom offentlige eksportprogram og rockemuseum, men irritasjonens tid er ikke forbi i norsk rock.

Det var en varm november i Chiles hovedstad Santiago i fjor da Norske Haggis begynte sin lille Sør-Amerika-turné. Det tar bare knappe 10 minutter inn i den første konserten før politi- og antiterrorstyrker stormer konsertlokalet og kaster ut hundrevis av festklare skinheads og punkfans. Punkbandet fra Stavanger er nemlig booket til Chile av en lokal gjeng, og en rivaliserende gjeng misliker dette så sterkt at de har ringt inn en bombetrussel.

– Konsertene våre blir stort sett alltid gjennomført, men 70 prosent av dem ender i baluba, sier vokalist Ottar Stangeland. Chile-debuten var med andre ord en vanlig dag på jobben for Stavanger-punkerne i Haggis, som har turnert USA og Europa en rekke ganger. I 2006 dro de på turistvisum til Kina og spilte 13 konserter, en av de lengste turneene et norsk band har gjort i OL-landet. Siden 1994 har de spilt, slåss og drukket seg gjennom skandaler, kontroverser og beskyldninger, men har på veien også bygget seg opp en katalog av smakløs og fengende punkrock.

Ottar Stangeland fra Forus i Stavanger har drevet Haggis siden han var 14 år og hadde tannregulering, og siden starten har han trives best når bandet havner i trøbbel. Som da Rogalands Avis skrev at Stangeland jobbet som dørvakt på baren Beverly i Stavanger, til tross for at han hadde sonet en fengselsdom for vold. Haggis svarte med en hissig nettkampanje mot artikkelforfatteren, som igjen gjorde at journalisten og avisen anmeldte bandet og Stangeland. Haggis arrangerte så støttekonsert for Rogalands Avis, siden de mente avisen trengte penger til å ansette bedre journalister.
– Anmeldelsen deres ble henlagt, så i klassisk Haggis-stil kom vi da ut av det hele med masse oppmerksomhet i media. Vi blir alltid anklaget for masse forskjellig, og siden vi ikke er en gjeng som liker å beklage oss, blir det ofte bråk, sier Stangeland.

At Haggis lager bråk er ingen overdrivelse. Allerede i 1997, da Stangeland var 16 år, ble Haggis etterforsket av Stavanger Politikammer, som mente bandet hadde rasistiske tekster. I 2006 ble bandet nektet å spille på Studentersamfundet i Trondheim, og Amund Tosterud fra Samfundet fortalte om bakgrunnen for nekten.
– Ut fra Haggis’ visuelle uttrykk og budskap, gis det inntrykk av at bandet promoterer hat og vold, samt visse referanser og koblinger til white pride-bevegelsen. Dette er uforenlig med Samfundets ståsted, og vi velger derfor å ikke booke Haggis og deres venner, skrev Tosterud i en mail til bandets bookingagent.

Anklagene om nazisme har fulgt Haggis tett fra starten, men Stangeland mener kritikerne leser for mye alvor inn i tekster som “Stormtroopers Of Hate” og “I Work Like A Nigger”.
– Som Lemmy i Motörhead sier; det er alltid de ondeste som er de kuleste. Både Slayer og Motörhead og andre band bruker de samme triksene som oss. Forskjellen er at vi er skinheads, så da blir vi alltid anklaget for å være rasister.

Selv om bruken av N-ordet er tendensiøs, har Stangeland et poeng. En rekke rockeband har opp gjennom årene flørtet med tysk 40-tallsestetikk, uten at historien har stemplet dem som nazister. Slayer er et av tidenes største metalband, og kaller fanklubben sin for Slaytanic Wehrmacht, mens Lemmy Kilmister aldri har lagt skjul på sin begeistring for nazistenes estetikk. Her hjemme har Turbonegros Knut Schreiner turnert iført en tysk hjelm fra andre verdenskrig, og i Håkon Moslets Turbonegro-biografi beskrives en episode hvor en tidligere vokalist spiller en konsert for det jødiskeide selskapet Levis påmalt swastikasymboler over øynene.
– Med en gang det oppstår et rykte om oss, så forventes det at vi skal gå ut og benekte det. Men det er ikke vår jobb å kommentere politikk, sier Stangeland.
– Vi spiller rock ‘n roll, og opptrer for hvem som helst som vil ha oss. Svarte, nazister, homser, venstrevridde, gule og hvite folk, latinos, og til og med blinde folk. Forskjellen fra tidligere er at nå kan vi faktisk la platene snakke for seg.

For bandets nye album, “The Beginning Of The End”, har ikke bare blitt godt mottatt av det internasjonale punkmiljøet som er vant til bandets språk og estetikk. Her hjemme har bandet sikret seg en avtale med velrenommerte Indie Distribution, og flere publikasjoner har for første gang anmeldt et Haggis-album. Petter Lønningen i Bergens Tidende ga terningkast 5, og skriver at “Norsk rocks enfants terribles låter bedre enn noensinne”.
– Ingen av oss er kandidater til den derre Paul McCartney-skolen i Liverpool, og de første årene vi holdt på hadde vi utvilsomt mest talent for å lage bråk i og med media. Men etter hvert begynte vi å forstå oss på musikk også, og da singlen “Pride Is Our Crime” solgte 5.000 eksemplarer gjennom et enmannsforetak av et plateselskap i Øst-Tyskland, skjønte vi at dette kunne bli til noe, sier Stangeland.

Kristian Kallevik driver platebutikken Tiger i Oslo, og har merket den økte interessen for Haggis.
– De første årene solgte de mest til en smal krets av pøbler og skinheads, men i takt med den bemerkelsesverdige kvalitetsøkningen på albumene selger Haggis jevnt til en stor gruppe av kunder hos oss.
Kallevik flirer skeivt av kontroversene som følger bandet.
– I sosialdemokratiske Norge er selv punkband stuereine. Haggis er et hederlig unntak, sier butikksjefen.

Suksessen til tross, Haggis ser ikke ut til å smile høflig på vei inn i varmen. I forkant av fjorårets USA-turné laget bandet filmmusikk for den ekstremt kontroversielle pornografen Max Hardcore (tips: ikke kjør Google-søk på han dersom du sitter på jobbmaskin), og nå planlegger siddisene å spille inn en pornofilm i Stavanger. Med låttitler som “Alle Damer Er Horer” og “Daterape Bonanza” i bakhånd er det neppe grunn til å tro at det blir en veldig romantisk film.

Stangeland er lite bekymret for hva folk skal synes om bandets aktiviteter av og på scenen.
– Vi får så masse reaksjoner, og folk skal alltid diskutere oss. Det ironiske er at vi startet ikke Haggis fordi vi ville få folk til å tenke og gruble så mye, heller tvert om. Vi er bare et rock’n’roll-band som liker å spre dårlig stemning, og det skal vi fortsette med.

Haggis “Four Black Eyes”:

Haggis-fakta
– Startet i 1994 av Ottar Stangeland, har siden da hatt over 20 medlemmer. Faste medlemmer i dag er Ottar B. Stangeland (aka The Fat Animal) på vokal, Håkon Hogganvik (aka Dee Dee Amin) på bass, Kjetil Gjermundrød (aka Mr. Mobassa) på trommer, Dan Stokes (aka Dan Taliban) på gitar.
– Haggis mener selv musikken er en blanding av Motörhead, Slayer, Ramones, Johnny Cash og The Exploited.
– Har gitt ut albumene “Stormtroopers Of Hate” (2002), “The Impeccable Glory Of Eternal War” (2006) og “The Beginning Of The End” (2008). Coverne på de tre platene er tegnet av tegneseriekunstnerne Christopher Nielsen, Steffen Kverneland og Sven Tveit.
– Har turnert China under parolen “The Ching Chong China Tour”, og drar senere i år til Mexico med mottoet “My Casa Is Not Your Casa” på plakaten.
– Skal spille inn musikkvideo til “Daterape Bonanza”, med skuespiller Jørgen Langhelle i hovedrollen.

Haggis-Ottar danser i Mexico:

Vans har gitt ut nye sko i serien sin om artister. Fra før har band som Circle Jerks og Dropkick Murphys fått sine egne sko, og nå er det selveste Johnny Ramones tur. Fine er de. Sikkert dyre også.

Det er viktig å ikke få en sur en. Eller herpes og det som verre er. Det vet Marky Ramone alt om.

Derfor har han sammen med Ready Two Go laget en egen rocksolid kondom-boks. Sånn at det ikke skal gå hull på dongen når man drikker seg full på byen og slikt. “Discreetly fitting in your pocket to rock out in style”, som de sier. Lure greier. “The world has lost too many people to STDs of all types and that is why I joined up with Ready Two Go for my signature series of safer sex tins,” states Marky Ramone. Ready Two Go er en organisasjon i USA som prøver å forhindre seksuelt overførbare sykdommer. Stay safe, kids…

Sjekk boksen her.

For å feire elskoven kjører vi CJ Ramone og Marky Ramone sammen med Brett Gurewitz (Bad Religion), Eddie Vedder (Pearl Jam) og Tim Armstrong (Rancid) med I Believe In Miracles fra 30-års jubileet til Ramones. Meget flott.