Pyro på Norway Rock Festival dag 1.

Det regner. Det regner noe helt sinnsykt på Norway Rock Festival. Men alle tanker om våte klær og gjørmete underlag ble blåst vekk av en kraftsalve av et musikalsk program på åpningsdagen. Men la oss ta det hele i kronologisk rekkefølge.

Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen.

(må det urineres, så må det urineres, gjerne midt blant publikum)

Rammsund starter festivitasen med sin nynorske versjon av Rammstein, og klarer så smått å få liv i et noe hutrende publikum midt på dagen. Pyro så ikke nok til å felle noen dom over bandet, men de som har ankommet festivalområdet veiver med til den litt spinkle cover-musikken.

Mens Jørn Lande, eller Jorn om du vil, spilte måtte jeg reise på Hotell Utsikten for å intervjue Jay-Jay French i Twisted Sister, så da gir jeg henrykt ordet over til fenomenet Heavy-Bård som overvar konserten i sin helhet.

Jorn.
Mannen med Stemmen.
Stemmen med enorm S.

Forventningene kunne knapt vært større.
Desverre ble de ikke helt innfridd, og det beklages på det sterkeste. Lande synger med en stemme som ingen annen i landet, om ikke verden, kan måle seg med. Likevel blir det unødvendig langt mellom høydepunktene.
Set-listen består av for mange anonyme låter fra de siste utgivelsene, og det manglet favoritter som Starfire og Out To Every Nation. Uforståelig.  Stormcrow, Man of the Dark og opuset av en hyllest-låt, Song for Ronnie James Dio, ble låtene som toppet konserten.

Apropos Dio: Jorn viser hvordan man forvalter arven etter RJD som ingen annen. Tungt, seigt og vokalmessig perfekt.  Norges beste vokalist, sammen med monster-gitarduoen Moren/Myhre leverer  en flott dose tungrock, men klarer ikke å innfri mine enorme forventninger.

Heavy-Bård signing off. Totto back in rock-mode-business.

Dagens første virkelige god-stund kom med australske Airbourne, som med sin høyst tilbakeskuende form for hardrock fikk enorm dreis på begersvingingen blant publikum. Det gamle trikset med en vegg av Marshall-kabinett ser like bra ut i 2010 som da Motörhead gjorde det i hine hårde dager. Vokalist Joel O’ Keeffe løper fra side til side på scenen, av og til ut blant publikum, og skriker seg hes på gullkantete rocke-anthems som Chewin’ The Fat og Cheap Wine And Cheaper Women. Armene i været hos publikum, tommelen opp hos Pyro, og en perfekt tidlig start på en lang rockedag. Enkel rock er ofte den beste rock.

Der Airbourne er unge, virile og ernergiske, er Saxon gamle, sedate og legendariske. Og selv om forskjellen på de to bandene er stor, så leverer også Saxon varene. Ikke minst gjennom sin vidunderlige katalog av metal-hits som Heavy Metal Thunder, 747 (Strangers In The Night), Wheels Of Steel og Motorcycle Man. Men også nyere låter som Live To Rock glir fint inn i et trygt og godt sett. Saxon leverer fremdeles, selv om håret er grått og kroppen er rynkete. Live to rock, vettu. Ekte vare har ingen holdbarhetsdato.

Megadeth er definitivt et av verdens beste metal-band. Med sin tekniske thrash har de gledet Pyro helt siden starten, men Megadeth har også en tendens til å bli et band man heller lytter til i live-versjon enn et party-band. Det blir ofte stillestående og flatt, men på Norway Rock Festival starter konserten med et knippe svært gode låter som Head Crusher og In My Darkest Hour, før vi får en rekke låter fra prakt-albumet Rust In Peace. En Mustaine i hvit skjorte leverer sammen med Dave Ellefson en svært god åpning, og publikum responderer.

Litt ut i konserten beveger Megadeth seg utover 90-tallet i låt-valget, og Pyro faller litt ut av konsentrasjonen, før alt tar seg opp igjen mot slutten med en fiffig medley av gamle klassikere. Og når Dave Mustaine kjører i gang Mechanix, som jo er orginalen til Metallicas Four Horsemen, er alt såre vel. Godkjent pluss fra et band som ikke alltid leverer rent visuelt.

Så. Mine. Damer. Og. Herrer. Twisted. Motherfucking. Sister.

Et band som gjennom karriæren har fått et ufortjent rykte for å være et pop-metal band. Selvsagt grunnet suksessen og videoene til I Wanna Rock og We’re Not Gonna Take It. Mye hår og mye rosa rysjer. Men i 2010 har Twisted Sister gått tilbake til røttene, kastet sminkepungen og de villeste outfitene i veikanten, og fremstår som det harde rockebandet fra New Yorks tøffeste gater som de er.

Dee Snider og hans gjeng av orginalmedlemmer er kanskje ikke kjent her i Norge for sitt andre matriale utenom hitene, for publikum er litt tilbakeholdne, men fra starten med Come Out And Play, via tunge metal-låter som You Can’t Stop Rock And Roll, Stay Hungry, Captain Howdy, Shoot ‘Em Down fremstår Twisted Sister som intet mindre enn et helt uvirkelig bra band. Dee Snider er en av tidenes beste rocke-frontmenn og backingen fra resten av søstrene er høyst stødig og god. Dio-hyllest og fremførelse av en sterk versjon av Rainbow-låten Long Live Rock And Roll fikk Pyros lille gjeng til å miste helt forstanden, og da Dee Snider smører balladen The Price mot huden vår er det ikke et øye som er tørt. Mest fordi det fremdeles pøser ned, men følelsene er definitivt i et virrvarr.

(Totto og Heavy-Bård mister det på Long Live Rock And Roll)

Konserten ender med knalltunge Burn In Hell, allsang på I Wanna Rock, ektefølte takke-taler fra bandet til sitt norske publikum som de har spilt mye for de siste årene, og en kraftig versjon av hyllest-låten SMF (Sick Mother Fuckers) til fansen. Vi blir stående en stund for bare å se litt ut i luften. Vi hadde forventet en underholdende konsert. Men vi hadde ikke forventet en konsertopplevelse som det går ti-år mellom hver gang man får servert. En maktdemonstrasjon av en fremførelse av en platekatalog som fortjener langt mer respekt. Twisted Sister kan ikke toppes.

Fy faen i helvete så enormt jævla bra. Beklager språket på slutten der, men så bra var det altså.

Her er litt ekstra bilder for your pleasure:

Å komme hjem til kyllingvinger etter en hard festivaldag er perfekt!

Totto og Heavy-Bård diskuterer rock med Torgrim Øyre fra Dagbladet.

Megadeth i godt driv.