En legende besøkte Smuget i går kveld. Pyro var på plass på første rad.

Etter å ha tilbrakt de siste dagene med Chinese Democracy, var det på tide å komme seg ut blant normale folk igjen. Onsdagens kulturtilbud bydde på så mangt i hovedstaden, men lang tid i forveien var denne kvelden satt av til en helaften med Kip Winger på Smuget. Yes, den Kip Winger.

Men først var det eksotisk mat i kjelleren på Tre Brødre på Egertorget, et av byens svakere etablissementer. Men når de byr på texmex, så byr på texmex. Så da møtte Pyro Tarjei Ström fra Ralph Myerz & The Jack Herren Band, Kim Paulsen fra Sony Music (som nettopp har signert Stage Dolls!) og Arild Lindeflaten fra Stord. Sistnevnte legendarisk heavygitarist fra 80-tallet, og søskenbarn av Tarjei. Fin gjeng, god mat, og de store forventningene til kveldens hovedattraksjon ble – om mulig – hausset enda mer opp i skyene.

Selv hadde jeg et tett forhold til Winger rundt 1989, da de hadde sitt momentum med det selvtitulerte debutalbumet. Siden den tid har jeg falt litt fra og til, men mest fra. Så jeg fikk en solid opptur da jeg fant fram igjen de to første Winger-platene før helgen for å mimre litt. Mens band som Poison og den slags i ettertid fremstår som underholdende og deilige, er det ikke til å legge skjul på at de knapt kan spille eller holde en takt som er lengre enn en kolastripe på dassen på Rainbow.

Winger kan derimot spille, arrangementene er proppfulle av lekre detaljer, vokalist Kip Winger har en flott Robert Plant-kvalitet på stemmen, og låtene er ganske så tidløse.

Men nok tilbakeblikk, mer 2008: Etter et lengre texmexmåltid, var det bort på Smuget for å benke oss til Kip-konsert. To store busser sto utenfor, og Tarjei er overbevist om at det er for å lure fansen. Slik at man aldri vet hvilken buss Kip bor i.

Når vi kommer litt nærmere ser vi at det er store TV 2-logoer på bussen, det er TV-kanalen som innspilling av Torsdagsklubben et annet sted på Smuget. Ikke Kip, altså. Winger-sjefen er henvist til en liten bar innerst i lokalet, og ti minutter etter vi har satt oss teller vi til sammen 14 personer i lokalet. Hm.

En halvtime senere har det begynt å fylles opp, rundt 60 personer sitter ved bordene rundt i det lille lokalet, og det føles intimt og flott. Vi sitter på fremste rad, med Kip sin mikrofon rett foran oss.

Kip kommer smilende på scenen med blå solbriller og en grønn 12-strengers gitar, og allerede som låt nummer to kommer Down Incognito, den mest kjente låtene fra tredjealbumet Pull. Stemmen hans er fremdeles stor og kraftig nok til å fylle den vakreste fotballstadion, og han komper seg selv med patos og trøkk vi ikke trodde fantes i en kassegitar. Det låter rett og slett mektig, og publikum smiler kollektivt.

Tidlig i settet begynner Kip å spørre etter ønskelåter, og damene roper raskt på balladen Miles Away. Kip drar opp to lokale karer som viser seg å synge gnistrende trestemt sammen med Kip på refrenget, og gåsehuden er så tett at man kunne laget vinterpels av den.

Etter hvert får Tarjei sin drømmelåt i Rainbow In The Rose, og de andre hitene kommer som bestilt. Madeleine, Can´t Get Enough og Headed For A Heartbreak blir alle ikledd akustisk drakt med stor suksess, og Kip selv imponerer når han nekter å spille Wingers meningsløse cover av Purple Haze. Den noe berusede kvinnelige overlevningen fra 80-tallet som insisterer på Hendrix-låten, får kjapt beskjed om å klappe igjen. Mer applaus.

Og selvsagt kommer kåthetsanthemet Seventeen. Det låter overraskende naturlig at Kip skal synge om at en 17 år gammel pike skal lære han alt om elskov, men på siste refrenget innser han med et smil realitetene, og endrer refrenget til “She’s only thirty five”, til stor jubel fra både de over og under 35 i salen.

Også mer ukjent låter – i hvert fall for meg – som Blind Revolution Mad og Nothing låter stort og mektig, og det utvikler seg rett og slett til en magisk time i en bar på Smuget.

Etter en liten pause med stående applaus er Kip tilbake, og setter i gang min Winger-favoritt: “I hear the ticking on the clock/Counting everyday I’ve been alone
How long before you’re coming back/If I don’t see your face I’ll turn to stone”. Jepp, det er Hungry fra debuten, en symfonisk liten sleazerocker som låter mer desperat og intens i akustisk tapning enn på plate. Sterkt. Som Kim plutselig sier: “Dette er som Beatles, bare bedre!”

Til slutt kommer Blue Suede Shoes – nei ikke Elvis-låten – fra Winger IV, som dedikeres til alle som noensinne har måttet dra ut i krig for noen eller noe. Sterkt X 2.

Kip takker for seg, sier han skal komme ut og henge med folket, og han er en mann av sine ord. Tarjei og Kim får sine bilder, alle får hilst, og en stor aften i hovedstaden er over. Vi gleder oss allerede til Kip kommer tilbake.

Kip får gjestevokal på Miles Away:

Ungdommen Tarjei med anstand er imponert over texmex i hovedstaden:

Tarjei, Kip og Kim etter gigen:

Originalvideoen til Seventeen:

Kip akustisk live hos VH1. Mer puslete enn i går, men man skjønner tegningen:

Mer Kip akustisk: