En av de store har gått bort.

A.J. Pero har brått og uventet gått bort. Og alle fans av Twisted Sister sitter med en stor klump i halsen. For det A.J. gjorde bak trommene var en stor del av den Twisted Sister-lyden vi elsker. Pero var med i Twisted Sister fra de ga ut sitt første album Under The Blade i 1982, og fikk dermed meg seg den vanvittige og overraskende suksessen senere på 80-tallet, samt de tyngre årene da bandet sprakk rundt 1986. A.J. Pero har også vært med på den meget gode gjenforeningen som Twisted Sister har hatt i ganske mange år nå.

For mange vil Twisted Sister fortone seg som det der tegneserie-aktige bandet med We’re Not Gonna Take It og I Wanna Rock, men for meg og mange andre er de så mye mer. Javisst plantet bandet humoren i hardrocken med videoene sine rundt Stay Hungry-utgivelsen, men albumene og låtene både før og etter er til tider knakende gode og ikke minst ganske harde. Burn In Hell, Under The Blade, The Kids Are Back, S.M.F., The Price. Det er så mye å ta av, og A.J. Pero slår takten på alt sammen.

For en som har vært fan siden barndommens deilige 80-tall var det ekstremt godt å endelig få sett Twisted Sister på Norway Rock Festival for noen år siden. Ikke minst fordi bandet leverte på et så hardt, tungt og solid nivå at det nesten ikke var til å tro.

A.J. Pero er borte. Han ble kun 55. Men minnene i alle han har berørt forsvinner aldri. Foruten konserten på Norway Rock er mitt beste minne da jeg brukte alle lommepengene mine på å se musikkvideoen til The Price om og om igjen på en (den gang) fancy musikkvideo-jukebox da vi var på leirskole på Voss en eller annen gang på 80-tallet. Like sterk og god i dag som den gang.

I dag er det ti år siden Dimebag Darrell ble skutt og drept på scenen i Columbus, Ohio. Pantera-sjefen, levemannen, gledessprederen og mestergitaristen ble meningsløst revet ut av sitt nye band Damageplan, mens bror og trommeslager Vinnie Paul satt maktesløs og så på. I morgen feirer vi Dimebags liv sammen med folk fra blant annet Machine Head, Black Dahlia Murder, 1349 og Hellish Outcast når vi lager en Dimebag-spesial på Pyro. Sjekk også denne minidokuen jeg laget for Lydverket for noen år siden, hvor vi snakket med Vinnie Paul om hvordan man går videre etter å miste en bror, venn og bandmedlem.

Trist nok betyr Tommy Ramones dødsfall at hele Ramones er i graven.

Det har svirret rykter om at Tommy Ramone (Thomas Erdelyi) har gått bort i flere dager, men nå skal også Ramones management ha bekreftet dette. Årsaken skal ha med behandling av kreft å gjøre. Tommy Ramone var med i Ramones fra starten selv om han egentlig skulle være bandets manager, og spilte trommer på de tre første og super-legendariske albumene deres før han sluttet. Siden dukket Tommy opp i Ramones-sammenheng både som låtskriver og produsent i diverse sammenhenger. Det orginale Ramones er atter samlet.

Nok et Gwar-medlem funnet død.

Gwar har vært et av de morsomste bandene i metalen i lang tid, men nå er orkesterets fremtid høyst usikker etter at frontfigur, vokalist og hjerne Dave Brockie ble funnet død i eget hjem søndag. Med sine ville kostymer, herlige intervjuer og konsept fra verdensrommet har Gwar moret en hel generasjon eller to med metalfans, og Dave selv fremstod som en av de smarteste i miljøet.

Gwars manager Jack Flanagan kom med følgende melding i går. “It is with a saddened heart that I confirm my dear friend Dave Brockie, artist, musician, and lead singer of GWAR passed away at approximately 6:50 PM Eastern on Sunday, March 23, 2014. His body was found Sunday by his bandmate at his home in Richmond, VA. Richmond authorities have confirmed his death and next of kin has been notified. A full autopsy will be performed.

Metal Insider har samlet reaksjoner fra metalmiljøet her. Brockies dødsfall kommer bare tre år etter at Cory Smoot fra samme band døde.

Sjekk Gwar covre Kansas under.

(foto: Virgin Records/Scanpix/AP)

Nok en Stooge borte.

Scott Asheton (til høyre) har vært stabil trommis i The Stooges helt fra starten og frem til nå, og dermed en av de viktigste musikerne innen rocken. Stooges har vært en inspirasjon for enormt mange innen den rufsete delen av rocken og punken.

Scott Asheton døde av sykdom i helgen, og slo dermed følge med sin bror Ron som også var en stor del av Stooges. Ron Asheton døde i 2009.

Stooges-vokalist Iggy Pop kommenterte dødsfallet i en pressemelding i går:

– Scott was a great artist. I have never heard anyone play the drums with more meaning than Scott Asheton. He was like my brother. He and Ron have left a huge legacy to the world. The Ashetons have always been and continue to be a second family to me. My thoughts are with his sister Kathy, his wife Liz and his daughter Leanna, who was the light of his life.

Nok en fin musiker har forlatt oss.

Ryktene begynte å gå for noen timer siden på sosiale medier, og det skal nå være bekreftet fra manager Bidi van Drongelen og Roadburn-festivalens Walter Hoeijmakers at Selim Lemouchi fra det nederlandske bandet The Devil’s Blood har gått bort. Ingen dødsårsak er så langt offentliggjort.

The Devil’s Blood har vært et av foregangsbandene innen retrobølgen innen tungrocken de siste årene, og med sitt høyst spesielle sceneshow og sin særegne stil fikk bandet mange tilhørere også i Norge. Blant annet hadde Pyro gleden av å se The Devil’s Blood på Hole In The Sky for noen år siden. Tidlig i fjor kunngjorde The Devil’s Blood at de var oppløst.

En liten dokumentar om Selim laget av FaceCulture kan du se under.

To nye band sier takk for seg.

Vi er ganske vant til at mellomstore band gir seg etter noen år, men to på en uke var litt voldsomt. Først ga The Chariot beskjed om at de gir seg etter en avskjedsturné, og så kom den overraskende meldingen om at God Forbid også sier stopp. Først ga Doc Coyle seg i bandet med følgende korte og konsise post på tha intanet:

– I am sorry to say that I am indeed leaving God Forbid. I started playing with these guys since I was 16 years old. Now I’m 32. You do the math. To say this is difficult and a big move for me would be an understatement. It has been very emotional and very sad for me to actually follow through with this, but I feel in my heart and head that it is the right thing to do.

Like etter meldte resten av bandet, via vokalist Byron Davis, at hele orkesteret var finito:

– It’s Friday and my boy is home doing well and yes it’s true, GF is down. We are a family for the most part some move on while others keep it real like before the band began. I should feel sad but I don’t right now because a new chapter has begun. I’ll be seeing you all around somewhere. Believe that. Uncle Corey J needs some drums I have a guitar too for him. Blabbering.

Til slutt ga trommis Cory Pierce klar melding ut.

– No more suspense. God Forbid is over. Sorry.

The Chariot leverte også denne avskjedsvideoen med disse vakre ordene påført posten: Thank you. To everyone on this planet Earth that has ever supported us, helped us, watched us, hung out with us, given us a place to stay, given food, prayed over us, loaned us equipment, advised us, booked us, or given us a chance, no matter how big or small…we are forever grateful.

Mannen som designet denne og som hjalp Ramones i mange år er død.

Det er ikke mange design som er trykket på flere t-skjorter gjennom årene enn den ikoniske Ramones-ørnen. Mannen som stod bak het Arturo Vega, og han var bandets kunstneriske følgesvenn i 22 år. Så vidt jeg husker var Vega også bandets lystekniker i starten av deres karriere. Således har Vega en stor plass i historien om tidenes beste punkband.

I natt kom nyheten om Vegas død via forfatter Legs McNeil på Facebook: “Sleep gently my dear friend, you were the must optimistic, jubilant and fun pal anyone could wish for. I don’t know what the world will be like without, nor do I want to even imagine it… But I know you will find eternal happiness wherever you end up….I love you Arturo.”.

Jeg hadde gleden av å møte Arturo Vega på Bylarm i Trondheim i 2007 der han holdt foredrag om designet og om Ramones. Vega fremstod som svært hyggelig, og jeg fikk i det minste takket ham for sitt bidrag til rockehistorien og kjøpt (nok en) Ramones-skjorte. Hey, ho, goodbye.

To gode musikere er borte.

I går kom nyheten om at Ray Manzarek, mannen bak The Doors høyst legendariske orgel-lyd og delaktig i komposisjonen av bandets mange store låter, døde av kreftsykdom, og i natt tikket nok et trist kreft-relatert dødsfall inn over nettet. Trevor Bolder spilte bass med David Bowie på klassiske album som Hunky Dory, Ziggy Stardust og Aladdin Sane, og gikk videre til både Wishbone Ash og Uriah Heep gjennom sin lange karriere. To virkelig viktige band innen hardrocken. Vi bukker dypt for musikken de to har laget som vi fremdeles kan lytte til.

Etter fire år i delvis koma etter en bilulykke døde Chi Cheng.

Chi Cheng var med i Deftones fra 1988 og ble dermed med på hele den fantastiske reisen bandet hadde. Etter bilulykken lå Cheng i koma i lang tid, og selv om han etter hvert våknet og ble skrevet ut fra sykehuset var skadeomfanget stort. Fansen har gjennom organisasjonen oneloveforchi.com samlet inn store summer for å betale de svært høye kostnadene for behandlingen, og det var via den siden moren Jeanne Cheng nylig postet denne beskjeden:

“This is the hardest thing to write to you. Your love and heart and devotion to Chi was unconditional and amazing. I know that you will always remember him as a giant of a man on stage with a heart for every one of you. He was taken to the emegency room and at 3 am today his heart just suddenly stopped. He left this world with me singing songs he liked in his ear.”

Vi hørte med noen norske metalfolk for å få deres tanker om Clive Burrs innflytelse, hans ettermæle og selvsagt: favorittlåt.

One Head, One Tail fra Altaar (også kjent som Andreas Tylden fra JR Ewing)
– Clive Burr var en grunnpillar i soundet til Iron Maiden og løftet bandet til nye, uante høyder. Han var trommisen som steppet opp gamet, satte standarden, tempoet, attityden. Han var trommisen – som ikke bare kunne levere jobben – han komplimenterte hva som var, og fortsatt er, tidenes beste heavy metal-band. Burrs bidrag på Iron Maidens tre første plater, The Number Of The Beast spesielt, holder fortsatt standarden og får de fleste til å blekne i forhold og vitner til en vital del av Maiden som, mest sansynlig, på langt nær ikke hadde vært like bra uten. Han vil bli husket som den fandenivoldske trommeslageren som var med å kickstarte et av tidenes største og mest innflytelsesrike rockeband. Desverre vil nok mange huske han som den puslete kisen i rullestol, men det får så være. Heller en død rullestolsittende tidligere Maiden-trommeslager, enn en levende skallet innbilsk eks-tennisspiller med vrangforestilling om trommekarriere. Om jeg skal velge meg en favorittlåt med Clive Burr? The Prisoner.

Helle Stenkløv, programleder for Jernverket på Radio Rox
– Clive Burr var der da Maiden ga ut de tre første albumene, og hans trommespill hadde mye å si for hvordan de låt den gangen: rått og upolert, men likevel presist. Han representerer den første Iron Maiden-æraen, og var også den første stabile trommisen de hadde frem mot gjennombruddet i 1982. Iron Maiden og Killers er mine favorittplater med Maiden, og det er vanskelig å tenke seg dem med en annen trommis. Han vil nok bli husket som en av dem som var med på å dra Maiden til topps! Jeg plukker én favorittlåt fra hvert album: Prowler fra første, Murders in the Rue Morgue fra Killers og Hallowed be thy Name fra The Number Of The Beast.

Stian Fossum fra Devil
– Da jeg leste i dag at Clive Burr hadde gått bort, var det nesten som noe jeg hadde venta på. Jeg er sikker på at Devil var et av de aller, aller første banda som tok farvel med ham på verdsveva. Burrs påvirkning på Maidens tre første skiver er vel udiskutabel, og jeg synes nok siste rest av råskap forsvant med unge Burr da han forsvant fra Maiden den gangen. De to første platene er mine soleklare favoritter med jernjomfruen, og han og DiAnno var vitale biter i dette, i tillegg til stammen. Det er også viktig å huske at selv om han forsvant ut i den tilsynelatende musikalske periferien etter dette, så var han en aktiv musiker i mange år etterpå, og kan vel sies å ha vært med i bedre band enn utgivelser. Band som Elixir, Trust og Praying Mantis har alle gitt ut beinsolid materiale i min bok, og må ha vært en ære å få spille i, for ikke å snakke om Samson. Dette betyr også at samtlige medlemmer på de to første Samson-singlene nå har vandret heden. Jeg håper Clive får det bedre nå enn han tidvis nok har hatt det i livet. Av det utrolig bra Maiden-materialet han bidro på, velger jeg meg Running Free som en – av mange – favoritter.

Guro Juul Andersen, redaktør i Metal Hammer Norway
– Clive Burr spilte på de tre første legendariske skivene til Maiden, og hadde en spesielt fet groove – ja, groove, som hadde en stor rolle i suksessen av disse. Selv om han forlot bandet tidlig – i 1982, var vel spesielt Bruce og Steve veldig glad i han. Maiden spilte flere konserter til inntekt for Burr, og opprettet Clive Burr MS Trust Fund.  Burr kommer først og fremst til å bli husket som en helvetes god trommis, og jeg tror mange føler det samme som Megadeths Dave Ellefson; “He was one of my all time favourite metal drummers.” I tillegg var han en jovial fyr med masse humor, og beholdt det gode humøret selv da sykdommen var på sitt mørkeste. Dette er kjempetrist, og metalverdenen har mistet en kjernekar og et stort forbilde.  Det er vanskelig å plukke ut min favorittlåt med Clive, så jeg må skjære igjennom og si hele The Number of the Beast-skiva som står på i bakgrunnen i Andersen heimen just nu. Helvette så jæla fet den skiva er.

Torgrim Øyre, festivalsjef for Beyond The Gate og metalskribent i Dagbladet
– Clive Burr tilførte Maiden et driv og en feeling bandet ikke har hatt verken før eller siden. Han tok swingen fra John Bonham og Bill Ward og strammet skruene, og vips hadde man en metaltrommis med en nesten funky tilnærming. Hør bare på låter som Running Free, Another Life, Innocent Exile, 22 Acacia Avenue og The Prisoner. Han hadde en økonomisk og strukturert spillestil, hvor han til tider nesten hørtes ut som om han riffet på trommene. Han var åpenbart en utadvendt og livsglad type. Noe som kanskje gjorde at han i noen tilfeller kanskje gjorde noen dårlig valg når suksessen kom brasende på. Enkelte av medlemmene i Maiden har til og med uttalt at de angret på at de ikke ga ham en ny sjanse. Jeg kan ikke se for meg noen gjøre en bedre jobb på de tre første Maiden-platene enn han, samtidig som jeg ikke helt kan høre for meg Where Eagles Dare, Infinite Dreams og Rime of the Ancient Mariner med noen andre enn Nicko. Men at jeg holder Clive Burr like høyt, er det ingen tvil om. Akkurat nå er favorittlåten The Prisoner, men det kan til og med være Drifter på noen dager. For en makalaus kar. Hvil i fred.

Iron Maidens gamle trommis Clive Burr (til venstre i bildet) er død.

Det snakkes ofte om legender som går bort. Clive Burr er definitivt en slik. Burr spilte på Iron Maidens tre første album, og var med i bandet fra 1979 til 1982. Clive Burr trommet seg dermed langt inn i rockehistorien med sine taktfaste slag på Iron Maiden (1980), Killers (1981) og The Number Of The Beast (1982). Tre ekstremt viktige album, ikke bare i Maiden-katalogen, men også i rocken. Tre album som tok Iron Maiden fra Londons puber og ut i verden, der de fremdeles turnerer som et av rockens største band. Clive Burr spilte i band som Desperado, Alcatrazz og Trust i sin tid etter Iron Maiden.

Burr har de senere årene hatt multippel sklerose, og både Iron Maiden og fansen har arrangert støttekonserter til inntekt for behandling av sykdommen. Clive Burr sovnet stille inn i sitt hjem i går. Alle Maiden-fans og elskere av heavy metal bør heve glass og tanker mot himmelen i dag.

Metal Hammer UK har fått kommentarer fra Iron Maiden-medlemmer på Clive Burrs bortgang:

Steve Harris: “This is terribly sad news. Clive was a very old friend of all of us. He was a wonderful person and an amazing drummer who made a valuable contribution to Maiden in the early days when we were starting out. This is a sad day for everyone in the band and those around him and our thoughts and condolences are with his partner Mimi and family at this time”.

Bruce Dickinson: “I first met Clive when he was leaving Samson and joining Iron Maiden. He was a great guy and a man who really lived his life to the full. Even during the darkest days of his M.S., Clive never lost his sense of humour or irreverence. This is a terribly sad day and all our thoughts are with Mimi and the family.”

(foto: Promo/Sandra Ludewig)

To gode band har gitt seg.

Band kommer og band går. At de en gang så populære karene i The Mars Volta (gikk til nummer 1 på albumlisten i Norge for noen år siden, gjorde de ikke?) gir seg kommer kanskje ikke som noen overraskelse, men at The Devil’s Blood plutselig ikke er mer var mer forbløffende. Mer om The Mars Voltas sannsynlige endelikt kan du lese hos p3.no/musikk, mens The Devil’s Blood offentliggjorde sitt brudd via nettsidene sine på denne måten:

“As of the 22nd of January 2013 The Devil’s Blood has returned into nothingness. All planned rituals will be cancelled. No interviews will be done. Consummatum est.”

Synd. Begge bandene hadde fans her i Norge og i Pyro-redaksjonen, og spesielt The Devil’s Blood har gledet oss mye de siste årene. The Mars Volta var en gedigen favoritt i starten av karrieren, men de mistet vi nok litt. Applaus for innsatsen til begge.

Diverse amerikanske metalsider rapporterer at vokalisten i det amerikanske bandet Suicide Silence (nummer to fra venstre) døde av skader etter en motorsykkeulykke i dag.

Suicide Silence har vært et band på vei opp og frem de siste årene, og har nådd ganske langt med sin nokså harde metal som også har blitt kalt deathcore. En karriere som nå mest sannsynlig får en brå og trist slutt. Vokalist Mitch Lucker er rapportert omkommet etter en motorsykkelulykke i Orange County på Halloween-kvelden.

Suicide Silence postet en melding til offentligheten for bare noen minutter siden som lyder: “There’s no easy way to say this. Mitch passed away earlier this morning from injuries sustained during a motorcycle accident. This is completely devastating to all of us and we offer our deepest condolences to his family. He will be forever in our hearts.”R.I.P. Mitchell Adam Lucker. We love you, brother.”

Luckers siste melding på Twitter var visstnok et bilde i full Halloween-mundur med meldingen “the dead are living”. Spooky.

Sjekk Suicide Silences musikk via videoen med den sørgelige tittelen You Only Live Once under.

Punkehelt døde i går.

Tony Sly fra punkveteranene No Use For A Name ble rapportert død av flere medier i går. Bandets plateselskap Fat Wreck, ved NOFXs Fat Mike gikk også ut med informasjonen, og band som Offspring, Rise Against og Bouncing Souls postet meldinger på Twitter. Tony Sly har laget en rekke plater med No Use For A Name, og har også hatt en solo-karriere gående, samt bandet Scorpios med blant andre Joey Cape fra Lagwagon. Så langt er ingen dødsårsak offentliggjort.

Deep Purples fantastiske orgel-magiker døde i dag. En av rockehistoriens største er borte.

Jon Lord døde i dag etter lengre tids kreft-sykdom, og nok en av de aller største har forlatt denne verden. Jon Lord var en av orginalmedlemmene i Deep Purple, og hans nydelige orgel-lyd har satt enorme spor etter seg i rocken. I tillegg til å fargelegge Deep Purples låter med sine velvalgte lyder var også Lord med på å skrive mange av bandets aller mest kjente sanger. Jon Lord var også en del av Whitesnake i det bandets begynnelse, men trakk seg de siste årene av sitt liv ut av rocken. Jon Lord døde i dag etter flere måneders kreft-sykdom. For oss vil han alltid være en soldier of fortune. Hvil i fred, legende.

Nok en gammel helt har gått bort.

Ronnie Montrose døde lørdag bare 64 år gammel. Montrose hadde kjempet mot kreften i flere år. Ronnie Montrose var mannen som startet karrieren til Sammy Hager for fullt gjennom bandet Montrose, som ga ut en fantastiske rockeplate i 1973 kalt Montrose. Visstnok ble den platen en formidabel inspirasjon for Van Halen i starten. Artig nok havnet jo også Montrose-vokalist Sammy Hagar i nettopp Van Halen et drøyt tiår senere. Etter to album forlot Sammy Hagar Montrose for å gjøre solo-ting, mens Ronnie Montrose først tok bandet sitt videre, før han dannet Gamma og så gikk solo selv. Ronnie Montrose har også spilt med Edgar Winter, Van Morrison, Herbie Hancock og flere andre prominente musikere. Ronnie Montrose har en viktig plass i hardrockens historie, og vi foreslår at du sjekker ut debutplaten til Montrose for en opplevelse i klassisk og fenomenal rock. Forbanna kreft altså…

Rocken er gammel, og stadig flere musikere forlater oss.

Tidlig i dag tikket meldingen om at Michael Davis har gått bort. Grunnen skal være leversvikt, og Davis ble 68 år gammel. Davis spilte bass i svært legendariske MC5, som tok rocken til nye høyder på slutten av 60-tallet og starten av 70-tallet, og spilte også i Destroy All Monsters sammen med Ron Asheton fra The Stooges. Pyro sier takk for all den gode musikken.

Grunnleggeren av Riot er død.

Et av fjorårets gledeligste og beste heavy metal-album var Riots Immortal Soul. En reise i fenomenal over-the-top metal som fikk tennene mine til å vise ettersom munnen stadig ble mer og mer formet som et stort glis. Med tanke på at Riot definitivt var på vei tilbake til god form musikalsk var det derfor ekstra trist å registrere at grunnlegger og gitarist døde etter kort tids sykdom i går. Riot ble stiftet så langt tilbake som i 1975, og var et av mange band som aldri nådde helt til topps, men som likevel alltid var der. New Yorkerne er også kjent for å ha hatt noen av de aller styggeste album-coverne i musikkhistorien (mer om det her), men gjennom karrieren har de også laget masse strålende musikk. Ikke minst da sisteplaten som akkurat nå står trygt i cd-spilleren min, og for første gang gjør den meg trist til sinns. Besøk gjerne Mark Reales nettside her.