(My Chemical Romance på Hove 2007, foto: Kim Erlandsen)

My Chemical Romance er historie. Til jubel fra noen og en del gode minner fra meg.

Oppløsningen av My Chemical Romance kom litt overraskende for oss som ikke har fulgt bandet nøye de siste årene. Selv om diverse bandmedlemmer gjorde sine egne musikalske prosjekt utenfor gruppen virket det som om My Chemical Romance gjorde omtrent som det passet dem. Det siste albumet Danger Days: The True Lives Of The Fabolous Killjoys vitnet hvertfall om et band som ikke brydde seg så mye om hva fansen forventet av dem. I tillegg har My Chemical Romace gitt ut en del tidligere uutgitte låter fra tiden før Danger Days de siste månedene, og nyheter om at et nytt album var under innspilling dukket stadig opp.

Noe nytt album blir det altså ikke, siden My Chemical Romance i går kom med følgende pressemelding:

«Being in this band for the past 12 years has been a true blessing. We’ve gotten to go places we never knew we would. We’ve been able to see and experience things we never imagined possible. We’ve shared the stage with people we admire, people we look up to, and best of all, our friends. And now, like all great things, it has come time for it to end. Thanks for all of your support, and for being part of the adventure.».

Jeg er fullstendig klar over at de fleste Pyro-lyttere og -lesere ikke akkurat er superfans av My Chemical Romance, men både Asbjørn og jeg har hatt en plass i hjertet for det lettere outrerte bandet helt siden vi oppdaget dem for alvor med plate Three Cheers For Sweet Revenge i 2004. Fremdeles et album som låter svært bra og like følelsesladd. Siden ble My Chemical Romance gigantiske med The Black Parade i 2006, og fikk samtidig en stadig større og mer ufortjent emo-merkelapp.

Jeg fikk sett bandet to ganger. Først på lille Emo’s (jeg vet, ironisk navn der) i Austin, Texas rundt 2005 akkurat da bandet begynte å ta av, og så foran tusenvis av fans på Hove-festivalen i 2007. Begge konsertene var gode, og begge konsertene viste et band som forsøkte å holde på punk-røttene sine foran et publikum som presset noe annet på dem. My Chemical Romance etterlater seg både svært god og relativt dårlig musikk, men jeg vil savne bandet. Ikke minst fordi de var en av gruppene der ute som alltid klarte å sette diskusjoner i fyr.

Som de sier i utlandet, well played.