Ah, Queensrÿche altså. Oppbrudd, krangling, rettssak om navnet… Herlig gjeng. For øyeblikket finnes det to utgaver av bandet. En med Geoff Tate som vokalist, og en med resten av bandet pluss Todd La Torre som sanger. Sistnevnte har nyss sluppet video til låten Redemption, og du kan høre Todd gjøre sin aller beste Tate-etterligning.

Det har vært mye bråk rundt navnet Queensrÿche etter at vokalist Geoff Tate og resten av bandet gikk hvert til sitt. Problemet er at begge versjoner påberoper seg retten til å bruke navnet, at begge turnerer og at begge i vår ga ut album…. Tvisten skal avgjøres i retten senere i år, men enn så lenge altså to Queensrÿcher. Videoen over er da store deler av QR med Todd La Torre fra Crimson Glory på vokal. Vi diskuterte forresten alt dette i vår podkast for juni sammen med Guro fra Metal Hammer.

Geoff Tate og resten av Queensrÿche har kranglet så spyttet har føket rundt på scenen de siste månedene. Nå er det to Queensrÿcher der ute, og Tates versjon er mer som et superband å regne. Foruten seg selv har han dratt med Rudy Sarzo (ex. Quiet Riot, Ozzy, Dio), Bobby Blotzer (Ratt), Glen Drover (ex. Metallica), Kelly Gray (ex. Queensrÿche) og Randy Gane. Nå har Tate laget en slags audio-visuell video der han forklarer litt om livet sitt. Ganske koko. Eller stryk ganske og sett inn veldig.

Queensrÿche gjorde først en litt merkelig beslutning da de kun lot fans som hadde kjøpt siste plate Dedicated To Chaos få se sin nye musikkvideo. Hele poenget med en video er vel å få folk som ikke har musikken fra før til å kjøpe den? Uansett har bandet nå tatt til vettet, og har lagt sin nyeste video ut til alle.

Queensrÿche slipper nytt album i slutten av juni, og har laget en slags slideshow-video fra sin forrige turne for å promotere en av låtene. Den turen bestod av diverse burleske dansere og greier, og følelsen av at Queensrÿche kanskje har sett bedre tider blir ikke mindre av den grunn…

Geoff Tate snakket til deg i kveld. Gode ting.

Jane’s Addiction-Superhero

All That Remains-For We Are Many

White Wizzard-We Rock

Buckcherry-All Night Long

Sabaton-Saboteurs

Lower Than Atlantis-Taping Songs Of The Radio

Moth Circus-Sideshow Sweetheart

Street Dogs-Up The Union

Queensrÿche-Home Again

Motörhead-Ace Of Spades (slow version)

Blood Red Throne-Throne Of Damnation

Bad Religion-The Day The Earth Stalled

Sea Of Confusion-Dreams

Black Sabbath-Black Sabbath

Voivod-Tribal Convictions

Slayer-Disorder

Motörhead-R.A.M.O.N.E.S.

Faith No More-Chinese Arithmetic

Kiss-Torpedo Girl

Dio-Rock N’ Roll Children

Eddie Stargazer-Rock N’ Roll Junkie

Heavykattens far er kveldens hovedgjest, og disse flotte bøkene kan vinnes.

Pyro får forfatter-besøk i kveld. Roald Kaldestad skriver nemlig barnebøker om Heavykatten og Discodansemusen som er fulle av referanser til heavy metal. Nå er bok nummer fire “Heavykatten og gitaren” ute, og Roald kommer på besøk for å spille sine og Heavykattens favorittlåter i kveld. I tillegg skal vi gi vekk de tre første bøkene om Heavykatten i et herlig titulert “Samlealbum”.

Men vi har mer å by på. Både når det gjelder stemmer, musikk og premier. For i førstetimen skal vi gi vekk den herlige nye platen til Buckcherry, vi skal intervjue helten Geoff Tate fra Queensrÿche og vi skal spille helt ny musikk fra band som All That Remains, Motörhead og Bad Religion.

Vi høres.

Pyro lar seg ikke stoppe og leverer stemningsrapport fra tredje dag på Norway Rock Festival.

Pyro-redaksjonen er stadig i støtet i Kvinesdal, og bringer deg litt om det som skjedde på festivalens tredje dag. Vi er ikke slitne engang. Rocken er så sterk at vi blir renset hver time. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen. Kjør.

(noen foretrekker å være alene, hører han på Hearts hit Alone tro?)

Dagene starter tidlig i Kvinesdal. Rocken også. Allerede klokken 12 er første band på, og det når vi jo aldri. Men rapportene fra de som var der tyder på at svenske Crashdiet gjorde sin sleazerock ganske så bra.

Dagens store overraskelse kom med neste band. Audrey Horne har alltid vært et bra orkester, men det har skortet litt på de skikkelig gode låtene. Det fikset de på sin tredje plate som kom tidligere i år. Dermed var det med en viss spenning vi stilte opp, sammen med ganske så mange andre, for å bli overbevist. For Audrey Horne har det siste året blitt et voldsomt bra band også live. Med to av landets mest karismatiske gitarister i Thomas Tofthagen og Arve Isdal, et massivt komp, og en entertainer på mikrofonen regelrett spruter det av bandet for tiden.

Og de skuffer definitivt ikke på sør-vest-landet heller. Audrey Horne feier gjennom det meste av sin nye plate på en ekstremt overbevisende måte, og får publikum med på notene fra eh… første note. Vokalist Torkjell er mer nede blant publikum enn oppe på scenen, og låter som Bridges And Anchors, Pitch Black Mourning og monster-balladen Sail Away låter som det amerikanerne kaller a million dollars. God lyd, fint vær, salig stemning. Og sjokkerende bra.

Der Audrey Horne overrasket og gledet Pyros utsendte, der feilet vår gamle helt Tony Harnell totalt. Det er noe med ex. TNT-medlemmer og denne festivalen. For to år siden var det Ronnie Le Tekrø som klovnet det til med sin solo-konsert på Norway Rock Festival, og i år var det altså amerikanske Tony Harnells tur. Med et svensk band bak seg, som med fordel kunne øvet ganske mange ganger til sammen med Tony, tok han fatt på en time med solo-låter og TNT-klassikere. Noe som kunne blitt veldig bra, men som falt som en død måke til bakken. Utight og uinspirert foran et fåtallig publikum. Til og med 10.000 Lovers låt amatørmessig. Pyro elsker deg Tony, men denne konserten skar i ørene. Jeg siterer TNT-fan Heavy-Bård; “Tony Farvel?”.

(true viking-outfit, baby)

Så var det lytte-tid. For på samme måte som Megadeth, som jo spilte på festivalens første dag, så er Enslaved blitt et band man mer lytter til enn hopper takten til. For taktene er jo så vanskelige at hoppene i så fall ville sett noe usynkronisert ut. Enslaved har forvandlet seg til å bli et prog-metal band av rang, men musikken har etterhvert blitt så vanskelig å spille at jeg godt skjønner at bandmedlemmene står mye i ro. Skjønt, gitarist Arve Isdal står ikke i ro. Han poserer villig vekk.

Enslaved ga oss lange og monumentale låter fra sine tre siste plater, og også litt stand-up fra scenekanten. Som da Ivar Peersen og Grutle Kjellson sprengte bibel-beltet. En bibel festet med gaffa-tape rundt magen til gitarist Ivar, som jo ikke er den slankeste i bandet, Ivar slipper magen løs, og bibel-beltet sprenges. Viking-humor. God humor. Enslaveds konsert ble en time med skåling og lytting i solen. Ikke dumt det. Slett ikke dumt. Det nye platecoveret fikk vi også se via storskjermen. Moderne. Platen kommer i september. Det blir nok en Pyro-favoritt.

(cousin It?)

Neste band på nok en sterk line-up skulle vise seg å bli dagens andre overraskelse. Et band jeg ikke har fulgt så nøye gjennom deres lange karriære. Men et band som passet perfekt inn i festival-programmet. Simpelthen fordi Gamma Ray er en eneste lang hyllest til heavy metal. En heseblesende blanding av deilige riff, voldsomme gitar-soloer og munter stemning fra scenen gjør konserten til et eneste langt smil. Det er noe med disse power-metal-bandene. De er så glade. Så fornøyde med å stå på scenen. Det smitter. Og slutten med Helloween-klassikeren I Want Out fikk hele sletten til å synge med. Gamma Ray; lett å like, vanskelig å elske.

Under Cavalera Conspiracy måtte jeg løpe til intervju med Geoff Tate i Queensrÿche, så  da fikk Heavy-Bård den viktige oppgaven med å informere deg om hva som skjedde da brødrene Max og Iggor spilte.

Navnet Cavalera er for mange ensbetydende med Sepultura. Selv om Cavalera Conspiracy har noen gode låter fra Inflikted-skiven, som de også spiller, så er det på metal-klassikere som Roots bloody Roots, Refuse/Resist og Troops Of Doom at pulikum virkelig tar av. Det er ingen tvil om at brødrene Cavalera har funnet tilbake til kjemien, og de gjør en konsert i velkjent aggressiv stil. Iggor er fortsatt en av bransjens mest hardtslående trommiser, og Max viser at growle-vokalen er inntakt. Gitaristen gjorde også en strålende jobb både på soloer og riffing, spesielt siden Max sin rytmegitar tidvis forsvant i mixen (av og til fordi han rett og slett ikke spilte på den…). En flott time på sletten i Kvinesdal, som ga oss konspiratører enda mer tro og lyst på en Sepultura-gjenforening.

Ferdig med intervju. Totto er tilbake.

Nest siste band i går var legendariske Queensrÿche. Bandet som fikk proggete metal ut til folket på 80-tallet med fantastiske plater som Operation Mindcrime og Empire. Et band som faktisk fremdeles til tider slipper konsept-album. Siste plate fra Seattle-bandet heter American Soldier og er et resultat av hundrevis av intervjuer som vokalist Geoff Tate har gjort med personer som har vært i forskjellige kriger. Tunge ting.

Nå skal det sies at Queensrÿche har glidd litt av radaren de siste årene. Hvertfall av Pyro-radaren. Så en del av låtene bandet spilte hørte vi for første gang i går. Men også disse låt bra. For er det noe Queensrÿche kan, så er det å spille. Svært gode instrumentalister over hele scenen. Vokalist Geoff Tate dukker opp med en saksofon, som knapt høres i lydbildet, og det var vel det eneste merkverdige med denne konserten. For resten ble en kosestund. Også Queensrÿche er noe innadvendt live, men med låter som Empire, The Thin Line, Jet City Woman og den hårreisende vakre balladen Silent Lucidity har vi ingenting å klage på. INGENTING!

På en annen festival kunne Gary Moore vært en vel voksen booking. Men her på Norway Rock Festival passer den gamle helten perfekt inn. Ikke minst fordi mister Moore på den pågående turneen har lagt vekk den traurige bluesen til fordel for sine gamle rocke-klassikere. Gary Moore var tross alt en stor rockeartist på 80-tallet, før Still Got The Blues ødela alt. Den låten er en av få blues-sanger som leveres i dag, for her handler det meste om bastant keltisk rock. Out In The Fields, Military Man, Over The Hills And Far Away, godsakene strømmet ut av gitaren, og da Gary Moore spilte den ekstremt sterke balladen Empty Rooms var det ikke rom for annet enn kjærlighet i hjertene våre. Kjærlighet og varme. Hadde ikke bakken vært full av øl, så hadde vi lagt oss i fosterstilling og bare følt.

Kvelden ble avsluttet med et knippe låter fra Cumshots på den lille telt-scenen, og de leverer alltid på et høyt nivå. Med gitarist Ole-Petter på hjemmebane er stemningen i salen på kokepunktet, og selv om strømmen går hist og pist, så klinker Cumshots til med en perfekt avslutning på en lang, lang festivaldag. I Still Drink Alone er et anthem av dimensjoner, og Pyro slentrer av gårde ut i natten. Med vissheten om at det fremdeles er en dag igjen, og med en svært god følelse i kropp og sjel.

Norway Rock dag 3. Still got the rock. Her er flere bilder sim du kan titte litt på:

(Torkjell i Audrey Horne forteller eventyr, peking nummer 1)

(Max Cavalera burner til med peking nummer 2)

(Peking sier dere? Jeg er med)

(gitargud Arve i Enslaved, skinn og baris, ingen tid til peking)

(Heavy-Bård driver journalistisk arbeid sammen med Herbrand i Enslaved og Nrks egen Øyvor Bakke)

Første slipp av band klart.

Den aller beste festivalen her til lands for heavy metal har vist seg å bli Norway Rock Festival i Kvinesdal. Programmet for neste års festival har allerede begynt å ta form i og med første programslipp i går kveld. For å ta de norske først, så har festivalen plukket fra øverste hylle med Enslaved, Backstreet Girls, Cumshots og Chrome Division. Fire band med god fartstid, og ikke minst over gjennomsnittet bra live-rykte (for å si det mildt).

Så over til de utenlandske gjestene som til nå er klare. NRF smeller til med heltene i Queensrÿche, som selv om de langt fra er like gode som i hine hårde dager lett kan lage magisk stemning på sørvest-landet i sommer. Og det stopper ikke der. Cavalera Conspiracy gjorde en fortreffelig konsert på Hove for halvannet år siden, og returnerer til Norge i juli. Det blir garantert hardt og godt. NRF fyller så på med de populære power-typene i Gamma Ray, halvnorske Tony Harnell, helsvenske Sabaton og den tyske generalen U.D.O. Og til sist har de også booket Sybreed fra Sveits, som jeg ikke har peiling på.

En bra start fra NRF, så er vi spent på fortsettelsen. Er det lov å ønske seg Heaven & Hell, Katatonia og Baroness?