Hva synes vi egentlig om de stadige gjenutgivelsene av klassiske album med store mengder tilbehør?

De siste årene har plateselskapene i stor grad satset på gjenutgivelser av klassiske rockealbum. Der før samlealbum med hits var inntektsbringende kan det nå se ut som om såkalte re-issues og/eller remasters er det som genererer penger. Bare denne måneden slippes gamle klassikere fra katalogen til Thin Lizzy, Queen og Ozzy Osbourne i nye forseggjorte utgivelser.

Her skal det legges til at mange av disse gjenutgivelsene de siste årene har kommet i svært lekker innpakning, ofte med gode liner-notes, et stort billedmatriale, utbrettscover, og ikke minst ofte med enten ny og bedre lyd og ekstramatriale i form av live-kutt, hele konserter, dvd-er eller demoer og outtakes fra studio. Ofte et must for die-hard fansen, men ikke alltid veldig spennende for den jevne lytter?

Det drøyeste eksempelet er vel monsterboksen Pearl Jam slapp for å feire Ten. Sjekk bilde av innholdet her.

Her bør man også huske på at de yngste platekjøperne der ute gjerne oppdager artister gjennom disse gjenutgivelsene, men hva synes vi egentlig om dette stadige gjenbruket (for dette handler jo om å gi ut ting på nytt, og ofte selge nesten det samme to og tre ganger..)? Det er ingen som tvinger deg til å handle. Men det er lov å ha en mening.

Hvilke gjenutgivelser har du satt pris på, er det noen som har skuffet deg, og har vi egentlig bruk for alle disse nye versjonene av klassikerne i rocken?

Nytt år = nye muligheter. Nytt år er også lik muligheten til å skue bakover for  å evaluere historien. Iron Maiden har siden 1980 brukt all tid og energi på å skrive låter om verdenskriger, operafantomer, voksvinger fra fabler og gamle sjømenn.

Her i Pyro har vi flere tiår som Maiden-fans mellom oss, og mye av den tiden har blitt brukt til å vurdere fram og tilbake hva som er de største øyeblikkene til Steve Harris & co.

Er det suksesshits Run To The Hills, Running Free og Can I Play With Madness som definerer bandet? Eller er det gigantepos som Hallowed Be Thy Name og To Tame A Land som virkelig viser hva som renner gjennom blodet til Englands fineste?

Så for å få en slags oversikt på hva dere mener, er det på tide at vi rører i folkedypets gryterett, og ser hva som kommer til overflaten. Vi kjører Topp 10, og gleder oss voldsomt til å høre hva dere lyttere mener.

Skriv gjerne noen ord om utvalget under selve Topp 10-listen, men la den stå alene så det blir enklere å lese. Det er selvsagt juks å skrive hvilke låter man gjerne skulle hatt med på listen. 10 låter, hverken mer eller mindre,

Her er min Topp 10:

1. Alexander The Great (Somewhere In Time)
2. Revelations (Piece Of Mind)
3. Infinite Dreams (Seventh Son Of A Seventh Son)
4. Where Eagles Dare (POM)
5. For The Greater Good Of God (A Matter Of Life And Death)
6. Prowler (Iron Maiden)
7. Caught Somewhere In Time (SWIT)
8. Flight Of Icarus (POM)
9. Rime Of The Ancient Mariner (Powerslave)
10. Hallowed Be Thy Name (The Number Of The Beast)