Herlig comeback fra galningene i Primus.

I dag slipper det høyst legendariske bandet Primus sin første studioplate siden Antipop i 1999. Primus var på tidlig 90-tall et av de aller mest spennende bandene i brytningen mellom hardrock og alternativ rock, og med plater som Frizzle Fry, Sailing The Seas Of Cheeze og Pork Soda fikk de mange fans i begge leire. Primus var en litt merkelig suksess, for med sin høyst avanserte og rytmetunge musikk var de så langt fra kommersiell som det var mulig å komme uten å være satanist fra Norge.

Primus tok en pause fra 2001 til 2003, begynte ganske raskt å turnere igjen, og slapp noen dvd-er og en samling av bandets beste sanger. Men en hel ny plate har altså latt vente på seg. Helt til nå. For akkurat nå kan alle gamle (og forhåpentlig nye) fans igjen nyte Primus i vant driv. Altså et driv som man aldri helt vet hvor tar oss.

Pyro har hørt seg gjennom comeback-platen Green Naugahyde flere ganger i helgen, og kan melde om et like opprinnsomt Primus som i gamle dager. Den nye platen kan lett gå inn i Primus-katalogen ved siden av klassikerne, og ligner mer på bandets tidlige utgivelser enn den litt mørke Antipop. Tankene farer tilbake til den gangen tidlig på 90-tallet jeg fikk oppleve Primus live, på en fullstendig gjørme-dekt Orange Scene på Roskilde. Tidlig på dagen. Magisk.

Primus er fremdeles ikke for alle, men for de som hiver seg inn i orkesterets album vil musikk aldri helt bli det samme… Anbefales. For alle. Velkommen tilbake. Sjekk ut låten Hennepin Crawler under. Ny. De. Lig.

Primus-Hennepin Crawler

Masse godsaker på vei for heavy-fansen.

August var litt trist for alle som er glad i den harde musikken. Hole In The Sky tok et verdig farvel, og Norway Rock Festival ble også nedlagt (ok, akkurat det skjedde helt tidlig i september…). Men vi må se fremover, og da er det perfekt at denne måneden gir oss et lass med ny og spennende musikk fra Pyro-favoritter på rekke og rad.

Anthrax ga allerede fredag ut sin comeback-plate med Joey Belladonna, som du kan lese masse om her, mens Alice Cooper i dag slipper sin Welcome 2 My Nightmare. Det er da oppfølgeren til klassikeren Welcome To My Nightmare fra midten av 70-tallet, og det vi har hørt av platen så langt er både strålende og forferdelig helt samtidig. La oss håpe at det blir mest av det første… Dream Theater slapp også nylig sin første plate uten trommis Mike Portnoy, og med låter som tikker inn i gjennomsnitt på en 9 minutter skulle prog-fansen være fornøyd. Enda mer prog-metal får vi på fredag når Opeth slipper sin Heritage, der de etter rapportene har tatt steget helt vekk fra metalen og helt inn i prog-landskapet. Sjekk vår metal-lagkamerat Torgrim Øyres anmeldelse av platen i Dagbladet. Neste uke dukker også retro-rockerne i White Wizzard opp med ny tilbakeskuende plate med masse nikk til Iron Maiden, og ikke minst gjør Primus comeback på riller (om du handler riller) med sin Green Naugahyde. Jeg lover at du kommer til å elske Primus-albumet om du elsker Primus fra før. Og det bør du gjøre. Legg til at både Einherjer og Årabrot også gir ut fine plater akkurat nå, så blir den norske metalscenen boostet litt også.

Og så. 23. september. Da blir det eksplosjon. For da kommer alles favoritter i Mastodon med sitt The Hunter-album. De tre låtene som så langt er sluppet løs derfra vitner om et band som ikke har mistet noe av trøkket sitt, men som har kortet sangene sine ned et par hakk i lengde. Samme dag som Mastodon slipper også horror-punkerne i Misfits ny plate, og vår egen Hoest braser inn i livene våre med sin nye Taake-plate Norges Vaapen som inneholder gjestevokal fra både Nocturno Culto og Demonaz, samt både banjo og mandolin, og ikke minst en drøss med knallharde black metal-låter. Gled deg. Gode gamle Sebastian Bach gir også ut plate den dagen. Kicking And Screaming. Vi gleder oss til den. Og gruer oss litt også. Og som ikke det var nok, og det er nok egentlig, så gir selveste Machine Head ut sin Unto The Locust SAMME DAG! Beklager det skjeve skriket, men har du hørt på maken. Det er bare å begynne å spare, om du fremdeles kjøper plater. Vi gjør.

Tre dager etter kommer det en ny bunke med svært interessant musikk. Prog-helten Steven Wilson fra Porcupine Tree gir ut dobbelt-albumet Grace For Drowning,  supergruppen Chickenfoot leverer sin tredje plate III, og Pyro-favorittene og ny-thrash-mesterne i engelske Evile slipper Five Serpent’s Teeth. Sistnevnte så full av kjappe og klassiske thrash-riff at den kommer til å koke hjernecellene dine.

September? Dyr, men spennende.

Rett i fresepannen.

Dette, mine damer og herrer, er en usedvanlig god plate. I 1990 kom den første studioplaten til Frizzle Fry (en live-plate var det aller første bandet ga ut, i likhet med Jane’s Addiction), og slo ned som en bombe i hardrock-junglene. For her dukket en helt ny lyd opp. Voldsomme bassganger og låter som gikk i alle retninger forundret mange, men Primus var helt samtidig svinaktig fengende. Karriæren til Primus fortsatte å vokse til langt ut på 90-tallet, men nå føles det litt som om folk helt har glemt bandet. Det er en tabbe, for katalogen til Primus er sterk som krutt.

Men hva med albumcoveret? Er det veldig bra, veldig dårlig, eller midt imellom? En steikepanne full av varm olje og et hode oppi. That’s it. Bortsett fra at oljen er grønn. Småforvirrende og en smule ekkelt. Akkurat som Primus egentlig. Jeg kan egentlig ikke tenke på annet enn at osen fra den pannen lukter skikkelig dårlig.