Jeg må få lagt noe mer svart på øyet, det har falt litt ut der.

Powerslave er for øvrig låten jeg alltid har med meg på tur, enten det er fjell eller skau. Alltid episk følelse å høre gjennom Powerslave på headset når man har kommet frem eller til topps. Gjorde det en gang jeg satt og så utover Jordan-ørkenen fra The High Place Of Sacrifice i Petra, musikk har aldri passet bedre med omgivelsene enn der og da.

At Powerslave ble framført i mitt favorittland Costa Rica på Flight 666 var også en saftig bonus.

Eddie goes Tut Ankh Amon.

Utrolig nok har vi ikke vært innom Iron Maiden i denne spalten tidligere. På høy tid altså. Grunnen er nok at Iron Maidens cover er så kjente, og ikke minst så ikoniske, at det er lett å tenke at absolutt alle har sett dem tidligere. Men det får så være. Æres den som bør. Og Derek Riggs tegninger av Eddie i alskens format, og steder i historien, er definitivt et av metalens absolutte høydepunkt. Ikke bare det faktum at man med en eneste gang vet at det er en Iron Maiden-plate grunnet hans albumcover, men også den utrolige detaljrikdommen som finnes i Riggs kunst.

Nå er kanskje ikke Powerslave fra 1984 det Maiden-coveret med mest detaljer. Den prisen går nok til Somewhere In Time (som vi nok kommer tilbake til). Men det er likefullt både mitt og Bruce Dickinsons favoritt-cover i Maiden-katalogen. Hvertfall sa Bruce det forrige gang Pyro intervjuet ham. Grunnen til at det er min favoritt er at coveret er så veldig stilrent. Konseptet på platen skulle være det gamle Egypt, og ingen kan være i tvil om at det er der vi befinner oss når man ser den gigantiske pyramiden med statuen av Eddie i midten. Perfekt tegnet, perfekt fargelagt, perfekt utført. Rett og slett et nydelig kunstverk til glede for generasjoner av fans.