I september skal Parkway Drive gi ut albumet IRE og veldig snart spiller de på Tons Of Rock i Halden. I videoen til Vice Grip fra den kommende platen har medlemmene tatt kurs i fallskjermhopping og hiver seg ut i det for din underholdnings skyld. Litt av noen typer.

Les også: Magisk moshpit på John Dee

Aldrende legender og solbrune guttunger

I mylderet av aldrende legender som Venom og Twisted Sister kommer Parkway Drive til å stikke seg ut som en alv i NFL med sine solbrune ansikt, blinkende hvite tenner og åpenbare surfeegenskaper. Men ikke misforstå, Parkway Drive kommer med sekken fullastet med moshpits, crowdsurfing, episke metal anthems og knyttneven-i-være refrenger som kommer til å rystre grunnvollene på den stolte festningen.

Arvtaker til Iron Maiden og In Flames

Parkway Drive fra Byron Bay har holdt på i et drøyt tiår, gitt ut fire album, og satte ny personlig rekord med 2012-platen Atlas. Albumet er en nydelig blanding av moderne metalcore slik vi kjenner det fra Massachusetts, men med tydelige innslag av stadionlåtene til Iron Maiden og In Flames. Vi snakker om et av moderne metals aller kuleste band, et band som får deg til å smile og headbange inn i solnedgang. Perfekt festivalband? Det kan jeg skrive under på. Sist jeg så dem på Graspop Metal Meeting annonserte de overbevisende sitt kandidatur til å ta over festivalmarkedet om noen år. Metalfans over 40 vil kanskje moonwalke inn i fuglekassa når jeg sier det, men Parkway Drive er bandet som står på de største scenene på de største festivalene om bare noen få år.

Tons of Rock i juni, altså. Da blir det slik som dette:

…sjekk også videoen til Dark Days:

Australske Parkway Drive har fått publikum i Oslo til å gå bananas flere ganger de siste årene med sin fengende vri på metalcore, og siste video fra albumet Atlas forteller hvorfor ungdommen nu til dags elsker bandet. Full pinne.

Parkway Drive i Oslo. Moshpit, allsang og stor kos.

På tirsdag var det endelig konsert med Parkway Drive i Oslo igjen, etter vårens feiende flotte konsert på John Dee. Jeg var opptatt på andre siden av byen med å lage tidenes siste Lydverket-sending, men kompis Ole Johan Nedrelid rakk innom konserten. Her er en liten rapport fra ham:

Etter den elleville og totalt utsolgte konserten på John Dee i April var det på tide å se Parkway Drive for andre gang i år. Bandet har eksistert i 10 år, og spesielt de siste par årene har de bygget seg opp en solid mengde fans i Norge. Når de nå er tilbake et halvt år sendere så er det i et større format på Sentrum Scene og med det ferske albumet ”Atlas” i bagasjen. Jeg ankom lokalet rett før Parkway Drive skulle på scenen. Tidligere hadde Structures, The World Alive og Emmure gjort jobben som support for kveldens hovedattraksjon.

Konserten åpner med tonene fra Sparks og stemningen på gulvet stiger, fra Sparks går bandet rett inn i Old Ghost/New Regrets. Lyden sitter fra første stund, og bandet låter energisk og tight. Etter Atlas åpningen tar bandet et par hits fra det kritikerroste albumet Deep Blue (2010); Sleepwalker og Karma før de kjører i gang stadionanthemet Wild Eyes. Det er en fin kombinasjon mellom gammelt og nytt materiale som gjør at stemningen holder seg på solid highfive-nivå hele konserten.

Selv om låtene fra Atlas kun er en måned gamle så er det full allsang i salen, og for hver gang vokalist Winston stopper opp tar publikum neste strofe på strak arm. Rett og slett imponerende respons og samspill mellom band og publikum. Etter Dark Days er det taktfast roping på Swing, og bandet virker positivt overasket og nesten litt satt ut en liten stund der. Heldigvis lytter de til sine fans og det blir komplett galehus når swing, swing, swing runger over Sentrum Scene. Jeg var strategisk plassert rett ovenfor parketten og kan registrere circle pits, og vill baris-moshing på gulvet. Enormt fett.

Måtte dra før ekstranummerene, men regner med at det var et utslitt publikum med hese stemmer som vandret fornøyde ut av lokalet denne kvelden etter en solid dose metalcore, kule riff og breakdowns. Oppskriften på suksess.

I vår spilte de på John Dee. Nå er Parkway Drive oppgradert til svære Sentrum Scene. Vi pratet litt med vokalist Winston, og du kan vinne billetter.

Parkway Drive fra Australia er et av de råeste bandene i metalverden akkurat nå. Helt sant. Jeg så dem live på John Dee i vår en gang, og det var totalt hakeslepp, bakoversveis, tenna i tapeten, moshpitesque og så videre. Sjekk bare denne rapporten om MAGISK MOSHPIT PÅ JOHN DEE.

Siden den gang har de gitt ut killerplaten Atlas, som er fylt til randen av breakdowns, fete refrenger, tighta riffs og digg vokal.

På tirsdag er Parkway Drive tilbake i Oslo (sammen med Emmure, The Word Alive og Emmure, vinn GRATISbilletter her!), men nå på svære Sentrum Scene. I den anledning mailet vi litt med vokalist Winston om forventninger og breakdowns og  vær og vind og surf.

Hey guys! Saw you at John Dee this spring, it was 100% awesome.  This time you’re playing for a much bigger audience at Sentrum, what are your expections for the show?
– The last show was awesome, so you guys have a lot to live up to hahaha, the pressure is on Oslo to deliver a crazy show, we are just the soundtrack!

How has the shows been so far on the tour?
– Amazing!!! So far the reaction has been so much bigger than we could ever have expected. I think i’m going deaf from people singing along so loud.

When you heard the breakdown in Swing – with the “mooooootherfuckeerr!!” part – for the first time from the studio speakers, mixed and mastered,  what was your initial reaction?
– My first reaction was fear for anyone in the pit when that breakdown drops.

My favorites from the album right now are Swing, Wild Eyes and Dark Days. Which songs are your favorites to play live?
– So far we are only playing a small selection, but Swing, Dark Days and Blue and the Grey are my favourites. The crowd react differently to all of them and i love them all for different reasons.

A friend of mine texted me after he heard “Wild Eyes”, and said “wow, what an epic Iron Maiden-esque singalong”, agree/disagree?
– Agree, although less Iron Maiden, more football match.

Any message/warning/welcome to your Norwegian friends before the show
on Tuesday?
– Bring it!

Point break or beach break?
– Beach break if we are talking about actual waves, Point Break if we are talking about movies, 50 year storm, Bells beach, Johnny Utah.

Forrige gang australske Parkway Drive var i Oslo holdt hele Rockefeller-komplekset på å falle ned når publikum fylte John Dee til randen. Nå er banden tilbake, og vi ga vekk billetter. Denne konkurransen er nå ferdig.

Det er moro med band som går litt under radaren, og som plutselig viser seg å ha masse fans i Norge uten at noen egentlig har merket det. For noen år siden hadde jeg den opplevelsen med Billy Talent på Hove-festivalen, og da Parkway Drive spilte på John Dee i Oslo i april viste det seg at det samme hadde skjedd med dem. Nå er bandet tilbake i Oslo for å spille på langt større Sentrum Scene, og du kunne vinne billetter til deg og en venn. Konkurransen er nå ferdig og vinnere har fått beskjed via epost.

Parkway Drives siste album heter Atlas og ble sluppet for noen uker siden. Første video var til låten Dark Days, og den kan du se under.

På tide å hive oss inn i en gjennomgang av de siste platene som har dukket opp innen hardrock og heavy metal. Are you prepared to be rocked?

Da smalt vi plutselig inn i enden av måneden, og det er på tide å summere opp hva som har kommet av utgivelser i den delen av rocken som vi og dere elsker. Mye bra. Noe mindre bra. Band som Coheed And Cambria, Converge, Kiss, Manowar og Blood Command får pass påskrevet med blod. Asbjørn er herren bak teksten på de fem første, og så tar jeg over. Vi kjører på.

Stone Sour-House Of Gold And Bones Part 1

Stone Sour har nyss gitt ut en solid plate. House Of Gold And Bones Part 1 starter helt latterlig bra med Gone Sovereign og Absolute Zero, og Slipknot-vokkis Corey Taylor får nok en gang vist seg frem som verdens kanskje beste heavyvokalist på 2000-tallet. Variert, hardt, mykt, tidløst. Akkurat slik vi liker det, med andre ord. Gone Sovereign og Absolute Zero i tekst-video under. To i ett. Magi.

Overthrow-Adjust To Darkness

Endelig albumdebut fra Stavanger-gjengen, og Adjust To Darkness leverer det bandet lenge har lovet: hissig metal, thrashete riff, sint vokal og et enormt talent. Favorittlåter…tittelsporet og Sleeplessness Awaits. Få med Overthrow live når de kommer til din by, og vi forventer at de er i toppform etter høstens turné gjennom Europa. Tittelsporet under.

01 – Adjust To Darkness__44k – 16b 3

Parkway Drive – Atlas

Denne herlige surfegjengen fra Australia kommer til Oslo 20. november, og etter vårens besøk på John Dee er det dømt til å bli monstersuksess. Selv om det er på en kjip tirsdag. Atlas inneholder nemlig dødsfet, melodisk metalcore med allsang, breakdowns og riff feitere enn Trygdebeistet. For fans av in Flames, Killswitch, Bullet For My Valentine og slikt. Old Ghost/New Regrets under.

Lower Than Atlantis – Changing Tune

Jeg likte godt den første singelen fra Changing Tune, If The World Was To End, men skal innrømme at albumet ikke har kommet seg under huden min ennå. Jeg elsker jo dette bandet, så jeg håper det går seg til, men jeg synes det er litt ensformig og overfladisk foreløpig? Skal gi Mike Duce mange sjanser til, altså. Videoen til Love Someone Else under.

While She Sleeps – This Is The Six

While She Sleeps er de nye kjæledegene til Kerrang, og This Is The Six er platen som skal gjøre dem til stjerner. Og det kan fort skje. For her er det mange godbiter, sjekk for eksempel Satisfied In Suffering. Vi snakker metal ala Bring Me The Horizon møter streitere metalcore. Ungdomsvennlig og hardt. Husk å sjekke ut deres debut-EP også, med den herlige tittelen The North Stands For Nothing. Videoen til Seven Hills under.

The Sword – Apocryphon

The Sword fra Austin i Texas har gledet oss stort med sine foregående plater, og evner også denne gang å smøre smilet rundt kjeften på gamle lyttende herrer. Kanskje ikke like umiddelbar som Warp Riders fra 2010, men de tunge riffene og de seige låtene sitter pent og godt i minnet etter noen runder i spilleren. Jeg elsker The Sword. Gi litt av deg selv du også. Du vil ikke angre. 10 låter med pur heavy metal! Tittelkuttet hører du under ved hjelp av en såkalt tekst-video.

Kiss-Monster

Skuffet. Det er det eneste ordet som kan beskrive følelsen etter å ha hørt det nye Kiss-albumet mange ganger de siste ukene. Der Sonic Boom var en lang opptur er Monster en like lang nedtur. Lydbildet og mye av det musikalske er rettet mot 80-tallet og album som Animalize og Lick It Up. Godt mulig det er nettopp dette som får frem skeptikeren i meg. Men låter som Eat Your Heart Out, All For The Love Of Rock N’ Roll og Take Me Down Below er knapt andresortering fra Kiss. Misforstå ikke. Jeg elsker Kiss, og kommer alltid til å gjøre det, men denne gangen leverer ikke bandet i det hele tatt. Høydepunktet Hell Or Hallelujah under.

Converge-All We Love We Leave Behind

Nå skal jeg være ærlig her. Jeg har i mange år forsøkt å skjønne hva folk ser i Converges meget kaotiske låter. Jeg har vel ikke funnet svaret. Men at det er mange som elsker bandet er hevet over enhver tvil. Selv har jeg altså aldri klart å følge bandet der de knuser seg gjennom sangene sine i en vill fart med taktskifter og galskap hvert tiende sekund. Derfor er det kanskje urettferdig at jeg skriver noe som helst om Converges nye album, men siden bandet har roet ned tempoet litt gjør jeg det likevel. Fremdeles til tider kaotiske, fremdeles harde og fulle av raseri, men denne gangen med noen låter der galskapen ikke tar overhånd. Litt lettere for oss på utsiden å like Converge akkurat nå altså.

Blood Command-Funeral Beach

Det er vel bare å medgi at Blood Command har gjort det igjen. Bergenserne følger opp sin fine debut Ghost Clocks med et album som er enda bedre. På alle nivå. De myke pop-lignende sangene er bedre, og de punkete og støyende låtene er bedre. Om du kun har hørt P3-hiten High Five For Life – og har avskrevet Blood Command som en litt tøffere utgave av Paramore – har du mye å lære. For på Funeral Beach kjører Blood Command ganske knallhardt til tider. Cult Of The New Beat som du kan høre under er offisielt en av mine favorittlåter i år.

Blood Command – Cult Of The New Beat (Radio Edit)

Coheed And Cambria-The Afterman: Ascension

Poppete metal-prog er det Coheed And Cambria har gjort seg selv kjent med og for, og mye er det samme når bandet nå slipper første del av en dobbelutgivelse som heter The Afterman. Dette er da Ascension, og så kommer Descension neste år. Jeg har tidligere hatt stor sans for Coheed And Cambrias svært melodiøse og ikke så ekstremt vanskelige metal, og fascinasjonen blir ikke mindre av første del av The Afterman. Kanskje enklere og med mer melodi enn noensinne, men hos meg går slikt rett hjem. Nok en triumf fra et band som fortjener enda flere lyttere. Singelen Domino The Destitute har fått en flott video som du kan se under.

Okkultokrati-Snakereigns

Fra det innerste og mørkeste Oslo kommer Okkultokrati. Et band vi i Pyro i 2010 kåret til å være blant de mest lovende orkestrene i Norge. Det er fint å føle at man en sjelden gang har hatt rett. Okkultokrati gir oss nemlig et vrengt misfoster midt i fleisen med Snakereigns. Det er tungt, sludgy, punkete, stygt, og litt som nyere Darkthrone. Et konstant angrep på smak og hørsel. Dødsbra. Om du liker stygge ting da.

Grown Into Nothing-Endeavour

Grown Into Nothing er ett av mange band fra Trondheim som virkelig begynner å få dreis på sakene. Debutalbumet Endeavour er en gavepakke til folk som liker metalcore. Både tungt og spisst, både skrikende og halvmelodiøst. Ikke min sterkeste side sånn sjangermessig, men jeg er mer enn overbevist om at vi har et svært lovende band gående litt nordover. En meget overbevisende start. My Hands Are Violent fra albumet hører og ser du i videoform under.

Manowar-The Lord Of Steel

Over the top? Check. Sanger om sverd, stål og ære? Check. Masse deilig heavy metal? Check. Liker du Manowar når de roer ned på det symfoniske og konsenterer seg om heavyen kan du trygt nærme deg The Lord Of Steel med iver og forventning. Da vet du også hva du går til. For her er stort sett Manowar der jeg liker å ha dem. Full av mandighet, krigslyst og ekthet. De fire første låtene med tittelkuttet i front og påfølgende Manowarriors, Born In A Grave og Righteous Glory er en nytelse. Etter det går ting litt opp og ned i kvalitet, men Manowar leverer mer enn bra nok. True dat.

Pelagic-Nocturnia

Pelagic fra Trondheim stjeler litt fra grunge og litt fra stoner og spikrer sammen sin egen lyd som dessverre ikke er fiks ferdig når de nå slipper sitt debutalbum Nocturnia. Pelagic beveger seg i en sjanger der det finnes mange band, og låtene på debuten er ikke gode nok til å heve trønderne over den store sumpen av orkestre som  baserer seg på riff, riff og atter riff. Slett ikke dårlig, slett ikke uten elementer som hinter om bedre ting i enden av landeveien, men Nocturnia høres mer ut som en demo enn en fullverdig debut. Ikke minst mangler Pelagic de riffene som får deg til å tro at du aldri har hørt akkurat samme riff tidligere, som eksempelvis Orange Goblin fylte sin nye plate med. Sjekk Pelagic via Urørt, og lytt til låten The Ride under.

Pelagic – The Ride

Propagandhi-Failed States

Kanadiske Propagandhi har vært en stabil leverandør av proggete punk (ja, det går an..) med knallharde politiske tekster i mange år, og er et av de mest undervurderte bandene i hele rocken. Litt trist er det derfor at jeg ikke har fått helt taket på Propagandhis nye album så langt, men om du er på jakt etter noe nytt i livet ditt – noe viktig – er det bare å sjekke musikken til Propagandhi. Der gjemmer det seg skatt på skatt. Note To Self fra den nye platen kan du høre under.

Shadowmind – Aftermath EP

Shadowmind braste inn i livene våre i fjor, og viste at også nordmenn kunne spille melodiøs metal tuftet på det In Flames har perfeksjonert de siste årene. Nå følger Shadowmind opp debuten fra i vår med en firespors ep, og det kan virke som om bandet har bestemt seg for å gå i en litt hardere retning. Vel putter Shadowmind fremdeles inn diverse melodiøse aspekt i musikken sin, men alt er litt sintere denne gang. Slett ikke dumt det. Et band du bør sjekke ut om du fremdeles skal kalle deg metal-interessert. Changes fra ep-en ser du under med levende bilder og det hele.

Witchcraft – Legend

I likhet med The Sword fra Texas kjører Witchcraft fra Sverige retropakken for fulle mugger. Litt mer dvelende og litt mer lekende enn sine amerikanske kumpaner, men ikke alltid like bra. Ofte blir låtene litt for dvelende og nedpå. På sitt beste er Witchcraft blant de mest fantastiske bandene i den nye retro-scenen, men på Legend er det litt for mange låter som for mitt vedkommende ikke treffer. Litt for mye trall-rundt-bålet-stemning uten at det blir særlig okkult av den grunn. Ghost House fra platen hører du under. Meget bra låt.

Parkway Drive har nesten umerkelig blitt ganske populære her i Norge. Forrige gang bandet spilte her ble konserten en dundrende suksess, og i november returnerer Parkway Drive til Oslo for å spille på Sentrum Scene. I slutten av oktober dukker også albumet Atlas ut, og der finner du låten Old Ghost/New Regrets som dukket opp på nett nå.

20. november står Parkway Drive igjen på scenen i Oslo. Denne gang er det Sentrum Scene som skal huse bandet som virkelig er på vei fremover. Nytt album kommer visstnok i slutten av oktober, og en helt ny video derfra ser du over.

I går kveld var jeg og kompis Ole Johan på John Dee for å sjekke det nydelige bandet Parkway Drive. De er fra Australia, ser ut som surferhunks, og spiller metalcore. Punktum. Slik ble kvelden:

— Først: Jeg har hørt litt for lite på Parkway Drive det siste året. Likte Deep Blue veldig godt da den kom i 2010, men bandet har gått litt i glemmeboken i det siste. Skjønner ikke hvorfor. Rimelig tilbakestående av meg, innser jeg etter denne konserten.

— Parkway Drive jobber innenfor samme formel som en million andre band. Streit metalcore med tunge riff, noen doser shredding og massive breakdowns. Men som Maciek fra Kvelertak sa etter gigen: de gjør det bare så jææææævlig mye bedre enn alle andre. Riffene er større, breakdownsene er tyngre, vokalen er råere  og så videre.

— Publikum leverte massivt i går. Smekk utsolgt John Dee, langt over 40 grader i moshpiten, vill crowdsurfing, stagediving, circlepits og alt sånt. Da vi kom til John Dee til siste supportbandet, The Ghost Inside, hadde det allerede vært to supportband som fikk full uttelling for slitet med entusiastisk publikum. Highfive til John Dee for allsang og stemning.

— Sleepwalker var høydepunktet for min del, men også “Carrion” og “Smoke ‘Em If You Got ‘Em” og vakre “Home Is Where The Heart Is” var blant de mange innertierne. Perfekt blanding av fet lyd, fjellstore riff med litt spredd shredding på toppene, jovialt band og kickass låter.

— Gleder meg allerede til neste gig med Parkway Drive. Satser vi på at de joiner med Killswitch Engage og fyller opp Rockefeller eller Sentrum Scene, kanskje? Og legg det gjerne til en fredag, så vi kan kjøre helaften med taco, bayer, bonding og brodown i moshpiten. Just sayin.

Nesten litt umerket har Parkway Drive fra Australia skapt seg et ganske stort navn de siste årene. Etter tre album kommer nå dvd-utgivelsen Home Is For The Heartless, og skal vi dømme etter traileren er det ikke bare en vanlig steril turné-dokumentar Parkway Drive leverer. 25. april spiller bandet på et utsolgt John Dee.

Parkway Drive fra Australia ga i fjor ut sin tredje plate Deep Blue. Vi i Pyro liker dem godt, selv om ikke så mange andre her hjemme har latt ørene sine imponere så langt. Dog spilte de på Hove for noen år siden. Uansett. Ny video. Her og nu.

Metalcore-bandet Parkway Drive har postet en ny video som er hentet fra platen Deep Blue som kommer i slutten av juni.

Litt sent ute med første rapport, men festivallivet byr på så mange utfordringer og hinder at ting tar tid. Uansett, Hovefestivalen er godt i gang med strålende vær, og en foreløpig statusrapport må til.

Kjørekompis Herkules og jeg ankom mandag formiddag etter en nydelig helg på hytten hans utenfor Risør, og etter en overraskende smidig innsjekking og akkreditering var det hytteaction i noen timer. På veien inn mot traff området traff vi postmann Skjebstad, Pyros stringer fra Sørlandet. Han var på plass med sin kjæreste i en snasen liten bobil (memo to self: ta bilde av bobilen), og sedvanlig klar for konsert og action.

Etter en runde med Radioresepsjonen live, hvor Tyholt Apenes ikke overraskende sto før høydepunktet, var det duket for Montée, hvor den glade eks-JR Ewing-gitaristen Erlend Mokkelboost kjører seg opp på hvot funk og freke rytmer. Ikke så hardt, men solid gjennomført og mer enn litt dansbart.

Amfiscenen var på sin side viet hiphop den første delen av kvelden (PS: vi kommer til rock/metal-biten). Fra Trondheim kom en gjeng frekke pøbelunger som rapper om politi, narko og fæst, og kaller seg Bromstad Billionaires. Herlig obsternasig, tungt og arrogant. Flott gjeng. Når det gjelder Fat Joe og Jadakiss, er det bare å sitere Robert Goulat: ”why let some hooligans tear down the biz”. Begge to er høyt oppe på lista mi over gode rappere, men settene de gjorde på Hove var rotete, kaukende og preget av overstyrt lyd. Skjerpings, selv om Lydverkets Marius Asp ikke er helt enig.

And then there was rock. El Caco har lenge vært favoritter i Pyro-boken, og med Heat-albumet har de begynt å få en ganske så solid fanskare blant rockefolket. Da vi ankom teltet utpå kvelden var det sjokkerende stappfullt, og 3-4000 fans sang med, hoppet, moshet og rocket hardt gjennom hele settet. Vi har sett El Caco spille seg til toppkarakter flere ganger før, men har aldri opplevd at de blir så omfavnet av et så stort festivalpublikum. Framme i piten var det tidvis Iron Maiden-aktig stemning, med intens utfoldelse i sentrum. Må si meg helt enig med Torgrim Øyre sin sekseranmeldelse i Dagbladet.

Etter at rapperne hadde gitt seg i Amfiscenen og Ting tings hadde skapt festivalstemning på Hovescenen inntok Eagles Of Death Metal Amfiets nattprogram, og som vanlig når Jesse Hughes spiller i Norge kommer publikum i tusentall. The Boy´s Bad News, Cherry Cola og de andre deilige garagerockanthemene til den beartede frontfiguren passer perfekt i festivalsetting, og når solen har senket seg over Amfiet og skogen, er Jesse Hughes mannen som kan by på fest.

Tirsdagen begynte uheldig med et underlig angrep av sykdom på både Herkules og meg, så vi måtte kontemplere, meditere og drive ut demonene på hytten mens postmann Skjebstad rapporterte direkte fra området. Først var han på Architects, og meldte ekstatisk tilbake: ”Vanvittig kompetent og energisk opptreden av Architects. Åpnet seg en moshpit etter fem minutter, som kulminerte i en circle pit som dekket hele plassen. Kunne til tider ikke se scenen for støvet som ble virvlet opp av krigsdansen til de par hundre tenåringene foran meg. Vilt. Terningkast 6, med andre ord”.  Senere fikk Skjebstad med seg slutten på The Black Dahlia Murder, og da kom denne kjappe rapporten: ”terningkast 5 på de 20 siste minuttene av The Black Dahlia Murder, i hvert fall”.

Etter hvert som formen stabiliserte seg rakk jeg innom Parkway Drive, som imponerte stort med store thrashriff og en evig rekke av breakdowns. Publikum var med fra første sekund, og sørget for circle pits, moshgalskap og alt man kan drømme om på metalkonsert. Breakdowns for president!

Etterpå kom Killers, så på publikum, spilte hits, og vant. Sjekk Håkon Moslets overstrømmende anmeldelse her, han maler poetisk med bred pensel og fargesprakende ord. Selv synes jeg discolåtene ble litt fjollete, men det ble veid opp av en episk rock, kule pophits og et pubikum i toppform. Høydepunkt: helt klart When We Were Young, en Born To Run for 2000-tallet.

I dag er det Benea Rach, All That Remains, Enslaved og Slipknot, rapport kommer i morgen. Sånn går nu dagan!