For på Parkteatret spiller doomlegendene St. Vitus, og med seg har de bandet som for tiden kniver med Audrey Horne om tittelen Universets Feteste Rockealbum i 2014. Vi hadde egentlig avskrevet Orange Goblin som ett av hundrevis av passe interessante stonerband fra 90-tallet, men med sine to seneste plater – Eulogy For The Damned og årets Back From The Abyss – har de tatt steget opp blant rockens geistlige, bevæpnet med sanger om konger, riff så feite at Dr. Atkins hadde besvimt og respektfulle nikk i retning Motörhead, Maiden, Saxon og andre band i toppen av arverekken. Live er de bedre enn noensinne.

Sjekk bare Sabbath Hex fra Back From The Abyss:

Og så er det Rockefeller da, for der er det en slags festivaldag med digg hardcore. Nest øverst på plakaten står først kanadiske Comeback Kid, som med Die Knowing har levert en allsangvennlig, moshpitoppviglende og megaenergisk plate, med gangvocals og klassisk hardcoreriffing i skjønn forening. Her er en av mine favoritter, Wasted Arrows:

Og så, folkens, sent på søndagskvelden er det duket for en overdose total ekthet fra Los Angeles, sjølvaste Terror. I år etter år har vi spilt dem på Pyro, sett merchdominansen deres på Graspop, og drømt svette drømmer om å få sett og hørt og opplevd Terror live. Vi snakker Hatebreed for gatene, kjapp riffing og Pantera på sitt mest groovy om hverandre. Slik blir det på Rockefeller søndag:

Intervjuet ble planlagt til dagen etter, men i løpet av natten sendte Billettservice ut melding og mail om at konserten var avlyst og kansellert og kom ikke til å skje.

For å være høflig og grei tvitret jeg om avlysningen, samtidig som ryktene begynte å gå om at “logistikkproblemene” var mer av typen som oppstår når veltrente hunder logrer ivrig utenfor turnébussen din.

Så kom kontrabeskjeder fra Live Nation og Parkteatret om at konserten likevel ikke var avlyst 100%, og noen timer senere hadde noen trukket i nok tråder til at Clutch kom seg til Parkteatret for å spille konsert. Hva som skjedde er litt uklart, men fra hva jeg fikk høre through the grapevine, så fikk bandet anledning til å være i landet i 24 timer fra konsertstart før de måtte komme seg ut igjen. Sånn går det når man drar med seg 100 gram marijuana over grensen.

På si egen Facebook-side påsto Clutch at det var skuffede journalister som hadde annonsert at konserten var avlust fordi intervjuene var avlyst, men la meg bare få si at der tar Neil Fallon og gjengen feil. Skyld på Billettservice.

Med andre ord LITT av et kaos i 24 timene FØR konserten også, men det ble jommen meg konsert til slutt. Og kult var det, for konsert med Clutch på Parkteatret er ganske fuckings awesome greier. Det ble – som alltid med Clutch – en fabelaktig konsert.

Her er 5 ting jeg tenkte på i løpet av konserten.

1. Jeg kan ikke huske sist jeg så Neil Fallon så på hugget som på Parkteatret. Fra han kom slentrende på scenen og sa ydmykt at “tonight we are really, really, really, REALLY glad to be here” til stor jubel til Electric Worry og ekstranummerne tonet ut, var Fallon ivrig som en ung rockevokalist der han spratt innbitt rundt på scenen. At han begynner konserten med The Mob Goes Wild og tekst om å “smoke lots of pot” og “bum rush the border” ga showet en ekstra snert. Funny.

2. Mange gode hits fra hele karrieren (kanskje litt for få fra de to første platene?), men for meg var høydepunktet Earthrocker, dette superfengende tittelsporet fra den kommende platen. Teksten minner meg om call to arms-tematikken i Careful With That Mic fra Pure Rock Fury, og det er få band som med samme autoritet som Clutch kan stå på scenen og synge om å stå på scenen. Ellers var de andre låtene fra nye platen bevis på at Clutch er verdens beste boogierockband.

3. Det var litt rar stemning på konserten, synes jeg? En del småhissige dudes som i stedet for å snike seg høflig fremover brukte de store skuldrene/overarmene sine til å hardt dytte seg forbi både meg, kjæresten min og kompisene jeg sto med. Først trodde jeg det bare var meg som var sensitiv, men da de brøyt ut en slåsskamp rett ved siden av meg fikk jeg det bekreftet. Slåsskamp på Clutch? Da er det noen som er rimelig tjukk i huet. Sånn har det faen meg blitt. En liten dustemerkelapp på hun vakten som kjeftet på han entusiastiske fanen som spontant prøvde seg på baris på Electric Worry. Makan til hissig kjefting har jeg ikke sett på lenge. Når ikke en spinkel og glad Clutch-fan kan få rocke baris på Electric Worry uten å bli skjelt ut, er samfunnet vårt på full fart utenfor stupet. #MåVærraLovÅLevvaLitt. Ellers bonus til Parkteatret for tre barer. Sentrum-style!

4. Men nok om det, mer om Clutch. Jeg savnet flere låter fra Beale Street og Elephant Riders, men megabonus i innskuddsboken for Soapmakers, denne herlige visen om bønder inni skauen. Min favoritt fra Elephant Riders. Muchas Veces neste gang da, eller? Også digg med Subtle Hustle, en noe glemt låt fra Blast Tyrant.

5. Oppsummert var det en spesiell, men briljant Clutch-konsert vi fikk på Parkteatret. Bandet var på hugget, setlisten var litt spesiell og med vekt på nytt materiale, men Clutch har den spesielle egenskapen at de ofte fremstår som Verdens Beste Band. Tod og rom og trender forsvinner, og alt man føler inni hodet er deilig groove som gynger unna tekstlinjer som “Gideons are lurking in your hotel while you slumber”. Eller dette klassikerverset fra Power Player som plutselig fikk ny klangbunn etter Clutch-grensedramaet:

Western European journalists, devious little monkeys,
They’re bloody relentless.
Call the consulate, and burn the evidence,
Don’t speak another word, just burn the evidence.