Heavy-Bård rapporterer fra Paris. Korrespondent-style.

“-Paris is burning…” synger Dokken så dramatisk. Dramatisk ble det også for undertegnede da Slayer og Unholy Alliance III-sirkuset skulle oppleves i Paris forrige tirsdag.

Kvelden begynte riktig så trivelig med øl og Jäger på den lokale puben. Selv om musikken som ble servert ikke var av den tyngre sorten, og mest preget av gammel Elton John, så var forfriskningene så gode at avreise til konsertarenaen ble utsatt. Jeg overbeviste meg selv at jeg kunne klare meg uten det lokale oppvarmingsbandet, samt Amon Amarth, og stille med friske ører og godt humør da mektige Mastodon startet sitt show.

Dramatikken var til å ta og føle på da jeg etter nesten 40 min på metrosystemet, på vei til Le Zenith, skjønte at tiden var i ferd med å løpe fra meg. Da jeg endelig nådde metrostasjonen, viste det seg at det gjenstod ti minutters gange (som ble til nesten 20 min, siden jeg gikk feil). I det jeg ga fra meg billetten i døren, hører jeg et voldsomt publikumsbrøl. Jeg hører også Mastodon…..som pent takker for seg. Skandalen var et faktum. Min noe “løse” reiseplanlegging lot seg ikke kombinere med en presis og effektivt konsertavvikling. Der stod jeg (som en kuk, som Bjørn Sundquist ville sagt det), i Paris, og måtte spise i meg at jeg nettopp hadde gått glipp av tiårets (kanskje) viktigste metalband.

(Heavy-Bård får se en flott change-over mellom Mastodon og Trivium)

Det ble snarere til at jeg drakk det i meg, takket være et godt serveringstilbud, og mens scenen ble gjort klar til Trivium, fant jeg meg et konfortabelt sete et stykke opp på tribunen. For en som hørte Trivium for første gang for en drøy måned siden, på cden som fulgte med oktoberutgaven av Classic Rock Magasin, så var ikke forventningene særlig store. Til det var bandet og deres materiale for ukjent for en eldre herre som meg selv.
Likevel gjorde de unge amerikanerene en god og profesjonelt gjennomført opptreden. Det var tydelig at Trivium stortrivdes på den store scenen, og leverte kontant metal med høy energi. Fansen var storfornøyd etter responsen å dømme, men for min egen del ble det en transportetappe mot Slayer.

Umiddelbart etter at Trivium gikk av scenen, ble det i lysriggen hengt opp et stort, hvitt sceneteppe. Det skulle ikke røpes hva som foregikk (bokstavlig talt) i kulissene. Etter kveldens lengste change-over og endeløs hoiing og taktfast “Sley-ørr”-roping fra den franske fansen, var det endelig klart for John, Paul, George and Ringo. (Les Tom, Jeff, Kerry og Dave). Det braket løs med en låt fra Christ Illusion, umiddelbart fulgt opp av “War Ensemble”. Endelig begynte undertegnede å få valuta for (inngangs)pengene. Videre ble det servert låter fra alle platene utenom Diabolus in Musica og Show no Mercy, samt den helt ferske låten “Psycopathy Red”. Uten å røpe hele set-listen, kan jeg si så mye at Reign in Blood-entusiaster fikk en meget flott kveld.

Slayer leverte et spillemessig helstøpt show, på sedvanlig vis fritt for unødvendige fakter og tørrprat.
Det oppsiktsvekkende denne kvelden var en enorm storskjerm som fungerte som backdrop. Ikke en vanlig storskjerm, slik man er vant med fra arenakonserter, men en diode-skjerm med sjarmerende dårlig oppløsning. Ikke ulikt slik TV-spill så ut før C 64. På denne “skjermen” snurret Slayer-logoen i forskjellige varianter, samt en del videosnutter og effekter mens låtene ble fremført. Dette var både uvant, og strengt tatt litt unødvendig. Samtidig er det litt artig at når Slayer først skal gjøre multimedia, så gjør de det necro-style.

For Pyro, i Paris, Heavy-Bård.

(Heavy-Bård, fornøyd og typete, utenfor Le Zenith)