Pallbearer er ikke bandet som peiser ut videoer i utide. Dette er vel faktisk den aller første bandet har fått laget. Seigt, tungt og trippy som de sier i Unaiten.

(Ivar og Grutle, foto: Mirjam Vikingstad)

Spelemanngrossistene i Enslaved har vært på turné i USA, og underveis har de rapportert hjem til gamlelandet via Pyro. Siste reisebrev tikket inn i dag, og vi takker og bukker for fenomenal underholdning.

Enslaved-gitarist Ivar Peersen har levert beretninger og betraktninger til oss fra den amerikanske og kanadiske landeveien, og har nå landet trygt i Bergen. Siste reiserapport inneholder blant annet historien om da Enslaved ble fanget i en snøstorm, og det hele er som vanlig meget lesverdig.

Les også del 1 og del 2 om du glippet på disse. Nå over til Ivar….

Jeg kan vel røpe såpass at vi klarte oss gjennom denne turen også. Uten å overdrive egen betydning helt, hadde dere vel hørt om det om det hadde skjært seg helt siste uken. Men det skar seg nesten; til stadighet denne siste uken. Fra og med nå døpt helvetesuken.

Det begynte bra. Utover fridagen etter Vancouver, en eller annen plass i ødemarken, begynte formen gradvis å gå seg til. Jeg fikk jobbet litt, gløttet med et halvt øye på tv-en om jakten på eks-politimannen som barrikaderte seg i en hytte utenfor L.A. (noe de etter hvert løste elegant ved å brenne ned både fyren og hytten) og vasket litt klær. Midt på natten gikk turen videre mot Edmonton, litt nord og øst i Canada, en by vi har spilt en del i de siste årene. Denne gangen skulle vi spille på enda en ny venue; Pawn Shop nede i byen. Og dette var et bra sted med særdeles service-minded personale. Det er ikke hver dag man blir tilbudt kaffe eller te når man kommer inn døren på et spillested i Nord-Amerika!

Ironisk nok ble det en del timer uten mye annet som skjedde enn at forrige ukes blog ble ferdigstilt, renskrevet og sendt avgårde (stikkord: ironi, samtid, ikke tid til opplevelser pga blogging om opplevelser). Etter lydprøve var det på tide å komme seg litt ut. Grutle og Mirjam hadde snust seg frem til et ålreit sted; Canadian Tap House nede i gaten. Jeg fikk retningsanvisninger per telefon, og traff dem der. Med hockey på skjermene og et bra utvalg drinker, øl og mat, var det et fint sted å lade opp til konserten. Smaksløkene mine hadde så smått begynt å vurdere et comeback, så jeg begynte rolig med benløse kyllingvinger av typen «ekstremt hot» og fries av søtpotet. Sistnevnte var strålende (skulle brukt mer søtpotet her hjemme) mens «ekstremt hot» i virkeligheten var «I think not». Det er skikkelig dust med type sterk mat som egentlig bare er standard chili tilsatt noe kjemisk dritt som skal få det til å brenne på leppene dine. Det svir ja, men du merker at det ikke blir med i blodstrømmen; du får ikke noe «high» av det. Litt som å bli svimmel av tett luft på rommet versus å bli svimmel av utsikten på peaken av fjellturen. Men Moscow Mulen (Vodka og ingefærbrus), og IPAen deres var det ingenting å si på.

(soundcheck Edmonton, foto: Kabel)

Det kom (for en gangs skyld på denne turen, får vi i rettferdighetens navn si) mindre folk enn både vi og promotøren hadde håpet på i Edmonton. For all del, det var topp stemning, men det hadde som sagt vært håp om masse walk-ups (folk som kjøper i døren heller enn å kjøpe på forhånd), og det var «bare» femti-seksti mann som kjøpte i døren i tillegg til de drøyt to hundre som hadde kjøpt billett på forhånd. Vanligvis når man blir skuffet håper man instinktivt på en forklaring utenfor seg selv. Men etter å ha hørt promotøren resignert slå fast at folk sto over konserten for å prioritere Valentines Day, var det nesten så jeg håpet at det heller var fordi vi var så dårlige at mindre folk enn ventet dukket opp.

De kan jo ikke i fullt alvor mene at de kunne tenkt seg å gå på konsert med Enslaved, men havnet i en knipe fordi det var Valentines Day? Valentines Day må jo være det dummeste påfunnet noensinne. Sett fra forbrukerens side, selvsagt. Fra handelsstandens side er det genialt. De har introdusert en dato hvor man rett og slett forplikter seg til å bruke en haug med penger på et bestemt vareutvalg – i stedet for å prøve seg på jevn småromantikk året gjennom. Og her borte er det ikke alltid lett å skjønne at det i det hele tatt er spiselig for noen av kjønnene slik det fremstilles i reklamene. I forkant av, og på selve dagen, ruller flere reklamer over skjermene med samme grunn-plot: typen kjøper noe fabelaktig (og relativt dyrt), damen blir overbegeistret og rørt, mens det avsluttes med et slags lurt hint om at «nå får typen belønningen sin». I bunn og grunn dreier det seg altså om en transaksjon som kunne blitt gjort mye kjappere og mer miljøvennlig (uten bamser i polyester og sjokolader i fem-lags plastinnpakning): mann gir dame penger, dame gir mann tilgang på kropp. Høres kjent ut?
Dette skulle altså Metal-fansen i Edmonton heller drive med. De om det. Vi gjorde ein framanifrå konsert og raste av gårde mot Calgary.

Her begynte dagen ikke helt genialt. Vi hadde spilt på Dickens Pub før, men da var det to betingelser som var på plass: heis og kompetente bærehjelper. I dag var begge deler høyst fraværende. Det vil si, det var både heis og bærehjelper til stede – noe som gjorde det enda mer irriterende. Heisen var ikke lov å bruke fordi den tilhørte forretningsgutta i etasjen over (Dickens Pub ligger et par plan under gatenivå) og for ikke lenge siden hadde et band «ødelagt heisen» (ordrett sitat). Hvordan ødelagt heisen? Hadde de tegnet Metallica-logoer inni den? Hadde de prompet i heisen? Ok, som de pragmatiske kjernekarene vi og crewet vårt er, var det bare å brette opp ermene og gyve løs på trappene. Det vil si, det hadde vi gjort om de lokale bærehjelpene hadde vært noe annet enn komplett evneveike. To av fire var inne på noe, rett skal være rett.

Etter en halvtime med forsøk på avstikking som ville fått både George Constanza og Guffen Duck til å rødme ga vi mer eller mindre opp, og overlot de til seg selv mens vi gikk avgårde for å skaffe litt mat. Her snakker vi om en utvikling fra først å stå i baren og «tørke svette», «puste ut» og styrte vann (for så vidt fornuftig å gjøre etter du har båret ting, men virker litt rart i forkant av arbeidet), til deretter å indignert slå fast at Enslaved har med seg for tungt utstyr (noe som ble punktert av at vår turnemanager Vikky på 1,65 løftet opp ene siden av kassen de pekte ut som eksempel på hvor ille det var, og spurte om noen kunne ta andre siden eller om det var å foretrekke at hun tok den selv), for til slutt å slå fast at det var vanskelig for dem siden de begge to nettopp hadde blitt knivstukket (til alt hell og lykke hadde de ikke blitt påført synlige skader). Vanligvis pleier jeg ikke å henge meg opp i klærne til folk, men skal man ha den slags arbeidsmoral er det bare tragisk å ikle seg skotsk kilt.

Dagen ble litt speilvendt av dagen før – denne begynte svakt, men ble deretter bedre og bedre. Mens jeg var ute og fikk i meg en kurant sjømatsalat og en hveteøl på en lokal kneipe, klarte de til slutt å buksere ned utstyret vårt. Lydprøven var topp, og mens vi satt i bussen og ventet på kveldens konsert (ingen backstage her) så vi at det strømmet på med folk. Når tiden var inne for konsert var det stappende fullt i lokalet. Og som vi husket fra forrige gang var det ellevill stemning fra begynnelse til slutt. Vi pakket oss ut og oppdaget den ene tingen som kunne gjøre kvelden enda litt bedre; en mobil bratwurst-kiosk rigget opp inntil bussen. I kid you not! Det var suverene pølser, rett fra skikkelig jerngrill bak vogna, med surkål, sennep og alt som skulle til. Til utrigg hadde promotøren fått tak bærehjelper som var villig til å bære, så den biten gikk også strålende. Arbeidsseier.

(Konjakk-Larsen, foto: Grutle)

Så var det Regina (uttales som … akkurat, ja; om du prøver å «hjelpe» de lokale ved å legge trykket litt annerledes blir du korrigert: «no, no – like…»… akkurat, ja); en liten men meget trivelig by på vei østover i Canada. Det er ikke all verdens publikumspotensial her, men du verden, de som kommer er meget entusiastiske, og ikke minst er den lokale arrangøren et særdeles hyggelig menneske. Her var det i tillegg til den vanlige brødmaten hjemmelaget humus, endeløst påfyll av kjølig brygg og ferske grønnsaker i enorme mengder. Utmerket. Det som er enda mer utmerket med Regina er bryggeriet Bushwacker nedi gaten fra venuen The Exchange. Her hadde vi vært før, og dette så jeg frem til som et virkelig høydepunkt på turen.

Bryggeriet er innomhus, og det de lager er fantastisk godt. Jeg hadde hørt rykter om at solbær-mjøden de lanserte før jul hadde vært helt eksepsjonell. Historien forteller om 6000 flasker solgt på 72 timer, samt lange køer fra natten før lanseringen første søndag i desember. Når vi kom inn fortalte et skilt på døren til bryggeriet at siste fat med mjød var koblet på. Det var bare å bestille, og for en mjød! Episk blir et litt puslet ord her, men jeg kommer ikke på noe bedre. Til å akkompagnere mjøden bestilte hele gjengen, som sist, villsvinburgeren med bacon og salat. Sweet. Ja, bandet Sweet dukket for sikkerhets skyld opp i baren to meter fra bordet vårt. De med «Ballroom Blitz», vet dere. Og hva i all verden gjorde de her? Som så mange andre band litt over «middagshøyden» hadde de hatt en eller flere opptredener på casinoet i byen. Det er jo dit deres fans fra glansdagene henger nå om dagen. Det er ikke alltid lett å bestemme seg for om det er kjekt eller litt trist å se band klynge seg til karrieren så lenge, men de skal ha for innsatsen. Og frisyrene – de var temmelig intakte fra 70- og 80-tallet.

Tilbake på The Exchange ble det som forventet en veldig bra konsert med mye moro i felles backstage med de andre bandene. Vi slet voldsomt med å komme oss avgårde på grunn av isdannelse under dekkene på bussen, men det løste seg ved hjelp av iherdig innsats fra spesielt Royal Thunder og noen sponplater de fant frem. Pallbearer mente det godt, men vi er ikke sikre på om deres vannlating på bussdekkene spilte like mye inn på det lykkelige resultatet. Et frampek om mørke skyer og snøstormer på horisonten var det i alle fall.

Vi kom frem til Winnipeg neste morgen, til en klubb som var åpen, men stort sett ikke mer. Ingen var på jobb, og en kjapp sjekk av fasilitetene sendte meg i ekspressfart tilbake på bussen. I stedet for backstage hadde de en avtale med hotellet i samme bygningen om at bandene fikk rom der som backstage. Første urovarsel var at internettilgang bare ble gitt ut på timesbasis. Hvem er det som trenger et rom i en time? Akkurat ja. I gangene møtte man på menn med ville øyne og damer med altfor lite klær til minusgrader. Jeg fant meg en femøring og snudde på den. Over gaten så jeg en diner/bakeri som så koselig ut. Hadde jeg sett litt bedre etter, hadde jeg kanskje sett at det så litt vel koselig ut. Vel plassert ved et bort merket jeg meg at det var barn ved alle bordene, og hjerteballonger på små stativ plassert på dem (bordene). Kanskje litt spesielt med en metalfyr som spiser omelett blant alle Winnipegs småtasser som hiver innpå kake og ruser seg på sukker og familiehygge? Jeg syntes det var helt topp jeg. Mye bedre enn helveteshuset over gaten. Og når man savner sin egen lille krabat hjemme i Norge (som for øvrig ignorerte fars instruksjoner om å vente med å begynne å gå til han kom hjem igjen), så er det ikke dumt med litt kakeselskap rundt seg til å bøte på savnet.

De klarte etter hvert å trylle frem litt lokale teknikere, og det ble en overraskende bra konsert ut av det hele. Det må ha vært merkbart bedre med folk denne gangen i forhold til forrige runde i 2011 (noe som for øvrig også gjaldt gårsdagen i Regina). Et par bøtter med nydelig kinesisk nuddel-suppe fra China Spice House oppe i gaten sørget for varme i skrotten etter konserten, og en høyst påkrevd men ikke spesielt luksuriøs dusj på Crack Motel-rommet rundet av kvelden… og den hyggelige delen av turen…

… jeg våknet av dekk som spant vilt da bussen så vidt rikket seg fremover gjennom siste lyskryss før den amerikanske grensen (vi skulle gjennom et stykke USA på vei til siste del av Canada-datoene på østsiden). Ute var det stort sett hvitt. Rett etterpå kjørte vi inn til grensekontrollen som gikk kjapt og greit. Der fikk vi vite at vi var et av de siste kjøretøyene til å komme frem til grensen, før veien hadde blitt stengt bak oss. Og nå var den stengt foran oss. Vi fikk tildelt en parkeringsplass ved stasjonen, og vi hadde i alle fall tilgang på toaletter der inne. Klokken var ni mandag morgen og fridagen så ut til å skulle tilbringes i bussen.

(utsikt fra strandet buss, foto: Bekkis)

Folk er jo veldig kjappe til å snakke om brakkesyke (nordmenn er jo generelt veldig kjappe til å snakke om alt med «-syke» i seg). Og den skal ikke undervurderes. Selv har jeg lært meg at det ikke skal all verdens med tiltak til for å klare å bevare en helt ålreit sinnstilstand. Selvfølgelig; man er lei etter uker på bussen allerede, vinduene fryser til, og hele universet ditt består av åtte kvadratmeter gulvflate, sengene og et par salongstoler. Og dette må du dele med ti andre. Det sier seg selv at dersom planen din består av å «se litt på veggen» eller «håpe internett begynner å virke snart», så er det gode utsikter til å bli litt klam i nøtten. Har man derimot små prosjekter, skriverier, bøker, regnskap og andre ting å putle med, uten for mye tanker om at det må løse seg snart, så går det fint. Det løste seg ikke snart i det hele tatt. Utpå kvelden mandagen sto vi der mens snøen føk rundt oss, og vi måtte ringe og avlyse hele Toronto kvelden etter. Noe som gjorde ubotelig skade for både moral og økonomi. Dette skulle være en av de største gigene, både hva angikk besøkstall og salg av merchandise. Nå gjaldt alt å krysse fingrene for kvelden etter i Montreal.

(mens vi venter på bedre vær, foto: Bekkis)

I morgentimene tirsdagen, nøyaktig ett døgn etter at vi ble satt fast av stengte veier foran og bak, kunne grensepolitiet informere om åpnede veier. Selv om neste konsert var onsdag kveld var det bare et tynt håp om å kunne rekke det. Avstandene er enorme i verdens neste største land. Vi la i vei på overfylte veier (vi var ikke de eneste som hadde blitt stående fast), og uten anledning til annet enn lynkjappe stopp på like overfylte bensinstasjoner. Tirsdag kveld måtte det tas pause, og det ble stanset utenfor Applebys (den kjeden faren til Will Ferrells rollefigur blir kastet ut av i «Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby») for en kjapp middag. Som den naive fyren jeg er ble jeg begeistret over å se en restaurant med masse ledige bord. Jeg så for meg at vi ti skulle dele oss opp i små grupper og virkelig nyte den tilmålte tiden utenfor bussen. Neida, som en sildestim med kollektiv bevissthet stupte hele gjengen inn rundt det samme bordet. De to timene utenfor de åtte kvadratene på bussen skulle da heller brukes på to kvadrat, enda litt tettere inntil hverandre. Før hjernen fikk summet seg hadde beina mine snudd meg om og fraktet meg utenfor, i retning Hvorsomhelstbareetannetsted.

Nede i veien fant jeg en Hooters, og slo meg ned i egen booth der for å breie meg litt. En runde god gammaldags ovnsbakte potetbåter med ost, rømme og bacon, pluss noen herlige lokale Indian Pale Ales seinere, og jeg kan ikke si at jeg følte meg spesielt preget av to døgn på bussen lengre. For de som lurer på hva Hooters er, så er det en helt topp restaurant/barkjede med damer som er relativt sommerlig antrukket gjennom hele året – i shorts og topp (uten noe annet til felles enn at de er damer, det er ikke noe spesielt påfallende rent «hooters-messig»). Hvor lettkledd? Så lettkledd at det hadde brutt ut borgerkrig i Bergen og Norge om Hooters åpnet her, men såpass påkledd at det hadde gått greit de fleste andre steder hvor kvinner får lov til å kjøre bil. Familien på nabobordet hadde med kidsa også.

Tilbake i bussen. Utpå onsdagen må det vel sies at det trente øye begynte å observere tegn til fremskreden brakkesyke hos enkelte. De om det, mer regneark og forefallende arbeid for meg. Turnemanager holdt løpende Montreal orientert om fremgangen utover onsdagen – nå var det ellers klart at ingen av de tre supportbandene kom til å rekke det (de ble stående fast i Winnipeg siden de ikke kom seg ut før veiene stengte slik vi gjorde). Takket være innbitt innsats fra promoter Rob i Montreal holdt publikum seg på plass og ventet tålmodig. Han klarte å trylle frem to lokale band som underholdt, og på et tidspunkt var han på scenen med Grutle på tråden fra bussen som forsikret om at vi skulle levere tidenes show bare de holdt ut og ventet. Veiene var såpeglatte, og sjåføren kanskje litt vel på den sikre siden, men fyren hadde nå kjørt med minimum hvile på tredje døgnet, så det var vanskelig å skulle kreve mer av han.

Vi kom frem 23.30. Det skulle vise seg å holde! Selvfølgelig hadde det rukket å utvikle seg noen konspirasjonsteorier om at vi ikke var på vei, telefonsamtalen på scenen var falsk etc., og totalt 20 mennesker hadde bedt om refunderte billetter og fått det. Fem stykker hadde sågar skapt en skikkelig scene i billettluken og skjelt ut arrangøren etter noter, fått igjen pengene, og i det de går kjeftende ut døren ser de turnebussen komme skliende inn foran klubben, Les Foufounes Electriques. Pipen fikk en annen lyd, de ville inn igjen, og en særdeles fornøyd arrangør kunne be de ta med seg de refunderte midlene sine og ta første fly dit pepperen gror. På andre siden av bygningen løpte vi alle inn utstyret, til massiv applaus fra et godt og fullt konsertlokale. Igjen er ordet episk på sin plass. På grunn av trapper, vanskelig tilkomst til scene og en lokal P.A. som streiket (bare det som manglet) tok det en time å komme i gang, men så ble det da også konsert! Ren og skjær vilje, rent og skjært hardt arbeid. Ren og skjær Metal.

Neste dag skulle ikke kunne bli verre, nå måtte eneste veien være opp. Akkurat, ja. Det begynte med sjåfør som kom to timer for seint tilbake fra hotellet (ok, igjen – lov å være sliten), og fortsatte med en dynamo som røk i det han startet opp bussen. Deler av bussen gikk fra kjølig til Fridtjof Nansen på minutter, og enda færre kvadrat å være jo mere vi er sammen på. Etter et par timers kjøring, innkjøp av «Skyfall» og «Argo» på DVD som tidsfordriv, viste det seg at sjåføren for sikkerhets skyld hadde kjørt et godt stykke i feil retning. Åååålreit. Nå var det slutt på å tenke at stakkaren hadde kjørt langt. Dette var på vei i retning «utilgivelig».

(foto: Grutle)

Tilbake i rett retning, og ny runde med ringing til kveldens promotør. De gode nyhetene var at alle de tre andre bandene var vel fremme, men kveldens konsert i Boston måtte vi rekke. Det så fortsatt bra ut. Vi ville komme frem mens første bandet var på scenen. Ingen problem. Jeg pakket meg inn i noen dyner bak i kjølerommet og tenkte at jeg i alle fall fikk være uthvilt før nok en stressende kveld med løping inn med utstyr og så videre. En times døsing seinere kom det en litt annen beskjed. Nå hadde motoren brutt sammen, og vi sto parkert to og en halv time fra Boston og klubben The Sinclair, midt på motorveien. Heldigvis skjønte turnemanageren hvor lite sjåføren tok innover seg dramatikken rundt en avlysning i Boston, og heiv seg selv på tråden til det som kunne krype og gå av verksteder og mekanikere i området. Hun fikk tryllet frem en fyr i løpet av tjue minutt (sjåførens innsats ga et anslag om en time-halvannen). Dette geniet av en fyr fra firmaet Night Owl krøp inn og fikset greiene på mindre enn to minutt, og plutselig var vi tilbake in the game. Men nå var det kommet til veis ende hva angikk sjåførens toleranse for stress.

Med bare veier og lite trafikk lå vi konstant 15-25 km/t under fartsgrensen, slik at GPS-ens estimerte ankomsttid bare krøp oppover og oppover. Om fyren rett og slett streiket på grunn av alt stresset, eller om han bare var utbrent av det hele vites ikke. Ingen appeller fikk han til å sette opp farten. Klokken 23 ville vi miste giget, og det var ingen mulighet for utsettelse for tidspunktet for slutt på lyd i Boston. Etter forsøk på ren kommandering fikk vi opp farten litt siste timen, og sklei inn foran klubben 22.58. 23.02 begynte innrigg, og 23.30 sto vi på scenen. Da har et tremannssterkt crew (med litt hjelp fra bandet) rigget opp full heavyband-backline inkludert backdrop, satt opp egen lydmixer og monitorsystem, lydsjekket og fått oss på scenen i løpet av 28 minutter. Ikke verst. Konserten ble steinbra, og jubelen sto i taket på scenen og i salen. Over fem hundre mann inne var heller ikke noen dårlig nyhet. Ja, jeg tør si det: vi er et av de hardest arbeidende metalbandene du kommer til å møte.

Så var det slutt på den mørke perioden. Turen til New York gikk fint. Det var tid til å gå ut og spise litt skikkelig. En skikkelig fancy italiensk lunch med Prosecco, noen glass Primitivo, pizza med prosciutto og skikkelig mozeralla, grappa og espresso. Sivilisasjon! Før konserten ble det et lengre intervju med Sam Dunn til en episode om Ekstrem Metal i serien «Tungrockens Historie» (som gikk på Nrk i fjor) siden det aldri ble tid til en egen episode om Ekstrem Metal i orginalserien. Det blir det nå! Litt spit med supportbanda ble det også tid til (stikkord: døve ordspill på plakater, fart-machine og slowmo-pingpong), før vi gikk på scenen foran et fullsatt Bowery Ballrom og ga siste bit av jernet. Fett! Etterpå var det ut å feire med kamskjell-suppe og pastrami-burger. Det gikk jo bra til slutt.

Sees på Europaturne i mars?

Enslaved gjør USA igjen, og da rapporterer selvsagt Ivar Peersen hjem til Norge via Pyro. Første reisebrev tikket inn i natt.

Enslaved gjør nå en relativt lang turné i USA med Ancient VVisdom, Royal Thunder og Pallbearer. Vi gir kontrollen over til ordsmedar Ivar Peersen.

Jarra, jarra. Da var vi tilbake på landeveien i Amerika. For å være heeeelt spesifikk er vi på vei gjennom fjellene i Utah på vei til Richfield hvor fridagen skal tilbringes. Etter hva jeg har hørt kan Richfield oppsummeres i et par enkle konsept: et hotell (hvor vi skal henge) og spisesteder (hvor i alle fall jeg skal spise). Så for å ha noe å snakke med dere om må vi litt tilbake i tid.

En fin liten flytur over dammen tok oss forrige uke fra Bergen til New York (eller «Ny Jokke» som byen ble kalt da norsk humor total-peaket med Yngvar Numme og gjengen). Vi ble møtt av vårt amerikanske crew; tour manager/merchansvarlig Vikky, trommetech Brian og gitartech Bryan. Lydmann Kabel tok vi med oss fra Nederland (du må ha en nederlender i rekkene om du vil at det skal funke, viser det seg – og det er selvsagt gøy å gjøre narr av «språket» deres). Et luksuriøst nattmåltid på Burger King senere, og vi var på vei til første stopp Philadelphia.

Tilbake i 2010 (Dimmu Borgir-turen) ble jeg oppmerksom på verdens aller feteste plass ikke langt fra dagens spillested: Redding Terminal Market. Her snakker vi om et avsindig bra mat-marked. Forrige gang var det et originalt Philly Cheese Steak-sandwich fra legendariske Carmine’s (på dette markedet har de feteste sjappene egen merchandise) som skulle testes. Denne gangen var Dinics Pork and Beef (hvor fett firmanavn er det? Kom igjen!) som skulle avlegges et besøk. Deres toppselger ble nylig kåret til «Americas best sandwich», så dette måtte jo bare prøves. Timing var viktig, så vi kom oss ned dit før lunsj-tider. I følge rapportene er det voldsomme køer rundt lunsjen. Godbiten besto av nydelig italiensk brød, solide mengder saftig svinekjøtt, provolone-ost og en slags syltet rosenkål-greie. Svinekjøttet er ovnsbakt en hel natt, og så får det hvile noen timer før det blir servert. Sannsynligvis den beste smørbrødskonstruksjonen denne karen har smakt. Sterk start. Det går helt fint å ha det fett på turne om man kommer seg vekk fra Playstation-kjøret og drikk-Jäger-alene-i-senga-opplegget (jada, har sett band som driver med det).

(Ivar og Grutle i Philly, foto: Bekkis)

Tilbake på lydsjekk fikk vi hilst på de andre banda og testet utstyret. Ikke overraskende funket det helt fint. Og så var det på tide med middag. Tilbake downtown snuste vi opp sportsbaren Milkboy hvor det ble IPA, Pale Ale, kyllingvinger og to-tre happy hour-drinker sammen med Grutle og Bekkis. Det ble såpass happy hour at en liten høneblund bak i bussen måtte til før konserten. Konserten ble meget bra, ca. 300 tilskuere var langt bedre enn vi hadde håpet på i Philly! Hyggelig var det også å se Baroness-gutta i publiken, som i følge tourmanageren er fans. Det kan vi godt slå fast at går begge veier. Håper det blir tid til en tur sammen med den gjengen en gang! Med en såpass bra start på turen var det bare å legge i vei i retning Baltimore.

Heldigvis er ikke hele Baltimore like ille som områdene det fokuseres på i serien The Wire. Men man ser påfallende mange zombier rundt i hele byen. De vingler omkring og står svimlende etter å ha inntatt ting de burde ligget unna. Sammen med Grutle snuste jeg opp et trivelig lite etablissement ved navn Turps Sportbar. Her fikk vi satt tenna i en lokal spesialitet; nydelig krabbesuppe – og igjen gikk jeg rett i kyllingvingene med dødsforakt. Denne gangen var de av den sterke sorten, så pannesvette og tårer presset seg frem. Nydelig. Etter en frisk Fat Tire Amber Ale oppdaget vi at de hadde Magners cider på tapp, så da ble det et par sånne også.

Tilbake på klubben rakk vi akkurat lydsjekk, og så ble det et par timers hvile før konserten. Igjen var det meget bra oppmøte. Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for at folk kommer seg ut døren og kommer for å se oss, og konserten gikk steinbra. Et lite opphold midt i konserten grunnet en røket forsterker ble det også tid til. Reserveforsterkeren vi skulle få levert kvelden før var ikke med, for geniet som leverte den satte den inn på et lager uten å si fra til noen, og når klubben neste dag fant den tenkte de at det var like greit å ikke si det til noen. Merkingen «delivery to Enslaved» trengte jo ikke ha noe med bandet Enslaved som spilte der kvelden før å gjøre. Det kunne jo være tilfeldighet. Hvis du er på tung syre. Når de endelige klarte å koble (etter vårt 15. «er dere helt sikre på at ikke dere har sett en amp som skulle til oss?»), var det for seint. Og selvsagt røyk den ene forsterkeren jeg hadde til rådighet. Heldigvis hadde Grutle hengt med de rette folkene før avreise, og var et oppkom av relativt grusomme vitser før Ancient VVisdom hostet opp en kompatibel amp fra sin tilhenger utenfor. Godt jobbet til oss alle!

(Ivar, foto: Vikky)

Så var det tilbake til Millwale, Pittsburgh, og Mr. Small’s Theatre. Dette er 4. gangen vi er her på relativt få år, og det er definitivt en favoritt på ruten. Frokost inntas som alltid på Lincoln P & G Diner; en diner i et apotek. Selve spillestedet er en tidligere kirke med utrolig flotte fasiliteter til backstage. Jeg hopper over min vanlige «var kirke-er konsertsted-utrolig mye bedre bruk nå-blabla»-tale her. Herlig take-out green curry fikk oss i storform (sammen med en del cognac, sjølvsagt). Konserten gikk kanonbra (ikke uventet, ser ut til å gå den veien) og oppmøtet var topp. Vi møtte for øvrig igjen «Fuck you, Phil»-gjengen fra Metal-cruiset Barge to Hell i desember. Det var en gjeng der som hadde laget «Fuck you, Phil»-plakater som de fikk oss til å posere med for kamera. Storyen var at denne Phil hadde trukket seg fra å være med på cruiset. Kanskje en litt streng reaksjon fra gutta, men de om det. De var tydeligvis på plass i kveld, i minuttene før introen hørte vi de fremføre mottoet sitt taktfast. Underveis i konserten kunne ikke Grutle dy seg fra å spørre hvem denne Phil egentlig var. En svært uvillig fyr ble løftet opp av kompisene; som for øvrig hadde trykket opp merch siden sist. Da vi pakket ut for kvelden hang en flott «Fuck you, Phil»-skjorte med offerets ansikt på over speilet på bussen. Au revoir, Millwale!

Neste stopp var Detroit (…ok: Rock City). Vi fryktet det verste. De få gangene vi var her i foregående årtier har det vært temmelig nekro og dystert. Men denne gangen havnet vi en hyggelig del av byen. Første etasje av klubben Magic Stick var befolket av en bowlinghall (!), og hadde jeg ikke fått et relativt latterlig kutt i fingen (matematisk helt perfekt ytterst på plekterfingeren) skulle jeg vært med og blamert meg på banen. Jeg er episk elendig i det meste innen finmotorisk presisjonsaktivitet («sport»), med unntaket bordcurling (sic), men synes det er artig å prøve. Og ikke minst ser jeg verdien for bivånende. Å drite seg ut er et godt alternativ til å gi komplimenter, om man vil at sine medmennesker skal føle seg bedre. Så supportbandene sto for bowlingen denne dagen.

Forresten en fabelaktig samling support acts: Pallbearer, Royal Thunder og Ancient VVisdom. Som alle tre har det svært praktiske ved seg at det er veldig lett å se hvem som er i hvilket band. Pallbearer ser ut som et stonerkollektiv (skjegg, dongeri, og omgitt av en konstant pot-sky), Royal Thunder er rock – 100% i tiden (tynne bein, skinny jeans og neck- and hand-tattoos) og Ancient VVisdom ser ut som styret i Charles Mansons venneforening (pannebånd, skinnjakker  og «brother» i stedet for «dude»). Til sammenligning mangler vi nok den type helhetlig stil. Vår stil er vel ikke annet enn at ingen av oss hadde passet inn i noen av de andre bandene. Særlig Pallbearer har truffet mitt musikkhjerte, dette er et band som skal følges videre med argusøyne (og angusbiff).

Ved siden av bowlinghallen var pizzarestauranten hvor kveldens middag skulle inntas. Det gjorde vi, uten at det var noe særlig minneverdig utover et visst abdominalt ubehag i etterkant. Da var konserten bedre! Igjen var det bra oppmøte og topp stemning! Med unntak av en idiot på første rad som hadde fyrt innpå en 13-14 halvlitere for mange før giget. Han var om seg og gjorde det unødig trangt for folkene rundt seg, og på et tidspunkt mistet han balansen og trynet inn i en fyr ved siden av seg. I stedet for å beklage uhellet tolket han det heller som et angrep (!), og klinket til nevnte sidemann midt i nebbet. Blodet rant friskt, og idiotens forsøk på forsoning (han prøvde seriøst å klemme fyren han slo til mens sistnevnte desperat prøvde å stoppe blodstrømmen) falt på steingrunn. Etter voldsomme protester fikk vaktene hevet ham ut og vi kunne fortsette. Fyren med nesen fikk et håndkle av oss, og var såpass røff at han sto konserten ut med et stadig rødere håndkle i fjeset. Sterkt. Ekte. I overkant. Denne dagen satte for øvrig Bekkis (Cato Bekkevold, trommis) ny rekord i… Bekkishet. Etter å ha sovet en god del timer før giget (denne fyren er for ekte for vekkerklokker), ble han observert i køen for bestilling av pizza etter at bandet før oss var ferdig på scenen. Syv salige minutt før introen fyrte i gang kom han løpende inn backstage med kul på magen og sekundvisere i blikket. Only Bekkis is real.

Så var vi tilbake i den gamle gode vindbyen Chicago med sine uendelige, brede gater. Jeg og Grutle la turen ned en av dem og kom frem til Jimmy Greens – en jovial og flott sportsbar. Her ble det en heidundrende Bloody Mary til forrett, og jeg har aldri sett på maken til perfeksjonert Bloody Mary. I tillegg til selve drinken, som var mixet helt etter kunstens regler, var garnityret hakket forbi «fantastisk»: Selleri, grønn paprika, oliven, ost (!), salami (!!), banan (!!!), gul chili og sikkert mer. Usannsynlig bra smakte det i alle fall. Sjølve måltidet ble en Gringo Burger – skikkelig home-made-style burger med meksikansk vri. Midt i blinken. Turen tilbake var kald og lang (mye som turen til), og det var tid for lydsjekk og dagens slåsskamp med amerikansk strøm og jordingsproblemer. Vi pleier å vinne den krigen heldigvis, men det er jo snodig at de som har så peil på atomkraft ikke klarer litt straight elektrisitet.

(Ultimate Bloody Mary, foto: Grutle)

Nok jamring om det; litt thai-takeaway seinere på bussen, og det var tid for storfint besøk. Sjefen for 3 Floyds Beers, et bryggeri rett utenfor Chicago, kom innom med kasser av gratis vareprøver; Alpha King (APA), Gumballhead (American Wheat Ale), Robert the Bruce (Scottish Ale) og Jinx Proof (pils). Som om ikke det var rørende nok kunne han fortelle at 3Floyds er klare som egg for å lage en egen Enslaved-øl for kommersielt salg! Kan vår drøm om en fruktig og skambitter EPA (Enslaved Pale Ale) være innen rekkevidde? Fyren sa han skulle fly opp til Vancouver-giget, så da ser vi sikkert litt nærmere på detaljer. Her snakker vi om om et bryggeri som har som motto: «it is not normal» og mission statementet «we will fuck you in the face with awesomeness». Hvordan skal det ikke bli et nydelig og poetisk samarbeid? Og så var det tid for konsert. Og for et gig! Temmelig stappfullt lokale og kanon stemning. Kjempekveld!

(Enslaved-øl på vei?, foto: Kabel)

Under forrige US-turne klaget jeg voldsomt over nekro-opplegget på klubben Station 4 i St. Paul. Denne gangen var vi over i tvillingbyen Minneapolis og den slightly mer siviliserte venuen Mill City Nights. Her hadde de dører på toalettene, flatene hadde vært i kontakt med vann de siste 60 årene og så videre. Grutle og Bekkis hadde en isfiske-date med Todd & gutta fra Surly Brewery (for de som husker det kom de innom med masse snadder-øl på forrige runden), noe som etter sigende var helt top notch. De fikk ingenting, men hadde en fin dag med øl (selvsagt), og pizza levert midt ute på isen. Selv gikk jeg på en liten smell med noen helt bedritne kyllingvinger fra rett over gaten. Jeg har (som den observante leser kan ha merket seg) fyrt innpå en god del vinger opp gjennom årene, og det er vel første gang totalskuffelsen har inntruffet. Amerikanerne pleier få til de, lizm. Jeg lest litt om diverse forsøk på definisjon av «lykke»/«tilfredshet», og noe jeg har skjønt er at dersom noe funker, go for it. Ingen grunn til å teste ut tofu-vaktelen du ikke har anelse om hvordan vil funke når du vet at gode gamle Insanely Hot Buffalo Wings kommer til å smelle i sikringsskapet. Men det medfører altså faren for totalnederlag når det kjente og kjære svikter. Men livet går videre.

(Bekkis i fiskebukse i Minneapolis, foto: Grutle)

Etter noen timers hvile og arbeid på bussen, og et halv-forglemmelig sandwich-måltid (jeg tror det var mer meg som lot meg prege av morgenens vinge-fiasko; Grutle var overbegeistret for sin tilapia) var det tilbake på Mill City Nights. Jeg skal innrømme at en såpass diger venue og Minneapolis på en mandag kveld gjorde meg halvnervøs, men der var det et par hundre entusiaster på plass og høy stemning. Her må jeg få skyte inn en liten observasjon om metalfolket, vi er jo tidvis en rimelig spesiell gjeng. Dagens observasjon dreier seg om å være konsekvent men pragmatisk. Under Ancient VVisdoms konsert var det noen i publikum som «tok» greien deres, og noen som ikke gjorde det. Det er jo strengt tatt ikke metal de bedriver, mer countryrock ispedd classic rock-gitarer og militant perkusjon. Med relativt satanisk-inklinerte tekster. Ikke bare Charles Manson-aktige i utseendet, altså. Vel, på venstre side foran scenen var det en metal-dude som ikke skjønte dette i det hele tatt, og sto og så på gutta spille som om han observerte et stykke maling tørke ganske så langsomt. Helt til, i siste låten, hvor refrenget består av, blant annet, ordene «Lucifer, Lucifer». Da kviknet fyren til og hyttet begeistret med neven og svingte på luggen. I det de ikke lengre uttalte navnet på Mørkets Fyrste i direkte ordelag, sank han sammen i total apati igjen. Før han igjen kviknet voldsomt til på neste refreng. Og så videre, helt til låten var ferdig. Basically var han på jakt etter musikalske opplevelser så lenge det enten a) var skikkelig hardt (noe han seinere på kvelden syntes Enslaved var, og lot seg rive med) eller b) ikke er hardt i det hele tatt, men omtaler Mørkets Fyrste i direkte ordelag. Fett. Takk til Todd og Surly Brewery for nye forsyninger til bussen med masse nydelig øl!

Neste dag var fridag, som begynte med at frokosten koinsiderte med avslutningen på Bekkis og Grutle sin fest (den friske luften på isen fikk fart på gutta tydeligvis), samt en avreven drivstoffslange som heldigvis lot seg reparere ganske kjapt. Vel fremme i Omaha ble det innlosjert på Econolodge (i kategorien Nekrotell) og en frekk burger nede i byen. Mye mer skjedde ikke dagen. Regnskap og biz på hotellrommet, og ut for middag seinere på kvelden. Old Chicago serverte en topp Chicken Parmesan hvor råvarene kom tydelig fram. Noen timer til med jobbing på rommet, og videre into the night i retning Denver.

Dagen gikk med til mer jobb, denne gangen en nytteløs kamp med Bank of America om å få betale regningene våre. Vi havnet i en slags loop der vi har fått åpne konto her borte, men så mangler vi noen ting siden vi ikke er statsborgere. Det hadde vært lett å fikse, men svakheten med store amerikanske bedrifter er at det er umulig, 100% umulig, å komme frem til noen som faktisk kan endre noe. De du får tak i leser opp standardiserte svar på det spørsmålet de synes ligner mest på det du spør om. Og ber du om å få snakke med noen andre sender de deg videre til noen på akkurat samme nivå i en litt annen avdeling. I bunn og grunn satt jeg med dette fra 12 til vi skulle på scenen seinere, bare avbrutt av litt inhouse pizza til middag. Bra pizza, dudes (evt brothers)! Bekkis klinket til og spiste opp før vi skulle på scenen, og alt lå til rette for en helaften. Og det ble det. Opp mot 400 gærninger hadde stappet seg inn i lokalet denne onsdagskvelden, og stemningen eksploderte fra første takt. Grutle kunne tidlig slå fast at dette var feteste publik på turen så langt. Triumf! Noen av gutta tok turen på pub, mens jeg holdt meg med et par brewskies på bussen. Drit dag, fet kveld!

Og nå er vi altså i Ingenmannsland i Utah… Hvordan blir så denne dagen? Imploderer Los Angeles under konserten i morgen som en følge av de absurd kraftige metal-frekvensene vi kommer til å skape fra scenen? Lar Herbrand barten gro i San Fransisco? Følg med neste uke!