Firewind er bandet til Gus G. som også spiller gitar for The Prince Of Darkness, og mellom all shreddingen for Ozzy har Gus klart å lage en plate med Firewind som kom for noen måneder siden. Ny video har de også laget. Med Apocalyptica som gjester. Mykeste låten på platen, by far…

Den aller første Ozzy Osbourne-platen jeg hørte var faktisk Speak Of The Devil. Som er en litt små-slapp live-plate, full av overdubs, tatt opp på turneen som ble gjennomført like etter at Randy Rhoads døde. Dermed er det Brad Gillis fra Night Ranger som spiller gitar. Noe han gjorde på kun et fåtall konserter for Ozzy. Albumet inneholder blant annet flere Black Sabbath-låter, selv om Ozzy på denne tiden hadde stor suksess med sine to første solo-album. Jeg elsket dette albumet da jeg var liten, og derfor har jeg mange gode følelser for platen fremdeles. Og i sommer dukket Speak Of The Devil-konserten opp på dvd. Konserten har vært tilgjengelig i Japan tidligere, men har nå fått verdensomspennende release. Underlig nok er det ikke samme konsert som på albumet som vises på dvd-en, men so be it. Crazy Train fra utgivelsen ble sluppet på nett som en teaser.

(Zakk Wylde i godt driv)

Nrks fotograf Roy Hilmar Svendsen knipset bilder på Ozzy-konserten i Bergen tirsdag. Mye fint. Check it.

Det var en herlig stund på en kald vårkveld da Ozzy inntok Bergen sammen med vennene sine. Noen ord om selve konserten postet jeg tidligere i uken, men nå kan vi konsentrere oss om det visuelle…

(Se hvor glad han er)

(Ozzy smiler til Geezer, vakkert)

(Let’s go fuckin’ crazy)

(Slash-fans og Ozzy-fans i skjønn forening)

(Geezer Butler stjal showet)

(Slash er alltid ikonisk)

(Ozzy i Bergen 2012, foto: Roy Hilmar Svendsen, Nrk)

Ozzy Osbourne og hans ganske så flotte gjeng av venner gjorde Bergen tirsdag kveld.

Ozzy Osbourne smelte et ganske stort plaster på såret til alle som hadde kjøpt billett til Black Sabbaths gjenforening med å sette opp en turné med seg selv som trekkplaster, samt en haug med venner som ekstra godis. Og for å være grei legger jeg til side alt som har med kontrakt-krangel og ære og Bill Ward å gjøre, og fokuserer bare på det som skjedde på Koengen tirsdag.

Black Label Society varmet et allerede ganske oppvarmet publikum bra opp med en av de bedre konsertene jeg har sett av bandet. Ganske strikt fokus, og relativt bra levert, selv om Zakk Wylde frekt nok klarte å finne plass til en ganske lang gitarsolo i et oppvarmings-sett (!).

Den solrike dagen gikk over i en ganske kald kveld før Ozzy himself stod på scenen. Etter at vi mystisk nok hadde fått servert bruddstykker av en rekke av hans mest kjente låter med seg selv og Sabbath i videoformat via storskjermene. Ozzy stormet rett inn i Bark At The Moon og fulgte opp med Mr. Crowley, en åpning tatt rett fra himmelen. Men selv om bandet låter friskt, og lyden er ganske så bra, ringer alle alarmklokker bakerst i hodet. Ozzy synger som en sulten måke, og bommer på det meste som er av toner.

Heldigvis er dette et forbigående problem, for allerede når Suicide Solution dukker opp som låt tre begynner Ozzy å finne formen. I Don’t Know følger opp, og resten av konserten er egentlig en fin påminnelse om hva denne merkelige typen har gitt hardrocken gjennom et hardt og langt liv.

Første del av konserten er viet Ozzys solokarriere etter Black Sabbath. En karriere som faktisk rent kommersielt har vært mer suksessrik enn da han sang for heavy metalens fedre. Rent personlig er det definitivt stort å høre gamle klassikere som Killer Of Giants og Shot In The Dark fra en ungdomstid der Ozzy var kongen og mørkemann på en gang.

Ozzy-settet glir inn i en litt vel lang del med soloer fra både bassist, gitarist og trommis, noe jeg aldri vil fatte hvorfor tillates. Det er bedre å bruke tiden på å spille to eller tre flere låter, men i dette tilfellet kan man jo skjønne at en gammel og sliten Ozzy trenger en pust og en pes for å komme til hektene igjen,

Neste post på venneprogrammet er Black Sabbaths bassist Geezer Butler (som stjeler showet med sitt joviale smil og sin innlevelse) og en sedvanlig hattepyntet Slash. Noe som betyr en lang og svært flott Sabbath-del. Litt usikker på hvorfor Slash egentlig er med, for Gus G. eller Zakk Wylde kunne spilt akkurat det samme like bra, men vi tar det hele på kjendis- og venne-kontoen.

Det er tid for heavy metal-klassikere på rekke og rad, og Iron Man, War Pigs og ikke minst fantastiske N.I.B. får gåsehuden til å ta over kroppen. Eller er det den kalde vinden som blåser inn over Puddefjorden. Uansett er konserten på sitt aller beste. Fairies Wear Boots er nok en personlig favoritt som får skinne i kveldssolen, og Into The Void er akkurat så tung og vakker som den skal være.

Zakk Wylde overtar gitar-jobben fra Slash etter kort tid (mens Gus G. består gjennom hele konserten), og vi får servert I Don’t Wanna Change The World, Crazy Train og en vakker Mama I’m Coming Home, før hele vennegjengen samles for Paranoid.

Ozzy er gammel, Ozzy treffer ikke alltid det han skal rent vokalt, publikum er småslapt, men jeg går hjem lykkelig i vissheten om at jeg nok en gang har sett en av de historisk sett viktigste og beste stemmene i rocken. Med en god del fine venner på slep. God bless Ozzy Osbourne.

Typete typer på tur. Ozzy og vennene hans spiller i Bergen og i Oslo neste uke. Vi ga vekk billetter til konsertene, og vinnerne har nå fått en beskjed via eposten sin.

Noen plater blir stemplet som mislykkede, og så tenker ikke folk mer over det. Det må vi gjøre noe med. Først ut: Black Sabbaths siste plate med Ozzy, Never Say Die!

Personlig synes jeg Never Say Die! er langt bedre enn sitt rykte. Tittelsporet er vel den eneste halvkjente låten fra platen, men spesielt hele første siden er mystisk, atmosfærisk, skummel og riktig så fengende.  Den åpner med nevnte Never Sat Die, som har alt en Black Sabbath-klassiker skal inneholde: signaturriff fra Tony Iommi, neseblødende vokal fra Ozzy, og et dundrende komp fra Bill og Geezer. Etterpå går vi over til Johnny Blade, som har apokalyptiske synther under en beinhard gatektest om knivdesperadoen Johnny Blade:

Tortured and twisted, he walks the streets alone
People avoid him, they know the street’s his own
Cold blade of silver, his eyes they burn so wild
Mean as a tiger, society’s own child

Så er det rett på min favoritt: den triste, litt funkinspirerte Junior´s Eyes, med et refreng av enorme dimensjoner (They´re coming home again tomorrow etc) og Ozzy på sitt aller mest melankolske. Side 1 på vinylen avslutter med Hard Road, en av singlene fra platen. Fett riff, bluesgroove hele veien, og vips så har man en briljant vinylside Sabbath.

SIde 2 starter rockete og digg med Shock Wave, før poppete Air Dance ved første lytt høres ut som en lettvekter. Men når man oppdager det nydelig pianoet på verset, gjør det hele låten. Litt svakt refreng, det skal jeg innrømme. Neste ut er Over To You, en bombastisk og seig rockelåt jeg er overrasket over at det ikke er gjort profilerte coverlåter av. Denne hadde – i likhet med Johnny Blade og Junior´s Eyes – vært klassiker om den var på Vol. 4 eller Sabbath Bloody Sabbath.

På albumets nest siste låt går det derimot helt galt. Breakout danderes med en blåserekke og en sakssolo  som er tullete malplassert, og sikkert kommer fra en blanding av tidens ånd og altfor mye drugs. Til slutt kommer Swinging The Chain, med Bill Ward på vokal. Typisk 70-tallsrock, uten at den biter veldig fra seg.

Oppsummert: Never Say Die! er en langt bedre plate enn den halvannen stjernen den har hos Allmusic, og en glemt perle i Sabbath-katalogen. Enig? Uenig? Kjør debatt.

Ozzys velkjente Crazy Train figurerer på sett og vis i en ny Honda-reklame.

DENNE KONKURRANSEN ER FERDIG.

6. august spiller Ozzy Osbourne på Odderøya i Kristiansand sammen med Audrey Horne, Clutch og Black Debbath. Vi ga vekk billetter via nett og radio, og disse tre får to billetter hver i posten for gode minner om Ozzy skrevet til oss:

Lisa (fra kommentarfeltet under), Ole Bachke fra Bjorbekk og Kim Stavik fra Skien.

Takk til alle som deltok!

Fokus på det norrøne i kveld. Ekspertkommentatoren har laget denne platen. Svært ekte.

Det er ikke måte på hvor populært det er med viking-ting i metalen for tiden, og det er på tide å ta et lite dykk i noe av det beste fra rocken som omhandler det norrøne og våre forfedre vikingene. For rockeband har laget sanger om dette siden Led Zeppelins tid. Vi har hanket inn eksperthjelp fra en av rockens morsomste menn, Pyro-venn og Enslaved-geni Ivar Peersen, som var en av de første som tok inspirasjon fra Bathory og fokuserte totalt på vikingtiden i musikken sin. En time med legendarisk og ny rock og metal som handler om det norrøne i kveld altså. Jeg kjenner at dette blir magisk.

Vi skal også gi deg intervju med det norske bandet Byfrost, som akkurat nå slipper sin andre plate Of Death. Tungt, metallisk og viktig. Billetter til Ozzy Osbournes konsert i Kristiansand om akkurat en måned gir vi også vekk. Og så får du fanken meg helt ny musikk fra Wolves Like Us, Earth Crisis og Unearth som en ekstra bonus.

Du kunne vinne de to orginale og ny-utgitte solo-platene til Ozzy. Noen gjorde det.

Nå har endelig de to legendariske platene Blizzard Of Ozz og Diary Of A Madman kommet med orginal-sporene til bassen og trommene til Bob Daisley og Lee Kerslake som skandaløst nok ble fjernet fra cd-utgavene som har vært tilgjengelig de siste årene. Der var disse erstattet med Rob Truilljo og Mike Bordins spilling. Men nå er alt rettet opp i. Vi ga vekk noen eksemplarer av begge platene som skal ut til diverse adresser i Norge, og destinasjonene finner du under.

Lewis Bendixen, Knapstad

Anita Kristiansen, Bodø

Hans Egeland, Kristiansand

Roger Nilsen, Trondheim

Ragnar Lian, Steinkjer

Det nærmer seg Norway Rock Festival. Pyro feirer.

I kveld vier vi nemlig halve sendingen til en forsmak på hva man kan få med seg på årets Norway Rock Festival i Kvinesdal. Vi har tatt en prat med festivalsjef Kelly, og vi spiller høydepunkt fra programmet i en time i kveld. Men vi har selvsagt ekstra snop i posen også. Vi intervjuer nemlig album-aktuelle og norske Pagan’s Mind, vi gir vekk lekre re-issues av Ozzy Osbournes to første album, og vi spiller helt ny musikk fra Wolves Like Us, Rival Sons og monsteret som er DJEVEL!

Hva synes vi egentlig om de stadige gjenutgivelsene av klassiske album med store mengder tilbehør?

De siste årene har plateselskapene i stor grad satset på gjenutgivelser av klassiske rockealbum. Der før samlealbum med hits var inntektsbringende kan det nå se ut som om såkalte re-issues og/eller remasters er det som genererer penger. Bare denne måneden slippes gamle klassikere fra katalogen til Thin Lizzy, Queen og Ozzy Osbourne i nye forseggjorte utgivelser.

Her skal det legges til at mange av disse gjenutgivelsene de siste årene har kommet i svært lekker innpakning, ofte med gode liner-notes, et stort billedmatriale, utbrettscover, og ikke minst ofte med enten ny og bedre lyd og ekstramatriale i form av live-kutt, hele konserter, dvd-er eller demoer og outtakes fra studio. Ofte et must for die-hard fansen, men ikke alltid veldig spennende for den jevne lytter?

Det drøyeste eksempelet er vel monsterboksen Pearl Jam slapp for å feire Ten. Sjekk bilde av innholdet her.

Her bør man også huske på at de yngste platekjøperne der ute gjerne oppdager artister gjennom disse gjenutgivelsene, men hva synes vi egentlig om dette stadige gjenbruket (for dette handler jo om å gi ut ting på nytt, og ofte selge nesten det samme to og tre ganger..)? Det er ingen som tvinger deg til å handle. Men det er lov å ha en mening.

Hvilke gjenutgivelser har du satt pris på, er det noen som har skuffet deg, og har vi egentlig bruk for alle disse nye versjonene av klassikerne i rocken?

På de virkelig store (og dyre) utgavene av ny-utgivelsene av Blizzard Of Ozz og Diary Of A Madman får man også med en dokumentar kalt Thirty Years After The Blizzard, og derfra er denne live-videoen av Crazy Train hentet fra.

I sammenheng med at Blizzard Of Ozz og Diary Of A Madman blir gjenutgitt i store nye utgaver dukker det også opp en helt ny dvd som handler om Ozzys år med gitaristen Randy Rhoads. Thirty Years After The Blizzard er navnet, og en pitteliten trailer har dukket opp.

Reklamene under Superbowl-sendingen i USA er svindyre, men blir også sett av mange. Og jammen dukket ikke Ozzy opp i en av disse. Men er vi litt lei av at Ozzy gjør narr av seg selv, eller blir gjort narr av?

Let It Die. Ozzy. Nok ord. Se video.

Ozzy skal spille i Norge igjen i år, og her ser du klipp fra konserten hans på O2 i London i september. Flere klipp finner du via Blabbermouth.

Folk i Stavanger kjente sin besøkelsestid da Ozzy gjorde sin opptreden lørdag. Faktisk var flere tilstede for å se Mørkets Fyrste enn det var på a-ha-konserten torsdag. Ekte.