(Lemmy, Motörhead, foto: Christian Misje/Nrk)

Vi har tatt ferie fra nettposting noen uker, og selv om det ikke har skjedd veldig mye i sommervarmen dukket det opp et par ting vi må få ut av systemet. Dødsfallet til Tommy Ramone og Johnny Winter fylte opp tristhetsbiten, mens en del utgivelser og videoer trygt kan plasseres på andre siden av skalaen. Noen av videoene har vi samlet her. Enjoy.

Først ut en typisk video fra politiske og flotte Rise Against som nylig slapp nytt album. Det er lett å gjøre narr av bandets nye video til låten I Don’t Want To Be Here Anymore, men samtidig så har Rise Against rett. Det er en ganske råtten og unødvendig verden vi lever i.

Så til en live-video fra Motörhead som dukket opp i anlending gjenutgivelsen av sistealbumet Aftershock som kom med bonus live-låter. Dermed slapp bandet en live-versjon av Lost Woman Blues.

Fra Lemmy over til en annen typete type. Zakk Wylde og hans Black Label Society slapp tidligere i år albumet med det mystiske navnet Catacombs Of The Black Vatican som slett ikke var ille. Rolige Angel Of Mercy ser du her.

Jeg hadde den store glede av å ha Overkills nye album White Devil Armory med meg på biltur rundt i Hardanger i juli, og kan berette om et album med flere herlige thrash-låter. Bitter Pill er ikke blant de beste låtene på platen, men det er den de har laget video til.

Superduper-legendariske Entombed har gått gjennom skifte i besetningen og kaller seg nå Entombed A.D., men låter akkurat som tidligere i låten Vulture And The Traitor fra Back To The Front som kommer neste uke. Deathroll.

Avenged Sevenfold har vært i latinske land for å spille inn videoen til sin Sad But True (kremt, This Means War), og det hele ser stort og flott ut.

English Dogs er fra England. Kryss i taket. Bandet har holdt på lenge i skjæringspunktet mellom punk og metal, og jeg husker at de figurerte på en del thrash-samlere på 80-tallet. I juli slapp English Dogs ny plate kalt The Thing With Two Heads som vel er et slags comeback, og i videoen til Turn Away From The Light er ganske så ekkel på flere nivå.

Blodig og litt ekkelt er det også i Hellyeahs nye video til den litt sedate låten Moth. Jeg har litt problemer med vokalisten, men kanskje du liker det hele?

Goatwhore drar på med rockete metal i videoen til Baring Teeth For Revolt fra albumet Constricting Rage of the Merciless som kom i sommer. God øs.

Trivium dukket også opp med en video i sommervarmen. Det er lenge siden albumet Vengeance Falls kom, men Through Blood And Dirt And Bone kunne likefullt sees over en kold forfriskning i juli.

Belphegor fra Østerrike har vært med i dødsmetal-gamet i mange år, men sparer ikke på blodet eller insektene i videoen til tittelkuttet fra sisteplaten Conjuring The Dead. På albumet får de vokal-hjelp fra Mayhems Attila Csihar og Deicides Glen Benton.

In Flames slipper ny plate etter sommeren, og det gleder vi oss til. Men videoen som de har laget til første låt ut Rusted Nail er ikke tilgjengelig her i Norge. OG DET ER GANSKE IDIOTISK, synes nå vi da…

Ahhhh. Ny låt fra Overkill. Det beste thrashbandet som aldri ble store, men som alltid er ekte. Meget deilig start på dagen! Nytt album i slutten av juli.

Bobby “Blitz” Ellsworth er en av de orginale thrasherne fra USAs deilige 80-tall, og i kveldens sending tok han oss med tilbake til starten av scenen og fortalte også villig vekk om sin egen karriere i Overkill. Hør hele sendingen når som helst via Nrks radiospiller og les spillelisten her.

Kvelertak-Evig Vandrar

The Regent-You Are Wrong

Amon Amarth-As Loke Falls

Emanuel Desperados-Glory Hole

Sabaton-Long Live The King

Goldenboy-Making Friends Meet

Autopsy-Arch Cadaver

Liongeist-Toska

Intervju Brutus

Brutus-Big Fat Boogie

W.A.S.P.-Tormentor

World At Large-Pulling At Our Limbs

Five Finger Death Punch-Lift Me Up

Overkill/thrash-spesial med Bobby Blitz Ellsworth:

Overkill-Overkill

Slayer-Hardening Of The Arteries

Judas Priest-Stained Class

Megadeth-Mechanix

Exodus-Bonded By Blood

Overkill-Wrecking Crew

Overkill-Bring Me The Night

Overkill-21st Century Man

Bobby Blitz Ellsworth fra Overkill er thrash-ekspert i kveldens sending.

Overkill var et av de første thrashbandene, og var en stor del av den store bølgen av band i sjangeren fra USA på 80-tallet. Overkill ble aldri like store som Metallica og resten av de fire store, men har holdt det gående med gode utgivelser helt siden starten. Ekte gode gamle travere. Vi intervjuet vokalist Bobby Blitz Ellsworth under årets Karmøygeddon-festival, og vi syr det hele sammen til en time som skal handle om nevnte thrash-bølge og selvsagt også om Overkill. Gode greier. I tillegg intervjuer vi norsk-svenske Brutus og spiller nytt fra Amon Amarth, Autopsy og Five Finger Death Punch.

(Overkill, foto: Jørgen Freim)

Det braker og det buldrer i Haugesund denne helgen når metalfestivalen Karmøygeddon feirer 10 år. Pyro er på plass.

Karmøygeddon har gjennom de ti årene festivalen har eksistert på Karmøy og i Haugesund sakte og sikkert bygget seg opp et godt rykte og stor respekt i metalmiljøet. Sjef Johnny Angelund og hans kumpaner får gode skussmål fra bandene som har spilt på festivalen, og har med ro og sikkerhet bygget opp festivalen til å bli en av landets beste innen sjangeren. Det var på høy tid at Pyro tok buss i tre timer for å sjekke årets program. Alle bilder (utenom det rett under her) er tatt av Karmøygeddons hyggelige husfotograf Jørgen Frem. Vi takker og vi bukker.

(kompanjonger på bussen fra Bergen til Haugesund, flott tur)

Karmøygeddon er en innendørsfestival (heldigvis for det, når jeg ser ut vinduet nå…) og arrangeres i det lille konsertlokalet Jimmy Legs og den langt større Byscenen. På festivalens første kveld spilte alle utenom hovedattraksjon Overkill på Jimmy Legs, noe som ble en intim og fin opplevelse.

Aeternus

Grunnet lang busstur fra Bergen fikk jeg ikke sett noe av settet til Orkan, men nådde akkurat like bergenske Aeternus. Det har gått svært lenge siden Aeternus sist ga ut plate med sin mørke metal, men årets …And The Seventh His Soul Detesteth seiler opp til å bli en av ekstremsjangerens beste album i Norge i 2013. Blandingen av ekstrem dødsmetal og ganske mange melodiøse partier fenger en som ikke er dypt nede i dødsmetalens mørke irrganger. De vel 100 som hadde møtt opp tidlig fikk se et Aeternus som måtte slite i starten grunnet vassen lyd og en trommis som var litt ute på seiltur, men etter noen låter spilte bandet seg fortreffelig inn i sjelen.

Med et helt nytt band i ryggen var det vokalist Ares som spilte hovedrollen. Vokalen var så gryntete og surklete og dødsmetal at han må dra innholdet helt nede fra pungen, og det pressende blikket hans fikk meg til å undre om han enten skulle torturere meg eller legge en bæsj på hodet mitt. Perfekt, der altså. Med sko og latex-bukse som ville gjort Immortal stolt stod Ares også for dagens metaloutfit. Ekstra poeng også til den ferske bassisten Frode fra Krakow som med sitt lange skjegg og mystiske sminke ser ut som om han har levd i skogen med ulver i ti år mens han har blitt fullstendig gal. Aeternus pumpet ut litt gammelt og litt nytt til en litt for avmålt stemning fra publikum. Mulig det hele ble hakket for ekstremt for mange.

(Overkill)

Gormathon

Det er godt mulig jeg fikk se mye av Karmøygeddons sjel da det svenske og relativt ukjente bandet Gormathon dro i gang sin streite og tradisjonelle (intet galt med det, altså) heavy metal. Gruppen som aldri har spilt utenfor Sverige før fikk en enorm mottakelse, og det kan virke som om den tradisjonelle metalen står sterkt på festivalen. Med en vokalist som lignet på Mirakulix og låter som lånte fra klassiske band som Iron Maiden, Helloween og Judas Priest laget Gormathon et voldsomt liv på et fullt Jimmy Legs. All ære til band og publikum for god innsats, men musikalsk var det hele litt vel standard for min smak.

Insense

Insense er et av landets mest undervurderte band. Punk.Tum. Jeg vil tro litt av grunnen ligger i at Oslo-bråkmakerne er vanskelig å beskrive. En dæsj vanlig metal, litt matte-metal, noen saftige doser hardcore, og små fedd av alskens mystisk. Til sammen blir det strålende musikk, og en svært god live-fremføring. Lyden var nok ikke helt på lag med Insense, men jeg var. Litt mer sedat stemning blant publikum enn på Gormathon, men mange smil å spore over svarte klær.

(Overkill)

Overkill

Kveldens definitive trekkplaster var Overkill fra New York/New Jersey. På 80-tallet var de sammen med Anthrax, Exodus, Metallica og en håndfull andre en del av den første thrash-bølgen som skyllet inn over hitlistene og MTV. I motsetning til noen av de andre bandene ble aldri Overkill et stadionband, noe som i ettertid synes noe rart, men som muligens skyldes den lyse og distinkte vokalen til Bobby Ellsworth. En utrolig hyggelig kar som jeg hadde den store gleden av å intervjue før konserten. Det ble et av de beste intervjuene jeg har gjort, helt til resten av bandet bestemte seg for å teste lyd like over oss. Forhåpentlig kan det meste av opptaket brukes likevel.

Overkill har vært en favoritt hos meg helt siden jeg så videoer av bandet på kveldstids-MTV på slutten av 80-tallet, og amerikanerne var hovedgrunnen til at jeg befinner meg i Haugesund nå. Selv om de orginale bandmedlemmene DD Verni og Bobby Blitz begynner å dra på årene leverte Overkill et thrash-show på øverste hylle. Tyngde, attack, humor og glede. Det er umulig å se låter som Save Yourself, Elimination, Wrecking Crew, Here’s To The Old School og In Union We Stand bli fremført uten å bevege på hode og kropp. Herlig nok var også nye sanger som Ironbound og Electric Rattlesnake blant personlige høydepunkt. Noe som beviser at Overkill stadig lager god thrash som du bør gi en sjanse.

Med gode følelser etter å ha sett et av thrashens orginale band levere på høyt nivå spankulerte jeg ti meter ned gaten for å spise en bakt potet. Humøret var på topp. Helt til Pyro-venn og levemann Heavy-Bård tekstet meg følgende melding: “Ta en øl for Jeff”. Jeff? Kjenner jeg noen Jeff? Jeff Hanneman? Rett på nett for å få vite at Slayer-legenden var død. En enormt trist avslutning på en fin dag.

Pyro har hørt og hørt på de fleste hardrock- og metalplatene som har kommet den siste måneden. Og nok en gang presenterer vi det hele for deg. Lettbeint og tunghørt.

Det er igjen tid for å gi deg en liten oversikt over hva som rører seg i den hardere delen av rocken. Pyro blir heldigvis nedpostet av nye utgivelser hver eneste uke, og som det public service-fortet vi er gir vi deg alt du trenger fra den siste månedens viktigste utgivelser. Les mer om Accept, Paradise Lost, Municipal Waste, Your Demise, Ministry og mange flere. De tre første her er det Asbjørn Slettemark som har skrevet om, resten er det jeg som har hørt på.

Accept – Stalingrad (Nuclear Blast)

Digg tittel og en verdig oppfølger til mesterverket Blood Of The Nations. Tørre, deilige oldschool-riff fra tyskersjefen Wolf, heavymelodi-bonanza, og amerikaneren Mark Tornillo fyller kamuflasjedressen til Udo Dirkschneider på en oppsiktsvekkende god måte. Høydepunkter er den hissige åpneren Hung, Drawn And Quartered, mektige Twist Of Fate og majestetiske Shadow Soldiers. Sistnevnte kan minne litt om Time Machine, det briljante bonussporet fra Blood Of The Nations. Det blir mye Accept på Pyro fremover, den saken er grei.

Shinedown – Amaryllis (Roadrunner)

Shinedown er et veldig undervurdert band i krysningspunktet Alice In Chains, Jane’s Addiction, Linkin Park, Stone Sour og Nickelback (jada, Nickelback, liker en del av låtene deres…). Det vil si voldsomt radiovennlig, lett tilgjengelig stadionmetal med haugevis av ballader. Jeg synes kanskje Amaryllis er litt vel voksen sammenlignet med The Sound Of Madness, bandets forrige plate, men det er uansett kickass-låter som Bully, Enemies og Foo Fighters-stadionrockeren Unity her. Om du liker kommers, melodiøs amerikansk rock, slik jeg og Toschie fra Audrey Horne gjør, så liker du Shinedown. Sjekk videoen til låten Unity fra albumet under her.

Your Demise – The Golden Age (Visible Noise Records)

“Your Demise! Twentytwelve, BITCH…motherFUUUUUUUCKER” skriker disse nydelige engelskmennene, og så er vi i gang. Festklar, hissig hardcoreinspirert rock, med null unnskyldninger eller kredbehov. Som de sier i traileren til The Comedian: “I like it in here!”. The Golden Age er ikke så umiddelbar som The Kids We Used To Be, men hotdamn så lyst jeg får til å gå på gig, havne i piten og skade meg når jeg hører på den. Sjekk singlen Forget About Me, poppunkeren These Lights og overraskende Paper Trails, alle høydepunkter fra albumet. Videoen til Forget About Me får du her.

Ministry-Relapse (AFM)

Ministry og Al Joergensen har forvirret oss litt de siste årene med å legge ned bandet, for så å gjenopplive Ministry igjen etter ganske kort tid. “Comebacket” er nok ikke den kolossen som Ministry trengte for å skape ny oppmerksomhet og entusiasme rundt seg selv. Relapse inneholder et par svært gode låter som eksemplevis Double Tap, men som helhet er det for lett å falle av til at denne kan matche noe av det Ministry med så stort hell gjorde for det som nå synes som litt for mange år siden. Albumet er som ventet proppfullt av sinne, men sinnet kanaliseres ikke på en sint nok måte denne gangen. Første video fra albumet var 99 Percenters som du kan se under.

Black Breath-Sentenced To Life (Southern Lord)

Black Breath fra USA velter over oss med illsint crossover-thrash på sin andre plate. På sitt beste, i låter som Feast Of The Damned, blir jeg revet med som på en Municipal Waste-fest, men ettersom minuttene tikker og albumet går blir den første nysgjerrigheten dempet litt av et sonisk angrep og lydbilde som ikke helt evner å gi låtene egenart. Det er simpelthen vanskelig å skille sangene fra hverandre. Enormt tøft til tider, men også noe ensformig. Sjekk det ut om du liker å få hodet undersøkt innvendig av en gal doktor med sprit-ånde.

High On Fire-De Vermis Mysteriis (Century Media)

Når det kommer til snasent øs er det ikke mange som topper High On Fire. Underlig nok har de ikke fått på langt nær så mye oppmerksomhet som eksempelvis Mastodon, som opererer i samme musikalske nabolag. Albumet med den mystiske tittelen viser at High On Fire stadig peiser på med full kraft. Full speed ahead. High On Fire makter å gjøre det supertunge såpass interessant at det er lett å fortape seg helt i platene deres. Meditasjons-musikk for folk som ikke mediterer? En meget fin samling av god tungrock som bør høres av alle. Mor, far, barn, hund. Alle. Bloody Knuckles hører du frekt og freidig under.

02__High_On_Fire_-_Bloody_Knuckles

Cancer Bats-Dead Set On Living (Hassle Records)

Forrige måned var det Every Time I Die som totalt overbeviste med sin siste plate, og denne måneden gjør Cancer Bats det samme med sin siste velsignelse. Her er det altså så mange god-låter at det er vanskelig å vite hvor en skal starte. Så la oss bare starte med første låt ut. R.A.T.S. setter en svært høy list med sin vuggende og skrikende påvirkningskraft, og Cancer Bats bare fortsetter å spille rock slik 2012 trenger. Skarp, tung, dirrende og småkaotisk rock som bare trenger seg dypt inn i hjertet mitt. Bricks And Mortars er låt nummer to, Road Sick nummer tre, og begge er så bra at det bare er å få de ut på radio med en eneste gang. Og sånn fortsetter det. Dead Set On Living. Bare hør den. Lev litt. Føl litt. Eller vent…. Føl mye. Albumets beste låt? Vanskelig. Muligens Road Sick. Se og hør den under.

Dimension Act-Manifestiation Of Progress (Progrock Records)

Selv om jeg er vokst opp som superfan av Marillion er jeg langtfra noen ekspert på prog-rocken. Men siden Dimension Act er norsk, og siden de har sendt oss sitt nye album, så skulle det bare mangle at vi skrev noen ord om musikken. Progen har virkelig satt sitt preg på metalen de siste tiårene, og Dimension Act gjør på sin debutplate den melodiøse utgaven av metal-progen. Ikke noe skrik og skrål, men mye synth og atmosfære. Til tider voldsomt, og noen der ute vil sikkert si pompøst, men jeg mener definitivt at Dimension Act innehar en hel del kvaliteter til de som setter pris på blandingen av metal og prog. Sjekk bandet via nettsiden deres om du er pirret.

Dimenzion Psychosphere-DNA Phantom Effect (egen utgivelse)

Nok et norsk band med Dimension i navnet. Dog med z. Også dette en debut, etter at Dimenzion Psychosphere (litt vel vanskelig navn der…) har gitt ut tre ep-er de siste syv (!) årene. Vi lander her i et industrielt metal-land med tunge nikk til tidligere nevnte Ministry, men også med en gjenklang av nyere ting som eksempelvis Fear Factorys siste album. Litt thrash-inspirasjon hevder de selv at de har, uten at jeg helt hører det på albumet. Nå er ikke tung industri-metal med smak av armageddon, robot-teknologi og misantropi helt min greie, men Dimenzion Psychosphere er definitivt inne på noe med debuten sin. Du kan sjekke bandet selv via Urørt-sidene deres. Eller lytt til First Blood under.

Dimenzion_ Psychosphere – First Blood

Do You Love Melena-Marathon (Melena Records)

Vi beveger oss til Oslo og debuten til Do You Love Melena, som vi her i Pyro kåret til å være et av de mest lovende bandene i Norge i 2009. Det har altså tatt litt tid med albumet, men nå er det her. Første låt fra platen kom for noen uker siden, og ga lovnad om noe stort. Close Finger Action er nemlig en av de tøffeste låtene som er gitt ut i Norge i år. Men på albumet er Do You Love Melena noe vanskeligere rent musikalsk. Inspirasjonen fra proggete typer som Mars Volta er åpenbar, men Do You Love Melena innehar også sin egen musikalske stil. Til tider kan faktisk Marathon minne litt om fjorårets Rumble In Rhodos-album. Ikke så rart siden de to bandene deler noen medlemmer. Av og til blir Do You Love Melena for vanskelig for meg, andre ganger skaper de musikk-kunst som gjør livet lysere. Forvirrende og finurlig. Sjekk Do You Love Melena via Urørt-sidene deres, eller hør den høyst fantastiske Close Finger Action under.

Do You Love Melena-Close Finger Action

Overkill-The Electric Age (Nuclear Blast)

Det er alltid litt rørende når Overkill gir ut nye plater. Da blir en minnet på et av bandene som virkelig satte sitt preg på thrashen på 80-tallet, og man blir også minnet på at noen av de bandene aldri ga seg. Overkill har levert album helt siden 1985, og forrige plate Ironbound var blant bandets aller beste. Det er igjen på tide å bli minnet på alle disse tingene når Overkill nå slipper The Electric Age. Igjen med vintage thrash-attack, og med den gneldrende stemmen til Bobby Blitz. Kanskje ikke helt på høyden med forrige album, men mer enn bra nok for meg. Det er vel så enkelt som at om du liker Overkill fra før, så liker du Overkill anno 2012 også. Og om du liker thrash på gamlemåten, så liker du Overkill anno 2012. Og om du liker livet, så liker du Overkill anno 2012. Nok fjas fra meg, sier du? Greit det. Electric Rattlesnake i videoformat under.

3 Inches Of Blood-Long Live Heavy Metal (Century Media)

3 Inches Of Blood kunne så fort blitt for harry, men ender gang på gang opp med å brenne seg inn i bevisstheten min med store og pompøse krigsmetal-låter. Denne gangen handler det også litt om metal når 3 Inches Of Blood angriper ører, nese og hals med sine instrumenter og pipende vokal. I Metal Woman hyller de metal-kvinnene der ute, og albumtittelen er selvforklarende. Men også de som liker god gammeldags krig får sitt. Storming Juno handler om den stranden kanadiske soldater gikk i land på i Normandie under 2. verdenskrig, mens My Sword Will Not Sleep og Chief And The Blade skuer tilbake i tid. 3 Inches Of Blood er for de der ute som liker metalen tradisjonell og hard, og som synes at Manowar har blitt litt for opptatt av symfonier i det siste. Musikk for mjød-fansen. Fabelaktig. Digg Leather Lord under.

3 Inches Of Blood-Leather Lord

Prong-Carved Into Stone (SPV)

Her snakker vi om undervurderte typer. Jeg husker godt Prong fra slutten av 80-tallet. Jeg vet, jeg er gammel. Men da slapp Prong noen helt sinnsyke plater. Force Fed og Beg To Differ er noe av det beste som har kommet ut innen metal, og jeg skjønte ingenting da bandet forble et kult-fenomen. Det har Prong vært siden, men de gir heldigvis ut album med svært ujevne mellomrom. Og takk for det. For Prong er fremdeles gode som gull. Forfriskende metal fra eldre herrer som ikke føyer seg for noen. Lik dem. Ikke på Facebook, men i real life… Revenge… Best Served Cold med bilder ser du under.

Lakei-Konspirasjoner (Indie Recordings)

Hoppsann. Denne så jeg ikke komme. Debutplaten til Lakei fra Bergen er nemlig noe så voldsomt som en blanding mellom black metal, og stemningen som Neurosis maler frem, med litt Kvelertak på toppen. Til tider veldig hardt, men også unaturlig fengende. Dette kan være starten på noe stort, og det er bare å gjøre klart for Lakei i musikksamlingen din med en gang. Enten du nå går for det digitale eller det fysiske. En herlig overraskelse fra hjemtraktene. Hør den svært gode låten Budbringer under. Muligens årets funn så langt.

Budbringer

Tombstones-Year Of The Burial (Soulseller)

Oooo. The heaviness… Norske Tombstones doomer det altså sånn til på sin nye plate at det er like før pulten min vibrerer bort på nabokontoret. Det går sakte, det er mystisk, alt er supertungt, og låtene varer i seks minutter pluss. Alt er som det skal være i doom-sjangeren altså. Av og til kan det dog gå litt vel sakte. Låtene glir på sett og vis inn i hverandre, og selv om tittelsporet og Sabbathian leveres med solide mengder stil, mangler det kanskje litt på helheten. Gjør deg opp din helt egne doomiga mening selv. Sjekk Tombstones via Urørt-sidene deres eller lytt til Sabbathian under.

06 Sabbathian

Unisonic-Unisonic (Ear Music)

Det er som en kan føle tusenvis av powermetal-hjerter pumpe litt hardere når de gamle Helloween-kompisene Michael Kiske og Kai Hansen igjen teamer opp i nye Unisonic. Og jeg vil tro fansen får det de vil ha, og fortjener, med denne debuten. For Unisonic bruker alle power-toolsene i skuffen for å lage et ytterst melodiøst og fengende album. Personlig har jeg litt problemer med denne typen metal når den balanserer på grensen til pop, men i den andre enden leverer Unisonic i tillegg et knippe gode metal-låter i tittelkuttet, We Rise, My Sanctuary, Soul Alive og flere. Et spennende nytt kapittel i vennskapet mellom Kiske og Hansen starter bra. Videoen til låten som både bærer platens tittel og bandets navn ser du under.

Municipal Waste-The Fatal Feast (Nuclear Blast)

Det brister hjertet mitt å fortelle at Municipal Waste skuffer litt på sin nyeste plate. Det amerikanske bandet har vært en Pyro-kjærlighet i mange år, og har vært min favoritt blant de nye bandene som spiller gammeldags thrash. Municipal Waste kommer fortsatt til å være en favoritt, og leverer mye bra på Fatal Feast, men de helt store crossover-anthemene savnes denne gangen. Fatal Feast mangler fest-toppene som The Waste tidligere prikket inn med jevne mellomrom, og dermed blir selskapet denne gang som et litt uforløst vorspiel. Hadde dette vært debutalbumet til Municipal Waste hadde jeg elsket det, men bandets historie setter en solid standard som denne gang ikke helt nås. Men jeg er fremdeles på lag med The Waste. Alltid på lag. Sjekk første video fra platen under.

Paradise Lost-Tragic Idol (Century Media)

Tristheten fra England er tilbake med mer dysterhet pakket inn i vakre melodier. Nå skal ikke jeg påberope meg en veldig kjennskap til Paradise Lost som band, men Tragic Idol har fått meg til å føle en økende interesse for det orkesteret har gitt ut tidligere. På sin nye plate serverer Paradise Lost nemlig en hel del tunge og gode ting som går rett inn i porene. Mer heavy metal enn goth, og eksperter på å gjøre det innadvendte utadvendt. Om det gir mening i det hele tatt. Videoen til Honesty In Death under.

Overkill er et av thrashens virkelig hardtarbeidende band. New Yorkerne har vært med helt siden starten, og har aldri gitt seg med å spille hardt på instrumentene sine. Forrige album var en svært positiv overraskelse, og nå er Overkill tilbake med sin nye plate The Electric Age. Første video er også servert.

Det høyst legendariske New York-thrashbandet Overkill skal snart slippe ny plate, og serverer små drypp fra innspillingen på nettet. Her diskes del tre opp i videoform.

Jeg har en hel masse gode følelser for Overkill. Et av thrashens mange gode band som aldri fikk den oppmerksomheten som noen av de andre i sjangeren gjorde. Men et band som har holdt høy kvalitet på nesten alt de har gjort siden 80-tallet. Ny plate kommer i slutten av mars, og den har fått navnet The Elecric Age. Vi fortsetter å poste oppdateringer fra studioinnspillingen. Er det noen som fortjener noen minutter av livet ditt så er det Overkill. So real.

30. mars slipper thrash-legendene i Overkill ny plate. Forrige gang New Yorkerne ga oss ny musikk ble vi rent revet med, og det kan fort skje igjen. Her ser du Overkills egne videoer fra innspillingen av det kommende albumet The Electric Age. Kjenner at jeg gleder meg veldig…

Overkill gjorde et fantastisk album med Ironbound tidligere i år, og her har du thrash-legendene fra New York i levende live fra Devilside-festivalen i Tyskland tidligere i sommer.

Vi har trukket de to siste ukers radio-konkurranser. Vant du kanskje?

Vinnere av Overkills gode nye plate Ironbound:

Morten Pedersen, Selåsvatn

Katrine Eilertsen, Tromsø

Inge Såstad, Oslo

Vinnere av Fear Factorys Mechanized:

Martin Øvsti, Trondheim

Therese Grønvold, Bud

Eirik Lie Reiersen, Larvik

Midt-nytt?

Det skal bli midt-europeisk fokus i kveldens Pyro. Vi dykker ned i hardrocken fra Nederland, Belgia og Sveits, og håper at vi klarer å finne en hel time med kvalitetsmusikk. Be-Ne-Sve-spesial? Vi kan love alt fra sveitsisk legende-metal, via belgisk thrash, til hollandsk doom. Spennende. Vi intervjuer også Brian Fair fra Shadows Fall og gir vekk den høyst kvalitetssikrede nye platen til Overkill. Høres on the wire.