Sjekk disse bøndene fra drapsbyen Flint i Michigan! KING 810 er en god grunn til å gå tidlig i Oslo Spektrum når Slipknot inntar hovedstaden. Vi har spilletidene og vorspiel-listene. OPPDATERT MED NYE STAGETIMES. SLIPKNOT BEGYNNER 20:30, KING 810 SPILLER KL 19:30.

Tirsdag kveld er det endelig dukket for helaften med Slipknot og venner i Oslo Spektrum. Vi anbefaler deg å komme passe tidlig til hockeyhallen midt i byen, for nykommerne KING 810 inntar scenen allerede kl 19:30 med historier fra deres brutale virkelighet i Topp 5 drapsbyen Flint, Michigan.

Vi har spilt noen spor fra albumet Memoirs of a Murderer på Pyro, og gleder oss voldsomt til å se/høre hva David Dunn (han med det døde blikket fremst i midten) byr på fra scenen. I USA er de kjent for å bli arrestert for vold og ta med seg liksom-bevæpnende vakter på scenen, men vi liker dem best når de drar opp tunge, feite låter som Fat Around The Heart. Så husk at selv om Slipknot begynner kl 20:30 – halv ni – , er det duket for KING 810 allerede kl 19:30, og varm gjerne opp med spillelistene under. Det er antatte setlister, så spoiler alert om du ikke vil vite slikt:

Foto: Erichsen, Jarl Fr. / SCANPIX

Bra samling med band i Oslo Spektrum i juni. Vi ga vekk billetter og har trukker vinnere.

Tirsdag 2. juni er det nok mange Pyro-lyttere som glipper på sendingen vår, for da spiller trioen Def Leppard, Judas Priest og Five Finger Death Punch i Oslo Spektrum. Mykhetsrock med Sheffield-banden, klassisk heavy metal med Rob Halford og gjengen og moderne rockeheavy fra Five Finger Death Punch. God blandings!

Vi ga vekk billetter og responsen var gedigen! Vi har trukket ut to vinnere helt vilkårlig blant alle som har sendt inn, og verdipapir er på vei til Mai-Britt Stene fra Oslo og Petter Aanonsen fra Ramnes. Grattis!

Vi ga vekk Slipknot-billetter. Vinnere trukket.

Tirsdag 10. februar kommer endelig Slipknot tilbake til Norge med en mer enn god nok plate som en del av sin store bagasje. Man kan vel ikke forvente mindre enn et vanvittig show når et av verdens største metalband kommer på besøk, og vi ga vekk billetter. Vi fikk masse svar, så her var det bare å trekke helt vilkårlig. 2 billetter til hver av disse er på vei i posten:

Kjell Åge Karlsen, Råholt
Marianne Sørum, Porsgrunn
Jon Arntzen, Aremark

The Devil In I i live-videoformat under.

(In Flames, foto: Christian Misje/Nrk)

Vi ga vekk møte med In Flames.

In Flames spiller i Oslo Spektrum fredag 7 november. Det blir forhåpentlig like bra som da jeg så bandet gjøre en maktdemonstrasjon i Bergen for noen år siden. In Flames har nesten litt umerket gått fra å være et ganske populært band i metalen til å bli et av de aller største, og nå skal årets albumutgivelse Siren Charms feires for første gang i Norge.

Vi ga vekk to billetter til den konserten pluss en såkalt meet and greet med In Flames. Altså en seanse der noen norske fans henger litt med bandet og får album eller andre ting signert.

Vinner er nå kåret og denne har fått beskjed via epost. Takk til alle som svarte!

Mandag spilte Pearl Jam i Oslo for første gang på 12 år. Pyro var på plass, 20 år etter vår forrige Pearl Jam-konsert.

Sorry, litt sent ute med denne rapporten, men det ble litt reising og styr rett etter konserten. Her er uansett oppsummering etter mandagens Pearl Jam-konsert i et smekk utsolgt Oslo Spektrum.

— Pearl Jam spilte i underkant av 30 låter, og inkludert pausene mellom to runder med ekstranummer rakk de 2 timer og 25 minutter. Det høres lenge ut, men det føltes forbløffende kjapt.

— Det er ganske nøyaktig 12 år siden forrige Pearl Jam-konsert i Oslo/Norge. Forrige var i juni 2000, dagen før den skjebnesvangre konserten på Roskilde, hvor 9 mennesker mistet livet.

— Materialet var fordelt på hele karrieren, pluss noen coverlåter: Mother av Pink Floyd og den tradisjonelle Keep On The Rockin In The Free World av Neil Young. Overraskende nok var det kun to spor fra sistealbumet, Backspacer, mens debuten Ten ble presentert med seks låter.

— Eddie Vedder klaget på stemmen mellom låtene, og når han snakket var det tydelig at det var rusk på stemmebåndene. Men når han tryllet frem melodier, la jeg knapt merke til problemer. Vedder synger latterlig bra live, og er langt mindre grungepompøs enn hva ryktet hans tilsier.

— Kom plutselig på: For min egen del er det 20 år siden jeg så Eddie Vedder & co. Da var jeg 17 år og stedet var Roskilde-festivalen i juni 1992. Tyve år! Saklig. Jeg har bare gode minner fra den konserten, husker at Eddie Vedder åpnet alene med Bob Marleys Redemption Song og at de spilte Singles-låten State Of Love And Trust midt i alt Ten-materialet.

— I mine ører er Pearl Jam best når Eddie Vedder ikke spiller gitar, og konsentrer seg om den klassiske vokalist/frontmannrollen. Det vil si: på rockelåter fra de to første platene. Why Go, Animal, Once og Even Flow er kontante, hissige og helstøpte i livetapning, mens det mer hippie/jammeorienterte midtempomaterialet fra No Code og utover får et mer utflytende sound.

— Akkurat det er ikke negativt, for Hail Hail og Do The Evolution og Elderly Woman (jada, vet den er fra Vs) og denslags fungerer også aldeles nydelig, men da viser Pearl Jam seg mer som jammeinspirert enn classic rock-band, slik de opprinnelig var.

Les om Ten og tre andre plater som forandret verden i 1991

— Nydelig å høre balladen Immortality fra Vitalogy live. Klissete og pompøs, men også smellvakker og rørende. Fin erstatning for Indifference fra Vs, som jeg håpet å få høre.

— Strålende publikum, det må sies. Hovedgruppen av publiken besto av Hvit Mann (35), men det virket som alle koste seg, enten man var blodfan fra Island på første rad eller klinende bygdepar på sommerbytur for å synge med på Alive. Og dette til tross for at det var mandag, klamt og trykkende vær i Oslo.

— Alive, ja. For et anthem. Det er åpenbart at Pearl Jam elsker å spille låten, selv om den er i kategorien vår-største-hit-vi-er-møkklei-av.

Lydverkets Jørgen Hegstad anmelder seneste Pearl Jam-platen

— Åpningsbassriffet til Jeff Ament på Why Go Home. Kveldens tyngste og råeste. Skulle tro det var White Stripes som covret Black Sabbath.

— På 90-tallet vitnet Pearl Jam mot Ticketmaster i en høring om dyre konsertbilletter og markedsmonopol. Tyve år senere selger de billetter til 860 kroner i Oslo Spektrum. Kremt.

— Spektrum føltes overraskende intimt denne julikvelden. Nå var vi heldige med plassene våre på rad 2 bak stående publikum, men det har neppe skjedd før at man ikke savner storskjerm i drittlokalet Spektrum. All oppmerksomhet rettes mot scenen, bandet er flinke til å bevege seg og til å inkludere publikum, og det føltes mer som klubbjobb enn arenakonsert. Lekker og enkelt scenedekor også.

— Mike McCready er en gudsbenådet gitarist. Hans crispe, analoge gitartone er så klassisk og digg som classic rock kan bli, og når Mike på slutten ble så entusiastisk at han rocket baris, var rockestjernifiseringen av ham komplett.

— Eddie Vedder er en flott vokalist/frontmann, men mellompratet hans er, ehem, ganske fjernt. Hyggelig med hilsen til en død kompis, men ellers var det som en kompis påpekte “mye østrogen mellom låtene”. Men fuck det. Vedder leverer jo der han skal: på låtene.

— Midtveis i konserten slo det meg at Pearl Jam har blitt akkurat det de drømte om å bli. Da de slo gjennom med Alive og Jeremy og albumet Ten på tidlig 90-tallet, var de tydelig ukomfortable med å bli dyrket som typiske rock/popstjerner. Dette førte til at de blant annet ga ut album på vinyl før CD (Vs), distanserte seg fra hitsene sine, og ble et demonstrativt inadvendt band. Nå er de på et sted i karrieren hvor de ikke trenger å opponere mot alt og alle. Pearl Jam har en fanskare som elsker dem og som de setter pris på, bandet forstår at de gamle hitsene er dødsfete låter som er gøy å spille live, og livet er like laidback som konsertene er energiske og morsomme. Pearl Jam fremstår som komfortable med å være det bandet de er i 2012.

— Om jeg er fornøyd med konserten? Meget. Underholdende, intenst, vakkert, mimrende, overraskende og alt man vil ha fra et band som Pearl Jam. Håper vi snakkes igjen før det har gått tyve år til.

På mandag er det helaften i Oslo Spektrum. In Flames topper plakaten, men under dem spiller Trivium, Ghost, norske Insense og selvsagt RISE TO REMAIN. Over er den finfine nye turnévideoen til This Day Is Mine, og på denne lenken kan duuuuu vinne billett til en supereksklusiv konsert som Austin Dickinson og bandet hans gjør dagen etter Spektrum.

14. november spiller In Flames, Trivium, Ghost, Rise To Remain og Insense i Oslo Spektrum. Vinnere av billetter her.

Det kommer til å bli en strålende kveld når hovedattraksjonen In Flames ruller inn i Oslo i november. For de tar ikke bare med sitt eget kvalitetsrike metal-show til hovedstaden. De har også med fire svært gode band på veien. Amerikanske Trivium er et stort navn i seg selv med sin proffe metal, svenske, mystiske og okkulte Ghost er årets snakkis i metal-kretser, Rise To Remain har nylig signert stor platekontrakt og har sønnen til Bruce Dickinson på vokal, og norske Insense har lenge vært en Pyro-favoritt.

Vi spurte dere om hvilket av disse bandene dere helst ville se, og to heldige vinnere får to billetter hver. De fleste hadde naturlignok hovedbandet In Flames som favoritt, men også alle de andre bandene har mange fans der ute.

Vi trakk helt vilkårlig fra den store svar-bunken og billetter blir sendt via post til:

Maria O. Gajhede, Bø i Telemark og Tony Boday, Røyse.

Setliste: Feiende flott (sjekk den her). Jeg tror utgangspunktet er at Priest spiller minst en låt fra alle platene i katalogen. Det fører til et spennende utvalg, med overraskelser som Blood Red Skies, Night Crwaler og Never Satisfied side om side med Metal Gods og Breaking The Law. Memo til AC/DC og Megadeth: dette er en gnistrende idé som hadde passet katalogen deres perfekt.

Vokal: Rob Halford sang rett og slett veldig bra, til tross for noen småsure partier midtveis. Men growlingen og sireneskrikene på Painkiller satt som aldri før. Nå som Dio ligger i graven, er nok Rob Halford den som troner øverst på delivering the goods-tronen.

Overraskelse: Blood Red Skies fra Ram It Down hadde visstnok verdenspremiere live for en liten uke siden, i går var den både overaskende og voldsomt bra.

Opptur: Victim Of Changes er alltid bra, men ekstra fabelaktig i går. Og så Turbo Lover, da. Herre min hatt for et mesterverk av en låt.

Nedtur 1: Litt lydproblemer midtveis, og tidvis litt grumsete vokallyd.

Nedtur 2: Alle kostymeskiftene til dronning Rob. Det blir for døvt når han går av scenen før en låt er ferdig, og scenen blir stående tom mens vi venter på en ny glitterkåpe fra garderoben hans. For min del kunne han spilt hele konserten i den sølvkappen han brukte på Prophecy.

Nygitaristen: Richie Faulkner har åpenbart gitt ny energi til bandet, og ter seg som en erfaren metalgud på scenen.To tomler opp.

Publikum: Tjaaaa, mellom 4000 og 5000, kanskje? God stemning hele veien, men kanskje litt avmålt – eller konsentrert? – når det ikke var monsterhits som kom fra scenen. Eller var det sceneskiftene som gjorde det?

Oppsummert: Sterk konsert, god vokal, dødsbra setliste, brillefin aften i Oslo Spektrum. Se Priest i Bergen dersom du har anledning. Du blir ikke skuffet.

PS: Gro Narvestad fra Metal Hammer satt ved siden av meg i Spektrum. Jeg gleder meg til å lese anmeldelsen hennes. Mens vi venter på den kan du bestille deg abonnement på norske Metal Hammer her.

Dette spilte MCR i hvert fall i København i går:
1. Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)
2. Thank You For The Venom
3. Planetary (GO!)
4. Hang ‘Em High
5. SING
6. Vampire Money
7. Mama
8. The Only Hope For Me Is You
9. House Of Wolves
10. Summertime
11. I’m Not Okay (I Promise)
12. Famous Last Words
13. DESTROYA
14. Welcome To The Black Parade
15. Teenagers
16. Helena
17. Cancer

Encore:
18. Vampires Will Never Hurt You
19. Bulletproof Heart

“Uno, dos…tres in your face!” … slik låter altså Limp Bizkit i 2010. Stort, tungt og dumt, akkurat som vi håpet på. Albumet Gold Cobra slippes i sommer, og bandet spiller i Oslo Spektrum 27. september.

Etter fire timer med våre favorittband må vi oppsummere kvelden med litt sutring/analyse, og i vår drømmeverden håper vi at bandene eller noen som jobber med dem leser dette:

MEMO TO MASTODON: Mastodon has the best metal songs ever, but we seriously need to hear you guys rock out at Rockefeller, Sentrum or some other cool Oslo club venue. We´ve seen Mastodon support Iron Maiden (2X), Slayer (2X) and Metallica (1X) as well as the short festival gigs you did at Hove and Ekstremsportveko. Your support show at the Metallica gig tonight was OK, but not a single person in the audience could really take in the kick ass prog metal heavenly shit you guys are capable of. Dudes, face it: you are NOT a support band, even if Metallica or Iron Maiden are headlining.

MEMO TO LAMB OF GOD: You guys are the best band in the world. Seriously! Wrath is the heaviest album of the year so far. We´ve seen you destroy New York headlining above Machine Head and Trivium, but yesterday you were fucked over by support sound. The band sounded like an army conquering continents, but it was completely impossible to hear Randys voice.  Come on guys, Set To Fail and Dead Seeds are songs designed to slay Metallicas audience, but not as instrumentals. Please tell your sound guy or somebody in your crew to get their shit together. Or maybe you have stupid support band rules from the Metallica camp? And please come back to Norway and do a proper show, not a support gig where you guys are playing second fiddle to anyone.

MEMO TO METALLICA: The laser show is pretty lame, Jean Michel Jarre did it waaaay better in a documentary I saw on NRK last Saturday. Some of the new songs are cool in the studio versions, but only The Day That Never Comes really kicks ass live. All Nightmare Long is the best song on Death Magnetic, but sounds like a car crash live. Oh, come to think of it, Cyanide was ok too. Lars Ulrich needs to rehearse the drum action on One.  Please do not ever, ever play Turn The Page live again, it makes you look like swedish party dudes. The Four Horsemen slays, it seriously makes me wanna move to a deserted sland and fuck shit up for all eternity. Robert Trujillo is the coolest member of Metallica, could you play You Can´t Bring Me Down as an encore? Kirk should not do back up vocals, ever. Lars should stay behind the drumkit more, he’s a drummer not a dancer. Please play Leper Messiah in Norway, not only in boring Finland. And guys, seriously: you played Dyers Eve, Ride The Lightning and Holier Than Thou in Finland. GODDAMMIT, it is just plain evil to spit Turn The Page in our faces instead, we are human beings too. But hey, Overkill was amazing, so thank you for that little gem. Harvester Of Sorrow rocked hard. Sad But True was played too fast, it sounded like a boogie song, and you guys don’t wanna compete with ZZ Top in the boogie department, because they will kill you with their fluffy guitars and burning cigars. Seek & Destroy still reign supreme, two and a half decades after you guys wrote about scanning the scene in the city and looking for some dudes to start up a fight.

Ok, hva synes Pyro-folket om konserten?

27. april slipper Rhino/Warner Music The Devil You Know, det nye albumet til Heaven & Hell. Heaven & Hell består altså av Tony Iommi og Geezer Butler fra originalbesetningen av Black Sabbath, samt Ronnie James Dio og Vinnie Appice, som begge har vært med i Black Sabbath tidligere.

Kvartetten kommer til Oslo Spektrum 4. juni, og etter å ha sett DVD-en kvartetten ga ut i fjor, anbefaler vi den konserten på det varmeste. Mens du venter på konsert og album, kan du pirre forventningene med denne gjennomgangen av The Devil You Know:

1. Atom And Evil
– Tung og seig åpning på albumet. Ronnie James Dio synger episk og kommanderende, som om han står på toppen av pyramidene i Egypt og beordrer solen til å stå opp nok en gang. Produksjonen låter bra, ikke ulikt de tre låtene bandet spilte inn til samleplaten ”The Dio Years” for noen år siden. Altså veldig enkel, men åpen og tung produksjon.

2. Fear
– Tony Iommi leder fremdeles an med seige, gotiske metalriff, men ”Fear” er litt mer uptempo enn ”Atom And Evil”.  Hovedriffet er hypnotiserende, og kunne gått på audition dersom Maiden hadde annonsert et realityshow for oppfølgeren til Powerslave.

3. Bible Black
– Balladeåpning og greier, ikke ulikt The Sign Of The Southern Cross. Dio spør essensielle spørsmål som ”Who are we” og slenger ut tekstlinjer som ”Here´s another spell/it will take me straight to hell”. Jeg lurer forresten på om Bible Black er en snikreferanse til King Crimson-albumet Starless And Bible Black? Etter flere gjennomlyttinger står Bible Black igjen som den beste låten på platen.

4. Double The Pain
– Mystisk bassåpning, før Tony Iommi dropper inn med et ti tonn tungt riff fra metalhimmelen. Albumets mest uptempo låt så langt, uten at det sier så mye, The Devil You Know er nemlig seigere enn alle karakteren i Mongoland kjørt i slow motion. Som mange andre låter på albumet, vokser Double The Pain med hver gjennomlyttinger. Double The Pleasure, kan man gjerne si. Sjekk for eksempel den drømmende bridgen som dukker opp før refrengene, digg.

5. Rock And Roll Angel
– Ronnie James Dio har skrevet en del låter om rock and roll opp gjennom ørene, ref Long Live Rock And Roll og Rock And Roll Children, og han har vel også satt penn til papir om engler, så da er det vel bare naturlig å skrive en låt om rockeengler. Litt kjedelig låt på første lytt, etter en sterk åpning på albumet, men det bedrer seg når albumet sniker seg under huden.

6. The Turn Of The Screw
– Litt kjedelig låt? Dio synger sånn passe inspirert, og Iommi-riffingen gjør lite for å gi låten tyngde og fasetterte svartfarger.

7. Eating The Cannibals
– En sang om å spise kannibaler? Spennende! ”Come to the meeting/it is true that we are eating the cannibals”. Mystisk låt, men i likhet ned The Turn Of The Screw litt kjedelig.

8. Follow The Tears
– ”Follow the money”, sier de i Alle Presidenters Menn, men Heaven And Hell vil at vi heller skal svømme ned en elv av tårer for å finne det vi trenger. Pompøs og stor intro som går rett over i et klassisk Iommi-riff med horrorsynth. Albumets største og feteste låt, ved siden av ”Bible Black”.

9. Neverwhere
– Sammen med The Turn Of The Screw og Eating The Cannibals en litt kjedelig låt. Iommi tryller som vanlig gigantiske lyder ut av plekteret sitt, men magien er fraværende.

10. Breaking Into Heaven
– Dio og Iommo & co er ikke rent lite frekke. De skal steike meg bryte seg inn i himmelen. Er det fordi Gud nekter dem adgang, eller er de bare i rent opprørsmodus? Det er i hvert fall en flott, melodiøs avslutning på et album som trenger noen gjennomkjøringer før de legger seg rundt halsen din som en kjælen katt.

De progressive metal veteranene fra New York, Dream Theater, bekrefter nå at de for første gang tar sin PROGRESSIVE NATION turnè til Europa i September, Oktober og November 2009.

Hjernen og initiativtaker bak PROGRESSIVE NATION er Mike Portnoy, som er trommis i Dream Theater.  Han har nok en gang håndplukket band til turnèen basert på musikk, originalitet og diverse …. ikke nødvendigvis etter popularitet og markerings verdi. Han sier ”After the excitement of putting together two very cool PROGRESSIVE NATION packages for North America, I knew it was time to bring the concept overseas and share some of these other great bands with our amazing fans throughout Europe and the UK”.

Med på turnèen har Dream Theater sine turnèvenner fra PROGRESSIVE NATION 08, det legendariske, svenske bandet Opeth som spilte for et utsolgt Rockefeller i Oslo den 10. mars.   Vokalist / gitarist i Opeth, Mikael Akerfeldt, er svært fornøyd med å få ta del i nok en PROGRESSIVE NATION turnè i Europa i 2009. Han ler og sier : ”I more or less begged him to get us on it ! We had such a great time doing it in North America and it did many great things for us as a band. It’s fair to say that I can’t wait to get going with this one. It will be a blast, believe me!!”

Los Angeles bandet Bigelf bidrar med sin unike psykedelisk progressive hardrock på denne turnèen. Vokalist/keyboardist Damon Fox sier at ”første gang han møtte Mike Portnoy følte han med en gang en god kjemi og sier at det var som å møte en bror, en bror fra en annen mor”. Han sier også “Vi snakket om rock & roll i evigheter og vil sannsynligvis gjøre det på turnèen også. Å få være med på PROGRESSIVE NATION turnèen gir oss en følelse av at planetene er på vår side og at alvene endelig kommer til Rivendell.  Mentaliteten til Dream Theater og PROGRESSIVE NATION minner meg om et sitat fra Willy Wonka :”There is no life I know to compare with pure imagination. Living there, you’ll be free if you truly wish to be…”.   Vi kan ikke vente med å komme tilbake til Nord-Europa og vi har heller aldri spilt i England. Den følelsen har plaget oss de siste årene. Vi gleder oss enormt til å ta med musikken vår tilbake til landet som har
gitt oss så mye inspirasjon”.

Første band ut på turnèen vil være Canadas Unexpect , som garantert vil imponere publikum med utrolige musiker prestasjoner og deres ekstreme progressive metall stil.  Gitarist Syriak sier ”hvordan kan vi rasjonelt beskrive forventningene vi har til å være med på denne imponerende reisen…  Vi takket selvsagt ja til å være med på turnèen og til å legge til vår egen musikalske touch. Det er en stor ære for oss å få lov til å være med på denne turnèen og å få lov til å spille med alle de andre talentfulle musikerne.  Vi sees på scenen !!! ”

De kaller seg Ronnie James, Tony, Geezer og Vinnie, og de utgjør et av de beste bandene som har trådd sine riddersko på jorden. Torsdag 4. juni kommer Heaven And Hell til Norge og Oslo Spektrum.

De fire metalgudene ga i sin tid ut studioalbumene Heaven And Hell og The Mob Rules under Black Sabbath-navnet, etter at Ronnie James Dio erstattet Ozzy Osbourne i det legendariske engelske bandet. Etter livealbumet Live Evil skiltes Dio, Iommi og de andre som uvenner, før de slo seg sammen igjen for å gi ut Dehumanizer i 1992. De samarbeidet varte bare sånn passe lenge, men i 2007 fant de igjen tonen.

Resultatet ble en storslagen turné rundtom i verden, og hvor fett det egentlig låter kan du sjekke på DVD-en Live From Radio City Music Hall. Den er også i en versjon med 1 DVD og 2 CD-er.

Ronnie Janes Dio og Tony Iommi har forsiktlig lovet at det skal komme en ny studioplate fra Heaven And Hell, i mellomtiden kan du nyte de tre sinnsykt fete nye låtene som ligger på samleren The Dio Years.

Pyro gleder oss uansett noe grensesløst til Heaven And Hell i Oslo Spektrum 4. juni, og vi kommer tilbake med mer om konserten og bandet. Mye mer.

Billettene legges forresten ut nå på onsdag.

Heaven And Hell live, tror dette er fra Radio City Music Hall DVD-en:

Rett på sak: The Unholy Alliance III rullet ut den røde løperen i Oslo Spektrum i går, og det var også Pyro. Vi fikk med oss alle fem bandene som spilte, her er en rask lowdown av kveldens festiviteter.

Purified In Blood
– Purified In Blood vant Pyro-konkurransen om å få varme opp på The Unholy Alliance III, og siddisene leverte og imponerte. De fikk bare plass til tre låter (Gates Of Gehenna, den nye Death Priest og The Ultimate Price), men fikk vist hva de er gode for. Tung metal, aggro hardcore og spretten sceneopptreden i fin kombinasjon. Publikum var akkurat begynt å komme inn i lokalet, men de 3-400 som var i lokalet fikk sett et Purified In Blood som er i bedre form enn noensinne. Forhåpentligvis leverer gitarist Tommy Svela en bloggrapport fra dagen i løpet av uken.

Amon Amarth
– Svenske Amon Amarth spilte deilig vikingmetal, med Twilight Of The Thunder God og Pursuit Of Vikings som høydepunkter. Allsang- og ølvennlig, noe publikum viste å sette pris på. Hhhmmmm, øl… viking… ekte.

Mastodon
– Mastodon var redusert til trio siden gitarist Bill Kelliher er lagt inn på sykehus, men det gjorde absolutt ingenting. Atlanta-bandet lente seg tungt mot de, direkte og korte låtene fra sine tre siste album, og resultatet var at de superfete riffene deres kom enda tydeligere frem når Brent Hinds fikk være eneste gitarist i lydbildet. Suverene versjoner av Blood And Thunder, Crystal Skull og March Of The Fire Ants, kan man forvente eller forlange mer? Ja, kanskje en Melvins-cover på slutten. Så selvsagt spilte de The Bit også. Fuck yes! God lyd satte en perfekt ramme rundt denne magiske konserten. Nå gleder vi oss voldsomt til 2009-albumet til Mastodon.

Trivium
– De nye låtene fungerte bra, spesielt Down From The Sky og Into The Mouth Of Hell We March, og Matt Heafy framstår som en godt voksen frontmann. Til tross for at han er 22 år.
Trivium kan virke litt kalkulerte, som når Heafy påstår at det er så voldsomt med damer i salen, men i sum en god konsert fra Florida-ungguttene. Pluss for old school, symfonisk metalintro.

Slayer
– Var det Slayer eller The Kerry Kings And His Fabolous Slayers vi så og hørte i går? Der vi satt var det knapt noe annet å høre enn Kerry Kings diskanthissige gitar, og det forstyrret store deler av konserten. Jeg beveget meg litt rundt i lokalet, og lyden var annerledes, men ikke bedre andre steder. Slayer avsluttet med å spille hele Reign In Blood, og det var selvsagt fabelaktig å høre låter som Reborn og Altar Of Sacrifice i hissig livetapning. Likevel er det noe litt traust over Slayer om dagen, og det har det også vært de to siste gangene jeg har sett dem (The Unholy Alliance II og Hove). På tide å dra det ned noen hakk, og spille for fullstappede, ville klubber i stedet for tredjedels fulle Oslo Spektrum, kanskje?

Hva synes dere andre som var på plass i Oslo Spektrum i går?

Pyro har vært på konsert. Vi gir ni tomler opp til Slipknot, og bøyer oss i støvet for publikummet som ga konserten perfekte rammer.

Etter at Slipknot avlyste sin første konsert i Oslo – på Rockefeller i 1999 eller 2000 – har bandet nesten blitt norgesvenner. Pyro har sett dem på Quart-festivalen, på Rockefeller og i Oslo Spektrum tidligere, ikke verst for et av verdens største og beste metalband.

I går var det duket for konsert i Oslo Spektrum, og det ble en heseblesende dag i den nikantede stjernens tegn. Først traff vi Chris Fehn, han karen med dildo i trynet, og han ga oss et kort, sympatisk og underholdende intervju. Hyggelig type. Intervjuet kommer på Pyro utpå vinteren en gang.

Så var det ut og hente billetter, og inn i Spektrum for å se de siste to-tre låtene av Children Of Bodom. Finnenes dødsfete riff drukner litt i møte med cheesy synthsoloer, men en grei start på dagen. Alexis ripper bra, i det minste.

Så er det Robb Flynn og Machine Head. De spiller et 50 minutters sett basert på sine to siste plater pluss Burn My Eyes, og det er sjelden et supportband har rocket Oslo Spektrum så hardt. Circlepits, headbanging og til og med en liten zorba-danselenke ble observert fra våre trygge sitteplasser. Det er for øvrig veldig komisk når Flynn gang på gang hyller det norske publikummet for at de er ”so fucking drunk, motherfuckers”, og skriker ”skål, motherfuckers, skål” ved enhver anledning. Den ivrige frontmannen har nemlig ikke blitt fortalt at det er null alkoholsalg og ganske så edruelig stemning i Spektrum denne mandags kvelden.

Flynn blir også skikkelig tegneseriefigur når han på det blytunge avslutningsriffet på Davidian ikke klarer å dy seg, og sier i takt med musikken: ”So… fucking… HEAVY”. Haha, karen må ikke bare spille de tyngste riffene i klassen, han må også stille seg opp på pulten og fortelle sine medelever at han spiller det tyngste…fuckings…riffet…i…VERDEN.

Men hey, moro er det. Høydepunktene er Aesthetics Of Hate, som for en gangs skyld ikke tilegnes Dimebag Darrell, gigantiske Halo, og ikke minst Old fra Burn My Eyes. Hovedriffet på Old er et av verdens fem beste riff, tror jeg. Jesus WEPT!

Så er det niergjengen som skal på banen. De ni musketerer. De ni uovervinnelige. Slipknot. Bandet som de siste ti årene mer enn noen har dratt ekstrem musikk ut til et streit rockepublikum. Blastbeats, hatefulle tekster, death metal-riffing og et dramatisk sceneshow verdig en Wagner-oppsetting går hånd i hånd med fengende refrenger og riff så feite at de måtte kjøpt tre flyseter.

Etter en intro med AC/DC-klassikeren For Those About To Rock – fin referanse til Metallica, som alltid åpner med It’s A Long Way To The Top If You Wanna Rock And Roll – på tape, ruller sceneteppet til sides, og en lekker scene av lysstolper og ni Slipknot-logoer danner bakteppe for hovedpersonene. Det går rett inn i Surfacing, og publikum er med på notene fra første klovneslag på trommetønne. Klovnen og han med dildoen står strategisk helt framme på hver sin side av scenen, og veksler mellom å hisse opp publikum og knuse av gårde på trommene, og allerede på låt nummer to har de fått på seg buekorpstrommene. Da er det klart for The Blister Exists, dette monsteret som åpner Vol 3-albumet med det desperate “I am the damaged one”-mantraet.

Kveldens første store høydepunkt blir Before I Forget, som får hele Oslo Spektrum til å reise seg mot taket i ekstase. Vokalist Corey Taylor er en av de beste og mest erfarne frontmennene i bransjen, men til og med han blir litt overrasket når 5.000 kids reiser hendene i været da han spør hvem som er på Slipknot-konsert på første gang. Det er lenge siden vi har sett så unge og så gærne konsertgjengere i Spektrum.

Men om brorparten av publikum sin første Slipknot-konsert, så vet de hva som skal skje når Spit It Out tas ned mot slutten, og alle får beskjed om å sette seg på gulvet. På JUMP THE FUCK UP! eksploderer hele betongklossen Spektrum i tusenvis av fillebiter, og Slipknot har gjort jobben, og vel så det.

The Heretic Anthem, Disasterpiece, Duality og People = Shit er storslagne som aldri før, men vi har en ting å utsette på konserten. Midtveis kommer Dead Memories og Psychosocial fra All Hope Is Gone-albumet, mend et er da også det eneste vi får derfra. Slipknot har nylig gitt ut et suksessrikt album, og det er åpenbart på de to sporene at publikum kan hver eneste tekststrofe, og da er det veldig rart at de ikke spiller mer låter derfra. Vi synes de burde inkludert åpningssporet Gematria, balladen Snuff og monsteret av et tittelspor, All Hope Is Gone. Da hadde kvelden vært helt perfekt.

Men uansett: Slipknot kom, så og vant, og det var rett og slett vakkert å se at et så ungt publikum kan være så engasjert, dedikert og klin kokos. Det lover bra for framtiden. Terning 5 til Slipknot, terning 6 til publikum.

Dette er en Slipknot-setliste fra tidligere i år, jeg tror de spilte omtrent det samme i Oslo Spektrum. Dersom noen av dere var i Spektrum og mener dere ser noe feil der, si fra.

Intro
Surfacing
The Blister Exists
Get This
Before I Forget Video
Liberate
Disasterpiece
Dead Memories
Psychosocial
The Heretic Anthem
Prosthetics
Spit It Out
Duality
Only One
—
People=Shit
(sic)

(foto: Ole C. Petterson)

Purified In Blood stakk av med seieren i Unholy Alliance-konkurransen.

Dette er den kuleste konkurransen vi hart hatt på Pyro noensinne. Vi fikk gleden og æren av å plukke supportband for The Unholy Alliance-konserten i Oslo Spektrum 24. november, og med 150 påmeldte band var det like vanskelig som det var moro.

Etter å ha hørt gjennom endeløse mengder med MySpace-linker, kom juryen fram til at Purified In Blood var det rette navnet. Hvorfor, spør du kanskje? Det skal vi fortelle deg.

Pyro har fulgt Purified In Blood siden de var en gjeng tatoverte barn som ga ut den sjokkerende gode EP-en Last Leaves On A Dying Tree, og vi har sett et band som først ble sinnssykt gode, så klarte de å oppløse seg etter et strålende album (Reaper Of Souls), før de ble gjenforent på Hovefestivalen, og etter det har siddisene levert noen av de beste konsertene vi noensinne har sett av norske metalband.

Spesielt de to konsertene Purified In Blood leverte i Oslo og Bergen nå i helgen viste at bandet er i bedre form enn noensinne. Vi snakker om et band som låter som en solid blanding av Lamb of God og Unearth på den ene siden og Earth Crisis og Tragedy på den andre siden.

Brutal hardcore + feit amerikansk metal + tekster om slagmark og sånt = digg.

Med andre ord perfekt som support for Amon Amarth, Mastodon, Trivium og Slayer.

Juryen besto i tillegg til Pyro av representanter fra MySpace og Live Nation.

Vi endte opp med mellom 10 og 20 band som virkelig hadde noe å gjøre i Oslo Spektrum, og av dem igjen var det fire band som kom fryktelig nærme Purified In Blood. Heder og ære til disse fire, som vi skal spille mye på Pyro i tiden som kommer.

She Said Destroy – Det nye albumet bærer bud om enorm utvikling for et av Norges råeste metalband. Konserten på Hove i fjor var fet, vi regner med å se dem på flere festivalscener til sommeren.

Insense – Det er altfor lenge siden vi har hørt fra Insense. Tommy Hjelm, hva skjer? Vi tar uansett fram Welcome Whore med jevne mellomrom, en av de mest brutale metallåtene som er skrevet her på berget.

Blood Tsunami – Deilig thrashmetal som hadde kledd Slayer bra. Sjekk ut albumet Thrash Metal, og se bandet varme opp for Satyricon i Norge i neste uke.

Benea Reach – Norges tyngste band? De siste konsertene vi har sett med Benea Reach har vært en oppvisning i atmosfærisk, avansert og stemningsfull metal.

Her kjøper du billetter for å backe Purified In Blood i Oslo Spektrum. Kom tidlig!

(foto: Ole C. Petterson)

]]> https://p3.no/pyro/purified-in-blood-varmer-opp-for-slayer/feed/ 9 https://p3.no/pyro/spill-support-for-slayer-i-oslo-spektrum/ https://p3.no/pyro/spill-support-for-slayer-i-oslo-spektrum/#comments Tue, 28 Oct 2008 11:00:14 +0000 http://www.nrk.no/pyro/?p=1544
Vi fortsetter konkurransen der et heldig norsk band vinne muligheten til å spille support for SLAYER i Oslo Spektrum 24. november. Her forteller vi hvordan. KONKURRANSEN ER FERDIG, OG PURIFIED IN BLOOD SPILLER SUPPORT I OSLO SPEKTRUM.

Det har seg nemlig slik at SLAYER på sin kommende turné gjennom Europa vil ha lokale supportband i alle byer. I Oslo har Pyro i samarbeid med Live Nation og MySpace fått oppdraget med å finne dette bandet. Så send inn MySpace-linken til ditt band på skjemaet under, og bandet ditt er med i konkurransen. I tillegg til Slayer spiller også de fortreffelige bandene Trivium, Mastodon og Amon Amarth. Og altså kanskje du…

Noen enkle kjøreregler: Bandet må selv sørge for å komme seg til Oslo 24. november. Vi har noen tusenlapper til utgifter, men jobben er ellers ikke honorert. Band må da også ordne seg overnatting selv.

Juryen tar en avgjørelse 1. november. Innleveringsfrist er 30. oktober.

…og for ordens skyld, det er selvsagt et fett metalband vi leter etter. Ikke Span eller Katzenjammer eller denslags.

Har du lyst på en blinkende ny SLAYER-låt? Da må du dra til Oslo Spektrum 24. november.

SLAYER kommer til Oslo Spektrum sammen med TRIVIUM og AMON AMARTH 24. november. Det blir en fabelaktig aften i Oslos storstue, men her om dagen oppdaget vi en deilig bonus til alle som kommer på konserten.

Alle som har billett til The Unholy Alliance Chapter 3 får nemlig et eksklusivt download card i døren, og via det kortet kan man laste ned låter fra alle bandene som spiller, inkludert en låt fra det kommende SLAYER-albumet.

Albumet skal ikke ut før langt ute i 2009, så her kan man gjøre et lite kupp.

Slayer flotter seg på Download 2006. Vakkert!