Vi hadde noen fine utgaver av den nye Opeth-platen på cd med ekstramatriale og det hele. Nå er disse gitt vekk. Vinnere her.

Opthes nye album Pale Communion er en meget god utgivelse om du tilgir dem for å ikke ha noe growlevokal eller særlig mye metal i lydbildet sitt. Jeg tilgir lett, for prog-Opeth er solide saker. Vi hadde noen doble og lekre utgaver av Pale Communion der du får med en bonus bluray-disc med en annen audiomix av platen og livesporene Solitude og Var Kommer Barnen In tatt opp i Stockholm, og nå har vi trukket ut vinnere.

Daniel Øvrebø, Bergen
Unni Sletten, Lillehammer
Yngve Jacobsen, Kristiansand

Den nye platen til Opeth er helt vilt bra. Et av mange bevis er Eternal Rains Will Come. Progtastisk.

Slottsfjell har allerede booket Satyricon og Skambankt til neste sommer, og drar på med mer kvalitetsrock i form av proggete svensker.

Slottsfjell i Tønsberg har for lengst jobbet seg opp blant de virkelig store festivalene her i Norge på sommerstid, og i år arrangeres festivalen fra 17. til 19. juli. Forrige gang festivalen slapp navn dukket altså Satyricon og Skambankt opp (i tillegg til Lars Vaular, Highasakite, Monica Heldal, Proviant Audio, Unnveig Aas, Phoenix, Yoguttene og Haim), og nå frister de rockefolket med Opeth som har mange fans her til lands. Datoen er fredag 18. juli.

De siste årene har Opeth blitt stadig mindre metal og desto mer proggete, men kvaliteten på musikken har definitivt bestått. Live briljerer Opeth fremdeles, og de turnerte siste album Heritage helt frem til mai i år. Det er ventet et nytt album fra bandet i løpet av neste år, og vokalist og låtskriver Mikael Åkerfeldt har ymtet frempå at neste plate blir hakket hardere enn forrige gang Opeth ga fra seg musikk.

Storm Corrosion er det nye samarbeidet mellom Steven Wilson (Porcupine Tree) og Mikael Åkerfeldt (Opeth). Som ventet handler det om rolig og sånn passe proggete musikk. Kanskje ikke helt Pyro-matriale, men den animerte videoen er veldig flott.

Det har vært mye mørke for Behemoth i det siste. Ikke bare fikk frontfigur Nergal  leukemi og var døden nær, bandet måtte også forsvare seg i polske rettsaler etter å ha revet en bibel i to. Men nu går alt så meget bedre, som Kåre Willoch sa. Behemoth gjør i helgen konserter igjen, og feirer det hele med å gi ut video til låten Lucifer fra siste album Evangelion. Puppe-alert.

Det er et par uker siden Opeths video til The Devil’s Orchard kom, men det tok litt tid å finne videoen postet offisielt. Pluss at jeg helt glemte hele saken et par dager…

Opeth fremfører Nepenthe fra Heritage som kommer fredag. Alle ører gleder seg.

Masse godsaker på vei for heavy-fansen.

August var litt trist for alle som er glad i den harde musikken. Hole In The Sky tok et verdig farvel, og Norway Rock Festival ble også nedlagt (ok, akkurat det skjedde helt tidlig i september…). Men vi må se fremover, og da er det perfekt at denne måneden gir oss et lass med ny og spennende musikk fra Pyro-favoritter på rekke og rad.

Anthrax ga allerede fredag ut sin comeback-plate med Joey Belladonna, som du kan lese masse om her, mens Alice Cooper i dag slipper sin Welcome 2 My Nightmare. Det er da oppfølgeren til klassikeren Welcome To My Nightmare fra midten av 70-tallet, og det vi har hørt av platen så langt er både strålende og forferdelig helt samtidig. La oss håpe at det blir mest av det første… Dream Theater slapp også nylig sin første plate uten trommis Mike Portnoy, og med låter som tikker inn i gjennomsnitt på en 9 minutter skulle prog-fansen være fornøyd. Enda mer prog-metal får vi på fredag når Opeth slipper sin Heritage, der de etter rapportene har tatt steget helt vekk fra metalen og helt inn i prog-landskapet. Sjekk vår metal-lagkamerat Torgrim Øyres anmeldelse av platen i Dagbladet. Neste uke dukker også retro-rockerne i White Wizzard opp med ny tilbakeskuende plate med masse nikk til Iron Maiden, og ikke minst gjør Primus comeback på riller (om du handler riller) med sin Green Naugahyde. Jeg lover at du kommer til å elske Primus-albumet om du elsker Primus fra før. Og det bør du gjøre. Legg til at både Einherjer og Årabrot også gir ut fine plater akkurat nå, så blir den norske metalscenen boostet litt også.

Og så. 23. september. Da blir det eksplosjon. For da kommer alles favoritter i Mastodon med sitt The Hunter-album. De tre låtene som så langt er sluppet løs derfra vitner om et band som ikke har mistet noe av trøkket sitt, men som har kortet sangene sine ned et par hakk i lengde. Samme dag som Mastodon slipper også horror-punkerne i Misfits ny plate, og vår egen Hoest braser inn i livene våre med sin nye Taake-plate Norges Vaapen som inneholder gjestevokal fra både Nocturno Culto og Demonaz, samt både banjo og mandolin, og ikke minst en drøss med knallharde black metal-låter. Gled deg. Gode gamle Sebastian Bach gir også ut plate den dagen. Kicking And Screaming. Vi gleder oss til den. Og gruer oss litt også. Og som ikke det var nok, og det er nok egentlig, så gir selveste Machine Head ut sin Unto The Locust SAMME DAG! Beklager det skjeve skriket, men har du hørt på maken. Det er bare å begynne å spare, om du fremdeles kjøper plater. Vi gjør.

Tre dager etter kommer det en ny bunke med svært interessant musikk. Prog-helten Steven Wilson fra Porcupine Tree gir ut dobbelt-albumet Grace For Drowning,  supergruppen Chickenfoot leverer sin tredje plate III, og Pyro-favorittene og ny-thrash-mesterne i engelske Evile slipper Five Serpent’s Teeth. Sistnevnte så full av kjappe og klassiske thrash-riff at den kommer til å koke hjernecellene dine.

September? Dyr, men spennende.

Vi har oversett litt at også Opeth snart slipper album. Skam på oss. Heritage kommer vel om to uker, og her kan du nyte en liten forhåndslytt på ny sang. Rolig. Avbalansert. Ikke sånn som været i Norge akkurat nå.

Prog-metalmestrene i Opeth gir ut sin nye plate Heritage i september, og i slutten av juli kom første forsmak.

Opeth kommer snart med en etterlengtet ny plate, nærmere bestemt Heritage 19. september, og i juli spilte de på festivalen Heavy T.O. i Canada. Flott band, altså.

Forrige ukes radio-konkurranse trukket.

Vi spurte dere etter det aller beste klassiske stykket, og dere svarte i hopetall alt fra Grieg til Sibelius. Det er tydelig at Opeth er populære, og disse tar hjem den nye dvd-en fra Royal Albert Hall:

Øystein Rantrud, Nyborg

Maren Strand, Oslo

Hallgeir Thorbjørnsen, Oslo

Denne platen skal du få høre mer om i kveld.

For kveldens intervju er nemlig med Pantera- og Hellyeah-trommis Vinnie Paul som forteller om innspillingen av den legendariske platen Cowboys From Hell. En plate som satte en ny standard innen heavy metal, og en plate som nylig har kommet ut i deluxe 20-års-jubileums utgaver. Vi skal også gi deg en time med de beste gjestevokalist-opptredenene innen hardrocken, og vi skal gi vekk doble utgaver av den nye live-dvden til Opeth. Variert og godt i kveld.

Det er mye retro-feeling i hardrocken og metalen for tiden. Pyro elsker det, og gir deg fem grunner til hvorfor.

Heavy metal og hardrock har aldri vært veldig opptatt av å skjule sitt opphav. Vel dukker det stadig opp band og stilarter som fornyer sjangrene, men de legendariske bandene og opphavet skinner som oftest gjennom. Uten at noen legger skjul på sin inspirasjon. Og innen disse stilartene tar man jo også vare på de gamle bandene. Det er ikke uten grunn at Iron Maiden og Ozzy fremdeles er populære der ute. Selvsagt leverer de god musikk fremdeles, men innen hardrock og metal liker vi å være trofaste mot de eldste i klassen. Og bra er det.

Men i det siste har det dukket opp stadig mer retro-fiksering innen forskjellige deler av hardrocken. Det kunne blitt vel mye og vel bakstreversk, men faktum er at vi i Pyro elsker det. Kanskje fordi retrofiseringen skjer på så mange fronter samtidig. Eller kanskje vi bare er så gammel at retro lyder som deilig musikk i våre utbrente ører?

Uansett gir vi deg fem grunner til at Pyro elsker det hele:

1. The Sword og Sahg. Årets beste plate kan fort komme fra Austin, Texas. The Warp Riders er en reise i riffets historie, og The Sword har på sin tredje plate virkelig funnet elven av gull. Black Sabbath lurer i bakgrunnen. Det samme gjør alle stoner-bandene fra 90-tallet. Men hvorfor bry seg om slikt nå riffene brenner seg inn i trommehinnen og får deg til å føle deg levende? Norske Sahg stiller i samme kategori og begeistrer like mye med sine tre album. Vintage ny heavyrock.

2. New Wave Of Traditional Heavy Metal. De første platene til Iron Maiden, Def Leppard og Judas Priest (ok, ikke akkurat de aller første til Priest da…) har gitt inspirasjon til nye band som lager heavy metal som låter som dum-dum-kuler mot pannen. Enforcer g Wolf fra Sverige, Cauldron og 3 Inches Of Blood fra Canada og White Wizzard fra USA gir oss håp. Deilig håp.

3. Ny-thrashen. Metallica, Megadeth, Testament, Exodus, Slayer og Anthrax perfeksjonerte thrashen på 80-tallet, men bølgen med nye og unge band som velter riff og aggresjon over deg i 2010 gjør at gamle menn som oss tenker at verden ikke er et forferdelig sted likevel. Både i England og i USA finner du fantastiske nye band som gjør thrash slik den ble gjort for lenge siden, men med en moderne innstilling. Evile, Municipal Waste, Bonded By Blood… Listen er lang og god. Føl deg frem.

4. Proggifisert metal. Big Elf gjør det. Enslaved gjør det. Opeth gjør det, og Mastodon likeså. De låner hist og pist fra progens og metalens lange og ærerike historie, og lager ny musikk som er like strålende som den er forfriskende. Det låter kanskje ikke retro, men å få prog til å bli et positivt ladet ord igjen sier sitt.

5. Airbourne. For et band. For et live-show. Vel er disse australske herrene kliss lik AC/DC (rent musikalsk, that is…), men fanden heller. Det er umulig å ikke la seg rive med. Full pedal. Full pupp. Full suksess. Et av verdens ypperste liveband akkurat nå. Kun brygget på den deilige mikstur av pågangsmot, årgangsrock og jovial ekthet. Et band for festen og et band for morgenen derpå.

Å spille konsert i Royal Albert Hall er en god indikasjon på at karrieren har gått rette veien. Opeth filmet selvsagt karriere-høydaren, og nå er det snart duket for DVD-utgivelse.

Mastodon avlyste grunnet sykdom. Inn med like proggete Opeth ved siden av Porcupine Tree. Ingen dårlig erstatning, selv om mange nok er skuffet.

Du kan skaffe deg EP-en digitalt gjennom for eksempel Platekompaniet (69kr) eller iTunes (44kr), eller du får den med på kjøpet når du skaffer deg en eller annen luksusutgave av selve spillet. Ikke spør meg hvor eller hva den luksusutgaven er, jeg har allerede vært på iTunes og svidd av 44 sølvdaler.

Men nok om det, mer om innholdet. Her har du Pyros kjappe gjennomgang av de seks eksklusive låtene:

Killswitch Engage – My Obsession
Klassisk KsE dette, men tyngre enn mye av det vi fikk på bandets seneste album. Jeg vet at mange synes den ble for poppete, da er dette svaret for deg. Jeg er ikke sikker, men det låter som My Obsession er spilt inn sammen med bandets andre selvtitulerte album.

Trivium – Shattering The Skies Above
Folk flest er delt i synet på Trivium, men personlig er jeg fan av den retningen de tok på Shogun. Og på Shattering The Skies Above fortsetter Trivium å søke mot det storslagne fra album som Master Of Puppets kombinert med moderne thrashmetal. I følge bandsjef Matt Heafy blir denne låten ikke med på deres kommende album, men han sier at den viser hvilken retning de får i. Kanonfett for min del. Produksjonen minner meg faktisk om Fear Factory, det er kaldt og kynisk, men likevel organisk på sitt vis. Dette er også Trivium-debuten til nytrommisen Nick Augusto, og han spiller som et helvete. Dødsfett.

Dream Theater – Raw Dog
I følge Wikipedia er dette første gang Dream Theater har skrevet en låt eksklusivt for et prosjekt utenfor bandet selv. Raw Dog er instrumental, og minner om både Led Zeppelin, Dream Theater, 90-tallsgrunge og nymotens metalcore. Rett og slett en veldig kul låt, selv om det er sjelden jeg lar meg rive med av instrumentaler. Raw Dog er forresten et ordspill på…War God. God Of War, skjønner?
…når jeg får tenkt meg litt om: Raw Dog høres ut som King Crimson anno november 1974 som reiser til fremtiden, henter en Meshuggah-CD, og drar tilbake til ’74 for å jamme på en låt fra svenskene.

Taking Dawn – This Is Madness
Jeg kjenner ikke så mye til Taking Dawn, men har skjønt det slik at de er kompiser av Trivium, og at de skal gis ut på Roadrunner/Warner. God Of War er da også et Roadrunner-skapt soundtrack, så det skulle vel bare mangle.  This Is Madness er en ganske fengende, klassisk heavymetal-låt om å sloss med sverd og holde det vaskekte. Har en følelse av at den kan vokse, og skal sjekke ut albumet Time To Burn.

Opeth – The Throat Of Winter
De svenske progkongene i Opeth leverer igjen. Dette er en akustisk, atmosfærisk sak som kunne vært på et tidlig King Crimson-album såvel som Operation:Mindcrime. Flott sang, altså. Jeg vil også påpeke at tittelen er dødsrå, den får meg til å føle meg litt ekstra nordisk i dag.

Mutiny Within – The End
Jeg kjenner heller ikke så mye til Mutiny Within, men liker godt blandingen av metalcore-riffing og god gammal heavysang. De har et album ute som heter Mutiny Within (originalt!), det må jeg huske å sjekke. Memo to self!

Enslaved er trygt hjemme i Bergen, og Ivar sendte oss denne herlige avslutningen på historien.

Pyro takker og bukker i retning Ivar fra Enslaved for disse fantastiske reisebrevene fra Enslaveds tur i USA med Opeth. Regn med at han må til pers neste gang Enslaved skal på lang tur også. I forrige blogg tok vi farvel med Ivar i det hørselen hans hadde blitt helt koko. Kjør siste del!

Blog 4

ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Bergen, Norge

Det var temmelig skremmende å sette seg på flyet fra Newark vel vitende om faren for permanent skade på trommehinnen. Det ble 9 timer med febrilske forsøk på å utligne trykket som heldigvis endte godt. Det vil si, hørselen på venstre side har ikke blitt bedre. Å være musiker med mono-hørsel er sannelig triste greier. I morgen blir det å ringe og få legetime. Vann i mellomøret kan visstnok dreneres ut…

Hvor var vi? Jo, Pontiac utenfor Detroit i Michigan. Ikke nødvendigvis noen perle på det nordamerikanske kontinentet. Detroit og omegn har gått fra å være kjent som Rock City til å være et arnested for kriminalitet og rabiat våpenbruk (selv i amerikansk målestokk). Av en eller grunn var alle butikker og restauranter stengt her denne søndagen, så det ble ingen kulinariske krumspring denne dagen. Nå har det ikke skortet på matinnslag underveis, så det fikk være greit. Vi var kommet til siste søndagen på turneen og plutselig var tiden kommet for refleksjon.

Jeg har etter hvert gjort noe sånt som 24 eller 25 turneer; jeg har mistet litt tellingen – ta det med en klype salt, en sitron og en shot Silver Tequila. Jeg har reist med rasshøl (amerikanere som sperrer av deler av bussen med tau og håndskrevne lapper som forteller at bare de kan sitte der). Jeg har reist med galninger(turnemanageren som lå leende i en sølepytt, filmet seg selv og skrek at han var sin egen onde tvilling). Jeg har vært på turne med gode venner og hatt mykje moro. Men jeg har aldri vært på en turne som har vært så gjennomgående vellykket og bestått av så mye trivelige folk som Opeth, og samtidig så god stemning innad i bandet. Alle leverte. Turneens diplom for stødigste leveranse går soleklart til bestefar i gjengen; Cato ”Bekkis” Bekkevold. Maken til maskin skal du leite lenge etter. At fyren er ganske sprø er en bonus. Det blir aldri kjedelig på tur med Bekkis; og han bryter isen som en isbryter på fersk iransk Uran 235 OG rakettbensin på en gang.

(Enslaved i storform, trommis Bekkis til høyre)

Stemningen i backstagene var upåklagelig hele veien; det viste seg at vi hadde det meste til felles med Opeth: dårlig humor: Åkerfeldt og Grutle konkurrerte knivskarpt om både prog-kunnskap og de mest crazy utredningene om de minst relevante temaer mellom låtene, matinteresse: undertegnede og Fredrik oppdaget snart en felles interesse for blant annet østers, være verdens raskeste gitarister (Ice Dale og samme Fredrik ga jernet her). Crewet deres kom vi også veldig godt overens med, de hadde til og med sneket inn en norsk lydmann – sånt må en like. Konklusjonen er at vi mer enn gjerne reiser med gutta igjen, i mellomtiden får vi se om Grutle og kanskje flere kommer seg over på grillfesten Åkis inviterte ham på.

Jauda, i Pontiac var vi, og gig ble det. Konserten foregikk i nok en ombygget kirke. Denne gangen hadde de dessverre ikke stengt ute lyset; så konserten ble noe i det lyseste laget for vår del. Darkness and evil and stuff. Publikummet var det bra liv i, og stemningen var god. En stund. Eieren av klubben mente at bussen vår hadde rygget bort i neonskiltet hans. Vår sjåfør blånektet, og ord sto mot ord. Eieren svarte med å ringe politiet, som vi måtte vente på i lange og brede, med fridag i New Jersey på programmet. La oss bare si at politiet i Pontiac, et forsted til Detroit; denne ikke-fredfulle pletten, ikke var veldig fornøyde med graden av reelt alvor i saken når de kom frem. To godt voksne karer; en klubbeier og en bussjåfør, sto og kranglet om at den ene hadde vært borti skiltet til den andre uten synlig beviser. Kort fortalt: politiet ble mildt sagt småsure når de skjønte hva det dreide seg om. De forlot sannsynligvis et eksplosivt gjeng-nabolag midt i en turf-war mellom crack-selgere, for å havne i en litt kjedelig episode av Stomperud. De ba samtlige parter dra åt helvete, og vi kunne reise videre.

(Enslaved i Boulder, Colorado)

Etter en laaaang kjøre turetur rett øst var vi på plass i New Jersey sånn litt over midt på dagen tirsdagen. En kjapp dusj på hotellrommet seinere var vi i taxi inn til et restaurant-område i Jersey City. En frekk pastarett skjerpet tørsten, og før jeg visste ordet av det var jeg i gang med hvitvinen i et par-og-tredve-grader på fortausrestaurant i New Jersey. En fridag mot slutten av tidenes mest vellykkede Enslaved-turne. Så var ikke hvitvin gøy nok; da ble det diverse gøye drinker. Husker ikke helt hvilke det ble til slutt; men alt fra Vodka og Tonic til noen merkelige rosa greier sto på programmet. På dette punktet begynte ting å bli litt uklare, men kvitteringene forteller meg at vi fortsatte ettermiddagen på bar med flere rare og vakre drinker, før jeg endte på sjømat-middag med Tonje, Grutle og Bekkis. Jeg verken skal eller kan fortelle mer om den middagen, men det var sikkert jæklig hyggelig. Som en følge av lineær tid (ikke min fortjeneste) tok kvelden slutt og vi var klar for turens kanskje viktigste dag; New York.

(Enslaved, New Jersey-style)

New York var viktig av to grunner. Den mest innlysende var konserten; her kommer det mye folk, og her kommer det masse viktige folk og ser på. Den andre grunnen var litt mer hverdagslig. Vi måtte innom sosialkontoret for å få våre amerikanske personnummer; av skattegrunner blablabla. Vi tok taxi, gode og fyllesyke for sikkerhets skyld, til nærmeste kontor og ventet i to gode timer sammen med hederlige gjestearbeidere, klin galne sosialklienter (hun ene var der bare for å skjelle ut alle som var til stede, hun gadd ikke trekke kølapp for syns skyld en gang) og hverandre. Marerittet tok heldigvis slutt og vi kunne bane og drosje oss til klubben. Lydsjekk gikk fint, og konserten var riktig så fet. Vi hadde en fin fest med kjentfolk, bransje, og vår nye bookingagent Nick Storch fra The Agency Group. På dette tidspunktet må jeg innrømme at kreftene var i ferd med å ta slutt, så det ble en tidlig kveld på bussen. Neste morning var tross alt tid for å besøke den norske ambassaden i Washington.

Så var siste turnedag endelig kommet. Åstedet skulle være Washington D.C. Før lydsjekk ble det først tid til lege (ja, jeg er fortsatt døv som en munk på venstre øre) som kunne konstatere at dette var lite å gjøre med og at jeg sto i fare for å sprenge trommehinnen på flyturen hjem. For et glamorøst liv. Jada, men vi hadde andre ting å gjøre. Turen gikk til den norske ambassaden i Washington D.C. og USA. Her fikk vi en fantastisk mottagelse og hadde et svært innholdsrikt og artig møte med ambassadør Wegger Chr. Strømmen og staben hans. Fem av de sistnevnte møtte sågar opp på konserten seinere på kvelden. De ga bra med lyd fra seg. Særlig når Grutle sendte ut en hilsen til dem fra scenen. Vi møtte dem etter konserten, og ga dem en omvisning i bussen som avslutning. Det syntes som om de satte pris på det hele! Konserten var for øvrig helt enormt bra – definitivt på topp fem listene – noe overraskende ettersom vi aldri før hadde vært i byen. Etter giget ble det fest i backstage og bussen, og vi tok farvel med Opeth-gutta. Håper virkelig vi kan jobbe med dem igjen om ikke altfor lenge!

(Enslaved på den norske ambassaden i USA!)

Turne-blooper:
Til slutt en blooper. Noen som synes Grutle ligner på Kid Rock? Ikke jeg heller. Husker dere da vi var innom sosialkontoret i New York her i slutten av bloggen? Den mest sinnsyke damen på plass var en ung dame som satt og skrek til alle. Noen indere fikk slengt i seg at de kunne dra seg tilbake til India med håndklærne på hodet. En sosialarbeider som ba henne roe seg var rasist, og så videre. Når hun til slutt fikk øye på Grutle måtte hun rett og slett skrike-spørre han om hvorfor han så ut som Kid Rock. En. Så seinere på dagen var vår alles favoritt-frontfigur på pizza-restaurant i New York. Der lurte en meksikaner på om han var selve Kid Rock. To. Som om dette ikke var nok, skar det seg helt på flyplassen Newark til slutt. Grutle sto utenfor flyplassen, ante fred og ingen fare, riktignok med hatt: der kom det et par gamle amerikanske damer og ville tvinge han til å innrømme at han var Kid Rock. Stakkars mannen måtte rett og slett bli sint for å få de vekk. De trodde tydeligvis hele historien om at han var en norsk fyr på turne var en slags dekkhistorie. De insisterte kraftig før de heldigvis skjønte at de var i ferd med å bruke opp all tålmodigheten hans. Tre.

(Enslaved: Manager Tonje til venstre, Kid Rock til høyre)

For en avslutning.  Jeg og Tonje var med gutta til de var fortollet og innsjekket. Så snudde vi og styrte mot New York. Men det skal dere slippe å høre om. Privatblogging suger ape. Slutt å fortelle om hverdagen deres, hele gjengen.

-Ivar