Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

Teknisk dødsmetal kan komme deg i hende.

I forrige uke kåret vi de mest lovende nye bandene i Norge, og et av de var Okular. Vi beskrev dem som teknisk dødsmetal, men du kan jo lytte til låten Flowers Uncared For under her og gi dem din egen merkelapp. Uansett hva vi skal kalle musikken er det bra saker Okular leverer på sin debutplate Probiotic. Og edelt nok har bandet sendt oss en god bunke med eksemplarer av albumet, som vi igjen skal sende ut til diverse postadresser.

Om din postadresse skal være blant disse må du delta i konkurransen. Og vi spør enkelt og greit om hvilket dødsmetal-band som er din favoritt. Og her bruker vi dødsmetal som en vid sjanger. Obituary? Death? Decapitated? At The Gates? Behemoth? Morbid Angel? Eller noe helt annet? Mye godis. Men hvem er det aller beste? Svar via pyro@nrk.no eller post kommentar i feltet under (med korrekt mailadresse som ikke vises på sidene), så er du med i trekningen. Sjekk Okular via låten under.

Okular-Flowers Uncared For

En hel del ny norsk metal venter på deg. Pyro har igjen forsøkt å kåre de aller beste nye bandene her hjemme.

En gang i året ser vi tilbake på de helt nye norske bandene vi har blitt mest begeistret for gjennom de siste elleve månedene, og så gir vi deg en enkel og grei oversikt over det hele. Som vanlig har vi sikkert glemt noen band, mens andre artister helt har glemt å sende oss demoer eller album.

Sjekk fjorårets kåring her og 2009 her.

Her er listen for i år, og den er endelig. Here goes:

Djevel:

Har vel blitt et Oslo-band, men innehar også medlemmer fra Stavanger (Erlend fra Kvelertak). Uansett har Djevel laget et av årets norske album med Dødssanger. Bekmørk black metal med akkurat nok melodi til at det både blir kaldt, men også styggvakkert. Djevel er vel mer av et studio-prosjekt enn et turnerende band, men debuten viser vei mot noe som kan bli stort på den mørke siden av spandex-grensen. Du kan lese et intervju med Djevel hos MetalNorge, og så kan du lytte intenst til Påkallelsen under.

Djevel-Påkallelsen

Devil

Gamlekarene i Devil kom som en overraskelse i vår med ep-en Magister Mundi XUM, og ga like greit ut albumet Time To Repent på sensommeren. Sjanger? Norsk doom, eller vintage metal om du vil, fra Akershus. Devil har allerede fått bra med oppmerksomhet ute i verden, og er virkelig en skatt du bør rote litt rundt i når du har tid og lyst. Sjekk mer om Devil her, og hør monster-låten Time To Repent under.

Devil-Time To Repent

Disruin

Ung og svært krakilsk metal fra Sørum. Med inspirasjon moderne metal som Purified In Blood og Lamb Of God renser Disruin øregangene for voks med sin bastante musikk. Vi oppdaget bandet gjennom Urørt-siden deres, og siden har Continental Plague vært en favoritt. Sjekk låten under.

Disruin-Continental Plague

Bulk

Bulk er kanskje et litt rart bandnavn, men det er uansett et navn vi har hørt snakk om ganske lenge. Bulk har nemlig holdt på siden 2004, men først i år kom debutplaten Guardian. Men den som venter lenge, og så videre. Bulk spiller stoner-rock og metal blandet i en smørje av energi (selv kaller de det bulldoser-rock), og har med tittelkuttet laget en av årets bedre låter. Sjekk sangen under, og besøk Bulk via den litt utdaterte Urørt-siden deres.

Bulk-Guardian

(foto: Ole Ekker)

Scornful

Snasen metal fra Namsos, nå Trondheim, som nettopp slapp debut-epen Waiting. De nevner Converge, Gojira og Insense som inspirasjon via sine sider på Urørt, og det harmonerer fint med musikken de presenterer. Lovende? Javisst. Hør låten Basic under eller se videoen til Black Clouds under der igjen.

Scornful-Basic

Maladronia Institute

Det er mye spennende som skjer i Trondheim for tiden, men et av bandene som det ikke blir snakket nok om er Maladronia Institute. Ikke så harde og brutale som mange av de andre bandene på denne listen, men desto mer følelsesladet. Vi kaller det proggifisert hardrock mens vi vugger med til den svært gode låten You Don’t See The Woman som du kan høre under. Mini-albumet Somewhere Else kom i februar, og fenger oss fremdeles. Sjekk Maladronia Institutes sider på Urørt.

Maladronia Institute-You Don’t See The Woman

No Dawn

Vi holder oss i midten av Norge, og beginner oss akkurat nå i Steinkjer. Der finner vi bandet No Dawn som ikke sparer på riffene eller angrepene. Her er det både frontal-angrep og bakholds-angrep når det kommer til pur hardhet. No Dawn har egne sider på det store internettet, og du kan også både høre låten Death In Solitude og se video av bandet under her.  Alt vi finner for deg.

No Dawn-Death In Solitude

Corsair

So heavy… Pyro elsker band med inspirasjon fra stoner-rocken, og Corsair ligger definitivt akkurat der. Med landets største gitarer kjører de over deg med en firehjulstrekker på veien fra Hedmarken til Oslo der de holder til nå. Corsair ga ut den meget pene ep-en No Dawn Of Man i vår, og inntar en helt naturlig plass på listen vår i år. Sjekk den deilige rocken via Urørt eller hør tittelsporet under her.

Corsair-No Dawn Of Man

Springskalle

Tøft navn. Og ganske så tøff rock i krysningen mellom metal og grunge. Lokalisert i Fredrikstad/Råde, men ikke så lett å finne informasjon om siden jeg ikke kommer inn på Myspace for tiden, og jeg heller ikke er på Facebook. Nuvel. Gi låten Adam And Evil en fair sjanse under.

Springskalle-Adam And Evil

Okular

Rett og slett litt usikker på hvor Okular kommer fra i landet vårt, men det kan være det samme, for bandets tekniske dødsmetal er virkelig noe å få med seg. Jeg antar at albumet Probiotic er debuten, og herfra bør det bare gå strake veien oppover på karriærestigen. Hør låten Flowers Uncared For under, og vi antar at du blir imponert.

Okular-Flowers Uncared For

Aristillus

Mykere enn hardcore, men med inspirasjon derfra. Hardere enn indie, men med nikk til sjangeren. Hva blir det? Indiehardcore selvsagt. Men la ikke slike merkelapper skremme deg fra å sjekke ut Aristillus, som like gjerne kunne vært på denne listen i fjor. For de var like lovende da, men i år har de endelig fått ut debutplaten sin Devoured Trees & Crystal Skies, og det er på høy tid vi premierer dem med en høyst fortjent plass blant de mest lovende bandene i Norge i 2011. Sjekk Aristillus på Urørt, og hør den meget stilfulle låten Circles under.

Aristillus-Circles

Andre svært lovende band som ikke kom med i radiosendingen, men som absolutt bør nevnes her:

Livstid

Oppviglersk crust-grind-punk (eller bare finn på noe selv) fra Bergen city. Kaotisk og deilig og forvirrende og kritisk. Klarer ikke å forklare. Du må høre selv. Livstid finnes på Urørt, og så peiser vi ut låten Ei Jævla Tragedie under her.

Livstid-Ei Jævla Tragedie

The Good The Bad And The Zugly

The Good The Bad And The Zugly er Oslo-punks av den gamle 90-talls-skolen, og inneholder medlemmer som har slitt skoene sine i band som Mensen, Hellride, Datsuns, Abusers og Wonderfools. Jeg aner ikke hvor seriøst bandet er, men debut singelen som nyss kom på vinyl er høyst sjarmerende. Hør låtene deres via Urørt, eller sjekk ut Sitter Fast I Hælvete fra singelen under.

The Good The Bad And The Zugly-Sitter Fast I Hælvete

Blodspor

Fra Oslo og delvis Hammerfest finner du noe av det mest hardtslående fra Norge i år. Debuten til Blodspor heter Laughing Through The Violence og er en samling av låter i krysningen mellom hardcore og metal som kan knuse de tykkeste benene i kroppen din. Ser du blodspor i snøen så sjekk om ørene dine blør. Blodspor finner du på Urørt, og så hører du Mental Hibernation under.

Blodspor-Mental Hibernation

Rogaland represent:

Vi kjørte for to uker siden en Rogaland-spesial på radioen, og noen av bandene vi var innom der skal selvsagt også med på denne listen. Meeeeget lovende takter fra alle disse rogalendingene i løpet av året:

The Konsortium

Maskerte og mystiske herrer som visstnok er ganske meritterte innen metal-gamet. Uansett har de laget et av årets beste norske metal-album med debuten sin som også heter Konsortium. Fengende black metal som ikke mister noe av sin mystikk selv om man kan trampe takten og nesten synge med… Hør Under The Black Flag under.

The Konsortium-Under The Black Flag

Jagged Vision

Ut av intet (eller egentlig Hommesåk/Stavanger) kom plutselig Jagged Vision med debut-ep. Flasket opp på Kvelertak og Purified In Blood, inspirert av stoner-rock og 90-talls hardcore, og med en ungdommelig villskap som vi elsker. Sjekk ep-en som heter Jagged Vision, og besøk bandet via deres sider på Urørt, og gi låten Thrasher en lytt under.

Jagged Vision-Thrasher

Deathbed Reunion

Frisk hardcore fra Sandnes/Stavanger med nok melodiøse elementer til at mange kan bli glade i dette svært lovende orkesteret. Ikke for hardt, ikke for mykt. Perfekt for Øya-festivalen. Perfekt for deg. Sjekk Deathbed Reunion via Urørt-sidene deres, og se og hør for all del fine Part IV The Serious Part under. Video og greier.

Shadowmind

Deathbed Reunion er ikke de eneste som har video. Det har også Shadowmind. Som er akkurat like lovende og akkurat like mye rogalendinger. Shadowmind spiller dog metal. Tung og flott metal. Shadowmind jobber akkurat nå med sin første plate, og de låtene vi har hørt så langt lover så bra at det kribler. Du kan sjekke mye mer fra Shadowmind på , og så kan du se den fine videoen de har laget til låten Rebirth under.