Norway Rock Festival prøver igjen og starter fra bunn. Festivalgeneral Kelly åpner seg for Pyro.

Norway Rock Festival i Kvinesdal på sørvest-landet satset stort og gikk ad undas. Alt som kunne gå galt gikk galt. Tragedien med dødsfallene på campen kastet en mørk skygge over festivalen, og regnvær, for dårlig publikumsoppmøte, MC-kontrovers og dårlig økonomistyring tok overskriftene til tross for at festivalen hadde noen vidunderlige opplevelser på lur for de som faktisk kom.

Tons Of Rock har nettopp bevist at det fortsatt er rom for en stor rockefestival i Norge, og nå begynner Norway Rock Festival også så smått å tenke på gjenoppstandelse i 2016. Om publikum er interessert. Vi tok en liten prat med ildsjel Kelly om fortid og fremtid.

Kelly…. Sjelden har vi sett så mye motgang for en festival, hvordan orker dere å starte etter alt det som skjedde for noen år siden?

Godt spørsmål, Totto…  Vi trengte et par års pause etter den knekken, og hadde mer eller mindre lagt hele greia på hylla. Det siste året har vi hatt en enorm pågang fra både publikum og ildsjeler om å starte opp på ny, så vi tok en liten runde rundt bordet for å lufte hvordan dette kunne gjøres.
Det er svært fint å se at over 90 % av ildsjelene er med videre, og ikke minst at viktige samarbeidspartnere og sponsorer hiver seg med. Dette trigget meg til å være med å gi gass.

Hva gikk galt for Norway Rock (om det er mulig å summere på et par linjer)?

På de seks årene vi holdt på har vi nok opplevd det meste en festival kan oppleve av både opp- og nedturer, men siste året var vanskelig. For det første opplevde vi i booking-teamet en tørke uten like. De store artistene var ikke å oppdrive og det førte til flere booking-repriser. I tillegg regnet hele festivalen ned. Jeg har aldri sett så mye regn i mitt liv! Det var tøft for både oss arrangører og publikum. At festivalen ble pålagt et vedtak som hindret 1 % bikere å komme inn portene med vest førte også til mange tomme teltplasser på mc-campen. Vi er en festival som vi ha åpent for ALLE uansett coulors, nasjonalitet, hudfarge, religion osv…….

Hva er de konkrete planene fremover og hva skal til for at det blir festival igjen?

Planen er å kjøre tre Uprising-konserter der overskuddet pluss midler fra sponsorer skal kunne være nok til oppstart av festivalen sommeren 2016. Kommer det mye folk på første eventen nå i november vil vi kjøre en minifestival på festivalområdet sommeren 2015, og deretter en ny vinterevent og forhåpentlig festivalstart 2016. Da er det også 10 år siden festivalen startet.

Hva er annerledes denne gangen?

Vi sa i 2006 at vi skulle bygge sten for sten, men vi ble store så altfor fort. Denne gangen gjør vi alvor av oppbyggingen. Planen er også å ikke bruke mer penger enn vi har på bok. Vi har lært mye på disse årene så vi tar lærdom av våre feil og vi holder ved like det vi var gode på, nemlig å skape den gode festivalstemningen.

Hvordan har mottakelsen vært?

Mottagelsen har vært fantastisk. Mange av tilbakemeldingene viser at folk vil stille opp uansett hvordan en line-up ser ut. Folk skjønner at vi må tilbake til scratch, og at det kan ta noen år før de store navnene er på plakaten. Vi trenger ikke bli størst, men at Kvinesdal har en kul rockefestival på sørlandet er gjerne nok for mange. Nå har vi også fått Tons Of Rock i halden med store navn på plakaten. En fantastisk fin festival som vi har god dialog med.

Frykter du at NRF har fått et slags negativt stempel etter all motgangen?

Jeg tror ikke det er festivalen som har fått det negative stempelet. De fleste vet at det er andre organer som har gjort at ting ble som det ble tilbake i 2011. Vi har i utgangspunktet bare vært en vennegjeng med lokale ildsjeler som ville skape en fet festival. Det funket helt greit frem til vi møtte veggen siste festival året. Litt sånn David mot Goliat og da er det plutselig ikke gøy lenger.

Hvor stor er troen på fremtiden for NRF?

Troen er stor men vi er som sagt avhengig av støtte fra Norway Rock-publikum, sponsorer og samarbeidspartnere. Vi må også ha flere gode ildsjeler og frivillige. Det er en lang vei å gå, men det er bedre å ta tiden til hjelp enn å rushe inn i noe som bli halvveis. It’s a long way to the top if you wanna rock n’ roll

Etter mange år med musikalsk glede, men økonomisk mørke har Norway Rock Festival bestemt seg for å legge ned.

Det er med trist hjerte vi ser at NRF på sine nettsider legger ned festivalen. Pyro har i flere år opplevd fantastiske konserter, stort engasjement og både sol og gjørme i lille Kvinesdal. Fjorårets festival hadde det som må være det beste rockeprogrammet her i Norge noensinne, og de fleste årene har det vært mye å glede seg over rent kunstnerisk. Men det hjelper jo ikke når folk ikke dukker opp. Underskudd på underskudd lar seg ikke forene med festival-arrangering, og vi forstår godt at ledelsen i NRF nå sier stopp.

Vi ønsker med dette å si takk for opplevelser som et fabelaktig Twisted Sister i fjor, en fyrrig Alice Cooper i år, og for en bunke med inntrykk som vil være med oss resten av livet.

Norway Rock Festival gikk med underskudd for andre året på rad. Kanskje var det grunnet mc-boikotten, kanskje var det været, kanskje var det beliggenheten, kanskje var det programmet. Uansett har festivalpublikum startet kronerulling via Facebook. Edelt. Men om det blir noen festival neste år vet ingen.

Nå spøker det for fremtidige festivaler i Kvinesdal.

Norway Rock Festival arrangerte i går en pressekonferanse der de forklarer at de har stoppet alle utbetalinger grunnet dårlig besøk også på årets festival. Tallene viser et underskudd på rundt 1, 3 millioner for årets fest, samt 700.000 i minus fra i fjor. Festival-ledelsen forklarte tidligere i år at dette var et skjebneår, og da kan det se dystert ut med tanke på rockefestival neste år. Trist på alle måter, ettersom Norway Rock Festival er den eneste store festivalen som fokuserer på blandingen av hardrock og metal her til lands.

Festival-ledelsen skylder på dårlig vær og det mye omtalte motorsykkelvest-forbudet, og det kan nok være mye av grunnen til at det gikk dårlig i år. Været ga hvertfall ikke folk i nærjeten lyst til å ta en impuls-tur til området. Men spørsmålet man også må stille seg er om Kvinesdal faktisk ligger for langt fra de store byene og menneskemassene i Norge. Vi håper at det blir flere Norway Rock-festivaler, og ønsker festival-ledelsen lykke til med det økonomiske redningsarbeidet. Uansett takker vi for mange fine opplevelser de årene vi har rapportert fra festivalen.

Regn, regn, regn og glede.

Norway Rock Festival 2011 ble avsluttet i går kveld med far sjøl Alice Cooper som hovedattraksjon. Et skittent og vått publikum tok fatt på hjemreisen, mens festival-ledelsen venter i spenning på det økonomiske resultatet. Vi konsentrerer oss om det musikalske og leverer siste rapport for i år. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen og Bård Nordvik. Sjekk også rapport fra fredagen her og torsdagen her. Hey ho, let’s go.

Kinkige bussruter fra Flekkefjord hvor Pyro bor gjør at vi ikke får med oss Keep Of Kalessins konsert på hovedscenen, og det første vi rekker blir dermed cover-bandet Metallicatz, som kjører gamle Metallica-klassikere på løpende bånd. Creeping Death og Master Of Puppets får nytt liv, og de som har stått opp tidlig for å starte festen later til å kose seg. Mye. Allsangen runger hvertfall tidlig på dagen. Metallicatz består av medlemmer fra de flotte bandene Turdus Musicus og Taliban Airways, noe som bør bety at de kommer fra Tromsø, og bandet gjør definitivt ikke skam på Metallica-karriæren. Et artig lite moment er at den ene gitaristen faktisk ligner ganske mye på James Hetfield, men det er likevel ikke han som tar vokaloppgaven i bandet….

Neste band ut er selveste TNT. Gode gamle metalhelter som har fått en ny giv med sitt siste album Engine. Trist nok kommer det en helt avsindig regnskur akkurat da bandet skal starte, en skur som bare blir mer og mer avsindig, selv for bergensere. Dermed er det ikke så veldig mange som våger seg ut av teltene sine, og TNT må ta til takke med et ganske skrint publikum.

Men det virker ikke som om det affiserer bandet nevneverdig. Ronni Le Tekrø er i storform opp og ned på gitarhalsen, og vokalist Tony Mills haler i gang sletten med låter som Harley Davidson, Barracuda, Caught Between The Tigers, Downhill Racer og alle de andre god-låtene fra katalogen. TNT blir ikke spart for regnet heller, selv om de står under scenetaket, og Tony Mills går rett på baken midt i settet, men tar det med godt britisk humør. En fin konsert fra et fint band som har en lang og god historie. R.I.P. Dag Stokke.

Tilbake i teltet får vi et nytt bekjentskap i live-sammenheng med Guardians Of Time. Et band fra Sørlandet som gjør jovial power metal, og som samtidig får smilene til å sitte løst hos de fremmøtte. Mye skåling, mye patos og en god del stolthet hos bandet selv. Et hyggelig førstemøte i live-sammenheng, og et band som til nå har gitt ut tre album som kan studeres nærmere.

Tyske Edguy spilte sin første konsert i Norge på ti år i går, og startet det hele med å fyre av en intro som bestod av novelty-hiten Popcorn. Foran en backdrop formet som en borg (selvsagt, vi snakker jo om tysk power metal) leverer Edguy melodiøs metal som ikke er voldsomt langt vekke fra bandet som spilte før dem på samme scene, TNT. Det er ikke fullt når tyskerne spiller, men det er heller ikke pinlig lite folk, og de som har kommet synes å få akkurat det de er ute etter. Publikumsfrieriet fra vokalist Tobias Sammet fungerer, låtmatrialet er bra selv for meg som ikke har inngående kjennskap til bandet, og det hele ender opp med å bli en kosetime med tradisjonell heavy metal.

Fra livsbejaende tysker-metal ble vi raskt dratt ned i sølen, både musikalsk og reellt, av Mongo Ninja. Oslos mørkeste band etter at Cumshots visstnok har gitt seg. Og selvsagt er det også her Kristopher Schau som synger de høyst nihilistiske tekstene om død, narko, sinne og generell lidelse. Låt-titler som No Cunt For Old Men, Broken Cock, Oslo Death (O-Slow Death, get it..?) er i prinsippet morsomme på plate, men live er det ramme alvor. Tekster fra utkanten av livet leveres på rekke og rad med pasjon og sinne fra Kristopher, og Mongo Ninjas ville blanding av thrash, metal, rock, punk og alskens grums gjør oss fulle av håp. Merkelig nok.

Så til det jeg, og tydeligvis ikke så mange andre, hadde ventet på. Gjenoppstandelsen av The Darkness. Bandet med verdens lyseste vokal og nå også verdens mest malplasserte bart. Og for et formidabelt comeback! Hvor folket var aner jeg ikke. De var hvertfall ikke på Darkness-konserten, for der var det bare omlag tusen stykker som hadde giddet å komme. Men alle de går hjem med vissheten om at The Darkness fremdeles kan underholde og lage en fest når som helst.

Festivaler trenger et goodtime-band på programmet. I fjor var det Airbourne som tok den oppgaven, og i år var det Darkness som fikk folket til å hoppe, synge og føle at rock av og til bare er moro. The Darkness må nå kjempe seg tilbake, etter at de rotet vekk alt sitt momentum i et hav av hvitt pulver og mange år fra hverandre. Men Justin Hawkins stemmeprakt er minst like bra som da bandet var på sitt største, og låter som Black Shuck, Love Is Only A Feeling, Get Your Hands Off My Woman og alle de andre er en perfekt medisin for gjørmen som når oss til anklene. Et herlig band er tilbake i fantastisk form. Nå er det bare å vente på nye låter i løpet av høsten og ny plate neste år. We believe in a thing called Darkness.

AC/DC-coverbandet Heatseekers, med festivalsjef Kelly på gitar, gikk vi glipp av grunnet en voldsom trang til å innta føde, men det så ut som om det tok bra fyr i teltet under settet deres.

Headliner Alice Cooper handler like mye om sceneshow som musikalsk opplevelse, og skuffer verken med scenen sin eller med låtmatrialet. Som alltid handler det om horror og effekter, og vi får giljotinen, vi får konfetti under Elected og vi får et fem meters Eddie-lignende monster under Feed My Frankenstein. Faktisk hakket tøffere enn Maidens Eddie har vært på en stund.

Og når en artist kan fyre av følgende låter etter hverandre tidlig i settet sitt, så er det bare å bøye seg i gjørmen. Ikke at vi gjorde det, men du skjønner. Hør bare her: I’m Eighteen, Under My Wheels, Billion Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy, og Hey Stoopid. En rekke med rockeklassikere som ikke ble alene i et flott sett fra Alice. Vi fikk en ny låt kalt I’ll Bite Your Face Off, vi fikk synge med på Poison, vi fikk høre super-riffet på Muscle Of Love og vi fikk føle under Only Women Bleed. Schools Out ble mikset opp med Another Brick In The Wall, og de aller fleste fikk det de kom for å oppleve. Og enda litt til. Jammen holdt ikke regnet fred under konserten også. En opplevelse for livet.

Svenske Crucified Barbara var lure og smelte i gang settet sitt et kvarter før oppsatt tid, umiddelbart etter at Alice Cooper hadde gjort sitt, og dermed fylte de godt opp i teltet med sin fengende heavy metal. Crucified Barbara er fire knalltøffe damer fra Stockholm som bør få litt mer fokus her hjemme fremover. Bandets tredje album er under innspilling, og utfra øset de leverte som festivalens siste band kan den bli høyst interessant.

Norway Rock Festival er dermed ferdig for i år. Dette ble sagt å være skjebneåret etter den formidable satsingen, og påfølgende kritiske økonomien etter fjoråret. Musikalsk og kvalitetsmessig har det vært opp og ned, og det samme har gjort seg gjeldende publikumsmessig. Ok med folk torsdagen, mye folk fredagen, og noe skuffende på siste dag. Men en ting skal rockerne ha. De avlyser ikke. Ikke via Twitter og ikke på andre måter. Alle bandene kom. Alle bandene spilte. De fleste gjorde tingene sine bra, og vi takker for nok et år med gode minner fra Kvinesdal. Og som alltid får du en del bonus-bilder siden du har lest hele saken helt ned hit:

(sølete thrash-outfit rett fra 1985)

(la horror-showet starte)

(Alice Cooper med stokken)

(Crucified Barbara in action)

(primalskriket til Justin Hawkins er tilbake, barten er ikke tilbake, den er helt ny)

(hoppingen også)

(tricky type)

(Alice Cooper Band)

(livsbeneiende Mongo Ninja)

(voldsom måte å komme inn på scenen på)

(Edguy, verdens mest idiotiske bandnavn, men en fin time med klassisk heavy)

(Nøgenbading i lakse-elven like ved scenen)

(Mongo Ninja)

(flott sceneteppe før Alice himself kommer på scenen)

(Alice, 63 år og fremdeles blodtørst)

(full nekro-stemning med Mongo Ninja)

(The Darkness, for et deilig comeback!)

(Welcome to my hospital)

(Ronni Le Tekrø, TNT)

(Victor Borge fra TNT)

(Tony Mills, TNT)

Det folkelige fenger folket på Norway Rock.

Sjekk rapport fra festivalens første dag her.

Den folkelige overtakelsen startet vel egentlig i går da norske Ingenting løftet taket i teltet med allsang fra publikum. Noe av det samme skjedde på festivalens midterste dag. Uten av vi skjønte så mye av selve musikken. Mer om det om litt. Starten først. Alle bilder av Bård Nordvik og Sindre Didriksen.

(Pagan’s Mind)

Norske Pagan’s Mind var tildelt den tunge oppgaven å åpne dag to på den store scenen, noe som ikke er en enkel sak når de fleste festvalgjengere fortsatt sover av seg festen fra kvelden før. Men verken regn eller lite publikumsoppmøte satt en demper på humøret og spillegleden til guttene fra Telemark. Med vokalist Nils Rue i spissen ga bandet de få fremmøtte en melodiøs start på fetivaldagen med sin progmetal i verdensklasse. Vi ble tildelt gnistrende soloer og klassikere på løpende bånd, sammen med låter fra bandets siste album, og fikk en myk og solid start på dagen.    

(Silje i Blood Command)

Blood Command er langtfra folkelig anlagt og er nok et outsider-band på en rockefestival med sin dirrende og skarpe blanding av hardcore og rock. Bergensbandet samler en ok ansamling med interesserte i teltet, og får god respons spesielt på sine mykere låter. Vokalist Silje er en av landets tøffeste vokalister for tiden, med sin blanding av skrikende vokal og isdronning-look. Resten av bandet gjør sitt ytterste for å hoppe seg til stadig mer oppmerksomhet fra folket som søker ly for et begynnende regn under trygge teltduker. Godkjent og mer til. Sjekk ut Blood Command på plate for din egen del.

(Blood Command)

En av virkelig spennende bookingene på årets festival er kanadiske Cancer Bats. Nå hjalp det ikke at himmelen åpnet seg under bandets konsert, men det var regelrett skuffende få som hadde tatt turen fra campingen for å få sin dose med internasjonal og knallhard rock av beste kaliber.

(Cancer Bats)

Cancer Bats blir en enkel kandidat til årets konsert på Norway Rock med sin joviale innstilling, sin fabelaktige blanding av metal og hardcore, og sine to flotte coverlåter av Beastie Boys Sabotage (som har blitt en slags signaturlåt for bandet) og Black Sabbaths Sweet Leaf. Det eneste som manglet var publikum, men de som var der fikk et minne for livet.

(Disse tre munkene var Cancer Bats største og mest ivrige fans, props til outfiten)

Svenskene i Black Ingvars presset på den folkelige delen av programmet på oss igjen. Og plutselig dukket det opp en del festivalgjengere. Men dere får unnskylde oss og kalle oss sjabre kritiker-hipstere, men rockeklassikere i danseband-style blir aldri en favoritt i Pyro. Vi står over.

(Meshuggah)

Mesguggah er også fra Sverige, men er langt fra Black Ingvars både i uttrykk og innstilling. Når Meshuggah inntar scenen er det med 8-strengs gitarer, synkron-headbanging, og svært vanskelig tilgjengelig musikk. Svenskene er blant de mest innovative bandene i metalen de siste tyve årene, og har en liten og trofast fanskare også på Norway Rock Festival. Men selv om bandet har en enestående posisjon som kvalitetsbærere er det ikke dermed sagt at de vanskelige taktskiftene og den brutale musikken går hjem på festival. Meshuggah passer best som hovedattraksjon på egen konsert enn som et band som skal få folket i stemning midt på dagen under en festival, for her snakker vi først og fremst om lytte-musikk.

(Luxus Leverpostei backstage, eller er det Immortal…)

Folkeligheten i teltet fortsetter med Kvinesdals egne helter i Luxus Leverpostei. Og nok en gang må vi melde pass. Det blir igjen allsang på grensen til det stadion-messige i teltet, og vi begynner å lure på om vi er helt i utakt med resten av publikum når det kommer til musikksmak. Det skal vise seg å stemme senere på dagen.

(Zakk Wylde)

Black Label Society med ex-Ozzy-gitarist Zakk Wylde som sjef og vokalist samler en hel del mer folk på hovedscenen enn hva de andre bandene der har gjort tidligere på dagen. Vi spotter masse BLS-skjorter og backpatches, men Zakk Wylde klarer ikke helt å innfri. På plate har alltid Black Label Society gitt oss svært gode riff i låter som ikke helt er tøffe nok, og det samme skjedde på sletten i Kvinesdal.

(folkelig?)

Gitar-riffene er kraftfulle og skinnende, men låtmatrialet ellers er ikke sterkt nok. Det blir som en litt dårligere metallifisert versjon av Alice In Chains. En usedvanlig malplassert og undødig gitarsolo gjør ikke kveldens konsert bedre, men Zakk Wylde er Zakk Wylde. Han gjør som han vil, og fansen fikk endelig sett festivalsjef Kellys favorittgitarist i levende live. Småskuffende av legenden.

(Munker, nonner, what the hell is going on?)

Kveldens store feelgood-overraskelse kommer fra de gamle engelske heltene i Quireboys, som har hatt en nedadgående karriære helt siden de slo gjennom for fullt på slutten av 80-tallet, spilte support for både Rolling Stones og Guns N’ Roses og ble spist opp av grungen. Men den ekstremt fest-klare vokalisten Spike drar med seg et feststemt publikum og det etterhvert svette teltet, og prenter inn et stort smil hos alle som en med sin enkle og fengende rock. Gamle klassikere som 7 O’ Clock, Hey You og There She Goes Again blandes med nye låter som Mona Lisa Smiled, og Kvinesdal vugger avgårde i glede. Folkelig på en god måte, og vi føler oss litt på lag med publikum igjen.

Men det er før Volbeat. Et band som gjennom konstant turnering og pur innstilling har gått fra å spille midt på dagen for noen år siden til å bli en naturlig hovedattraksjon. Danskene går på noen minutter for tidlig, og køen utenfor inngangen er så lang at vaktene etterhvert bare må gi opp og slippe inn alle. Og det er ingen tvil om at Volbeat fenger. Plutselig fremstår årets Norway Rock Festival som en suksess i det sletten fylles av tusenvis av Volbeat-fans.

Hvor alle disse har vært på resten av festivalen er et mysterium, men det må føles både godt og litt rart for festival-ledelsen å se så mange komme kun for å se ett band, mens resten av underholdningen forut har slitt med publikums-oppmøtet. God følelse for økonomien, men rar følelse for festival-konseptet. Strengt tatt kunne en jo bare arrangert en konsert med Volbeat og trukket omtrent like mange betalende.

(Volbeat)

Volbeat leverer uansett et bunnsolid sett bestående av låter fra sine album, samt et par cover-låter, stående på en scene med lysende ramper og det hele. Bandet har helt tydelig, og som forventet, publikum i sine hule hender, og det er vel bare en tre-fire stykker som ikke skjønner noe av det Volbeat leverer. Det er oss.

(Volbeat-scenen)

For blandingen av Metallica-riff (som de lirer av seg hele tiden mellom sangene også…), rockabilly og hulkende Elvis-vokal kommer jeg aldri til å skjønne kvaliteten med. Jeg har forsøkt mang en gang å like dette bandet, men det fremstår for meg komplett umulig. Volbeat er for meg en dårlig versjon av Misfits, et sterilt forsøk på å skape noe nytt, og ganske uengasjerende.

Men man kan ikke like alt, og ettersom jeg er helt i utakt med folket blir jo det en total seier for Volbeat. Volbeat 6000-Pyro 3. Vi er i utakt med folke-opinionen. Som så mange ganger tidligere.

(Captain Rock)

Men vi gir oss ikke. I morgen er det nye sjanser. Og Blood Command og Cancer Bats ga oss uansett det vi trengte. Gode opplevelser og markante overraskelser. Kommentarfeltet er til for å gi oss tilbakemeldinger. Om Volbeat-fansen leser dette kan jo det blir morsomt. Vi prøvde dog virkelig å forstå. Men det gikk ikke denne gangen heller.

Sjekk flere bilder fra festivalen under:

(Volbeat ser sinte ut, men de er egentlig bare koselige danske kosebjørner)

(Lite folk tidlig på dagen, men de som var der laget god stemning)

(Meshuggah, går låten i sytten trettitodels-takt eller i syv femtendedels?)

(Meshuggah)

(Quireboys, pub-rockens legender)

(Mens vi venter på rock)

(Cancer Bats, nydelig band)

(Cancer Bats, du hørte oss, nydelig band!)

(Cancer Bats, ja du vet…)

(er det svenske Ghost som har ankommet festivalen (inside metal-spøk der))

(Volbeat)

(Pagan’s Mind vekker følelser hos fansen)

(Pagan’s Mind, flinke gutter)

(Blood Commands Yngve mister nesten buksen, men bare nesten)

(Meat Loaf-fan på Blood Command, vakkert og forvirrende)

(Blood Command)

(Black Label Society)

Tre dager med rockefest i Kvinesdal denne uken. Vi skal rapportere underveis. Men hva gleder Pyro seg mest til?

Norway Rock Festival vant heldigvis over konkurs-spøkelset etter forrige års supersatsing, men presenterer likevel et pent program også i år. En dag mindre kan kanskje være like greit både for kropp og sjel, og tidlig i morgen legger Pyro-mobilen på hjul fra Bergen mot Kvinesdal for både å rapportere og å oppleve.

Sivilarbeider-Sindre er fotograf, Heavy-Bård er seg selv, og jeg skal rapportere om konsertene og samtidig intervjue artister til fremtidige Pyro-program på radio. Det er mye vi gleder oss til, og det ligger forhåpentlig også noen overraskelser der nede og venter på oss. Men la oss ta en liten gjennomgang av det vi virkelig ser frem til å se på scenene på Norway Rock i år.

Torsdagen starter ganske fint med en del norske band som vi gjerne skulle sett, men som vi sikkert ikke rekker. Forhåpentlig kommer vi ned i tide til å se det flotte metal-bandet Breed som vi aldri har sett tidligere. Så går det slag i slag med Djerv og Insense på den lille scenen, to band som virkelig gjør spennende ting om dagen, og på hovedscenen skal det bli et fint gjensyn med Udo Dirkschneider (selv om vi har sett mannen mange ganger før er det som å møte bestefar igjen..), artig skriking med Kvelertak, forundring med Blind Guardian og så forhåpentlig et fenomenalt show med album-aktuelle In Flames.

Så er det bare å stå tidlig opp, skrive rapport til Pyronettet (satser på rapporter hver dag..), og komme seg til festivalområdet for å se noen norske band vi ikke har sett før. Så leverer nok Blood Command fra øverste punk-hylle, selv om resten av tingene på den lille scenen ikke fenger like mye denne dagen. Men hovedscenen byr jo på fantastiske Cancer Bats, pompøse og gode Pagan’s Mind, vanskelige Meshuggah, tøffe Black Label Society og så uforståelig populære Volbeat. Mye bra. Noe ikke så bra. Men vi stiller med åpent sinn….

Så blir det en vill avslutning på festivalen med lørdagens fortreffelige program. Mye ukjent på den minste scenen som skal sjekkes ut, før Mongo Ninja og Kristopher Schau kjører på med sine drøye tekster, og avslutningen med de frekke pikene i Crucified Barbara vil vi definitivt ikke gå glipp av. Hovedscenen er en eneste lang fest fra Keep Of Kalessin går på til Alice Cooper avslutter. I mellomtiden får vi med oss TNT, Edguy og gjenforente The Darkness. Milde himmel.

Kanskje snakkes vi der nede, hvis ikke kan du altså følge årets Norway Rock Festival i bilder og tekst her på disse sidene. La oss håpe at det går bra for både band, publikum og arrangører i år.

(foto: Mirjam Vikingstad)

Insense er et av mange gode band som skal spille på årets Norway Rock Festival denne uken. Vi lader opp med 10 spørsmål med vokalist og Insense-sjef Tommy.

1. Hvem er du og hva skjer?

Tommy Hjelm, vokalist og gitarist i Insense, ute med ny skive nå, spiller på festivaler rundt om i Norge i sommer. Kom akkurat inn døra etter å ha vært i Tromsø og installert tv og høyttalere hos svigerfar.
 
2. Den første platen du kjøpte?

TNT – Tell No Tales! Skiva var dritkul men gitaristen var litt dårlig, fordi de måtte spille helt andre riff under soloene enn resten av låta.

3. Er det et band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

Syns One Night In Bangkok fra Chess er en helt fantastisk låt. Få av kompisene mine som applauderer når jeg tar fram den. Kanskje ikke et band, men det er rimelig flaut å digge musicals eller hva?

4. Taco; lefse eller skjell?

Skjell! Aller helst Taco Tubs, eller Tubes som kollega Martin Rygge har en lei tendens til å kalle dem. Fett med tubes! Tacofylte rør.

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

I Riga, Latvia fikk vi noe som vi bare kalte glye. Usikker på hva det var, men det så ut som en blanding av ei skikkelig tjukk pannekake, surt oppstøt og rømmegrøt, med rå ris, servert av ei ildsint gammal kommunistrøye.

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

Black Sabbath. Sabbath har tøffere image og vokalist med pukkelrygg som løper rundt med armfrynser og klapper. Det er enklere og tøffere enn å samle på tanks og tog, være ruteflyger, tidligere fekteress, medlem av Labour, og en av verdens mest karismatiske frontfigurer. Nei, vent nå litt…

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Det hev ei rose sprunge, I vow to thee my country (forøvrig prinsesse Dianas favorittpsalme), og Kveldssang for Blakken (den av Grieg, ikke den bedritne barnelåta). Blir en verdig begravelse.
 
8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Dongeri. Pga Robert Plant. Nuff said.
 
9. Hvorfor spille musikk egentlig?

Fordi det er så uendelig mye fetere enn å sitte på kontor og innse at du har blitt voksen. Når det skjer, virker det ikke som det er noen vei tilbake. Det gjør meg dritredd!

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?
 
Knallhard, desperat og uslepen metall, fri for stafasje, sminke, posing, gud, satan og alt annet som er patetisk med dagens musikkbransje. Det er grunn nok i seg selv.

In Flames-platen er ute, vi liker den veldig godt, og snart spiller de på årets Norway Rock Festival. Her er siste del av rapportene de har kommet med fra innspillingen.

Norway Rock-spesial i sistetimen, mye deilig også i førstetimen. Alt på ett brett her.

Rage Against The Machine-Bullet In The Head

Rival Sons-Pressure And Time

Wolves Like Us-Deathless

Ozzy Osbourne-Steal Away (The Night)

AC/DC-Dirty Deeds Done Dirt Cheap

Smoke Mohawk-Inspector Holmes

letlive. – Homeless Jazz

Pagans Mind-Walk Away In Silence

Foo Fighters-Band On The Run

Upon A Burning Body – Intermission

Djevel-Påkallelsen

The Darkness – Get Your Hands Off My Woman

Cancer Bats – Lucifers Rocking Chair

Meshuggah – Shed

Volbeat – Guitar Gangsters & Cadillac Blood

Blood Command – Summon The Arsonist

Alice Cooper – Spark In The Dark

Blind Guardian – Welcome To Dying

In Flames – Fear Is The Weakness

Black Label Society – Doomsday Jesus

Keep Of Kalessin – Many Are We

Det nærmer seg Norway Rock Festival. Pyro feirer.

I kveld vier vi nemlig halve sendingen til en forsmak på hva man kan få med seg på årets Norway Rock Festival i Kvinesdal. Vi har tatt en prat med festivalsjef Kelly, og vi spiller høydepunkt fra programmet i en time i kveld. Men vi har selvsagt ekstra snop i posen også. Vi intervjuer nemlig album-aktuelle og norske Pagan’s Mind, vi gir vekk lekre re-issues av Ozzy Osbournes to første album, og vi spiller helt ny musikk fra Wolves Like Us, Rival Sons og monsteret som er DJEVEL!

7.-10. juli braker det igjen løs i Kvinesdal, og nok en gang presenterer Norway Rock Festival et sterkt program. Du kunne vinne festivalpass hos oss. Noen gjorde det.

Alice Cooper, In Flames, Blood Command, The Darkness, Insense, Kvelertak, Black Label Society…. Pyro-favorittene står på rekke og rad og venter på å innta scenen på årets Norway Rock Festival i Kvinesdal i juli. Vi ga vekk pass til festivalen mot at dere skulle maile eller tekste oss deres favoritt-artist på årets line-up. Det var det ekstremt mange som gjorde, og vi har helt vilkårlig plukket ut disse vinnerne som får to pass hver:

Sissel Iren Skjerdal, Førde

Stian Hoem, Haugesund

Liv Ellinor Holtskog, Gvarv

Et av landets aller beste band er hovedgjester i kveld.

Blood Command blander rock, punk og hardcore til en fantastisk saus som vi i Pyro har likt helt fra bandets første ep-er. I fjor kom debutplaten Ghost Clocks, og allerede nå er Blood Command ute med en ny ep. Bandet spiller blant annet på årets Norway Rock-festival, og i kveld plukker de musikalske favoritter i en time hos oss. Vi intervjuer også keyboard-legenden Tony Carey, som blant annet spiller på Rainbow-platen Rising, vi gir vekk festivalpass til nevnte Norway Rock Festival, og vi spiller helt ny musikk fra blant andre Autopsy, U.D.O. og Black Stone Cherry.

Metal Hammer i Tyskland har premiere på den nye videoen til In Flames som er laget til låten Deliver Us. Sounds Of A Playground Fading kommer midt i juni, og In Flames spiller på Norway Rock Festival tidlig i juli. Se bort fra den uforståelige biten med reklame før videoen.

Norway Rock-aktuelle In Flames slipper snart sin nye plate Sounds Of A Playground Fading, og her er andre rapport fra innspillingen.

Den første av seks innblikk i hvordan In Flames nye plate Sounds Of A Playground Fading ble til. Platen skal komme ut i slutten av juni. In Flames spiller på årets Norway Rock Festival.

Zakk Wylde fra Black Label Society, og tidligere Ozzy-gitarist, dukket plutselig opp med rockealibiet James Durbin denne uken. Cue ville gitar-toner på Sammy Hagars Heavy Metal. Black Label Society spiller på årets Norway Rock Festival.

Norway Rock Festival fortsetter å slippe band til sitt evenement i sommer. Og Black Label Society er jo en fin nyhet å få i hende en mandagsmorgen. Norway Rock arrangeres i år fra 7. til 10. juli i Kvinesdal.

Det blir god stemning i Kvinesdal neste sommer også!

Norway Rock Festival satset stort i år, med det som vi i Pyro kalte tidenes norske festival line-up. Publikum kom, men ikke mange nok. Derfor har festivalen de siste ukene vært truet av konkurs, men i går kveld tikket denne hyggelige meldingen inn til Pyro:

Stiftelsen Norway Rock Kvinesdal unngår konkurs.

Stiftelsen Norway Rock Kvinesdal har gleden av å kunne informere om at alle våre kreditorer har akseptert vårt forslag til løsning for å unngå konkurs og dermed har lagt grunnlaget for at det også for framtiden vil kunne arrangeres Norway Rock Festival i Kvinesdal.

Det har vært en lang prosess, men nå er vi endelig ferdig med dette. Utbetalinger i henhold til avtale vil bli gjennomført en av de første dagene. Vi ønsker å rette en stor takk til alle våre kreditorer for tålmodighet og forståelse for at festivalen har havnet i denne uheldige situasjonen. Og for at vi får mulighet til å rette opp kjærringa i 2011.

Dag fire i Kvinesdal ga oss alt fra det forferdelige til det geniale. Heng med.

Festival er ekstremsport. Etter fire dager med utøving er det en svært sliten Pyro-redaksjon som setter seg i Nrk-bilen og retter kursen mot Bergen. Full av opplevelser og inntrykk fra en lang og god festival. Her er rapport fra siste dag. Alle bilder av Sindre Didriksen, utenom Anvil-fans og DevilDriver som er tatt av Heavy-Bård. Fine gutter.

(Anvil-fans, A-en hadde gått da bildet ble tatt…)

I brennende hett solskinn er det søte Anvil som får åpne ballet foran et ganske så stort publikum med tanke på at klokken knapt har passert 13. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil er det vanskelig å ikke ha en plass i hjertet for dette kanadiske bandet som aldri har gitt opp drømmen om å bli store. Store har de ikke blitt ennå, men de får nå hvertfall dra rundt og underholde med sin gammeldagse og seige heavy metal. Slagere som Mothra og Metal On Metal er naturligvis høydepunktene, og den sedvanlige gitar-soloen med dildo er alltid moro. Men når gitar-solo blir avløst av tromme-solo og diverse klabberier i et 45 minutter langt sett, så blir det gjerne litt vel mye metal… Anvil; sjarmerende upretensiøst, og noe amatørmessig.

Amatørmessig er ikke publikum, som alle fire dagene har stilt opp i ganske store mengder allerede tidlig på formiddagen. I forhold til de fleste andre festivaler er dette svært imponerende.

DevilDriver hadde ikke sovet på 48 timer, og hadde mistet både utstyr og bassist på veien, så det var ikke rart at vokalist Dez Fafara var sinna. Men så bør også DevilDriver være litt sinna for å best mulig levere sin moderne og harde metal. DevilDriver er et band i stadig transformasjon rent musikalsk, men i går handlet det meste om brutal vokal, lynkjapp tromming og kalde riff. Et undervurdert band som gjorde en grei jobb på lånte instrument.

(outfit)

Pyro har aldri likt episk metal med opera-vokal. Det er rett og slett noe av det mest idiotiske vi vet om. Og Epica ødela på alle måter stemningen i den timen de holdt på. Jada, de har en god kvinnelig vokalist med flagrende rødt hår. Og jada, de kan utvilsomt spille, men den typen “metal” er så konstruert og polert at Pyro får vondt i hodet etter fem minutter. Men vi kom da opp med noen overskrifter der vi stod og led oss gjennom det hele. “Episk feilbooking”. “Epicatastrofe”. “Kan noen slippe katten ut av sekken?”. Nå skal det sies at det var mange som så konserten, og de fleste så merkelig nok ut til å like det hele, så kanskje det bare er oss som er gammel og sur.

Der Epica la en lei demper på den gode følelsen, der marsjerte Sabaton inn i krigen og hentet den tilbake. Svenskene har holdt på lenge, men det er først med sine to siste plater at det virkelig har løsnet rent kommersielt. Sabaton lager pompøs og deilig heavy metal med tekster om forskjellige aspekt ved krig, og dermed får vi låter som Panzer Batallion, Cliffs Of Gallipoli og ikke minst låten som handler om norske sabotører under 2. verdenskrig i Saboteurs. Sabaton virker som de er oppriktig glade for å få spille for et svært fremmøtt publikum, og Norway Rock responderer med å gi masse kjærlighet tilbake. Pluss på med store mengder pyro og fremragende musikalsk utførelse, så har du en vinner. Det eneste som ikke fungerte den timen Sabaton ga oss var den trådløse mikrofonen til vokalisten. Moderne teknikk. It’s a sucker.

(publikum elsker Sabaton)

Udo Dirkschneider. Legende i Accept. Legende i U.D.O. Legende som seg selv. Og her er jeg relativt ukritisk. For selv om Udo begynner å dra på årene, og nok er mer statisk enn tidligere, så gneldrer han fremdeles som en liten bulldog. U.D.O.-låter som Dominator og Animal House får frem følelsen av å være i live, og Accept-klassikere som Midnight Mover og Balls To The Wall tar Pyro til himmelen. Et imponerende stort publikum gir tyskerne en varm velkomst og holder kjærligheten til tysk metal så lenge U.D.O. står på scenen. Deilig.

Bullet For My Valentine er et av Norway Rock Festivals ungdomsalibi, og godt er det at slike band blir hanket inn. Metalens fremtid ligger ikke hos Udo Dirkschneider og Lemmy, selv om de fremdeles leverer. Noen må ta over, og et av de beste nye bandene som gjør det stort akkurat nå er Bullet For My Valentine. De stiller med festivalens største Marshall-vegg og festivalens mest fengende låter. Definitivt ikke noe for alle, og bandet trekker også langt færre tilskuerer enn U.D.O., men med åpningslåtene Your Betrayal og Fever fra den nye platen får de straks meg på sitt lag. En time med innlevelse og publikumsfrieri følger, og Bullet For My Valentine sørger for et friskt pust på en dag som ellers er ganske full av gamle legender.

Legender ja. Sebastian Bach kan vel kalles en av dem. Ikke det at mannen har produsert noe enormt bra de siste tyve årene, men har du vært vokalist i Skid Row, så er legende-statusen sementert for evig og alltid. Forrige gang jeg så Bach sprakk stemmen hans hele tiden, og det hele virket svært lite gjennomført, men på Norway Rock Festival er stemmen bedre, bandet bedre og responsen bedre. Vi får vite at Sebastian Bach har aner fra Elverum, vi får diverse låter fra solo-karriæren, blant annet Love Is A Bitchslap som er gjort sammen med Axl Rose, og vi får Skid Row-magi i 18 And Life, Big Guns, Monkey Business og Piece Of Me med flere. Sebastian Bach vil mye, noen ganger for mye, men henter hjem anerkjennende nikk og hyl fra publikum.

Kveldens store overraskelse var at jeg rent hadde glemt hvor magisk det kan være på konsert med Black Debbath. Det er en skam, og jeg anerkjenner min egen idioti. For det er mange år siden sist jeg så bandet. Men fremover blir det hyppigere. For Black Debbath strålte virkelig på telt-scenen i går. Ekstremt tight heavy metal og et fantastisk morsomt sceneshow gjorde teltet til et eneste stort kjærlighetsreir. For et band. For et konsept. Det koker gjerne fremdeles i Høyres Hus, men det kokte minst like mye foran scenen på Black Debbath. Vi bøyer oss i urin-støvet.

Mulig det var den voldsomme opplevelsen av å gjenoppdage Black Debbath, mulig det var resultatet av fire harde festival-dager, men Motörhead klarte aldri å begeistre så mye som forventet. Og sånn er det sant å si ganske ofte med Motörhead. Forventningene er for store, og bandet leverer ikke alltid hundre prosent. Motörhead er alltid på et jevnt høyt nivå, men ikke alltid helt på toppen. Det skorter heller ikke på låt-valget. Vi får både Overkill og Ace Of Spades på slutten, og vi får Iron Fist og Stay Clean tidlig. Vi får til og med gjeste-opptreden fra Sebastian Bach på Born To Raise Hell. Kanskje var festen over når Motörhead endelig spilte klokken 01? Kanskje jeg må ta det på min egen kappe at festival-slitasjen hadde blitt for stor. Men Motörhead skuffet pittelitt. Det gjør vondt i hjertet å skrive det. Og ikke si til Lemmy at jeg skrev det….

Norway Rock Festival er over for denne gang. Festivalen satset stort på et ekstremt bra program. De følgende dagene og ukene vil vise om nok folk kom på festen. Men uansett skal festival-ledelsen ha store mengder skryt for både band-liste, teknisk gjennomførelse, sikkerhet, serveringssteder og tilretteleggelse. Det finnes faktisk ingenting å klage på.

Litt flere bilder, sånn helt på tampen. Takk for oss.

(Motör-who?)

(Bullet For My Valentine muskler det opp)

(Bullet For My Valentine, bra hår-dag?)

(meeeeeetal)

(Aslag i Black Debbath poserer for herr fotograf)

(vakre omgivelser, nesten bare vakre mennesker)

(dagens peking fra Sabaton)

(nei har du sett, mer peking fra Sebastian Bach)

(Sebastian sjekker pungen, alt vel)

(fot på monitor? check)

(utfordrende fallos-positur med plastikk-dyr)

(Pyro-redaksjonen møter helten Tore Bratseth backstage, et høydepunkt)

(U.D.O.s bassist heter Fitty, true story)

(en av fotografene foran scenen hadde denne tatoveringen, vakkert og virilt)

(Lemmy, born to raise hell)

(scream for me Kvinesdal!)