Noen plater blir stemplet som mislykkede, og så tenker ikke folk mer over det. Det må vi gjøre noe med. Først ut: Black Sabbaths siste plate med Ozzy, Never Say Die!

Personlig synes jeg Never Say Die! er langt bedre enn sitt rykte. Tittelsporet er vel den eneste halvkjente låten fra platen, men spesielt hele første siden er mystisk, atmosfærisk, skummel og riktig så fengende.  Den åpner med nevnte Never Sat Die, som har alt en Black Sabbath-klassiker skal inneholde: signaturriff fra Tony Iommi, neseblødende vokal fra Ozzy, og et dundrende komp fra Bill og Geezer. Etterpå går vi over til Johnny Blade, som har apokalyptiske synther under en beinhard gatektest om knivdesperadoen Johnny Blade:

Tortured and twisted, he walks the streets alone
People avoid him, they know the street’s his own
Cold blade of silver, his eyes they burn so wild
Mean as a tiger, society’s own child

Så er det rett på min favoritt: den triste, litt funkinspirerte Junior´s Eyes, med et refreng av enorme dimensjoner (They´re coming home again tomorrow etc) og Ozzy på sitt aller mest melankolske. Side 1 på vinylen avslutter med Hard Road, en av singlene fra platen. Fett riff, bluesgroove hele veien, og vips så har man en briljant vinylside Sabbath.

SIde 2 starter rockete og digg med Shock Wave, før poppete Air Dance ved første lytt høres ut som en lettvekter. Men når man oppdager det nydelig pianoet på verset, gjør det hele låten. Litt svakt refreng, det skal jeg innrømme. Neste ut er Over To You, en bombastisk og seig rockelåt jeg er overrasket over at det ikke er gjort profilerte coverlåter av. Denne hadde – i likhet med Johnny Blade og Junior´s Eyes – vært klassiker om den var på Vol. 4 eller Sabbath Bloody Sabbath.

På albumets nest siste låt går det derimot helt galt. Breakout danderes med en blåserekke og en sakssolo  som er tullete malplassert, og sikkert kommer fra en blanding av tidens ånd og altfor mye drugs. Til slutt kommer Swinging The Chain, med Bill Ward på vokal. Typisk 70-tallsrock, uten at den biter veldig fra seg.

Oppsummert: Never Say Die! er en langt bedre plate enn den halvannen stjernen den har hos Allmusic, og en glemt perle i Sabbath-katalogen. Enig? Uenig? Kjør debatt.