Neurosis har ikke gitt ut album siden 2007, men i slutten av oktober slippes Honor Found In Decay løs. Neurosis er et av de mest kompromissløse og spennende bandene i metalen. Stadig utforskende og stadig grensesprengende. Jeg gleder meg. Mye. En liten teaser over.

Trenger du ny kunnskap om musikk du kanskje ikke visste om? Eller er du interessert i hvordan den musikalske undergrunnen opererer? Blood Sweat & Vinyl, DIY in the 21st Century er en dokumentar laget av Kenneth Thomas der han ser på hvordan tre små plateselskap i USA jobber med artistene sine. Neurot, Hydrahead og Constellation er selskapene, og folk fra Isis, Neurosis og Godspeed You Black Emperor uttaler seg. Jeg har ikke sett filmen, men den virker mer enn spennende etter å ha sett traileren og lest dette intervjuet fra Metalsucks.

Neurosis-mania på Roadburn. Les siste del av reiserapporten fra Rockens Riddere.

I helgen var Rockens Riddere på festivalen Roadburn i Nederland. De har gitt oss feiende flotte rapporter derfra de siste dagene. God underholdning! Kjør siste del.

Den siste dagen på Roadburn-festivalen var i bunn og grunn en annen festival – Beyond The Pale. Dette er festivalkonseptet til Neurosis og dette var deres første forsøk på å arrangere denne festivalen i Europa. Oppsettet av band denne dagen var helt utrolig – dronende støymusikk, drønnende metall og gotisk country doom er bare noen av de hjemmesnekrede sjangerlappene man kommer opp med for å beskrive denne dagen. Vi ble satt litt ut av vårt uanstregt tilbakelente humør når de ikke klarte å levere vår vante lunsj – burger og Heineken – og etter litt knurring fikk vi i oss noen sandwicher med kjøtt. Dog ble humøret satt lett på plass av det som skjedde inne på 013.

Grails var dagens første band ut for Rockens Riddere – det viste seg å være en knallende flott start på dagen. Bandet mikser alskens musikk i en salig røre som de har lagt frem på skivene sine. Det var herlig å høre at de også kan levere fra scenekanten – et hett tips for de av leserne som har mulighet til å komme seg til deres konsert på Garage i Oslo i neste uke – og de satte raskt en nerve i salen med sin transcendentale musikk. De har hva mange definerer som et “fett groove” og deres miks av røffe rockeriff og en åndelig visjon falt i god jord hos publikum denne lørdag ettermiddagen. Som mange av de andre bandene på denne festivalen brukte de ikke mye tid på mellomprat, men med et avslutningsspor som satte gåsehuden i rett hos flere av Rockens Riddere gjorde ikke det noe – drønnende, drivende og deilig! Rockens Riddere gir bandet 5.25 av 6.0 mulige.

Det gikk slag i slag denne dagen og vi tok oss raskt over til Green Room for å få god plass til en av høydepunktene denne dagen – A Storm Of Light. Det viste seg å bli en knallende god konsert – seig, mørkstemt primalrock møtte et visuelt show i den lille salen og alt sto i taket. Vel, rettere sagt i gulvet da de fleste av de tilstedeværende hadde en vuggende holdning med lukkede øyne – dette var nært sakralt. De spilte flere nye låter og tillegget med en kvinnelig vokalist satt som støpt; det er ikke til å komme utenom at dette bandet er i ferd med å meisle seg frem en viktig plass i det musikalske landskapet rundt Neurosis. Et samlet ridderkorps sto med kjevene i gulvet og det er ikke tvil: A Storm Of Light får 6.0 av 6.0 mulige!!!

Denne dagen skulle vi ta turen innom alle scenene og vi tok turen innom Bat Cave for å se Nadja. Dette ble en interessant opplevelse – Rockens Riddere delte seg i to leire under denne konserten. To av ridderne sto med lukkede øyne og nøt en konsert som de definerte som “en højdare!”, mens de to andre bare ønsket seg ut av lokalet av ren kjedsommelighet. Bandet spilte en eksperimentell og dronende støyrock med vokalen skjult bak dette lydteppet og ligger nok skjult i lydbildene bak Sunn 0))), Fennesz og My Bloody Valentine. Rockens Riddere gir en delt karakter til denne duoen: 3.25 av 6.0 mulige.

Deretter ble det middag, men heller ikke denne gangen ble det burger. To av ridderne tok tortillas, mens the founding rockers valgte seg biff. En av ridderne utbrøt indignert, “får vi ikke noen poteter!?” før det noen sekunder etter ble satt ned ca 400g fries ved siden av ham. Etter denne tunge middagen med tilhørende vodka/red bull og kaffe gikk turen til det aller helligste – Neurosis’ konsert i storsalen.

Vi tok plass i salen og ventet på det festivalen definerte som “one of the iconic bands of our time”. Noen av Rockens Riddere bevitnet bandets konsert i Kanonhallen i Oslo, men det som skulle slås ut over scenekanten skulle overgå alle forventninger. Bandet var tydelig preget av kveldens alvor – dette var deres dag, deres time. Bandet hadde som vanlig ikke annet lys på scenen enn det som ble levert av prosjektøren og dette ga en nesten trolsk stemning i salen. Bandet jobbet knallhardt og særlig gitaristene Von Till og Kelly skremte seg vei inn i hjertene til publikum. Det beinknusende høye volumet bidro til å sette fokus – undertegnede har aldri opplevd et band som på samme måte slår budskapet sitt inn i lytteren. Man føler seg rett og slett mørbanka etter en konsert med Neurosis Denne kvelden var alle her – aldri hadde det vært varmere på 013 og ette et ekstranummer med trommer, en nesten panisk Von Till og et ekstatisk publikum var det en heidundrandes fet opplevelse! Rockens Riddere gir fornøyd Neurosis 5.5 av 6.0 mulige!

I det vi setter kursen hjemover mot gamlelandet og ser den nederlandske landsbygda fare forbi oss er det med gode minner i bagasjen: utepils i Tilburgs solrike gater, gode burgere, fornøyde nederlendere og gode pilsner. Vi var glade for at vi ikke fikk med hos den trøtte retroromantikken til Saint Vitus eller Amon Düul II, men vi ble også frustrert over at vi ikke fikk sett mer enn smådypp av fantastiske Earth, dronende Six Organs Of Admittance eller massive Amenra. Men vi fikk dog med oss den viktigste grunnen til å dra til denne festivalen og vi kan ikke si annet enn en kommentar i festivalboka vi fikk utdelt ved ankomst, “the true headliner will always be there – Roadburn itself”!

(Scott Kelly)

Rockens Ridder gir deg del tre i eventyret fra Roadburn-festivalen.

Rockens Riddere skriver fra sin edle reise til årets Roadburn-festival her på Pyronettet. Vi takker og bukker!

Reisen til Tilburg foregikk som de forrige dagene – i 2.etasje på regionstoget til Haag og med noen bokser med Heineken. På togturen satt praten løst og forventingene sto i taket – ville dagen bli like flott som torsdagen? På papiret så dagens program bedre ut enn gårsdagen, men ridderne hadde kun sett Mono i konsert tidligere. I dag kunne alt skje.

Denne dagen var været topp – Nederland viste seg fra sin beste side. Vårgrønne trær, en knallblå himmel og smilende mennesker. Dagens utepils var en velsignelse for Rockens Riddere og bidro til at stemningen steg ytterligere. Denne dagen gikk man strake veien til 013 og festivalens atmosfære slo mot oss i det vi kom inn dørene. Det er vanskelig å beskrive hvordan denne atmosfæren oppleves for festivaldeltakerne, men en ting er at det i lokalet nesten ikke kan sees en eneste vakt. Folk smiler og forholder seg veldig hyggelig til de rundt seg og det kan raskt vise seg at du plutselig er i dyp samtale om den siste skiva til et gammelt favorittband med en person du aldri har sett før.

Steve Von Till åpnet ballet for Rockens Riddere denne fredagen. Han er for de fleste kjent for å være gitarist/vokalist i Neurosis, men denne kvelden handler det om hans musikk; en elektrisk kombinasjon av seige harmonier og mørkstemt sang. Han setter i gang med en fri flyt av elektriske gitarlinjer og ender nesten opp i støymusikkens verden. Men han lar det ikke gå for langt – settet baserer seg på hans tidligere skiver. Han tar seg med lytterne inn i et mørkt univers som ble grunnlagt av Johnny Cash og som for tiden styres av Mark Lanegan. Med en slik sammenlikning når ikke Von Till helt opp denne kvelden, men hans plater beviser at han har evnen på en god dag. Publikum er lydhørt, men med ett hører man ett av de ytterst få problemene til Roadburn – dette metallpublikummet klarer ikke holde kjeft når volumet tas ned til låtskrivernivå. Uansett gir Rockens Riddere denne amerikaneren 3.5 av 6.0 mulige.

Rockens Riddere har Mono som favoritter – flere ganger har de tatt oss med storm – og på scenen er de et mektig skue. Denne japanske kvartetten er disipler av den instrumentale postrocken, men tidlig i karrieren staket de ut sin egen kurs og har de siste årene formet frem sin episke rock som raskt setter gåsehuden i aksjon på alle som er i nærheten. Denne kvelden hadde de fått plass på hovedscenen og var et av de første bandene som ikke benyttet seg av bakteppet til et visuelt show. Men, Mono trenger ikke hjelp for å lykkes – de bruker ikke lang tid på å få publikum inn i salen med vakre gitarer, pulserende bass og drønnende trommer. Lytteren får raskt assosiasjoner til sammenstøt mellom samuraier og vakre, japanske hager når bandet legger opp sine nydelige låter over scenekanten. Rockens Riddere gir dette flotte bandet 4.75 av 6.0 mulige.

Etter en matbit – burger og Heineken – fikk vi nok en gang oppleve det største problemet med Roadburn: et publikum som er oppmerksomme på alskens band. Shora er riktig nok belgiske og spiller nesten på hjemmebane, men etter å kun ha utgitt en EP for noen år siden er det likevel en overraskelse at Bat Cave er fylt opp av interesserte en halvtime før konsertstart. Bandet kjører raskt i gang med flotte låter og deres postrock er en fin dessert til Monos hovedrett. Dessverre får kun en ridder med seg hele konserten da en ridder trekker seg ut av lokalet p.g.a. et overbefolket lokale og de to andre ridderne ser Outskirts Of Infinity i et par minutter før man innser at man er i feil lokale. Den av Rockens Riddere som faktisk så nok til å sette en karakter ga bandet 5.0 av 6.0 mulige.

Rockens Riddere er slitne etter en lang dag med utepils i den nederlandske vårsolen, men man drar ikke fra 013 før man har fått med seg Scott Kelly – den andre gitaristen/vokalisten i legendariske Neurosis. Som dagens opplevelse med Steve Von Till foregår dette settet i intime Green Room. I det amerikaneren tar turen opp på scenen står det tydelig frem at han har den samme knallharde integriteten som Von Till – dette er alvorlige menn. Han har likevel valgt seg en annen tilnærming enn sin kollega. Han maner frem deilige, mørkstemte harmonier fra en kassegitar og finner tonen med publikum med overraskende selvironi og kjappe replikker. Rockens Riddere opplever Kelly som hakket vassere enn Von Till, men han er også mer åpen for et pratsomt publikum. Klokka har passert midnatt og deler av publikum er tidvis veldig pratsomt. Dette møter dog Kelly med en knallhard kommentar, “There’s a place for talking and this ain’t it. I’m the one who’s doing the talking here”. Det blir raskt roligere og han belønner oss med ei låt han skrev når han våknet opp samme dag, “let’s call it the Roadburn version”. Rockens Riddere belønner amerikaneren med 5.0 av 6.0 mulige.

På lokaltoget tilbake til Eindhoven ble det pratet om mer løst enn fast, men det er ingen hemmelighet at man gledet seg til det som på papiret ser ut som den sterkeste dagen – Beyond The Pale! Tentativ prioritering er Grails, A Storm Of Light, Nadja og Neurosis. Vi gleder oss!

Det er ikke bare Global Metal som tar for seg hardrock i land der man til vanlig ikke finner musikkstilen. Vice Magazine har laget dokumentar om bandet Acrassicauda fra krigsherjede Irak.

Global Metal vises på årets Hove-festival, og omhandler metalens globalisering. Nå er også filmen Heavy Metal In Baghdad ute på markedet. Acrassicauda er et band som startet i Irak under Saddam Husseins regime, men som senere har måttet flytte ut av hjemlandet sitt. Inspirert av band som Slipknot og Metallica forsøkte de å øve og spille i Irak, men fikk stadige trusler, og ble angrepet av grupper som anklaget bandet for satanisme. Etter at folk rundt i verden ble oppmerksom på bandet har de mottatt penger slik at medlemmene nå lever i Tyrkia. Et band på rømmen. Og et bevis på at metal lever selv der den blir undertrykket.

Filmen har fått priser på filmfestivaler i Toronto og Berlin, og er nå i vanlig salg.

Hjemmesiden til Heavy Metal In Baghdad.

Mastodon og Neurosis kommenterer filmen her.

Bandets siste artikkel i bloggen sin:

This is the band fourth blog and this is the only possible way to keep in touch with you guys since it’s hard to write to all of you (wish we can). The band still in Istanbul trying to find his way out, continuing the struggling with daily life of refugees and am telling you it’s not easy, not easy at all. Other than crying over our situation the good thing is that we are about to record 3 new demos, most of it are new songs we were able write here in Turkey, hopefully we will be done with them in the 15th of May. So far that is all what we can hold on to cuz there is not much to expect for the near future. The movie will come out soon and that means more media attraction and more new reporters trying to find an interesting headlines to make their way to the first page of the newspaper or a magazine but I guess this is how it goes in the new world. What we still can’t understand is who we really are… the Iraqi heavy metal band or the four iraqi refugees cuz sometimes these 2 different stories doesn’t seems to combine together.

We suppose to be a power source for the people, this is how we think of the heavy metal and this how we see it regarding the fact that we are also passioned about it. Music supposed to give us strength to face our problems in our daily life and some of us got a lot of them but when it comes to be unable embrace your guitar your bass or your drums or any of the instruments which through you are able to express your feelings your passion your rage your anger and so on … for any of these stupid reasons your family or your neighbors or because you can’t afford to rent studio for an hour these things as simple and stupid as they sound it might demolish you, leave you defenseless and slowly it will suck the power of life out of you. Cross fingers hoping you will never get to experience that sometimes it makes you feel like you are cursed for choosing this path and the only gateway is either closed or hard to reach just because who you are or where you from. Every day brings new challenge that you are not up to with out your power sources. Your music, your home, your friends and so much more living of the broken hopes and dreams of the day that you will be able to gain all of them back. The only thing you got in your pocket to rely on is your belief. This is the only thing that keeps us all going forward and not look back.

Stay metal,

ACRASSİCAUDA

Filmtraileren:

Fra en screening av filmen. Første halvdel handler om Heavy Metal In Baghdad.