Sabaton på årets Karmøygeddon, foto: Bård Nordvik.

Vi intervjuet Sabaton og Sindre fra Nekromantheon plukket undergrunnsfavoritter. Full pes. Sjekk spillelisten her, og hør sendingen i reprise via Nrks nye nettspiller.

Mötley Crüe-Red Hot

The Heat-Ruben’s Lost Control

Jorn-Make Your Engine Scream

Among Gods-The Plague

Skid Row-Let’s Go

Extol-Betrayal

Autopsy-Mangled Far Below

Sommerhit: Cables-City Lights

Children Of Bodom-Damaged Beyond Repair

Sabaton intervju

Sabaton-Killing Ground

Down-Witchtripper

Mike Monroe-Ballad Of The Lower East Side

Sindre Solems undergrunnsfavoritter:

Nekromantheon-Cryovulcanic Eruption

Satan’s Satyrs-Bellydancer’s Delight

Beastmilk-The Wind Blows Through Their Skulls

Vampire-Jaws Of The Unknown

Antichrist-Burned Beyond Recognition

Jex Thoth-The Four Of Us Are Dying

Dark Sonority-Deres Blod Være Over Dem!

In Solitude-Serpents Are Rising

Typen til høyre skal overøse deg med undergrunnsmetal i kveld.

Bildet over er av et av landets aller beste metalband. De heter Nekromantheon og tok i år med seg Spelemann for fjorårets beste metalalbum. Vel fortjent. Men karene i Nekromantheon er ikke bare opptatt av egen musikk, de er også noen av verdens største slukere av ny og gammel undergrunnsmetal. Derfor har vi invitert bassist Sindre Solem til å geleide oss gjennom en time med undergrunnsfavoritter. Vi skal lære og du skal lære. Blir stas.

I tillegg skal vi intervju et band som definitivt ikke er undergrunn, for svenske Sabaton har virkelig blitt store de siste årene. Ikke engang det faktum at over halve bandet forsvant ut til siden har stagget ferden oppover i metalverden. Vi tar en prat med vokalist Joakim i kveld. Musikk fra band som Skid Row, Children Of Bodom og Down blir det også.

Extol var hovedgjester og Sindre fra Nekromantheon ble intervjuet. God stemning og full låt-liste her. Hele sendingen kan høres via Nrks nye nettradiospiller.

Skogen Brinner-Skogen Brinner

Kylesa-Exhale

Amon Amarth-Shape Shifter

Extol-A Gift Beyond Human Reach

Grand Magus-Sword Of The Ocean

Okular-Feast Upon The Illusory

Jorn-Window Maker

Vithr-Ild

Nekromantheon intervju

Nekromantheon-Cryovulcanic Eruption

Queens Of The Stoneage-I Appear Missing

Children Of Bodom-Waste Of Skin

Extol plukket disse låtene:

Extol-Wastelands

Converge-Sadness Comes Home

Mastodon-Aqua Dementia

King’s X-The World Around Me

Opeth-Heir Apparent

Creation of Death-By Truth, By Love

Mantric-Invasion

Yes-Every Little Thing

To av disse karene i Extol kommer på besøk i kveld.

Extol har gjort et helt strålende comeback med sitt album Extol, seks år etter at de gikk sluttet som band. For å feire tilbakekomsten har vi invitert vokalist Peter og trommis David for å spille litt av den musikken de har hørt på når de har hatt pause. En hel time med Extol-plukket musikk i kveld altså. Vi skal også intervjue Sindre fra Nekromantheon som er aktuell med en ny låt på en split-plate, vi skal gi vekk nevnte Extol-album, og vi skal spille nytt fra Children Of Bodom, Amon Amarth og Jørn Lande. Nordisk fokus…?

Gode og tunge opplevelser tas med i bagasjen hjem til Bergen. Siste dag av Karmøygeddon summeres opp her.

Det var mye flesk i bandnavnene på Karmøygeddons avslutningsdag, men unge nordmenn, eldre nordmenn og krigsinteresserte svensker stakk av med seirene. Alle bilder er tatt av Pyros levemann Bård Heavy Nordvik.

Les også rapport fra dag 1 og dag 2.

Thundra

Thundra kommer fra Haugesund, og mange hadde tatt turen tidlig på festival for å heie på sine egne. Jeg fikk bare med meg tre låter av Thundra, men det virket som om bandet traff godt med sin halv-ekstreme metal som de blander med melodiøse øyeblikk. Publikum var hvertfall med på de fleste notene…

Nekromantheon

De ferske Spelemann-vinnerne fra Kolbotn skuffer aldri. På plate høres de ut som om de spiller inn låtene i djevelens aller innerste gemakker, og det låter ikke stort snillere fra scenen. Selv problemer med både trommesett og gitar kunne ikke stoppe norsk thrashs godgutter, og hard skyts som Alcoholly Terror, We’re Rotting og Raised By Dogs får øyne og ører til å verke av glede. En ny låt kalt Eruption som kommer på en split med Deathhammer og Condor snart fikk vi også. Stas.

Backstreet Girls

De gode gamle rockerne i Backstreet Girls har blitt husband på Karmøygeddon, og jeg skjønner hvorfor. Hvis man vil ha enorm stemning tidlig på dagen, og fullt hus med feirende mennesker i alle aldre, er det bare å sette de fire boogieherrene på scenen. Petter Baarli sjangler som vanlig rundt på scenen som en liten Keith Richards, og tenner en sigarett bare fordi han har lyst, mens vinduene blir stadig mer tildekket av dugg. Backstreet har et arsenal av godlåter som de fleste kan misunne dem, og Backstreet Boogie, Awright, Awright, Awright og Gimme Just A Second er norsk folkehistorie, og bør rammes inn på museum når bandet sier takk for seg. Forhåpentlig ikke snart.

Intervjuer til kommende radiosendinger gjorde at jeg gikk glipp av både Susperia og tyske Brainstorm denne kvelden, men fotograf Heavy-Bård fikk tatt et par bilder av sistnevnte som visstnok fikk publikum til å koke med sine joviale personligheter og sin lette powermetal.

Fleshgod Apocalypse

Italienske Fleshgod Apocalypse stod for kveldens image der de valset inn på scenen med hullete dresser og sminkede ansikter. Et slags Walking Dead med musikk. Ekstrapoeng for staselig synkronbanging skal de også få, selv om den ville blandingen av skriking, ekstrem-metal og symfoni ikke helt fenger meg. Det blir for mye kaos i lydbildet.

Twilight Of The Gods

Dagens store overraskelse for min del var at bandet Twilight Of The Gods er frontet av Alan fra Primordial. Der hadde jeg ikke gjort festivalhjemmeleksen, men det endte altså med en fin overraskelse. Det jeg visste på forhånd var at Twilight Of The Gods er et band som ble satt sammen for å spille covere av Bathory, men som etter hvert også har laget egne sanger. Faktisk var det visstnok første gang bandet fremførte egne sanger på gårsdagens konsert, selv om de også dro noen gamle Bathory-klassikere. Med folk fra Einherjer og Aura Noir og supertrommis Nick Barker som backing dro Alan i gang låter som minnet om Primordial, og selv Bathory-sangene smakte godt av Alans hovedband. Ikke meg imot. En fin opplevelse, og et slags superband det skal bli spennende å følge videre.

Septic Flesh

Grekerne i Septic Flesh durte godt på med sin ekstrem-metal, men klarte aldri å overbevise meg om at de er et orkester jeg skal bruke tid på fremover. Nå er ikke Septic Fleshs sjanger helt min greie heller, og det er godt mulig at tre dager med festival setter sine spor i kroppen, men jeg ble regelrett trøtt av å se på konserten. Dvaskt flesk. Dvask Pyro-reporter.

Sabaton

Den desiderte hovedattraksjon på Karmøygeddons siste kveld var svenskene i Sabaton. For første gang på Vestlandet med sin nye besetning, og med stadig større suksess i Europa og England på baken. Det er mange som griner mye på nesen av Sabatons super-melodiøse metal med tekster om krig, men det er vanskelig å mene annet enn at gårsdagens konsert var en eneste lang triumf. Det er helt greit å mene at Sabaton er for harry, for enkle, for striglet, men det gjorde ikke den fullsatte Byscenen som holdt på å ramle sammen av stemningen som lokale fans og tilreisende presset ut. Jeg har lært meg å like Sabaton, og jeg anerkjenner det store arbeidet bandet har lagt ned gjennom turnering til enhver krok av Europa de siste årene. Dermed gjør det meg glad når Sabaton, sammen med sitt publikum, til de grader viser hvordan metal kan forene og glede.

Mine tre første dager som Karmøygeddon-gjest er unnagjort. Tre lange dager med gode musikalske opplevelser, og ikke minst overraskende stor stemning fra tidlig på formiddagen til sent på kvelden. En festival med masse glade mennesker som feirer sin musikalske identitet uten at alt skal være mørkt og ekte. En festival etter min smak. All ære til arrangørene, Haugesund og publikum. Vi kommer tilbake neste år.

Flere bilder fra gårsdagens konserter:

Twilight Of The Gods:

Brainstorm:

Backstreet Girls:

Fleshgod Apocalypse:

Nekromantheon:

Sabaton:

Det blir snart stor homecoming på Kolbotn, og vi ga vekk billetter. Denne konkurransen er nå ferdig.

Det blir fest på Kolbotn fredag 8. mars når tre av stedets store metalstoltheter (pluss en ekte legende) samles for å smadre øreganger. De svært gode og gamle traverne i Aura Noir leverer stadig på skyhøyt nivå, og fjorårets Out To Die-album var helt nydelig. Nekromantheon er de fremoverstormende thrasherne som fortjent er nominert til Spelemann for sin Rise, Vulcan Spectre. Og til sist får du med de nye karene Condor som allerede har begynt å gjøre seg mer enn bemerket. En totalpakke på bandenes egen hjemmebane. Det blir ikke mye bedre enn dette. Eller, det gjør det jo. Fenriz fra Darkthrone er jo dj. Konserten er lagt til Kolben Kulturhus, og siden salen er ganske liten blir dette nesten som en intimkonsert.

Vi ga vekk billetter til denne konserten, og denne konkurransen er nå trukket og vinnere har fått beskjed. Takk for deltakelsen.

Torsdager er fine dager. Mye fordi det da dukker opp nye episoder av Rassisme, som vi i Pyro er store fans av. Ikke minst denne gangen, siden Nekromantheon er gjester. Og de typene liker vi svært godt.

Vi kjørte konkurranse der du kunne vinne Nekromantheon-skjorter i forrige uke. På høy tid å trekke vinnere…

Norske Nekromantheon ga ut et skittent og strålende album i Rise, Vulcan Spectre tidligere i år. Den platen har vi spilt mye fra i Pyro, og her om dagen datt det inn en liten haug med svarte t-skjorter med motivet fra albumet på kontoret vårt. Plaggene kan jo ikke bli liggende her og støve ned. Så vi kjørte konkurranse via radio og nett. Vi spurte dere om hvilket sted i Norge Nekromantheon er fra, og riktig svar er da Kolbotn. Disse får snart t-skjorte i postkassen sin:

Arnstein Orten, Hagan

Tom Erik Johansen, Hamar

Christopher Curtis, Stavanger

Vi intervjuet det meget gode og norske thrash-bandet Nekromantheon i går kveld. Hør intervjuet i reprise her.

Nekromantheon slapp i januar sin andre plate Rise, Vulcan Spectre til unison beundring både fra metal-fans og kritikere. Nylig var de på tur rundt i Norge sammen med Aura Noir og Skeletonwitch, og da turnepakken traff Bergen var jeg på plass med mikrofon og passende spørsmål. Hør Nekromantheon-intervjuet under.

Nekromantheon intervju

Norske Nekromantheon ble intervjuet og vi fokuserte delvis på solokarrierer i hardrocken. Les hele spillelisten her.

Ble jo en fin sending dette. Blant annet med helt nye låter fra Slash, Aura Noir og Purified In Blood. Vi er på ballen, vettu.

Rise Against-Ready To Fall

Do You Love Melena-Close Finger Action

Aura Noir-Abbadon

Steel Panther-17 Girls In A Row

Clawfinger-The Truth

Purified In Blood-S.O.B.

Slash-You’re A Lie

Nekromantheon intervju

Nekromantheon-Blood Wisdom

The Darkness-Nothing’s Gonna Stop Us

Dunderbeist-More Me

Lower Than Atlantis-If The World Was To End

Solokarrierer i hardrocken del 2:

Udo-Motor Borg (Accept)

Yngwie Malmsteen-Rising Force (Steeler og Alcatrazz)

Gary Moore/Phil Lynott-Military Man (Skid Row/Thin Lizzy)

Ross The Boss-Dead Man’s Curve (Dictators/Manowar)

Ace Frehley-Outer Space (Kiss)

Bruce Dickinson-Tattooed Millionaire (Iron Maiden)

Foo Fighters-This Is A Call (Nirvana)

Duff McKagans Loaded-Lords Of Abbadon (Guns N’ Roses)

Tindrum-Drums Of War (Diesel Dahl fra TNT)

Ihsahn-After (Emperor)

Det skal igjen handle om friske solokarrierer i kveldens Pyro, men vi har mye annen moro på lageret vårt også.

Vi sendte en spesial om solokarrierer for noen uker siden, men siden vi da ikke kom gjennom halvparten en gang, kjører vi på med del to i kveld. Det skal handle om musikere som plutselig finner ut at de ikke klarer å realisere drømmene sine i hovedbandet sitt, og dermed enten går cold-turkey-solo eller hamrer i gang et sideprosjekt. Gode solokarrierer på rekke og rad i kveldens andretime altså.

Vi skal også gi deg intervju med det svært kritikerroste norske bandet Nekromantheon, vi skal gi vekk album av norgesaktuelle Steel Panther, og vi skal spille musikk dratt rett opp av ferskvaredisken fra Purified In Blood, Aura Noir og Slash! Uke inn og uke ut med awesomeness.

Stygg, skitten, grumsete og deilig norsk thrash kunne komme i ditt eie. Fire personer får Nekromantheon hjem i posten.

Nekromantheon fra Kolbotn kom som en virvelvind for noen år siden, og etter en svært lovende ep og en meget stilfull debut, slapp bandet i januar mesterverket Rise, Vulcan Spectre. Platen har allerede høstet fortjent hyllest de aller fleste steder, og vi har deltatt i hylekoret. Dette er noe av det beste vi har hørt innen metal generelt på lang tid. Tenk Slayer anno Hell Awaits blandet med god gammel tyskerthrash, og du begynner å nærme deg der Nekromantheon befinner seg. Stor metal-kunst.

Vi ga vekk albumet via Pyro i forrige uke, og har endelig sullet oss til å trekke vinnere. Vi spurte dere etter favoritt thrash-band gjennom historien, og de som dro i land flest stemmer var nok Slayer. Med Metallica på andre og faktisk herlig nok Testament på tredje.

Disse får god-thrash hjem meget snart:

Torstein Skjervø, Bosberg

Olga Straume, Skien

Øyvind Stuestøl, Oslo

Kristian K. Lehne, Krokelvdalen

Det handlet om duetter mellom menn og kvinner i andre halvdel i kveld. Lynne Jackaman lånte blant annet stemmen sin til The Answer (som på bildet). Her er hele listen over låter vi spilte i kveldens sending.

ZZ Top-Alley Gator

Bits Between-Better Days

Van Halen-The Trouble With Never

Nekromantheon-Raised By Dogs

Alice Cooper-Muscle Of Love

Lamb Of God-To The End

Absu-Earth Ripper

Dropkick Murphys-Going Out In Style

El Caco intervju

El Caco-Hatred

Dokken-Will The Sun Rise

Soulfly-World Scum

Crippled Black Phoenix-The Heart Of Every Country

Spesial om duetter mellom mann og kvinne i hardrocken:

The Answer-Nowhere Freeway (med Lynne Jackaman fra Saint Jude)

Motörhead/Girschool-Please Don’t Touch

Megadeth-A Tout Le Monde (med Christina Scabbia fra Lacuna Coil)

Cradle Of Filth-Nymphetamine (med Liv Kristine fra Theatre Of Tragedy/Leave’s Eyes)

Udo Dirkschneider/Doro Pesch-Dancing With An Angel

Fucked Up-Queen Of Hearts (med Madeline Follin)

Dimmu Borgir-Gateways (med Agnete Kjølsrud fra Djerv)

Crippled Black Phoenix-Release The Clowns

Ozzy Osbourne/Lita Ford-Close My Eyes Forever

Kvinne. Mann. I symbiose. Det skal handle om duetter i Pyro i kveld. Men det blir ikke veldig sippete og følsomt av den grunn.

Duetter mellom herrer og frøkner er ikke så veldig fremtredende i hardrocken. Men vokalt samarbeid mellom menn og kvinner finnes, og vi skal gi deg mye av det beste i kveldens sistetime. Bildet over er hentet fra den vakre videoen til den enda vakrere duetten Close My Eyes Forever av Lita Ford og Ozzy Osbourne. Det blir nok den mest sippete låten i kveld, for duetter er ikke bare ballader, skal det vise seg. Jeg er helt sikker i min sak når jeg sier at dette blir en vakker og rockete Pyro-time.

Vi skal som alltid også gi deg en time med det beste av det nye og det beste av det gamle som en oppladning. I kveld intervjuer vi landets tøffeste rockeband akkurat nå. De heter El Caco, og slapp nettopp en helt ny plate som bare vokser og vokser på oss. Vi skal også kjøre norsk i kveldens konkurranse der vi skal gi vekk det nye og drit-tøffe albumet til Nekromantheon. Skitten og stygg thrash perfeksjonert på Østlandet. Og så blir det ny musikk fra Van Halen (tenk få skrive noe slikt!), Soulfly og Lamb Of God. All in the name of rock n’ roll!

Refused, Årabrot og Nekromantheon til Øya. Najs.

Ikke før hadde Bergen Live dusjet oss med gullkorn med trikoloren Slayer, Mastodon og Gojira, før Øya-festivalen gjør det samme. Det er ikke akkurat uventet at Øya har lagt seg etter nylig gjenforente Refused, men det er ikke desto mindre gledelig og euforisk at vi nå igjen kan oppleve dette fantastiske svenske bandet på norsk jord. Samtidig frister Øya oss også med to av de aller beste norske bandene for tiden. Årabrot (nå også Spelemannvinnere) og Nekromantheon (bandet som står bak januars beste norske utgivelse). Vi sees i Middelalderparken.

Hva har Pyro hørt på siden jul da tro? Mye norsk, that’s what. Og et par strålende utgivelser fra England.

Da er det på tide å ta en liten oppsummering av hva som har rullet på våre avspillingsenheter de siste ukene. Mye norsk denne gangen, og en del som ble gitt ut like før jul. Merk at Nrk og de største plateselskapene ikke har blitt enig vedrørende publisering av musikk på nett, så på noen av utgivelsene har vi ikke mulighet til å krydre omtalen med den faktiske musikken. Vi får trøste oss med at dette definitivt ikke gjelder alt på listen denne gangen.

Bits Between-Chosen Death (egen utgivelse, distribuert gjennom Diger)

Vi starter i Råde, Norway. Med debutplaten til Bits Between som gjør en blanding av hardcore og thrash som låter fortreffelig både morgen og kveld, uansett om man bor øst, vest, sør eller nord i landet vårt. Det finnes ikke for mange slike band i Norge, og musikken gir meg flashbacks til gode opplevelser med band som Hatebreed og Sick Of It All. Rullende trommer, moshing, hopping, Bits Between har det som skal til. Sjekk det ut om du ikke har noe imot hardcore-inspirasjon i din daglige metal-diett. Albumet er veldig nylig distribuert av Diger. Fine typer det også. Åpningskuttet på platen kan du nyte under.

Bits Between-What Does It Take

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre (Indie Recordings)

Whoah…. Straight outta Kolbotn masserer Nekromantheon igjen de gamle thrash-fibrene i kroppen min. Nekromantheon kom først inn i vår bevissthet med sitt voldsomme thrash-angrep Divinity Or Death fra 2010, og i fjor relanserte de også sin første ep We’re Rotting med ekstramatriale. Også det et nydelig og skittent nekro-thrash-mesterverk. For her handler det om thrash på den gode gamle, og litt skumle, måten. Nekromantheon låter ikke produsert, de gir deg ikke endeløse gitar-soloer og sing-a-long-refreng. Nekromantheon er thrash på den illeluktende gamle europeiske måten, med inspirasjon fra Kreator og Destruction, og ikke Exodus og Metallica. Og der er det en stor forskjell.

Rise, Vulcan Spectre går også unna i minst ti kilometer i timen over fartsgrensen. Akkurat på grensen til å få bot om de blir tatt. Den ene låten er tøffere enn den forrige, og jeg får nesten en tåre i øyekroken over at slik musikk kan lages i 2012. Jeg er forlengst fan, og gleder meg stort til å se Nekromantheon sammen med Skeletonwitch og Aura Noir på Fire Walk With Me Vol. 2-turen som kommer opp i februar i seks norske byer. Se dem. Hør dem. Elsk dem. Blood Wisdom under.

02 – Blood Wisdom

Aspherium-The Veil Of Serenity (gitt ut i november)

Så var vi plutselig i Moss. Som vel har vært mest kjent for poppete punk og garasjerock. Men Aspherium viser at det finnes metal-musikere med teknikk ned til fingerspissene i byen også. For her snakker vi klinisk og teknisk ekstrem-metal med voldsomme brekk, fremragende gitarsoloer og instrumentalister på et høyt nivå. Produsert med et lydbilde som høres mer ut som operasjons-sal 1a enn studio 2b. Men samtidig som det å være knallgod definitivt er positivt, så har ofte moderne ekstrem-metal et problem med at produksjonen og finessene tar vekk noe av magien. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om Aspherium går i den fellen eller om de finter seg forbi. Uansett er dette albumet proppfullt av detaljer og melodilinjer som vil få deg til å måpe. Ekstra pluss for av og til å roe det massive angrepet på hørselssansen ned med gitarpartier som minner om gode gamle Maiden og Rainbow. Puh…. Sterke saker dette. Tittelsporet finner du under.

Aspherium-The Veil Of Serenity

Ground Zero System-Counterculture (egen utgivelse)

Vi her i Pyro har aldri helt vært dypt inni den industrielle delen av metalen, selv om vi har en og annen Ministry– og Godflesh-plate i samlingen. Rammstein har gjort sjangeren populær, og det er mange der ute som liker denne mørke og maskinelle blandingen av metal og elektronisk musikk. Men siden jeg langt fra er en ekspert på dette feltet innen metalen skal jeg nøye meg med å si at norske Ground Zero Systems nye plate (den andre i rekken) låter upolert og massiv. Akkurat slik jeg kan tenke meg at kjennere av slik musikk vil at ting skal låte. Ekstra pluss for noen refreng i In Flames-klassen. Godt jobbet.

Ground Zero System-Endgame

El Caco-Hatred, Love & Diagrams (Indie Recordings)

Er det ett band i Norge som virkelig fortjener suksess så er det El Caco. Trioen fra Lillestrøm har kvernet ut kvalitet gang etter gang, men det har aldri løsnet helt for gjengen når det gjelder salg og popularitet. Nå forsøker El Caco seg med sin sjette plate, og det låter som El Caco alltid har gjort. Tungt, rockete, stort, godt. Forskjellen mellom denne platen og den forrige er at El Osa og bandet våger å lage litt mer dvelende og rolig musikk. På Heat var det mye kjapp rock som fenget umiddelbart. På Hatred, Love & Diagrams må man nok som lytter jobbe litt mer med å komme skikkelig inn i låtene og helheten. Kanskje ikke så lurt i disse flytende og heseblesende nedlastingstider. Personlig har jeg alltid likt El Caco best når de er tunge og konsise, og dermed havner ikke denne på toppen av min personlige liste over El Caco-album. Men husk at El Caco alltid er gode uansett. Bare litt roligere denne gang. Lytt til låten Hatred under.

Hatred

Orange Goblin-A Eulogy For The Damned (Candlelight Records, slippes 13. februar)

Litt tidlig ute med denne, men nå har jeg bodd med denne platen helt siden desember, og jeg må bare få skrike ut hvor engasjert jeg er. ORANGE GOBLIN HAR LAGET ET LITE MESTERVERK HER! Sånn. Nå er det ute av systemet. Så til begrunnelsen.

Orange Goblin har lenge vært et av de beste bandene i stoner-sjangeren, men kvaliteten har aldri helt gitt den suksessen bandet fortjener (ikke ulikt El Caco der altså..). Engelskmennene har holdt på helt siden 90-tallet, men det er først nå at de virkelig har truffet meg pladask i hodet. For her er riffene så knallgode, låtene så tunge, magien så åpenbar, at det bare er til å stole på meg. Hvertfall om du har en plass i kroppen som liker hard stoner-rock. Kanonbra. Kanon. Bra. Sjekk dette når albumet kommer.

Hollow-Between The Lines (Indie Recordings)

Tvillingene Mikkelsen Hoel har store hjerter for heavy metalens historie, og er like mye fans av sjangeren som musikere. Men når de kommer sammen som Hollow, og man hører inspirasjonen fra Bark At The Moon-æra Ozzy, er det lett å la seg rive med. Hollow gjør metalen sin på gamlemåten. Ikke noe fancyschmancy studiotrickery. Dønn ærlig heavy metal. På sitt beste gir det frysninger, men som med de fleste andre utgivelser klarer ikke Hollow å holde på oppmerksomheten over samfulle elleve låter. Litt opp og ned i låtmatriale, litt for få super-låter, men en kan ikke annet enn å elske mye av innholdet på albumet. Sjekk den kjappe og fine Eternal Betrayer under.

Hollow-Eternal Betrayer

Caliban-I Am Nemesis (Century Media, utgis i starten av februar)

Tyske Caliban har gjort sin metalcore med sånn passe suksess i mange år nå, og på nyeste album moderniserer de lydbildet (mulig de har gjort det tidligere også, men det har ikke jeg fått med meg..) med en hel del små klipp med elektronisk musikk. Det er ikke første gang metalband tar i bruk virkemidler fra elektronika, bare de siste årene har Bring Me The Horizon gjort det på en bra måte og Korn på en ikke så bra måte. Caliban blander hvertfall elektronikaen inn som et lite krydder-moment i låtene sine, som ellers består av ganske hard metalcore blandet med svulstige refreng. Ikke dårlig. Ikke enormt bra. Memorial under.

03__Caliban_-_Memorial

El Doom & The Born Electric-El Doom & The Born Electric (Rune Grammofon)

Denne så jeg ikke komme. For Ole Petter Andreassen, som altså er El Doom, har tidligere levert rifftung rock med Black Debbath og Thulsa Doom og negativ metal med Cumshots. Men med sitt nye prosjekt går herren helt nye veier, og beveger seg inn i den progressive delen av rocken. Fremdeles er musikken til tider tung og hard, men sammen med The Born Electric er El Doom langt mer dvelende og vanskelig enn vi kjenner ham fra tidligere. Musikken er bygget rundt prog-rockens historie, og bandet disker opp med relativt lange låter som både er intrikate og fengende samtidig. Noe som ikke alle progressive band der ute klarer. Ofte ender det opp med kun det intrikate.

El Doom opererer selv som vokalist på dette albumet, og overraskende nok gir stemmen hans flashback til både Ian Gillan fra Deep Purple (ikke Child In Time-hyl, men den dype stemmen til Gillan) og Geoff Tate fra Queensrÿche (i sine minst hylende stunder). Musikken kan vel også plasseres et sted mellom de to bandene. Ikke så rockete som Deep Purple og ikke så metal som Queensrÿche. På sitt roligste og mørkeste kan El Doom & The Born Electric faktisk minne om et proggete Madrugada. Selv om El Doom sikkert spyr i munnen sin over å lese noe slikt. En høyst overraskende og spennende debut. Min favoritt på platen er It’s Electric, som du kan høre under.

El Doom-It’s Electric

Crippled Black Phoenic-(Mankind) The Crafty Ape (Mascot Records, slippes 30. januar)

Mer prog. Mer deilig prog faktisk. Men ikke bare prog. Bland inn blues, shoegaze, pop, heavy, og galskap, så begynner du å nærme deg der britiske Crippled Black Phoenix opererer. Som oftest vidunderlig vakkert, med dype nikk til Pink Floyd, andre ganger rockete og kompromissløst. Dobbelplaten (Mankind) The Crafty Ape, som sikker er en konsept-plate uten at jeg skjønner om hva, er bare noe som må høres. Noe som må nytes. Utforskes. Elskes. Eller hates. Sånn bortsett fra et par unødvendige mellomspill mellom låtene er dette en kollosal reise i hva musikk kan være om man lar seg gripe og rive med. Stunning, som de sier der borte på øyen. Nyt The Heart Of Every Country under.

Crippled Black Phoenix-The Heart Of Every Country

Oak-Leeches & Pearls (egen utgivelse)

Beskrivelse musikalsk: hardrock fra Hønefoss. Bandet skriver selv i presentasjonen sin at de er inspirert av alt fra AC/DC til Rammstein, men det jeg hører mest av i musikken til Oak er norske band som WE og El Caco. Ikke dumt det. Nå skal jeg ikke forlange at et nytt norsk band skal være på samme nivå som nevnte travere fra starten, og det er heller ikke Oak. Men det er nok positive element her til at vi skal holde et halvt øre og helt øye på hva dette bandet foretar seg fremover. Debutplaten mangler litt på låtmatriale og produksjon, og til tider faller bandet litt i den pompøse fellen, men det er noe her som får meg til å ha troen. Sjekk åpningskuttet Serpent Ride under.

Oak-Serpent Ride

Tonic Breed-On The Brink Of Destruction (egen utgivelse)

Mer nytt fra Norge. Denne gang fra Sarpsborg, en by med fine tradisjoner innenfor vintage norsk thrash (Artch, Witchhammer), og det er også thrash Tonic Breed gir oss på det som vel er debuten deres. I gamle dager ga band ut en rekke demoer (gjerne på kassett) før man debuterte, mens det i dag er like enkelt å trykke opp en cd (eller en haug med datafiler). For tyve år siden ville nok denne platen blitt omtalt som en demo, siden det er tydelig at bandet er på en ferd mot å finne sitt eget uttrykk. Låtmatrialet er bygget rundt inspirasjon fra Metallica, rent musikalsk et sted mellom Ride The Lightning og Black Album, med litt Exodus hevet inn i miksen. Noen av låtene lider litt under en noe hakkete rytmeseksjon og engelskuttalen er ikke alltid helt flytende. Men det finnes likevel mye positivt her som kan foredles til noe eget og bedre med tiden. Keep the faith. Survive This hører du under.

Tonic Breed-Survive This

Lamb Of God-Resolution (Roadrunner)

Den første store metalutgivelsen i år skuffer ikke. Asbjørn har gått platen nært i sømmene her.

En av fjorårets store oppdagelser var det relativt nye Oslo-bandet Nekromantheon som gjør kraftig old-school thrash av den grimsete og europeiske sorten. Nå skal Nekromantheon veldig snart slippe nytt album, og de skal også på tur rundt i Norge. Dermed får bassist Sindre Solem de ti spørsmålene rett i fleisen på starten av året.

Fredag 13. januar kommer Nekromantheons andre plate (tredje om vi skal regne med den første ep-en som ble re-utgitt i fjor). Albumet får navnet Rise, Vulcan Spectre og låter akkurat slik vi vil at det skal låte. En fremtidig norsk klassiker er i emning. Nekromantheon legger også i februar ut på en deilig tur i Norge sammen med Skeletonwitch og Aura Noir (for en pakke!). Sjekk datoer underst i saken.

Hør gjerne tittelkuttet fra platen mens du leser:

06 – Rise, Vulcan Spectre

1. Hvem er du og hva skjer?

Sindre Solem som spiller bass i Nekromantheon og vokal/gitar i Obliteration. Det som skjer er at Nekromantheon slepper sin andre plate, ”Rise, Vulcan Spectre” på Indie recordings i disse dager, og i Obliteration jobbes det beinhardt med vår tredje skive, som begynner å ta form. Blir fint!

2. Den første platen du kjøpte?

Haha, husker at den første jeg eide var no SINNSYKT jalla opplegg som ikke skal nevnes her, men det første jeg kjøpte for egne penger var noe skatepunk, enten no NOFX eller Bad Religion. Husker ikke hvilke skiver det gjalt, men hadde Bad Relegion – Suffer og No Control tidlig. Dribra skiver…

3. Er det et band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

Hehe, mye rart der, Diamanda Galas tror jeg. Mener jeg har satt det på under et vorspiel og fått kjeft. Ellers har jeg hørt en del hiphop i det siste, som vennene mine ikke digger. MF DOOM, Dälek osv..

4. Taco; lefse eller skjell?

Ja takk begge deler. Kanskje helst lefse, men digg med litt crunchy opplegg også. Men da knuser man skjella og sprer stasen over.. Men må ha guacamole på, det er et must!

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

Grell pasta/tomatsaus i Belgia, med en ”rockdrink”, dvs billig belgisk øl blanda med cola, ved siden av. Alt er rart i Belgia. Ellers var det jævlig rart å få servert den diggeste italienske maten jeg noensinne har smakt, med Cæsar-salat , parmesan og oliven og det hele i en møkkete kjeller i Boston av en skitten promotør som solgte pot ved siden av.

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

Black Sabbath. Uten tvil. De har alltid vært ekstremt viktige for oss, og de låter så herlig komplett, ekstremt heavy og sjelfullt.  Ingen andre kommer close. Men Maiden er max bra de og! Har hørt mer og mer på Maiden i senere tid, men Black Sabbath er de ubestridte kongene.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Mercyful Fate–Come to the Sabbath, Autopsy–Retribution for the Dead og The Fire Escape–Journeys End. I den rekkefølgen.

8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Dongeri. Fordi spandex er for kvinnfolk og Manowar fans, mens lær er for CC COWBOYS. Lær er close second da.. Dongeri jeans er rock ’n roll.

9. Hvorfor spille musikk egentlig?

For å ta et øyeblikks galskap og intensitet, og bevare det for alltid i musikken man lager….

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Kompromissløs, rå og farlig thrash metal for de som er lei av overprodusert, pinglete, uprovoserende “metal”. Sjekk det ut hvis du føler du er på kant med livet.

Ikke før jeg hadde sagt at det var en stille fredag, så kommer den beste nyheten på lang tid. Metal Hammer og Amber Booking presenterer nok en konsertpakke fra himmelen.

Fire Walk With Me er et konsept der flere gode metal-band legger ut på tur sammen i Norge. Nylig var det Einherjer, Vreid og Kampfar som delte bandrom og buss sammen, og utfra konserten jeg så på Hulen var dette definitivt et konsept som har livets rett. Og ikke før runde nummer en er ferdig, så banker arrangørene nok en tur i bordet. Denne gang med celebert utenlandsk besøk også.

For i februar drar de to strålende norske skitten-thrash-bandene Aura Noir (legender) og Nekromantheon (snart plateaktuelle og superlovende) med seg formidable Skeletonwitch fra USA rundt i gamlelandet. Det er en så vill og total pakke at det bare er å forberede seg på det beste.

Selv om datoene står på plakaten gjentar jeg alt her. Bare for å banke det inn…

03.02.12 Drammen, Union Scene.
04.02.12 Trondheim, Blæst.
08.02.12 Oslo, John Dee.
09.02.12 Bergen , Hulen.
10.02.12 Sandnes, Tribute.
11.02.12 Haugesund, Byscenen.

Sjekk Skeletonwitch i videoformat under:

Klar for en ny utgave av det som befinner seg på stereoen vår? Hæ? Mange store navn. Og noen ukjente.

Vi hører på rock og metal hele tiden her i Pyro HQ, og mye av det vi lytter til spiller vi i vårt ukentlige radioprogram. Men noe må også velges vekk siden vi bare har to timer til rådighet hver uke. Derfor presenterer vi i denne spalten alt det vi har hørt på i det siste, sånn at du får den fullstendige oversikten. Dette har altså vært på stereoen vår siden forrige gang:

Sebastian Bach-Kicking & Screaming

Sebastian Bach har de siste årene vært mer kjent for å være stor i kjeften enn for å lage musikk. Blant annet skrek han at han skulle banke alle black metal-musikere på hele festivalen i hotell-lobbyen på forrige Norway Rock. Synd ikke Grutle fra Enslaved var der akkurat da… Forrige Bach-plate var en helt ok affære, og nå er Sebastian Bach tilbake med nok en ok affære. Eller muligen ok pluss…? Det er alltid fint å høre den skingrende stemmen til Sebastian Bach. Han var tross alt en av de store vokalistene i hardrocken den gangen hardrocken var på sitt kommersielt største.

Kicking & Screaming varierer fra det solide til det grufulle. Fra hardrock, via post-grunge og køntri-pop, til noe som nesten minner om pop-punk. Det meste, utenom låtene som minner om Nickelback, er riktig så bra. Men minnene om de to første Skid Row-platene vil for alltid henge rundt halsen til Sebastian Bach. Heldigvis eller dessverre, alt etter hvordan du ser på det… Kicking & Screaming er ingen skuffelse, men heller ikke en åpenbaring, som Bach gjerne hadde trengt akkurat nå. Albumcoveret trenger vi ikke si så mye om. Det kan du se selv under her. Og så kan du høre Dance On Your Grave også. Bare for å få den rette feelingen.

Sebastian Bach-Dance On Your Grave

Steel Panther-Balls Out

Fra Sebastian Bach til noen som gjør narr av hele scenen han kommer fra, men som gjør det på en herlig og svært morsom måte. Steel Panther er Spinal Tap for den nye generasjonen, og har vel aldri levert et intervju som ikke er hysterisk morsomt. På plate har de også levert så langt, og det er ingenting som tyder på at vitsene og låtene om glamrock-scenen på 80-tallet blir avlegs på en stund. Steel Panthers siste plate inneholder akkurat det du forventer. Herlige og melodiøse hardrock-anthems med ekstremt morsomme tekster. Om du tar vitsen. Handlingen er selvsagt lagt til nakne damer, erigerte peniser og det generelle rockestjerne-livet. Steel Panther er herlige. Og de kan spille. Bare hør i 17 Girls In A Row…. Og les noen ord jeg skrev om bandet i forrige uke her.

Steel Panther-17 Girls In A Row

Junius-Reports From The Threshold Of Death

Junius kommer fra Boston, har holdt det gående i nesten ti år, og spiller svevende og melankolsk hardrock midt i den gaten som Deftones eier. Og det er vanskelig å høre denne platen uten å la tankene fare til nettopp Deftones. Til det er musikken for lik. Junius byr på svært melodiøse låter som fester seg til hjernebarken veldig fort, og om du har alt av band som Deftones og Khoma fra før kan dette være neste steg på rangstigen. Nedover altså. Tøffere albumcover enn Sebastian Bach. Den skal de ha. Junius tok forøvrig over som support for Enslaved på USA-turen etter Ghost, som ikke klarte å søke etter riktige papirer til USA i tide. Lytt til All Shall Float under:

All Shall Float

Blink 182-Neighbourhoods

Som mange vet har vi en soft-spot for pop-punk i Pyro. Og da kanskje spesielt de morsomste og mest fengende av de alle; Blink 182. Som ga seg for noen år siden, laget en hel del små-dårlig musikk hver for seg, og som nå er gjenforent med albumet Neighbourhoods. Og vel har medlemmene blitt litt eldre, og toucher dermed enda litt mer opp mot den emosjonelle rocken, men her er det også en god bunke med super pop-punk for de som tåler ting litt mykt og melodiøst. Blink 182 gir oss både kjappe og rolige låter som alle passer perfekt i bilen en høstdag. Jeg har forsøkt. Gang på gang oppover highwayen kalt Fjøsangerveien i Bergen. Vel trommer Travis Barker vilt og voldsomt her, men Blink 182 er som AC/DC, de gjør det enkle meget bra. Og bare spør hvilken som helst musiker, å gjøre det enkle bra er noe av det vanskeligste…. Den mest rocka låten på platen heter Heart’s All Gone:

Blink 182-Heart’s All Gone

Chickenfoot-3

Andre album ut fra supergruppen Chickenfoot, selv om de altså artig nok har kalt platen 3. Du vet det gjerne fra før, men Chickenfoot er resultatet av det Sammy Hagar (Montrose, Van Halen), Chad Smith (Red Hot Chili Peppers), Michael Anthony (Van Halen) og supergitarist Joe Satriani får til i studio sammen. Chad Smith har vel sluttet i bandet nå som RHCP er på farten igjen, men spiller på albumet. La oss ta album-kunsten først. Coveret til 3 er nemlig pakket inn på en finurlig måte. Selve fronten ser rar ut helt til man tar på seg brillene som ligger inni. Da forandrer coveret seg hvis man blinker med det ene og andre øyet. Moro. I innercoveret ser du bilder av bandet som får en voldsom 3d-effekt med brillene, og vedlagt er også samlekort med bandet som også er i 3d, og som i tillegg inneholder Q&As med bandmedlemmene. Lekkert! Artig at det er gamle rockere i Chickenfoot og ikke Lady Gaga som kommer opp med slikt.

Men så er det musikken da. Som strengt tatt ikke er så enormt mye å skryte av. Vel visste jeg at dette kom til å dreie seg om avbalansert og bluesete hardrock. Men avbalanseringen trengte vel ikke å være sååå fremtredende. Chickenfoot leverer greie nok låter, men 3 tar aldri av, og gir aldri noen form for gåsehud verken her eller der. Spesielt ikke der. Kanskje bortsett fra på låten Three And A Half Letters, som handler om USAs raserte økonomi og personlige skjebner i jobbmarkedet for krigs-veteraner. Intet mindre. Sterke saker. Hør låten under. Pluss også for første låt ut fra platen tidligere i år, Big Foot, en  rakkar av en rocker. Ellers er 3 noe langtekkelig. Synd det. For coveret er enestående. Invester heller i biografien til Sammy Hagar. Og last ned nevnte låter. For de er freidige.

Chickenfoot-Three And A Half Letters

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jane’s Addiction. Hvor skal jeg starte….? Jeg har vært fan siden 80-tallet, og for meg er det stort bare at bandet igjen er funksjonelt. At de også har gitt ut en ganske så strålende plate er nesten for mye av det gode. På sitt beste er The Great Escape Artist helt vanvittig bra, på sitt dårligste er platen ganske så bra. Summert opp blir det svært bra. Svææææært bra. Les mer om hva jeg synes om platen her. Sjekk også låten Underground under.

Jane’s Addiction-Underground

Bulk-Guardian

Bulk er et Oslo-band som jeg har hørt om i lang tid, men som først nå har fått ut debuten sin. Vi snakker åtte låter med fullt metal-trøkk produsert av Sylvia Massey i USA (som snart har produsert alle norske hardrock-band..). Starten med det seks og et halvt minutts lange tittelkuttet minner om like norske Svölk og El Caco med litt moderne Metallica-schwung. Så blir det kortere, hardere og like konsist utover platen. Bulk ligger i et landskap mellom Pantera, thrash og stoner, og er et riktig så fint orkester, viser det seg. Tungt øs fenger alltid her i huset. Guardian har fått mange snurrer på stereoen, og i en så release-tung høst er det et godt tegn. Sjekk det herlige tittelkuttet under.

Bulk-Guardian

Cage Of Torment-Cage Of Torment EP

Cage Of Torment er fra Florø og spiller deathcore. Altså blandingen mellom death metal og hardcore. På et vis… Litt vel enkelt forklart, jeg skjønner det. For det er masse annet blandet inn her også. Det har jo blitt en egen sjanger dette, og jeg er vel ikke den største tilhengeren av den. Cage Of Torment gjør sine saker bra på denne debuten, men villskapen i det musikalske utrykket, med blandingen av beinhard metal, svært dyp growling,  musikalske brudd i form av skriking og galskapslyder, er ikke noe min hjerne helt klarer å absorbere. Kall meg gjerne en idiot, som Bob Hund en gang sang, eller bare sjekk om du liker det selv under her. Låten heter Blood Violence.

Cage Of Torment

Iced Earth-Dystopia

Iced Earth er tilbake med mer melodiøs heavy metal, og ikke minst med ny vokalist. Stu Block sang tidligere i Into Eternity, men steppet inn i Iced Earth etter at Matt Barlow ga seg etter Wacken-konserten tidligere i år. Nå er ikke jeg en som har fulgt Iced Earth tett gjennom karriæren, men bandet har alltid vært der, og det virker som om de alltid har levert klassisk heavy metal av ganske godt kaliber. Så også på Dystopia. Med låter om en grå fremtidsverden presser Iced Earth ut en rekke fengende låter i Priest-gaten. Og det er vel en gate de fleste kan ferdes i uten å bli skremt eller trøtt? Av og til blir det vel rolig og melodiøst, men på sitt beste er Iced Earth svært gledelige for de som liker sin metal tradisjonell. Om Dystopia vil fenge fansen aner jeg ikke, siden jeg ikke er en av dem, men som nysgjerrig utenforstående er dette albumet mer engasjerende enn jeg hadde trodd på forhånd. En av mine favoritter på platen heter Equilibrium. Gi den en sjans under:

07__Iced_Earth_-_Equilibrium

Megadeth-Thirteen

Megadeths nye album har fått lunkne kritikker mange steder, men jeg er nødt til å si meg uenig. Jeg har hatt stor glede av Thirteen så langt. Litt mer punkete fra Dave Mustaine denne gangen, og jeg synes det kler bandet i 2011. Det handler fremdeles om snerrende og kritisk metal, og det fungerer nesten like bra som på den svært sterke Endgame som var forrige plate fra gjengen. Litt opp og ned, men mest opp. Sjekk forresten Asbjørns anmeldelse av platen hos Lydverket. Lunken…. Hør så Black Swan under.

Megadeth-Black Swan

Warbringer-World Torn Asunder

Warbringer spiller old-school thrash der inspirasjonen mest av alt synes å være hentet fra Exodus. Det i seg selv er slett ikke dumt. Men så finnes det så veldig mange nye band som henter inspirasjon fra samme kilden, altså vintage-thrash, at Warbringer, til tross for sin helt fine plate, faller litt gjennom. Så lenge Municipal Waste, Toxic Holocaust, og Evile med flere klarer å presse ut bedre låter enn Warbringer, så er det lett å putte dem et stykke bak i ny-thrash-køen. Ikke dårlig, bare ikke bra nok. Shattered Like Glass hører du uansett her.

02__Warbringer_-_Shattered_Like_Glass

Cute Crash Combo-Olympus Mons

Cute Crash Combo har tilholdssted i Trondheim, og fikk ganske stor oppmerksomhet her hjemme med sin debut i 2007. Blant annet listet P3 en del av låtene deres. Om jeg husker riktig handlet det den gangen om herlig frekk rock med svært lys vokal, og forventningene var faktisk relativt store i heimen da Olympus Mons ble satt i spilleren. Og på sitt beste blir forventningene innfridd. Men problemet er at Cute Crash Combo har gjort så mange stilarter her at det er vanskelig å like alt. Som oftest høres CCC ut som et annet band man kan forkorte, nemlig svenske The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL). For på samme måte som svenskene har de ett bein i den klassiske rocken, men så pøser de også på med Nick Cave-lignende crooning og noe som til tider minner om indiefisert rock. Ganske schizofrent. Hylestemmen er ikke like fremtredende denne gangen, og personlig synes jeg bandet passer best i det klassiske rockelandskapet der låtene har gjenklang av Kiss, AC/DC og Wolfmother. Men det gjelder omtrentlig bare for halvparten av låtene. Litt vel sprikende? That’s what he said… Sjekk den fine Six Ways To Sunday under.

Cute Crash Combo-Six Ways To Sunday

Skeletonwitch-Forever Abomination

Skeletonwitch serverer knallhard metal, som de har gjort helt siden debuten i 2004, og har med denne siste platen virkelig fått mye oppmerksomhet i spesielt den skrevne metal-pressen. Metal Hammer Norway roser blant annet denne platen opp over skyene, og det samme gjelder søstermagasinet i England. Men er egentlig Skeletonwitch sååååå bra? Småcatchy låter, fete riff, en blanding av growle- og skrikende black-metal-inspirert vokal, men jeg gjentar; er egentlig Skeletonwitch såååå bra? Jeg ender på nei. Asbjørn liker dem bedre. Engasjerende, men ikke det mesterverket som mange vil ha deg til å tro. Minner ikke det hele litt om Arch Enemy? Ikke at det er noe drawback, men likevel. Jeg trykker post på sangen Of Ash And Torment, så kan du avgjøre selv.

Of Ash And Torment

Nekromantheon-We’re Rotting

Norske Nekromantheon fra Kolbotn ga i fjor ut en strålende plate kalt Diviniti Of Death, og nå dukker den første demoen deres fra 2007 opp, der du i tillegg får låtene som bandet ga ut på en split-singel med Abigail i 2008. Og dette er saker! Kjapp, brutal og helt nydelig thrashifisert speed-metal med deilig små-råtten lyd som passer perfekt til låtene. Necro-speed? De ti sangene tikker inn i gjennomsnitt på under tre minutter, og det er som å få en pose med bacon i ansiktet. Litt vondt i starten, men så går det opp for deg at du kan føle deg heldig. Tittelkuttet We’re Rotting under.

Nekromantheon-We’re Rotting

Black Tide-Post Mortem

Husker du småguttene i Black Tide? De ga ut en herlig debut i 2008, ble Pyro-favoritter med sin svært fengende rocke-metal, og spilte også på Hove-festivalen samme året. Da var de knapt ute av tenårene, og nå er de tilbake, både eldre og enda mer fengende enn forrige gang. Det handler om små-teknisk og klinisk heavy metal i samme ånd som In Flames og Trivium, men Black Tide er enda mer melodiøse, og jeg faller pladask. Perfekt kjøre-musikk. Perfekt synge-med-i-dusjen-musikk. Mykt som bare det, men ikke vær redd for det myke. Vær positiv. Vær et menneske. Nok en gang Pyro-favoritter. Dritbra. Åpningskuttet Ashes under her.

Black Tide-Ashes

Fairmount-Pulverize

Vi fortsetter mykt. Denne gang norsk mykhet. Fairmount er et Oslo-band som består av folk fra forskjellige verdensdeler, og albumet deres er faktisk kun utgitt i Sør-Amerika (!). Men la ikke det stoppe deg fra å sjekke dem ut om du liker rock. For dette handler definitivt mer om rock enn om heavy metal. Men vi liker rock i Pyro. Den saken er grei. Småtunge riff og gode låter gjør dette til en debut som virkelig overbeviser. For de som har gode følelser for band som Muse og Biffy Clyro kan dette være et lite eventyr. Indie med store gitarer. Fint det. Låten med den voldsomme tittelen Fake Souls And Molotov Coctails hører du under.

Fairmount-Fake Souls And Molotov Coctails

The Answer-Revival

The Answer. De skulle hatt en medalje for å holde den klassiske rocken i live. De Nord-Irske og svært hyggelige karene ga nyss ut sin tredje plate, og ikke stort er forandret fra forrige gang. Trygt og greit det. Det handler om rett-frem rock som kan fenge selv den mest tonedøve. Problemet denne gang, som alle gangene The Answer har gitt ut album, er at de mangler de helt store rocke-anthemene, og at de ikke klarer å holde kvaliteten gjennom hele platen. Revival er slett ikke et steg i feil retning, det er bare ikke et byks i riktig retning. Rival Sons laget en ekstremt bra classic rock-plate tidligere i år, og The Answer klarer ikke helt å følge opp. Den store positive overraskelsen er låten Nowhere Freeway som de gjør sammen med Lynne Jackman fra Saint Jude. En dame med fantastisk stemme. Hør sangen under.

The Answer-Nowhere Freeway