Alles gamle venner Napalm Death holder fremdeles hardt i metalflagget. Den nye platen deres har fått tittelen Apex Predator – Easy Meat og er ute akkurat nå. Full av brutalitet, som alltid. Smash A Single Digit har til og med fått animasjonsvideo.

Ginger fra The Wildhearts har en solokarriere som fikk et godt oppsving med siste fan-finansierte utgivelse, men klarer ikke å sitte i ro rent musikalsk. Siste prosjekt fra Ginger er ekstrembandet Mutation som han har sammen med blant andre Shane Embury fra Napalm Death. Mutation skal etter planen lage tre album, og det første har fått navnet The Frankenstein Effect. Forstyrrende video og ditto musikk over.

Napalm Death bør snart få en pris for sitt lange liv i den brutale enden av metalen. Forrige album Utilitarian var nok en god utgivelse, og nå slipper Birminghams hardeste video til låten Everyday Pox.

Napalm Death holder det fremdeles ekte. På sin siste plate Utilitarian er de sågar ganske så gode. Koko video til The Wolf I Feed over.

Enslaved har nok en gang reist rundt i Europa med sin progressive norske metal. Andre del av gitarist Ivar Peersens reisebrev leser du her. Stikkord: metal, toalett-krise, terroralarm, pass-mangel og mye mat.

Nok en gang har Ivar Peersen levert reiserapport fra Enslaved-turné. Det begynner jo å bli en lang tradisjon. Vi takker og bukker nok en gang, og du kan glede deg til å lese. Her er forresten første del, om du gikk glipp av den. Vi gir ordet til Ivar….

Da var det over for denne gang. Nok en turné under beltet. I skrivende stund sitter vi på flyet fra Birmingham til Frankfurt, før det blir en god del venting før siste flyet til Bergen. Det er vanskelig å beskrive i ord hvor irriterende hjemreiser kan være etter lange turer. Selve reisen er jo temmelig grei, etter tre uker i buss er ikke småhopp med fly rundt i Europa den helt store utfordringen. Det som er nedturen er å gå fra en buss tettpakket med folk du liker, til tettpakkete flyplasser og fly full av folk det hadde vært greit å aldri møtt.

Vi bruker timesvis på pakking, måling og veiing av utstyr for å være sikker på at vi er innenfor reglementet. Artig med  japanerne (som sammen med nordmenn og indere utgjør The Axis of the very Annoying ute på flyreiser: japanerne tror “regler” = “utfordringer”, nordmenn er breiale verdensmestre, og inderne sniker forbi alt, selv om de er alene i rommet) som prøver å gjemme lappene på koffertene som sier at de har for mye kabinbagasje og må sende de under flyet. Irriterende når det da er vi som får trøbbel med plass til instrumenter. Men jeg kan jo være irriterende jeg også. I dag var jeg hjelpsom og ropte til brødrene Pokemon foran meg at de glemte å levere inn de ekstra femten koffertene de ikke egentlig fikk med inn på flyet. Og har du sett, jaggu fant de ikke tag-ene i lommene! Flaks! Jeg tror jeg skal fokusere på å hjelpe folk i dag.

(dette er hva Herbrand og Arve driver med på tur)

Hvor var vi? Jo, vi suste gjennom natten på vei til Paris. Og kom, ikke helt uventet, etterhvert frem til Paris. Jeg våknet opp og så at vi var parkert utenfor klubben. Det begynner å bli noen år siden vi spilte to ganger på rad på samme plassen i Paris. Dagens nye klubb het Divan de Monde, men catering-duden var den samme som alltid i Paris, en temmelig pluggete rockabilly-fyr med en mildt sagt eiendommelig fremgangsmåte. Han annonserer get-in maten til eksempelvis klokken 13, og da stimler de sultne musikerne og enda sultnere crewet (de har allerede utført ordentlig arbeid i opptil flere timer på dette tidspunktet) rundt kokkestasjonen. Rockekokken drar frem første ingrediens, eksempelvis en pose tomater. Så skal alt, absolutt alt, kuttes opp i veldig små biter. Agurk? Små biter. Skinke? Ost? Bittesmå biter. Hva med ting som er i små biter i utgangspunktet? De må pulveriseres til atomnivå. Humus? Kan ikke serveres før det er støv. Og ingenting kan serveres før alt har blitt fraktalisert. Det sier seg selv at det hele utgjør en betydelig prøvelse for tålmodigheten, og rockekokken Jean Treig pleier å få minst en av de tilreisende til å miste besinnelsen. Tror det var jeg selv som marsjerte ut og kjøpte noe på nærmeste cafe i april i fjor. Denne gangen var det Grutle som oste ut til de velvalgte ord “eg klare faen ikkje meir!”.

Vel, halvannen time etter skjema hadde Jean Treig van Snegletempo klart å få alt på bordet og vi kunne spise et par sekunder før lydsjekken var i gang. Da dørene åpnet fikk jeg besøk av min venn og franske publisher Nicholas. Vi har en tradisjon med å gå ut og spise god fransk mat. Men denne dagen var vi for seint ute til lunch og for tidlig for middag. Eneste alternativet var noen temmelig turist-aktige restauranter nedover Pigalle. Min franske venn begynte å få panikk: “disse restaurantene serverer ikke EKTE fransk mat”. Jeg prøvde å berolige ham med at jeg skjønte det, men ikke hadde noe valg. Med to og en halv time til showtime må en kropp på størrelse med en tenårings-isbjørn ha litt brensel for å holde det gående med metal i halvannen time. Det som ble servert skal ikke tilskrives noe lands cuisine . Den såkalte salaten var heller en slags dårlig etterligning av salatposene man setter i hyllene på 7-11, men ikke orker kjøpe og heller tar en fetende pølse nok en gang. Mette ble vi og vinen var helt ok, og jeg tror jeg klarte å overbevise Nicholas om at det ikke var hans feil, og at jeg ikke skulle bruke opplevelsen mot det franske kjøkkenet i fremtiden.

Uansett; det ble konsert og så godt som utsolgt i Mellom-Europas Tromsø (jada, jada, bruker den hver gang, men den er jo så god!). Og for en stemning! I følge venner og bekjente som har sett Enslaved live siden tidlig 2000-tallet i Paris, skal dette ha vært den beste konserten vi har gjort her. Lyd, setliste, band og publikum gikk sømløst sammen i en tornado av en konsert. Det toppet seg muligens da Grutle dro i gang “Marseillasen” (nasjonalsangen). Han trengte ikke mer enn nynne de første strofene før hele salen sang av full hals, mens Bekkis fulgte opp med revolusjonær skarptromming. For en aften!

Det ble tid til en kjapp dusj og en karaffel rosévin på naborestauranten med lokale venner, og nå serverte de deilig fransk cuisine, men da var det ikke tid til middag… sukk. Det ble derimot tid til en kjapp kebab før bussen hastet avgårde for å rekke ferjen fra Callais til Dovers hvite klipper. Vår “egen” del av turneen var herved over. Nå var tiden kommet for å bli en del av “Destroyers of the Faith”-pakken som skulle rocke Storbritannia i fem dager.

(Grutle maner til dyst)

De som har fulgt bloggene mine tidligere vet at det pleier å skjære seg for enkelte når vi skal ta ferjer, gå ut på grenseoverganger og så videre. Denne gangen var det igjen Grutle som som slo på stortromma. Ny backline-tekniker Bjørnar klarte riktignok ikke våkne (droppe siste tønnen med mjød før neste ferje, kjære jærbu?) før en temmelig overstadig Grutle jukket han ut av bunken og ødela bokseren hans i prosessen (!?). Med kun Grutle igjen på bussen tenkte vi saken var biff, men så kom han aldri ut. Det viste seg at han ikke fant passet. Vi så tollere gå ombord på bussen, mens Grutles basunrøst proklamerte ting som “get off my bus!”, “I am not a criminal!” og så videre, til en av tollerne heldigvis fant passet utenfor dassen for han. Da ble det klemming og “you’re a genius”. Takk Odin for tålmodige tollere, og så var vi på ferjen.

Mange valgte å slappe av og kanskje sove litt, mens Grutle prioriterte metal. Høydaren var da han i beste Navy Seal-stil ålet seg langs gulvet frem til en benk med en sovende trailersjåfør, hvorpå han kilet sistnevnte under beina. Gubben våknet, bannet og truet, mens Grutle løp alt han kunne i vel 10 meter… og trynet det han var god for. Flaks at fyren ikke reiste seg eller noe da. Vi kom i land på andre siden, og duoen Grutle/Bekkevold gikk omsider til sengs. Vel fremme i Bristol ble det en drittdag av dimensjoner. Vi kan være så organiserte og veldrevne vi bare vil, men det hjelper lite når man er underordnet et apparat som rett og slett ikke har lagt noen plan for å løse en ekstremt utfordrende produksjonssituasjon. Vel, foreløbig var det primært crewet sitt problem, vi eleverte musikere tok en tur på lokale puber sammen med noen fra Triptykon-gjengen.

Den lokale cideren smakte fortreffelig sammen med en skål chips (eller pommes frittes som vi kaller det), og pub-gamlisene var mer ekte enn noensinne. Det er sagt mye om britiske damer og britiske tanngarder, men puber, øl og cider kan de. Vel tilbake på klubben ble det litt presse, ingen lydsjekk og bange anelser for kvelden. Og helt rett, da vi endelig slapp til på scenen etter supportbandet, var det et totalt kaos som hersket. Selv om vårt crew satte opp til flere rekorder ble det ikke tid til mer enn 30 av våre 45 tildelte minutter. Misforstå meg rett. Det var ikke snakk om sabotasje eller vrangvilje fra headliner Cannibal Corpse. Som forventet var både band og crew verdens triveligste folk (de er viden kjent i scenen for å være utrolig hyggelige og lite pompøse folk, og det stemte bra), men når det er lagt opp 15 minutter change-over og lite eller ingen tid til å forberede seg på dagtid for gjesteband som Enslaved og Triptykon, uten noen plan for å løse det, må det skjære seg. Når lokal-promoter var en løk som ikke interesserte seg for produksjon heller, måtte det gå som det gikk.

Men det var jo ikke noe å gå å gruble på. Både Enslaved og Triptykon ga ryddig og grei beskjed om at enten ble det radikalt annerledes neste kveld, eller så fikk man klare seg uten nordmenn og sveitsere på scenen resten av uken. Og her er det forskjellen på menn og mus. En del “større” band villle satt seg på bakbeina og/eller gitt faen. Her møtte vi amerikanere litt utenom stereotypien, for de svarte med å spørre om vi hadde noen ideer til hvordan det kunne fungere bedre. Og det kan jeg love deg at Enslaved hadde. Etter å ha lagt frem en strategi for hvordan alle kunne få utnyttet dagen, scenetid og -flaten sin optimalt var responsen fra Triptycon og Cannibal Corpse stort sett “what they said”. Så da kunne vi slappe av litt igjen og atter en gang se frem til neste gig en god del lengre nord, nærmere bestemt Glasgow.

Dagen begynte fint. Sjåføren til Cannibal Corpse/Tryptykon var en enormt fet brite, og sleit fælt med å strekke kabel tvers over fortauet for å få litt strøm til å koke teen sin. Ledningen kom i veien for en bebrillet dame som bannet og murret på skotsk om den jævla ledningen som var i veien for anstendige mennesker midt på morgenen. Plutselig innså jeg til min store glede at jeg var omgitt på alle kanter av vaktmesteren fra The Simpsons. Bussjåføren svarte med litt ekstra skotsk tvist på aksenten: “while you got those nice glasses, why don’t you use yer eyes too?”. Damen kunne ikke annet enn å kvittere med et “aaahhrrr, you cheeky bastard, you!”. Og så virket de egentlig ganske fornøyd med å ha fornærmet hverandre såpass kjapt og velartikulert og hastet videre med sitt. Jeg liker Skottland.

Og jeg liker indisk mat, så det ble Chicken Tandoori og Aloo Gobi (potet og blomkål) til frokost på en restaurant borti gaten. Frekk frokost, og skikkelig godt var det når sant skal sies. Tilbake på klubben var det tid for en kjapp dusj og konstatering av at vår reviderte produksjonsstrategi var i ferd med å bli satt ut i live. Slikt begeistrer og inspirerer, så jeg fikk med meg Grutle tilbake på stedet jeg hadde spist frokost. Det var gått opp til flere timer, så det var på tide med litt mer. Denne gangen ble det en skikkelig avskum-meny. Pubsnacks i form av løkringer, mozarella-sticks, potetbåter med bacon og chicken tenders. Selvsagt skylt ned med dugelige mengder Magners pære-cider. Hva er greia med cider i Norge? Hvilke idioter har skylden for at Greve og den dritten der liksom er cider? Det er jo ikke det, det er rusbrus med tilsatt frukt-smak. Magners er cider. Og i Storbritannia har de ikke bare eplevarianten, men også pære. Ta’rei ei pære! Spør din lokale pub om Magners, og be de gi seg umiddelbart om de prøver å selge Greves eller noe sånt som cider. Umiddelbart.

På vei tilbake stakk vi innom en lokal feinschmekker-sjappe hvor vi kjøpte med litt lokal organisk cider, god gammal Gordons Dry Gin og noe lokalprodusert tonic. Er det torsdag ettermiddag i The British Empire får det bli en gin & tonic før man skal på scenen. Etter lydsjekk kunne vi konstatere at den nye planen funket fint, og konserten ble skikkelig bra. Litt mer bygdedans-preg over publiken enn forventet, men Cannibal Corpse på en torsdag kveld i Glasgow tiltrekker seg tydeligvis folk fra bygningen ved siden av Rakettforskerinstituttet også. De om det, vil de være for drita til å få med seg konserter de har betalt et par hundre kroner for i nedgangstider, så vær så god! (som brura sa).

Vi var vel fornøyde, og i humør til å feire med en skikkelig middag. Grutle hadde spanet opp en fet restaurant med skotsk tradisjonsmat tidligere på dagen, og tok med seg meg og Bekkis dit. Hovedretten var såpass fantastisk at jeg har glemt hva som var til forrett (det sier litt). Uansett var det første gang jeg spiste Haggis, og det er noe som skal gjentas. Enormt godt! At det er innvoller og magesekk involvert er vel ikke så farlig? Tenk hva pølsene er stappet inn i (ikke at det er noe problem heller, just sayin’). Til dessert ble det en fin Laphroig single malt whiskey, før vi vraltet tilbake på bussen for å se på skottene som ravet rundt i gatene og var så drita som bare engelskmenn og nordmenn klarer å bli på en kveld. Vakkert? Slett ikke. Ekte? Ja.

Så var vi i Manchester, hvor vi har spilt på Academy før. Det ligger midt i campus for Manchester University. Det ble rett over gata for en Subway til frokost, og så var det ut og leite etter et sted å trene (begynte å bli noen dager/øl/drinker/måltid siden nå). At vi var i Student City var i så måte gode og dårlige nyheter på en gang. Det var mer enn nok treningssentre, men umulig å få trent uten å være student eller ha bestilt spesialtime noen år i forveien. Ingen fare for at det skal dukke opp folk som vil trene en enkelt dag i en studentby vel? Er tilhenger av byråkratiets upersonlighet (selv om jeg gjerne skulle hatt en Audun eller Jonas Gahr-kompis bak skranken som kunne bende reglene litt akkurat denne dagen på treningssentrene), men dette ble litt i overkant. Jau jau, da ble det improvisert trening backstage, fulgt av en dusj og foto-shoot for merchandise-merket Ed Stone (antageligvis til “har du skjegg, er dette merket for deg”-kampanjen deres). Jaggu ble det ikke et par cidere og g&ts denne dagen også, før en riktig bra konsert. Kult å se at så mange av metal-hodene tok av på Led Zeppelin coveren “Immigrant Song” også. Å tro man er for Metal for Zeppelin er bare ikke greit. Noen pils og en falaffel seinere var det til køys, og retning London.

(Ed Stone photoshoot)

Samme klubb som i september 2010: Forum HMV. Etter klesvask med Bekkis og Grutle la jeg og sistnevnte ut på tur for å finne noe å spise. Vi fant en særdeles trivelig pub nedi gaten, og frokosten jeg her valgte å innta imponerte selv meg. Først en skikkelig reke-cocktail (skikkelig = ferske reker, hjemmelaget dressing, frisk salat og sitron, stort sett det motsatte av hjemlig rekecocktail) og så en diger Shepherd’s Pie… Med lokalbrygget cider attåt selvsagt. Jeg klarte så vidt å stavre meg tilbake til bussen, hvor en liten bunke arbeid og intervjuer ventet (søk på Onslaught Radio + Enslaved, så får dere se et eksempel). Det var et bunnsolid oppmøte, og igjen viste London seg som vårt “andre Bergen” konsertmessig. Fy faen for en stemning! Grutle øste på med Blackadder-sitater og jubelen satt løst. En del av gutta valgte en tur på byen etterpå, mens jeg selv kjente det var godt at siste turnédag var en nattesøvn unna. Men en liten kebab før senga var det tid til.

Kebab ja. Jeg våknet med et rykk rett før sju, i følge planen i Birmingham. Kaldsvetten var allerede godt i gang, og magen var sentrum for all universets smerte og ubehag. Jævla kebab! Jeg stormet ut i treningsbukse (skulle jo funke søndag morgen i England rent motemessig) og sonderte terrenget. Vi var parkert utenfor verdens mest stengte klubb, og ingenting i sikte. Jeg tok til venstre (Left Hand Path) men kunne bare se betonghus på betonghus. Det jeg bet meg merke i var at alle gater var stengt med barrikader og vakter. Etter noen kvartaler måtte jeg, tross mitt oppdrags prekære natur, bare spørre en vakt om hva i all verden som foregikk. Joda, her skulle St. Patrick’s Day feires en uke på forskudd (sic), og alt var stengt for dette var hovedområde for parade og påfølgende fest. Ok, det fikk vi komme tilbake til seinere.

Etter vel 10 minutt på desperat jakt rett frem og stort sett til venstre så jeg en åpenbaring. Over bygningene så jeg Birmingham Bus Central-skiltet lyse mot meg. Jeg siktet meg inn, og reflekterte ikke over at det fortsatt gikk stort sett mot venstre. Jeg kom meg inn, men der var det jaggu meg bom og betalingsautomat, og jeg hadde ikke en krone/et pund. Ikke nok med det. Sju om morgenen en søndag hadde de fyrt opp en vakt for å hindre at jeg skulle hoppe over nevnte bom. I forfjamselsen spurte jeg fyren rett ut: “I’m not from around here and don’t have any money on me, can I please still go in?” mens jeg, av en eller annen uforklarlig grunn viste ham det ene visittkortet (!) jeg hadde i lommen og pekte på adressen min og sa “Norway”. Herre måne så teit. Men det funket, og fyren låste meg gjennom bommen. Dagen var reddet. Vel ute fikk jeg en følelse av noe kjent og gikk et par meter til høyre, og rett rundt hjørnet sto bussen og brummet. Genialt! Crocodile Dundee-instinktet mitt hadde sendt meg og kebab-magen min i en gigantisk sirkel rundt bydelen. Hadde jeg tatt til høyre, hadde jeg vært der med en gang. Flotters.

Det ble et par timers søvn etter det, og da vi våknet igjen i elleve-tiden var St. Patrick’s Day i gang. Jeg har faen meg aldri sett på makan hverken før eller siden. Folk spøy, pisset, styrtet og skrek over alt. Damene stavret rundt i mini-skjørt som teknisk sett bare var litt generøse belter, og brydde seg lite om skjørt krøp opp eller topper ned. Gutta løp rundt med meloner under armene og mørke i blikket. Det hele minnet om en slags krigssone med irsk folkemusikk og alkohol tilsatt. Det var egentlig bare å holde seg på klubben og bussen (som for øvrig større deler av Birminghams befolkning pisset bak). Konserten gikk fint. Det virket ikke som om St. Patrick’s Day-bermen brydde seg nevneverdig om den slags. Dessuten var vel de fleste festdeltagerne komatøse før den tid. Hyggelig var det og at gutta fra Napalm Death var innom. Vi fikk hilst på Shane Embury, og tatt noen øl med både de og Triptykon på turneens avslutningskveld.

Så var det flyplassen ja. Jeg fant ikke flere folk å hjelpe, men Grutle fikk jaggu meg opplevd litt her også. I sikkerhetskontrollen ble den ene vekteren veldig interessert i røntgen-bildet av bagen hans. Faktisk så interessert at stemningen ble litt merkelig. Grutle legger så merke til at de fjerner folk fra køen hans, og etter hvert fra de andre køene. Til slutt står han alene igjen i sikkerhetskontrollen, og ut av intet kommer politifolk og bombetruppen med skjermene sine. De hiver seg over bagen og drar opp… bilnøkkelen hans. Den litt mindre begavede tyske vekteren hadde tatt feil av en Ford bilnøkkel og en utløsningsmekanisme for en bombe. Bombetrupp-sjefen var temmelig flau og beklaget til Grutle, mens vekteren febrilsk prøvde å fremstille seg i et kompetansens lys: “it is your fault because you have many things in your bag”. Der var vi vel inne på selve definisjonen på både bag og røntgen. Bag er noe man har mange ting i, og røntgen hjelper oss å se hva disse tingene er. Topp avslutning på en topp turne!

See you next time, suckers!

Ivar Peersen, Enslaved

Jeg har en voldsom respekt for Napalm Death. Selv om hele bandet er byttet ut, og musikken er litt mer striglet nå enn i starten, så er det noe edelt og ekte over Birmingham-banden. Den nye platen Utilitarian er ute nå, og her serveres første video.

Nye skatter kan vente på deg. Hør og les om de siste ukers albumslipp i hardrocken og metalen.

Da har jeg lyttet intenst til en hel del album som vi enten har spilt fra, eller kanskje kommer til å spille fra, i Pyro. Noe veldig bra. Noe ikke fullt så bra. Men alt ganske så hardt. Enjoy.

Van Halen-A Different Kind Of Truth (Interscope)

Det er så lett å la seg rive med når et av ens favorittband endelig er tilbake etter laaaang tid i dvale. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å forbli kritisk til Van Halens comeback-plate, men det er ikke lett. Van Halen var tross alt en svært viktig del av min oppvekst innen hardrocken, og bandet tok både musikken, sceneshowet og ikke minst humoren til nye høyder gjennom sine store år på 70- og 80-tallet. Men det er lenge siden. Hva når Van Halen returnerer med orginalbesetning nesten intakt?

Jo. Det skal jeg si deg. Det er som om tiden har stått stille. Og det er ment i så positiv retning som du kan tolke det. Låtene på A Different Kind Of Truth høres ut som Van Halen anno sånn circa 1980. Kanskje ikke så rart siden store deler av albumet er bygget opp rundt gamle uutgitte låter som er spilt inn på ny. Men drivet er på plass, den herlige Van Halen-vuggingen er her, det samme er David Lee Roths finurlige stemme og ikke minst koringen, trommingen og gitarspillet jeg forelsket meg dønn i som pur ung rocker.

Mange har klaget på lyden, noen mener at låtene ikke holder mål, men jeg er uenig i begge deler. Produksjonen kunne sikkert vært bedre, men jeg har ingen store problemer med lyden. Og låtene dunster det vintage Van Halen av. Jeg medgir gjerne at en og annen låt er sånn passe, men slik er det da på de aller fleste gamle platene også. Nye Van Halen funker som bare det. I bil. På kontor. På soverom. Jeg får en stor følelse av lykke når jeg lytter til A Different Kind Of Truth. Og det er den sanne sannheten.

Six Eyes Lost And The Scum Suckers Of The Universe (egen utgivelse)

Norge har ikke fostret så mange gode band innen segmentet hard rock de siste årene. Oslo Ess er et unntak. Six Eyes Lost kan også vise seg å bli et unntak. Det er hvertfall mye på denne andreplaten fra siddisene som gleder. De har drivet, de har refrengene og de har noe som minner om pågangsmot i musikken sin. Ikke forvent deg progressive element, følsom synging eller skjeggete blues. Six Eyes Lost handler om hard rock som kun er ment å gi deg smilefjes både i ansiktet og på mobilen. Ikke alt er like stas på denne platen, men det som er stas kickstarter festen i hodet en fredagskveld. Enkel hardrock for et enkelt liv. Sjekk videoen til Dancing Around The Sun under.

Napalm Death-Utilitarian (Century Media 27/2)

Napalm Death har fulgt meg helt siden jeg så videoen til Suffer The Children på MTV på tidlig 90-tall. Den gangen var engelskmennene noe av det villeste og hardeste jeg hadde hørt. Men tidene forandrer seg, og det har også Napalm Death gjort. Fremdeles leverer bandet ekstrem-metal blandet med en punk-attityde i både musikalsk leveranse og tekstunivers, men de har definitivt blitt streitere med årene. Ikke at det er noe negativt. Jeg er fremdeles på Napalm Deaths side. Utilitarian låter slik som Napalm Death har gjort i det siste. Sinte, politiske, snerrende, og sånn passe gode. Nå er det ikke noen tekster med den zip-filen jeg har av albumet, men titler som Think Tank Trials og Fall On Their Swords tyder på at gamleguttene ikke har blitt mindre opptatt av samfunnet med årene. Som forventet fra Birminghams hardeste.

Funfact: Napalm Death må vel være et av få band i verden (av en viss størrelse) der det ikke er noen orginalmedlemmer igjen i besetningen?

Sjekk ut låten Errors In The Signals under. Får litt Sepultura-vibb på refrenget. Det er en god vibb.

02__Napalm_Death_-_Errors_In_The_Signals

Ribozyme-Presenting The Problem (Indie Recordings)

La oss starte med det positive. Ribozyme har gått fra å være et begredelig post-grunge-band med for mange medlemmer til å bli en trio som leverer hard rock på høyt nivå. Bandets to siste album har virkelig presset dem opp i elitedivisjonen av norske rockeband, selv om den kommersielle suksessen har uteblitt. Det var derfor med svært høye forventninger jeg spent satt Presenting The Problem på play. Og det hele starter der Ribozyme endte forrige gang. Med spenstig rock som blander Tools lekenhet og vokal-uttrykk med mer forståelig hardrock som El Caco. Men utover på platen vil Ribozyme gå nye veier. Forståelig nok.

Men det er ikke alt bergenserne prøver seg på som fungerer like bra. Den crazy saksofonen på Leverage er både artig, men samtidig forstyrrende (spilt av Jørgen Munkeby fra norske Shining), de rolige Nine Inch Nails-aktige partiene med elektronikk i diverse låter blir fort anmasende, Downside Advantage høres ut som en Alice In Chains b-side, og ideen om å ha Fredrik Saroea fra Datarock med på Scale Of Values gjør låten til en rocka Datarock-låt, noe som umulig kan ha vært poenget.  Delvis meget stilfullt. Delvis ganske dvaskt med tanke på Ribozymes siste utgivelser. Lekenhet er bra, men den som er med på leken får også smake steken…

Et av albumets høydepunkt for meg er tittelsporet. Nyt det under. Og sjekk Ribozyme live. Der smeller det.

01 Presenting The Problem

Corrosion Of Conformity-Corrosion Of Conformity (Candlelight, slippes 27/2)

Corrosion Of Conformity (eller COC som de også kalles) er virkelig et av de mest undervurderte bandene i rockehistorien. Amerikanernes katalog på 80- og 90-tallet er knallsterk, og nå slipper COC sitt første album på syv år. Det gjør de med samme besetning som laget den klassiske Animosity-platen i 1985. Det betyr at Pepper Keenan, som også er kjent fra Down, ikke synger. Noe han har pleid å gjøre. De få gangene COC har gitt ut plate de siste tyve årene.

Musikken kan beskrives som tung og duvende heavy metal, med gitar-riffene godt plantet i Sabbath-land. Ikke veldig doom-aktig, men veldig riffbasert. Med litt punk-spirit blandet inn til tider. Og det liker jeg. Tunge riff gjør livet bedre. Store deler av albumet leverer på høyt COC-nivå, men det må nok medgis at tyngden ikke treffer blink gjennom samfulle låter. En ørliten liten skuffelse, men veldig fint at COC fremdeles eksisterer. Og ryktet forteller at Pepper Keenan skal returnere neste gang.

Unisonic-Ignition Mini Album (earmusic)

Gamle helter endelig samlet igjen. Unisonic er nemlig bandet der Helloween-kameratene Kai Hansen og Michael Kiske nok en gang forenes. De to karene har spilt sammen i flere konstellasjoner siden storhetsdagene til Helloween, men Unisonic er vel det første skikkelige bandet de to har hatt sammen siden den gang. Nå er det ikke så mye å sette metalgebisset i her, siden minialbumet kun inneholder tre Unisonic-låter (hvorav en er en demo) og en live-versjon av Helloween-slageren I Want Out. Men som en forsmak på debutalbumet som skal komme i slutten av mars fungerer Ignition likevel bra. Det handler gledelig nok om det de to herrene kan best, svært melodiøs heavy metal. Ikke mer og ikke mindre. Og det er mer enn bra nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen. Se videoen til låten Unisonic under.

Dunderbeist-Black Arts & Crooked Tails (Indie Recordings)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri helt skjønte fenomenet Dunderbeist da de sang på norsk. Men den historien lar vi være historie, for nå har Dunderbeist gått over til engelsk språkdrakt. Og da er det lettere for meg å være med på laget. Ikke det at det å synge på norsk er negativt, men akkurat i Dunderbeists tilfelle fenget det ikke meg.

Så til det nye albumet Black Arts & Crooked Tails som definitivt er et steg i riktig retning. Fremdeles handler Dunderbeist om ganske streit hard rock, ikke så veldig langt unna eksempelvis El Caco, og fremdeles lager bandet mange gode låter. Men det mangler noe på helheten. Det er noe som gjør at jeg ikke blir imponert. Flere av sangene virker anmasende og oppstykket, og jeg har problemer med å se en rød tråd gjennom Dunderbeists musikk. Jeg skjønner mer enn tidligere, men er fremdeles altså litt forvirret. Kanskje gjelder frasen “it’s not you, it’s me” her? Du kan gjøre det opp din egen mening under hvis du lytter til låten Fear & Loathing.

Fear & Loathing

Ninth Circle-Judecca EP (egen utgivelse, distribuert av Indie)

Vi har fulgt Ninth Circle fra Asker ganske tett helt siden vi kåret bandet til å være et av landets mest lovende i 2008. De pirret oss litt med en ep for noen år siden, og nå er endelig Ninth Circle klar med fersk musikk. I stedet for å slippe alle låtene på en gang deler Ninth Circle inn debuten sin i tre ep-er, og først ut er altså Judecca.  Tematikken er inspirert av Dantes verk Inferno, intet mindre, og de lover selv tekster sentrert rundt religiøs fanatisme, apati og grådighet…

Musikken kan karakteriseres som hard thrash, ispedd vokal-inspirasjon fra dødsmetalen, og Ninth Circle leverer til bestått og vel så det. Nå er det mange band som opererer innen samme metal-univers for tiden, og det er ekstremt vanskelig å skille seg ut, men herrene fra østlandet makter å presse ut nok følelse mellom riffene til at jeg tror på det de holder på med. Litt steril og sedvanlig moderne metal-lyd på produksjonen kanskje, men det tåler man.

Sjekk videoen til Scum under her.

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent EP (egen utgivelse, tilgjengelig digitalt nå og på 10″ vinyl i mars)

I likhet med Ninth Circle (se over) spiller Imbalance fra Oslo energisk thrash blandet med mer ekstreme musikalske element. Det er derfor ikke så rart at disse to bandene turnerer sammen i Norge akkurat nå. Imbalance låter litt mer punkete enn sine turnevenner, og leverer skitne og solide saker på denne ep-en. De tre hovedlåtene gjør grundig inntrykk, om man bare setter seg ned og lytter.

For på overflaten kan Imbalances musikk virke noe anonym, men ved større innlevelse får jeg også større utbytte. Et voldsomt øs, kombinert med gode instrumentalister, vitner om et band som kan og bør få et større navn i metalscenen. Ekstra plusspoeng får de for å covre norske Trashcan Darlings via en av låtene. Både humoristisk og kjærlig på en gang. Imbalance har også lagt ved to live-spor som ikke ikke funker like bra. Mye grunnet den dårlige lyden. Men ta deg uansett tid til å lytte litt til ep-ens tittelspor under. Spennende metal fra Norge.

01 – Imbalance – Readymade Contraptions of Descent

John Devil-Porcelain Doll EP (egen utgivelse)

John Devil kommer fra Tromsø, og er et av ytterst få band her i Norge som tør å dra inspirasjon fra amerikanske band som Taking Back Sunday og Alkaline Trio. Småemosjonell rock med stor lyd. Det skal de har ros for. Problemet med John Devil på denne utgivelsen er at det hele låter litt uferdig. Eksempelvis på Last Leaf som du kan høre under. En god låt i bunn, men med for lite pasjon og for lite instrumental kvalitet til at sangen fungerer tilstrekkelig. Mye å jobbe med, men props for å spille en musikkform som Norge mangler gode band i.

John Devil-Last Leap

Fra Black Sabbath, via Judas Priest til Napalm Death. Birmingham er på mange måter arnestedet til britisk heavy metal, og nå kan du se en utstilling på Birmingham Museum And Art Gallery frem til slutten av september. Mye deilige rariteter finnes på utstillingen, bare sjekk video. Lekre ting.

Grindcore-legender i hovedstaden snart. P.S. KONKURRANSE TRUKKET.

Napalm Death har øst finurlig og klok galskap over oss siden 80-tallet. Stadig like sinte og stadig like gode. Onsdag 9. februar kommer bandet til Oslo og Sub Scene, og det betyr at konserten har fri aldersgrense. Vi har gitt vekk to billetter til en vinner som har mottatt mail fra oss. Vi gratulerer.

Gamle metal-mestre gir det ny video fra platen Time Waits For No Slave.