Uansett: her om dagen kom en teaser for det kommende Motorpsycho-albumet Behind The Sun, og gjett om ikke trommis Kenneth Kapstad har lagt inn en en frekk referanse til selveste Iron Maiden. Sjekk bare YouTube-videoen her, som ikke bare heter Where Greyhounds Dare, men også begynner med trommebrekket fra Where Eagles Dare!

…her har du originalen fra Nicko og Maiden. før vi tar en prat med Motorpsycho-trommis Kenneth Kapstad om Iron Maiden:

Hei Kenneth! Tittelen Where Greyhounds Dare låt mistenkelig som en Maiden-låt, og så hører vi jo med en gang at det er Where Eagles Dare. Hvor kom den fra?
— Det er jo verdens tøffeste åpning av ei plate, er det ikke? Både trommebrekket, som jeg så ydmykt har lånt, og låta. Og så er jo trommebrekkeket Nickos inntog i Maiden.

Hvor stor Maiden-fan er du, vi trodde Motorpsycho-ansatte kun hørte på Grateful Dead og sånt om dagen?
— Jeg vil tro jeg nok er veldig langt over snittet fan av Iron Maiden. Jeg blir fortsatt helt idiot bare jeg ser Maiden-logoen, coverbilder, liveklipp, eller hva som helst som kan ta meg tilbake til den følelsen jeg hadde da jeg først oppdaga bandet, for godt over et kvart århundre siden. De andre gutta deler nok dessverre ikke denne fanatiske fasinasjonen for Iron Maiden. Men en liten hyllest til både min elsk for dette bandet og min fascinasjon for hunderasen greyhound ser jo ut til å ha gått gjennom nåløyet.

Hva kan vi ellers forvente oss fra ny Motorpsycho-plate, blir det kanskje en låt om Alexander den Store?
— Det blir nok veldig lite sånne hint på den nye skiva, MEN jeg kan love at den er proppfull av herlig, speisa hardrock som jeg gleder meg masse til å gi ut!

FOTO i toppen: Anja Basma

Baroness blant høydepunktene på Roadburns første dag.

Rockens Riddere er på langtur til Roadburn-festivalen. Les om opplevelsen her på Pyro. Her følger del 2 av reisen.

Entusiasmen var tydelig til stede i det man gikk av toget i Tilburg. Etter noen flasker med det lokale ølet og en burger fant vi frem til konsertlokalet 013. Alle ble raskt enige om at dette var et av de udiskutabelt beste konsertlokalene man hadde sett. Hovedscenen ga tilnærmet perfekt utsyn til scenen uansett hvor man sto i lokalet og selv om de to andre scenene – Green Room og Bat Cave – ofte var pakket med folk, var det lett å se scenen. I alle rom var det en fullt utstyrt bar og i år hadde de også visstnok utvidet mattilbudet og man kunne se “food corners” uansett i hvilken del av lokalet man havnet i.

En viktig del av enhver rockkonsert er merchandise og på Roadburn har man i år tatt dette et steg lenger ved å etablere et eget lokale for dette. På den andre siden av gaten for 013 lå V39 og her fant man all merchandise for dagens artister, en liten platebutikk og en scene med bar og filmvisninger. Det var tydelig at denne festivalen er en gjennomtenkt organisasjon som faktisk fungerer fullt ut – i løpet av den første dagen så vi ikke noen spesielle problemer med gjennomføringen av festivalen. Bl.a. benyttes det ikke penger for betaling av mat og drikke på 013 – kun tokens. Disse kan kjøpes i spesielle tokenautomater i lokalet og sikrer dermed at man ikke har altfor mye penger i omløp. For nordmenn som er vant med å legge kortet i baren er det kanskje litt uvant, men dette tok man fort inn over seg og snart hadde man akseptert de morsomme plastmyntene som valuta.

Festivalen ble åpnet av Ufomammut og de dro raskt i gang med sin Sababth-inspirerte doomrock. Det låt tidvis bra, men man følte at de for ofte ble baktunge og mistet mye av kontakten med sitt publikum. De klarte ikke hente inn de ekstra grepene for å nagle fast sitt publikum til veggen – en av ridderne mente faktisk at “de kunne like gjerne spilt ei låt”. Det hjalp heller ikke at lyden under denne konserten var litt tam – lav vokal og grøtete gitar. Kun enkelte av låtene maktet å hente oss frem fra ettermiddagsdøsen, men det virket som om bandets disipler fikk det de ønsket seg. Rockens Riddere gir likevel bandet kun 2.5 av 6.0 mulige.

Vi tok deretter en liten pause og valgte i stedet å vente på at amerikanske Baroness skulle gå på scenen. Det viste seg at vi nå ville se et vannskille – amerikanerne gikk knallhardt ut fra start og tok umiddelbart et grep om ballene til publikum. De lekte seg gjennom et sett som fokuserte på bandets Red Album. Bandets to gitarister/vokalister lekte seg gjennom de fleste av rockens klisjer med et skeivt flir. Her satt lyden som et skudd og det var en fryd å oppleve en massiv lydvegg uten et jordrystende decibelnivå. Rockens Riddere ga bandet 4.6 av 6.0 mulige.

En ting som preget alle konsertene på hovedscenen var et feiende flott visuelt show på lerretet bak bandene. Roadburn opererer med tre teknikere – i tillegg til lyd og lys var det en egen tekniker som var ansvarlig for den visuelle underholdningen. Psykedeliske mønstre erstattet snodige kunstfilmer og tilbake igjen – dette bakteppet ga et flott løft til musikken som ble spilt i løpet av kvelden.

Etter et strålende måltid på en av restaurantene i bargata rett ved 013 – 10 euro for en solid burger og fries samt en halvliter Heineken – var det tilbake til konsertmørket for å se amerikanske Minsk. De spilte i trange Green Room og kun en av de fire ridderne fikk med seg hele konserten i det overbefolkede lokalet, men han var dertil mer imponert av bandets seigmørke metall som ofte refereres til likesinnede som Kylesa, Mogwai og Torche. Rockens Riddere ga bandet 4.0 av 6.0 mulige.

Etter nok en pause og tur til V39 for å kjøpe litt merchandise var det bare å komme seg tilbake til hovedscenen og avvente konserten med våre egne Motorpsycho. De gikk på scenen ca. 22:00 og dro i gang med et sett som vekslet mellom gamle klassikere, nye favoritter og nytt materiale. Låtlisten så vel slik ut denne kvelden:

———–

———–

Bandet var tydelig klar for å spille på sine egne premisser og la opp til ett sett som ikke fridde til det umiddelbart tilgjengelige, men heller tok steget fullt ut og reiste ut i kosmos. En av reisefølget mente at gullrekka på konserten begynte med “Greeners rock, fortsatte med Taifuns drømmende lydbilde og endte opp med en av bandets definitive klassikere – Plan #1”. Det virker som om Motorpsycho nå virkelig har funnet frem til en krautrockfølelse i musikken sin og de behersker nå denne sjangeren til det fulle; noe som var synlig på kveldens to nye låter.

Ekstranumrene var velkjente Heartattack Mac som slår som en hammer og den klassiske Vortex Surfer – en av bandets absolutte høydepunkt så langt i deres karriere. Etter denne kraftsalven gikk de av scenen, men etter å ha blitt overbevist av et taktfast klappende publikum kom de på scenen en siste gang og dro gjennom et for oss ukjent spor. De fikk med seg sin roadie som 2. gitarist og meislet frem et lydbilde som skyldte like mye til syttitallets krautrock som til garasjerocken. Etter et nesten 3 timer langt sett gikk de av scenen og etterlot et 013 i lykkerus. Rockens Riddere ga bandet 4.75 av 6.0 mulige.

På togturen tilbake til Eindhoven var man enige om at det hadde vært en glimrende dag og at man allerede gledet seg til fredagen: Steve Von Till, Mono, Cathedral, Shora og Scott Kelly.

Fortsettelse følger.