Tidenes nest siste Pyro-sending ble Motörhead-tung. Og takk for det. Spilleliste her.

The Hellacopters – Carry Me Home
Backyard Babies – Thirteen
Crowbar – Symbolic Suicide
Spidergawd – Doktor Doktor
Kreator – Extreme Agression (live)
Lamb Of God – 512
High On Fire – Luminiferous
Hold Fast – Chapel And Breath
Einherjer-intervju
Einherjer – Hedensk Oppstandelse
Ghost – Cirice
Studfaust – Hell Is Full

Motörhead-spesial med Tore Bratseth som gjest:

Hawkwind – Motorhead
Overkill
Bomber
The Hammer
I Got Mine
Rock ‘N’ Roll
I’m So Bad (Baby I Don’t Care)
Sex And Death
Whorehouse Bluse
I Know How To Die
Thunder & Lightning

Vi feirer 40 år med Motörhead. Merk annen sendetid enn normalt. En time tidligere.

Nå i juni feirer Motörhead 40 år som band. 40 år med rivende bass, herlige riff, frontalangripende trommer og låter som går inn i evigheten. Vi rekker akkurat å lage en jubileumsspesial sammen med superfan Tore Bratseth. Det blir fint. Vi intervjuer også Frode fra Einherjer, vi kjører premiere på en Raga Rockers-cover som Spidergawd har gjort og vi smeller i vei nytt fra Lamb Of God, High On Fire og Backyard Babies.

Cooking Hostile er fremdeles morsomme. Denne gang er det Ace Of Spades som blir gjort om til en kulinarisk nytelse.

Vår eminemte lytter Gaute Tangen er en bereist herre. To ganger har han levert rapport til oss fra Metallicas Orion-festival, men i år reiste han på cruise med Motörhead og venner!

Motörheads Motörboat 22-26. sep’15

Metallica arrangerte ikke Orion-festival i år så da Motörhead arrangerte cruise var det et perfekt alternativ. Årets line up: Motörhead, Anthrax, Metal Allegiance, Testament, Down, Zack Wylde, Kill Devil Hill, Wilson, Danko Jones, Fireball Ministry, High on Fire, Jim Breuer, Daybreak Embrace, Andy Wood og Cilver. Båt: Carnival Extacy fra Miami til Cozumel og tilbake til Miami.

Dag 1:

Innsjekk og ombordstigning gikk smertefritt, og etter en tur for å sjekke ut lugaren var det på tide å få seg litt mat. I buffet-baren så vi Motörheads trommis Mikkey Dee som tok seg god tid til å slå av en prat med fansen. Mikkey Dee var den vi oftest så vandrende rundt omkring på båten, men jeg vil skryte av alle bandmedlemmene som ofte var å se og som tok seg tid til å posere for bilder og til å slå av en kort prat. Samtidig vil jeg også skryte av fansen som behandlet bandene med respekt og lot være å klenge. Dette bidro nok til at bandene ikke gjemte seg på lugarene sine. Lemmy var forståelig nok, med tanke på hans helse, ikke så tilgjengelig. I løpet av cruiset var det satt opp tider slik at alle kunne få tatt bilde sammen med hvert enkelt band. Man måtte stå litt i kø og være minst to fans per bilde (4 for Motörhead) men alle fikk muligheten.

Klokken 18:30 braket konstertene løs. Jeg synes det var meget passende at det første bandet på mitt første cruise også var det første bandet jeg noen gang så live, nemlig Testament. Jeg så dem i 1987 som oppvarming for Anthrax som heldigvis også var med på båten. Testament leverte et gnistrende show, og høydepunktene for min del var Diciples of the Watch, Into the Pit og Rise Up. Jeg anbefaler alle som liker thrash å sjekke ut Testaments nyeste album Dark Roots of Earth.

Jeg rakk også å få med meg slutten av Kill Devil Hill. Deres siste sang War Machine var meget bra. Jeg kan ikke huske at Pyro har spilt mye av disse men det frister å sjekke de ut på Spotify. For øvrig var sangeren Dewey Bragg ofte å se blant publikum på de andre konsertene. Ekte fan!

Jeg har ikke sett Anthrax siden de varmet opp på Iron Maidens Bring Your Daughter-turné og gledet meg veldig til å se bandet live igjen etter at de ga ut fantastiske Worship Music i 2011. Anthrax leverte et utrolig bra sett i mine øyne. Høydepunkter på rekke og rad i Caught in a Mosh, Among the Living, In the End og State of Euphoria. Humor-sangen I’m the Man funket også bra.

Jeg fikk også med meg litt stand up, men det var tøft for komikeren da vi bare var 20 mennesker i salen.

(JOey Belladonna, Anthrax)

Dag 2:

Vi skulle egentlig vært i land på Key West, men det utgikk på grunn av dårlig vær. Down sparket i gang konsertene rett etter lunsj, etterfulgt av mageplask-konkurranse i bassenget som ble dømt av Chris Broderick og David Ellefson fra Megadeth. Kill Devil Hill hadde sin andre og siste konsert på båten, men jeg droppet den til fordel for å se Scott Ians show Speaking Words. Dette var stand-up for metalfans! Han har flere gode historier å dele. Ikke minst om hans første møte med Lemmy.

Første meet and greet stod for tur med bandene Testament, Anthrax, High on Fire og komiker Jim Breuer. Dette var mer en fotosession der man måtte stille opp, smile, høre et knips, og så høre ropet på neste… Det var knapt tid til å ta bandene i hånden. Konklusjon er at selve hilsingen bør man ta når en treffer medlemmene ett eller annet sted på båten underveis.

Zakk Wylde var nå på dekkscenen og spilte uten resten av Black Label Society. Det vil si at kun gitar og keyboards ble brukt. Jeg synes det ble alt for lite trøkk, og gikk heller for å spise. Mens dette pågikk kunne man også spille Beers and Bingo med Wilson som verter eller se Daybreak Embrace.

Jeg har lenge ønsket å se Danko Jones, og nå fikk jeg endelig sjansen. Han gikk på Deckstage klokken 20, noe som viste seg å være en av de verst tenkelige tidene fordi Motörhead skulle spille på scenen Blue Sapphire Theater inne i båten kl 20:30 (dørene åpnes kl 19:30). Vi var vel max 50 stykker som prioriterte å få med oss konserten, men Danko lot ikke det beskjedne antallet dempe hans entusiasme på scenen. For en opplevelse! Helt topp og den beste konsert-opplevelsen min hittil i år. Høydepunkt i Full of Regret og Invisible. Da settet var ferdig tok han samtlige av oss på første rekke i hånden og takket for at vi var der til han var ferdig.

Da var det å løpe ned for å få med seg Motörhead. Settet var kort, men fylt med klassikere. Den eneste låten fra den nye plata var Lost Woman Blues, og Mikkey Dee leverte en av tidenes trommesoloer. Si hva du vil om trommesoloer, men på dette nivået er det vel verdt å få med seg.

Siste på agendaen denne kvelden var Metal Allegiance. Jeg er meget glad i Megadeth og var litt skuffet da de måtte bryte på grunn av at Dave Mustaine skulle opereres. Jeg har hatt gleden av å se Megadeth før, men noe sånt som Metal Allegiance har jeg aldri opplevd. Trommene hamres på av Charlie Benante (Anthrax), Mike Portnoy (alle band i hele verden) og John Tempesta (The Cult), bassene trakteres av Frank Bello (Anthrax), David Ellefson (Megadeth) og Rex Brown (Kill Devil Hill), gitarene spilles av Chris Broderik (Megadeth), Scott Ian (Anthrax), Charlie Benante (Anthrax, ja han kan litt gitar også), Jon Donais (Shadows Fall, omdøpt på cruiset til «The man from lead guitar» av Phil Anselmo), Mark Zavon (Kill Devil Hill), Alex Skolnick (Testament) og vokalen utføres av Phillip Anselmo, Joey Belladonna (Anthrax), Chuck Billy (Testament) og Frank Bello (de Anthrax-gutta er overalt…). Metal Allegiance var en storartet opplevelse. Jeg fører opp set-listene deres nederst her til nytelse for folket.

(Ellefson, Brown og Bello i Metal Allegiance)

Joey Belladonna er i storform om dagen, og Dio- og Led Zepplin-låtene sitter som et skudd. Jeg tror Dio ville vært beæret av fremførelsen hans. Frank Bello sang et par Kiss-låter og det rimelig bra vil jeg si. Med Rex og Phil på båten så var det jo en del av oss som håpet på noen Pantera-låter og det fikk vi. Hele fem faktisk. Fem fantastiske. Ikke minst når så og si hele Metal Allegiance kommer på scenen og gjør Fucking Hostile med Phil og Chuck Billy på vokal. Vi går til sengs meget fornøyde og ser frem til resten av cruiset.

Dag 3

Dagen begynner med spørsmål og svar til artistene, og det viser seg at oppmøtet er skuffende da Metal Allegiance fortsatte å jamme utover natten i et privat opplegg for artistene. Kun Frank Bello og David Ellefson stiller. Komiker Jim Breuer står for spørsmålene, og når regnet kommer virker han meget takknemmelig for å kunne avslutte sesjonen tidlig. Det er da tid for en pause fra båten og vi går i land in Cozumel.

Etter å ha fått en innføring i Mayafolkets historie og en titt på ruinene i Tullum er det tilbake på båten for litt komedie med Jim Breuer. Han kjører mer eller mindre det samme showet som på Orion-festivalen i 2012, og i mine øyne og ører blir det derfor litt kjedelig. Det er vel på tide med litt nytt matriale nå?

Down spiller sin andre og siste konsert på cruiset, og leverer minst like bra som på første sett. Danko Jones blir invitert opp på scenen og får spille gitar på siste låten Bury Me In Smoke. Takk til Down for å promotere Danko Jones. Han fortjener det. Til alle dere som ikke har sjekket ut Danko Jones, se å gjør det NÅ!

Kvelden byr også på karaoke der man får muligheten til å stå på scenen og synge sine favoritter backet av Andy Wood og band.

(The Dankmeister)

Dag 4:

Jeg tar en rolig morgen før jeg stiller meg i kø for å ta bilder med selveste Motörhead. En på vår gruppe er tydelig helt frelst på Lemmy, og kaster seg om halsen hans, klemmer og takker Lemmy for alt godt i livet sitt. Lemmy snur seg og sier kaldt og rolig “it’s not a religious experience”. Det var ikke lett å holde masken da, skal jeg innrømme.

Tilbud utover konserter denne dagen var: Rock ‘n’ Roll Yoga til musik fra Led Zeppelin, bok-signering av David Ellefson, drunk spelling bee og game of foams (slossing på en stokk over bassenget med våpen og skjold laget av skumgummi).

Resten av dagen og utover natten ble det konserter. Testament, Anthrax, Danko Jones, Motörhead og til slutt toppet Metal Allegiance hele greia med sin siste konsert.

Jeg husker godt Pyro-podkasten der Asbjørn og Totto diskuterte konsertcruisekonseptet, og min konklusjon er at har du muligheten er det absolutt å anbefale. Hvertfall hvis båten er på denne størrelsen (2000 passasjerer). En unik mulighet til å møte dine idoler, og å se de i meget intime konsertlokaler uten barrikader. Pre-booking for neste års Motörboat-cruise er tilgjengelig på motorheadcruise.com.

Mortörheads Motörboat har fått mye presse-omtale på forskjellige metalsider rundt omkring. Til og med Rolling Stone har publisert bilder fra cruiset, så trenger du mer info så er det bare å google. Leste du helt hit så takk for oppmerksomheten. Her er som lovet setlistene til Metal Allegiance.

Set 1: (Vocal)
War Pigs (Billy)
Ides of March (Instrumental)
Wrathchild (Billy)
Killers (Billy)
Got To Choose (Bello)
Heartbreaker (Belladonna)
Livin’ Lovin’ (Belladonna)
Wheel in the Sky (Belladonna)
Man On the Silver Mountain (Belladonna)
Neon Nights (Belladonna)
Heaven & Hell (Belladonna)
Strength Beyond Strength (Anselmo)
New Level (Anselmo)
Mouth for War (Anselmo)
Five Minutes Alone (Anselmo)
Primal Concrete Sledge (Anselmo)
Fucking Hostile (Anselmo/Billy)

Set 2
Ides of March
Wrathchild (Billy)
Killers (Billy)
War Pigs (Billy)
God of Thunder (Billy)
Got To Choose (Bello)
Parasite (Bello)
Four Horsemen Intro
Running With the Fucking Devil (Belladonna)
Heartbreaker (Belladonna)
Livin Lovin (Belladonna)
Tom Sawyer (Belladonna)
Green Manalishi (Belladonna)
Highway to Hell (Belladonna)
Jail Break (Belladonna, med Phil Campbell på gitar og Mikkey Dee på trommer)
Man On the Silver Mountain (Belladonna)
Neon Knights (Belladonna)
Heaven & Hell (Belladonna)
New Level (Anselmo)
Mouth for War (Anselmo)
Fime Minutes Alone (Anselmo)
God Damn Electric (Anselmo)
Fucking Hostile (Anselmo/Billy)

For flere detaljer www.metalallegiance.com/gallery

(Lemmy, Motörhead, foto: Christian Misje/Nrk)

Vi har tatt ferie fra nettposting noen uker, og selv om det ikke har skjedd veldig mye i sommervarmen dukket det opp et par ting vi må få ut av systemet. Dødsfallet til Tommy Ramone og Johnny Winter fylte opp tristhetsbiten, mens en del utgivelser og videoer trygt kan plasseres på andre siden av skalaen. Noen av videoene har vi samlet her. Enjoy.

Først ut en typisk video fra politiske og flotte Rise Against som nylig slapp nytt album. Det er lett å gjøre narr av bandets nye video til låten I Don’t Want To Be Here Anymore, men samtidig så har Rise Against rett. Det er en ganske råtten og unødvendig verden vi lever i.

Så til en live-video fra Motörhead som dukket opp i anlending gjenutgivelsen av sistealbumet Aftershock som kom med bonus live-låter. Dermed slapp bandet en live-versjon av Lost Woman Blues.

Fra Lemmy over til en annen typete type. Zakk Wylde og hans Black Label Society slapp tidligere i år albumet med det mystiske navnet Catacombs Of The Black Vatican som slett ikke var ille. Rolige Angel Of Mercy ser du her.

Jeg hadde den store glede av å ha Overkills nye album White Devil Armory med meg på biltur rundt i Hardanger i juli, og kan berette om et album med flere herlige thrash-låter. Bitter Pill er ikke blant de beste låtene på platen, men det er den de har laget video til.

Superduper-legendariske Entombed har gått gjennom skifte i besetningen og kaller seg nå Entombed A.D., men låter akkurat som tidligere i låten Vulture And The Traitor fra Back To The Front som kommer neste uke. Deathroll.

Avenged Sevenfold har vært i latinske land for å spille inn videoen til sin Sad But True (kremt, This Means War), og det hele ser stort og flott ut.

English Dogs er fra England. Kryss i taket. Bandet har holdt på lenge i skjæringspunktet mellom punk og metal, og jeg husker at de figurerte på en del thrash-samlere på 80-tallet. I juli slapp English Dogs ny plate kalt The Thing With Two Heads som vel er et slags comeback, og i videoen til Turn Away From The Light er ganske så ekkel på flere nivå.

Blodig og litt ekkelt er det også i Hellyeahs nye video til den litt sedate låten Moth. Jeg har litt problemer med vokalisten, men kanskje du liker det hele?

Goatwhore drar på med rockete metal i videoen til Baring Teeth For Revolt fra albumet Constricting Rage of the Merciless som kom i sommer. God øs.

Trivium dukket også opp med en video i sommervarmen. Det er lenge siden albumet Vengeance Falls kom, men Through Blood And Dirt And Bone kunne likefullt sees over en kold forfriskning i juli.

Belphegor fra Østerrike har vært med i dødsmetal-gamet i mange år, men sparer ikke på blodet eller insektene i videoen til tittelkuttet fra sisteplaten Conjuring The Dead. På albumet får de vokal-hjelp fra Mayhems Attila Csihar og Deicides Glen Benton.

In Flames slipper ny plate etter sommeren, og det gleder vi oss til. Men videoen som de har laget til første låt ut Rusted Nail er ikke tilgjengelig her i Norge. OG DET ER GANSKE IDIOTISK, synes nå vi da…

Ny tekst-video fra Motörhead. Vi takker.

Det skal handle om disse to typene i kveldens sending. Det blir stas gange to!

Herren til høyre er Tore Bratseth som spiller i band som The Batallion, Studfaust og Bombers, og herren til venstre… Ja. Du vet. Tore er en av landets aller største Motörhead-fans og har sett bandet over 40 ganger! I kveld dukker Tore igjen opp i Pyro for å gi oss en leksjon om Lemmys sidesprang. Altså musikken som Lemmy har laget på siden av sitt eget elskelige Motörhead. At det blir topp stemning er det overhodet ingen tvil om. Det er alltid trivelig når Tore kommer på besøk. I tillegg til spesialtimen om Lemmys sidesprang får du også Carcass-intervju og nytt fra Grand Magus, Primal Fear, Wolves Like Us og selveste Jake E. Lee.

(Audrey Horne, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

Vi har kranglet, kastet ting, diskutert, og blitt (nesten) enige. Dette er våre favorittalbum i tungrocken fra 2013.

Det var ikke enkelt dette. Helt til siste stund var band som Carcass, Extol, Sahg, Protest The Hero, Obliteration og The Bronx inne. Men her er den endelige listen. Uten noen rangering. Vær enig eller uenig. 10 gode plater er det uansett.

Audrey Horne – Youngblood

Vi har lenge heiet veldig på Audrey Horne som har blitt bedre for hvert album, men at de skulle diske opp med så mye herligheter som på Youngblood ante vi ikke at de var kapabel til. En reise i tid og rom der den klassiske rocken står i fokus. Utsøkt.

Clutch – Earth Rocker

Hjernene våre prøver fremdeles å strekke seg rundt Earth Rocker og alle de vidtrekkende referansene bandet gjemmer i låter og tekster. Fra Rocket 88 via go-go (ikke dansingen, musikksjangeren) til åpningslinjer hentet rett fra Shakespeare. Alt servert med Verdens Beste Band i bunn. Maryland sound attack!

Kylesa – Ultraviolet

Kylesa er ikke for alle, men for den lille flokken som har oppdaget bandet på skikkelig har amerikanerne virkelig blitt en stor favoritt de siste årene. Ultraviolet er hakket bedre enn bandets tidligere utgivelser, og det sier ikke lite. Laura Pleasants har fått mer plass med stemmen sin, og det hele er så fint atte…

Kvelertak – Meir

Akkurat som forrige platen, bare MEIR? Ja, på en måte, men Kvelertak i 2013 var også et band som utvidet universet sitt med lange instrumentalpartier, The Darkness-groove i “Kvelertak” og en selvtillit han der Zlatan-wannabe Northug bare kan drømme onde og kjipe fantasier om.

Revocation – Revocation

Thrash fra Boston med shred-geniet Dave Davidson på gitar og vokal. Superfengende låter, drøye riff, og en positiv aggresjon som kaller på moshing. En av årets mest heseblesende plater.

Årabrot – Årabrot

Årabrot ble plutselig tyngre og mindre spisse på fjorårets selvtitulerte mesterverk, og overgikk seg selv med god margin. Du får ikke styggere rock enn Årabrot, og helt samtidig er det noe vakkert over det hele. Et band som må få din oppmerksomhet med det samme.

Ghost – Infestissumam

Satan har aldri vært så jovial og underholdende som når Ghost synger om ham. Infesissumam er magien som oppstår når 70-tallsrock møter King Diamond-teater og en gjeng hipstersvensker som møysommelig bygger opp et rocketeater ala Kiss for 2010-tallet.

Motörhead – Aftershock

Det ble et litt nervepirrende år for Motörhead-fansen. Først havarerte Lemmy på scenen i sommer, så ble konserter avlyst, og dermed begynte ryktene om svært skrantende helse å surre. Det er ingen tvil om at et hardt liv i rocken begynner å påvirke Lemmys kropp, og da var det svært gledelig (og overraskende) at det plutselig dukket opp et supergodt album på høsten. Aftershock er Motörhead i storform, og er den beste platen derfra siden Inferno i 2004. Basta.

Rotting Christ – Κατά τον δαίμονα εαυτού

Det er kinkig å beskrive denne platen, men jeg skal prøve likevel. Rotting Christ fra Hellas spiller ekstrem-metal, men trykker inn så mye galskap og sprø ideer inn i uttrykket sitt at det hele blir løftet til en eller annen høyde som ingen før har besteget. Er du åpen for total galskap blandet med knakende god metal er det bare å gi seg hen.

Queens Of The Stoneage

Like Clockwork handler om Josh Homme sin nesten-ulykke av en enkel operasjon, men inni her er det som vanlig rufeste rock, mørk kjærlighet, blødende begjør og de mest tilbakelente låtene noen har skrevet på lenge. Årets vokser.

Vi har oppdatert spillelisten vår i WIMP og Spotify med ti herlige nye låter. Om du ikke liker noen av disse sangene kan vi ikke være venner.

Selv om vi foretrekker å spille musikk fra cd og lp kjører vi også digitalt i ny og ne, og mange der ute ser ut til å like våre spillelister i Spotify og WIMP. Her er ti nye freidigheter som du kan nyte i fred og ro. De fem første er plukket av meg mens de fem siste er Asbjørns favoritter.

Hovedlistene finner du her i Spotify og på Wimp.

Sjekk også spiller fra Wimp nederst i saken.

Motörhead – Silence When You Speak To Me

Det nye Motörhead-albumet Aftershock er rørende bra, og hvordan kan man unngå å elske en seig låt med tittelen Silence When You Speak To Me. Hæ?

ASG – Scrappy’s Trip

Jeg har bare hørt pittelitt snakk om dette amerikanske bandet tidligere, men da jeg så videoen til Scrappy’s Trip i går var jeg solgt. For en billig penge. Enorm låt.

The Darkness – Every Inch Of You

Hvor ble det av alle som elsket The Darkness? Jeg gir meg ikke. Kjærligheten er stabil også i det moderne.

Lucky Malice – Drink My Juice

Haldens tøffeste.

Obliteration – Sepulchral Rites

Det nye albumet til Obliteration er så hardt og kaldt at det nesten tipper over. Sepulchral Rites er den mest “fengende” låten. Total darkness.

Protest The Hero – Mist

Storslagen sang fra det briljante albumet Volition. Det bonusrefrenget som kommer mot slutten er verdig både tidlig Mars Volta, Queen og Melodi Grand Prix, så fengende er det.

Rise Against – Any Way You Want It

Favorittene i Rise Against spiller cover av Journey? Da er verden komplett.

Children 18:3 – What About Justice?

Wow! Kristne poppunkere som låter like frekt som Billy Talent? Et av mine nye favorittband.

Faith No More & Boo-Taa T.R.I.B.E. – Another Body Murdered

En skikkelig godbit fra soundtracket til 90-tallsfilmen Judgment Night, hvor rock møter rap som aldri før eller siden.

El Caco – Someone New

En klassiker fra Norges mest undervurderte rockeband. El Caco burde spilt Valle Hovin. Og publikum burde kommet.

Bonustrack i WIMP: Rundown – To The Lions

Halden-bandet Rundown har gått fra veldig lovende til ekstremt fett. Groovy thrash møter hardcore og metal. Gleder meg vilt til de slipper fullengder. Finnes ikke i Spotify, men er på WIMP-listen. Skandale!

Nok en dag med herlige ferske musikkvideoer fra gode band. Motörhead, Volbeat, Man The Machetes og Drink Your Poison leverer varer.

Motörhead – Heartbreaker

Jeg har hørt mye på Motörheads nye album Aftershock etter at det plutselig dumpet ned på kontorpulten min for noen dager siden. Umiddelbart vil jeg påstå at Lemmys trio har laget sitt beste album siden Inferno i 2004. I går kom videoen til et av mange gode kutt på Aftershock, og i Heartbreaker som premierte via Rolling Stone Magazine får vi se bandet i godt livedriv pluss at vi får sjekke ut kunsten til en fan som blir inspirert.

Volbeat – The Nameless One

Volbeat vokser seg større og større, og veldig snart kommer årets album derfra i ny drakt med ekstra live-dvd. Videoklippet til The Nameless One er hentet derfra og filmet på en festival som tydeligvis heter Rock N’Heim.

Man The Machetes – Mageplask

Man The Machetes fikk mye skryt for sin Kvelertak-lignende debut Idiokrati tidligere i år, og i går ettermiddag dukket videoen til høydepunktet Mageplask opp. Pent.

Drink Your Poison – Last Man Standing

Rogaland fortsetter å produsere godsaker innen rocken, og denne gangen handler det om hardcore fra Stavangers oljeglatte gater. Som de skriver selv på Urørt-siden sin; Drink Your Poison spiller hard og intens pønkråkk i et halsbrekkende tempo – slik bare gjeldstyngede småbarnsfedre fra trygge boligfelt i Rogaland kan. Herlig. Drink Your Poison finner du både på Urørt og via Facebook.

Snaggletooth er på plass. Da er jeg fornøyd.

I noen minutter og timer og dager var vi enormt redd for at Lemmy skulle forsvinne for oss, etter kollaps på scenen og det hele tidligere i år, men siden vi ikke har hørt noe mer om Lemmys helse regner vi med at ting går stadig bedre. Motörhead skal nemlig gi ut albumet Aftershock i oktober (og tidligere om du kjøper Classic Rocks fanpack), så da er det en fordel om Lemmy er på beina igjen. Albumcoveret dukket opp i går kveld. Med tanks og det hele. Motörhead tar pulsen på verden. Som alltid.

Lemmy er kritisk til den nyeste Motörhead-boksen, men det er vanskelig å ikke bli revet med. Vi ga vekk hele klenodiet til en vinner.

Complete Early Years er sluppet uten at Motörhead selv har hatt kontroll over innholdet og prisen (nesten 3000 kroner…), og derfor er Lemmy mer enn skeptisk. Men etter å ha hatt denne premien stående på utstilling på kontoret mitt i et par uker har jeg blitt småforelsket i boksen der den står og ser på meg. Det er nemlig ikke en liten sak dette. Innholdet kommer i en ganske stor og tung versjon av maskoten til Motörhead Snaggletooth (eller The Bastard, om du vil), der øynene lyser rødt når boksen åpnes. Herlig utsmykning til det jevne norske hjem, der altså.

Innholdet er heller ikke dumt. Jeg ramser opp:

8 album: Motorhead, Overkill, Bomber, Ace of Spades, No Sleep ’till Hammersmith, Iron Fist, Another Perfect Day og No Remorse

Følgende singler: Beer Drinkers and Hell Raisers, Louie Louie, Golden Years EP, St. Valentine’s Day Massacre, Killed By Death, Stand By Your Man og Shine.

Boken A Collector’s guide to Motörhead, et limitert print av Justin Hampton, konsertprogram, vinylsingel og diverse buttons.

Det er med tungt hjerte jeg skal gi slipp på denne boksen, men hva gjør vi ikke for våre lyttere og lesere…..?

Det kom  inn enormt mange svar på hva som er den beste tekstlinjen Lemmy har skrevet i Motörhead, og en helt vilkårlig trekning blant de mange hundre svarene fortalte oss at Ane Huse Knudsen fra Trondheim snart kan sjekke ut innholdet i denne boksen. Gratulerer.

Denne typete typen er hovedgjest i kveld. Og så intervjuer vi en superstjerne. Les mer, da vel.

Torkjell Rød har på seg skjerf på bildet, men det får han ikke lov til å ha når han kommer på besøk til Pyro i kveld. Bandet hans Audrey Horne har nettopp gitt ut en strålende plate med Youngblood, og Torkjell får i kveld en time til rådighet der han spiller noen av bandene og låtene som har inspirert bandet hans i arbeidet med det nye albumet. Tror vi med sikkerhet kan love en underholdende time på radioen din.

Men vi må jo fylle den andre timen vår også. Ingen problemer. Hvertfall ikke når vi skal brenne til og sende intervju med selveste Joey Tempest fra Europe. Herlig fyr, herlig band, og jada, vi vet at det kanskje er for mykt for noen, men Joey er en helt for alltid. Motörhead-konkurranse blir det også. Og helt ny musikk fra Ghost, The Bronx og Vreid.

Herrer med hatt og lue vant Pyros offisielle trio-kåring, men mange vil savne minst ett band på topp 10-listen vår.

Vår fine lyttere og nettbrukere nominerte for noen uker siden en lang liste med trioer fra hardrocken, punken og metalen for oss. Det takker vi for. Og nå er den offisielle Pyro-listen klar. Etter at vi slo våre to lister sammen, kranglet litt, ble enige, og ga hverandre en klem. Da er det bare å være beredt på at en hel del der ute kommer til å eksplodere av raseri ettersom Rush ikke kom inn på listen engang…. Merk at reglene når det kommer til trio-formatet er litt flytende, siden noen av disse bandene har hatt flere medlemmer, og merk også at vi kårer innen Pyros musikksegment.

1. Motörhead

Ganske klar vinner når det kommer til trioer. Både hos oss, men også hos dere som nominerte. Det var ikke mange som ikke hadde gode gamle Lemmy og hans diverse venner med i forslagene sine. Hva skal en si? Legender. Rockegiganter.

2. ZZ Top

That good ole band kaprer andreplassen. Fulle av skjeggvekst og fulle av boogie og fete riff. Bandet som holder stilen langt inn i alderdommen.

3. Nirvana

Overraskende høyt for Nirvana kanskje, men bandet formet en hel generasjon av rockere på 90-tallet (blant annet oss), og ga ut en katalog med skyhøyt nivå før det hele gikk galt.

4. The Jimi Hendrix Experience

Litt langt nede etter min mening, men Asbjørn følte helt til siste stund at Jimi Hendrix er best når han ikke er i trio-formatet. Tror Slettemark angrer litt, men so be it. Gitarhelt, men også et godt band. Ikke glem det.

5. Blink 182

Listens store snakkis? Mykhets-punkerne i Blink 182 har nemlig en stor plass i hjertet til hele Pyro-redaksjonen, men vi vet at det er mange der ute som hater dem. Tenk å ha med Blink og ikke Rush på listen. Skam på oss? Vi har gått med hjertet. Kan ikke klage på det…

6. Stage Dolls

Norsk på sjette. Trondheims store melodi-trio har vært en favoritt hos oss begge helt siden vi var små og sang Soldiers Gun og Wings Of Steel på vei hjem fra skolen. Et fantastisk band som har gått litt i glemmeboken hos mange. De yngre der ute vet gjerne ikke hvem Stage Dolls er engang. Les, lytt, lær.

7. Danko Jones

Sir Danko en en gigantisk Pyro-favoritt, og selv om mange tror at Danko Jones er kun Danko Jones himself, så har Danko Jones alltid vært et band og alltid vært en trio. En skikkelig god trio.

8. Celtic Frost

Celtic Frost er legender innen ekstrem-metal. De er også legendariske kranglefanter. Synd det. Men bra musikk laget de. Opptil mange ganger.

9. Immortal

Norsk black metals store karikaturer har også laget strålende og kald musikk gjennom hele sin karriere. Fortjent plass på listen.

10. King’s X

Så undervurdert at det gjør vondt i sjelen. Vær så snill og sjekk ut King’s X om du liker hardrock med melodi og mening. Et av mine favorittband kom så vidt med på listen, selv om den sniken Asbjørn ikke hadde dem med.

Personlige lister:

Totto:

Motörhead
Jimi Hendrix Experience
ZZ Top
Danko Jones
Kings X
Celtic Frost
Immortal
Nirvana
Blink 182
Rush

Asbjørn:

ZZ Top
Motörhead
Nirvana
Stage Dolls
Blink 182
King Crimson ala Red
Rush
El Caco
Primus
Immortal

(Phil Campbell i Bergen i går, foto: Christian Misje)

Motörhead i Bergen i går var akkurat slik som det pleier å være. Trygt og ganske så bra. Jeg har skrevet en anmeldelse av konserten for Lydverket. Sjekk da vel.

(Sahg varmer Bergen, foto: Christian Misje)

Det har vært stille rundt Sahg en stund, men i går leverte de på høyt nivå som support for Motörhead i Bergen.

Sahg har de siste årene vært et av våre absolutte favorittband her i Norge, men siden utgivelsen av det tredje albumet Sahg III har de ikke gjort så veldig mye vesen av seg. Derfor var det fint å kunne dra tidlig til gårsdagens Motörhead-konsert i selveste Grieghallen for å se hvordan Sahg låt i 2012. Og det var bare å bøye seg i det legendariske Grieghallen-gulvet med en gang.

Fra første anslag på The Executioner Undead, med innlagt Thin Lizzy-hyllest (var det gitarbrekket fra Emerald eller Massacre?, fant aldri ut av det…) via kremlåter som Pyromancer og Godless Faith, til avslutningen med Echoes Ring Forever, gjorde Sahg et helt strålende oppvarmings-sett. Den tunge og gode riffbasert heavyen varmet et allerede varmt publikum som underveis i konserten stadig ble større, og Sahg bør ha fått en hel del nye tilhørere etter gårsdagens svært trivelige påminnelse om at de er et av landets desidert beste rockeband.

(foto: Pontus Lundahl, Scanpix)

Lemmy skal snart debutere. Laaangt ut i sin egen karriere.

Lemmy Kilmister er personifiseringen av rock. I over førti år har mannen med cowboyhatten levd ut rockemyten som få andre, men likevel er Lemmy fremdeles levende og fremdeles svært aktiv. Gjennom karrieren har Kilmister bært utstyr for The Jimi Hendrix Experience, han har spilt spacerock med Hawkwind, han har deltatt på en haug med samarbeidsprosjekter og duetter, vært skuespiller, og ikke minst laget en rekke album med Motörhead.

Men det er en ting Lemmy ikke har gjort. Han har aldri laget et helt solo-album. Det dukket opp en plate kalt Damage Case for noen år siden, men det var bare en oppsamling av cover-låter og musikk som Lemmy har gjort utenfor band-konstellasjonene sine. Og nå, langt ut i karrieren og enda lenger ut i livet, er altså Lemmy Kilmister i full gang med sin solo-debut på plate.

I et intervju med San Francisco Weekly forteller Lemmy at han nesten er ferdig med et album der blant andre Dave Grohl, The Damned, Reverend Horton Heat og Joan Jett er gjester. Lemmy nevner også at han prøver å få med Skin fra Skunk Anansie og supergitarist Jeff Beck på innspillingen, og at albumet mest sannsynlig vil dukke opp neste år, men utelukker ikke at platen kan dukke opp mot slutten av 2012. En ekstremt sen debut er altså i emning.

Mange var skuffet da Motörhead måtte avlyst konserten i Bergen i desember i fjor, men nå gjør bandet det godt igjen.

Motörhead kommer nemlig til Bergen 10. juni for å gjøre konserten de måtte avlyse da Lemmy mistet stemmen i julestria. Denne gangen er det storsalen i Grieghallen som skal inntas av fansen, og det blir da både ståplasser og mulighet for å sitte. Vi får satse på at Lemmy beholder sin hese stemme til da… Billetter i salg fra i morgen.

På vei hjem fra Norway Rock Festival kom den triste nyheten om at tidligere Motörhead-gitarist Würzel (Michael Burston) er død. Würzel spilte på Motörheads album fra 1984 til 1995, og kan altså høres på klassikere som Orgasmatron og 1916. Würzel skal visstnok ha lidd av hjertesykdom. Trist.

Førjulspresang.

5. desember Sentrum Scene i Oslo, to dager etter Grieghallen i Bergen. Året går altså mot slutten med piping i ørene og en god opplevelse, for Motörhead gjør aldri en dårlig konsert. Litt små-lunkne av og til, men som oftest i god form med et arsenal av gode metal-låter som alle band i hele verden kan misunne dem.