Mötley Crüe har skrevet kontrakt på at de aldri skal turnere som Mötley igjen etter avskjedsturneen som snart er over, og feirer karrieren med en siste singel som summerer opp det hele (dog i clean versjon her..). All Bad Things. Snufs.

Men hyggelig er det uansett. Faktisk helt enormt hyggelig. Sweden Rock Festival lever i fortiden med alt fra Slaughter og Sacred Redich til Return og Lynyrd Skynyrd, men de er blant de beste i klassen på å lage jovial og innbydende festival.

Fire dager, fire scener, fire karer på tur. Her er min oppsummering av årets Sweden Rock Festival:

Best: Dee Snider og hans Twisted Sister kom/så/vant da de inntok hovedscenen fredagskvelden. Makan til energi, punkattityde og spilleglede skal man til Kvelertak på en god dag for å finne. Og bandet bak Dee ser ut som en beinhard gjeng mafiaassosierte dudes fra New York. Høydepunkter: I Believe In Rock And Roll, You Can´t Stop Rock And Roll og I Wanna Rock, generelt alle oppfordringer til at man ikke skal kødde med rocken.

Verst: Nå orker jeg ikke gi Mötley Crüe flere sjanser. At de klager og syter i media (Vince Neil gidder ikke lage ny musikk, han påstår albumformatet er dødt. Tips, Vince: Sjekk nye platene til Lamb Of God og Rival Sons) får stå sin prøve, men når de spiller så dårlig, svakt og giddalaust som på Sweden Rock Festival, er det ikke vits å bruke mer energi på de gamle L.A.-horebukkene. Bandet spiller sloppy, men karbokongen Vince Neil er ikke lenger i stand til å engang grynte tekstene. De ti minuttene jeg så av Mötley Crüe-konserten er det verste jeg har sett i hele mitt liv. Mulig det ble moro med det 360-hjulet som Tommy Lee spilte trommer i, men sorry: jeg har meldt meg ut.

Overraskelsen: Mangt har blitt sagt om Return opp gjennom årene, men på Sweden Rock Festival beviste de en rekke ting. 1) De har en stabil katalog av overraskende mange hits. 2) Mange av låtene kler det litt voksnere preget de nå får live. 3) Return må være verdens streiteste band, alle sammen ser ut som norske småbarnsforeldre på campingtur i Sverige. 4) Tekstene er mer melankolske enn jeg husker. Sing Me A Song og Bye Bye Johnny er jo anthems om død og bilulykker og slikt. 5) Det er fryktelig gøy å høre på Return i 2012, låter som Steal Your Heart og To The Top passer perfekt en lørdags formiddag på festivalscenen.

Tyngst: Soundgarden låter tungt som Black Sabbath, spesielt når Jesus Christ Pose kom rullende inn som første ekstranummer.

Morsomst: En eller annen svensk avis syntes Steel Panther ble litt langtekkelig, vedkommende journalist ble lei all vitsingen om kokain, fitte, horer og hoftetransplantasjoner, men NEINEINEI. Det slutter jo aldri å være morsomt. Spesielt ikke når Steel Panther også har låter som Asian Hooker, Party All Day og Girl From Oklahoma på lager. Høydepunkt: Death To All But Metal og da Michael Starr roper: “Sweden, make some noise for my screeeeaaaam!”

Eldst: Det er ganske awkward å se/høre på Lynyrd Skynyrd, når man får alle de grumsete konnotasjonene fra sørstatsflagget midt i fleisen. Men så er det nå slik at de skrev låter som Tuesday´s Gone, Simple Man, Sweet Home Alabama og Free Bird, og da svever tankene mer over til hvor klassisk, delikat og deilig rock bandet har skrevet.

Yngst: Rival Sons er snart klar med ny plate, og jeg håper de da også tar seg en liten pause før de skal ut på ny tur. For selv om bandet rocker hardere og feitere enn de fleste, er de litt slitne nå. Spesielt vokalist Jay småsprekker her og der, mens gitarist Scott leker litt vel mye med de kontakte riffene som preget Pressure & Time-albumet.

Mest irritert: At Mastodons Brent Hinds er en løs kanon er ikke noen stor hemmelighet, men utskjellingen av publikum på torsdag var rar/uforståelig/fjasete. Brent var åpenbart irritert på noe ingen andre la merke til, for midt i konserten ba han folk skjerpe seg, at det var love å “tenke selv iblant” blablabla, og etter neste låt hveste han “pathetic” inn i mikrofonen. Skjønner ikke helt hvorfor, for Mastodon spilte dritbra, og publikum var strålende fornøyd. Underlig seanse.

Hyggeligst: Sweden Rock er en av de best organiserte festivalene jeg har vært på. Det er lite kø, matutvalget er fabelaktig (Langos, min nye ungarske favoritt, er fritert pizzabunn med pizzafyll og rømme på toppen. SNAKK om sikringskost) og ikke minst billig, det er nesten ingen ølkøer, avstand mellom camping og festivalområde er helt akseptabel, og alle som jobber på festivalen er blide og imøtekommende. Aldeles strålende.

Mötley Crüe-bassist Nikki Sixx twitret nylig dette julekortet fra 1983 som bandet den gangen sendte ut til presse og bransje. Mötley Crüe fikk mange eksemplar i retur siden folk synes at det var “in bad taste”. Og så legger han til at “yes, it was real”. Akkurat nå spiller Mötley Crüe en rekke konserter på et hotell i Las Vegas. I god gammelmanns-stil. Tidene forandrer seg.

Kanskje litt rart å ha med Vince Neil i en bilreklame etter hans historie bak rattet, men musikken til Mötley Crüe gjør seg bra i denne reklamen, der også bandet dukker opp.

Mer opp-ned-tromming fra Tommy Lee fra Mötley Crüe. Herlige ting.

Mange husker nok Tommy Lees voldsomme tromme-solo fra 80-tallet da han satt inne i et slags bur som fløy rundt i luften. På den nye Mötley Crüe-turneen har Tommy tatt det enda et skritt lenger ut i Spinal Tap-land med en voldsom berg-og-dalbane tur. Si hva du vil. Underholdende er det hvertfall.

Forresten. Her er soloen fra gamledager:

Vince Neil fra Mötley Crüe er som kjent med på alt, og nå deltar han i showet Skating With The Stars på amerikansk tv. Ikke uventet kom Vince på sisteplass i første sending.

Herre min skaper for en kveld det kommer til å bli i Stockholm 7. august 2010.

Den engelske festivalen Sonisphere brancher nemlig ut med konserter både i Sverige og Finland. 7. august i Stockholms Stora Skuggan Park og 7. og 8. august i Pori i Finland. Sjekk band-listen. Dåne-matriale…. Hvorfor kommer ikke slikt til gamlelandet?

Stockholm:

IRON MAIDEN
HEAVEN & HELL
MÖTLEY CRÜE
IGGY & THE STOOGES
SLAYER
ANTHRAX
ALICE COOPER

Pori:

IRON MAIDEN
HIM
HEAVEN & HELL
THE CULT
ALICE COOPER
MÖTLEY CRÜE
IGGY & THE STOOGES
SLAYER
ANTHRAX

Pyro er highway stars i kveld.

Sommeren er virkelig i emning og Pyro hiver seg i bilen for å spille rockesanger som handler om landeveien høyt på bil-stereoen. Vi kaller det hele highway-spesial og utlover kilometerslukende stemning. Vi skal også intervjue Poison The Well og gi vekk billetter til Mötley Crüe-konserten i Bergen. Samt spille all den nye og gamle metalen som du trenger for å fungere en uke til. True believers.

Celebert besøk i Pyro i kveld.

Progmetal-heltene i Opeth befinner seg akkurat nå i USA på turnè sammen med våre venner i Enslaved, men før svenskene reiste over havet fikk vi dem til å plukke en time med sine favoritt-låter for både deg og oss. Hør det hele i Pyro i kveld. Det blir masse både klassisk og rock heavy når Opeth styrer skuten. Vi lader opp til det hele med både intervju med norske Jaqueline og mulighet til å vinne billetter til Mötley Crüe-konserten i Bergen om to uker. Herlig tirsdag. Nok en gang.

Stilfullt cover og stilfullt band.

Pyro elsker at Mötley Crüe igjen er på vei til Norge. Denne gang med et strålende siste-album i bagasjen. Det hele eksploderer i Bergenshallen 8. juni, og vi starter feiringen med å hylle albumcoveret til Theatre Of Pain fra 1985. Et album som både signaliserte et mykere sound for bandet, og som også bragte et par smekre hits. Både coveren Smokin’ In The Boys Room og balladen Home Sweet Home ga Mötley mang en ny fan.

Jeg har alltid ment at coveret til Theatre Of Pain er stilig. Teatermaskene signaliserer både fest og sorg. Kanskje et hint til livet med fest hver dag, og tårer for ulykken der Razzle fra Hanoi Rocks mistet livet like i forkant av albumutgivelsen? Smertens teater. Store ord. Stor hår-metal. Fine farger. Logoen ble tegnet på mang en pult og skriveblokk, og platen ble spilt opp og ned gjennom 80-tallet. Jammen skal platen spilles ganske mange ganger før 8. juni også.

The Crüe til Norge. Ville ting.

Mötley Crüe, Bergenshallen 8. juni. Det er en setning som nesten er for sterk. Men sånn har det blitt. Pyro backer Mötley, og har blitt mediepartner på konserten (hva nå det betyr). Forvent deg konkurranser og en god del Crüe-låter på Pyro fremover. Nedtellingen starter nå. Med et opptak fra Conneticut 16. mars. Don’t Go Away Mad (Just Go Away).

Bergenshallen. 8. juni. Support: Hardcore Superstar og Audrey Horne. Dette er så sterkt at jeg ikke klarer å skrive mer….

Her er Pyros definitive guide til rockebøkene der ute.

Denne artikkelen postet vi i vår, men siden julen er like rundt hjørnet, så kan kanskje dette være en god guide til hva som havner på ønskelisten din?

Man blir kanskje ikke mye smartere av å lese et tonn med bøker om rock, men moro er det. Veldig moro. Her er Pyros guide i jungelen av sider som drypper av riff, rus og råning

Men det er ikke bare vi som skal si vår mening. Her vil vi gjerne ha alle brukere av Pyronett på banen. Både til å kommentere våre meninger, og ikke minst posting av bøker vi har oversett. Gi oss og andre info om dine favoritter og bomkjøp.

Anthony Bozza/Slash – Slash

Denne boken holder jeg faktisk på med akkurat nå. Forventningene var ikke skyhøye, selv om jeg har vært fan av Guns N’ Roses siden Appetite For Destruction forandret verden på 80-tallet. Men overraskende nok er Slash både en god historieforteller, og boken blir aldri den sedvanlige oppramsingen av sex og dop som jeg fryktet. Utvilsomt et godt kjøp for den jevne rockesupporter.

Marcus Gray – Return Of The Last Gang In Town

Du skal være veldig interessert i The Clash for å komme gjennom denne boken. Men om du, som meg, klarer hundrevis av inngående sider om hele karriæren til et av verdens beste og viktigste band, så kommer du ut på andre siden med alt du trenger å vite. Ikke minst er ikke Marcus Gray redd for å sette fokus på de mindre hyggelige sidene ved The Clash som den konstante kranglingen, sviket av idealene de startet med, og enden på det hele med pinlige Cut The Crap.

Håkon Moslet – Sagaen Om Denimfolket

Turbonegers historie er en særdeles velskrevet og morsom bok. Full av merkelige historier, mørke skjebner og absurd rockegalskap. Sagaen gikk unna på et par intensive lesedager, og bør finnes i ethvert denimhjem.

Chuck Klosterman – Fargo Rock City

En bok du må ha om du har et hjerte for rock i bokform. Chuck Klosterman har en sylskarp penn, og forteller historien om oppveksten som heavy-fan i USA på en perfekt måte. Fargo Rock City er ustyrtelig morsom, lett å relatere seg til, og særdeles viktig å ha lest.

Chuck Klosterman – Killing Yourself To Live

Nok en bok av vår favorittforfatter. Denne gang reiser han rundt i USA for å besøke steder der rockestjerner har endt livene sine. På veien roter han seg helt vekk, til alle leseres store begeistring. En reise i gode historier og absurde hendelser. Vi anbefaler forresten artikkelsamlingene til Klosterman også. Både Sex, Drugs And Cocoa Puffs og IV er verdt hver krone. Morsomme ting om alt fra rock til basketball på rekke og rad.

Erlend Erichsen – Najonalsatanisten

Denne boken er utgitt kun fordi satanister og black metal er oooooo-så farlig. Historien om to black metal musikere som tipper over er lettere dvask, men om du er helt opphengt i den svarte delen av metalen så kan denslags muligens fenge.

Lemmy – White Line Fever

Historien om Lemmys liv burde vært skrevet mye bedre. Synd og skam at White Line Fever stort sett er kjedelig. Hvordan er det mulig? Det handler om Lemmy for svarte…

Christopher Krovatin – Heavy Metal And You

Heavy Metal And You er rett og slett en liten kjærlighetshistorie om metal-fantasten Sam som får seg ny kjæreste. En kjæreste som slett ikke skjønner noe av kjærligheten til musikken. Mange flotte referanser redder en heller tynn suppe av en historie.

Steven Rosen – Black Sabbath

En grei gjennomgang av historien til Black Sabbath. Og bare det er jo nok. Langtfra den beste bandbiografien vi har lest, men verdt en hundrelapp i paperback.

Johnny Green/Gerry Barker – A Riot On Our Own

Disse to herremennene jobbet på veien med The Clash i mange år. En og annen god historie dukker opp, men du skal være dypt inne i Clash-verden for å kunne nyte denne.

Michael Azzerad – Our Band Could Be Your Life

Det finnes ikke så mye heavy i denne boken, men kjennere av alternativ rock vil ha glede av denne gjennomgangen av et titalls viktige bands historie. Vi snakker om band som Fugazi, Hüsker Dü og Replacements, og de er jammen ikke dårlige. Boken er heller ikke dårlig. Kanskje noe tunglest, men langtfra dårlig. Litt som en ny Manowar-plate egentlig.

Frithjof Jacobsen – 101

På veien med Gluecifer skjer det mye moro. Men ikke nok moro til at boken om det ble mer enn sånn helt passe grei sengelektyre.

Stephen Davis – Hammer Of The Gods

En klassisk bok om et klassisk band. Stephen Davis forteller deg historien om Led Zeppelin på en fabelaktig måte, og satt med denne boken en skyhøy standard for hva man kan forvente av bøker om de villeste rockebandene. Men om historien med fisken og piken er sann, se det er det ingen som vet.

Jon Savage – Englands Dreaming

Englands Dreaming er en god bok, men en vanskelig bok. Savage går dypt inn i både Sex Pistols og den engelske pønkebevegelsens opprinnelse. Det handler om både fransk kunst og engelske bråkebøtter. Tunglest og høyinteressant på samme tid. Ikke noe for de med dårlig tid.

David Konow – Bang Your Head

Stort sett en klipp-og-lim bok der forfatter Konow stjeler fra alt og alle. Målet er å fortelle historien om heavy metal, men ender som en oppramsing av ting man som rocker allerede vet.

Dee Dee Ramone – Lobotomy

Dee Dee Ramone var en junkie og en idiot. Det er omtrent det man lærer av denne boken. Styr langt unna.

Stein Østbø – Hekta

VGs wannabe-rocker Østbø forteller historien om Ronni Le Tekrø, fra fødsel til show på TV Norge. Det gjør forfatteren på en helt streit og grei måte, men tiden med TNT i USA er viet alt for lite plass.

Trygve Mathisen – Tre Grep Og Sannheten

Pønkens opprinnelse i Norge fortelles på en litt vel inngående måte. Sikkert meget god lesning for de som opplevde tidsånden, men for oss andre blir det litt for mye småband som knapt ga ut plater og fanziner som ble trykket opp i ni eksemplarer. Dog en fin bok om norsk pønk er noe du higer etter å vite alt om.

Seb Hunter – Hell Bent For Leather

Dette er intet mindre enn en nydelig bok. Enkelt forklart er det den engelske utgaven av Fargo Rock City. Altså den ekte historien om forfatter Seb Hunters oppvekst som heavy-fan der AC/DC og Kiss var viktigere enn noe annet i livet. Fortalt på en særdeles god og humoristisk måte. Knallbok, intet mer og intet mindre.

Dave Navarro/Neil Strauss – Don’t Try This At Home

Dave Navarro fra Jane’s Addiction er en tåpelig fyr. Det lærer man i denne boken.

Charles R. Cross – Kurt Cobain: Heavier Than Heaven

Historien om Kurt Cobains liv er naturligvis spennende. Fra Iron Maiden-fan til posterboy for en hel generasjon med rockeband på et par år. Og så, vips, skallen utover veggen. Heavier Than Heaven er skrevet med innlevelse og kunnskap. Anbefales.

David Lead/Ken Sharp – Kiss: Behind The Mask

Det er svært mange bøker om Kiss der ute. Eksempelvis bør man styre unna bøkene Gene Simmons har skrevet om sin egen fortreffelighet. Behind The Mask er derimot noe som hører hjemme i hyllen. Boken er delt i to mellom et intervju med bandet, og historien om Kiss. Og selv om Pyro-redaksjonen har god kontroll på bandets historie, så lærte vi mang en ting da vi reiste gjennom denne boken. God bok, som Brigt Jensen sa det.

Deena Weinstein – Heavy Metal

Et slags antropologisk forsøk på å forklare hva heavy metal er. Problemet er at vi vet hva heavy metal er fra før. Og ikke minst at dette er akademisk vissvass som minner oss om anstrengende vårmåneder med pugging av bøker på Universitetet.

Michael Moynihan – Lords Of Chaos

Historien om black metal og kirkebrenning. Fortalt på en strålende og innsiktsfull måte. Herr Asbjørn Slettemark dukker opp som kommentator i en av de nyere utgavene av boken. Sexy.

Anthony Bozza – Tommyland

Tommy Lee har blitt koko for lenge siden. Denne boken er også koko. Og ganske kjedelig. Mye puling og dilldall. Lite musikk. Der har du vel egentlig Tommy Lee i et nøtteskall.

Neil Strauss – Mötley Crüe. The Dirt

Obligatorisk. Terningkast ti.

Lars Ramslie – Destroyer
Norske romaner handler ofte om blinde glassverandaer eller dølle politimenn. Destroyer handler om å vokse opp med Kiss. Velskrevet, engasjerende og dypt sympatisk bok fra Ramslie. Det ryktes at det skal lages film av boken, men da med Turboneger i stedet for Kiss som tema.

Stephen Davis/Aerosmith – Walk This Way: The Autobiography Of Aerosmith
Litt langdryg, men likevel god lesning om The Toxic Twins. MYE dop, endel bluesrock og litt piker under seksuelle lavalder er gjennomgangstonen.

Allright. Der har du Pyros gjennomgang. Kommenter villig vekk enten du er enig eller uenig. Og kom gjerne med egne tips og vink.